II.

288For rypejakten hadde Selmer og Hauan og en ingeniør Kristvik leid den samme sæteren som de hadde hatt året før og. Så var det avtalen at Hans Selmer skulde komme op og være hos dem en stund.

En ukes tid efter at han var kommet op i Aunesæteren, gikk Paul altså nedover for å møte sin bror. Himmelen var helt dekket av gråblå skyer høit oppe den dagen. Det var svært stilt og lytt i fjellet. Engang, da en okse tok til å baule langt inne i haugene, var det som selve den vidstrakte horisont blev til lyd –.

Sæterveien bar fremover nogen moserabber, og så lå den øverste fjellgården kloss under bakken. Et stikkende gult sollys brøt frem under skylaget i det samme, og i den ene enden av den lange, brune stuelåna skinte solen tvers igjennem et rum som stod fritt mot luften og hadde vinduer til begge sider.

Paul stanset – det var som han skulde være på nippen til å huske, hvad visste han ikke, men dette utsynet her fra bakken ovenfor Rise var så vakkert så han blev like glad hver gang han kom frem hit. Nu lyste solen over de gamle upanelte tømmerhusene, og gresset på takene skjen av lange, vaiende silkestrå med tuer av sterktfarvede blomster nedi. Nedenfor gården lå en grågrønn havreaker i solskinn og krattet langs skigarden kastet lang skygge innover havren. – Men den skogmørke dal med elvens blanke bånd dypt nede lå i skygge, og innover på den annen side dalen bredte snaufjellet sig rypebrunt med striper og flekker av sne på alle de gråblå haugene.

Han var fylt av det tankeløse velvære som kommer av å gå en vei der en kjenner hver sten næsten og hver busk som stien deler sig utenom. Når han gikk her i mørke, kunde han høre hvor han var på bekken som stien fulgte den siste milen eller så – den bruste stritt over stener eller klukket nedi myrtorv, like ved eller litt lenger inne i marken.

Den tok fart og fosset, idet den stupte ned under 289kjerreveien, og det boblet i hullet, som det hadde vondt for å svelge alt vannet. Så kom bekken frem igjen under veien og rant ned gjennem en havnehage, der guttene på gården pleiet å ha små kverner og hammere, som Paul hadde været med dem bort og sett på.

Solgløttet likesom skrumpet sammen; det siste streif falt over kjøkkendøren nede på Rise med den store hellen foran. En hvitklædd kvinne kom ut, bærende et lite barn, og da hun gikk bortover gårdens grønnsvær, så Paul at hun hadde tykke, gyldne fletter lagt op i en krans om hodet. Der stod en barnevogn, og før moren la barnet nedi, husket hun det høit op i luften, så det lo; hun klemte ungen inntil sig og kysset den heftig.

Paul kom til grinden i det samme og holdt den oppe for henne. Hun neide litt til svar på hans hilsen, og han fikk inntrykk av noget lyst og bløtt, blendende snehvitt-og-rosenrødt. Blottende ung så hun ut til å være.

*

Han fikk kaffe på det store kjøkkenet, ved et vindu som vendte ut mot dalen, og da han så kjerren nede i veien, gikk han ut for å møte broren. Paul var kommet et lite stykke nedenfor der hvor bekken går under gårdsveien, da det hendte: Nede i bakken kom den hvitklædte opover med barnevognen sin, og enda lenger nede svinget kjerren omkring et fremspringende fjellstykke. Hans gikk ved siden av, han vinket da han blev vâr broren –. I det samme blev hesten skremt av et eller annet – kjerren bort i en stabbesten og bagasjen deiset av til alle kanter – og så tok hesten ut. – Hans hadde fått grepet i tømmene og blev dradd med, mens han forsøkte å få bedre tak, og Paul styrtet ned mot barnevognen og den hvitklædte, subbet dem unda ned i grøften på opsiden av veien – så op igjen og ut på veien for å prøve om han kunde få stanset den løpske farkosten som kom rasende. Dermed fikk han se hest og kjerre og broren bli borte utover på den motsatte siden, hvor veilegemet lå svært høit. Paul skled nedover, og grus og småsten raste ut om ham. – Hans lå stille i gresset, og innover jordet rente Anton Rise og drengen for å ta hesten som 290fortsatte videre dundrende med vraket av kjerren, og oppe på veien kom skyssgutten løpende med den mannen som han var blitt stående og snakke med.

Da Paul snudde på broren, så han at Hans var hvit i ansiktet under blodet, og uten pust. Han var dyktig opskrubbet på den ene siden av ansiktet, men Paul kunde ikke kjenne noget til brudd, da han følte med fingrene rundt indi håret – og nu tok gutten nogen små, likesom overfladiske åndedrag. Rise og drengen kom borttil, og de håndfor varsomt den bevisstløse, men det var jo ikke mulig å få på det rene med det samme, hvor meget han var kommet til skade. De gjorde istand en båre av hesjestenger og trøier, og bar Hans opover til Rise. Bakefter gikk skyssgutten og gråt – han var bare en guttunge på en elleve–tolv år.

Nu var det den unge hvitklædte kvinnen som lukket op grinden for dem. «Gid, det er da vel ikke noe farlig – er han død!» sluttet hun i etslags kvalt skrik.

«Neida, neida,» skyndte Paul sig å svare. «Min bror har fått en hjernerystelse, men jeg håber ikke det er så alvorlig –»

Hun var kritthvit i ansiktet og trengte sig med barnevognen fort efter dem gjennem grinden, idet hun så sig redd tilbake efter mannen som kom leiende med hesten – den så nokså stygg ut, blodig bakpå låret, villøiet og skvetten enda –.

*

Anton Rise hjalp Paul med å få broren lagt iseng på værelset innenfor gangen. Da de skulde ha av ham støvlen på venstre foten, merket de leggbenet var nok brukket like ovenfor ankelen. Hans åpnet øinene et øieblikk, men straks efter blev han borte igjen. I det samme de hadde fått lagt ham i sengen, banket det på døren, og enda før nogen fikk svart kominn, stod der en stor, blond dame:

«Mitt navn er fru Anderson, mrs. John Anderson – jeg tenkte jeg kunde kanskje være til nogen hjelp her, – jeg har gjennemgått et kursus i first aids så –»

291«Mange takk, frue, men jeg tror ikke her er mere som kan gjøres nu, før doktoren kommer –»

Men mrs. Anderson slo teppet tilside for å se på den nødforbindingen som Paul og Anton Rise hadde anlagt. Paul stod, ergerlig og håndfallen, og visste ikke riktig hvordan han skulde bli av med henne, da snudde hun sig mot ham, grep hans hånd og krystet den:

«Men hvordan skal jeg få takket Dem for Deres behjertede optreden – De har frelst min nieses liv og babyen min – men De kan visst sette Dem inn i en mors hjerte –»

I det samme kom Elen Rise – doktoren vilde gjerne tale med grosserer Selmer selv. Telefonen var i et lite værelse ved siden av kjøkkenet, og mens Paul stod og forklarte lægen brorens tilstand, så vidt som han skjønte den, og fikk beskjed om hvad han skulde gjøre så lenge, hørte han en høi og henrykt ungpikestemme ute på kjøkkenet:

«Ja gid, Elen – han er altså til de grader kjekk! Tenk, det syntes jeg med det samme jeg så ham, da han kom i eftermiddag, at han var noe av det mest knakende kjekke jeg har sett – og så søt som den bisken hans er da!»

Paul kom til å smile litt, enda han var nokså nedstemt.

*

Lægen kunde ikke være her før om en fire-fem timer. Paul satt ved det åpne vindu; innimellem var han borte hos broren som lå urørlig, flatt utstrakt; hans bleke profil tegnet sig skarpt mot den blåmalte tømmervegg. Men pusten var litt kraftigere nu –. I det samme begynte Hans å kaste op. – Paul holdt ham, så han ikke skulde kveles av det –. Fikk stelt om ham efterpå. Men da brekningene var over, kjentes huden litt varmere og han mumlet nogen ord, med øinene på gløtt –.

Men noe hyggelig var det nu ikke –. Medett kom Paul i tanker om at sist han så broren, det var på Østbanestasjonen den dagen. Han selv hadde ikke været sønnenfjells siden. – Nei det her var riktig ille – og stakkars Hans, det blev altså ikke nogen jakt av for 292ham iår – ja han selv kom vel ikke opover til sæteren mere denne gangen, han heller.

Vinduet vendte ut mot dalen, og nu var skogåsene svarte og elven lyste svakt nedi mørket. Like utenfor var den gamle bondehaven med kronglete epletrær og bærbusker som lodne klumper av mørke i den dunkelgrønne gressvoll, og like innunder vinduet stod en rosenbusk som ikke var helt avblomstret enda, så høit lå gården.

Paul gikk bort og la hånden på Hans’ panne – den annen rørte på sig og mumlet igjen – nu begynte han å bli varm i huden. Paul lettet op broren og skjøv innunder ham en av de hodeputene som lå ferdige i reserve. Om en stund kunde han vel kanskje ta bort nogen av varmeflaskene –.

Timene gikk. Omslaget var kommet nokså sterkt; Hans var febrilsk nu og urolig, drakk grådig vann med sur saft i. Det var helt mørkt ute nu, og Paul hadde tendt en liten lampe og stilte den på kommoden borterst i rummet. Han begynte å bli forferdelig søvnig – de hadde jo tørnet ut tidlig deroppe, uten at det derfor var blitt noget av at de skulde gå tidlig til ro. Han var borte ved sengen og fremme ved vinduet og så tilbake igjen til kroken ved kommoden. Gyngestolen var ikke gunstig å sitte i, når en ikke måtte sovne, og de innbundne årgangene av et barneblad som han fant i hengehyllen, dugde ikke stort til å holde sig våken på. – Innimellem spekulerte han på hvordan han burde meddele moren begivenheten – best å vente og se hvordan det gikk – hvis ikke lægens uttalelser falt slik så det kunde bli riktigst å telegrafere –.

Han var takknemlig for avbrytelsen, da mrs. Anderson kom i døren og spurte hvordan det gikk: «og så skulde jeg spørre fra Elen, om De vil ha inn en kopp kaffe – for De blir vel trett –»

Kaffe var sikkert ikke dumt. Så han sa takk til.

Litt efter blev det igjen banket ganske sakte på døren. Det var den hvitklædte unge med de gyldne flettene. Hun stod med kaffebrettet: «Kan jeg sette det her?» – 293Stilte det fra sig på bordet og skjenket kaffen: «Hvordan er det med Deres bror?» Hun talte i hvisketone og sperret øinene vidt op, hvergang hun sa noget.

«Jotakk, det er ikke å vente det kan være bedre. Men kjære frøken, er De oppe enda – vi holder da vel ikke hele gården våken –?»

«Nei, Anton og barna har gått og lagt sig, men Elen og tante Selma sitter ute på kjøkkenet. Og jeg synes ikke jeg kan legge mig før doktoren har været her –»

«Jo kjære, det må De ikke tenke på –. Der kan ikke være noget å si, min bror har fått en hjernerystelse, og det går akkurat som slikt pleier –»

Den unge piken blev stående med bøid hode og nedslagne øine:

«De har reddet mitt liv, De –» hun grep efter hans hånd, neide «takk –»

«Å nei da – det var da for den saks skyld min bror som – ja stanset hesten fikk han altså ikke dessverre –»

Hun rystet på hodet, slo op sine øine mot Paul – og han så i det samme at de undre øienlokkene hennes var for tykke og gikk litt for høit op over øiet; det skjemte ansiktet, som ellers vilde ha været riktig yndig.

«Jo det er Dem som har reddet mig og baby Sydney. Det sier tante også, det.» Hun snudde sig mot døren, vendte sig om mot ham igjen: «Men gid, jeg har jo rent glemt å presentere mig jo – jeg heter frøken Berge, Bjørg Berge –» vekk var hun.

Litt senere, da han lyttet ut av vinduet, hørte han duren av nogen som kjørte langt nede i lia. Og straks efter blev der uro ute i kjøkkenenden av huset – de hadde nok også hørt det. Det var doktoren, gudskjelov!

Hans Selmer måtte bli liggende der han lå, minst en uke – han var nokså sjaber; hjernerystelsen hadde været ganske alvorlig. Gikk alt godt, så kunde det passe at han blev med til Trondhjem når Pauls ferie var slutt, og blev lagt inn på sykehuset med det brukne benet sitt.

«Du kan da begripe at jeg vil ikke vite av, du går hernede og slenger,» sa Hans, «det kan jamen være nok 294at jeg er nødt til å ligge her – pell dig op på sætra igjen, du far! Jeg vil ikke ødelegge ferien for dig og!»

Men det vilde ikke Paul høre tale om. Han gikk op en eftermiddag for å hente nogen av sakene sine, og da han kom ned næste kveld, fant han broren nokså dårlig, med hodepine og kvalme og temperatur.

«Ja det er bare sludder,» sa Hans.» Hu derre norskamerikanersken har sittet her, og så har der været en innom som de kalte lærer Jevne –»

«Kan du se da! Det er nok best at jeg er her og passer dig –»

*

Han var ute og skjøt en rev en morgen, og så prøvde han fiskelykken i nogen småvann som lå litt innpå, ikke langt fra gården. Men lenge torde han ikke være fra broren. Mrs. Anderson var svært villig til å sitte hos ham, men hun snakket så meget, så Hans svettet bare han hørte henne nevnt.

Hans måtte jo ha hjelp med ditt og datt, og av og til var han også nokså dårlig, så Paul lå våken en god del av natten, brente lampe og leste «The Newcomes» – han pleide å ta med Thackeray i de små hendige utgavene på Indiapapir til ferielesning. Da han var ferdig med den, fantes der ikke noget annet i huset som han kunde lese. Og det blev litt langsomt av og til å sitte hos broren – en mann som ligger efter hjernerystelse, kan en jo ikke snakke så svært meget med.

Paul spurte mrs. Anderson om hun kunde låne ham en bok, og hun gav ham to sixpenceutgaver av Ellinor Glyn – komplett uleselige. Derefter bragte fruen ham to hefter av et magasin som het The Catholic World. – Paul kunde ikke blitt mere forbauset om hun hadde tilbudt ham bøker på sanskrit. Da hun så at han undret sig, lo hun litt nervøst:

«Ja vi er nemlig katolikker, mr. Anderson og jeg – hans mor er irsk da. Men de vet ikke det her i huset, så jeg vil be Dem ikke si noget om det – De vet, denslags folk har så skrekkelig mange fordommer –»

Paul blev litt forarget, for han likte ikke mrs. Anderson 295større. Skjønt hun mente det visst godt med folk – vilde endelig hjelpe ham og hans bror det hun kunde. Hennes mor hadde været her fra Rise; hun var i familie med Anton Rise, men langt ute, og de var her som «paying guests», det undlot hun ikke å oplyse. Den lille frøken Berge som var med henne, var datter til en kusine av mrs. Anderson; hun var fra Kristiania.

Pikebarnet var ikke nær så nydelig som han hadde hatt inntrykk av det første han så henne. Hun hadde virket så yndig, sånn som hun stod der med det lille barnet i aftensolen, ung og hvitklædt. Det gjorde det likesom litt anderledes at barnet ikke var hennes – skjønt hun var søt forresten, når hun stelte med de små, lille Etta og den tykke babyen og Elens minste gutt – sånn storesøster-moderlig. Men føttene hennes så så svellende tykke ut i hvite tøisko – noget som Paul alltid hadde synes var særskilt lite pent. Og krøllene, som fra morgenstunden av rammet inn hennes bløte, ovale ansikt under flettekransen, hadde en tendens til å gå ut i løpet av dagen, og så hang de som glatte stranter – akkurat som tustene til Tua i gamle dager.

Men naturligvis var Bjørg Berge pen – hun hadde strålende farver, gyldent hår, skjær hud, frisk munn og pene tenner. Figuren var litt rikelig utviklet for alderen, for han vilde ikke anslå henne til å være mere enn en seksten–sytten år – ansiktet var helt barnslig, og hun virket svært uutviklet når hun snakket –.

*

Hun plukket av ripsen for Elen Rise etpar eftermiddager, og han satt ved det åpne vindu, og så kom de til å snakke sammen. Hun kom bort, stod med armene på karmen og spurte Hans hvordan han hadde det – uttrykte sin beundring for ham som hadde grepet den løpske hesten. Hun vilde jo ha det til at hun og ungen hadde været i livsfare den aftenen – nå, naturligvis, det kunde ha gått svært ille –. Så hver morgen, når Paul kom inn til frokost, satt frøken Berge der og ventet for å spørre til medisineren, som hun kalte Hans. Så blev det gjerne til at hun satt og underholdt ham mens han 296spiste. Og han syntes det var nokså pussig å høre på henne – Bjørg snakket om Karljohan og musikken og teatrene og Nordmarka og Samfundet: hun hadde hatt en bror som hadde været medlem av Studentersamfundet, og det var Bjørg åpenbart uhyre stolt av; i hennes øine var det svært stort å være «akademisk dannet». Og Eivind hadde været så rasende begavet, forsikret hun gravalvorlig, ja hun lot til å mene det var visst nærmest det han var død av, for han var død av hjernebetendelse for et år siden. Det var av hensyn til Eivinds fremtidige karriere at han og hun hadde tatt navnet efter den gården som deres far var fra, Berge; foreldrene het Jacobsen, og faren hadde en manufakturbutikk i Storgaten – og Bjørg beundret hele sin familie, så det var virkelig ganske rørende. – Hun var i det hele så utpreget småborgerlig Kristianiapike, så Paul blev ganske varm om hjertet og litt sentimental av gamle minner fra studenterdagene. – Visst var hun et søtt lite menneske, og han spaserte med henne nedover veien nogen ganger, og de gikk ifølge til landhandleren, og han kjøpte en kopp som var forgylt og bemalt med roser og «Snild pike», fordi hun hadde beundret den så komisk alvorlig: «gid, den er da vel altså sånn i den grad ekte bondestil vel!» Og da hun fant den på sin plass ved frokostbordet næste morgen, blev hun rød: «Isj, De synes visst jeg er dum, De – jeg er sikker på De har gjort det bare for å gjøre narr av mig! Men jeg skal si Dem, jeg er slettes ikke så barnaktig, jeg, som De visst tror –»

*

Lægen hadde været oppe, og han syntes Hans Selmer hadde det så bra så det gikk an å kjøre ham den lange veien ned til Støren stasjon, når Paul nu måtte tilbake til forretningen. To dager før Selmerne skulde reise, kom Arnt Hauan og Leif Kristvik nedover for å høre hvordan det stod til; da var Hans så kjekk så han forlangte å få en pjolter med de andre og et slag poker ved sitt sykeleie.

Paul fulgte kameratene et stykke på vei, da de gikk opover igjen næste dag efter middag. Han var på nedturen; 297det skumret allerede så smått, da han kom til en stor myr som lå innunder nogen moserabber en halv mils vei ovenfor gården. Den vesle setteren hans svam hit og dit så han så bare den hvite ryggen dens og halen skimte frem inni kjerringriset. Med ett satte bikkjeungen avgårde og fór bjeffende og logrende løs på en skikkelse som satt sammenkrøpen i kanten av stien.

Paul kjente det blåmønstrede strandtørklæet til Bjørg Berge. Da han kom nærmere, så han at hun hadde tatt av sig på det ene benet.

«Hallo, Bjørg – De vil da vel ikke si at De har gjort Dem noget –? Det skulde bare mangle – at nu De var kommet nogenting til –»

Bjørg Berge rystet på hodet:

«Jeg har bare skrubbet mig – jeg snublet, og så rev jeg mig på en vemmelig tørrbrisk som lå nede i lyngen –»

Det var en nokså stygg flenge – den runde pikeleggen var aldeles overklint med blod, det hadde silt helt ned på foten, som var brun av myrgjørme. Hun hadde været ute og plukket multe – et halvfullt blikkspann stod ved siden av henne. Paul hentet vann i spannlokket og vasket ut såret, som var fullt av ulltråd; tilfeldigvis hadde han et ubrukt lommetørklæ på sig, og så laget han en kompress av det og bandt hodetørklæet hennes utenpå.

Men da hun skulde ta på sig strømpen, var den så sundrevet så den kunde ikke holde noget på forbindingen, søkkvåt og skitten av myren var den og.

«Bi litt, så skal De se –» Trass i hennes protester skred Paul til å ta av sig på det ene benet og krenget forsiktig sin sportsstrømpe på frøken Berge.

«Hvordan går det – det gjør ikke altfor vondt vel, når De trår på benet? Nei la nu mig få spannet da – vil De ikke ta mig under armen?»

Og de lo litt av ham som så så komisk ut med ett bart ben og ett i strømpe –.

Kvelden var svært mild, og på den overskyede himmel lyste messinggule og ravgule render i nordvest over fjellene på hin siden av dalen. Luften speilet blekt i myrhuller 298ute på vidden; vannet i fjellbekken svartnet innunder torvkanten, men hvor den rant stri over stener, glitret det litt gull av solskyenes glans. Bekkesurlet og sus av vann lenger innpå vidden og det sakte syg av litt kveldsvind gikk sammen til en mild, vemodig høstlig tone. De to unge gikk næsten helt tause. Paul bare hvisket når stien bar nedover eller blev stenet – «ta armen min her nu,» og Bjørg tok ham under armen uten å si noget.

«Er det vondt,» hvisket han innimellem. «Det er ikke altfor vondt for Dem vel?»

«Å nei da – det er ikke så fælt vondt –»

Der var bare et blekt lys innunder skyene i horisonten, da de kom frem på brekken ovenfor gården. Dalen lå mørk, med glimt av glans på elven dypt nede i bunnen, og små røde gloøier av gårder og heimer i de svarte, skogladne lier. Like under dem lyste det varmt og hjemlig ut av kjøkkenvinduene på Rise, og fra fjøset strømmet lykteskinn – budeien kom i den åpne fjøsdør, tømte en bøtte op i den store melkesåen.

«Gudskjelov,» sa Paul inderlig, «at vi kom så langt da. Stakkars liten, jeg er redd De har hatt det fælt vondt –»

«Å neida,» sa Bjørg.

«Sånn kjekk liten pike De er!» Han gav hennes arm et lite trykk inn mot sin side. Så bøide han sig og kysset henne på munnen – kysset blidt og ømt den vindkolde barnemunnen, som han kjente lukke sig blygt og uerfarent under hans leber:

«Stakkars lille Bjørg – jeg synes De er en ordentlig kjekk pike, jeg!»

Idet de kom inn i gangen, spurte han:

«Har De jod – eller Deres tante – nå men da skal jeg komme med – De må la Deres tante smøre jod på og legge omkring et gasbind –»

Bjørg drog sin arm ut av hans og smøg sig stille inn av spisestudøren.

*

Nogen minutter efter kom Paul inn i spisestuen med jodflasken og nogen pakker gasbind. Bare den ene hengelampen 299var tendt; den lyste over to kuverter på den ene enden av det lange spisebordet som stod med duken på alltid. Paul gikk mot fru Andersons dør – da opdaget han at Bjørg satt i den lille kurvstolen ved det midterste vinduet. Det var halvmørkt derborte, men han så hun hadde ikke fått av sig vindjakken enda.

«Å, sitter De der – er mrs. Anderson inne hos sig selv?»

«Tante skulde være med Elen bort til læreren ikveld –» Bjørgs stemme var lav og uklar; hun holdt hodet snudd fra ham.

«Tror De De kan greie det selv – her er flasken og her er bind – men snilde søte, sitter De og gråter –. Er det så vondt, Bjørg?»

«Det er ikke for det –»

«Men kjære, hvad er det da – er det noget jeg kan gjøre for Dem?».

Hun snudde sitt hode mot ham – det hvilte, litt tilbakebøid, mot den runde puten av falmet kanvasbroderi. Håret holdt på å falle ned, skimrende som mørknet gull i det svake lampelys, og i det fulle, ovale ansikt var øinene som store, mørke brønner der fløt over – tårene trillet fort efter hverandre nedover de røde kinner og blinket, idet de dryppet ned på den myke, hvite hals.

«Der har aldri nogen mann kysset mig før,» sa hun bevende høitidelig.

Paul visste ikke akkurat hvad han burde svare på det. – Hun så forresten aldeles henrivende ut, sånn som hun satt der, varm, opløst, badet i tårer – bokstavelig – barnslig og jomfruelig –.

«Jamen herregud – synes De det gjorde vondt da –» sa han lett.

Hun kastet sig heftig i stolen, og så brøt hun ut i høilytt gråt. Paul følte at han var en banditt.

«Bjørg da, søte lille Bjørg – har jeg gjort Dem vondt – det vilde jeg da ikke, kan De skjønne –.» Hun bare gråt. «Bjørg da – var det virkelig så skrekkelig, synes De –»

«Jeg hadde alltid tenkt,» hulket Bjørg, «at det vilde 300jeg kunne si til min forlovede, om jeg engang fikk nogen, du er den første mann som har kysset mig. Det har været min drøm helt siden jeg var småpike, det –»

Det var svært – men det var jo gruelig rørende og. Paul sa motfallen:

«Ikke vær så bedrøvet da, Bjørg – jeg mente jo ikke noget med det. Ikke vær vond på mig da» – han tok efter hennes hånd – «jeg mente virkelig ingen verdens ting annet enn jeg syntes De hadde været en ordentlig tapper liten pike. Jeg kysset Dem akkurat som en tar og kysser et barn –»

«Det er vel akkurat det vel!» skrek hun heftig. «Hvis De hadde brydd Dem om mig så –. Men jeg er altså ikke nogen unge, det skal jeg bare få lov til å oplyse Dem om! Jeg er fylt atten år! Men De har behandlet mig hele tiden akkurat som jeg skulde være en unge –!»

«Jamen da ber jeg Dem virkelig omforladelse, frøken Bjørg. Det falt mig ikke inn –. De må jo da vite at jeg synes De er rasende søt – men jeg kunde ikke være anderledes enn jeg var mot Dem, synes jeg – det vilde været å begå barnerov –.»

«Bryr De Dem nogenting om mig da, Selmer –» hun så spent op på ham.

«Javisst bryr jeg mig om Dem. De kan da vel skjønne det.»

«Ordentlig?» Øinene hennes var sorte av alvor – hun så fortryllende ut, enda hun var litt for rød og hoven av gråten nu.

«Ordentlig,» sa Paul, og så smilte han ned til henne, for hun stirret så intenst og forventningsfullt op på ham. «Ordentlig.» Dermed bøide han sig og kysset henne. Hun slo armene om halsen hans, klemte det varme, tårevåte, bløte kinnet inn mot hans:

«Jamen er du gla i mig da?» hvisket hun innimellem at hun kysset ham.

«Gla i dig – du kan skjønne jeg er gla i dig –»

«For jeg har været gla i dig hele tiden – like siden du reddet mig borte på veien –.»

Han hjalp henne med å stelle såret på leggen, og 301hele stuen og de begge to kom til å lukte av jod. Derefter hentet Bjørg tekannen som hadde stått ute på komfyren en evig tid, og hun skjenket te for ham – den hadde på engang denne flaue smaken av landhandlerskuffer og var blitt besk som blekk av å stå. Og for hvert øieblikk gikk det mere og mere op for Paul, at her var han da visstnok kommet op i enslags forlovelse – og han kjente sig en smule overveldet. For ikke å vise det, foreslo han Bjørg, da de var ferdige med kveldsmaten, at de skulde gå ut en liten tur. Og med armene tett omkring hverandre drev de nedover veien – men det var søkkende mørkt ute og veien var stenet og ujevn, så det var ikke i og for sig innbydende å spasere ikveld. De kysset hverandre en masse, for Paul var fremdeles for overveldet av den vending sakene hadde tatt, til at han kunde si noget synderlig, og Bjørg var stille henrykt. Så begynte det å duskregne og straks efter å regne ganske ordentlig.

Før de skiltes ute i gangen, hadde de avtalt at Paul skulde skrive, straks han kom til Trondhjem, og når hun og hennes tante kom til byen om en ukes tid, skulde hun ringe ham op. For Paul erklærte, hun måtte ikke tenke på å stå op imorgen og si farvel til ham – de skulde kjøre så tidlig –.

Hans sov da Paul kom inn på rummet, og han klædde av sig, litt ille til mote. Dette her kunde da umulig være alvor –. Han blev liggende våken en god stund og spekulere på hvad det egentlig var han hadde gjort –.

Hun var da oppe næste morgen, da de skulde reise, og Paul tok en heftig og kjærlig avskjed med Bjørg Berge ute i den lille gangen som førte ut til bakhaven –.

*

Hans Selmer blev lagt inn på St. Elisabeths hospital. Paul gikk og besøkte ham hver dag, og hans venner i Trondhjem var svært hyggelige og deltagende mot hans bror. Else Mortensen og Berit Alster sendte omkapp små delikate retter, hjemmelavet konfekt og hjemmebakte kaker. Var ikke den ene der, så var den annen der, men oftest den annen, når Paul kom inn til broren.

302Så da Bjørg ringte ham op en dag, var Paul oplagt til å hilse henne med nokså stor henrykkelse – hun var da iallfall en avveksling. Hun og tanten bodde i et familiepensjonat nederst på Søndre gate.

Akkurat den uken var det strålende høstvær. Og Paul Selmer var på farten med mrs. Anderson og Bjørg, men oftest med Bjørg alene, for mrs. Anderson var innviet i hemmeligheten. Han og Bjørg var på Gråkallen en eftermiddag i tindrende klarvær, og de var inne ved Lerfossene en eimende våt og mørk høstkveld, da det var så mildt så den våte luften var næsten lummer: de gikk på veien mellem begge fossene, og krattet opover de høie, foldete lerbakker este av væte, og elven rant svær og blank med truende hvirvler uti det mørke vann, som speilet lysene fra kraftstasjonen. Lyset speilet i pytter på veien og luften var full av fosseduren og rislen og sus av småbekker – de var som på bunnen av en rar og våt, lun verden; – de kysset og kysset hverandre i mørket, og Paul gav sig helt over i stemningen. Herregud, visst var han glad til, fordi skjebnen hadde ført ham og den lille søte piken i hverandres armer. Han var glad i henne, ja det var han. De spiste til aftens på Fossestuen, og der var ikke en mors sjel denne kvelden uten de to.

En dag tok de til Melhus med toget; da var fru Anderson og de to små med. Paul hadde bestilt skyss og kjørte damene en tur op langs Ånøia. Det var det samme strålende været med sol og tindrende blå høsthimmel over mørke granskoger; de store gårdene lyste gildt med rødmalte og okergule og hvite bygninger mot høstlig brogede løvlunder og grønne voller og lys stubbaker. Det var umulig annet enn være glad, selv for en uforsettlig forlovelse, når verden var så vakker og piken søt.

Om eftermiddagen dagen før tanten og hun skulde reise til Kristiania, var Bjørg oppe hos Paul i hans leilighet. Karen hadde dekket et fint kaffebord til to og pyntet med høstblomster. Efterpå satt de sammen i lenestolen ved vinduet og så på at det blev mørkt; lykten utenfor lyste i løvet på den store gamle poppelen, og de la planer. Paul sa ja til alt Bjørg sa – de skulde ha et 303lite eget hus med have, og de skulde reise bryllupsreise til Paris, og Nordland hadde Bjørg lengtet sånn efter å få se bestandig, like siden hun leste «I Eventyrland». Paul var villig til alt –.

Hun måtte sette om håret sitt, før de skulde gå og møte tanten på Britannia. Bjørg smilte litt genert til ham, idet hun skred gjennem døren inn til hans soveværelse. Og Paul satte sig til pianoet og spilte bryllupsmarsjen av «Bryllupet på Ulfåsa» for å feire det var første gang hennes hårnåler lå på hans toalettbord, som forresten var en gammel dragkiste. Bjørg ropte ut og spurte om den var et arvestykke, og hvem var den nydelige damen han hadde et billede av på bokhyllen: «Gid hvor skjønn hun må ha været, du – forresten, du ligner henne! Du, tror du din mor kommer til å like mig –?»

«Det gjør hun sikkert.»

«– Uff nei, la være å buste mig til igjen da vel,» bad Bjørg, hun kom ut og stod over ham som satt ved pianoet. Så måtte hun rote igjennem notene hans – hun spilte selv og sang litt også, hadde en søt liten stemme. De somlet sammen ved pianoet til de opdaget de måtte fly som de hadde fanden både for og bak – det var Paul som hadde invitert damene til å spise ute i kveld, og det skulde bare mangle at tante Selma kom først. –

Dagen efter møtte han op på stasjonen, belesset med bøker og blomster og kaker til ungene og konfekt til damene, og så reiste de.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.