XIII.

XIII] rettet fra: XIV (trykkfeil)

Paul likte sig glimrende på moen. En ting var nu, at det gjaldt for en æressak i den krets han kom fra, man skulde synes rekruttskolen var en storartet tid. Alt skulde guttene finne var morro, til og med straffeeksersis, skognag og mavesyke. Å kritisere kosten vilde været det samme som å miste kaste. Forresten var den upåklagelig, syntes Paul.

«Åja,» sa en kritikakler i brakken, en liten brunet fyr som var instrumentmaker, «for sånne overklassegutter 184som dig kan det vel være morro å slite litt for en forandring og spise av blikktøi.»

Det kunde der være noget i, innså Paul. Han var stor og sterk og syntes det var herlig å være kvitt hjernearbeide en tid, men få lov til å leve ordentlig med skrotten. I hviletidene utdannet han sig til trekkspillvirtuos – hadde aldri ant at han hadde slike musikalske evner. Sigmund kunde gå bort og legge sig og bre over sig et flygelteppe. Skytevåben hadde han hatt en lidenskap for like siden han var baby-barn, og trave i støv hadde alltid forekommet ham besynderlig tiltrekkende. Det var enda bedre å gå i fjell naturligvis, men han hadde for eksempel gått hele Eggedal og Numedal efter landeveien og nydt det. Og han likte å eksersere –.

Naturligvis var det som der lå en skygge over det hele – fra ifjor. Og ved etpar festlige anledninger måtte han høre på taler som gav ham den samme kvalme fornemmelsen som han husket fra i vinter, da han var i teatret med Lucy og så «Christian Fredrik, Norges konge». Gud er attåt – ja det får man sgu håbe; han er jo efter sigende alle dårers formynder. Forresten så hadde det der med grensevakten ikke været bare komediespill, det skjønte han jo heroppe; han fikk høre både ett og annet. Hvis bare allslags uansvarlige nautekrøtter kunde latt være å snakke om det som det skulde været en storstilet våbendåd –.

*

Den siste samtalen med moren vilde han helst tenke minst mulig på. Moren hadde utbetalt ham to tusen kroner. Han hadde selv ment det skulde være rikelig, men –. Ja han hadde jo gitt Lucy en diamantring til fødselsdagen hennes. Ikke det grand pen, syntes han, de kunde fått en henrivende gammel ring av emalje og perler for samme prisen. Men det var selve begrepet diamantring som betød Gud vet hvad for henne, stakkar. Og da fikk hun jo få den.

Så hadde det altså været avtalen mellem dem, at i 185sommerferien skulde hun komme op til det der lille pensjonatet i Hurdalen hvor de hadde truffet hverandre første gang. Hun fikk fri en uke iår.

Han hadde ikke lyst til å si sin mor han trengte mere penger allerede nu igjen. Men han greide det da – skrev til Aaser og lot ham selge endel bøker som han like godt kunde bruke på lesesalen.

I juli reiste Lucy op til Hurdalen, og Paul fikk permisjon den søndagen hun var der, og syklet op til henne.

Pensjonatet hadde lagt sig til en glassveranda og navn av sanatorium. Ellers var det uforandret, den samme middeltemperaturen på mat og drikke, selv den kreosotluktende slektningen til vertinnen var der iår igjen. De andre gjestene var damer, men dem kunde han ikke med sikkerhet identifisere. De gule flekkene av slit på plettsakene var blitt større. Og han og Lucy elsket hverandre – og for den tings skyld var hele verden blitt anderledes –.

Om formiddagen rodde han henne ut på sjøen. Hele den store vannflaten glitret hvitt i hvitt, og skogen på den annen bredd blånet i solrøken. Han hadde aldri rodd henne før – og så kom det over ham en lyst så brennende: han måtte og han vilde se henne naken i de grønne skogene og solen på hennes bare, melkehvite hud – sett hennes deilighet ordentlig hadde han jo aldri, hun var så rar slik. – Dessuten var det så varmt å ro i uniformen også; et bad skulde være godt i og for sig –.

Men hun blev ildrød i ansiktet da han foreslo det:

«Vi har jo ingen badedrakter jo –.»

«Nei hvad skulde vi med det –? Du kan ta på dig nogen vannliljer,» nikket han mot blomstene i bunnen av båten.

«Du da –.»

Men da han kom forbi det næste neset som stakk ut i sjøen, med tørr hvitmose lysnende innunder de små graner og furuer, som så gustne ut i baret alt, her på det skrinne berget, så vikte han båten inn i viken innenfor. Det var som selve skogensomhetens hjerte inni der – i 186den høie åsen innenfor vokste granene steilt opover og drakk sol så det luet og lavet i bartoppene; over åskanten kvellet nogen lysende hvite skyer op mot det blå. Innerst i viken var der en liten grønn slette, hvor en bekk rant ut.

Paul la til innerst inne.

«Her risikerer vi ikke at nogen kommer. Kanskje du vil klæ av dig i båten?»

Hun rystet på hodet, rød i ansiktet som et bær. Og et øieblikk var det som Paul måtte forherde sitt hjerte mot noget – han visste ikke hvad. Men hun så så bunn ulykkelig ut.

«Ikke vær så tøiset da, Lucy,» bad han leende. Så kløv hun lydig ut av båten, forsvant inn mellem buskene.

I en fart klædde han av sig. Deilig å få av sig på benene. Han rakte og strakte sig og så med velbehag nedover sin brunladne, veltrenede kropp – beundret spillet av sine muskler, mens han rørte sig smått for riktig å kjenne solens og luftens kjærtegn mot huden. Der var torvbrun myrjord, nogen tuer av stargress og innimellem puter av lysende gulgrønn mose og av skjør, kjølig stellaria – han gikk nogen skritt, fordi det var så godt å trå barbent på det.

«Lucy,» kalte han sakte. «Kom da – skal jeg hjelpe dig uti –.»

Hun kom frem og stod, blendende hvitgylden, foran en vierbusk som glitret solskinn tilbake fra alle blanke blader. Hun løftet en arm over hodet – en kvist hadde tatt fatt i håret hennes: linjen nedover fra albuen, langs overarmens underside, armhulen og det ene brystet som blev løftet ved bevegelsen, midjen og hoftens bue, leggen som blev borte nedi gressets gitter – det var så skjønt så han kunde gjerne gråte! Men da han ropte hennes navn og gjorde som han vilde springe mot henne, satte hun i nogen små ynkelige skrik, dukket sig sammen og kavet avvergende med armene – han så den samme forpinte rødmen var over hennes ansikt og langt ned på halsen –. Så stanset han i spranget:

187«Neimen Lucy da –» forsøkte han å le. Solen kysset hele henne; der blomstret nogen forsinkede soleier i gresset like ved hennes føtter – men pikens ubegripelige angst strålte likesom ut en usynlig mur mellem dem. Den yre og frydefulle spenning sank av ham; han følte sitt eget hjerte krympe sig av noget rart og meningsløst –. Så snudde han ryggen til henne, gikk de skrittene ned til vannkanten og gikk uti.

Den søte, kjølige vellyst som det er å gå ned i levende vann, gav ham litt efter litt fatningen tilbake – fornemmelsen fra for et øieblikk siden av noget skjebnesvangert sank under i ham som inntrykket av en tåpelig og grunnløs forskrekkelse. Lucy var bare irriterende og ukonsekvent jålet –.

Vannet blev brunt og gjørmet omkring ham, og der lå et gammelt vindfall nedi med grener som jernpigger, og spisse stener nedi bunnens bløte dynd. Han stanset da han var kommet uti så vannet nådde ham til livet – så sig tilbake over herden:

«Kom da vel – vannet er ikke det grand koldt!»

Men hun stod enda der og trykket ved vierbusken. Så la han på svøm.

«Gå uti akkurat der hvor du ser jeg har gått – der ligger et tre nedi til venstre, som du må passe du ikke river dig på –.»

Næste gang han la sig om på ryggen og så sig tilbake, var hun kommet så langt så hun satt på huk litt uti vannet. Da hun blev vâr at han så på henne, skyndte hun sig å øse med hendene av det opmudrede vann over skuldrer og brystet.

«Nei kom ordentlig uti da,» kalte Paul. «Skal jeg komme innover – så skal jeg lære dig å svømme – du bare legger dig tvers over armene mine og gjør svømmetak – slik –.»

«Nei – uff nei da, Paul –.»

Så opgav han det – svømmet utover på ryggen og kjente solskinnet som et blodrødt mørke gjennem de lukkede øienlokk. Da han slo op øinene og reiste hodet igjen, syntes den lysende sommerverden blek og falmet, 188og han så akkurat et glimt av Lucys rygg, idet hun stakk inn mellem buskene.

Han dukket, svømmet under vannet med åpne øine – det var så godt og rart å være nedi det kolde, strømmende, gjennemlyste mørke som levde mot trommehindene og strømmet langs alle lemmer – han kom op og pustet ut, så vannet sprutet foran hans munn. Omigjen og omigjen dukket han, svelget vann, kastet sig rundt og svømmet i ringer. Til Lucys skikkelse i den lyseblå sommerdrakten synte nede ved vannkanten.

«Paul,» ropte hun dempet, som hun var redd nogen kunde høre dem. «Å kom op nå da, Paul –. Du kan jo få krampe,» ropte hun høiere.

Han lo. Så svømmet han tillands. Lucy satt og ventet oppe i skogen, til han hadde fått på sig klærne.

*

En times tid senere lå de inne i skogen, røkte cigaretter og knaste chokolade, som Paul hadde hatt med til henne. – Men det var som ingenting kunde drive bort den forstemmelsen som hadde lagt sig mellem dem. Det murret og murret i Pauls sinn – at det var som han skulde ha øvd vold mot henne på en eller annen hemmelighetsfull måte, været grusom eller brutal, da han tvang sig til å få se dette flyktige, deilige syn –.

Og det var så ubegripelig. For der var da virkelig mange ting ellers, som han var meget mere genert for enn Lucy –.

Og plutselig fór det ham ut av munnen:

«Jamen Lucy – vi er da meget vakrere uten klær på oss –.»

Igjen fikk hennes ansikt det besynderlige uttrykket, som han pinte eller krenket henne, og hun rødmet voldsomt: «Det synes ikke jeg altså –.»

Han så nedover sine lange ben i de posete, blåsure uniformsbukser og digre fettlærstøvler:

«Det er jo sånn vi er skapt til å gå jo, jente.» Han lo sakte. «Du vet, hvis ikke det hadde været for syndefallets skyld, så hadde vi jo sloppet alt bry med klær –.»

189«Tror du på syndefallet du da?» spurte Lucy litt hånlig.

Paul så op i den blå himmel. Skyene hadde trukket sig opover nu og skinte gullig og kobberrøde i toppen, men nedover mot skogåsens rand ruget banken dumpt mørkeblå.

«Gud vet. Jeg begynner næsten å tro der er noget i det,» sa han tankefullt. «Men vi får visst tenke på retretten. Vi kommer forsent til middagen allikevel.» – Han vilde ikke si noget om tordenværet; Lucy var så redd for torden.

De gikk i båten. Paul støtte fra land, satte sig og la ut årene.

«Du skulde bare ane selv, hvor vidunderlig vakker du er,» sa han sakte.

«Isj, kan du ikke la være å si mere om det da –.» Hun skar i å storgråte.

Så sa ikke Paul et ord mere, bare rodde sint og hvast, og Lucy satt bak i båten og lipet. Da det første lyn bikket ute over skogåsen og tordenen rullet sommerlig langt borte, fór hun sammen, satt og gispet med bleke leber og øine som skrekken gjorde mørke.

De første regndråper praslet i løvet, da de gikk opover fra båtstøen. Og om eftermiddagen, da de satt og drakk kaffe på balkongen utenfor Lucys værelse, lå landskapet utvisket i regnets grå slep. Det plasket på skråtaket over dem, vannet stenket inn over verandaens gelender, alle takrenner larmet og spydde. Paul og Lucy tidde mest stille – og han var ikke noget begeistret ved tanken på at han kanskje skulde sykle hele veien nedover til Gardermoen i dette høljeregnet, og veiene bunnløst sølet –.

Denne oplevelsen, da han vilde bade sammen med Lucy, drog efter i Pauls sinn. Det var akkurat som noget i forholdet mellem dem var blitt forandret for alltid.

Så lenge han var på moen, hadde han jo ikke så meget tid til å tenke på den. Den virket mest på den måten, at han enda fullere gav sig hen i det som hver 190stund gav ham å gjøre, levde dagene og lot være å tenke – især tenkte han meget mindre på Lucy, fordi han ikke lenger hadde den samme lyst til å drømme om deres forhold, bakover og fremover –.

Men da han kom tilbake til Kristiania om høsten, og de igjen var sammen som før, var den fornemmelsen der alltid – han hadde gjort noget skjebnesvangert. Akkurat som når gutten i eventyret ikke kan la sig nøie med det gode han har – i hulderheimen eller i berget det blå – der er en forbuden dør som han endelig skal ha lukket op, eller en eneste ting han ikke må røre, og den rører han. Så ligger han i myra, eller han hører en fæl dur langt borte, nu kommer trollet for å ta ham –.

Sludder, fristet han si til sig selv. Han hadde lest for meget i eventyrbøkene den siste vinteren. Eventyr kan være bra nok for barn – de er ikke sunde for voksne folk, da vil man finne altfor mange dypsindigheter i dem gjerne. Eller kanskje de er for dypsindige til at voksne folk har godt av dem –.

Hjemme var de jo blitt vennet til at de ikke generte sig over sin nakenhet. Like til de begynte å bli voksne, hadde moren skrubbet dem når de badet. Og bakefter måtte de stille sig op med ryggen til henne, legge håndflatene mot en vegg og bøie sig langsomt. Og han kunde ikke huske det hadde gjort annet inntrykk på ham, engang han blev tilkalt til en slik synsforretning og la merke til at Tua hadde begynt å få små bryster – de minnet ham om sånne små dreiede snurrebasser – enn at han til en forandring tok lidenskapelig parti for henne mot moren som vilde at Tua skulde bruke ransel istedenfor bokremmen. Den store jentungen – de kom til å bli gjort narr av alle fire på skolen. Siden hadde han alltid passet på å gi Tua en broderlig advarsel når de skulde møte moren efter skoletid – hun måtte bytte om og ta bokremmen under høire arm.

Han visste på en prikk hvad moren vilde si, hvis hun hadde kunnet få vite noget om denne historien. Hun vilde blitt dydig forarget over det som hun kalte usund tankegang, og hun vilde naturligvis gi Lucys opdragelse 191skylden: det var de menneskers urene fantasi og lumre feighet som hadde forkrøblet barnets sans for skjønnhet og renhet. Og inntil for ganske nylig vilde det ikke ha falt ham inn annet enn at moren hadde rett –.

Ham iallfall hadde nok morens moral, som gjorde skjønnhet og renhet til ett og det samme, hjulpet svært opover gjennem opveksten. Han hadde skammet sig på andre gutters vegne, når de var nyfikne sånn likesom en rotte titter ut av et hull og så vips dukker sig ned igjen, hvis de blir opdaget, og når de pratet lystent på en måte som om de gav efter, fordi de ikke kunde beherske sig – nogen slik at de kjekket sig med det og nogen febrilsk, med feigheten lysende ut av øinene. Og han hadde skammet sig over sig selv, – brennende og bittert – når han gav efter for noget som han selv visste var stygt, eller lot tankene bli ved å tulle med ekle og stygge ting. Han hadde følt sig viktig, for snerpet var han sandelig ikke – han kunde more sig frimodig over grove historier og vitser av den sorten som er tørre og salte – som cigaraske; man bare børster dem av sig, når man reiser sig op. Men sånne slibrigheter som er klisne, som punsjflekker, brukte han å avvise med isnende, hovmodig misbilligelse –.

Det var først i det siste at det var gått op for ham, børste av sig cigaraske, så det ingen flekker blir efter, det kan en bare hvis en har rene, velpressede klær på sig.

Morens nakenhetsmoral kunde være nokså bra – for dem som er velskapte og vakre og sterke. Og den velsignede åpenhetstaktikken er ikke den verste – overfor barn som kan være tålelig sikre på at de skal ikke behøve bli stående utenfor så svært mange låste dører i livet, tigge og kjøpslå –. Om han hadde forholdt sig dydig hevet over tøsehistorier og knipsk iakttagende overfor småpiker som gjorde sig til for ham – herregud, det var vel ikke stort å rose ham for –.

Men det hadde han jo blandt annet opdaget på moen – og det var ikke fordi han ikke hadde kunnet opdage det før, hvis bare ikke han hadde været så fordømt storsnutet – at verden blir visst ikke Paradisets have igjen, 192om man bare avskaffer all annen moral enn den gode smak. Smaken er forskjellig – og nogens smak var slik at han vilde sagt de har ingen – og de mennesker var like naturlige som nogen andre: deres gamle Adam var av naturen altetende og krevde bare å få sin lyst styrt, med det samme han kjente lyst til noget. Som det var hans egen natur å daffe omkring og vente og se sig om til han opdaget noget som han muligens kunde få lyst på –.

Og det var ikke bare slike fyrer som måtte være glad til og ta hvad de kunde få – eller som var ugenerte fordi de var vokst op under slike kår så de aldri hadde kunnet velge, enten de vilde være generte eller ikke. Det var ikke bare den lille pukkelryggede skomakersvennen nede ved stasjonen, som siklet forsultent og lurte på hvert skjørt som kom innen hans observasjonsfelt. Han hadde sett nok av store, velskapte og velfødde mannfolk som ærlig og opriktig mente der er mere forslag i ti maggeduser enn i én skjønn Helene.

I jubelen over at deres kjærlighet var noget sånt vidunderlig og fullkomment, hadde det lykkes ham – ikke å glemme Lucys fortid aldeles, men trenge tilbake erindringen om det han visste. Amor vincit omnia o. s. v. –. I seiersrusen hadde han grepet for dristig til et tak –. Og nu hadde han fått lære, så han skulde visst aldri glemme det – det var ikke deres hjem og opdragelse bare som var forskjellig, men også deres erfaringer.

Det gjorde smerten og den uklare engstelsen enda mere sår, at billedet av hennes unge og blendende hvite skikkelse, som hun stod foran den glitrende vierbusken, med de gule blomster krypende i gresset for sin fot, det hildret for ham dag og natt. Det skulde været i en verden hvor uskyld og skjønnhet er det samme, og han hadde kunnet springe frem og slå sine brune, muskelsterke armer om hennes myke, hvite legeme, mens solen og skyene og sjøen og skogen bare var en have som var plantet for dem.

Nu bakefter, når han så for sig den bevegelsen da hun løftet armen op over hodet og løste sitt hår fra kvisten, 193så visste han hvad det var hun hadde lignet – enda det var jo rent forskjellig, den statuen den hadde jo et gevant på – men likevel lignet skikkelsen og bevegelsen den der sårede amasonen. Helt fra han var smågutt, hadde han syntes det var det vakreste billedhuggerverk som fantes. Han torde ikke si det til henne, for hun vilde ingenting skjønne, men bare bli lei sig igjen –.

Forresten så hadde han jo også synes den lenkede Andromeda på det kobberstikket som hang oppe hos hans far, minnet om Lucy. Igrunnen var det da nogen tragiske billeder som hun fikk ham til å tenke på – den lenkede Andromeda og den sårede amasone.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.