XVI.

XVI] rettet fra: XVII (trykkfeil)

Paul kom frem til Trondhjem i strålende morgensol over et land som var blekblondt av rimfrost, men med fjell omkring og en fjord utenfor så isnende kaldblå, så han måtte huske på gamle Simon Olaus’ ord om brynjer blå og stålblanke skjold. Og den frydefulle følelsen av å være fri og sin egen herre sank så dypt i ham og mettet ham, så han syntes han kunde da ikke bli ferdig med å glede sig over dette på mange måneder. Og der kom Henrik springende nedover perrongen: «morn, morn.»

De kjørte opover gjennem byen – så godt som den luktet av sjø og saltfisk, ja nu husket han igjen den lukten også, han hadde været her nogen sommerdager engang mens han var gymnasiast. Men byen var enda vakrere enn han husket. Kjøbmannsgaten med sjøbodene langs elven og de store trærne, den maleriske gamle bybroen, Baklandet med selve gatelinjens nydelige løp som uavladelig synte frem de små farvefine trehusene på en ny og vakker og morsom måte. Herregud, en maler som kom til denne byen måtte da gå amok – allting var jo bare motiver her.

Vognen stanset utenfor et gulmalt toetasjes hus av den gamle Trondhjemstypen, vakkert i alle forhold så lite som det var. Det lå trukket tilbake fra gatelinjen, med en bete forhave utenfor og et stort poppeltre ved hushjørnet. Bak et av de smårutete vinduene i annen etasje tittet et rundt, rødlig kvinneansikt ned på dem.

«Det er her,» sa Alster.

244Konen lukket op. Hun hadde muntre blå øine bakom stålbrillene, smekkforklæ over hele sin rundbuede fasade.

«Velkommen skal De være. Jeg vil nu riktig håbe De kommer til å lik Dem her.»

Hun het Karen og var husholdersken.

«Ja du kan få hvilket du vil av soveværelsene, hvis du foretrekker det til gaten.»

«Nei er du gæren, jeg vil da ikke kaste dig ut av ditt –.»

Rummene var små og lave under loftet. Paul gikk bort til vinduet i sitt værelse: Elven rant like nedenunder den lille frostbitte bakhaven. Den brede, grågrønne strøm skiftet i blå streif av himmelspeilingen, og på den annen elvebredd, over lange, lave skur og nakne trekroner reiste Domkirken sig med lyse murmasser og det veldige spiret trykket ned på et forlite tårn. Utsikten var så vakker så det lignet ikkeno –.

Skrubbsulten var han også, og lukten av kaffe og stekt flesk og speilegg fylte hele leiligheten mens han stelte sig og byttet klær.

Efter frokost gikk de bort i forretningen, og Paul blev forestillet for hele personalet, fra kontordamen, frøken Raaen, til visergutten Nils. Ingeniør Mortensen var autorisert installatør og hadde sin egen forretning, men de arbeidet hånd i hånd, som han sa, og hadde et av utstillingsrummene i første etasje sammen. – Siden var det å bese hele forretningen. Paul syntes han hadde været her en hel evighet alt, da han klædde av sig om kvelden.

*

Det blev ved å være ubegripelig morro alt sammen. Hver morgen kjente Paul den samme guttaktige gleden, når han kom om hjørnet av Nordre Gate og så den lave, perlegrå tregården med deres store, sorte glasskilt på fasaden mellem begge etasjer og deres utstillingsvinduer nedenunder, kontorvinduene i annen etasje med Alster & Selmer malt på.

245Der var sånn masse ting å sette sig inn i, så han var i aktivitet hele dagen; til sent utpå kvelden blev Alster og han ofte sittende på kontoret. Det gikk som en lek, eller en sport, for ham å lære. Men innerst inne var det som han ikke helt kunde føle, nu var han forretningsmann for alvor – eller, alvor var det nok, men det var rasende morro også –.

Hans arbeide optok meget mere av hans tid nu – igjennem hele dagen. Men før, – når han skulde arbeide, så var fagene som han arbeidet sig inn i, som verdner der bestod for sin egen skyld – videnskapen hadde sitt selvstendige liv, enten han var med i det eller ikke. Det var ikke det at ikke han hadde kjent glede, spenning, kjærlighet, interesse for den verden som han hadde ment skulde bli hans, helt fra han var gutt. Men de hvilte likesom på et fundament av alvor. Han selv og hans liv og hans arbeide var noget smått og flyktig målt mot de bestående riker som var videnskapen.

Men forretningen eksisterte bare ved Henriks og hans arbeide, det var de to som var den. De var så absolutt hovedpersonene selv i den lille verden de holdt på å bygge op om sig, så Paul i disse første måneder følte det litt som han spilte en rolle; han var optatt av alt dette nye litt på samme måten som da han var med og spilte komedie på et studentermarked for nogen år siden. Han var inntatt selv i sin nye vinterfrakk og i sin persianerlue og ibenholtstokken med sølvholk, fordi det minnet om å kostymere sig; når han tok på sig munduren, og når han om morgenen stod og hørte på en beskjed som frøken Raaen hadde til ham, mens han trakk av sig hanskene og hengte bort yttertøiet, så var det på en måte som en scene i et stykke. Trykksakene med firmanavnet og katalogenes brune tontrykk på glittet papir inngjød ham noget av den samme lysegrønne fornøielse som han hadde følt ved å håndtere teaterrekvisitter. De hadde enslags symbolsk verdi utenom den praktiske.

Til en viss grad var Paul selv på det rene med at der lå noget slikt til grunn for hans unge og lekne selvfølelse. Nu forstod han hvorfor hans fars slekt alltid 246hadde sett med en smule – eller forresten med mere enn en smule ringeakt ned på forretningsfolk i det hele. I hans fedrene slekt hadde så godt som hver eneste mann været tjener og følt sig som tjener – jo mere, jo høiere stillinger de nådde i landet; som embedsmenn, som videnskapsmenn hadde deres sjel været opfylt av et begrep som de selv regnet sig for små imot: fedrelandet, folket, staten, kirken, videnskapen. De kunde bli pedanter, pedellsjeler, men om de blev aldri så fortørkede, sammen med selve det tynne, sparsomme blod i deres årer rant en idé; det var sånn, selv når ideen var glidd unda deres trette og støvede bevissthet og lå sunket tilbunns som en tradisjon i instinktlivets mørke.

En forretningsmann hadde mere eller mindre midtpunktet i sig selv og måtte finne målet for sitt arbeide i noget som hørte ham til: sin forretning, sitt hjem, sine barns fremtid, eller kunst eller sociale opgaver som han brukte sin vinst til å fremme, eller noget sånt. Var det hans eneste mål i livet å holde sig selv og sine nærmeste i live og leve så godt og bekvemt som han kunde få råd til, jo da kunde han nok lett bli en sånn forferdelig type, som likesom åndelig sitter kvar på sin ende alltid, uten videre utsyn enn han opnår fra det utsiktspunkt, aldri tenker tanker som driver en mann til å stå op og gå. Da var den rettferdig, de gamle tjenerslekters forakt for kremmerne – de kunde bli ulidelig fete om hjertet og innhule og tomme for andre tanker enn slike som tenker sig selv i halvsøvne, når alt de eide av skarphet og foretagsomhet gikk med til å holde liv i liket.

For en forretningsmann kom det altså meget mere an på at han var en personlighet i sig selv. Vilde han tjene sitt land, så måtte han selv ha initiativ til det, selv måtte han finne sine idealer, om en skulde bruke et sånt odiøst ord, direkte måtte han gjøre op sitt regnskap med Gud.

Der var det altså igjen – Gud. Paul syntes det begynte å bli spennende næsten – som om Gud hadde sine fingrer ute efter ham. Hvis han sa noget slikt til sin mor for eksempel, så vilde hun naturligvis gi sig til å preke om at sånne tanker var noget skrekkelig hovmod. 247Og hun vilde fortelle ham alt slikt som han selv visste meget bedre – om hvor langt det var til Sirius og hvor liten og hvor gammel jorden var, og menneskeslektens historie så og så kort – bare at hun vilde tro det var «videnskapelig bevist», som de sa i folkeskolen, alt slikt som han kjente som mere og mindre plausible hypoteser. Det der var naturligvis enslags antropomorfisme, en visergutt-mentalitet som vurderte alltings verdi eftersom deres dimensjoner kunde uttrykkes i mere og mindre mangesifrede tall –. Gud blev opfattet som enslags generaldirektør for de forenede solsystemer; han kunde umulig ha noget personlig kjennskap til alle funksjonærene i en av universets minste niederlassunger. Snodig forresten at menneskene snart i to tusen år hadde bekjent, jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Og så, når det gikk op for dem at skapningen var betydelig større enn de fra først av hadde trodd, så meldte de pass – det fikk da være måte på allmektighet og!

Vilde man først anta at alt som finnes, er omfattet av en allmektig personlighet, så er det naturligvis det eneste rasjonelle å gå ut fra, at han hadde hver eneste celle i en plantestengel og hver eneste klode i solsystemene like intenst i sin bevissthet, og å tro, som de ortodokse kristne trodde, at han visste alt om hver eneste sjel. Og også at han gav tilkjenne, når han hadde noget usnakket med den.

Men isåfall kunde jo naturligvis hellerikke han, Paul Selmer, undslippe sin skaper. Medmindre han forsettlig nektet å forstå hans tilnærmelser. Men han hadde virkelig ingensomhelst motvilje mot å tro – skjønt det var pussig å tenke på, han skulde kanskje en dag komme til å si om sig selv: «Jeg er en troende kristen.»

Skulde han bli det, så blev han det jo nok. Foreløbig hadde han ikke så meget tid til å tenke på slikt. Av og til knelte han ved vinduskarmen og sa et Fader vår og et Hill dig, Maria, før han gikk iseng – men det var unektelig mest på vona – om der skulde være nogen som hørte efter.

248Han fikk ikke tid til å skrive stort med brever hjem. De tok endel trykksaker, protokoller og slikt fra hans mor – skjønt de måtte passe på å bruke Trondhjems-firmaer også – og sammen med ordrene sendte Paul et maskinskrevet lite brev til henne, så hadde han fred i sin samvittighet igjen en god stund. Og en søndag satte han sig ned og gjorde en liten akvarell, utsikten fra sitt vindu – han tegnet ganske godt; den sendte han hjem til sin mor og kjente sig rent kry, fordi han hadde prestert så meget av sønnlig opmerksomhet.

Faren sendte han nogen ord til engang imellem, og prospektkort til sine søsken; de kom så aldri til å sende ham annet, de heller – med undtagelse av Tua naturligvis, hun var svær til å skrive brever.

Så var det Lucy da. Han skrev gjerne litt hver dag på et brev til henne, hadde det liggende i skrivebordskuffen sin, og om fredagen postet han så denne ukekronikken. Han fortalte løst og fast om hvad han gjorde og hvad han oplevde, især sånt som han mente hun kunde le litt av. Med velberådd hu lot han være å opfriske minnene fra deres intime samliv. En ting var at brever kan komme på vidåtta – om for eksempel Lucys vertinne skulde gi sig til å snuse i hennes gjemmer, når hun selv var ute. En annen ting var at Paul kjente sig svært undselig, når han tenkte sig å skrive svart på hvitt, her han satt alene igjen på sitt kontor efter lukketid, sånne ting som en sier av sig selv når en holder en varm, søt elskerinne i armene sine. Dessuten så dømte han, det var kanskje like bra ikke å dvele ved minner som kunde vekke altfor heftige lengsler. Han var blitt endel redd efter den siste natten de var sammen. Lucys lidenskap var likesom så inntraslet i rare og sykelig triste fantasier, som han slett ikke hadde sett ordentlig før ved avskjeden. Det ene med det annet gjorde at erotikken fikk svært lite spillerum i hans epistler til henne – var ofte faktisk innskrenket til kjære Lucy – og – din hengivne Paul.

*

249Middag spiste Henrik og han i et lite privathotell i Olav Tryggvasons gate, de satt gjerne sammen med Jens Mortensen og en ung sakførerfullmektig, Arnt Hauan; Paul kjente ham såvidt fra studenterdagene. Ingen av dem hadde noget videre bekjente i byen, og siden de kom godt overens, blev det til at de var endel sammen ellers også. De spilte bridge en aften i uken, og de tok ut på turer sammen fra lørdag til søndag, til et sted oppe i Selbu, hvor Henrik hadde brukt å gå på jakt året før, og nogen ganger inn til Hauans hjem, en gård inne i Buviken.

Mortensen var forlovet med en ung pike som het Else Sakshoug. Av og til kom hun og spiste middag med dem, og en søndag var hun og en veninde med dem inn til Selbu. Paul syntes hun var riktig søt, rødhåret og fregnet, med et kvikt lite ansikt – hun minnet nokså meget om Randi Alme. Han så på henne ut fra synspunktet mulig omgang for Lucy i fremtiden.

Else Sakshoug hadde kontorpost i byen og bodde hos sin mor, som hun hjalp med det hun tjente. Fru Sakshoug var enke efter en teologisk kandidat som hadde været lærer ved en pikeskole og var død, mens Else var ganske liten.

Et par dager før julaften kom Else, nokså brydd, og skulde spørre Alster og Selmer fra sin mor – hvis de altså ikke hadde noget bedre for, om de vilde ta til takke hos dem julekvelden.

Det blev forresten riktig hyggelig. Der var et lite juletre på et bord, og Else leste juleevangeliet og spilte julesalmer, og siden fikk de risengrøt og ribbe og frukt og nøtter og punsj. Fru Sakshoug var åpenbart selv så fornøid, fordi hun kunde gjøre noget for disse ensomme unge mennene, som ellers hadde måttet sitte alene julekvelden på sin triste hybel i den fremmede byen, og Paul og Henrik var fornøid med sig selv, fordi de opførte sig så eksemplarisk og uttrykte sin ærbødige takknemlighet mot den gamle frue så nydelig som de kunde. De små stuene luktet av svibler og julemat og granbar og tobakksrøk, og den siste times tid satt Paul ganske taus, litt 250døsig, i et sofahjørne, mens Else spilte og Mortensen sang; han hadde en svært god baryton. – Paul tenkte på julekveldene hjemme; Lucy skulde ikke dit, hun vilde være hos frøken Johnsen, for der hadde hun pleid å være før om årene. Gudskjelov at han hadde husket og sendt med en ting til Jonsa, en sølvskje i domkirkestil, i julepakken til Lucy.

Men førstedagen skulde hun ut på Linløkka, og annen dag skulde de til middag og aftens hos hans far allesammen. Et øieblikk undret det ham selv at han slett ikke lengtet – tvertimot kjente han det som en lette at han var borte fra hele suppedasen. Han var så lutende lei av å pendle frem og tilbake mellem to hjem, enda han slett ikke hadde rett til å si, han og hans søsken var blitt mishandlet, fordi om foreldrene hadde ordnet sig hver på sin kant.

Det som var yndig her iaften, var å se på Else. Så søt som hun var mot moren – fru Sakshoug så ut som hun kunde være ordentlig apsom, for å bruke Hauans uttrykk – og mot sin forlovede. Mortensen var sandelig en heldig gris.

Mortensen fulgte med dem hjem, og der hadde Karen dekket op et bord med nattmat. – Og de fikk en pjolter og et slag whist med blindemann og spilte på Pauls piano. Hvordan det nogengang var kommet op gjennem den trange trappen og inn, var etslags mirakel som ingen kunde begripe. De blev nokså høirøstede – Mortensen hadde en veldig latter – men de gamle folkene som bodde i første etasje, var så døve og sov så godt, så det var erfaringsmessig umulig å forstyrre deres nattero.

Ved femtiden vandret de alle tre, med glass i hendene, inn på det lille værelset hvor Karen satt i sin seng og sov, lenet op mot et berg av hodeputer. De slo på lyset, vekket henne, og Henrik holdt en langvarig takketale og utbredte sig om alle hennes dyder, især takket han henne minst i fem minutter for den omsorg hun viste deres fottøi: hun sørget for å få det til skomakeren, såsnart en støvlehæl røbet minste tendens til å skeie ut eller inn, hun tørket, pusset, smurte, satte lester i o. s. v. 251Karen satt med glasset i hånden og lo; langt om lenge fikk hun dem overtalt til å trekke sig tilbake, så hun kunde få stått op. Hun kokte kaffe til dem, redde op på sofaen til Mortensen, så han skulde slippe å vandre ut i Ila hvor han bodde – så begav hun sig til fropreken i Domkirken.

*

Første og annen dag var de budne hjem til Hauan. Det var en fin skitur ditinn om eftermiddagen, og dans om kvelden. De hadde en hel del gamle klær der på gården, og så var der nogen som fant på at de skulde klæ sig ut. Paul fikk på sig en uniform fra attenhundrede og tyveårene, og de malte bakkenbarter på ham med kork. Else Sakshoug blev iført en knekkparasoll; drapert med et fag gardiner og et romersk silkeskjerf bundet stramt opunder brystene blev hun en fortryllende empiredame. Til Henrik Alster kunde de ikke finne annet enn en kjole fra fru Hauans unge dager, men den klædde ham storartet: da han hadde fått en trøster anbragt inni jerseylivet og etpar sofaputer under skjørtet bakpå, så han ut som han var undveket fra Krohgs Albertinebillede og fristet en farmasøit i tulupp og julemaske og en yngling som hadde klædd sig ut i noget ubestemt, sydlandsk eller sjørøverisk, med jaktkniver, tollekniver og papirkniver stukket inn i et rødt skjerf om livet og et rødt plysjes bordteppe over skuldrene, så de gjorde tilnærmelser. med en lidenskap som var aldeles upassende.

Mortensen moret sig slik, så han gav sig ikke før de klædde sig i pussen næste dags formiddag, og han fikk tatt en hel del billeder av dem utenfor i sneen.

Fotografiene blev morsomme. Og Paul la dem inn i et brev til Lucy som han sendte ved nyttårstid, og hvor han samtidig forberedte henne på at nu måtte hun ikke vente lange brever fra ham på en stund; nu var det nyttårsopgjøret, og han som nybegynner skulde sette sig inn i alt angående det.

Forretningen hadde fått en god start – der blev bygget nokså meget i byen nettop i de årene. Henrik Alster 252var født forretningsmann og sønn av forretningsmenn i flere slektledd, og Paul Selmer kom godt efter. Og de så godt ut – som dannede, friske, pene unge herrer, og hadde et stillferdig vinnende vesen, en medfødt begavelse til å høre tålmodig interessert på andre folks utviklinger uten selv å gripe inn i samtalen, før den annen hadde fått snakket sig mett.

Dagene begynte å bli lengere. Og Paul hadde vennet sig til de nye forhold; utenfor forretningen beveget han og Alster sig mere uavhengig av hverandre. – En aften, Henrik var gått i teatret, tok Paul det lille engelske nytestamentet som han hadde fått av Harald Tangen, og begynte å lese St. Lukas’ evangelium. Det var Randi som hadde sagt engang at St. Lukas fortalte jo livshistorien først og fremst for et publikum av normale mennesker uten særlige forkunnskaper om Kristustroen – det måtte han vel selv regne sig for å høre til.

Da han hadde lest ut de førsle ni kapitler, var han på det rene med at det var iallfall en aldeles vidunderlig historie, og det inntrykk han hadde bevart fra skolen og kirkesøndager og kanskje også fra Thorvaldsens Kristusskikkelse, av noget på en gang selvgodt og søtladent, men først og fremst kjedelig – det fikk man ikke, hvis man tok selve evangeliet og leste det ganske fordomsfritt. Han syntes, Jesus virket først og fremst uberegnelig, autonom, som om han trakk på reserver utenfor den almindelige menneskelighets grenser. Men enda var det som om Jesus måtte vekke fornemmelsen av at denne verden vel var utenfor en manns daglige horisont – men det var ikke bare nytt heller; det var som Jesus kom fra en verden der alle har været engang og glemt alt om den – han hadde den fulle viden om alt som alle har hørt om og ant og glemt før de riktig forstod hvad det betød.

Han gikk inn og la sig, før Henrik kom hjem, for han hadde lyst til å tenke på det han hadde lest og ikke bli nødt til å snakke. På sengen leste han evangeliet ut. Det var vidunderlig var det – inntil høvedsmannens ord: Sandelig, dette var en rettferdig mann. – Og så optrinet med de to på veien til Emmaus – deres troskyldige 253innbydelse: Bli hos oss, for det er mot aften og dagen er snart forbi – og så får de se med ett, hvem de har bedt med sig inn –.

Men hvis nu – han fikk hjertebanken ved tanken – hvis det nettop er det som gjentar sig hele tiden? Vi ber en ukjent bli med inn, bli hos oss. – Og så er det Ham –.

Ja så sitter man nydelig i det –. Paul lo ned i puten, fordi han fikk øinene fulle av tårer. – Jerusalems døtre, ikke gråt over mig, men over dere selv og over deres barn –. Fader, forlat dem, for de vet ikke hvad de gjør –.

Det var til å bli aldeles svimmel av å tenke på, hvor allting måtte bli anderledes. – Er det sånn at der er noget i en som er redd for Gud. Ikke for hans vrede, der er jo altså det der med syndernes forladelse og sånn – men simpelthen, man er redd fordi det betyr noget rent uoverskuelig – at Gud gir sig tilkjenne og tillater en å tilbe alt – ja altså alt som Gud betyr –.

*

Om søndagen gikk han i den katolske kirke. Den var liten og nokså fattigslig, og prekenen syntes han ikke sa stort for en som ikke var viss på om han trodde – skjønt under forutsetning av at alt var sant, så var den da visst riktig bra. Men igjen fulgte han messen, knelende med den samme åndeløse spenning – tenk om det var sant. Med Lukasevangeliet i friskt minne syntes han: hvorfor ikke? Er det igrunnen ikke den mest passende fortsettelsen av den historie, at den fortsetter i evighet, tar det ene menneske efter det annet og snur op og ned på alt det en har været vant til å tenke, – og samtidig er det bare som en våkner og begynner å kjenne sig igjen i rummet.

Med å «bli vakt» hadde han alltid forbundet forestillingen om en slik «vekkelse» som en får sig på skolebestyrerens kontor. Man får vite at streker som man ganske uskyldig har begått i den tro at man var pokkern så kjekk, er store forbrydelser – så får skolemesteren 254kanskje ens nerver til å slå klikk, man tuter og ber omforladelse, enten ens anger har mer eller mindre å gjøre med erkjennelse. Og han hadde alltid følt enslags skolebarnslig forakt for dem som lot sig intimidere av bestyreren. Men tenk om det slett og rett betød at man våknet – med den der sammensatte følelsen av forvirring, lettelse og tilslutt ro. Og syndserkjennelsen var lik den skamfølelse som man kan kjenne når man husker enkelte drømmer – en ydmygelse, fordi det altså ligger i ens sjel å finne på denslags, når den er undsloppet viljens kontroll.

«Er du katolikk?» spurte Alster; de satt og drakk kaffe, og Paul nevnte hvor han hadde været om formiddagen. De hadde ikke tendt lys enda; himmelen var så vakker og vårlig lys bak poppelens svarte grenegitter.

«Jeg? Nei – ikke enda iallfall.»

«Neinei, jeg tenkte bare, fordi du har den der Mariafiguren inne hos dig.»

«Å den – det er en som jeg har fått engang av en gammel katolsk dame.»

«Jeg har forresten nokså meget sympati for katolisismen,» sa Alster. «Men det er jo ikke noget for mig å tenke på nu – jeg er forlovet med en dame som holder på å bli skilt fra mannen sin i denne tiden. Så jeg får nok holde mig til statskirken.»

Pauls første følelse var enslags skamfullhet. Ingen av dem hadde ganske visst nogensinne hentydet til den betroelsesnatten i Munkedamsveien. Men han hadde altså gitt efter for en trang til fortrolighet – og forresten var Henrik slik, så det hadde ikke pint ham noget nevneverdig efterpå. Men nu fikk han altså vite at Henrik selv hadde sin historie – og det hadde mannen ikke så meget som kremtet om. – I hele leiligheten ikke et damebillede som hørte Henrik til, annet enn fotografier av hans nærmeste slektninger. Paul hadde naturligvis Lucy i mangfoldige utgaver, både inne på sitt soveværelse og på pianoet her i stuen.

«Jeg har ikke nevnt det,» sa Henrik, «for det var ikke 255noget avgjort – fyren, mannen, gjorde vrøvl. Hun bodde her i byen forrige vinteren og gav sangundervisning; han var igjen i Berlin. Men nu er det ordnet. Fru Eck heter hun – det er hennes pikenavn. Berit Eck-Hermann – du har kanskje sett navnet i avisene; hun har gitt nogen konserter i Kristiania.»

«Gratulerer da.» Hun måtte være endel eldre enn Henrik – det var minst fem år siden han hørte henne en aften i Samfundet, og da var hun ikke så ung. Henrik Alster fylte femogtyve år til Sankthans.

Om aftenen tok Alster nogen fotografier ut av lommeboken og rakte over til Paul:

«Der kan du se Berit.»

Joda, det var henne. Hun var mørk, med Cleo-frisyre og pannebånd, ganske vakre, men store og hårde trekk; Paul syntes ikke hun så overvettes sympatisk ut. Men billedene var vel tatt for at de skulde stilles ut; det var derfor de var så tilgjorte.

«For et eiendommelig ansikt,» sa Paul diplomatisk. «Hun er en stor begavelse, er hun ikke det?»

«Jo. Og har en vidunderlig stemme. Mannen er en dritt – skulde været skutt og betalt skuddpremie for. Her ser du småpiken hennes – den er tre år nu –.»

*

En eftermiddag i april hadde Paul været et ærend inne ved Ranheim; hans forretningsforbindelse kjørte ham til Lade; der skulde den annen opover.

Paul gikk ned til den gamle kirken og inn på kirkegården et øieblikk. Det blåste såpass så de store trærne svaiet og suste med nakne, blanke grener. Himmelen var urolig, full av skyer og skarpe, stingende solstråler som var gullgule nu mot kveld. Utpå fjorden glitret og levde vannet med glansen av store strålebunter som stod nedpå – solen trakk vann hadde de kalt det, da han var barn. Et bredt streif av solskinn kom strykende innover jordene nede ved stranden, så ploglandet blev saftig brunt og den visne gressmarken lyste. De små trehusene nede ved bukten skinte et øieblikk så røde og gule som 256valmuen. Men fjellene på den andre siden av fjorden stod kaldblå i skyggen, med snestriper på enda.

Han gikk nedover mot vannet og fant enslags vei bortigjennem under Ladehammeren. Det var litt kronglet, han støtte på gjerder og måtte ta av på andre kanter, opover og nedover i det lille berget. Og engang kom han frem på enslags avsats hvor han aldri hadde været før – enda han hadde gått herute nokså ofte.

Like nedfor ham lå to små huser som så utover fjorden. Det ene var ubebodd, og dørene inne i huset måtte stå åpne, for en så solnedgangen tvers igjennem – lyset fra den glødende, rolige himmel og speilingen fra den svære, åpne fjord syntes helt å fylle det – et hus fullt av gull.

Paul krøp gjennem et piggtrådgjerde, fant enslags sti nedover mellem nakne oldertrær og kjerr av nyper, til han stod foran husdøren.

Stedet var temmelig forfallent, hadde aldri været meget til hus heller forresten, en liten fyrstikkeske av panelbord. Tretrammen foran døren var halvråtten og bristet, så brettene lå nedi bakken. Huset hadde været malt lysegrønt, men var grånet av vær og vind, og malingen flosset av alle steder. Uthuset lå relativt en lang vei borte, og et lite vannsig gjorde grunnen mellem det og huset til myr nærmest. Han gikk rundt til forsiden og op på den primitive verandaen. Foran huset var der en bakke med skrinn gresstorv og grå, vissen harelabb – hvor den sluttet, så det ut som tomten falt av bratt ned mot fjorden. Bruset av bølgene og dundringen av brenning nedenunder fjellet fylte hele det blåsende og gjennemlyste rum – et måkeskrik og synet av tre av de store fuglene som vinget sig vei forbi gløttet mellem krattene og fanget solskinnet på krengende, hvite vinger.

En kone med en gatedørsnøkkel hengende på pekefingeren tonte frem omkring hushjørnet:

«Di hadde lyst te se på huset, Di kanskje?»

Paul sa takk. Rummene var små, det luktet kvelende av de nymalte gulver. Stedet så på det nærmeste ubeboelig ut. Men han noterte takkende navn og adresse 257på den mann inne i byen som hadde det til salg eller bortleie – det var ikke noget som de hadde hatt å gjøre med før.

*

Paul blev gående og tenke på Solstua – slik het det huset ute i Ladehammeren, men det var nu det minste, her passet da navnet for engangs skyld. Det var naturligvis ingenting å tenke på; blandt annet hadde han ingenting å kjøpe hus for enda. Og det vilde sluke en formue å få det satt i beboelig stand, få oparbeidet adkomst og så videre. Stedet hadde i det hele ikke annet til å anbefale sig enn beliggenheten – skjønnere fantes vel knapt i Norge.

Men i tankene gikk han og lekte sig – hvad han vilde gjøre med det, hvis Solstua var hans. Slå sammen de to rummene på kvisten, så aftensolen kunde strømme tvers igjennem alltid –. Hele huset måtte paneles om, – rødt tømmermannspanel, hvite vinduskarmer. Kleberstens ovn i verandastuen –. Bekken måtte legges i rør, og den lille senkningen i berget foran huset kunde kanskje gjøres til en dam. Bortenfor uthuset var der plass til kjøkkenhave og bærhave –. Men omkring selve huset vilde han bare plante inn fjellplanter: skjærsøte, som det vokste sånn masse av heromkring allikevel, turt langs kanten av krattet, dovrevalmuer i sprekkene mellem stenene, primula scotica, dryas – den hadde de fått til å trives slik i stenhaugen hjemme på Linløkka, så siste sommer var hele den ene siden av haugen hvit av reinblom –.

Han beskrev stedet i brevene til Lucy – hvordan deres hjem skulde være. Det behøvde ikke akkurat bli Solstua, men der hadde han fått ideen til deres hus, hvordan han vilde ha det –.

Og efterat han og Henrik om vinteren hadde gått og gjort narr så smått av Mortensen, som helt og holdent gikk op i strev for å skaffe sig møbler til huset – Mortensen hadde fått laget sig et spisestuemøblement av umalt furutre, og det drev han og dekorerte selv med brandmaleri i dragestil – så begynte nu Paul selv å få 258en glupende begjærlighet efter møbler. Om også i en annen smak. På en auksjon var han kommet over en kanapé og tre stoler, bondearbeide i rokokko, sortlakerte med forgylte muslingskaller. Han vilde samle til et helt slikt møblement – og så blev det hans drøm, at han skulde komme over et tebord med fajansetopp. Han hadde det gamle bokskapet som stod hjemme på gutteværelset, og løibenken fra Munkedamsveien hadde han på loftet hos sin far. Et mahognyhjørneskap med buede dører, svært vakkert Trondhjemsarbeide, fikk han tak i rent tilfeldig, og to gamle akvareller i flate mahognyrammer, Lerfossene og Stiklestad i 1810. Til sin mor skrev han detaljert om sine innkjøp og bad henne passe på om hun skulde se noget i hans retninger. Julie blev levende interessert med en gang – deres korrespondanse tok et veldig opsving.

Lucy også holdt han selvfølgelig à jour med sine innkjøp, men henne nyttet det jo ikke å innvie i alle detaljer. Men han tegnet av til henne et mahogny sybord i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og lovte at hun skulde få et lignende av ham til sin fødselsdag.

*

Poplene langs alle fortau var sprunget ut og fylte byen med sin bitre og friske balsamduft, især når solen skinte efter regnvær. Trondhjem var så vakker så det var ikke måte på det. Der grodde popler i gaten utenfor kontoret og; duften av dem strømmet inn, når han og Henrik satt og arbeidet for åpne vinduer. Og deres egen gamle poppel, det digre treet utenfor der de bodde på Baklandet, var simpelthen som en kjær venn, og den bitte lille forhaven var rørende, med bleke, halvville stemorsblomster rundt bedene hvor fru Aune hadde plantet ut geranier, og i miniaturplenene grodde dette finbladede, kløkke og skinnende gresset de hadde i havene sine deroppe.

*

Sist i juni reiste Paul nedover til Kristiania til sin søsters bryllup.

259Julie Selmer møtte ham på stasjonen, strålende av glede:

«Å Paulinus! Så morro å se dig! Tenk, jeg tror du er vokset, gutt –» hun lo av fryd.

Paul lo også – mens han speidet, litt ergerlig. Men kanskje det var fordi hun tenkte på at moren vilde ha ham for sig selv en liten stund – moren kunde jo ikke være med iaften.

Hun kjørte med ham til hotellet. Og Paul syntes igrunnen det var morro å pakke ut sine saker på hotellværelset, gi frøkenen beskjed om sin selskapsdress, bestille kaffe til dem – mens moren satt i en av de fabelaktige, hotelliske lenestolene og så beundrende på sønnen, som nu endelig helt og holdent var sloppet ut av hennes ledebånd.

«Ja, du blir vel med mig ned og spiser frokost?» spurte han inne fra vaskerummet. «Jeg må forresten si» – han kom inn igjen, satte sig og tok mot kaffekoppen, «at jeg synes Lucy måtte da ha kunnet ordne sig så hun også kom og møtte mig. Hun skal da vel ikke være i butikken iformiddag – vet du om det?»

«Du Paul,» sa Julie litt nervøst, «det er likegodt jeg sier dig det med det samme – Lucy kommer ikke i bryllupet –»

«Hvad gjør hun ikke –! Men i allverden, hvorfor ikke det – hun er da ikke syk vel?»

«Hun er ikke buden –

Janei, Paul, bi nu og la mig få snakke ut. Det er ikke så urimelig, jeg har talt med Lillian om det en hel del. Hun har ikke vist sig der siden annendag jul. Tua har bedt henne flere ganger – både sammen med sine veninder til dovning og ellers og – været innom henne i butikken, og Lucy har sagt jatakk, og så er hun uteblitt uten å sende avbud. Og Lillian har skrevet selv og innbudt henne fire ganger alt i alt – pikebarnet har ikke svart et ord, ikke så meget som ringt op engang –»

Paul satt og hørte på med mørkt åsyn –. Unektelig så var det ikke ulikt Lucy –.

«Og jeg skal der jo heller ikke,» sa moren. «Skjønt 260forresten både din far og Lillian foreslo det. Men efter moden overveielse syntes jeg allikevel det var bedre jeg ikke –

– Offentlig forlovet er dere jo da hellerikke,» sluttet Julie Selmer.

«Ringforlovet?» spurte sønnen spydig. «Nei forsåvidt.»

«Ja, jeg ergrer mig over det, jeg også – nu kommer du naturligvis ikke til å more dig det minste –. Jeg har ergret mig forferdelig over Lucys – hvad skal man kalle det? Men jeg har virkelig ikke kunnet få mig til å snakke til pikebarnet om hennes merkelige opførsel, de gangene hun har været ute hos mig.»

«Hvordan har hun været når hun var hjemme hos dig da?» spurte Paul sakte.

Julie trakk på skuldrene:

«Snakkesalig kan man jo aldri beskylde henne for å være, vet du. Stakkar, hun har vel ikke hygget sig noget videre – men det er nu da ikke bare vår skyld, Paul. Uff, det er så vanskelig,» sa moren utålmodig, «for henne og, naturligvis. Men det er neimen ikke lett for mig heller med sånt et villfremmed menneske som det er omtrent umulig å slå et ord av annet enn jatakk og neitakk.

– Sigmund har hatt henne med sig på konserter nogen ganger, når han har fått billetter. Hun er visst svært glad i musikk –»

«Ja hun skrev det.»

Julie så fort bort på sin sønn etpar ganger. Hun var rasende på den dumme jentungen – nu hadde hun naturligvis ødelagt hver smitt og smule av fornøielse i dette bryllupet for Paul. Som formodentlig ikke engang hadde gledet sig så svært vilt til det på forhånd.

Paul ringte op Lucy i butikken, da han kom op på værelset sitt igjen. Men det blev ikke stort mere enn goddag og hvordan har du det og gleder mig til å se dig igjen. De avtalte å møtes og spise middag sammen imorgen. Han orket ikke begynne å snakke om bryllupet eller 261risikere nogen forklaringer i telefonen. Hele historien var altfor ergerlig.

Så gav han beskjed om at han måtte bli vekket klokken tre, klædde av sig og gikk iseng, fast bestemt på at han vilde sove. Det var nokså fåfengt. Han hadde røkt op det meste av en pakke cigaretter og lest en halv Philips Oppenheimer, før han sovnet.

*

Bryllupet stod hjemme hos deres far. Og Paul innrømmet villig, at i og for sig var tilstelningen fabelaktig vellykket, når man tok i betraktning forholdene. Lillian hadde gjort alt som stod i menneskelig makt å gjøre for hans søster, og holdt sig i bakgrunnen så taktfullt som hun kunde.

Tua hadde aldri i sitt liv tatt sig så godt ut – sånn hvit brudedrakt med krans og slør er nu vakker da, og der var mange pene av brudepikene, og venner av brudeparet hadde pyntet kirken og sang fra orgelgalleriet, og onkel Abraham så jo stilig ut i ornat, og talen hans var visst den beste han hadde holdt i sitt liv – han var så beveget selv.

Likevel satt Paul og følte – aldri i sitt liv hadde han hatt noget forhold til denne slags gudstjeneste, og aldri kom han til å få det. Det var vakkert og stemningsfullt, sangen og orgelmusikken, lysene, blomsterveldet, bruden i en sky av hvitt, damenes lyse og festlige drakter, de selskapsklædte herrer med ordensbånd og stjerne mot sort og hvitt. Men alt var likesom gjort for å sette menneskene i stemning –.

Han lengtet efter de fattige katolske kirkene – med papirblomstene på alteret og gipsdukkene på konsoller, og de få og hverdagsklædte mennesker som krøp sammen der og frøs mens de bad, hverdagsmorgnene. Han undret på om det var fordi han visste hvad katolikkene trodde – om Guds kjærlighets ytterste, han hadde nær sagt barokke, hengivelse i det lille buret over alteret – men han syntes, forskjellen måtte føles rent umiddelbart selv av folk som aldri hadde hørt om eucharistien. De protestantiske kirkene, enten de var heslige og stemningsforlatte, 262eller vakre og stemningsfulle – forsamlingslokaler var og blev de. Menneskene kom dit for å foreta en eller annen dyrkelse av Gud i hans usynlige og åndelige nærvær, men det kunde man da like godt gjøre ute i skogen eller hjemme på kammerset – bedre kanskje der, siden det står at Gud er ånd og skal ikke dyrkes hverken i Jerusalem eller hvad het det nu igjen det andre stedet – men i ånd og sannhet. Men alle forsøk på å gjøre forsamlingslokalene for dyrkelse av Gud som den allesteds nærværende mere eller mindre stemningsfulle, de virket så pussig uadekvate og spissborgerlige – når man trodde han var jo også overalt i verden utenfor, og den hadde da virkelig han selv dekorert med adskillig mere smak enn godtfolks beste –.

Men trodde man at han blev ved å møte menneskene også i enslags materiell substans, i brød som han hadde sagt om, dette er mitt legeme – gjør dette til min ihukommelseihukommelse] rettet fra: uhukommelse (trykkfeil) – da blev det naturlig at menneskene reiste hytter for å ta imot ham i. De var ikke pyntet for å vekke stemning og andaktandakt] rettet fra: andagt (trykkfeil) – det var andakt og stemning, av takknemlighet og fryd, som drev menneskene til å pynte hans herberg så godt som menneskelig fattigdom evnet; de malte gipsfigurene av hans mor og hans trofaste husfolk, papirsliljene og messingstakene i de fattige kirkene han hadde her idag, og Trondhjemsdomens deilige høikor – de tydet det samme som de fillete og utslitte kappene som forstadsbefolkningen i Jerusalem kastet på gaten foran rytteren på eselfolen palmesøndag, mens de brøt av det første beste grønne de kunne få fingrer i og skrek Hosanna –, vår konge kommer –.

*

Klokker Garnaas, Halsteins far, var en stor, lys og vakker mann – akkurat en sånn en som kalles en høvdingtype i lokalpressen overalt. Han hadde været på Stortinget i mange år, det kunde en se på ham ved første blikk, selv om man ved et tilfelle skulde slumpet til å være uvidende om det. Hver gang han skulde til å si 263noget, var det som han undertrykte et selvglad, smørret smil, som han på forhånd nød sine egne ord – så man ventet uvilkårlig, nu skulde han si en replikk som kunde passe for en klokker i et klokkerfiendtlig teaterstykke. Det føltes næsten som snyteri at der ikke kom noget slikt – alt han sa, var aldeles udmerket, naturlig og forstandig. Han talte dialekt, men fritt og lett og uten å knote, og han hadde en sonor, varm stemme. Den talen han holdt ved bordet, var virkelig vakker – ubetinget den beste av alle de talene som blev holdt.

Fru Garnaas var en nokså yndig liten kone, benhvit, med milde, blå øine og en sytet stemme; hun regjerte efter sigende sin blonde høvdingeskikkelse av en mann med svøper og skorpioner.

Faren var sterkt beveget, kunde Paul merke, fordi han hadde gitt bort Tua; hun hadde jo likesom alltid været hans eget barn. Og han var åpenbart glad og en god del stolt av sine tre voksne og velvoksne sønner som det klædde å bære selskapsdrakt.

Lillian så fantastisk ut i hvitgult, utringet over det hele for og bak, med nogen kilometer slep, og hvad var det hun hadde på siden av sin gyldne frisyre – en oprettstående dusk strutsfjær og lynende klare stener! Men for en middag hun hadde fått istand – og utstyret til Tua var stilig, forstod han. Paul løftet sitt glass: «Lillian – får jeg lov?»

Han hadde fått sin kusine Ruth tilbords. Han hadde ikke sett henne på år og dag – nydelig var hun blitt, igrunnen nokså lik hans mor, med kastanjebrunt hår og varme, brune øine. Og det gikk åpenbart an å ta Ruth med ro – hun brød sig tydeligvis ikke om å skravle i ett kjør hele tiden, hun heller. «Skål, Ruth, morsomt å treffe dig igjen. Ja det var riktig kjedelig at ikke onkel Halvdan kunde komme til byen.»

Hans hadde Molla Nicolaysen til borddame. Og var åpenbart vilt forlipt i dette mirakel av skjønnhet og ynde. Alvorlig talt, sjelden hadde Paul sett noget så pent som Mollik. Kvikk var hun visstnok også. Men Hans – den d–gutten – Paul følte sig alvorlig og 264broderlig bekymret, han holdt da vel ikke på å gå bort og forlove sig, de var jo bare unger enda begge to –.

Der var telegrammer til brudeparet – en morderisk masse. Halsteins forlover, en mannlig ung geistlig, hvis navn Paul enda ikke hadde opfattet, han slet i det og leste og leste. Der var ett fra Halsteins eldre bror, infanterikaptein, – med hentydning til at Halstein og Tua foreløbig skulde få sitt virkefelt i nærheten av Kongsvinger, het det:

Lykkelig varsel for fred mellem mann og kone,
Ønsker eder velkommen i den nøitrale sone.

Paul blev mørkerød i ansiktet. Det var noget, skam eller sorg, som rent fysisk klemte ham omkring hjertet. Garnaas-delen av selskapet lo begeistret, Selmerne rødmet mere eller mindre, og stirret stivt ned på den smeltende is i skålene. Onkel Abraham så sig rundt som han lette efter tips, hvordan man her burde forholde sig.

Straks efter blev taflet hevet. Der kom kaffe, likører, konjakk, diverse å røke på i salongen, kontoret og på verandaen. Brudegavene var utstilt i kabinettet. «Og denne har vi fått av Lucy,» sa Tua, hun viste frem en lang bordløper i hardangersøm. «Nei, hvor nydelig,» sa alle damene. Nå, det var da enda godt at Lucy hadde gjort det. Kort efter satte Sigmund sig til flygelet.

Brudeparet skulde reise med et tog som gikk fra Østbanen kvart over tolv. Og blev fulgt på stasjonen av de nærmeste. Tyve minutter over tolv stod Paul utenfor stasjonen – sommernatten var blek og mild, byen så stille så alle lyd klang igjennem underlig stilt og gjenlydende, og fra Palæhaven strøk den første aning om duften av lindeblomster.

Paul fikk en vill idé. Og i samme nu gav han sig ivei for å realisere den. Han tok landeveien fatt utover under Ekeberg langs den hvitlige fjord.

*

Da han var kommet et stykke utenfor Ljan, stanset han og tok av sig vårfrakken. Det gikk op for ham at han måtte ha ført med sig en liten baby av en rus fra 265bryllupsgården, siden han kunde finne på slikt – gi sig ut på en nattlig spasertur cirka tre mil efter landeveien – i snippkjoledress og med nye lakksko på føttene. Hellerikke hadde han den fjerneste anelse om hvorvidt han hadde tatt avskjed med nogen av de andre gjestene –.

Men snu og gå tilbake til byen, det gjorde han fanden ikke. Han tok frakken over armen, tørket sig over pannen med et sterkt parfymert lommetørklæ, som himmelen måtte vite hvorfra var kommet i hans lomme, og vandret videre på gresskanten langs landeveisgrøften. Med regelmessige mellemrum var der nogen irriterende pokkstenshauger som han måtte gå utenom – det var forargelig at ikke de var kjørt utover for lenge siden.

Granskogen på begge sider av veien begynte å få farver av dagningen. Årsskuddene var utvokst, lange og lysegrønne, blåbærlyngen bruste ung og frodig, innimellem grodde marimjelle og dannet store tepper med sine linjeformede, rødbrune blader og små blekgule lebeblomster. Himmelen over skogtoppene blånet, og enkelte skyfnugg drev høit oppe, rødmende og lysende gyldne.

Litt utenfor Tyrigraven reiste der sig plutselig en mann i veikanten; han bad om nogen ører til kaffe.

Paul karret op alt han hadde liggende løst i lommen av småpenger, sølv og kobber, «værsgod – gomorn.»

«Dere kan vel ikke si mig, å mye er klokka nå –?»

Paul så på uret. Idet mannen skjøt frem for å huke det, sendte Paul ham en velrettet uppercut, så den annen satt ned på svaberget med et duns, slik at Paul selv kjente det op igjennem sin egen rygg.

«Kvart over tre. Det blir ikke så lenge til De kan slippe inn i Tyrigraven og få noget. De kan jamen være glad, De – der sparte jeg Dem for å få plunder med politiet – samvittigheten vil jeg ikke snakke om engang –.»

«Er De vakt, De?» spurte mannen og blingset op, mistroisk.

«Ja, trodde De jeg gikk isøvne kanskje – morn da.»

Han trasket videre, småplystrende. Gubevarre mig 266så vakker som morgenen var – fuglene sang som de var gale, en gjøk gol langt borti skogene, og duggen perlet på strå og blomster. Bare lakkskoene holdt en stund til så, det blev ikke så behagelig når han måtte til å gå på sokkelesten.

*

Det var høilys morgen og solen oppe for flere timer siden, da han slengte igjen havegrinden efter sig hjemme på Linløkka. Hans skritt knaste på grusgangen i morgenstillheten – og der stod hans mor oppe under verandaens løvhaug, drapert i sitt hvite sjal.

«Paul!» Hun sprang ned og løp imot ham, kastet armene om halsen hans og satte i å storgråte, med ansiktet klemt inn til hans skjortebryst. «Å Paul, Paul, Paul!» Han så, da han bøide sig og kysset henne, at moren måtte ha grått en hel del.

«Så da, mutter, gråt ikke slik da vel –» side om side gikk de opover mot huset. Putene på divanen i verandahjørnet var klemt sammen: «Du vil vel ikke si det, mor, at du har ikke været iseng inatt –.»

Julie lo og gråt på en gang:

«Det skjønte jeg jo ikke nyttet noe – så jeg har kampert herute. Du vet, det er ikke fordi at jeg ikke er vant til det, at dere er borte fra mig alle sammen på en gang, men dette her er jo likesom noget annet –. Men hvordan iallverden er du kommet hit – har du gått fra byen, sier du –. Gutten min, hvordan kunde du finne på det da?»

«Å, jeg har vel været litt mere pussa enn jeg visste om selv –.» Paul hadde satt sig på verandaen, fikk av sig skoene og silkesokkene, de var fillet, stive og grå av veistøv. «Jeg vil si dig, mor, du har nu vel endelig ikke gitt bort den grå dressen min som jeg lot henge igjen herute? For ellers så vet ikke jeg hvordan jeg skal komme tilbake til byen –.

– Du synes ikke det gjorde noe da, at jeg kom stikkende hjemover slik?» spurte han og smilte op til moren.

«Gjorde noget –» hun kysset ham igjen. «Men du vil visst gjerne ha litt morgenmat –?»

267Da hun kom inn igjen med frokostbrettet, hang Pauls kjole og vest over stolene, snipp og slips fløt på gulvet, og gutten lå på divanen og sov som en sten.

Moren stod litt og så på ham. I den hvite skjorten såes det så godt, hvor bred han var over brystet, så smal og tørr om lendene i sine fine sorte bukser. For et innfall av ham å komme ut til henne slik –. Julie stod en stund, lykksalig hensunket i kontemplasjon. Det snaue håret krøllet sig blankt og lysebrunt, og huden hans var så ren og sund og solbrent – Gud, for en søt gutt han er. Øienhårene hans krøllet sig litt op i spissene enda – akkurat som de hadde gjort den tiden da hun kunde tulle hele mannfolket inn i et stykke hvit flonell og bære ham bort på armene sine –.

Hun hentet etpar tepper og la over ham. Så bar hun kaffebrettet ut på kjøkkenet, svøpte et lureteppe omkring sig og krøp sammen i en tull på sofaen inne i dagligstuen.

*

Ved tolvtiden forsamlet de to sig til frokost inne i spisestuen. Paul hadde byttet på sig den gamle dressen og funnet etpar sko av Sigmunds som han kunde bruke; han fortalte moren om bryllupet og måtte le litt hvergang Alvilde, piken som hadde været hos dem i ti år snart, tiltalte ham som «grossereren».

Julie var helt kommet over den bevegelige stemningen fra om morgenen og spurte ivrig om alt – liketil om Paul kunde si henne hvad de forskjellige damene hadde hatt på. Men Paul kunde ikke beskrive noget større i detaljene – annet enn Lillian naturligvis, og så Molla Nicolaisen i sjøgrønt med glitrende sølvpaljetter over det hele – å, et syn simpelthen! Ruth – joda, Ruth så pen ut – i noget gult noget. – «Men nu må jeg fly – jeg ser vel ikke altfor komisk ut vel? For jeg får altså ikke tid til å gå op og bytte – jeg sa kvart over to til Lucy, og jeg kan ikke la henne vente, skjønner du –.»

Moren nikket. Og hun kjente utålmodigheten og uviljen stige op i sig, overveldende sterk, mot dette fremmede og nokså umulige pikebarnet som hennes sønn måtte galoppere avsted for å møte –.

268Paul måtte vente på Lucy over et kvarter inne på restauranten, og da hun omsider kom opover mellem bordene, var det som hele hans misstemning over hennes klossede uhøflighet mot hans familie kviknet til i ham: Hun var klædd i enslags spaserdrakt av himmelblått, tykt vaskestoff, og den var skrekkelig krøllet. Dessuten hadde hun hvite tøisko på, som var så trange så kjøttet hvelvet sig ut over kantene. I virkeligheten hadde hun vakre, velskapte føtter, men store var de, og de hvite skoene gjorde dem kolossale.

Han gikk henne imøte, og de hilstes omtrent som de skulde ha været sammen dagen før. Og det blev til at de snakket anstrengt om nokså likegyldige ting, der de satt, fordi Paul ikke hadde lyst til å begynne på noget opgjør nu angående hennes forhold overfor hans far og stemor. Han visste heller ikke riktig hvad han torde si om det –.

«Jeg var i kirken igår,» sa Lucy selv tilslutt. «Jeg satt på en av de bakerste benkene. Men du så mig ikke.»

Paul tidde.

«Tua var så nydelig. Var det din onkel, den presten som viet dem?»

«Ja.»

«Hvem var den unge piken som du gikk nedover kirkegulvet ifølge med? Dere kjørte bort i samme vogn og. I gult crepe de chine?»

«Å, det var min kusine Ruth Wangen. Mors søster datter.»

«Hun er storartet pen –» sa Lucy og sukket litt.

«Ja, hun er blitt ordentlig pen. Det er snakk om at hun skal bo ute hos oss på Linløkka fra høsten – så du kommer til å treffe denne der. Hun maler – skal ha talent, sier de –.»

*

Efter middagen gikk de op til Lucy. Og endelig, inne på hennes værelse, kunde Paul ta henne i armene sine. Han kysset henne hårdt og heftig, enda hårdere, bisk næsten, fordi han var sig bevisst at der var en sånn uendelig masse misforståelser og kjedsommeligheter 269mellem dem, og de måtte elske hverandre tvers over en strøm av småtterier som han ikke selv visste om, enten det var rene bagateller eller de virkelig varslet om noget alvorlig og sørgelig –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.