XIV.

XIV] rettet fra: XV (trykkfeil)

En aften sist i september, da Paul og Lucy satt inne på Teatercafeen, dukket plutselig Henrik Alster op. Paul bad ham slå sig ned hos dem. Alster var igrunnen en av de vennene som han hadde brydd sig mest om, skjønt de aldri hadde hatt noget av det som folk kaller «felles interesser». Siden Henrik for etpar år siden var reist hjem for å gå inn i sin onkels forretning, hadde de ikke hørt mere til hverandre – ingen av dem var brevskrivende. Nu hadde Henrik begynt egen forretning i TrondhjemTrondhjem] rettet fra: Trondheim (trykkfeil) – bygningsartikler.

Da de hadde fulgt Lucy til hennes gatedør, gikk Henrik Alster med Paul hjem på hans hybel. De satt og snakket til klokken var godt og vel seks, og gjorde ende på en flaske whisky – drakk den bar, da seltersen slapp op. Og Paul hadde betrodd Alster adskillig mere om sitt forhold til Lucy enn han hadde ant at han var istand til å si til noget menneske.

«Chuck it,» sa Henrik Alster om Pauls embedseksamen. «Bli med mig opover til Trondhjem og gå i kompani med mig.»

«Når du altså er viss på at du vil gifte dig med henne, 194er det da fullstendig idiotisk at dere blir gående sammen her i byen og forkludre hele affæren. Når et sånt forhold først har utviklet sig dithen at både du og pikebarnet sier formål ekteskap, så er det ødelagt qua forhold. Og skal det strekke sig utover år og dag enda, så ender det sjeis, enten det ender med at dere blir gift eller ikke blir gift.»

Paul nikket tankefull dypt nede fra lenestolen. Han syntes Henriks uttalelser var svært dypsindige.

«Ja det er jo noget som jeg har innsett selv for lenge siden.»

«Og så vet du, at skal dere først gifte dere, så er det meget bedre at dere kommer til å bo etsted hvor hverken din familie eller hennes bekjente fra før stikker sig imellem dere. På det at de to må vorde ett, som Skriften sier – vil det jo bety en stor lettelse. Såpass forskjellig som du og frøken Arnesen er.»

Atter nikket Paul høitidelig. Det var så sant som det var sagt.

De gav sig til å drøfte ordningen av det rent forretningsmessige, hvor mange penger Paul kunde sette i forretningen, hvad han hadde av kunnskaper som kunde komme til nytte, og på hvad måte Alster skulde ta sig av hans utdannelse. Alster vilde han skulde komme opover straks og la eksamen være eksamen. Han hadde kjent adskillige sånne forretningsmenn og gårdbrukere som bar kandidattitelen, og det var ikke noget gunstig omen. Enten blev de elendige, upraktiske forretningsmenn, fødte kandidater til fallitt og kummer, eller så blev de flinke på en fettet og luset måte, påstod Henrik Alster, iallfall fikk de aldri den sveisen som en moderne, gentlemansmessig forretningsmann skal ha. Naturligvis, cand. real. var ikke så ille som cand. theol, eller cand. phil., men likevel: «Nei, kom som du er, sa legpredikanten til jenta.»

Han kunde få dele leilighet med Alster inntil videre – tre værelser på Baklandet, det så ordentlig hyggelig ut – Alster hadde nogen fotografier i lommeboken.

De blev enige om å drøfte saken nærmere, og ganske 195tørt, når Alster om en fem-seks dager kom tilbake fra sin Gøteborgreise. Nu var de jo, omenn langt fra å være fulle, så dog enda lenger fra å være edru.

*

Paul sovnet med det samme han hadde lagt sig og våknet to timer efter, på det rene med at nu kom han ikke til å falle isøvn igjen før han måtte op – whisky virket slik på ham alltid. Dermed styrtet erindringen om hele hans samtale med Henrik Alster over ham –.

Den første følelse var at han måtte stå ved det han hadde sagt – bryte op på flyende flekken, reise til Trondhjem og bli Henriks kompagnon. Siden han hadde innvidd den annen i alle sine vanskeligheter med Lucy. Ellers blev det akkurat som han hadde betrodd en annen fyr intime detaljer om sitt forhold til sin elskerinne, bare for å betro sig. – Og hvis han det hadde gjort, vilde han simpelthen ikke kunne holde sig selv ut. Derimot, hvis det på en eller annen måte betød innledningen til handling – så var det noget helt annet.

Hans hjerte snørte sig sammen ved tanken på at han skulde gi op sitt studium – efter slappelsen forrige vinter var hans interesse for det våknet ganske heftig, da han kom tilbake til byen ihøst. Nu var det altså avtalt at han efter eksamen skulde få hjelpe professor Ellingsen med å bearbeide resultatene av ekspedisjonen iår, og næste sommer skulde han selv bli med til Bjørnøya. Derefter kunde han temmelig sikkert håbe på en amanuensisstilling til høsten. Så kunde de gifte sig – han fikk ta av kapitalen sin og sette bo for.

Så stor var den ikke. Og den lille formuen som hver av barna eide, den var vesentlig resultatet av morens forvaltning. Da faren skiftet med dem, hadde han kort før tapt nokså meget i jobbetiden; det var blitt noget mindre enn fire tusen til hver av barna. Nu stod en seks tusen kroner som hørte Paul til, i morens forretning, og så hadde hun, sålenge barna var mindreårige, kjøpt første prioritets pantobligasjoner for endel av pengene som faren betalte henne til deres underhold; han eide fire tusen kroner i sikre papirer som han kunde realisere. 196Moren hadde på det nærmeste forsørget dem alene like til idag.

Han var blitt satt ganske grundig inn i sine pengeaffærer den dagen ivår, da hun hadde krevd, han skulde ta imot hennes regnskap for forvaltningen av hans midler – og gjøre henne regnskap for sin gjeld. Da hadde han selv bedt henne bli ved å bestyre hans penger, til han blev ferdig med eksamen.

Til sommeren skulde Tua gifte sig, og da vilde hun trekke iallfall endel av sine penger ut av trykkeriet og sette dem i nogetslags filantropisk foretagende som hun og Garnaas var interessert i. Hans skulde bli læge, det var et sent studium, og Sigmunds utdannelse blev minst så kostbar som universitetsstudium –.

Hans egne studier var altså bortkastet, sett fra det synspunkt –.

Så komme til sin mor og si, han vilde ta sine penger ut av hennes forretning, det kunde han ikke –. Medmindre hun selv vilde foreslå en ordning.

Han vilde iallfall forelegge henne saken.

Tilfeldigvis kom han til å snakke først med sin far om det. Der var en billett til ham med posten om morgenen fra Lillian – om han vilde komme ditop til aftens. Da hun selv lukket op for ham om kvelden, sa hun det var faren som vilde snakke med ham om en sak, derfor hadde han bedt henne skrive den billetten. Øieblikkelig kjente Paul en viss motvilje eller irritasjon som likesom stemte hans sinn for hele kvelden.

Halstein og Tua satt inne i salongen. Halstein holdt på å forklare Lillian noget; de tok op tråden der de hadde sluttet, straks de var ferdige med å si godaften til Paul. Det var religionsundervisningen i skolen de talte om, forklarte Tua, da broren satte sig bort til henne under den høie stålampen; hun sydde på noget stort hvitt, som hun alltid gjorde nu.

«Det er livstro vi må vinne frem til i den norske folkekirke nu, ikke en læretro. Forklaringen til den annen artikkel er en sånn teologisk spekulasjon: Jeg tror at Jesus Kristus er sann Gud, født av Faderen fra evighet 197av – her er Luther enda bundet av respekten for det fra katolisismen overleverte dogme. I virkeligheten ligger det slett ikke i artikkelens ord – det er menneskelig tenkning som er bundet i en falsk syllogisme: en sønn av Gud må være Guds sønn, altså måtte han være sann Gud. Det er det samme som å si, en konges sønn må være konge. Nei slett ikke, men kongelig må han være, så kongen kan sette ham til viceregent. På samme måte er Jesus som Guds sønn guddommelig –.»

«Gubbevaremigvel,» falt Paul inn i en litt irritert tone, «en skulde tro du regner det for enslags embedsstilling å være Gud, Halstein –?»

Halstein snudde sig mot svogeren:

«Selvfølgelig ikke. Jeg mener bare, hvad vi må holde fast ved, det er reformasjonens ånd, og det gjør vi ikke ved å holde fast ved dogmer som for den tids mennesker enda hadde verdi som uttrykk for tidens religiøse oplevelse, men vår tenkning kan de bare trælbinde. I reformasjonens ånd kan vi bare forbli, når vi har mot til å opleve kristendommen på vår egen måte, idet vi forkynner for nutidsmenneskene evangeliet om det største religiøse geni som har levd, han hvis kongstanke det var at Gud er Faderen, hvis trontale var bjergprekenen –.»

«Jaså? Jeg synes ingen av delene er så skrekkelig originale, jeg. En sånn der gammel Dyaus pita, Jupiter, Gudfader, hadde arierne i eldgammel tid alt, og de samme ideene som i bjergprekenen finner en både der og her. Hvis ikke det er kristendommens originalitet, at den påstår, en mann som levde i Jødeland på et bestemt historisk tidspunkt, var selve Gud som hadde inkarnert sig i en jomfrus skjød og blev på jorden så og så lenge for å orientere menneskene som han selv hadde skapt, om ditt og datt – liljene på marken og det riktige og det gale i deres tanker om ham og hans rike og deres forhold til sin kone og sin debitor og folk som blir overfalt av røvere – så vet ikke jeg at der er noget originalt i kristendommen. Det er ikke bjergprekenen som er så rent uten sidestykke, men det at Kristi død og opstandelse efter sigende skal gjøre det mulig for oss å realisere 198bjergprekenens lære, istedenfor å sverme mere eller mindre platonisk bortover mot lignende idealer –.»

«Det er nu heller ikke så originalt som du tror da, Paul. Gudesønner som blir født på overnaturlig måte og jomfruelige gudemødre og frelsesguddommer som blir ofret, finnes i en hel rekke antikke religioner –.»

«Nettop. Det vil si, gudesønner som blir født på overnaturlig måte, er der nok av, for å kalle deres mødre jomfruelige akkurat må man være nokså tolerant. Men jeg mener også, kristendommen er bare en drøm som ligner en masse andre drømmer – hvis den ikke er drømmene som er gått i opfyllelse. Hvis den i det hele er mere enn en tradisjon som dere ikke tør tilstå dere er vokst ut av, så må den være opløsningen på alle de rebuser – som menneskene har moret eller plaget sig med å gjette – offentliggjort av den samme som har lavet rebusene.»

«Fy, som du snakker,» sa Tua indignert. «Og du som slettikke er religiøs engang. Du vil jo i det hele ikke tro på nogenting, du –.»

«Vil ikke – det vet da ingen av dere. Der har aldri nogen fortalt mig noget om religion på en sånn måte så jeg kunde falle på, at der var nogen realiteter bakom.»

«Du skulde skamme dig! Du har da hatt religion på skolen. Og når vi var på Fossbakke da vi var barn, måtte virkelig du og gå i kirken hver søndag, akkurat som alle vi andre –.»

«Jamen det falt mig da aldri inn å tro på det som de sa. Jeg vet godt at onkel Abraham tror fullt og fast på det som han selv preker. For det er forutsetningen for at alle hans begreper og meninger kan være riktige, at hans religion er den rette. Onkel Abraham vilde tro på en hvilkensomhelst religion som var forutsetningen for det han selv hadde fått til meninger. For det vilde aldri kunne falle ham inn at meninger som han engang har fått inn i hodet sitt, kan være annet enn riktige.»

«Jamen det gjelder da vel all religion, det?» mente Lillian litt usikkert.

«Jeg forstår hvad Paul mener,» sa Halstein. «Han 199mener, en personlig religiøs overbevisning forutsetter en krise, et gjennembrudd, og det gjelder også de fleste menneskers religiøse liv –. Skjønt man også treffer – jeg har truffet – mange prektige kristne som hele livet igjennem er blitt stående på sin barnetros grunn uten kriseartede vekkelser eller voldsomme gjennembrudd av nye erfaringer. Og det gjelder især menn av den eldre generasjon, nettop menn av onkel Abrahams støpning. Men Paul har rett i det dessverre; for vår tids ungdom er de mindre skikkede som åndelige ledere. Det er nettop derfor vi legger slik vekt på det, i barnas religiøse opfostring, vi må ikke klamre oss til dogmer som ikke lenger er skikket til å rumme nutidsmenneskers religiøse oplevelser – ingen metafysiske læresetninger om en gud-menneskelig dobbeltnatur, men Jesu egen lære, det som er livet og sjelen hos ham, hans tillidsfulle oplevelse av Gud som Faderen.»

«Jamen det er jo nettop det jeg vil vite,» sa Paul stedig, «hvor har han fått den ideen fra? Er han Guds sønn, født av Faderen fra evighet, av samme vesen som Faderen, – som katolikkene påstår og onkel Abraham ikke er vokst fra å tro enda, – så er det grei skuring – lær mig å tilbe ham som Gud. Men kom ikke hit og be mig være med på nogen geni-dyrkelse istedetfor religion. Hvis han var et genialt menneske som følte sig akkurat som han skulde være sønn av Gud og viss på at ham kunde ingen overbevise om nogen synd og en sånn en som Faderen da måtte ha velbehag i – så kan jeg bare forsikre dig om at jeg føler ikke spor av trang til å oparbeide nogen analoge følelser i mig selv. Hvis han altså har kalt sig Guds sønn på samme måte som andre har kalt sig havets sønn eller jeg kunde kalle dig fjellets sønn. Mens kanskje Gud, hvis han i det hele er til, var akkurat så likeglad med Jesu skjebne som Hardangervidda ikke bryr sig om de skiløperne som forulykker der eller havet ikke sørger over at et skib går tilbunns i det med mann og mus –.»

«Jamen Paul – du må da innrømme, bare den samfølelsen med naturen som får en mann til å kalle sig en 200fjellets sønn eller en havets sønn – allerede det er en åndsmakt av umåtelig stor verdi –» sa Halstein.

«Som enslags øket fornemmelse av ens eget jeg ja. Jeg er en bitte liten prikk i naturen, og allikevel så forespeiler jeg mig selv at hele det veldige landskapet føler og tenker på en lignende måte som jeg gjør. Så en kan drive det til å dikte om norsk høifjell som et eneste lærerværelse i verste fall. Eller en annen kaller et land barskt eller blidt, eftersom jeg synes det ser ut. Jeg kan tilegne mig naturens hemmeligheter, men naturen er sgu blå for å tilegne sig mine hemmeligheter – den kan tilegne sig mitt kadaver og innforlive det i sig ved en forrådnelsesprosess.»

«Det er noget helt annet. Det er vår sjel, Paul, som erfarer forholdet mellem sig selv og alltings ophav slik at ånden i oss tør si Abba, fader!»

«Jamen jeg vil vite, har alltings ophav nogengang uttrykt sig så tydelig, så vi vet det har vedkjent sig paterniteten til oss sørgelige figurer? Med andre ord, er det fordi Gud har åpenbaret sig, at vi har lært det der. Abba, fader –.»

«Det er jo den Helligånd, Paul,» sa Tua utålmodig. «Såpass burde da selv du vite –.»

«Jamen, hvem er den Helligånd?»

«Guds ånd som taler i vår sjel.»

«Jamen hvem er det som kan påta sig å presentere Guds ånd for oss, så vi vet når det er den som har ordet i vår sjel og ikke for eksempel vår egen lyst til å tro vi skjønner ditt eller datt riktig?»

«Jeg har aldri hørt sånne uttrykk som du bruker –» sa Tua indignert.

«Skjønner du ikke, det er akkurat det jeg vil vite – er der en åpenbaring, eller er det bare menneskene med det religiøse geniet Jesus i spissen, som projiserer sine egne drømmer og anelser og ønsker utover i rummet? Har Gud selv talt, og sagt han er vår far og vi hans barn, eller er det bare vi som tenker oss Gud som en overnaturlig stor far – hver efter de begreper han har om faderlighet – en universell hustyrann som holder oss alle i 201ørene sent og tidlig, og slår kloen i oss såsnart vi går over en eneste strek på hans rutepapir – eller en snild gammel herre som betaler all gjeld vi gjør, og ikke har hjerte til annet enn berge oss ut av alle kniper vi selv sørger for å komme i – en forherliget dott?»

«Nei hør nu her, Paul!» Lillian reiste sig sprengrød i hodet. «Nu går du for vidt! Jeg tåler litt av hvert, innenfor rimelighetens grenser. Men blasfemi, det vil jeg ikke finne mig i her i mitt eget hus!»

Paul forsøkte ikke å smile. Det var da de andre som talte blasfemisk, syntes han – hvis der altså var en personlig Gud da.

*

Tua og Halstein var budne bort til kvelds. Idet de skulde til å gå, sa Tua:

«Hils Lucy da. Hvordan har hun det forresten – er hun blitt kvitt hosten sin?»

«Jotakk, det tror jeg da.» Det var det første nogen i det hele tatt hadde nevnt hans forlovede her ikveld, konstaterte Paul, ikke uten en viss bitterhet.

Piken hadde fri, så Lillian forsvant med en undskyldning ut på kjøkkenet.

«Hvad er det for en manér du har lagt dig til,» spurte faren ergerlig, «at du alltid skal gripe enhver anledning til å kjekle med din svoger og hakke på ham?»

«Jeg begriper i det hele tatt ikke hvad Halsteins religiøse syn kommer dig ved,» sa byråchefen hånlig, da han ikke fikk svar, «såvidt jeg vet, er du da fritenker – akkurat som din mor.»

«Ikke sånn som mor iallfall. Sånn at jeg bekjenner nogen positiv tro på negasjoner.» Sønnen smilte litt kry. «Da synes jeg i det minste du kunde respektere en annen manns personlige overbevisninger.»

«Det kan jeg godt, bare han ikke presenterer dem som religion. Herregud, far, når en tenker på hvordan det går til at folk får en overbevisning – der er ikke grenser for hvad en kan få folk overbevist om, eller de greier å overbevise sig selv om –. Tenk på onkel Abraham og tante Tinni – hver smitt og smule av sladder 202som folk kom og gav tilbeste i prestegården, især når det var folk de ikke likte, eller de tvilte på at det var troende mennesker – så var de overbevist om at det var sant. Jeg har spekulert på om de trodde så villig på sladder fordi de ikke eier menneskekunnskap, eller om de har satt overstyr sin menneskekunnskap fordi de har hørt for meget på sladder –.

– Du store Gud, når en setter folk til å lære oss religion på basis av at de har fått en eksamen og en ansettelse av det offentlige, og så skal de forresten forkynne ut fra sin personlige opfatning og oplevelser og overbevisninger og private meninger om religion – du kan da ikke undre dig over at ungdommen ikke tror på det de forteller, såsant den bare er en liten smule skeptisk innstilt – selv om den ikke er mere skeptisk enn at den faller hodekuls ut i tro på det næste den hører forkynt, selv om det er den mest enfoldige radikalisme eller romantiske fremtidsoptimisme eller den aller populæreste populærvidenskap eller noe av det annet som mutter sverger til –.»

«Ja du vil da vel ikke at Halstein for eksempel som prest skal forkynne noget annet enn det som han selv tror på.»

«Nei selvfølgelig ikke. Men hvis Halsteins tro bare er noget som Halstein tror, så skjønner jeg bare ikke meningen med at vi skal være med og betale ham for å fortelle oss hvad han tror. Det var noe annet, hvis Halstein kjente en autoritet som han trodde på, slik at han torde ta sin tro av den, som en fane han vilde kjempe for og gi sitt liv for – med et langt, langt liv eller en brådød for øinene. Og om han sviktet – vi visste der er andre som vil springe frem, sverge faneeden og ta fanen. Men ikke en fane som han selv har funnet eller sydd sammen – selv om den er med kristendommens almindelige heraldiske motiver arrangert efter hans egne ideer om nok eller for lite eller for meget –.»

«Går du enda og spekulerer på det der?» spurte faren skarpt. «Du kommer jo i den katolske kirke og, har jeg hørt?»

203«Jeg har været der en gang for halvannet år siden. Og Gud skal vite, jeg har tenkt herlig lite på denslags det siste året. Men jeg kan ikke la være å tenke på det når jeg treffer sånne prester som onkel Abraham eller pastor Garnaas. Om ikke en religion med livskraft i sig må ha en autoritet, som sender prestene ut – vesensforskjellig altså fra et departement – og de enkelte prestene har en annen slags mandat til å lære enn det at de er studerte og selv synes de er kompetente til å veilede andre. En vielse rent ut sagt.»

Byråchefen rystet på hodet:

«En sånn kristendomsform ligger ikke for oss. Vi er altfor selvstendige til å la oss lede av en prestestand med et slikt supranaturalistisk mandat. Og for selvstendige til å ta imot et sånt mandat med, for den saks skyld. Altfor selvstendige og individualistisk anlagt til å gi avkall, for eksempel på retten til et almindelig, naturlig familieliv. En norsk prest skulde si fra sig retten til å ha hustru og barn og hjem, når den fattigste husmann eller arbeider i hans menighet har det –.»

«Jamen far!» Paul kom til å le. «Kaller du det selvstendighet da?»

«Hvorom allting er,» avbrøt faren, «jeg vil ikke vite av at du taler til Halstein i den tonen. For det første sårer du din søster med det – dere gutter har såvisst aldri været altfor hyggelige mot Sif likevel. For det annet setter jeg pris på Halstein – han er en overmåte hederlig ung mann, og langtfra ubegavet. Det skulde ikke undre mig om han kom til å drive det nokså langt herhjemme –.»

«Det er visst akkurat det jeg har imot ham,» sa Paul tankefullt. «Jeg og vet godt at Halstein er en bra fyr og idealistisk og alt det der, og så ærlig som et menneske kan være med hans tillid til sine egne personlige overbevisninger, som han kaller det. Igrunnen har jeg visst ikke annet imot ham enn det, at hvis han kommer sig godt frem i verden, vil han være så inderlig overbevist om at det er til beste for hele verden at han kommer sig frem.»

204«Jaja, hold nu op da. Det var for å snakke om dine affærer at jeg bad dig komme hitop i aften.»

Paul så op avventende. Uvilkårlig følte han sin samvittighet fare som et søkelys over sitt eget indre og ytre liv i det siste året og kjente sig alt annet enn rolig.

«Jeg var sammen med professor Ellingsen hos Brydes i tirsdags. Og han har åpenbart en meget fordelaktig mening om dig, Paul. Jeg var – jeg var meget tilfreds ja, for å høre det som han sa om dig. Derfor vil jeg si dig, at du næste år, når du kommer hjem fra Bjørnøya, kan disponere de fornødne midler til to års reiser i utlandet.

– Din mor har jo hittil båret det meste av byrden ved deres opfostring og utdannelse. Som du vet, er det ikke fordi ikke jeg har ydet mitt bidrag. Ut av det har Julie altså klart å legge endel til beste for dere alle – og ære være henne for det. Men det ser jeg altså helst at du ikke rører. Nu blir det altså min tur til å hjelpe dere videre frem.»

«Far.» Paul kjente sig plutselig næsten som svimmel. Han hadde talt næsten før han fikk tenkt sig om det minste:

«Jeg er dig forferdelig takknemlig for det, far. Men jeg tenker nettop på å gi op studiene, gå inn i en forretning. Du vet, Henrik Alster – han er i byen om dagene, han har foreslått mig å tre inn som hans kompagnon.»

Han så bort på faren – hadde etslags inntrykk av at den annen blev blek, og så følte han sig selv underlig ynkelig tilmote. – Så kneiste han med hodet og så overdrevent energisk bestemt ut.

«Helt fra du var liten gutt, har du visst hvad du vilde bli i verden,» sa Erik Selmer lavt.

«Ja –.»

«Forretningsmann – er det utsikten til en mere glimrende økonomisk stilling som du synes gjør det mere tillokkende enn å bli videnskapsmann? Eller – er det denne nye – forretningsromantikken?» sa faren litt spotsk. «Det praktiske liv og alt det der?»

«Jeg har fått lyst til det. Jeg har lyst til å arbeide 205sammen med Henrik blandt annet. Og så vil Lucy og jeg gjerne gifte oss så snart som mulig –.»

«Og så vil du nu gi op, når du har tatt eksamen – efter at du greide den første gruppen så bra, og du har utsikt til å få en god embedseksamen, og din fremtid som du har tenkt dig, siden du var gutt, er på nippet til å bli virkelighet –.»

Paul så ned:

«Jeg har tenkt å reise opover med Henrik straks. Først i næste måned.»

Om en stund spurte faren sakte:

«Vil du ikke si mig hvad som er årsaken til en så besynderlig beslutning?»

«Er det det,» sa han, da han ikke fikk svar, «at du føler dig forpliktet til å gifte dig med din forlovede hurtigst mulig?»

«Ja.» Paul kjente hvor brennende rød han blev i ansiktet. Det var mest det at faren kunde få sig til å antyde noget slikt – på en eller annen måte hadde han været viss på at faren vilde aldri komme med en antydning, hvad han så skjønte eller ikke skjønte. «Men riktignok ikke på grunn av denslags omstendigheter som jeg formoder at du forutsetter. Men skal Lucy og jeg bli gående sammen her i byen som hittil, så søler vi bort noget som er altfor kostbart – vi spiller bort ungdommen vår med dumheter og misforståelser,» sa han heftig.

Faren så på ham, litt usikkert:

«Du er ikke fireogtyve år gammel enda, Paul. Så hvis der altså ikke er nogen særskilt grunn til at dere holder bryllup i en fei, så synes jeg ærlig talt der er mange grunner til at du opsetter det enda et par år, før du påtar dig rollen som ektemann og familiefar. Rent ut sagt, Paul, du har ikke et fnugg av anelse om tankegangen i det samfundslag som den unge piken tilhører – jeg sier ikke at ikke denslags folk kan være like meget verd som vi er, ofte er de mere verd som mennesker. Men. Men, de er anderledes; deres begreper er så vidt forskjellige, deres vurdering av verdiene – ja selv de samme ordene har forskjellig betydning og valør –.»

206«Du kan da skjønne at jeg vet det,» sa Paul nervøst. «Men nettop derfor – la oss da i Guds navn forsøke å komme til forståelse med hverandre, mens vi er så unge enda, så det er mulig –.»

«Jeg synes ikke du har grunn til å klage over den mottagelse din forlovede har fått i din familie. Du bør da kunne forstå, der er både ett og annet som vi kunde ønske anderledes, men vi har gjort vårt beste for å se bort fra det. Så forsåvidt synes jeg nok at frøken Arnesen kan ikke klage. Hun har fått all mulig leilighet til å orientere sig i ditt miljø. Din mor har, såvidt jeg vet, vist sig minst likeså imøtekommende overfor din kjæreste –.»

«Gud Fader bevare mig –! Er det det du mener, at det at dere har akseptert henne – det skulde likesom virke opdragende på Lucy –?»

«Hvis du endelig vil opfatte alt på den mest uelskverdige måte –.»

«Ånei, far, – det gjør det ikke lettere. At Lucy ikke har noget hjem og foreldre, mens jeg snarere er for godt forsynt – med to hjem og tre foreldre –.»

Erik Selmer tidde en stund.

«Godt og vel, Paul. Men hvis ikke jeg aldeles har misforstått din mor, så har hun i sin tid oplyst dig om, at det var ikke efter mitt ønske at dere barn i sin tid mistet deres barndomshjem.»

«Jeg vet det, far.» Paul reiste sig brått, så over på faren. Men så snudde han sig fra ham halvveis, gikk bort til flyglet og rettet op fotografiet av gamle lensmann Kraby, som lå veltet. Ånei – slikt kan en likevel ikke snakke om – men angeren sved i ham; – åja, mot faren hadde de jo urett alle sammen – og han torde ikke lite på sin egen stemme –.

«Forøvrig,» kom farens røst, skarp og tørr bortefra, – «så tør jeg ikke påstå at ikke tiden har gitt din mor rett. Det er mulig at atmosfæren i vårt hjem hadde kommet til å bli så deprimerende, så dere har kanskje hatt det vel så godt sånn som dere fikk det hos Julie. Ellers hadde dere funnet ut at det annet var galt – og 207skyldt på det, når ikke dere hadde klart å stå for en støit – ungdommen nufortiden er jo blitt slik, alltid skal den lete efter nogen å skylde på for alt galt. Og med hensyn til min nuværende hustru – om du ikke er generøs nok til å føle takknemlighet for den velvilje og det vennskap hun aldri har latt det skorte på overfor mine barn med en annen kvinne – så forlanger jeg i det minste at du er høflig mot din stemor her i vårt hjem.»

Så var Paul igjen mere sint enn sår. Han hadde da jaggu aldri været annet enn høflig mot Lillian lell –.

*

Efter aftensbordet drøftet de igjen Pauls nyeste påhitt, som hans far kalte det. Det kom der ikke annet ut av enn at Paul skjønte faren hadde svært meget imot altsammen – at han lot være å ta embedseksamen, at han vilde inn i forretningslivet, at han ikke vilde vente med å gifte sig til han blev etpar år eldre –. Mens han satt og snakket med sin far om alt dette, og Lillian innimellem gav sitt besyv med i laget, var det at Paul bet sig fast i en idé som var kommet flyvende til ham: Han vilde gå op til Harald Tangen og be ham være opmann.

*

Men da han næste dag vandret opover Akersgaten, hadde han igrunnen hjertelig ulyst til å gjøre det; det var bare enslags stedighet som drev ham frem, mens han overhørte sig selv i den kortfattede fremstilling av forholdet som han hadde utarbeidet i løpet av natten og formiddagen, og tatt op igjen og igjen: Jeg står i forhold til en ung pike som er butikkdame her i byen, hun har ikke noget hjem og hverken familie eller venner. Det har været forutsetningen hele tiden at vi skulde gifte oss, såsnart jeg kunde forsørge henne. Mine foreldre har tatt imot henne som min forlovede, men jeg er ikke sikker på om ikke de har håpet det skulde bli forbi mellem oss, før det kom så vidt at jeg kan gifte mig med henne. Nu har jeg fått tilbud om å gå i kompani med en venn som har en forretning i Trondhjem. Tar jeg imot det, kan jeg kanskje by min forlovede et hjem i løpet av ett års tid eller sånn. Men min far liker meget 208ille at jeg vil avbryte mine studier. På den annen side vet jeg hvordan det kommer til å bli, hvis vi skal fortsette å være sammen her i byen. Og jeg er begynt å tro der er sannsynligvis en god del i det – bortsett fra sånne rent konvensjonelle fordommer – når slike fri forbindelser har fått ord på sig for å være uheldige. Derfor vil jeg gjerne få lov til å spørre Dem, hvad vil De råde mig til å gjøre –?

Likevel følte han sig fryktelig nervøs da grinden smakk i bak ham, og han stod i det lille haveanlegget bakom kirkens kor. Den lange, gråaktige bygningen, der han visste at de katolske prestene bodde, så sånn litt tilbaketrukken og hemmelighetsfull ut. Så tok han sig selv i nakken, gikk opover den lille stentrappen og kom inn i en nokså dyster trappeopgang. Der var entrédører til begge sider. Og på døren til høire opdaget han et firkantet hvitt porselensskilt med sort påskrift: Harald Olav Tangen, prest.

Det varte såpass lenge fra han hadde ringt på, til der kom nogen innenfra i mørket, så han fikk tid til å håbe der var ingen hjemme. Så blev døren åpnet; det var Harald Tangen selv, og Paul syntes medett at situasjonen var på engang aldeles umulig og svært spennende. Den fotside, fremknappede sorte drakten som Harald Tangen bar, gjorde at han så ut som han hørte til i en helt annen verden enn Pauls egen.

«Jeg vet ikke om De har anledning – om jeg kunde få tale med Dem et øieblikk?»

«Med fornøielse.» Presten viste vei inn gjennem en mørk korridor og inn på et nokså rummelig værelse, hvor det luktet intenst av tobakksrøk. Stuen virket i det hele hjemlig på Paul – et studerværelse omtrent som han var vant til å se, med bokreoler fra gulv til tak, og et svært skrivebord nær det ene vindu. Men der stod en bedeskammel i det ene hjørne, og der var krusifikser og helgenbilleder utover hele værelset.

«Er der noget jeg kan være Dem til tjeneste med, student Selmer?»

«Det er en sak som jeg undres på om De vilde råde 209mig i – selv om jeg altså ikke er katolikk og ikke tenker på å bli det heller –.»

«Jeg skal gjerne forsøke, hvis jeg kan.»

Der var noget ved den annen – ikke det grand udeltagende, men så ulikt alt Paul hadde sett av geistlig deltagelse – enslags reservert interesse som mere minnet om læge-sveisen. Uvilkårlig bestrebte Paul sig på å tale tørt og jevnt:

«Jeg er nemlig nødt til å treffe en avgjørelse som sannsynligvis kommer til å bestemme hele min fremtid. Saken er den, at jeg står i forhold til en ung pike» – så sa han op hele leksen som han hadde øvd sig på.

Harald Tangen satt og hørte på med et rolig, opmerksomt uttrykk i de grå øine. Paul blev ferdig og tok til å spekulere på hvad han hadde uteglemt. Så spurte presten:

«Men hvorfor er De igrunnen kommet til mig med denne saken? De vet da vel, at et sånt forhold kan ikke jeg dømme anderledes enn en prest av Deres eget kirkesamfund? At De gjør noget uriktig, når De lever sammen med Deres forlovede?»

«De mener altså det, De og? Men da går jeg ut fra, at De kan vel iallfall gi mig en virkelig saklig grunn for det?»

«Saklig? Hvad mener De med det?»

«Jo, for eksempel, min onkel pastor Dverberg, jeg tror De kjenner ham. Eller min søsters forlovede, pastor Garnaas. Dem kunde det aldri falle mig inn å spørre –.»

«Nei det forstår jeg naturligvis. De vil ikke ha det bedømt under synspunktet familieanliggende –.»

Paul gyste. Han tenkte på at Halstein og Tua sikkert utvekslet meninger om ham og Lucy. Eller onkel Abraham –. Han husket fra besøkene i prestegården, når han måtte ligge på sofaen i kabinettet – onkel Abraham pleiet å vandre frem og tilbake mellem soveværelset og spisestuen, mens han klædde av sig, og da drøftet han mennesker og meninger med tante, med bukseselene hengende og daske ned bakpå.

«Det var forresten ikke det jeg hadde tenkt på. Men 210naturligvis det og. De vilde vel synes jeg er familiens sorte får – men hun er til og med av en annen fårefold. Men det var nu ikke det først og fremst. Nei da – jeg vet nok de vilde si vårt forhold er synd. For enda så synes jo hele den kompakte massen av folk det er usedelig å leve slik. Men jeg lurer på, hvis det skal bli ved å gå videre den veien det tegner, så det blir vanskeligere og vanskeligere for unge mennesker å kunne gifte sig eller få råd til å ha barn før de er godt oppe i årene, – sånn at borgerskapet engang blir vant til at vi unge inngår samvittighetsekteskaper eller uplatoniske forlovelser og ikke lenger forarger sig stort over det – tror De ikke også prestene kommer efter og finner ut, vi er ikke sånne fæle syndere allikevel? Når det vi gjør, ikke strider mot den borgerlige moral mere? Ja for jeg husker, den tiden jeg gikk på skolen, så var det likesom så forferdelig å være fritenker eller fritenkerbarn – nu tror ikke prestene heller, iallfall ikke de unge, annet enn at fritenkere godt kan være bra folk. Og da syntes de også at skilsmisser var skrekkelig ugudelige. Onkel Abraham vilde ikke høre tale om at fraskilte skulde kunne få kirkelig vielse. Men da hans datter, min kusine Laura, giftet sig igjen, lot han sin kapellan vie dem. Og nu innrømmer han at det undertiden kan være berettiget, og Halstein, min svoger, sier at det er berettiget i mange tilfelle.»

«Nå,» sa presten. «Det er det De vil vite, om den katolske kirke fordømmer slike uregelmessige kjærlighetsforhold ut fra et uforanderlig prinsipp?»

«Nettop. – For bare ett år siden kunde jo ikke jeg selv skjønne der var nogen grunn til at Lucy og jeg skulde gi avkall på mere enn vi var pokka nødt til – et hjem og barn skjønte vi jo at vi ikke kunde få på flere år enda, men hvad skulde det være godt for å pålegge oss unødvendige forsagelser? Men nu har iallfall jeg fått en fornemmelse av at der kanskje finnes slike grunner – og de eksisterer, uavhengig av om den gjengse moral på et bestemt tidspunkt skriker op, fy for en fordervet ungdom, eller den er gemyttlig mot ungdommen 211og mener, de kan da ikke bli gående forsagende og forlovet like til de blir gamle og grå –.»

«Nå. Det der er noget De synes De har opdaget av egen erfaring?» Harald Tangen smilte litt. «Ja for oss er det jo nok at Gud har innstiftet ekteskapet mellem en mann og en kvinne. Og Guds anordning kan ikke bli satt ut av kraft, fordi om menneskene har gjort alt de kunde for å gjøre det vanskelig å leve efter den. Og alle forsøk på å innføre forbedrede varianter til Hans innstiftelse kaller vi syndige. Men vi tror jo at Guds orden er den som tjener menneskenes lykke best, og når Han forbyr oss å sette noget annet i stedet, så er det fordi slike menneskelige surrogater bare tjener til å gjøre menneskene ulykkelige. For den saks skyld er det ganske det samme om det som De kaller den borgerlige moral, piper Deres samvittighetsekteskaper ut idag eller applauderer dem iovermorgen. Kanskje slipper synderne lempeligere i det første tilfelle – når andre besørger så beredvillig å skade dem, så de kanskje ofte slipper fra å opdage de skader hverandre eller sig selv.»

«Jamen det er nettopp det som jeg ikke forstår – hvorfor er det slik at vi skader hverandre? For jeg ser at vi gjør det – enda vi er forferdelig glad i hverandre. Ikke bare sånn rent sanselig, for det er vi også, skjønt det synes vel De er galt, men enda det er så mange ting som gjør at vi har lett for å misforstå hverandre og utenomsting kan komme imellem – jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke det – dypere nede enn alt sånt tøv og fanteri er det som hele vår natur hører sammen. Det høres så pussig ut å si det, men det er likesom naturen har tatt oss ut, fordi vi utfyller hverandre – kanskje en blodblanding den vil ha frem –.»

Harald Tangen smilte litt igjen:

«Jamen da er det da forholdsvis lett å råde Dem. Da synes jeg absolutt De bør ta imot Deres venns tilbud, reise til Trondhjem og se til å bli selvstendig, så De kan gifte Dem med den unge piken snarest mulig. Når De selv skjønner, både hennes og Deres fremtidslykke avhenger av at dere får bragt dette forholdet i orden. – 212De vet kanskje hvad vi kristne tror, – at der hendte en katastrofe engang i urtiden, syndefallet, og det er nettop selve vår natur som har fått en kink – det som vi kaller arvesynden – så den er kommet i uorden like tilbunns. Det er ikke annet som gjør at noget som er naturlig i oss, lyster og lidenskaper, kan bli syndige, enn nettop det at de er som skutt hulter til bulter, i uorden. Det er jo også derfor at Gud har tatt på sig vår natur – for å gjenoprette ordenen i den.»

«Jeg forstår. Dere lærer at Gud skapte Adam og Eva med en slik natur, så de merket de hørte sammen – uten komplikasjoner. Og det er syndefallets skyld, når det ser ut som den eneste naturlige moral for deres efterkommere siden den tid har været det som min mors veninder kalder dobbeltmoralen.»

Presten lo. «Ja sånn kan det kanskje også uttrykkes. Men så vet De kanskje også, vi lærer at nåden forandrer ikke naturen, den gjør den fullkommen igjen. Og at ekteskapet selv er et nådemiddel – et sakrament som vi sier.»

«Ja for dem som blir viet i den katolske kirke, ja?»

«Neida, for alle, kristne og hedninger som kommer sammen for å leve i et virkelig ekteskap – altså ikke bare sånn som de selv synes er behageligst eller utholdelig eller harmonisk. Kirken lærer jo nettop ikke det er presten som meddeler ekteskapets sakrament, det gjør brud og brudgom når de sammen aksepterer et felles ansvar overfor alt som de forstår ved evig og guddommelig. Da har allerede hedningene i ekteskapet noget som fører deres natur tilbake mot den adel Gud skapte mennesket med. Kan De huske sagaen om Gisle Surssøn – hvis De husker skildringen av Gisle og hans kone, Aud het hun, så skjønner De nok hvad jeg mener. – Ja for oss kristne forstår De nok at også ekteskapet kommer inn under hele den nyfødsel av personligheten som er gitt oss i Vår Herre Kristus.»

Paul nikket: «Men hvorfor behøver man da sånne ytre ceremonier – brudevielse eller en tripp opom byfogden?»

213«Det behøvde man selvfølgelig ikke heller, hvis ikke arvesynden hadde gjort at vi mennesker ikke kan lite på vår egen natur og verden er blitt et virvar, hvor folk tomler mellem hverandre i enslags panikk for å sikre sig alt som de er redde for ikke å få – istedetfor først å søke Guds rike og Hans rettferdighet. Var bare folk litt kjekkere slik, så var der jo straks et stort ytre apparat som kunde forenkles. De vet ikke selv, Selmer, hvor meget det kan komme Dem selv til nytte en dag, at De har giftet dem i overvær av representanter for alle som det vedkommer noget – og dessuten en hel del som det iallfall ikke vedkommer noget videre i det øieblikk. Ingen kan vite på forhånd om ikke der engang kommer en dag, da alt inni Dem frister Dem til å svikte – ja selv om De ber Gud hjelpe Dem, så synes De Han gjør det ikke, hvis ikke Han hjelper Dem på den måten som De selv ønsker. Da er det iallfall en hjelp at Deres eget ord og Deres ære binder Dem. Anderledes er vi mennesker nu ikke. – Og Deres kjæreste – det vet De like godt som jeg, den unge piken kunde like godt ha råket ut for en sånn – uplatonisk forlovelse, som De kaller det – med en fyr som blev lei henne i løpet av tre uker eller tre år og ikke hadde nogen betenkeligheter ved å si henne det og be henne gå sin vei –.»

Plutselig kjente Paul at hans nerver slo sig vrange: «Hun – hun har nok været ute for litt av hvert, hun stakkar –» Han snudde ansiktet bort, fikk frem lommetørklæet, maste litt for å la være å gråte. Han var vilt takknemlig fordi ikke Harald Tangen rørte på sig med nogenslags trøstende ord eller gjerninger. Så gikk anfallet over nokså fort; han snøt sig og spurte:

«Men når det altså er den katolske kirkes mening om ekteskapet, så forstår jeg ikke – det vil si, jeg tror jeg forstår kanskje – hvad er meningen da med prestenes cølibat og klostervesen og alt det der?»

«Ja det blir nu så vidtløftig å forklare.» Presten smilte. «Men en ting er det da, at Kirken er en stridende kirke – uavladelig må den erobre tilbake sjeler innenfor sine egne porter og gå ut for å erobre sjeler utenfor – 214og hvert nytt menneske som blir født, må frelses separat. Når De nu selv blir gift, så vil De nok opdage, hvor pass meget det tar av en manns tid og omtanke og kraft å være alt De skal for Deres egen hustru og barn. Og De vet, vi prester blir ikke fristet til å vente Gud skal gjøre det lett for dem som Han elsker – ikke her på jorden. Vi leser om martyrene i breviaret vårt annenhver dag næsten –. Ja har ikke De hatt gamle Throndsen til religionslærer, De og – han var jo from og snild, stakkar, men han vilde gjerne innbille oss at dyden fikk sin lønn i naturalier og slikt her på jorden allerede, og Gud straffet fortvekk de onde nokså eksemplarisk alt på denne side graven. Jeg var nær ved å bli ateist en overgang, fordi pastor Throndsen forsøkte å fremstille det som Gud var i den grad ufarlig, så selv et barn kunde se det ikke var likt nogenting i livet –

– Jeg tenker på et tilfelle for eksempel, som jeg selv kjenner til. En mann som var omtrent så gammel som De er nu, da hans kone blev sinnssvak i den første barselsengen. Nu har hun været på asyl i ti år – kanskje blir hun bra og kanskje ikke. Og nu er han blitt glad i en annen. Jeg iallfall skjønner ikke hvordan en prest orker å svare en slik mann med Jesu ord om skilsmisse og omgifte – og så kanskje gå inn, sette sig vis à vis sin kone ved tebordet, stikke innom soveværelset og titte på Tulla –. Jeg synes han måtte kveles av det – hvis han i det hele er en mann.

Men vi er nødt til det hver dag – preke tålmodighet, forsagelse, kamp. Og anderledes kommer det aldri til å bli, hvordan de så rumsterer med samfundsforholdene – ikke så lenge menneskene er mennesker med menneskelig natur –.

Ja, De må ikke tro at ikke vi mener nogen mennesker er bestemt til å leve lykkelig sammen, mann, kone og barn. Og det er jo åpenbart Deres kall – at De tar frøken Evensen til Deres hustru, som en god gave fra Gud, sendt til Dem med tydelig navn og adresse. Selv om profane fingrer har været på den før den kom Dem ihende.»

215Paul reiste sig:

«Ja nu skal De ha takk, pastor Tangen. Det var snildt av Dem at De vilde snakke med mig. De mener altså jeg bør bryte overtvert, reise til Trondhjem og sette alle seil til for å kunne få Lucy efter mig så snart som mulig. Selv om mine foreldre har aldri så meget imot at jeg ikke tar eksamen?»

Presten også hadde reist sig; de stod borte ved døren:

«Så? – Har Deres foreldre så meget imot det?»

«Ja – for jeg skulde jo egentlig ha gått op nu til jul.»

«Jamen når det bare er et par måneder om å gjøre – kan De da ikke gå inn i Deres venns firma til første januar? Det måtte da passe ganske bra?»

«Hvis jeg får en god eksamen» – Paul blev svært rød – «og det kan gå sånn at jeg får en svært god eksamen, det kommer an på opgavene naturligvis, hvis det blir noget av det som jeg er best hjemme i. Da skjønner De at det blir vanskelig for mig å bryte av – si neitakk til min fars tilbud om å få reise utenlands og fortsette mine studier der –»

«Enn Deres mor – hvad sier hun til det? Det er jo henne som har været Deres verge i opveksten, har jeg hørt?»

«Jeg har ikke talt med mor enda.»

«Hvis Deres mor forlanger De skal gjøre Dem ferdig med eksamen, så synes jeg De bør ta det hensyn til hennes ønske. Men la det være klart på forhånd, at derefter tenker De først og fremst på hvad De skylder Deres forlovede og Dem selv. Og beslutt Dem til ikke å misbruke Deres kjærestes hengivenhet for Dem, så lenge dere enda er nødt til å bli i samme by.»

Uvilkårlig kom Paul til å smile. Så smilte også pastor Tangen flyktig, mens hans øine blev ved å være svært alvorlige, mens han svarte:

«Husk på at følelseslivets lidenskaper er hverken moralsk gode eller onde i sig selv – det blir de først ved sitt forhold til fornuft og vilje. Nu har De altså av Dem selv fått øie på dette forholdet – kanskje mere enn frøken Evensen.»

216«Arnesen,» rettet Paul.

«Arnesen, omforladelse. Så nu faller ansvaret på Dem.»

«Javel,» Paul så på det forstørrede fotografi som hang på veggen like over prestens hode. Det var tatt ute på en myr med granskog omkring; kaptein Tangen med to av sønnene, Harald og visst Wilhelm, ved en skutt elgokse; Harald med børsen i hånden og en elgbikkje i kneet så svært ung og flott ut.

«På jakt kommer De vel ikke ofte nu mere?»

«Aldri.» Harald Tangen lo muntert.

«Det synes jeg må være hardt. – For fire år siden hadde faderen og nogen venner av ham fått tak i en bjørnering borti Valdres, og jeg skulde været med. Akkurat dagen før ramla jeg i Hegghullet og brøt den høire armen. Jeg trodde jeg skulde krepert av ergrelse, der jeg lå gipset –»

«Jaja, det kunde være prøvelse nok for en helgens dyd. – Nei men jeg har knapt tid til å savne det engang.»

«Nå ja, farvel og takk. – Vet De hvad, pastor Tangen – jeg skulde nesten ønske at jeg var katolikk.» Nu hadde han sagt det – han følte det som han hadde snudd bredsiden til, så kunde Harald Tangen gi ham det glatte lag. Han ventet, slett ikke med uvilje, at den annen skulde gå løs med sitt konversjonsforsøk.

Pastor Tangen så på ham med et bitte lite smil. Så sa han svært forbeholdent:

«De vet, jeg kan godt låne Dem nogen bøker, hvis De bryr Dem om det. Er De noget videre bevandret i Det nye Testamente?»

«Å nei, ikke verst. Det er sant da, at der er ikke noget forbud mot at katolikker leser i Bibelen?»

«Katolikker er pliktige til å bruke godkjente oversettelser. Der er en norsk, men den er i et litt uhendig format. Men De leser vel engelsk?» Han tok en liten svart bok ut av hyllen. «Den kan De godt beholde. Så kan De skrive til mig, hvis De vil ha at jeg skal sende Dem bøker. Men hovedsaken er at De selv ber meget om tro – ellers 217blir det aldri noget av det. Jeg vet ikke om De har nogen regelmessige vaner i den retning?»

Paul rystet på hodet: «Jeg har aldri brukt å be.»

«Men De har da vel iallfall pleiet å be aftenbønn – før, mens De var barn?»

Paul lo litt:

«Mor lærte mig å si, når jeg hadde lagt mig om kvelden:

Kjæmp for alt hvad du har kjært,
dø, om det saa gjælder;
da er livet ei saa svært,
døden ikke heller.

Jeg fortalte det til Wilfrid og Josef en dag vi gikk ifølge hjemover fra byen – Gotaases gutter, vet De. Så sa Wilfrid: Ja det var en pen bønn. Men hvem bad du til, du?»

«Ja men Fader vår må De da vel iallfall kunne?» spurte presten leende.

«Ja det håber jeg da i det minste. Jeg har da hørt den i andakten alle de årene jeg gikk på skolen – hver evige morgen.»

«Ja det er da noget til å begynne med. – Men hør en ting, Selmer, hvorfor kan De igrunnen ikke gifte Dem med Deres forlovede med det samme? Det behøver jo da ikke å gjøre nogen forandring i forholdet utadtil, såvidt jeg har forstått. Om hun fortsatte i forretningen inntil videre. Og da er det ikke lenger noget tvetydig i det at De hjelper Deres frue med et månedlig bidrag.»

Paul blev rød. Han tenkte på farens antydning:

«Nei, det lar sig ikke så godt gjøre.» Ikke likte han selv heller den tanken, – at når han begynte som Henriks kompagnon, så skulde han ha en frue stående i en blomsterforretning i Homansbyen. «Blandt annet vilde det bli ubehagelig for henne overfor min familie –

– Vet De forresten, ifjor tenkte jeg, da vi trodde det kanskje blev krig – jeg tenkte jeg skulde spurt Dem om De vilde viet oss, før jeg drog avgårde.»

«Det hadde jeg nok ikke kunnet.» Nu lo han bent ut 218og muntert. «Når ingen av dere tilhører Kirken. Det er ikke så lettvint heller hos oss.»

«Jeg trodde igrunnen dere prester kunde gjøre næsten som dere vilde slik,» sa Paul.

«Å Dio mio! – Nå, som sagt, hvis De vil skrive, står jeg gjerne til Deres tjeneste. Og så vet De, jeg ønsker Dem lykke til.»

*

Utenfor var det mørkt alt i det lille anlegg omkring kirken, men nede i gaten var der lys fra butikkene langs fortauet – og himmelen over var høi og dunkelt blå. Paul gikk ned til den lille sidedøren i tårnet og inn.

Skumringen fylte kirkerummet, og nu syntes det igjen mektig og høit under taket, men hjemlig allikevel – av all den massen med ting som de hadde på altrene, og rundt omkring skimtet en bare at de var der og gav kirken et preg av at her levde folk til daglig. Litt lys av en gasslykt utenfor falt inn gjennem de malte ruter og fikk nogen vinrøde og dypblå og grønne glasser til å gløde med fulle, skjønne farver. Og høit oppe i korets mørke svevde en liten rød lampe med en flakkende lue i sitt skjød.

Der var ingen i kirken. Paul gikk sakte opover gangen et stykke og inn i en benk. Litt tøvende la han hatten fra sig, trakk op i buksene og knelte ned. Han gjemte sitt ansikt i hendene – hanskene var ubehagelige, og så drog han dem av, la dem i hatten, og igjen bøide han sitt hode ned i hendene.

Hvordan sier man til Gud? Jeg har jo aldri forsøkt å snakke til Ham før –. Fader vår, du som er i himlene – altså, man sier du til Gud. Han lo sakte og genert ned i hendene sine. Det var så snodig også, at her lå han på kne i Sankt Olavs kirke og skulde til å be til Gud –.

Han forsøkte å huske på, hvorfor det nettop var her han var havnet, tittet op og festet blikket på den lille flakkende, røde luen fremme i mørket. Og med ett gikk det op for ham, så det kjentes som han blev rystet alt igjennem – hvis det var sant, det som den lille røde lampen hang der for å bekjenne – ja da, ja da!

219Hvis det var sannheten om Jesus – som han hadde hørt så meget snakk om, menneskelig vidtsvevende, menneskelig skråsikkert, så han var blitt lutlei bare navnet – hvis det var sannheten, at her var Han virkelig tilstede på en hemmelighetsfull måte, bundet i noget materielt, et sakrament – og etsteds i undergrunnen av sitt vesen visste Paul plutselig hvad et sakrament var, enda han ikke forstod noget. Hvis det var sant at Han var her, tilstede på denne måten og også på tusener og tusener av andre altere – da måtte Han også være tilstede på en annen måte overalt og alltid, et øie som fattet om klodenes begynnelse i verdensrummet og atomenes indre og menneskenes hemmelige tanker i ett eneste blikk uten før og nu og stort og smått – allting var bare Hans tanke og allting samtidig og allting like klart og kjært –.

Han kjente at han blev kold og stiv i ansiktshuden, mens hjertet føltes som en brennende hete i brystet. Hvis dette var sannheten, da var jo hele livet ufattelig meget vidunderligere og farligere og rikere, så usigelig meget alvorligere og meget mere verd enn han nogensinne hadde drømt om. Da skimtet han veier som førte ut i et mørke han ikke kunde tenke sig til, og frem i et lys som han neppe våget sig til å ane.

Det er simpelthen for godt til at det kan være sant.

Han krøkte sig enda mere sammen med ansiktet i hendene.

Det var likesom han så – trengt sammen i ett punkt – det var ikke sånn at dette var umulig å tro. Så vill kunde nettop sannheten være. Men han følte sig som skremt sammen i en liten klump ved tanken på at denne sannhet skulde trede ham inn på livet, som foran en fryktelig anstrengelse. Jeg er Sannheten, hadde Jesus sagt. Det var ikke falt ham inn før å tenke nøiere på hvad de ordene egentlig innebar. Skjønt han hadde hatt en uklar fornemmelse av at Sannheten, det var det som han ikke kjente, og alt han kjente, var enslags uvirkelighet. Enda det var virkelig nok på en måte, det manglet bare forklaringen på hvad denne virkelighet skulde 220være god for. Som en utendt lampe er virkelig, men en vill som aldri har sett den brenne, kan ikke skjønne hvad den skal tjene til.

– Så må jeg vel forsøke å finne på hvordan man bærer sig at med å be –.

Han så op mot koret – kjente igjen en slags frysning: Er Han der virkelig, sperret inne i et lite skap i mørket? Frivillig – Den som vil, så verdner bli til og opløses –. Ventende, ventende, på de par folkene som kommer hit hver morgen, på menigheten som fyller kirken om søndagene, på den enslige skapning som stikker innom fra gaten for å tale med den Eneste –.

Guds tålmodighet – tanken grep Paul som midtpunktet i alt dette – at det som vi kaller tålmodighet, er etslags lite billede på noget ubegripelig – Guds tålmodighet –.

«Jesus, Jesus, vær tålmodig med mig og da –»

Han fikk da forsøke iallfall å be Fadervår – prøve om han kunde det.

Paul rettet sig op på knærne. Før han var blitt sig det bevisst, hadde han slått kors for sig, sånn som han hadde sett Gotaases gjøre ved bordet.

«Fader vår, Du som er i himlene, helliget vorde Ditt navn, til oss komme Ditt rike, skje Din vilje som i himmelen så og på jorden» – da han var ferdig, hadde han ikke tenkt over et eneste av de ord han sa, følte sig bare lykkelig fordi han virkelig hadde kunnet hele bønnen utenat enda.

Men så –? Be om noget var likesom så flaut. Med en eneste gang han begynte å tenke på det som en mulighet, at menneskene kunde opnå kontakt med Gud, så skulde han vel ikke straks fly frem med anmodninger.

Han blev liggende lenet frem over kanten av benken foran, med armene korset under brystet, følte bare mørket og stillheten og det lille røde lyset langt oppe som mettet med noget virkelig og godt.

Der kom nogen – han skimtet en dame med to barn, gutt og pike. De gikk frem litt høiere op i kirken og knelte i en benk, alle tre på rad. Men om litt sprang 221plutselig det elektriske lys ut oppe i koret og etsteds nede ved døren, og Harald Tangen kom inn av en sidedør nær alteret – han hadde en kort, hvit messeskjorte med blonder på over den side, sorte soutane. Han la sig på kne foran hovedalteret en stund, så satte han den snodige svarte dingsen på hodet, som Paul alt før hadde festet sig ved i de katolske prestenes mundur. Presten gikk nedover midtgangen og inn nede ved døren i noget som Paul skjønte måtte være en skriftestol. Den lille gutten kom frem av benken, knikset for alteret og forsvant bakom forhenget i skriftestolen.

Paul tenkte på at han fikk kanskje gå nu, men hadde ikke fremferd til det. – Guttungen var nok blitt ferdig med sitt synderegister nokså fort, han kom tilbake, og søsteren trippet nedover. En stund efter var det moren.

Nu kom tre nonner frem i det oplyste kor. De bar vaser i hendene, neiet og dreiet sig, og vandret frem og tilbake deroppe. Paul iakttok opmerksomt deres bevegelser, vilde gjerne forstå hvad ceremonien skulde uttrykke: den symboliserte vel noget ved skriftemålet. Til en av nonnene plutselig svinget en stor støvekost, gikk ivei med å støve av papirblomstene i en vase. – Å nå, de gjorde rent. – Han blev likesom litt flau. Straks efter gikk han.

*

Paul gikk nedover byen og langs kaiene innunder Akershus. Vannet var svart, med lange, bivrende lysbroer utpå – opover festningsberget falt lysskjær fra buelampene, synte frem gulnende løvkroner over de gamle bastioners grå stenmur. Og det var vidunderlig mildt og vakkert ikveld.

Han hadde avtalt å møte Aasers i Studentersamfundet – det var en svensk opdagelsesreisende som skulde holde foredrag. Sigurd og Martha hadde været hjemme hos hans foreldre isommer, barnet sitt hadde de latt bli igjen der, da de reiste tilbake til byen ihøst. Også Martha leste videre for full stim. – Paul moret sig ikke så skrekkelig; han gikk hjemover allerede ved tolvtiden – spekulerte på å legge sig til å lese etpar timers tid.

222Men da han låste op sin dør, var det første han så Lucy – hun satt foran ovnen, hadde lagt i og lukket op den nederste ovnsdør. Lyset falt over hennes nakne føtter i de røde, svanedunskantede tøflene. Hun satt innsunket i den største kurvstolen, i sin tynne, lyseblå nattkjole og et gult plagg med svanedunskanter omkring sig – hun kalte det negligé. Det blonde håret hadde hun tatt ned og slått ut.

Hun snudde ansiktet mot ham – hadde visst sittet og halvsovet. I skjæret fra ovnen kunde han skjelne hennes lille smil, litt undskyldende, litt bedende:

«Jeg traff Hans imiddags; han sa du vilde gå i Samfundet, så du kom ikke til å reise utover ikveld. Så gikk jeg hitop. Du – du er vel ikke lei for jeg er kommet –?» «Nei da – er du gal –» Paul gikk bort, bakfra tok han med begge hender om hennes ansikt, snudde det opover og kysset henne på øinene. «Kan du finne på slikt –.»

– Det var den beslutning – men det hender jo en må være to om å beslutte en ting.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.