IV.

Paul likte sig i sitt nye losji. Skjønt stille var der ikke akkurat – det skulde Vårherre vite. Næsten hver eneste eftermiddag, når han kom hjem og skulde sette sig til å arbeide, var der nogen i stuen ved siden av.

Til fru Gotaas kom der en hel del damer av ubestemmelig alder. Nogen av dem så litt merkverdige ut. De satt i sofaen under billedet av Jesus med det brennende hjertet, drakk kaffe og pratet med fru Gotaas gjennem to åpne dører ut til kjøkkenet. Så Paul kunde ikke godt undgå å høre hvad de sa. På denne måten fikk han vite at fru Gotaas hadde været ved teatret i sin ungdom, koristinne visst, og nogen av damene var hennes veninder fra den tiden. Av de andre var endel katolikker og ropte om møter og foreninger som det lot til at den konfesjonen hadde et utall av. Ellers så drøftet de sine bekjentes affærer. – Paul fikk inntrykk av at katolikkene kjente hverandres forhold ut og inn og var i det hele et nokså gemyttlig folkeferd – nokså lite religiøse, iallfall eftersom han hadde inntrykk av at religiøse mennesker ellers er –.

Om kvelden var det barnas venner som holdt til i stuen, de spilte piano og sang, og sommetider hadde de kortlag, skjønte han. Der var en gift sønn som kom på besøk med kone og to småunger som ståket aldeles kolossalt, og en datter, Margrete-Marie, som hadde kontorpost – hun var forresten mere stille og alvorlig av sig, hverken pen eller stygg. Den annen datteren, Monika, var en opløpen backfisch med en masse negerkrøllet sort hår. Tilslutt kom to gutter, Wilfrid og Josef, men Josef var nok ikke Gotaases egen, såvidt Paul kunde skjønne. Det var forresten etpar pene, kjekke 47gutter – Paul hadde undertiden følge med dem hjem fra byen.

Mannen, Gotaas, så han ikke meget til. Det var en svær, tykkfallen fyr med stort, rundt hode og tynt, gult hår. Han var sterkt rød i ansiktet, hadde små øine som var næsten unaturlig himmelblå, og lange, gule hestetenner. Han også var tydeligvis ivrig medlem av nogen katolske foreninger – en hvor medlemmene gjorde godt mot andre, og en Sankt Josefs-forening hvor de lot til å gjøre godt mot sig selv: de drakk øl og røkte pipe under ledelse av en prest – så de tenkte sig åpenbart tømmermannen Josef som en riktig rettskaffen håndverksmester og Jomfru Maria mindre redd for gardinene sine enn klokker Garnaas’ kone. Tuas kandidat hadde fortalt engang at når hans far vilde ha sig en røik, måtte han sitte foran en åpen kakkelovnsdør og blåse røken inn i den.

En søndag eftermiddag, da Paul vilde gå ut på kjøkkenet efter vann, blev han fryktelig flau: foran sofaen i dagligstuen lå Gotaas på kne med en rosenkrans i sine røde never. Paul stammet omforladelse, men Gotaas bare smilte vennlig med blå øine og store, gule tenner og blev liggende akkurat som ikkeno var. Paul gav sig god tid ute på kjøkkenet, men da han kom tilbake gjennem stuen, knelte mannen fremdeles og dreiet ganske uanfektet på sitt perlebånd.

Litt efter banket det forsiktig på hans dør, Gotaas åpnet den uhyre forsiktig:

«Jeg vet ikke – kanskje De kunde ha lyst på en kopp kaffe – kona og barna dem er borte hos sønn min, det er gebursdagen til Gjertrud da, men jeg måtte en tur nedom bryggen i middagen, og så gikk jeg likegodt hjemom –»

«Tusen takk, men –» Før Paul fikk sagt mere forsvant Gotaas. Om en stund kom han tilbake med kaffebrettet, han bar det så forsiktig så en kunde likefrem se han strevde for å holde tungen rett i munnen: «Værsegod da –»

«Tusen takk.» Paul reiste sig, forferdelig genert. «De 48må sandelig undskylde, Gotaas, jeg ante ikke der var nogen hjemme i hele leiligheten – jeg er lei for jeg kom til å forstyrre Dem isted –»

«Å det gjør ingenting,» sa Gotaas mildt og drevende. Og da han så at Paul var blitt rød, smilte han litt ubestemt: «Jeg er så vant til det, jeg, skal jeg si Dere, for jeg går med den i lommen støtt –» han fisket op rosenkransen, så med det samme vage smilet ned på de lyseblå perlene som lå i den store, røde neven, «– så kan jeg få sagt nogen rosenkranser da når jeg går til og fra forretningen, og innimellem, hvissomat jeg må vente på brygga og slik –»

«Men jeg skjønner ikke,» sa Paul, lett interessert for fenomenet, den tykke lagermannen med sin lille blå rosenkrans, «hvordan De kan finne på nogenting å be om bestandig, når De ber så ofte –.»

«Be om?» Gotaas’ blikk blev tomt og dumt. «En ber jo ikke akkurat om noget sånn særlig da – ja-a, det vil si –» drevet han og tidde stille.

«Jeg mener, sånn for eksempel, om ting som De ønsker – som De vil ha Gud til å gjøre for Dem eller Deres familie.»

«Å sånn. Begjæringsbønn. Ja det gjør jeg nok også – om morgenen og om aftningen – når jeg er ferdig med morgenbønnen heller aftenbønnen, så ber jeg nok sommetider til Gud i mine egne anliggender og denslags –»

«Dere katolikker – sier dere sånn bønner bare for å be, dere da?»

«Bare for å be – åssen mener De?» Gotaas så helt idiotisk ut. «Ja hvad skulde en be for ellers da? Uten altså sommetider, så ber en jo fordi det er noe særlig som en gjerne vil opnå. Men for det meste så ber en da for å be. Det gjør en jo om det så bare er almindelige mennesker en er sammen med – som oftest da, en er sammen med dem for å være sammen med dem, fordi en liker dem og synes det er hyggelig å snakke med dem.»

«Nå på den måten –.» Paul så litt usikker på den 49annen. Gotaases uttrykk var tomt – eller fjernt, han visste ikke. «Men da var det jo dobbelt kjedelig at jeg skulde komme til å forstyrre Dem –»

«Å nei da. Det er anderledes allikevel, vet De, når det er Gud. For folk forstyrrer jo ikke Ham –»

«Hvordan mener De?»

«Ja nei – hvis en holder på og snakker med et menneske, så blir det jo forstyrrelse av om det kommer nogen – men med Gud», han klødde sig litt i hodet. «Det er det, at vi er i Ham, allting, så om Dere for eksempel går fra rummet Deres og forbi mig og snakker til mig og ut på kjøkkenet og tilbars igjen, så er det i Gud hele tiden –. Det er likesom i messen det – da blir en jo hellerikke forstyrret om folk kommer inn og går ut – jeg vet ikke om De skjønner hvad jeg mener?»

Paul rystet på hodet: «Det der vet jeg ikke noget om.»

«Ånei, Dere gjør vel gjerne ikke det. – Men hvad jeg skulde ha sagt – vi skulde bort til sønnen min ikveld allesammen, efter aftenandakten da, og da kan det vel være det blir litt sent. Så jeg tenkte jeg skulde spurt om Dere vilde være så snild å fylle på ovnen selv ikveld –»

Paul sa at han skulde ut til aftens – «men det er ikke så farlig, det er alltid varmt nok når jeg kommer hjem –»

«Men Dere som ligger for åpent vindu – blir det ikke for koldt å stå op da – forresten så kan Monika fly hjemom en tripp –»

«Takk, det trengs slett ikke. Men De selv da Gotaas, skal ikke De ha kaffe?»

«Takk, jeg tar en kopp på kjøkkenet.»

*

Våren kom med sure og blåsende dager. Det var bart på jordene i Vestre Aker, og vierbuskene stod med gullgule gåsunger og lutet utover dammer med iskoldt vann som speilet den bleke blå himmel, til der kom et vindpust og riflet flaten mørkt stålblå.

Paul gikk og led av vårfornemmelser – kjente sig tungsindig og nervøs av venting. Nedover langs Ullevoldsveien 50stod syrinbuskene i småhavene nakne og hvittet av spurvene efter vinteren, med store gulsprengte knopper som ikke fikk springe ut, og auriklene i de små bedene hadde begynt å røre på sig, men kom ikke videre. Der var et skjær av grønt over bjerketrærne inne på kirkegården, og her og der lyste det fra gravene på plantede blåveistuer og svibler i potter. Men hvergang der kom et vindstøt, hvirvlet vemmelig, skittent støv i gaten og føk i øinene på ham.

Så tok han sig fri en dag, vilde fly en god lang tur i Nordmarka – en kunde spenne på sig skiene i Frognersætergrinden.

Han kom hjemover med skiene over akselen, ved den tiden butikkene lukket og gasslyktene blev tendt. Mot det gule lyset nede i gaten blev den bleke aftenhimmel over takene aldeles dypblå. Det var noget som Paul hadde opdaget allerede mens han var liten, hvor besynderlig blå skumringen blir utenfor lyskretsen av tendte lamper, og derfor var han siden kommet til å holde av dette lyset som det var en hemmelighet han særskilt var blitt innviet i.

Nede i Bogstadveien fikk han øie på en ung pike som stod og så i et gullsmedvindu. Der var noget kjent ved henne – næste nu husket han hvor han hadde henne fra –

«Godaften, frøken.»

Hun snudde sig og sendte ham et øiekast, vredt eller forskrekket eller mistenksomt.

«Jeg vet ikke om De husker mig – student Selmer – vi traff hverandre på Tveter siste sommer, jeg var ifølge med Haagen Nicolaysen –»

«Å,» sa hun uten smil, men med en lysning som av lettelse over det blonde ansikt. «Jo nu ser jeg – De var så fryktelig brun dengangen, så jeg kjente Dem ikke igjen –»

«Vi skal kanskje samme veien?» De begynte å gå, og Paul rotet i sin hjernekiste – hvad pokkeren var det nu hun het igjen da, Lucy, men til efternavn –? Imens snakket de om Aina og Nikko. Imidlertid opdaget han 51snart at hun kjente ikke Aina svært meget, det var nokså tilfeldig at de to var kommet til å bo sammen på Tveter, og Nikko hadde hun bare sett den ene gangen. Paul var ikke videre vant til å konversere damer – det pleiet å være damene som konverserte ham, men denne her var åpenbart ikke altfor pratsom just. Paul gjorde sitt beste, men hun var tung å få på glid.

Han hadde en ubestemt følelse av at den drakten hun hadde på, klædde henne ikke – ikke så godt iallfall som den hvite sommerkjolen ifjor – enda hun hadde pen figur. Hun var i en tettsittende brun spaserdrakt, og på hodet hadde hun en hvit matrosaktig hatt, men svær som en tamburin. Eller det var ansiktet som så trett ut; hun var mørk under øinene. Og han selv blev nervøs av at han ikke kunde komme på hvad hun het – si bare Lucy til henne kunde han da ikke –.

Det viste sig at hun bodde i Dalsbergstien, så hans vei førte like forbi hennes dør. De skrådde over Bisletjordet – det var grått som en ørken under vårhimmelens vide, skyede hvelv; kveldsskumringen blev likesom meget lysere og blekere nu da de var kommet ut fra gatene og gasslyktene; der var også nogen små klarer i skydekket og bleke render av aftenglans i skyene. Hun førte sig så pent, syntes Paul, svært rank – og han så medett det var skuldrene og det høie, faste brystet som var så vakkert, men nedenfor hoftene var der noget ved den langskjøtede jakken som var stygt – det minnet om Tuas klær, som aldri satt ordentlig, sa deres mor. Og den store pannekakehatten klemte som et lokk ned på hårbruset og det hvite ansikt.

Han fortalte om skituren sin: der hadde gått nogen sneilinger innpå, og da han stod nedover Kobberhaugen, hadde det været akkurat som i februar. I bakliene lå der enda over to meter sne, han hadde målt med stavene:

«Er De glad i å gå på ski –»

«Å – jeg er ikke no videre flink så –. Jeg er nok glad i – sånn – naturskjønnhet» – hun sa det sakte og likesom genert, «men jeg har ikke så mange kjente her i byen, så det er nokså sjelden jeg kommer ut. Og 52så vil en jo gjerne ligge lenge om søndagen da, når en står i forretningen hele uken –»

«Tenk om De vilde bli med oss,» plumpet Paul ut, «en og annen gang, en søndag. Vi er nogen unge som går nokså meget opover om søndagene –»

«Jatakk, men jeg vet ikke –» hun fikk det lille mistroiske uttrykket igjen.

«Min søster og hennes forlovede –.» Det var sloppet ham ut av munnen. Han hadde aldri i sitt liv været på tur med Tua og hennes kjæreste, og aldri hadde han tenkt å prøve det heller –.

«Men jeg kan da iallfall få ringe op, engang vi skal på tur, og spørre Dem vel –?»

Det endte med at hun svarte et forfjamset jatakk, det kunde nok være morro – hun kunde nok ha lyst til å komme litt ut engang ivår, men hun visste ikke riktig om –. Men han fikk da hennes adresse, frøken Jensens blomsterforretning i Bogstadveien.

De var kommet til hennes dør, og han takket for følget og sa godaften «– frøken Arnesen –»

Han sa det sakte og prøvende, og han blev rød, for han var ikke aldeles viss på at hun het det. De stod sammen i lyset utenfor melkeforretningens vindu – hun så litt forundret på ham, da hun merket hans forvirring, og så blev hun også forvirret og smatt fra ham med et næsten uhørlig godnatt og takk for iaften –.

*

Så opdaget Paul at dette med å få istand en Nordmarkstur, det var lettere sagt enn gjort. Det hadde alltid været de andre som arrangerte, når ikke han gikk alene – det hadde han nok gjort som oftest, det var han ikke kommet til å tenke på før.

Nikko holdt på å forlove sig, og denne gangen for ordentlig, med en ung pike av deres egen krets, datter til en av gamle Nicolaysens kolleger, så han var utelukket. Så var der Aaser, hyggelig kar, men han vilde neppe begripe at Lucy var ikke nogen Aina. Om han ringte til det pensjonatet der han sist hadde bodd – de burde 53være to par – men Audhild og Halvorsen som var hennes nuværende svermeri – nei, det passet ikke så bra. I det hele, hvem han så tenkte på av sine bekjente, så var der ingen som han hadde riktig lyst til å spørre – han var redd de skulde misforstå Lucy, enten på den ene eller den annen måte –.

Han begynte å spekulere på om han kanskje skulde be henne med sig ut på Bygdø bare – til en begynnelse. Der var pent derute nu, blåveis og allting. Eller gjøre sig et ærend opom den der blomsterforretningen; kanskje de kunde bli enige om noget. Hvis han bare hadde visst hvor hun spiste middag –. Stakkar, det var vel på et sted hvor det ikke var altfor rart – men var det godt nok til henne, kunde det saktens være godt nok for ham med; han kunde gjerne trenge til å spare også.

Så kom han hjem en fredag eftermiddag og fikk se en ung pike som stod utenfor Gotaases entrédør og ringte på. Han kjente den slanke, marineblå skikkelsen og den store knuten av rødbrunt hår:

«Kjære, er det dig, Randi – hvad gjør du her – godaften!»

«Kjære – bor du her,» sa hun forbauset; hun så han hadde tatt frem nøkkelen til sin dør.

Hun skulde levere nogen bøker til Margrete-Marie Gotaas og si henne beskjed om et møte i Mariaforeningen, men der var visst ingen hjemme i leiligheten. «Men kan du ikke gå inn til mig,» spurte Paul, «og vente –»

«Tenk at du er havnet her,» sa hun igjen, da de stod inne i hans værelse. «Og alle tingene til Vincent på plass visst.» Hun stakk en finger ned i det lille vievannskaret som hang ved sengen. Paul brukte det til askebeger sommetider, men passet på å tømme og vaske det efterpå – han hadde en følelse av at det vilde været taktløst annet «Og der har du Madonna del perpetuo soccorso –» hun så op på det sorte og gyldne Mariabilledet.

«Ja det er kanskje en dårlig reproduksjon? Men jeg kan tenke mig at originalen er svært vakker. Den er bysantinsk, er den ikke det?»

54«Jo. Men den er visst ikke no videre tess som kunstverk. Det er nokså rart – men disse undergjørende billedene er aldri det. Jeg undres hvorfor – det skal jeg forresten huske på å spørre en prest om engang. – Hvis jeg treffer på nogen som ser ut som han skulde befatte sig med denslags problemer.» Hun lo litt – munnen hennes var nydelig når hun lo – rød som et bær, med små spisse tenner.

Hun var igrunnen svært pen – Paul husket han hadde syntes det også da de gikk sammen i gymnasiet. Hun hadde et lite, trekantet ansikt, sånn hvit og rosenrød hud som går sammen med rødt hår og fregner, og store grå øine med lange, rødblonde øienhår. Og så var hun nett – i en blå spaserdrakt med rosa skjortebluse, der var noget fikst over henne like fra den blå hatten med en masse fioler under bremmen nedpå det prektige, mørkerøde hår, til spissen av de små brune spenneskoene som tittet frem under skjørtekanten.

«Kjenner du nogen av de katolske prestene, du da!» spurte Paul interessert.

«Ja jeg gjør da det. Jeg er katolikk selv jeg, Paul – jeg blev optatt i Kirken ifjor vinter.»

«Blev du? Men iallverden, hvordan er du kommet på den idé, du Randi?»

«Fordi jeg tror den katolske kirke er den riktige vel.» Hun lo igjen.

«Ja det er vel på en måte alle kirker det, for dem som synes de har bruk for dem –.»

Randi lo igjen og rystet på hodet.

«Du var ikke det da vi gikk på skolen –?»

«Nei. Da var jeg hundhedensk da.»

«Er det gjennem Gotaas du er blitt det?» spurte Paul.

«Nei tverimot. Jeg er blitt kjent med Margrete-Marie og Monika i Mariaforeningen. Og så siden så traff jeg de gamle ved kirken, og du kan skjønne jeg blev skrekkelig glad for de bad mig komme hjem til dem, og nu har jeg været her nokså meget –.»

«Er de sånn enslags store nummere i menigheten, de?»

«Ja – det vil si –» Randi lo igjen – «fordi alle som 55kjenner dem, blir så glad i dem. Fordi de er så fromme og har sånt godt humør og alltid er villige til å hjelpe alle mennesker som de kan, og be for andre folks sorger og vanskeligheter og denslags. Fru Gotaas, stakkar, med alle de rare venindene sine – hun kan da sandelig si som Sankt Peter: Sølv og gull har jeg ikke, men det som jeg har, det gir jeg dere –.»

«Jasså,» sa Paul litt forbeholdent, fordi det aldri var falt ham inn at der var noget ualmindelig eller storartet ved Gotaasene. «Kjente du Vincent Gotaas også?»

«Nei. Han var kommet på sykehuset alt, da jeg blev katolikk. Men jeg har hørt en del om ham, vet du. Blandt annet, den presten som er min skriftefar, var også Vincents. Så jeg har jo hørt om hvordan han døde – det var en helgens dødsleie, det sier alle –.»

Paul trakk brynene litt sammen. For ham hørtes det som om pikebarnet snakket enslags jargon – religiøs jargon som støtte ham. Dessuten hadde han sånn lyst på en cigarett nettop nu, men han undret på om det gikk an at han tok en. Han husket Randi hadde røkt som en kokeovn i en sæter den tiden de var russ – men det hadde hun vel sluttet med nu –.

«Der ligger forresten en hel del bøker efter Vincent i en av skuffene i klæsskapet,» sa Paul for å si noget.

«Du har sannsynligvis ikke sett noget i dem,» sa Randi smilende.

«Nei – sant å si, de ser ikke nettop innbydende ut.» De lo begge. «Hvad er det for bøker du har der, om jeg får lov å spørre?» han så på en av dem. Conférences de Notre-Dame de Paris par le P. Henri-Dominique Lacordaire, Tome troisième – «du er god i fransk visst?»

«Ja jeg legger op fransk som hovedfag – jatakk» – hun tok en cigarett av etuiet som han rakte frem mot henne.

«Hvad tror du din skriftefar kommer til å si, når du må fortelle ham at du har sittet og røkt oppå værelset til en av dine venner –?»

«Er du gæren – tror du vi kaster bort tiden i skriftestolen med sånt tøis –.»

56«Syns dere ikke det er synd å røke da?»

«Synd –? – Men det kan godt være forresten jeg burde røke mindre –. Som en faste –.»

«Du vil ikke si vel, at katolikkene bruker å faste enda? Hvad i allverden skal det være godt for?»

«Ja det opdager man når man praktiserer det.» Hun lo igjen. «Det er lettere å erfare enn å forklare – for dig iallfall, er jeg redd.» Hun så så søt og grei ut der hun satt i hans kurvstol – Paul fikk plutselig en inspirasjon:

«Du Randi – kan ikke du ta og bli med i Nordmarka på søndag – jeg har avtalt en tur med en veninde, men så har følget vårt slått feil –.»

«Nei om søndagene kan jeg ikke. Efter høimessen – det vilde bli altfor sent for dere, er jeg redd.»

«Blås i messen da vel –. Du har meget bedre av å komme ut en ordentlig lang tur enn sitte inne i en kvalm kirke –.»

Randi rystet på hodet og så ut som hun moret sig over ham.

«Du – gjør det da! Jeg vet virkelig ingen annen som jeg kan få fatt i – jeg har gått og gruet mig til å skuffe frøken Arnesen, hun gleder sig slik til denne turen. Vær hyggelig nu da, Randi, og bli med – hun står i butikk hele uken, stakkar –.»

Randi smilte litt:

«Dessverre, Paul – jeg har alt lovet mig bort som forklæ på søndag. Margrete-Marie og kjæresten hennes vilde en tur opover til Maridalen efter kirketid, de skal plukke hvitveis –.»

«Kan vi ikke gå alle fem da? Hvad skal dere gå i kirken efter midt om våren. Det kan dere da overlate til gamle folk –.»

«Du er god! Men kanskje –. Vi kunde gå like efter ottemessen for en gangs skyld – hvis dere synes det er tidsnok å ta med ti-trikken. Jeg kan jo høre med Margrete-Marie, hvad hun synes –.»

57Efter en del snakk hit og dit gikk frøken Gotaas inn på forslaget, og Paul styrtet avgårde for å få tak i frøken Arnesen, når hun gikk fra butikken.

Det var en liten blomsterforretning, med bare ett utstillingsvindu, og Paul fant på han skulde gå inn og kjøpe nogen sneklokker – for å se hvordan det så ut inne der.

Han fikk et inntrykk av at der var halvtomt for blomster, men luften var denne egne – krydret og sval, med en minning om våt mose og nyvannet havejord, og hun stod bakom disken og satte noget lyserødt papir om en blomsterpotte. Hun virket enda blekere her inne i det lille dystre rummet, og håret rent sølvaktig blondt – det dannet likesom en glorie om det hvite ansikt, og over hennes hode bredte nogen palmer på høie stativer sine stive blader. Og hennes faste, høie bryst i et tynt, lyseblått bluseliv. – Paul kom til å tenke på et eller annet nordiskromantisk, en fangen skjoldmø, for eksempel – og hun bøide hodet såvidt, da han hilste, og så ned på blomsten som hun pyntet med kreppapirsløifer. Det var et stoff som Paul foraktet ganske særskilt, fordi hans mor alltid hadde avskydd det; hun skyndte sig å rive det kulørte papiret av potten, når hun fikk blomster.

Det var en liten gammel frøken som kom frem og ekspederte ham, og Paul kjøpte nogen sneklokker; så måtte han gå, og han gikk op og ned utenfor butikken og ventet på at Lucy skulde komme ut. Han styrtet like løs på henne med sitt ærend – om hun vilde bli med ham og nogen bekjente på Nordmarkstur.

Lucy Arnesen så på ham med dette forskende, litt mistenksomme uttrykket som rørte ham så besynderlig: takk – men hun trodde ikke – «jeg kjenner ikke nogen av de andre, så –.»

Paul tok til å skryte av sitt følge, de var sånne hyggelige, liketille mennesker så – datteren der han bodde, og hennes forlovede «og så Randi Alme, en kamerat av mig fra gymnasiet, hun studerer filologi – ordentlig kjekk, snild pike, kan De tro.» Han husket ikke selv på 58at han hadde neppe snakket med Randi siden russesommeren, og de to andre kjente han knapt.

«Uff nei da,» sa hun fort, «jeg passer visst ikke sammen med sånne –.»

«Tøv!» Han blev ivrigere og ivrigere.

«Men hvorfor i verden vil De endelig ha mig med da?» spurte hun tilslutt, og nu så hun igjen så rart på ham.

«Herregud da,» Paul brast i latter, «synes De det er noe rart? Jeg synes vi hadde det så hyggelig sammen den dagen på Tveter ifjor. Husker De ikke vi snakket om at det skulde være morro, om vi kunde treffes i byen? Så jeg blev virkelig glad da jeg møtte Dem her nede i gaten forleden kveld.»

Nu kom da endelig hun også til å le: «Neimen om jeg husker at vi talte om noget slikt lell –.»

Og så gav hun efter, og mens han fulgtes med henne nedover gjennem Homansbyen, avtalte de angående turen.

*

Den blev aldeles storartet vellykket. Det var blitt full vår på de ti dagene siden han var opover sist, og det var solskinn, og store sølvgrå vårskyer med lysende hvite bremmer drev over en blå himmel, så blå slagskygger flyttet sig bortover de grønne skogåser. Løvtrærne stod på sprett der hvor de grodde sydvendt på berg, og Margrete-Marie og Randi fant blåveis innunder grantrærne, og i krattet under løvtrærne fant de nogen få hvitveis, rødbrune utenpå de lukkede blomsterknopper, med løvet nyfødt sammenklemt enda. Isen på vannene var så råtten så den var tørr og gråsvart, med svære råker innved bredden, og der hvor han hadde gått på ski over myrene, sist han var her, stod blankt, blått vannspeil innover om svømmende vierbusker.

Det viste sig at Randi også var godt kjent på den plassen der Paul pleiet å holde til, og så fikk de låne ulltepper og lå og drog sig ute i solveggen og så på det hvite lysglitteret ute på tjernet, hvor vannet stod oppå isen og langt innover jordet. Den store åsen bakom reiste sig mørk av skog som stod og drakk inn lys fra 59luften og åndet ut kjøling; der i baklien lå sneen dyp enda. Paul kunde alle småfuglene som skvitret og skvatt nedpå jordet og måtte fortelle hvad de het, og på den vesle akeren som var blitt pløid op ihøst, stod vann mellem forene, og luften dalret over de troskyldige små møkkhaugene utpå.

Paul lå og følte sig usigelig vel tilmote – de var sandelig riktig hyggelige alle tre, snilde og likefremme. Han kjente sig trygg på Lucys vegne – ingen nysgjerrighet og ingen kritikk eller nærsøkenhet; de tok henne akkurat som hun var, og var hyggelige mot dem begge.

Kjæresten, Karl Eberhard het han, var Kristianiagutt og kontormann – han var liketil og kjekk, og så spilte han trekkspill svært pent; de hadde fått lånt et inne i huset. Og da de hadde spist middag og de tre unge pikene gikk inn for å hvile litt på kammerset, begav han og Eberhard sig op i kollen bakom plassen og laget bål. Eberhard var svært ivrig med det, drog sammen tørr brisk og lyng, så ilden hvinte og skrek – og siden satt de og trivdes godt sammen med snaddene og tistilleken.

Innimellem småsnakket de litt jaktprat. Eberhards mor var fra en gård nedi Aremark – faren var tysk –. Før i tiden, førenn han var blitt forlovet, hadde han brukt å reise ned til besteforeldrene ofte, fra lørdag til søndag: «Der er kirke i Fredrikshald, så det passet akkurat å komme til messen, når jeg hadde været på leiken om natten, og så hjem og sove ut efterpå.» Han hadde været katolikk alltid.

Fuglene sang over hele skogen, da de gikk hjem om kvelden.

«Synes De ikke vi har hatt en ganske hyggelig dag da?» spurte Paul, da han sa farvel til Lucy utenfor hennes dør i Dahlsbergstien.

«Jo – takk for turen.» Men hennes blikk var foranderlig grundende og likesom fullt av skygge.

*

Fru Gotaas spurte om han ikke vilde spise aftens inne hos dem. Hengelampen var tendt, og verden utenfor 60vinduet var dypt fiolblå av skumring. Fru Gotaas fortalte om folk som hun hadde snakket med ved kirken.

«Var det pastor Kindrich som preket idag, fru Gotaas?» spurte Randi.

«Ja,» sa fruen og sukket litt, og Gotaas lo:

«Mor sov fra Veni creator til Credo – det gjør hun alltid når det er pastor Kindrich.»

Randi og Margrete-Marie hadde ordnet blomstene i buketter.

«Dere skal vel ha med nogen i kirken imorgen?» sa fruen.

«Ja naturligvis. Vi tar med de peneste til Maria – vi er jo midt i måneden hennes jo.»

– Der stod en bukett på bordet inne hos Paul også, da han kom inn til sig selv. Han løftet op det lille glasset, suget til sig den svale, syrlige duften av gror og muld, mens han smilte lykksalig i tusmørket.

Så satte han glasset op til den hvite og blå Madonnaen på hjørnehyllen over sin seng.

«À vous, madame, et mille merci,» sa han og gjorde sitt flotteste danseskolebukk, mens han lo av sitt eget innfall. Men han kjente sig så takknemlig så han trengte å si noget til nogen om det.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.