VI.

De kom hjem til Kristiania første juli. Byen stod i jubileumsutstillingens tegn. Alster & Selmer hadde en paviljong der. Året i forveien hadde de – under nokså store betenkeligheter forresten – interessert sig i en liten kleberstensindustri i Gudbrandsdalen, og nu utstillet de en samling ganske vakre ovner og peiser, dørinnfatninger, foruten småsaker, lamper og urner og slikt, av klebersten. Der var innløpet ikke så rent få bestillinger, så Paul begynte å tro det kunde kanskje med tiden bli ikke bare en forsvarlig forretning, men likefrem et foretagende som hadde en fremtid for sig.

Aftenen før Paul skulde reise tilbake til Trondhjem, var det blitt avtalt enslags familiesammenkomst på utstillingsrestauranten. Møtet hadde nærmest karakter av et opløp, syntes Paul da han innfant sig sammen med sin far: der satt alt Lillian med Tua og Halstein, Hans og deres fetter Evald Dverberg med sin kone og den halvvoksne datteren; Laura var der med sin nye mann, en tysk diplomingeniør Auwein. De to var nokså nygifte og viste det litt rikelig. Laura Dverberg var blitt skilt fra sin første mann, den annen hadde skutt sig, det var en affære som der var blitt snakket nokså meget om. Så det var kanskje ikke så rart om hun nu var henrykt, fordi hun skulde følge med sin Fritzchen til Mannheim til vinteren.

Paul satt og var ikke bare fornøid fordi Bjørg skulde bli igjen her sydpå og følge med sin mor på landet en seks ukers tid. Han kom til å savne den lille – Synne hadde kjent ham igjen og tatt nådig imot ham; hun dukket ned i vestelommen hans og fikk op tikketikken 376samme øieblikk hun satt på hans fang igjen. – Men nu var det altså en avtale –.

Fru Jacobsen kom bugnende innover mellem bordene, rød og utkjaset, med Bjørg i kjølvannet – og Paul følte et nytt blaff av ergrelse. Det var ubegripelig – men straks hun kom i nærheten av sin mor, blev alt det som minnet hos datteren, forsterket til frapperende likhet. At det barnet aldri blev mere selvstendig.

Hans svigermor utøste sig i undskyldninger fordi de kom så sent, hilsener og protester, mens de unge herrene i selskapet og en opvarter strevde for å muntre op omkring de sammenflyttede bordene, så der kunde bli plass til de to nykomne:

«Men – De er da ikke dårlig vel, byråchef – tenk jeg synes De ser så trett ut! – ja synes ikke du det, Paul – godaften Paul forresten – synes ikke du at din far ser dårlig ut –?»

«Far og jeg har gått omkring på utstillingen i hele eftermiddag, svigermor – det er nokså anstrengende» – han bøide sig og plukket op alle de katalogene som hun hadde med sig og mistet på gulvet, da hun skulde sette sig.

Han utstod ikke at hun skulde si det – så meget mindre som han hadde sett det selv disse dagene; faren gjorde inntrykk av å være syk simpelthen. Forrige vinteren hadde han ligget på sykehus – for en fordøielsessykdom blev det sagt. – Han vilde se til å få tale med Hans ikveld, broren og han bodde på samme hotell. Hans Selmer var reservelæge nu ved et kommunalt sykehus nede i en av småbyene ved kysten.

Det var ikke mulig for ham å komme i humør. Han satt like ved det store vinduet, og utenfor ruten lyste blomstene i kassen enda med rare, bleke farver i atterglansen av solnedgangen. Himmelen var citrongul langs horisonten, og på dammen blandet speilingen av den lyse, blågrønne luft sig med speilingen av illuminasjonen langs vannet. Det var da vakkert – og dette midlertidige restaurasjonslokalet her var ganske festlig: alle de små bordene med kulørte lampeskjermer og ensartede 377buketter og mat og drikkeglass. Surret av stemmene og klirringen av serviset fylte rummet, orkestret spilte et potpourri over norske folkemelodier – og borte fra forlystelsesavdelingen larmet annen musikk, og duren og hylene fra berg- og dalbanen hørtes inn støtvis –.

Den melankoli som hadde været grunntonen i hans følelse for faren, helt siden han blev ordentlig voksen – det var ikke bare den som kvellet op i ham nu ved tanken på at hans far kanskje var merket –. Det var enslags ubestemt engstelse for mere enn det. Han var virkelig imponert av denne utstillingen – likevel øket gleden ved det han her hadde sett av norsk dyktighet på så mange områder, bare den vonde stemningen av uro. Han hørte bruddstykker av samtalen mellem Halstein Garnaas og Evald – Evald var formann i forskjellige kristelige organisasjoner – de snakket om et oplysningsarbeide som var planlagt til vinteren, foredrag for unge menn og for unge kvinner; der var åpenbart ikke tvil i deres sjeler om at foredrag var en stor hjelp – «innsats» kalte de det! – mot sociale onder og ungdommens vanskeligheter. –

Bjørg satt mellem hans far og Auwein; hun så svært godt ut ikveld i den vannblå pariserdrakten sin. Han syntes med ett – det at han hadde tatt sitt giftermål med henne så legèrt, det fikk enda være –. Men at forholdet mellem to voksne mennesker som hadde været gifte i tre år og hadde et barn sammen, aldri skulde bli annet enn pjatt – ja da måtte det være ham som hadde forsømt noget. Han lengtet efter alvor – ikke noget sånt sludder med at de skulde omhandle alvorlige emner sammen, utveksle tanker, som folk kalte det. Det var et annet slags alvor han hungret efter, et virkelig alvorlig alvor, som var så dypt og så vidt, så det gjerne kunde greie sig med like lette og lekre ord som denne billighetskjærligheten deres hadde brukt.

Å, det var vel noget sånt han hadde savnet bakom det alt. Bakom stoltheten og tilfredsheten herhjemme nu. Det blir jo sagt i tide og utide at vi er sånt alvorlig folk – og så menes der surheten, svadaen og den høitideligheten 378som tar sig selv høitidelig –. Gud vet om ikke det er derfor at her er så megen surhet og så liten munterhet herhjemme – fordi vi ikke kjenner stort annet enn de billige og kortsynte slags alvor.

«Men kjære – der sitter jo onkel Halvdan,» sa Tua frydefullt – hun reiste sig halvt og gjorde ivrige tegn til en herre lenger fremme i salen. «Paul, du må gå bort og få fatt i ham – du som nettop har truffet Ruth da; du kan skjønne onkel Halvdan vil gjerne høre nytt om henne –»

Motvillig reiste Paul sig og gikk nedover – møtte doktor Wangen på halvveien.

Det var en temmelig høi mann – nu var han nokså bred også, han var blitt endel korpulent, men hadde likesom fått alderstilleggene fordelt mere tversover kroppen, benene var slanke enda; det tok sig ikke så godt ut. Han hadde et vakkert ansikt, med ørnenese, sterke farver: røde kinner, rød munn, mørkt hår og mørkt, spisst skjegg – nu var det forresten grånet til salt- og pepper-farve. Øinene hans var mørkeblå og svært skinnende – han hadde en manér, når han så på en dame, med å stirre henne intenst bent inn i synet; Paul hadde alltid synes det var ufordragelig å se på, skjønt det betød vel ikke annet enn at det hadde været enslags jargong i den tiden og den kretsen. Han praktiserte det på Bjørg nu, da Paul forestillet – doktor Wangen hadde aldri truffet Pauls kone før –.

Doktoren hilste høirøstet selskapet rundt, slo sig ned ved siden av Paul og spurte ham hvad han syntes om Rulhs billeder – så gav han sig til å holde et lite forklarende foredrag om datterens kunst, uten å vente på den annens svar. Han var åpenbart umåtelig stolt av å ha en datter som var kunstnerinne – han hadde alltid været som bitt av en gal kunstner. Paul syntes Ruth malte ganske godt, billedene hennes var vakre og sympatiske, men nokså upersonlige. Han satt og spekulerte på om han skulde drive næstekjærligheten så vidt som til å spørre om onkel Halvdan vilde komme nedom ham på hotellet imorgen formiddag og se på de to billedene 379han hadde kjøpt av Ruth – etpar små gatepartier fra Paris.

Han hadde aldri kunnet utstå mannen. Men hans mor hadde været svært gode venner med denne svogeren – de var nok blitt frelst omtrent samtidig, i åttiårene. Men det som han kunde synes var søtt og klædde henne på en måte, – denne radikalismen som minnet om små barn når de stikker karvekål, de tar med så meget av røttene som smaker godt på suppen – den var ikke til å holde ut hos et voksent mannfolk, som tilmed skulde være en dyktig landsens læge, men alltid helst vilde snakke om ting han ikke skjønte sig noget videre på.

– Så begynte først Lillian og dernæst hele selskapet med nye, henrykte vinkinger. Det gav et sett i Paul – jo så sandelig! kom ikke hans mor anstigende med begge småpikene til Tua. – Og det lot til å være en avtale at hun skulde komme hit, skjønt han hadde ikke hørt noget om det –.

Hun så glimrende ut – håret hennes var grånet nokså meget på de siste årene, og hun var helt hvitklædt i enslags tunge, grove blonder – som fikk Lillian til å skrike høit av henrykkelse:

«Neimen Julie! For en vidunderlig drakt du har fått dig – jeg mener det er ekte irsk knipling – nei kom hit i sofaen, småpikene mine – å stakkar, så trette som de er visst –!»

«Ja de går i søvne.» Tuas to eldste var riktig pene småpiker – i hallingdrakter og med broderte luer – de lignet faren, var bleke med gult, krøllet hår. De begynte å sutre med en gang, overtrette.

«Joda, vi har kjørt på dverg- og dalbane som Guro sier,» lo Julie, «ja jeg og! Neitakk, Erik – vi har ikke gjort annet enn spise – jotakk, et glass champagne kan du gjerne få gi mig. – Fem!» sa hun leende til svogeren, «jo tenk, Halvdan, jeg har fem barnebarn, du – Paul har en liten pike – morro, å jo, men gå på utstilling og være bestemor – det er slitsomt!» Paul hadde forresten slettikke det inntrykk at hans mor var nogen særlig entusiastisk bestemor; han hadde følt sig litt såret, fordi 380hun var så ubegeistret for Synne, da de var ute på Linløkka til middag forleden. «Neida, Tua min, de har været riktig snilde og søte hele tiden – men nu er de nokså kaputt, stakkars små –. Neida, Erik, bare la henne få være i fred, så går det nok over – hyss da, Ambjør, morfar er jo slettikke sint jo – han vilde bare trøste dig –»

*

Paul bilte sin kone og svigermor ut i Storgaten og gikk med opp for å se på Synne sove. Fru Jacobsen foreslo en kopp kaffe. –

Neppe var hun ute av døren, før Paul var borte hos sin hustru. Han grep begge hennes hender, trykket dem hårdt:

«Bjørg du – ta og bli med mig hjem imorgen!»

Bjørg åpnet øine og leber av forundring:

«Er du gal, du! Det går da ikke an – hvad tror du mamma vilde si til det!»

«Gjør det da, Bjørg!»

«Dessuten – du kan da skjønne jeg tør ikke utsette Baby for den lange jernbanereisen i denne varmen – så dårlig som hun har været i maven sin inatt og idag –»

«Asj – det er bare fordi hun er blitt proppet med slikkeri i tide og utide hernede. For den saks skyld – ungen har best av å komme hjem, hun og –»

«Nei vet du hvad! Du kan da begripe at mamma skjønner best –»

Paul stoppet munnen hennes med et kyss:

«Å Bjørg – jeg kommer til å gå og lengte efter dig» – og han blev rent forundret da han hørte sin egen stemme, den klang så klagende.

Bjørg rørte sig litt i hans armer –. Så så hun op på ham med et lite smil, kokett og underfundig: «Nei jasså du –. Gutten min –. Nei vet du hvad, Paul – det tror jeg slett ikke du vil ha noget vondt av engang. Jeg tror det kan være sundt for dig, jeg, om du blir nødt til å holde en liten ferie nu –.»

Så slapp han henne.

«Men du vet,» hvisket Bjørg, «jeg kunde jo godt bli 381med dig hjem på hotellet ditt og være der inatt. Mamma vilde ikke synes det var noe rart, det er jeg sikker på – når du skal reise imorgen –.»

«Nei snille dig, det kan du da begripe jeg ikke vil. Når Synne ikke er riktig bra –.»

*

Da han kom hjem på hotellet, gikk han bort og banket på Hans’ dør. Men broren var åpenbart ikke inne. Klokken var ikke stort over ett heller –.

Han fant frem en bok, av dem som han hadde kjøpt i Paris, la sig på chaiselonguen –. Da han våknet, var det høilys morgen. Hotellværelset med det elektriske lyset som brente enda, så besynderlig ekkelt ut – og den uglade følelsen fra kvelden før var lysvåken med ham. Paul skyndte sig å slukke lyset og komme iseng.

Han våknet såpass sent næste morgen, så han undret på om han traff Hans enda. De hadde spist sammen disse morgnene i et lite frokostværelse som lå litt avsides –.

Døren stod halvåpen ut til gangen, da han kom dit – og gjennem dørgløtten så Paul en gruppe borte ved et av de høie vinduer – Hans og en ung pike. Broren stod i en underlig bøid stilling, stanget hodet sitt inn under hennes bryst, mens han knuget armene sine om hennes hofter – hun holdt sig sterkt bakoverbøid, og det slanke legemet hennes minnet ikke om noget annet enn den forgnagde stålklingen –. Hun hadde været klædt i noget blankt, stålblått også.

Paul skyndte sig å forsvinne. Men i det eneste glimtet han hadde sett av de to, hadde han fått inntrykk av noget så åpenlyst og triumferende sanselig – og av at hun var blendende vakker, et bitte lite fint hode med tettsluttende sort hår og hvit, kaméaktig profil – og det hadde hengt bakover, med lukkede øine og et slags voldsomt smil, mens hennes slanke skikkelse rørte sig i lange, vellystige sitringer under mannens tak –.

Hvem pokkeren mon hun kunde være –? Paul gikk tilbake til sitt værelse og hentet hatt og stokk, mistet 382stokken utenfor døren til frokostværelset, idet han hengte fra sig sakene.

Den unge damen satt ved et lite bord og drakk kaffe, Hans Selmer stod foran henne. Hans hilste, da han så broren, gikk mot Paul, og damen tok en avis. Brødrene satte sig ved det bordet der de hadde pleid å sitte de andre morgnene, i den annen enden av rummet.

De småsnakket, – men Paul var litt distrahert av Hans’ veninde. Hun var enda vakrere enn han hadde hatt inntrykk av ved det første glimtet: hodet satt så nydelig på halsen og det sorte håret lå glatt inntil og viste den fine hodeformen, men lavt nede var det ordnet i fletter à la keiserinne Elisabeth, trekkene helt regelmessige, og huden hvit og tett som hvite blomsterblader. Hun så likefrem mystisk ut – ikke i ironisk forstand – mon hun var norsk?

Hans var åpenbart også distré – så Paul kunde foreløbig ikke få sig til å bringe på bane spørsmålet: deres fars helse –.

«Men hør du, si mig – er mor og Lillian begynt å omgåes som veninder nu?»

«Tja –. Du vet Tua lå herinne siste høst og hadde en nokså svær operasjon. Og Lillian har alltid været makeløs mot Tua. Så traff de sammen der da. Og da Tua kom ut på Linløkka og skulde være der under rekonvalesensen, så blev det til at Lillian var derute nokså meget. Og nu omgåes de. Mor er hos dem av og til –.» Hans lo litt – så skvatt han op –.

«Å, doktor Selmer – får jeg lov et øieblikk?» Damen stod ferdig til å gå, meget malerisk i en slengkappe av det samme gråblå, blanke tøiet som kjolen. – Hun var akkurat en bitte liten smule for stilig til å virke helt elegant. Håns fulgte med henne ut i gangen.

«Hvem var det?» kunde Paul ikke dy sig for å spørre, da broren kom tilbake. «Det var da en aldeles nydelig ung dame!»

«Frøken Hansen heter hun. Hun er dernede fra – familien har været svært hyggelig imot mig. Faren er skibsreder –.»

383«Jeg vilde ikke tatt henne for å være norsk –.»

«Hennes mor var født Kurud. Men det kan jo godt være, med de gamle skipperslektene dernede – at der er noe fremmed blod i familien.»

«Det var egentlig det jeg vilde talt med dig om forresten – jeg liker ikke fars utseende. – Det der klinikkopholdet i vinter – har han været frisk siden?»

«Nei. Det har han ikke. Og jeg har ikke kunnet få ham til å søke en spesialist. – Gamle Nicolaysen er dyktig naturligvis – men han er ikke alltid like heldig med å stille sine diagnoser. Men far vil ikke høre tale om å gå til nogen annen. Jeg vet ikke enten han er redd for hvad han skal få høre – eller han ikke har lyst til å forlenge levetiden sin med nogen år ved en operasjon –.»

«Du tror det er så alvorlig?»

«Jeg er redd for det. Jeg forsøker å få ham til å reise ned til oss – du vet at overlæge Bang-Arnesen er en ualmindelig dyktig kirurg. Og nu da, som far skulde ha så meget å leve for» – Hans smilte smalt og trist, «sitter som en pasja med begge konene sine og en stadig voksende efterslekt –.»

*

«Men skriv til mig da, såsnart du vet noget sikkert om far,» bad Paul, da brødrene skiltes nede på gaten.

Paul hadde forskjellig å utrette i byen denne formiddagen. Og prøvde forgjeves å ryste av sig den forstemte eller engstelige fornemmelsen. At Bjørg ingenting hadde skjønt, blev ved å gnage ham. Han kunde ikke forstå det selv, men da han hadde sagt til henne igårkveld at han kom til å lengte – han hadde følt det slik, følt det intenst. Og det var første gangen, for ellers pleide han sant å si alltid å ta Bjørgs fravær hjemmefra som en behagelig avveksling – en fredelig og hyggelig periode innimellem i et ekteskap som jo nok var jevnt lykkelig, men falt litt trettende av og til i lengden. Og trass i det der igåraftes lengtet han – efter noget som ikke var blitt til noget.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.