IV.

De skulde bo i hans ungkarsleilighet til de fant et hus som passet for dem. Men det blev så langsomt for Bjørg, når Paul var i forretningen hele dagen, og Karen vilde gjøre alt i huset. Så fikk Bjørg satt igjennem at Karen reiste.

I juni flyttet Bjørg inn til en gård ovenfor Melhus; 321der var sommerpensjonat, og Else Mortensen roste stellet svært. Paul kom ut etpar ganger i uken. Hjemme i leiligheten på Baklandet var det stille; luften i stuene lunken med en fredelig lukt av støv og ensomhet, for den konen som gikk her og gjorde rent, lukket alltid alle vinduer før hun gikk – Trondhjem var nu ikke Paradis det heller, nei, sa hun, det hendte dem stjal her og, og de gamle nedenunder var reist på besøk til den gifte datteren.

Paul likte sig i de tomme, sommerlige stuer. Han skulde snart bryte op herfra for godt. Denne leiligheten var svært liten, merket han allikevel, når de skulde bo her to. Naturligvis kjentes det litt rart bestandig å skulle være sammen med et annet menneske, en pur ung kvinne, som han igrunnen hadde kjent svært lite før han giftet sig med henne. Hun var så søt, men vel egentlig svært uutviklet kanskje; hun hadde aldri nogen trang til å være alene eller til å tie stille – blev sånn litt forsagt likesom, når ikke han snakket med henne, eller rettere, når ikke hun snakket og han småsvarte og lot svært interessert for hennes fortellinger om sitt hjem og venindene sine og sine små oplevelser i byen.

Men han var forelsket i henne på en måte, og hun var forelsket i ham på sin måte. Gjestene på sommerpensjonatet fikk inntrykk av at Selmers var svært optatt av hverandre: Paul brød sig ikke det grand om å gjøre bekjentskaper derute, og det var ikke Bjørg noget om å gjøre at han skulde det heller; hun hadde nok fått endel veninder der, og hun fortalte ham løst og fast om dem, når han var ute hos henne, men hun forsikret, de andre forstod da så godt at de to helst vilde ha hverandre for sig selv, de korte stundene han kunde være her.

*

Til høsten skulde de flytte inn i sin egen villa – et pent lite nybygget hus, som lå litt oppe i en bakke utenfor Ila. De bodde på hotell mens de holdt på og flyttet møblene sine fra Baklandet ut i villaen. Paul hadde likesom ikke nogen følelse av at det var alvor; dette skulde 322være hans hjem og her skulde han bo – enda det moret ham på en måte å være med og innrede huset og kjøpe inn til det: Bjørgs ideer om pent og hyggelig og nødvendig og praktisk var så forskjellige fra hans egne, så det var næsten som han hjalp en søt liten pike med å bygge lekestue. – I det lille soveværelset ovenpå stod de altfor store, blanke mahognymøblene stuvet sammen, så der næsten ikke var plass til å gå omkring mellem dem – det syntes aldeles uvirkelig, at her skulde han altså sannsynligvis klæ av sig og sove og stå op og klæ på sig igjen – kanskje så lenge han levde. I og for sig var møblene ikke så stygge – akkurat med undtagelse av det uhyre, vanskapte byggverket som Bjørg stolt kalte sitt toalettmøbel – men de fylte så forferdelig. Og de svære speilblanke tresengene med gule duntepper på og blondekast over så ut som hotell. Han følte enslags forutanelse om noget beklemmende når han tenkte på at han altså alltid skulde ha et annet menneske inne i rummet hos sig.

Stuene nedenunder blev efterhvert fylt op med ting som Bjørg hadde ført med sig. Paul så på dem med enslags etnografisk interesse. Til spisestuen hadde han det gamle hjørneskapet og dragkisten til dekketøi, og så hadde han fått tak i en svært god engelsk buffet. Bjørg dekket over med store broderte duker overalt hvor hun kunde komme til, og stillet oppå dem et utall av rare saker – av nikkel og kobber og av blåmønstret fajanse med innfatning av plett. Det lignet sånne elektriske varmeplater og kaffekokere og eggkokere som de hadde i forretningen, og som han hadde funnet det ganske naturlig at andre folk skulde kjøpe. Forresten så hadde de selv nogen slike elektriske greier som de fort blev lei av å se på frokostbordet. Så var der alle brudegavene av sølv og plett, som Bjørg vilde ha stående fremme –.

På veggen ved døren til kjøkkenet hadde Bjørg hengt op etpar presenterbretter i noget som lignet broderte bukseseler. På Paul virket arrangementet næsten spennende, omtrent som de lappiske trolltrommer Ingstad hadde vist ham engang oppe på museet.

323Så satte de bo og hadde sitt første selskap – det var som en lek at de bodde her og var mann og kone, og opfylt av dette leke-humøret blev de hver på sin måte i godt humør til å forelske sig enda litt mere i hverandre.

*

Der var noget rørende over Bjørg som var så ung og hadde været så uerfaren – og nu var hun så umåtelig erfaren og gift. Hennes mors ideer om en fin og yndig ung pike hadde visst nærmest gått ut på at en sånn en burde ignorere alt menneskelig som lå lavere enn mandlene – til nød gikk det an at hun interesserte sig for de arealer av kroppen sin som blir impliserte i en kardialgi. Resultatet var at Bjørg hadde naturligvis de snurrigste forestillinger om alt som angår de to kjønns mellemværende – de lot til å være inspirert av hennes hjems beliggenhet i nærheten av Dovrehallen og Basarhallen og være enslags felleseie for hennes hele venindekrets. Nu samlet hun likefrem på erfaringer – hun var ikke så lite nyfiken. Svært kjælen var hun og, men samtidig redd for alt det som hun kalte «lidenskap». Paul tok på henne, gruelig forsiktig og med etslags lite hemmelig smil, som hun kunde været en dukke – hun var både søt og komisk med alt det hun alltid vilde «få vite», for nu var det jo ikke lenger «upassende» at hun var vitende –. Innen lenge vilde hun nok kunne uttale sig så skråsikkert om ektemenn og ekteskap som en turistdame der har bodd i pensjonat i Rom en vinter, vet alt om italienere.

*

En kveld i mars – da de hadde været gift ett år – kom hun inn til Paul i hans hule; sånn kalte hun det tredje værelset nedenunder, hvor Paul hadde fått lov til å innrette sig nogenlunde som han selv vilde. Hun skulde egentlig ha været i dameselskap denne aftenen, – og Paul hadde ikke hatt noget imot å få være alene hjemme for en gangs skyld, – men sydamen hadde narret henne, «og den grønne kjolen min har jeg hatt 324på mig så mange ganger nu, så bestemte jeg mig til at jeg vilde heller bli hjemme hos dig allikevel.» Og Paul kysset henne og lo og sa, det var da søtt av henne –.

Han lå på løibenken og forsøkte å lese, og Bjørg satt med håndarbeidet sitt ved hans skrivebord. Med en gang spurte hun litt spent:

«Du Paul, får jeg lov til å spørre dig om en ting – men du lover mig at du ikke blir sint for det –!»

«Neida, spør vekk –»

«Du – har du nogen barn –? Sånn fra før du blev gift, skjønner du –.»

«Jeg?» Han brast i latter: «Nei, dessverre –.»

Bjørg så litt fornærmet og litt eftertenksom ut:

«Magda sa altså det, at alle herrer har minst ett uekte barn før de gifter sig –»

«Magda – hvadfor en Magda?»

«Kjære, Magda Prysing vel – hun var jo en av brudepikene mine jo – det var henne som hadde sorte og røde roser på skulderen –.»

«Nå så. Hvor vet hun det fra forresten?» han smilte litt ertende: «har hun erfaring eller er hun ved Statistisk centralbyrå?»

«Du da – uff, alltid skal du erte mig. Neimen Magdas far er litt sånn, skjønner du – så hun visste en masse om sånne forhold altså –.»

«Tja ja. Da har skjebnen forfordelt mig og mine venner, for den har været svært sparsom med å skjenke oss efterkommere,» sa han som før.

Bjørg blev rød:

«Du vet jo godt, Paul, det er ikke det at ikke jeg vil ha barn – men du husker det som du lovet mamma –.»

«Jada.» Han vilde ha lovet fru Jacobsen hvadsomhelst for å slippe vekk fra den fortrolige samtalen på tomannshånd med sin svigermor. Og der kunde jo være noget i det, at Bjørg burde kanskje få lov til å bli voksen selv først. – Men han hatet å høre snakk om det. Men Bjørg aktet å fortsette samtalen:

«Men litt til synes jeg da det er rimelig jeg gjerne vil få slippe – om ett år bare, så kanskje jeg gjerne vil 325selv. Du kan da skjønne, jeg vil rasende gjerne ha en yndig liten tulle –. Men jeg vil nok gjerne få lov til å nyte min ungdom og frihet en liten stund til først.»

Himmelen måtte vite forresten, hvad dette lille mennesket fikk tiden til å gå med – gi piken beskjed, brodere, holde dameteer og gå i teer. Paul syntes hun måtte kjede sig gudsjammerlig –.

«Men jeg vil ikke vi skal vente så forferdelig lenge – for du har visst et skrekkelig sterkt farsinstinkt –.»

«Sludder,» sa Paul og blev sint. Der hadde flytt så meget halvstudert psykologisk hakkelse om morsfølelse og farsinstinkt og prosent maskulint og feminint i alle åndelige krybber opigjennem hans unge år, så han hadde ikke lang tålmodighet når folk begynte å tale om seksuelle problemer med mangestavelsesord. Hans erfaring gikk ut på at folk som pratet om morsfølelse og farsinstinkter, blev i regelen slik, når de fikk unger selv, så vergerådet burde skride inn –.

«Ja for du er forferdelig glad i barn, Paul, det har jeg merket for lenge siden.»

«Jeg utstår ikke unger – i regelen da. Når de er søte og pene, så liker jeg dem naturligvis –.»

«Gud, sånn som du holder på med Eirik og Svein når vi er hos Mortensens –! Berits barn vil jeg ikke snakke om –.»

«Ja de, ja – de er nu engang Henriks, de så – og Lillemor er en søt liten pike, og Tassen min gudsønn, så det er da rimelig jeg interesserer mig for ham –.»

«Du – hvad synes du igrunnen om Berit, du?»

«Igrunnen? – Jeg synes hun er hyggelig naturligvis – det er da alltid hyggelig ute hos dem. Mot dig har hun da aldri været annet enn søt?»

«Uff, hun er likesom så overlegen. Akkurat som jeg skulde være sånt et rent lite nurk. Jeg må si, jeg tror ikke Berit lenger enn jeg ser henne. Hun har da visst været oppe i litt av hvert, du? Ja ikke det at hun er skilt, forstår du – vi er ikke så gammeldags hjemme hos oss heller, mamma sier alltid det er det eneste fornuftige, når ikke folk lever godt sammen. Man gifter 326sig da vel ikke for å få det verre enn man kunde ha det alene –»

Paul snudde sig halvt mot sin kone, la snadden på det lille kobberbordet – mrs. Andersons brudegave.

«Vet du hvad, Bjørg,» sa han eftertenksomt. «Igrunnen synes jeg din mor er svært så liberal, når det er tale om hvordan folk innretter sig, efter at de har gått gjennem telleapparatet –.»

«Åssen mener du –?»

«Efter de er blitt gift da vel.»

«Ja vet du hvad! vi er da sandelig ikke sånn – ufornuftige. Fordi om mamma altså er ordentlig streng og alvorlig med moral og denslags.»

Paul lo, og Bjørg sa fornærmet:

«Men du synes formodentlig det er bedre når folk er sånn litt, litt, litt, – før de gifter sig, du?»

«Akkurat.»

«Å ja, jeg vet det nok – du har været nokså fæl i din ungkarstid – levd temmelig sterkt – du behøver ikke nekte for det –!»

«Søte ungen min, har jeg nektet noe da kanskje?»

«Nei, men du sier aldri nogenting. Igrunnen så burde du jo ha fortalt mig alt det der – jeg burde visst det før jeg blev din hustru!»

«Tror du jeg vil fortelle sånne stygge ting til min unge, uskyldige hustru – å nei da, barn, det er altfor fælt til at det går an å skrifte for dig –.»

«Uff nei, nu tror jeg du gjør narr av mig. – Men alvorlig talt, Paul, skilsmisse kan da umulig du synes er noe galt – for begge dine foreldre er jo skilt jo –.»

Paul svarte ikke.

«Og du er da forferdelig glad både i din mor og din far. Og din stemor er jo simpelthen noget av det søteste og snildeste som fins –.»

«Derfor behøver jeg vel ikke å synes det er riktig, alt de gjør eller mener.»

«Det skjønner jeg ikke. Når du er glad i dine foreldre, så kan du da vel ikke være med på å synes noget de har gjort, er galt for eksempel –.»

327«Kan du ikke skjønne det – at man kan være glad i et menneske selv om man synes, noget som det har gjort er absolutt forkastelig? Sett at en du holdt av, begikk en forbrydelse – naturligvis, det måtte være noget en kunde forstå at et menneske kan gjøre, ikke noget likefrem gement eller lumpent – kunde du ikke tenke dig, både at du blev ved å være glad i vedkommende – og likevel kalte du ikke forbrydelsen for annet enn forbrydelse –?»

Bjørg så på ham, litt forskrekket, og rystet på hodet.

«Sett det var mig for eksempel –?»

«Men du gjør ikke noget galt!» Hun slengte broderiet, sprang op og kom bort til ham. Og hun kastet sig over ham og kysset ham:

«Du gjør ikke noget galt, Paul, det er jeg viss på du ikke gjør –.»

Paul gjorde sig lempelig fri for hennes omfavnelse og stod op:

«Kom, ta på dig, Bjørg, så går vi en fort liten tur utover til Biologen –.»

Men Bjørg syntes det var for koldt. Så plystret Paul på hunden og strøk ut på en ensom tur langs vannet, som lå svart med vuggende lysstriper innunder det frostbundne, hvite og svarte fjell.

*

Denne sommeren skulde Bjørg være sammen med sin mor på en sæter i nærheten av Lillehammer. Paul fulgte henne til Tønset, og så vendte han hjem, ikke svært nedslått ved utsikten til å skulle være gressenkemann i to måneder. Han nød stillheten i villaen, han arbeidet i den lille haven og gjorde turer tilfjells efter planter – der var nogen knauser på tomten, hvor han av hjertens lyst realiserte sine planer om en fjellhave. Henrik og Hauan kom ut, og de fikk sine stille pjoltere på verandaen og sine kortaftener, og Hauan hadde kjøpt sig motorbåt. Rett som det var, midt ute i fjorden eller særlig nær innunder en berghammer, slo «Blåen» sig vrang, og det var mange erfaringer de fikk samlet om motorbåters luner på de korte ukene.

328Så dumpet et telegram fra Bjørg ned midt i idyllen: «Må tale med dig straks, kommer hjem på fredag.» Hun hadde bare været borte det halve av den tiden som var avtalt.

«Jeg skal fortelle dig noget rart,» sa hun med det samme han stod inne hos henne i kupeen og langet ned hattesker og dvergbjerkbuketter.

«Du Paul,» hun smøg sig inntil ham, straks de var kommet til sæte i drosjen. «Tenk vet du – jeg skal ha små» – hun snappet efter pusten, og så begynte tårene å sipre: «Uff, det er bare det at jeg er så rasende nervøs – jeg vet ikke om jeg er mest lei for det eller gla for det –»

«Bestem dig for det siste da vel,» hvisket Paul og la armen om henne – «vesle jenta mi da –»

Det var aldeles sikkert. Hun hadde været hos doktor på Lillehammer. Midt i mars, sa han.

«Jeg har ikke sagt det til mamma enda,» sa Bjørg, da de stod hjemme i entreen. Paul drog henne fort inn til sig. «Jeg syntes jeg måtte hjem til dig med en eneste gang,» hvisket hun inne i armene hans, og han tok henne fastere inn til sig.

«Men å gid så redd som jeg er, Paul – uff, jeg tror jeg kommer til å grue mig så jeg blir gal!»

*

Der kom nogen måneder, da den lille villaen som de bodde i, lukket sig om deres samliv og blev et hjem. Bjørg preket jo nok en hel del om sin tilstand og om den forestående begivenhet – igrunnen preket hun om det ustanselig, og huset fløt med småbøker som het sånt som «Mor og barn» og «What every married woman ought to know», og «Praktisk spebarnstøi med snittmønstre», og symaskinen durte til alle døgnets tider, og der lå sytøi i alle rummene. En besynderlig skjelettaktig kurv på fire flettede spanskrørsben med en lang sjiraffhals ferdedes omkring i huset; sommetider var den ovenpå og sommetider i stuene nedenunder, og sommetider stod den på trappeavsatsen og så ut av gangvinduet. 329Bjørg la stadig nye planer om hvordan hun skulde pynte den.

Men nu, når Paul hørte på sin kones ustanselige småsnakk, følte han en ny, tålmodig ømhet for henne. Det var naturligvis nokså rart og høitidelig at han hadde skylden for et nytt lite menneske, som snart skulde starte på denne verdens veddeløpsbane. Naturligvis kom han til å bli svært glad i ungen, når de først hadde fått den – og det vilde være skaperi å late som ikke han selv visste, den kunde ha meldt sig til deltagelse under meget uheldigere omstendigheter; han skulde nok gi sitt barn de chancer han kunde. – Så var det jo litt rørende med Bjørg da, fordi hun var så ung og så barnslig – skjønt altså, nøkternt besett, en mor på enogtyve år var ikke noget sånn rent uhørt ungt heller.

Bjørg og hennes mor skrev til hverandre flere ganger i uken. Og først i desember fikk Paul et brev fra sin svigermor, som hadde funnet ut at det blev visst for anstrengende for Bjørg nu å greie julestria selv – det var avfattet slik, så han kunde vanskelig annet enn ta med takk mot fru Jacobsens tilbud om å komme op en tur.

Svigermoren kom, og så blev det til at også Jacobsen skulde komme op og feire julehelgen i de unges hjem.

Det var Pauls idé at første juledags aften skulde han og svigerfaren reise op til Aunesæteren og være der nogen dager. Og neppe satt de to sammen i kupeen, så var det etablert enslags ordløs forståelse mellem dem, og på sledeturen om natten fra Støren op til Rise kom de til å føle sig som venner i liv og død – omtrent uten at de vekslet ord. Næste morgen la de ivei innover fjellet, absolutt tause og i strålende humør.

De hadde den herligste fornemmelse av at de kunde tie sammen. Skjønt i virkeligheten blev gamle Jacobsen riktig pratsom, da de satt sammen ved peisen om kvelden. I byen hadde Paul hatt en fornemmelse av at svigerfaren følte sig ufri eller genert i hans selskap. Ikke før var de sloppet bort fra sine kvinner, så eksisterte ikke alt sånt som kunde skille mellem dem – 330forskjell i dannelse og ytre form. De fikk sig en real kaffedoktor, røkte og greide med varmen, og innimellem fortalte Jacobsen om den hytta som han hadde oppe ved Harestuvannet – ikke ved selve vannet, men litt innpå, ved nogen små tjern – ja, Paul visste godt hvor det var, og de blev enige om at Paul skulde bli med sin svigerfar ditop næste gang han kom til Kristiania. Så fortalte Jacobsen litt om Amerikatiden sin – og så om den gården innpå Dovre der han var fra, nu var det søskenbarnet hans som hadde den, men han pleide da ta en tur op dit hvert annet år eller sånn. Ja, det var ikke så store gården da, Andora syntes det var altfor primitivt, men Bjørg hadde været med ham mange ganger da hun var liten – og så fint sæterfjell da, gutt!

Så kom de samtidig på den tanken at de skulde ta en tur over til Bergesæteren – sydover til Høvringen kanskje, gjennem Rondane, Foldalen. – Mat hadde de, tobakk hadde de, og brennevin hvis de var strengt økonomiske – og det var likevel Pauls tur til å være fri mellem jul og nyttår iår.

De strøk avsted næste morgen, kom hjem nyttårsaftens middag og blev møtt i havegrinden av fru Jacobsen, som eksploderte imot dem. Pauls telegram fra Hjerkin var først blitt levert igår middag, og Bjørg, stakkar, hadde været næsten vanvittig av angst – det kunde ha fått de frykteligste følger. «Ja, det var selvfølgelig ikke å vente at Paul skulde ha forstand på sånt» – hele skyllen blev dirigert utover den arme Jacobsen, men Paul følte at han og fikk sin del av dragelsen – der stod han og svigerfaren side om side med ski og børser og full oppakning foran den vrede damen, som de skulde været to slemme smågutter på et fortau. De var da ikke kommet hjem mere enn to dager senere enn avtalt, og telegrammet hadde de fått her igår, men selvfølgelig, det var bare å holde munn.

Og han innrømmet villig hvor galt og hensynsløst han hadde båret sig at, da han satt på sengekanten oppe hos Bjørg: hun var så medtatt av å gråte og være redd, så hun orket ikke stå op før til aftens.

331– Så kom hun med noget sludder som den der mora hadde satt i henne, om at hennes gamle far og han hadde naturligvis truffet pene unge damer på et av pensjonatene, og det var det de hadde latt sig hefte av –.

«Det vilde da bare være naturlig – du kan skjønne jeg skjønner såpass – om du syntes det var morro å flirte litt med andre damer nu som jeg går her og ser så grusom ut og ikke kan være det grande morsom –»

«Bevare mig vel – vilde du synes det var naturlig –?»

Han burde jo se til å få den kjerringen ut av huset snarest mulig, tenkte Paul. Ja, det skulde bli en fin suppedas, hvis det gikk som hans egen, dyrebare mor profeterte – at moralen må alltid rette sig efter det som almindelige, ordentlige mennesker føler som naturlig. Mutter skulde bare ane, hvor mange sjofle ideer han hadde truffet på hos folk som var riktig bra på sin måte – om det som er naturlig.

*

Han så selv det komiske i situasjonen, da han nyttårsdags aften fulgte sin svigerfar på stasjonen – han følte sig så forlatt og ubeskyttet, da den gamle var vel avgårde. Men da svigermoren begynte å snakke om hvor forferdelig Bjørg trengte henne nu ogsåvidere – så kjente Paul det simpelthen som han ikke kunde svikte sin nyfunne venn, svigerfaren, han måtte innby fru Jacobsen til å bli en stund til. Han selv var jo ung, en ren rekrutt i dette felttoget, og i virkeligheten var han da uavhengig av kvinnemennesket – den gamle korsbærer kunde visst trenge hårdt til en liten fredningstid. Og dessuten var altså Bjørg henrykt for å ha sin mamma hos sig nu.

Han forsøkte å kommandere sig selv til å blåse i svigermorsagnene. Fru Jacobsen var vulgær, men hun var da glad i barnet sitt. Og hun måtte vel ha været en god mor, siden Bjørg forgudet henne slik. Men huttetu –.

Det som Bjørg trengte mest, var adspredelse og opmuntring – det hadde fru Jacobsen lest i en amerikansk 332kvinnelig læges verk om mødrehygiene, og det var da ved Gud ikke noget upassende i at en ung frue skulde ha en liten. Så Paul måtte trekke omkring med sine to damer på alt som var. Det ergret ham især fordi det var så lite heldig for Bjørgs prestisje at denne moren hennes blev forevist i frihet overalt. Han hadde aldri trodd om sig selv at han hadde anlegg for snobberi, men når hans svigermor rykket frem i full rustning av sprekkeferdig silke, og kastet sig over alle som ikke i tide flyktet unda hennes talestrøm – ja da grøsset han.

Berit Alster for eksempel hadde da visst alltid været svært hyggelig mot hans unge kone – men hun vilde jo gjerne spille den overlegne og protegere Bjørg litt. Flere ganger hadde han måttet gjøre fru Berit begripelig, at han hadde ikke giftet sig med Bjørg fordi hun var så «rørende naiv og ung», og han ventet aldeles ikke at Bjørg «skulde ha litt vanskelig for å finne sig tilrette i forhold som var så helt anderledes enn dem hun var kommet fra» – så takk, Berits assistanse slik var ikke nødvendig. Fru Jacobsens ordflom var unektelig vann på Berits mølle.

Rarere var det at Bjørg og Else Mortensen kom slett ikke så godt ut av det med hverandre. Det skyldtes nok fra først av en dumhet fra Bjørgs side: hun hadde aldeles misforstått Mortensens forkjærlighet for alt som var enkelt og uostentativt – de innrettet sig som det passet for dem, og tok hjertelig imot sine venner som likte sig hos dem, slik de hadde det. Sånn i det ytre virket hjemmet deres alt svært medtatt; jarlene Eirik og Svein var nogen forferdelige røverunger, og Sirianna ufattelig foretagsom til ikke å være tre år enda –. Men Bjørg hadde altså opfattet det som de var mindre «fine» enn deres omgangskrets forøvrig, og hun hadde sagt det til Berit, og Paul hadde ergret sig og skammet sig vemmelig over den fadesen hennes i sin tid. Nu opdaget Paul at hans kjære veninde Else var visstnok en liten smule hevngjerrig og kunde godt være ondskapsfull på sin lille søte måte – blid og elskelig narret hun hans svigermor til å dumme sig ganske eftertrykkelig etpar ganger.

333Innimellem blev han grepet av en rent ubendig lengsel efter å rømme fra hele greia, om så bare for nogen dager. Slippe å se kvinnfolk og høre kvinnfolkprat om fornærmelser og selskaper og barselhygiene og pork and beans og hans ventede arvings kjønn og garderobe og opdragelse og hans venners vesen og gjerninger –.

Så da det endelig led så langt som til den kvelden han støttet en dødsens redd liten ung kone fra drosjen inn på det venteværelset eller hvad det kaltes, der han overgav henne i stiftelsens varetekt – så var han ikke istand til å hindre, mellem de tanker og følelser som han rettelig burde været opfylt av, lekte uavladelig en lys forhåpning: nu måtte da svigermor snart ikke kunne tøie sitt Trondhjemsophold lenger. Når Bjørg kom op igjen, fortrakk hun da vel.

Næste morgen fikk han beskjed i telefonen: han hadde fått en datter; alt var gått så udmerket.

*

Den svake desinfeksjonslukt som dvelte i de åpne trappehaller og de lyse, luftige korridorer, de svevende søstre i blått og hvitt og patientene som drog sig omkring i slåbrok – selve barselværelsets lyse tomhet og den magre og hvite sengen som Bjørg lå i – alt hadde denne stemningen av klinikk og avsondring fra hverdagslivets fylde, hvor sinnet holder sig varmt ved mosjonen mellem bevisste og ubevisste rørsler. Her var tiden som sterilisert for alle yrende smågleder og fortredeligheter og pussigheter og ynder. Det svimlende underfulle og usigelig almindelige, at nu var Bjørg og han blitt mor og far – det gjorde ikke noget virkelighetsinntrykk på ham. Inntil videre var den unge mor og barnet mest et nummerert tilfelle, og i klinikkluften blev all boltrende livsfølelse avkjølt til interesse eller kjørt bort på sidespor ved drøftelsen av sakens fysiologiske aspekter.

Blodets røst tidde bom stille, og farsinstinktet rørte så lite på sig, så Paul var rent forskrekket over sin egen mangel på følelse – han stod og så på den vesle rødbrune ormen som altså var hans datter. Er de virkelig 334så ørsmå, når de kommer til verden – og så stygge –. Høit svarte han på Bjørgs henrykte hvisken: «Jo, hun er ordentlig søt –.»

*

Undertiden falt det irriterende ubekvemt for ham å måtte løpe fra forretningen midt i arbeidstiden for å gjøre den daglige visitt på stiftelsen – og han blev irritert over sig selv som ikke kunde prestere smukkere faderlige og ektemannlige følelser. Og når han kom til Bjørg, var moren der bestandig, og oftest kom der andre visitter, og han måtte for skams skyld si jatakk til å smake på bløtkaker og innholdet av papirposer – og alt som han tok i munnen, blev det næsten umulig å svelge i denne luften – hvor duften av svibler og tulipaner rundt om på de hvite kommoder blandet sig med en minnelse om lysol. – Og så alle de tåpelige spørsmål fra det ene fruentimmer efter det annet – om han ikke var «stolt» fordi han var blitt far – «se, der har vi jo den stolte fader» – puh!

Endelig en eftermiddag da han kom op til Bjørg, var der ingen fremmede. Hun lå og gav ungen bryst.

Den var åtte dager gammel nu og hadde folket sig såpass, så selv faren med glede kunde konstatere at det var et pent lite barn.

Paul trakk en stol bort til sin kones seng og tok hennes hånd – den var blitt så myk og hvit nu. Vinduet stod på gløtt, og lange, blanke dråper dryppet forbi det i sønnenvinden som rørte nogen kvister av en trekrone utenfor, og lyset var gullvarmt nu mot solnedgangstimen.

«Du Paul – har du tenkt på hvad hun skal hete?»

Naturligvis hadde de drøftet det på forhånd – sånn i det blå, nogen hundrede navner. Da det blev en liten pike, hadde han uten videre gått ut fra at den skulde hete Julie – Andora kunde ikke godt komme i betraktning. Men han hadde på følelsen at han gjorde best i å tie – Bjørg burde helst foreslå det, hun.

«Jeg har tenkt på sånt et yndig navn, du – å jeg vilde så rasende gjerne hun skulde hete det – for jeg synes 335det passer så godt på den deilige lille solstrålen vår, du –»

«Nåja – få høre det da –»

«Sunlife,» sa Bjørg høitidelig.

«Er du spenna gæren – det går det da ikke an å kalle en levende unge!»

«Har du hørt sånn som du snakker til mig – jeg er virkelig aldeles ikke gæren. – Det betyr Solliv, – jeg synes det er yndig, jeg. Det er amerikansk; det er navnet på heltinnen i en fortryllende yndig roman som mamma leste mens hun var der –»

Paul hørte åndsfraværende på at Bjørg gav enslags resumé av romanen.

«Jamen det skal da vel ikke den arme ungen undgjelde for vel.» – Han kom med de mest selvfølgelige innvendinger, at hun vilde bli hetende Sunlight sepe på skolen og denslags. Bjørg gav sig til å tute, så han hadde stor møie med å få stagget henne uten å love hun skulde få kalle ungen med det umenneskelige navnet. Og fru Jacobsen meddelte ham ved aftensbordet hjemme, at Bjørg hadde det slettikke bra – hun hadde ikke godt av å gråte så meget, – og baby fikk naturligvis knip av det –.

«Ja det er akkurat det samme, svigermor – jeg vil ikke være med på at ungen min blir mishandlet slik. Julie skal hun hete, og dermed basta.»

*

Bjørg kom hjem med den lille – og endelig, fjorten dager efter, var der en eller annen som lå for døden i Kristiania, og fru Jacobsen fant ut at hun måtte ile avgårde og administrere den affæren.

Paul satt hjemme en eftermiddag nogen dager senere, kikket litt i aftenavisen, røkte snadde og kjente den velgjørende roen i huset, som omsider var blitt hans eget hus igjen. Han måtte gå op snart og klæ sig om – han hadde invitert nogen forretningsvenner til middag på Britannia – men det var så godt å være alene i huset. Bjørg var gått i byen, og piken var i vaskekjelleren.

336Fra rummet ovenpå kom den rare lille låten – et spebarn som skrek og skrek, arrig og iherdig. Paul reiste sig, strakte sig og gjespet – han fikk vel gå op og se hvad som stod på med ungen – fælt som den hylte –.

Krypet var mørkerødt i hodet, og der slo imot ham en egen mild og fuktig varme, da Paul lenet sig over redet hennes under det lange tyllsgardin. Han løftet op den lille pakken av hvitt flonell – søkkvåt var den, så tok han dundynen hennes og tullet omkring. Hun bråtagnet da hun blev løftet op, og Paul følte sig latterlig stolt over sin sukces. Han bar tullen bort til vinduet, stod der og holdt ungen på skrå og rystet den, omtrent som en ryster en medisinflaske; dette likte hun, det var tydelig å se – så rystet han litt kraftigere: jasså da du, var det morro det, at faren din kom og tok dig –. Akkurat som det skulde være nogen sak å håndtere en sånn en –.

Plutselig sanset han – det var første gangen han holdt henne i armene sine, annet enn på opfordring og i vidners nærvær. Første gangen han var alene med sin datter.

Han stakk pekefingeren sin inn i de utrolig små hendene hennes og strøk sig selv om kinnen og munnen med den: dakar pappa – sånn som kvinnfolkene hadde gjort det med ham på klinikken. Han glemte å ryste – rørte med sitt ansikt ved det lille myke og fuktige dunhåret på hennes isse.

«Kanskje du liker faren din litt allikevel, du? – Se – skal vi se ut av vinduet vi to da –?»

Fjellene på den annen side av fjorden var gråblå og riflet av sne enda – lyset koldt og blekt. Ute på himmelen svam store mørke og langstrakte skyer, som en stim av kjempehvaler i luften; den største hvalen var gråsvart, men med en sølvlys rand under buken, og fra bakom den silte lysstråler ned, så der blev en bred, glitrende flake av matthvitt solskinn på vannet ute i fjorden.

Paul holdt den lille piken så hun også skulde få se på solglitteret over sjøen – han stirret ned i det bitte lille lyserøde ansiktet; de mørke øinene hennes hadde det rareste, uutgrundelige uttrykk. I det samme fløi der 337likesom en atterglans av solblinket over hans barns drag – hun smilte. Det kom og forsvant så fort så han visste knapt hvad han hadde sett – men så smilte hun igjen –.

Han kjente det skjedde i ham, som om lagene rørte sig og blev forskjøvet dypest i undergrunnen av hans vesen. En tillid over all forstand var det – at det lille nyfødte menneskebarnet han stod og holdt mellem hendene sine, hadde smilt, og det skulde legge ivei og begynne å leve. – Men Gud, Gud, Gud, for en tillid det var – at menneskene blir ved og smiler, hvert lite nytt et som møter op – for en tillid Den viser oss, den makt som legger en sånn liten en i et menneskes hender –.

Han stirret spent – om hun vilde gjøre det igjen. Og der brøt op i ham noget som skamkjensel – å Gud, livet var da alvor lell – og han hadde ikke tatt det alvorlig på alle de år, og han hadde bilt sig inn det var ham som var blitt voksen. – I alle disse årene han ikke hadde brydd sig mere enn nokså om noget – mest om sig selv, men ikke sånn at han hadde synes det gjorde så svært meget hvad det blev av ham heller. Men det var jo løgn at allting kunde igrunnen like gjerne være hipp som happ –. Med denne bitte lille skjebnen som han stod her og holdt i hendene sine, og den smilte til ham, aldeles troskyldig –.

Der kom nogen rare trekninger i barnets ansikt igjen – så et lite skrik. Fort tok faren på å ryste – og så tidde hun. Paul gav sig til å gå med henne, op og ned på den lille beten fritt gulv mellem sengene og klæsskapet –.

Så kom en i trappen – Bjørg rev op døren:

«Men du store min – hvad er det du gjør med ungen, Paul – det er det verste jeg har sett – jo jeg skal si det skal bli nydelig barneopdragelse her i gården ja –» hun hadde kastet yttertøiet over sengen sin, smatt på sig forklæet: «Kom hit, skal jeg ta henne – jasså da du, du har lært dig til å kommandere pappan din alt du, frøken Selmer – jeg skjønner nok han er i full sving med å skjemme bort den lille piken sin –.»

Paul stod med ryggen til, smilte litt, idet han begynte å ta av sig –.

338«Er det platinaknappene dine du ser efter – de er visst i garderoben, i den lyserøde flonellsblusen min – jeg kunde ikke finne mansjettknappene mine den dagen da fru Kristvik og frøken Jensen kom på visitt –.»

Paul gikk inn og fant dem frem – stanset borte ved Bjørg og barnet. Det lå over morens fang – herregud, hun var da søt med den lille rødlige skrotten sin, naken fra midt på ryggen og ned – det lignet bakkroppen på en frosk, når hun strakte de små benene sine stivt ut et øieblikk, mens hun gned den ene foten over den annen hælen. Bjørg la oppå henne det skinnende hvite linnetplagget som luktet nyvasket og ovnsvarmet – snudde henne flott om på ryggen og slo plagget omkring benene hennes –.

Et øieblikk efter satte Bjørg i et høit, kvidrende fugleskrik, så Paul snudde sig fra speilet og gikk imot henne:

«Kom, skynd dig, skal du få se – hun smilte! Uff nei, du er altfor sen i vendingen – men jeg forsikrer dig – tenk Baby smilte til mig!

– Å Paul, tenk vet du at jeg synes det er rent høitidelig, jeg – at jeg har sett det lille barnet mitt smile til mig – det første smilet!»

«Ja –» sa han bare.

Hun satt med barnet ved brystet, da han kom bort, ferdig til å gå.

«Du,» hvisket Bjørg, da han bøide sig over dem begge:

«Du liker henne da, du og?» lo hun sakte.

«Å jo da – hun er ikke så verst –.»

«Kan du ikke si du er rasende gla i henne.»

«Det kan jeg godt. Jeg er rasende gla i henne.»

«Og i mig og?»

«I dig og ja.»

«Si at jeg skal få lov til å kalle henne Sunlife og da?»

«Ja kall henne Lilleborg om du har lyst,» sa han leende, «– nei men nu har jeg ikke tid til å tøise med dere lenger –.»

*

Men bakefter påstod Bjørg at han hadde gitt henne sitt ord på det – barnet skulde hete Sunlife. Og det 339endte med at Paul gav efter. Hans egne bestemødre hadde hett Sif og Minona – de navnene hadde vel i virkeligheten lydt like affektert, det første de kom i bruk. Dessuten kunde de jo bare kalle henne Synne til daglig – det annet fikk være noget sånt som mytologiens hemmelige navner. Han hadde da kjent en masse unge piker som bare gikk under kjælenavner – ante for eksempel ikke hvad Molla Nicolaysen var døpt –.

Og så dekket det noget som han selv hadde følt – som det likevel ikke var mulig å finne uttrykk for, annet enn utilstrekkelig og banalt. Sunlife – det var da iallfall ikke så galt som Liv – for eksempel –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.