III.

Paul hadde prøvd hybellivet på tre forskjellige steder i løpet av fem måneder, da han kom til å leie hos Gotaases i Schwensens gate.

Det første og det siste stedet der han hadde bodd, hadde det været, ikke bent frem skittent, men det som Paul syntes var næsten verre, halvskittent. Han kunde ikke venne sig av med å føle ubehag, hvergang han støtte på merkene av de ukjente mennesker som hadde bodd her før ham – på sengklærne og på bordteppet og på de 36nedsittede stolene. På det første værelset han hadde hatt, var ovnen full av rusk og rask og avgredd hår – han kjente en rar, ubehagelig bevegelse i maven da han skyndsomst satte en fyrstikk borttil. Naturligvis var det ikke for dette småtteriet han sa op. Men da han hadde bodd der en fjorten dagers tid, begynte ditt og datt å bli borte for ham – en slipsnål og en sølvblyant og penger. Bare ved tanken på at han skulde snakke om det eller komme med spørsmål, blev Paul skamfull. Vertinnen var en liten blekfet, halvgammel enkefrue, sønnene hennes var begge to i nogenslags forretning, og der var noget ved dem som på en ubegripelig måte fikk Paul til å tenke på lommegrus – kanskje det kom av at de hadde svarte render under neglene og ringer på fingrene. Piken var høi og blek, bustet på håret, med skvulpende bryst – hun så ut som hun ikke eide undertøi under kjolen. Paul torde ikke gi sig til å spekulere på hvem av dem det kunde være – det kom ut på ett; han kunde umulig stelle til bråk her. Om en stund opdaget han at nogen rotet i kommoden hans når han var ute; men da blev hans egen skyldfølelse så utålelig så han gikk ut og så sig om efter et annet værelse. Så betalte han enkefruen husleie for fjorten dager fremover og flyttet næste kveld.

*

Der var det rent og pent, og vertinnen var en fin, pen eldre dame, moderlig, og i det hele tatt akkurat som en presteenke bør være efter de beste opskrifter. Hun foreslo med en gang at han skulde få frokosten i spisestuen – det var så ukoselig å spise på et ustelt soveværelse. Pauls hybel vendte ut til en liten have – dette var i en førsteetasje i Underhaugsveien – og dette året var det så mildt enda i november måned, så når han satte op vinduet før han gikk og la sig, kjente han den kolde, rene duft av fiolene som kantet havebedene. Han kom til å nevne det for fruen en dag, at han likte så godt den lukten, og næste kveld stod der et lite glass på hans skrivebord med en dusk av de siste mørkfiolette fioler.

Allerede den første morgenen, da fru Jensen skjenket 37kaffen for ham, spurte hun om ikke han var sønn av Julie Randall? Kjære, hun hadde da kjent hans mor – hennes avdøde mann var kapellan der i bygden da Julie Randall blev forlovet med sorenskriverfullmektigen og frøken Benedikte, Pauls tante Benedikte, med doktor Wangen, eller kandidat Wangen var han jo dengang – og Pauls bestefar, distriktslæge Randall hadde de kjent godt – hans bestemor husket hun såvidt, hun døde samme året som de, Jensens, kom der. I det hele – det var et rent panorama av nærmere og fjernere slektninger til Paul Selmer som fru Jensen husket frem; hun hadde fotografier av dem; hun hadde også et billede av hans mor som ung pike.

Og da Julie kom opover en eftermiddag for å se hvordan gutten hadde fått det i sitt nye losji, dekket prestefruen kaffebord med kaker i lange baner, og fru Selmer måtte love å komme til aftens en dag med det første, og hun opfordret Paul til å be sine søsken hitop; det måtte han endelig gjøre.

Paul fikk et akutt anfall av flid – forsømte ikke en eneste av sine forelesninger, og han drog hjem bøker og leste til langt ut på natten. Der var virkelig hjemlig hos prestefruen – inne i stuene var veggene dekket med fotografier i ovale rammer og Thorvaldsen-relieffer. Og så var der den rare, litt innestengte luften som Paul helt siden han var liten hadde været vant til å forbinde med begrepet tanter – en lukt likesom av garderober fulle av gammelt tøi og gammel hanskelukt i entreen.

Men seks uker efter, da Paul var nede hos sin mor på kontoret for å hente månedspengene, fortalte han, at nu tenkte han på å flytte bort i det pensjonatet hvor Henrik Alster bodde – de skulde dele værelse; det blev så meget billigere –.

«Men snille dig,» sa Julie Selmer. «Det skal du ikke tenke på, Paul. Du kan da skjønne jeg vil hellere at du skal betale litt mere og så ha det hyggelig, der du bor. Og hos fra Jensen er det da så hjemlig –.»

«For hjemlig.»

Moren så op på ham, så smilte hun, og Paul smilte 38brydd tilbake. Ingen av dem sa mere om den ting. Og Paul gikk hjem og fortalte sin vertinne, at en venn av ham – ogsåvidere –.

Det begynte med at fru Jensen falt hen i betraktninger – ja nei så nydelige som doktor Randalls døtre hadde været – å nei, en vet nok ingenting på forhånd – og det er nok det beste det. For så nydelig et par som Julie Randall og Erik Selmer, og så forelskede! Hans far bodde her i byen jo? – nei det var jo så rimelig at ingen av barna hadde lyst til å bo hos ham; byråchefens nye frue, hadde ikke hun været oldfrue på Røllstulens Høifjellshotell –. Kort og godt, hun snuste bort i alt det som Paul ikke for sitt bare liv vilde snakke med nogen om. Men han klarte ikke ordentlig å holde sig henne fra livet – rett som det var, hadde de været inne på dette emnet igjen – hans foreldre –.

Så flyttet Paul. Men fotografiet av sin mor som ung pike stjal han uten videre ut av fru Jensens fotografialbum.

Det var et billede av Julie i en komisk gammeldags kjole, med et liv som sluttet glatt som hud om de praktfulle skuldre og en høi ung barm; hun var hvepsesmal om livet, og skjørtet var heftet op over enslags kø. Hun stod lenet over en stolrygg med en bok mellem de smale fingrer. Håret hennes var vridd op på en måte som minnet om hjelmkam, og under panneluggen stirret de store øinene frem – alvorlige og forventningsfulle – som en utfordring til livet.

Paul kostet ramme på det og stilte det op på sitt skrivebord. Der fikk Julie se det en dag hun kom opom ham.

«Gud!» sa hun og lo. «Ja tenk slik gikk vi virkelig! Kan du tenke dig noget så reddsomt. Og vi syntes vi var nydelige!»

*

Så skulde Paul forsøke å bo i pensjonat og dele værelse med Alster.

Det var i en mørk førsteetasje etsteds i nærheten av Holbergs plass; det var en ti-tolv mennesker som bodde 39der, mest ungdom. Vertinnen holdt sig på kjøkkenet, og den som på sett og vis hadde tatt på sig å være enslags vertinne overfor nykommere, var en ungdommelig eldre frøken som åpenbart var reddest av alt i verden for ikke å være frisinnet nok. Hun var svært spøkefull alltid, tilbøielig til å bli intim, iallfall overfor de unge herrene, og hun interesserte sig med overstrømmende hjertelighet for de andre damenes flirt og forlovethet. Det viste sig forresten at hun var forlovet selv – hemmelig – med en tredjeklasses kadett som bodde i pensjonatet, en bondegutt fra Vestlandet, blek og liten, med hårdt, skarpt ansikt. Da Paul fikk vite om det, blev han så flau som om han hadde slumpet til å opdage nogenslags unaturlig udyd.

Der var uavladelig småselskaper rundt om på værelsene, og Paul var med på hybellag som varte til langt på natt og drakk the russe på to- og tremands hånd under røde og blå måneskinnslamper inne hos den ene efter den annen av damene – han lot sig drive med i pensjonatets liv, – opfylt av enslags middelsvarm nysgjerrighet: det var ikke verst kjedelig heller. Han var selv på det rene med at han var en stor, pen fyr; damene sa at han var sånn dannet gutt, og en og annen betrodde ham at han var et fint, søtt menneske – han hadde sånn fin tankegang. Fan vet hvor de vet det fra, tenkte Paul og lo litt for sig selv – han visste da at han sa aldri mere til nogen enn han var nødt til.

Der var en liten datter til en overlærer nordfra; hun gikk på handelsskole – Paul blev endel inntatt i henne og fikk lyst til å dyrke bekjentskapet nærmere. Første gangen han hadde hatt Audhild med sig i Centralteatret og de efterpå satt inne på Grand og drakk te, betrodde hun ham at hun var hemmelig forlovet med en mann på Tromsø. Nå, derfor kunde de da like gjerne være sammen og være gode venner. Audhild fortalte ham en hel del om sin Birger og tok til å spørre Paul hvad han mente om det ene og det annet – Gustav Wied og Rosmersholm og ekteskapet og kvinnens rett til å være noget annet enn bare et kjønnsvesen, og hun sammenholdt 40hans uttalelser med Birgers meninger om de samme emner. Birger tenkte så fint igrunnen, oplyste hun, men Paul skjønte da at hans tanker var visst enda helligere, og hvis han selv vilde, så kunde han visst godt få overta Birgers plass i Audhilds hjerte. Det var likesom falt av sig selv at han var kommet til å sitte, først med armen sin bortover sofaryggen, og siden hadde han kommet til å legge den sånn løselig om livet hennes – når de satt alene inne på rummet hennes. Men derefter hadde det falt sig slik at de var kommet til å kysses. Kysse, det kunde hun –

Paul blev betenkelig. Dette bar unektelig i retning av forlovelse – sånn hemmelig pensjonatsforlovelse. Enten varer den til en av partene flytter et annet sted hen og så blir den forbi, efter mere eller mindre av avskjedsscener. Eller så tøies den ut gjennem årrekker og tilslutt blir den offentlig, og det hender den slutter med gifting. Paul blev like forstemt, enten han tenkte på den ene eller den annen utgang.

Ingenting fikk han bestilt i dette pensjonatet heller – han kunde ikke klare sig med de månedspengene han fikk av moren, og be henne om mere vilde han ikke. Så skrev han småstykker – om geologi og plantevekst her og der i landet, hvor han hadde været på sine fotturer, og sommetider fikk han et av dem inn i et blad. Og så fikk han nogen timer i matematikk ved en liten privatskole. Det meste av det som han tjente, gikk med når han var ute med kameratene eller med Audhild, men han kjøpte sig da et par støvler for sine surt fortjente penger, og var svært fornøiet da han kunde fortelle det til moren. Skoletimene og litt privattimer bestyrket ham forresten i det forsett han hadde fattet allerede mens han var skolegutt – at lærer, det var da det siste han vilde bli her i verden. Uheldigvis kom det bestyrerinnen for øre at han hadde sagt noget slikt, og så meddelte hun ham med sitt aller elskeligste smil. at han skulde få slippe. Den var nokså flau –.

Så blev Henrik Alster hjemkalt av den onkelen som holdt ham i Kristiania. Det var vel gått op for familien 41hjemme på Nordmøre at Henrik var ikke skapt for klatring i kunnskapens tre. Og nu skulde han anbringes i onkelens forretning.

Paul var ikke riktig sikker på hvad han nu skulde gjøre. Han hadde ikke råd til å beholde det store værelset til gaten alene og absolutt ikke lyst til å dele det med en fremmed. Og igrunnen bød det ham imot å leve mellem ramponerte møbler av den verste lavere-middelklasse- typen og komme hjem og spise middag på en flekket bordduk, mens pikene bar ut andre folks brukte tallerkner og kniver med det samme de serverte for ham, og skitne servietter i konfirmasjonssølvringer og broderte poser lå og fløt bortigjennem. Hemmelig begynte han å lengte hjem – bort fra subbestell og fremmede mennesker, til morens vesle stuer med det litt troskyldige preget av kunstnerisk smak, og efter å bo i et hus hvor de bodde alene –.

Dessuten ønsket han opriktig å komme ut igjen av dette forholdet til Audhild som han hadde tøiset sig bort i. Nu blev det alltid kjæleri, såsnart de kom sammen på tomannshånd – det var ikke gavnlig for hans sinnsro, men når han tenkte på henne og de ikke var sammen, så likte han henne igrunnen ikke noget videre. Hans mor kom op til ham i pensjonatet, og bakefter fikk Audhild alltid henrykkelsesanfall: «Gid Paul, for en fortryllende mor du har! Der var likesom noget så fint ved henne. Jeg føler at jeg kunde få sånn tillid til henne!» Paul var fullt på det rene med at denne følelse vilde iallfall aldri bli gjensidig –. Dessuten så var der jo da for fan denne fyren på Tromsø – hvis han altså ikke var en overdrivelse –.

Det som holdt ham fra å snu nesen hjemover igjen og flytte tilbake til moren, var simpelthen frykt. Han vilde nu likevel ikke bli slik som faren og farbrødrene hadde været – så de var akkurat som guttunger under sin mors regimente. De kunde likesom ikke drømme om å gjøre noget annet enn det som hun likte – i ett og alt. Onkel Paul og onkel Alarik hadde gått hjemme hos henne like til hun døde, og det husket han fra han 42var liten, hvordan bestemor Selmers hjem hadde stått for ham som hovedkvarteret, hvor alt blev innberettet og endelig avgjørelser truffet. Efter foreldrenes skilsmisse hadde han jo ikke sett så meget til henne, hun døde den sommeren han fylte fjorten år – det gjorde et fryktelig inntrykk på ham å se hvor faren og de gamle onklene gråt i kapellet. Kort tid efter kjøpte onkel Alarik sig inn i et sakførerfirma på Oplandene, og der blev han året efter tatt til ekte av sin husholderske – sånn uttrykte onkel Paul det. Onkel Paul, den eldste, hadde alltid vist brorbarna megen velvilje, sendt dem ti kroner til jul og fødselsdager, men forlangte til gjengjeld at de skulde komme op og takke personlig. Han var blitt boende i kvistleiligheten i villaen på Hegdehaugen, også efter bestemorens død. Især siden Pauls far hadde giftet sig med sin vertinne, hadde onkel Paul forsøkt å være hyggelig mot den fraskilte svigerinnen og barna – han sendte alltid prospektkort til dem når han reiste bort i ferien, og en kurv full av de gule sukkerplommene, hvis der kom plommer på det gamle treet om høsten.

Naturligvis – hans mor var så ulik bestemor Selmer som det bare var mulig. Men han husket sin egen følelse i opveksten – hvordan morens vesen hadde været som et nett hun spant dem alle inn i, og han sprellet fåfengt for å slippe ut av det. Hun hadde hersket over dem, nettop ved det at hun kommanderte så lite, aldri maste – på en måte hadde hun jo latt dem få ha det så meget friere enn andre barn. Men hun smilte, hun lo den bitte lille latteren sin – og så var det likesom ikke mulig å gjøre annet enn det hun vilde. Nettop fordi hun var så rimelig – aldri gjorde noget nummer ut av småting, som han syntes de fleste mødre ellers hadde for skikk. Sånn som her forleden, han var kommet hjem om lørdagen i følge med Sigmund, og ved middagsbordet sa Sigmund: «Du mor, jeg må forberede dig på at der står noget fælt i karakterboken – jeg blev altså kalt op til bestyreren –.» «Men snille gutten min – hvad har du nu været ute og gjort for galt igjen –» og hun hadde 43smilt så muntert og forventningsfullt. Han husket fra han var liten, mens de enda bodde hos faren – foreldrene hadde været uenige om det alltid, for faren vilde at han og Tua skulde bli små skolelys – Tua hadde forresten været det også – men moren lo bare. Hun hadde aldri lagt skjul på at hun selv hadde været reddsom, den tiden hun gikk på skolen. Og engang hadde han hørt faren si til onkel Alarik: «Det er åpenbart Julies mening å ta guttene i forsvar, hvad de så enn gjør –» og moren hadde svart: – «det håber jeg da at jeg alltid skal kunne gjøre med god samvittighet – jeg kan ikke tenke mig at mine gutter nogensinne vil gjøre noget som er umandig eller uhederlig –.»

Men nettop derfor – fordi han i bunn og grunn var så enig med sin mor i allting – enda han ikke var enig med henne om svært mange ting, det var ikke hennes meninger han var enig i, men likesom meget dvpere inne i sig var han enig med henne –. Nettop derfor vilde han ikke bo hos henne nu og være sammen med henne hver eneste dag –.

*

Rent tilfeldig så han en dag et avertissement om værelse tilleie hos Gotaas i Schwensens gate. Og på måfå gikk han opover og så på det.

Den lille konen som kom og lukket op, hadde grått, krøllet hår og var litt krokrygget – nokså skjev i ryggen, så Paul, da de fra den mørke entreen kom inn i stuen. Hun tørket hendene i blåforklæet, var visst kommet like fra opvaskbaljen.

Han glemte henne for stuen – den var nokså forbausende utstyrt. Der var de sedvanlige plysjmøbler og det runde bordet med bøker og album under hengelampen og søiler med blomsterpotter på foran vinduene. Men veggene var dekorert på en måte som vakte Pauls levende nysgjerrighet: over sofaen mellem vinduene hang et kolossalt oljetrykk av Jesus som pekte på sitt hjerte, han hadde anbragt det utenpå klærne, og der slo luer ut av det gjennem en liten skorsten. Under 44billedet hang et krusifiks. På de andre veggene var der oljetrykk av Madonna della Sedia og Josef med Jesusbarnet og en lilje og en linial i armene, og så var der et utall av billeder forresten, som Paul skjønte skulde forestille katolske helgener, og på hyller i hjørnene stod der figurer av Madonna og Josef med Jesusbarnet og Jesusbarnet med et lam i armene.

De måtte være katolikker – det var snodig. Han hadde likesom aldri tenkt på at der kunde finnes katolikker midt i tykkeste Kristiania. Naturligvis, han kjente jo godt den katolske kirke, de hadde bodd like i nærheten, i Keysers gate, da han var barn, men han hadde aldri kommet til å tenke på hvem som gikk i den. Nogen av guttene i gaten gikk der for å holde leven – så kom der en prest og feiet efter dem, fortalte de. – Paul fikk med en gang lyst til å leie her – for å prøve hvordan det var –.

Fru Gotaas viste ham værelset; det lå ved siden av dagligstuen og hadde egen inngang fra trappen. Det så innbydende ut – som en munkecelle, syntes Paul. Der stod en gammeldags treseng som minnet om landsens prestegårder, slik bugnet den av puter under det hvite heklede teppe, og over sengen hang et krusifiks og et billede av en besynderlig bysantinsk utseende madonna, sort på gullgrunn. Der var også en hjørnehylle med en madonnafigur, uten barn denne gangen, hvit og blå, med en rosenkrans ved siden. Så var der enda en fire-fem billeder av samme sorten, og et krusifiks på fot på skrivebordsopsatsen, og på kommoden stod en figur av en gammel mann i sort prestekjole; han bar et spebarn på armen, og to fillete unger klynget sig til ham. Paul gikk bort og tittet på den.

«Ja dette er vår avdøde sønns værelse da,» oplyste fru Gotaas. «Han het Vincent – så det der er av Sankt Vincent de Paul – men De vet, vi kan ta ut alt det her, hvis ikke De liker det, og De vil ha værelset –»

«Nei langt ifra, ikke for min skyld,» sa Paul. «Jeg synes det er hyggelig –»

Han hadde allerede bestemt sig til å prøve hvordan 45det var å bo i denne fromt utseende cellen. Den måtte da inspirere til flid, og den gamle grønne lenestolen innbød akkurat til å sitte og lese i. Rent og lyst var her og, og fru Gotaas så snild ut.

Så leiet Paul værelset. – De siste dagene han bodde i pensjonatet, gikk for en stor del med til å få avviklet vennskapet med Audhild – han fremholdt at det var uriktig mot Birger som ventet så trofast i Tromsø. – Audhild antydet at det var nu ikke riktig sånn heller da, at de var ordentlig forlovet, men Paul vilde ikke skjønne det. Han talte om at det var et sent studium han hadde slått inn på, og videnskapsmenns kår i Norge var så usikre – og når Audhild gråt og smøg sig inn til ham, falt det ikke så verst vanskelig for ham å se tungsindig ut. Og de blev enige om å møtes av og til. Det visste han godt kom ikke til å bli ofte – Audhild var slik, så hun måtte ha gjenstanden for sine følelser om sig til daglig, og der var minst to av herrene i pensjonatet som stod ferdige til å overta hans rolle.

Han flyttet inn hos Gotaases og installerte sig med sine eiendeler mellem den avdøde Vincents husguder. Billedene av Madame Recamier og et som Audhild kalte for Beethoven – nogen folk som satt og hørte på musikk i en jugendstilramme – tok sig nokså gyselig ut innimellem alt det annet. Paul undret sig over det selv, for sandelig var da salig Vincents samling av skilderier minst likeså fæl på sin måte. Men han fikk nu henge op Audhilds foræringer inntil videre – så lenge som han enda måtte være forberedt på at hun kunde komme opom ham av og til –.

«Schwensens gate,» spurte fru Selmer, «hvor iallverden er det, Paul?»

Han forklarte at det var oppe i nærheten av Sankthanshaugen.

«Jaja,» mente hun. «– der må du da iallfall kunne få ro til å arbeide – for på den kanten av byen har du vel ikke nogen bekjente.» Hun spurte hvadslags folk disse Gotaases var.

Mannen var noget i en spedisjonsforretning, sa Paul 46– han var fra Trondhjem. Konen var ordentlig og visst svært snild. «Forresten så er de katolikker –»

«Hvad er de,» sa hans mor. «Noe så pussig!»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.