VII.

Juli måned gikk svært fredelig. Der var nok å gjøre i forretningen. Og om aftnene hadde Paul haven. Den var i den morsomste alderen nu, da allting begynte å vokse til.

Henrik Alster var blitt smittet av hans interesse for havestell og gjorde efter Pauls eksperimenter med å plante inn alpine vekster og dyrke grønnsaker som ikke var til å få i handelen. Mortensen snakket om at han vilde stifte en forening av Havedyrkningens Fiender. Han og Else bodde i en moderne leiegård i nærheten av Høiskolen; de vilde ikke sig selv så vondt som å bli huseiere, sa de.

«Krigsfaren – den var nu da vel i virkeligheten minst likeså overhengende i 1911,» sa Henrik Alster, en morgen han og Paul talte om avisenes siste telegrammer. «Det er bare det, at siden Marokkoaffæren er folk blitt litt mere aktpågivende – de følger mere med nu.»

Paul svarte ikke. Litt unødig demonstrativt tok han op regnestaven og begynte å slå efter i nogen prislister.

«Dessuten, selv om det ender med en Balkankrig igjen, så vil den vel bli lokalisert nu som før –. Når det kommer til stykket, så vil likevel ikke Vesteuropa finne sig i at Russland går lenger enn til en diplomatisk aksjon for Serbiens skyld.»

«Serbiens skyld. Herregud, hvad vet vi igrunnen om Serbien da mann? Det som stod i avisene under krigen. Og før den tid, det som stod hvergang det gikk dramatisk for sig i konakken. Om en så vesentlig ting som landets utviklingsmuligheter for eksempel, vet vi visst svært lite. Men vi kjenner serberne fra Simplicissimus’ versjon av dem –. Gud vet forresten, hvor stor innflydelse det bladet har hatt på opfatningen av europeiske forhold og folk heroppe – i den såkalte dannede klasse iallfall –»

«Ja jeg vet du liker det ikke – det gjør ikke jeg heller forsåvidt. Det er for Berits skyld jeg holder det –?»

«Vi får vel gi dem fra 40 % og nedover vel,» spurte 385Paul op fra det anbudet han holdt på med, «siden det er enslags velgjørende institusjon –»

*

Dagen efter bragte avisene Østerrikes ultimatum til Serbien. Paul undgikk å snakke med nogen om det. Det var for oprørende. Men lå der ikke forut for det en historie om en europeisk stat på utpost mot Asiens flodbølger – og den var blitt sveket og falt i ryggen og ydmyget så mange ganger, så den griper til hvadsomhelst, hellere enn den deler skjebne med bastionen nordenfor, Polen –. Gjør mot din næste som din næste har gjort mot dig – selv om det er en annen næste – ellers kommer en tredje næste til å gjøre det mot dig engang til. Var det ikke en slik tankegang omtrent som lå under statenes politikk – fordi den lå bakom de fleste enkeltindividers handlemåte –?

Likevel skulde en synes det må ende med at der blir funnet en løsning på konflikten – i siste øieblikk –.

*

Henrik leste høit alt som avisene tok op fra socialistpressen verden rundt. Paul lo av ham: «Alle de gangene du har skjelt mig ut for halvsocialist –»

«Ja ja ja, når du kommer med sånt sludder som at du tror der skulde være nasjoner hvor socialisering kunde føre til øket produksjon og likeligere fordeling så –»

«– For en tid, sa jeg. Og for enkelte folks vedkommende.»

«Nei det tror jeg ikke noget på. Ikke på deres sociale systemer, nei. Men den der brorskapstanken – brorskapsidealet – brorskapet mellem menneskene, det skulde jeg iallfall ønske jeg kunde tro på.»

«Jeg tror på det,» sa Paul litt barsk. «Jeg tror på brorskapet mellem dig og mig og den mannen som lensmannen i Orkedalen tok forleden dag fordi han hadde dengt den sta hesten sin med en bikkjelenke. Og han fyren her borte i veiten som har ødelagt en småpike på tre år – pleiebarnet som de hadde tatt til sig som sin egen mot betaling en gang for alle, som avertissementene uttrykker det.»

386«For noe sludder. Denslags slektskap vedkjenner jeg mig sgu ikke. Og så du!» Alster lo. «Som ikke kan gjøre en katt fortred engang. Hvor mange ganger du tror du har latt dig narre, bare disse årene vi har været sammen heroppe, av folk som kom og klaget sin nød og skrønte dig full og fikk lånt penger av dig?»

«Ingen ganger. I pengesaker tror jeg hverken på legender eller mirakler. Hvis det hendte at nogen av de folkene betalte tilbake, kom det til å rokke ved hele min verdensanskuelse –.»

«Det er for familieskapets skyld du hjelper dem da?» lo Alster.

«Det er vel det da.» Paul lo også.

«Jamen så må du vel gå ut fra at dine mindre vellykkede brødre kanskje også kunde være nokså hjelpsomme og snilde, under visse omstendigheter?»

«Jeg går ikke ut fra det; jeg vet det.»

«Nå sånn. Ja hvorfor tror du da de er blitt slik, de to udyrene som du påstår er slektninger til dig? Er det samfundsforholdene, mener du?»

«Nei. Har du aldri hørt om mishandling av dyr eller satanisme mot barn mellem folk som figurerer på toppen av skattelistene? Tvertimot, jeg antar samfundet er som det er, fordi vi alle sammen hører til en og samme kjære familie.»

«Det der sier du bare for å si paradokser.»

«Nei, jeg sier det fordi jeg ikke skjønner at folk ikke kan se hvad det er verd, det der snakket om menneskenes brorskap. Brorskapet, det er en kjensgjerning det, og til syvende og sist er der vel ikke nogen annen grunn til de aller fleste krigene enn den at alle mennesker er brødre. Du vet da hvordan det pleier å gå i en familie, når der skal være skifte –.

– Grunnen til begrepsforvirringen er bare den, at kristendommen har snakket om et brorskap av en helt annen natur – mellem dem som har oplevd en gjenfødsel til et overnaturlig liv –. Og enda så hendte det rett som det var med dem også, som hadde oplevd den overnaturlige prosessen og var blitt brødre i Kristus, at 387plutselig så datt de ut av det livet og fant sig igjen som brødre på den gamle gode måten – sånn som Kain og Abel.»

«Svært som du er pessimistisk. Men du kan da ikke nekte at der er noe godt i de aller fleste mennesker? Medfølelse og sånn er da virkelig noget som hører til den menneskelige natur?»

«Nei, det nekter jeg ikke. Det hører til en huntiger å ha patter – og melk. Men jeg tror ikke det har nogen fremtid for sig, om man vil anlegge et mønsterfjøs av huntigrer. Ihvertfall blir det da ikke mig som tar aksjer i det meieriet som skal nytte ut melken.»

«Det der er da noe forbannet sludder likevel. Hvis det var som du sa, så kunde man jo aldri føle sig trygg her i verden da.»

«Akkurat nu fortiden tror jeg ikke der er nogen grunn til det heller, dessverre. – Riktignok står der noget om at et lite barn skal leie dem, men –.»

«Du har fått Bibelen på hjernen du, bentfrem. Ja der kan en se, hvad som kommer ut av sånt der fritenkeri. En vakker dag så får dere det mye hardere enn vi andre som har holdt oss til vår barnetro – så nogenlunde –»

Paul lo:

«Jeg kan aldri huske jeg har hatt nogen barnetro –. Det skulde isåfall ha været tro på fremskrittet og utviklingen og mere og mere kultur, til karret rant over, likesom det kongen måtte stå og juge fullt, da han hadde ansatt Askeladden til haregjæter – så selve jordbunnen i landene blir mettet med kultur –. Forsåvidt kan det være like bra at jeg aldri har hatt nogen barnetro. Jeg har iallfall ikke nogen som røverne kan ta fra mig.»

«Hm. Allikevel så vet jeg ikke om ikke jeg kanskje skulde ringe innover til Berit. For alle tilfellers skyld. Isåfall vilde det jo være hyggeligere å ha henne og barna hjemme –»

«Hvis jeg var dig, så vilde jeg la familien være der den er. Med den tyske flåten utenfor i Nordsjøen kan der i det minste lett opstå panikk i byene, hvis det bærer løs og England går med. Forresten skjønner jeg ikke 388annet enn at vi kan ha god grunn til å være redde for oss selv og –»

«Jeg skjønner, du tror virkelig på at der kan bli krig, du? Enda så er nu børsen herhjemme ganske rolig –»

«Ja da. Og det kan vel hende at det blir høifinansen som kommer til å redde freden. Den ene ravn hugger ikke øiet ut på den annen. Og de føler vel også den samme redsel ved tanken på en slik katastrofe, de som alle vi andre – som ikke har noget å vinne ved en krig, hverken for vårt eget vedkommende eller for det som vi tror garanterer vårt eget lands sikkerhet utigjennem årene.»

*

Plutselig var panikken der – over hele landet. Der var noget ved den måten det kom på, som minnet Paul om, når en dampskibsbølge plutselig når stranden. Kristiania-avisene fra dagen før kom – valutakursene var uforandret. Og idag denne voldsomme stemningen av angst og spenning. Krigsmaskineriet hadde begynt å rulle alt – Russlands folkemasser var i sig – og det var som folk hadde det på følelsen: de kan ikke stanses. Og de som stod ved siden av og så på, gispet alt, eller holdt pusten, eller skrek høit imot braket, når kolossene tørnet sammen og jammeren av de knuste skulde skingre ut under vrakstumpene –.

Paul og Henrik og Mortensen talte sammen om stillingen. Det var klart, det var ikke mulig å forutse noget, annet enn at blev det krig, så kom der sannsynligvis til å bli stillstand i bygningsfagene. De hadde fått en avtale med sin bank om utbetaling av de nødvendige penger til lønninger inntil videre. Ellers så hadde de endel aksepter som forfalt omkring tiende august, og etpar større tilgodehavender som skulde være inngått forinnen. Men den tid, den sorg – blev det krig, så kom jo vel forholdene i forretningslivet i det hele til å måtte lempe sig derefter –.

Paul kunde ikke gjøre for det – i denne knugende følelsen av at det som kom, det var kanskje verre enn nogen hadde tenkt sig i sine villeste drømmer – var der 389også en forferdelig spenning: men hvad er det? Hvad kommer vi til å få se?

*

Han kom hjem ved ellevetiden om kvelden – blev stående ved foten av verandatrappen hvor de høie busker av «blå duer» var omtrent mannshøie iår. Der var et hvitaktig lys av sommernatt på fjorden, og himmelgløttene mellem skyene syntes hvite; han stod og holdt pusten og lyttet: kanontorden fra havet –? Det var blitt fortalt i byen idag at ute på Ørlandet skulde folk ha hørt kanonade i Nordsjøen. Rykter vel bare – som så meget annet han hadde hørt idag.

Nedenunder lå byen med alle lysene – den utsikten han var så glad i. En stor passasjerdamper med oplyste koøier kom innover ute fra Munkholmen.

– Har jeg virkelig trodd at det kunde være mulig – krig i Europa. Kanskje krig herhjemme – vi blir revet med av omstendigheter som ikke vi selv rår over –. Selvfølgelig har jeg aldri trodd det. Jeg har bare aldri trodd på en eneste av de grunnene som alle andre mennesker kom med, når de forsikret det var umulig. Jeg har trodd at egoismen – menneskenes egoisme, partienes egoisme, statenes egoisme – skulde være en fredsgaranti. Jeg har trodd det, fordi jeg har oplevd, da jeg var ung, at to småstater holdt fred – og vi iallfall gjorde det fordi vi syntes freden var verd en ydmygelse –.

Der var vel noget av virkelig fredsvilje hos de styrende dengang og – sikkert var der det. Meget, kanskje. Men vi unge som skar tenner, som ikke visste hvor vi skulde gjøre av øinene våre for sorg og skam – oss svarte de med å snakke om krigens redsler og fredens fordeler, fredens velsignelser. Ved Gud, vi hadde viljen til å gi livet for vårt lands ære –.

Og enda har vi bilt oss inn, vi som skulde vite bedre, at der kan bygges fred på egoismen – mellem stater som hverken er små eller svake, mellem mennesker som ikke er holdt nede i skyggen eller bor plantet så tett så de ikke kan få utvikle sig til full naturlig størrelse på godt og ondt. 390Hvis der hadde været snakket mindre om fredens velsignelser og fredens fordeler – men mere om fredens farer og fredens ydmygelser, hvis nogen hadde villet preke, ikke at vi skulde være redde for krigen, men at vi ikke skulde frykte for menneskene – og det ikke fordi de er så og så gode, nei men simpelthen egget oss til ikke å frykte menneskene enda de er som de er –. Så hadde vel Freden ikke hatt noget palats i Haag. Og Freden hadde sikkert hatt færre erklærte fredsvenner –.

Men da vilde der kanskje været menn som elsket Freden sånn som menn har elsket Krigen. Da vilde Freden på jorden iallfall begynne å fortone sig som en mulighet –.

Han var blitt sittende igjen alene på kontoret – hadde gjort ferdig et par overslag og skrevet nogen forretningsbrever og imens hadde han ikke kunnet la være å tenke på: Gud vet hvordan allting er, før de kommer frem –. Han hadde latt stenografdamen gå tidlig; hun måtte reise op og hente sin gamle mor på det sommerpensjonatet der hun var. Henrik hadde bestemt sig til å se å få Berit og barna hjem, inatt skulde han bile innover efter dem. Mortensen var gått for å møte Else og ungene ved båten. Folk kom styrtende hjem fra landet hals over hode.

Selv hadde han telegrafert til sin kone og bedt henne bli hvor hun var inntil videre.

– Verandadørene stod på vidt gap. Paul gikk gjennem stuene, ut på kjøkkenet; der var ingen. Han banket på døren til pikeværelset – nei. I spisestuen lå duken på og der var satt frem kuvert, men ikke mat på bordet. Dina måtte ha trodd han spiste i byen. – Så hentet han en halv øl i kjelleren og fant mat i spiskammeret. – Men det var da også et innfall av piken å gå sin vei slik og la huset stå for åpne dører.

Den fullkomne stillheten i den lille villa virket rart – gikk ham på nervene rent ut sagt. Skjønt det var noe sludder selvfølgelig. Han satte sig inne på sitt eget rum, leste avisene omigjen. Og han fór sammen, da noget kom farende, skraslende og skrapende opfor verandatrappen 391– så var det bare hunden. Den satte innpå ham, logret og jafset. Da han kommanderte legg sig, lusket den inn i dagligstuen og nyttet leiligheten til å legge sig i sofaen.

Hun hadde nu vel nøkkel med, Dina –. Paul låste ytterdøren og gikk op. Teppet var ikke tatt av hans seng. Og han syntes det så rart og lite hyggelig ut med de to store og den lille hvitdekkede sengen som stod og lyste i det tusmørke værelse. Fort tok han teppet av sin seng og slengte det bort på Bjørgs; så klædde han sig av i en fart.

*

Der kom ingen med varmt vann til ham næste morgen, og nede i spisestuen stod bordet som kvelden før. Dina var åpenbart ikke kommet tilbake. Han ringte hjem fra kontoret, men fikk ikke svar. Og da han stakk hjemom i middagen, var huset like tomt, soveværelset og badet stod som han hadde gått fra det.

Han syntes han blev nødt til å varsku politiet – hun kunde jo være kommet nogenting til. Det var en eldre pike, litt rar av sig. Han måtte tenke på om hun var blitt så opskremt av stemningen omkring sig, så hun hadde funnet på noget galt –.

*

Mandag morgen lå der brev til ham fra Bjørg – hun var blitt med sin mor hjem til Kristiania selvfølgelig. Inni brevet var der en liste, evindelig lang, over varer som han måtte kjøpe inn til huset. Paul så på den såvidt: 10 sekker hvetemel, 5 sekker rugmel, begynte den med. Han kastet brevet ned i skrivebordsskuffen sin, ringte op og bestilte ilsamtale med stenindustrien i Gudbrandsdalen.

Det var telefonering og telefonering hele formiddagen – med forretningsforbindelser, med bankene, innimellem med folk som visste nytt om krigen: fransk kavalleri var gått over den tyske grense på flere steder, Belgien gir efter, stemningen i London, rykter om tysk okkupasjon 392av Kristiansand, butikkene blir stormet i Kristiania. Nürnberg er blitt bombardert fra luften, kommer Norges Bank til å følge eksemplet fra Stockholm og Kjøbenhavn? Frøken Raaen fortalte at to tyske spioner var blitt arrestert på Britannia. Der var telegrafisk bekreftelse fra Grossmann & Weinberg på deres siste ordre, skal forhåbentlig bli ekspedert uten større forsinkelse og «Gott mit uns». Hm.

Paul gikk ut; det var kanskje sikrest å spørre personlig, og han syntes han måtte da høre efter, om politiet hadde fått nogen greie på den forsvunne piken. Langt om lenge fikk han tak i en mann som visste om saken. Joda, Dina Snemo var kommet hjem til sine foreldre i Verdalen i lørdags; det var visstnok nogen piker som tjente i nabolaget, som hadde skremt henne fra sans og samling. – Hun hadde forresten været på sinnssykeasyl et årstid i sin ungdom, oplyste lensmannen. – Spionene på Britannia kjente politiet ikke noget til –.

Så gikk han bortom og leste de siste telegrammene som var slått op i avisekspedisjonene.

Det føltes som et sår i sinnet – og han syntes det måtte bli ved å være arr efter det alltid: hvor behersket han var av tanken på sine egne affærer. Redselen over det som var i gjørningen nu ute i verden, den var ulidelig, men hvor meget av denne knugende følelsen kom av hans usikkerhet for egen regning? Belgien, hvordan var det der idag? Hvad skjer der imorgen, iovermorgen –. Om en måned, hvad er der skjedd da? Hvordan skal man multiplisere for å få enslags begrep om hvad en krig betyr av elendighet –. Og som et bitte lite fnugg som hvirvler forbi et øieblikk, langt ute i utkanten av skjæret fra en brand – Dina, den stillferdige, halvgamle piken deres, han måtte tenke på henne hele tiden, hvor vondt mon det arme mennesket hadde hatt det –.

Han blev buden til å spise hos Alsters sålenge. Men han sa neitakk. Han var ikke oplagt til å høre Berit skumme av tysk begeistring – og Henrik hadde en besynderlig forestilling om at han, Paul, skulde ikke bare ikke synes krigen var en sånn forferdelig ulykke, men 393han forutsatte likefrem at hans venn skulde hovere på en eller annen måte, fordi han hadde fått rett. – Merkelig, et så forstandig menneske som Alster var forresten –.

Paul syntes likefrem det var godt at han hadde det tomme huset å gå hjem til.

*

Men den tredje morgenen blev han vekket av at nogen rusket i ham, og så var det Bjørg.

«Men kjære – hvor kommer du fra?»

«Fra toget vel – å gid så fortvilet som jeg var for der ikke var nogen og møtte oss – har du ikke fått brevet mitt – men skynd dig å stå op da, chaufføren greier ikke å bære inn alle kassene mine alene – og hvordan er det det ser ut nede – og over hele huset. – Du har da vel ikke gitt Dina ferie nu vel?»

Paul tørnet ut, full av anelser om ubehagelige forklaringer som vilde komme.

«Hvor er Synne – du har da vel ungen med dig –?» Så forklarte han hvordan det hang sammen med pikens fravær.

«Og du har ikke gjort noget for å få tak i en ny –?»

Han hadde skrevet til Dina og spurt om hun mente å komme tilbake eller ikke, «– jeg syntes ikke jeg kunde gjøre noget før jeg fikk svar fra henne –»

«Nei mannfolk! Jeg tror du er gal – kan du tenke dig at jeg vil ha en jente i huset som er sinnssyk! Hun skulde gjøres ansvarlig, skulde hun, for å stryke fra plassen sin i utide på den måten og sette oss i forlegenhet –»

«Stakkar, det er da vel ikke no rart om hun har tapt hodet, hun som så mange andre i denne tiden –»

«Å jo! Ja du tar jo alltid parti for pikene her i huset mot mig –»

«Jamen Bjørg – du er nu sant å si ikke noget videre flink til å omgåes pikene dine heller – du maser sånn på dem alltid –»

«Gjør jeg! Akkurat som du hadde et eneste dust av greie på hvad som er å gjøre i et hus. Pøh! Du tar parti for pikene fordi du biller digdig] rettet fra: sig (trykkfeil) inn de blir mishandlet og 394underkuet – akkurat som det ikke er dem som underkuer oss husmødre –. Du er meget høfligere alltid mot piken enn mot din egen kone. Det er sandelig godt at jeg ikke har anlegg for skinnsyke –»

«Ja det er åpenbart det.»

Det gikk plutselig op for ham at her stod de og trettet – om tarvelig filleri, de som aldri hadde været uvenner før. Det var på den måten de møttes igjen – i en slik tid som nu –. Så gikk han bort og tok omkring henne:

«Forresten så kan du ha rett til å klage på min uhøflighet – jeg som ikke engang har sagt velkommen hjem til dig. Velkommen hjem igjen da, ungen min!»

Bjørg fant sig i hans omfavnelser og kyss: «Men nu må vi gå ned, chaufføren venter –»

På veien gjennem dagligstuen fikk han sanket op Sunlife, som stod ganske stille, fin som en dukke i sin nye kyse og kåpe fra Paris. Hun så sig omkring i det fremmede rummet, alvorlig og interessert.

«Men kjære, har du kjøpt flygel –» våget Paul sig til å spøke, han hjalp chaufføren med å få inn den største kassen.

«Du kan da begripe det er matvarer – mamma delte med mig, du kan tro hun har været rasende flink til å proviantere. Gudskjelov – for siden du altså ikke har fått brevet mitt hvor jeg hadde skrevet op alt det som jeg bad dig kjøpe her i byen –.»

Paul besluttet å opsette med forklaringen til de hadde fått litt frokost.

Men da de omsider satt ved bordet – han hadde Sunlife på fanget og fóret henne med egg og ansjos – så syntes han han måtte bekjenne.

«Jeg må ha oversett det du skrev om at dere skulde komme hjem idag – for den listen din har jeg fått. Men jeg syntes ikke jeg kunde gjøre noget ved det. Det går ikke an at de som kan, kjøper op massevis av nødvendighetsartikler for dem som bare har lønningene sine å leve av – og ikke engang vet hvor lenge de kan gjøre regning på å ha sin fortjeneste. Det er ikke mulig å si hvordan det vil bli med arbeide utover høsten –»

395Bjørg så på ham – øinene hennes blev sorte og store:

«Du har altså fått brevet mitt – men du har bare ikke giddet lese det ordentlig igjennem –»

Paul tilstod ydmykt, han måtte ha kommet til å overse noget i det.

«Altså – et brev fra din kone – det leser du ikke engang! Jeg skriver til mannen min om en sånn alvorlig sak – for jeg skal bare fortelle dig, det er fryktelig alvorlig altså, det er ingen som vet hvor vanskelig det kan bli for allting utover høsten –»

«Jo dessverre, Bjørg, jeg vet det kan bli vanskelige tider – om ikke akkurat på den måten som dere husmødre tror, at det gjelder at hver som kan, kjøper op mest mulig og fyller op lofter og kjellere. Seksten sekker mel eller hvor meget det var du hadde skrevet op – du kan da skjønne du hadde ikke fått det engang –»

«Tror du kanskje jeg hadde ment du bare skulde ringe op til kjøbmannen kanskje – du kan skjønne jeg mente du skulde forsøke på forskjellige steder vel. Å, en må nok være om sig –»

Paul satte ned barnet og reiste sig:

«Nei nu har jeg ikke tid mere, jeg må på kontoret. Takk for mat, Bjørg. Du får ringe op og se å få fatt i et menneske til hjelp sålenge –»

Men hun fulgte efter ham ut i hallen:

«Akkurat som femten sekker med mel skulde være så forferdelig meget – her i huset hvor vi baker allting selv –»

«Jamen femten sekker mel da, menneskebarn, – det må man da vel kunne bake til en hel garnison av i månedsvis –»

«Krigen kan godt komme til å vare i månedsvis den –»

«Jeg kan ikke skaffe penger til det heller, Bjørg,» sa Paul alvorlig. «Du må da kunne skjønne det, kjære dig, i en sånn situasjon som denne kan ikke Henrik og jeg disponere mere enn det aller nødvendigste av kontanter til våre private husholdninger. – Jeg vet at Berit har kjøpt to sekker mel og betalt femogsytti kroner for den ene; allerede det syntes Henrik var for galt –»

«Berit! Ja som er en sånn elendig husmor. – Og 396ellers så får det da bli statens sak å ta sig av dem som ikke kan greie sig selv –»

«Jeg har ikke tid til dette lenger, Bjørg –»

Synne hadde ruslet ut i hallen, stod og betraktet sine foreldre med en liten betenkelig mine. Moren løftet henne op i armene sine og begynte å gråte:

«Og Knorrs havremel som jeg hadde skrevet op – det har du altså heller ikke kjøpt! Synes du ikke det er synd på lille Tulla heller da – stakkars liten som skal opleve sånne fryktelige tider –»

«Å Bjørg, la være å si slikt,» bad han sakte. «Tenk da på alle de små tullene ute der hvor krigen er – i Belgien nu –»

«Jamen det kan da vel ikke jeg noe for,» sa Bjørg gråtende. «Jeg ønsket da ved Gud hele tiden det ikke skulde bli krig –. Men det er akkurat likt sånne krigsbegeistrede mannfolk som dig – dere tenker på alle andre enn deres egne koner og barn –»

*

Han var uforholdsmessig oprørt, syntes han selv, da han gikk nedover mot byen. Men det var så – ynkelig –. Far og mor og barn som møtes på en tid da fedre og mødre og barn over halve Europa slites fra hverandre i angst og spenning, hjem skytes ned og brenner op. Og så en sånn vemmelig, tarvelig trette – det var faktisk den første de hadde hatt og; han kunde ikke huske de hadde været uenige en eneste gang før i alle de årene de hadde været gifte – ikke for alvor. Ikke et vondt ord mellem dem. – Forsåvidt skulde altså deres ekteskap ha været noget nær det ideale –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.