I.

Tre år efter blev Paul Selmer gift med en ung pike som het Bjørg Berge.

Bakefter var det litt av en gåte for ham selv, hvordan han var blitt det.

*

De hadde hatt etpar gode år i forretningen, så da Henrik Alster giftet sig med fru Eck, kjøpte han en riktig pen villa på Øen. Paul beholdt deres ungkarsleilighet på Baklandet og den udmerkede Karen. Julie Selmer kom op til ham om sommeren, samme år som Alster var blitt gift om våren. Og de gjorde utflukter til Lerfossene og til Jonsvannet og ut til Østråt, og Henrik og hans kone holdt et nydelig selskap for fru Selmer.

«Kan du begripe –» sa Julie, da hun og sønnen gikk hjemover. Byen var morgenstille; det var timen mellem natt og daggry – enda stod hustak og trekroner skarpt og svart mot den hvite luft, men opover høidene omkring byen begynte farvene å våkne, gårdene lå og lyste som brikker mot grønne voller og lubne lunder. Det hadde regnet om kvelden, og de siste grå skytafser drev opunder himmelhvelvets klarhet; luften var mett med dufter av våt muld og løv og sjøbodenes salte fiskelukt. Elven rant bred og blank under broen, og Julie stanset, drakk inn morgenluften: «Gudbevare mig, hvor vakkert her er, Paul! Jeg er glad jeg har fått se Trondhjem! – Nei kan noget menneske begripe hvad der har gått av Henrik – gifte sig med det jåleportrettet!»

282Det var vel ikke så greit å være Henrik, tenkte Paul. Berit vilde på liv og død spille en rolle. Hun strevde fåfengt for å skaffe sig innpass i de gamle Trondhjemsfamiliene. Henriks og hans omgang, i de årene de hadde bodd heroppe, hadde næsten utelukkende bestått av innflyttere, løse og ledige mennesker som de selv – ja Henrik hadde jo endel familie i byen, men det var ganske jevne mennesker, svært hyggelige og greie, men dem brød altså hans kone sig ikke om å omgåes: småborgerlighet, nei det holdt hun altså ikke ut; den gamle patrisiske borgerligheten, det var noget annet, lebenskunst, sa hun. – Nu var endel av vennene deres jo blitt gifte; Mortensen og hans Else hadde allerede to smågutter, tvillinger; men fru Berit og Else Mortensen kunde åpenbart ikke utstå hverandre. Det var enslags jargong i kretsen at alle mannfolkene svermet for Else, sånn i all uskyldighet – hun var likesom innbegrepet av fin og blid kvinnelighet. Men det at alle hennes manns venner dyrket den annen unge fruen, var vel nok til at Berit Alster ikke kunde like henne.

Berit sørget for at aldri et menneske fikk lov til å glemme et eneste øieblikk, hun var en kjent kunstnerinne. Det var vel det som hadde gjort inntrykk på Henriks fantasi også – og så var hun jo vakker på en måte, distanseblender. Og med den første mannen sin hadde hun nok hatt det fælt. Alt i alt måtte hun nettop ha appellert til alt det romantiske og ridderlige og litt sentimentale som lå i Henriks natur.

I studenterdagene hadde han forsøkt å late fandenivoldsk, og han hadde turet nokså kraftig. Nu la han an på å virke som den nøkterne, klarhodede, greie forretningsmann – flink forretningsmann var han jo også. Han hadde utseendet til partiet; Henrik Alster var høi og hadde god figur, især hadde han hatt det, for nu begynte han å bli for tjukk. Og så hadde han et lite rundt hode med røde kinner, sandfarvet hår som var klippet som en hårbørste, og gule keiser-barter. Han var lidenskapelig glad i alt som var vakkert, var friluftsmenneske, jeger, elsket bøker og billeder og hadde et naturlig instinkt 283for det som var ekte og fint i kunst – der var henrivende ting imellem de maleriene han hadde kjøpt i årenes løp. Men han var kommet fra et miljø, hvor selve glosen kunst blev holdt mistenkelig og foraktet, og så var han besynderlig usikker på sitt eget skjønn, alltid parat til å innrømme, når ikke han kunde se noget godt i det som andre skrøt av, at så var det vel ham som ikke forstod det da. – Musikk skjønte han sig nu minst på – og med den hemmelige respekt han følte for alle mennesker som befattet sig med kunst, hadde det vel været en lett sak for fru Berit Eck å imponere ham.

Og nu syntes hans frue altså at han var spissborgerlig og tørr, fordi han så smått begynte å reagere mot hennes evige krav på å bli behandlet som den store operastjerne. Naturligvis var det synd på henne og, på en måte. Hun hadde hatt en herlig stemme, og nokså meget teknikk – så var hun blitt hemmet midt i sin utvikling av dette fortvilede giftermålet med en fyr, som åpenbart var et typisk tilfelle til forelesningsbruk av sadisme. Et års tid hadde hun kjempet for å holde liv i en liten gutt som var født uten livskraft; så døde barnet og hun blev separert fra mannen, fikk et heldig engagement ved en tysk Hofoper, gjorde lykke der og arvet også endel penger efter en gudfar. Hun møttes med mannen for å få bragt skilsmissen i endelig orden, og det resulterte i Lillemor. Og på den klinikken der hun lå og fikk barnet, blev hun forkjølet, og det endte med en langvarig halshistorie. Siden var stemmen hennes aldri riktig blitt hvad den hadde været.

Hun så også en smule passée ut – hun var høi, på en gang litt svær og samtidig knoklet, med store nøkleben og saltkar i halsen. Det store ansiktet var smalt, med stor nese og munn, grov hud – men øinene var vidunderlige, gyldent brune. Hun hadde ramsvart hår, glatt som hestetagl, og hun bar det skilt, kjemmet ned over ørene, og brukte pannebånd – et guldbånd med en skarabé midt fremme til selskaps, og prinsessekjoler i sterke, grønne og rødlige farver.

Hvis hun ikke hadde været litt dum, stakkar, så vilde 284hun jo nu ha satt alt inn på å få det godt med Henrik. Hun hadde været hans store kjærlighet, og han var sikkert fremdeles parat til å elske sin kone og skjemme henne bort, hvis ikke hun selv sørget for at han blev altfor lei av henne. Men hun bilte sig visst inn at hun holdt Henrik i ånde med det, når hun fordret en sånn litt erotisk anstrøket beundring av alle mannfolk som kom i nærheten av henne.

Og det var blitt til det nokså fort, at Berit var næsten ikke sammen med damer. De fruene som Berit gjerne vilde få istand omgang med, de brød sig ikke noget om henne, og de damene som var villige til å omgåes henne, brød ikke hun sig om. Tilbake hadde hun da sin manns gamle venner.

«Jeg vilde føle det som en fornærmelse,» hadde hun ytret ved en leilighet, «hvis jeg merket at en mann kunde være sammen med mig uten å tenke på at jeg var kvinne – og attråverdig.» Den direkte foranledning var noget som Else Mortensen hadde sagt – ganske riktig snurpet da også Else sig sammen som en trekker sammen en pose, da hun fikk det svaret. Men Berit Alster var virkelig en fordringsfull dame slik, og det var ikke bare morro å skulle være husvenn der i gården –.

Selvfølgelig mente hun ikke det bitterste grand med sitt vesen overfor ham – ikke et øieblikk bilte Paul Selmer sig inn at fru Berit brød sig spesielt om ham. For den saks skyld, hun var da sikkert svært glad i Henrik, på sin måte; det skulde bare mangle annet; de var jo midt i hvetebrødsdagene enda, måtte man vel si. Det hele betød sikkert ikke annet enn at slik var nu hennes ideer om det som passet sig overfor en deilig dame og en begavet kunstnerinne. Så slo hun an en slik tone overfor sin manns kompagnon, så han kunde ikke slippe å anlegge et visst kurtiserende vesen – ikke uten å være meget uhøflig iallfall.

Men han var ikke sånt grasnaut så ikke han visste, det var ikke aldeles ufarlig å stå på den fot med sin beste venns unge og nokså utfordrende kone. Iallfall 285ikke for en mann som hater høitidelige scener med folk som igrunnen er ham nokså likegyldige, og generer sig for å vise moralsk forargelse overfor den første, beste –. Imidlertid så syntes han selv at denne flirtende tonen som hadde utviklet sig mellem ham og Henriks kone, var litt ekkel.

Forresten kunde han ikke tenke sig hvordan det huset skulde være, hvor han kunde ha lyst til å komme fire-fem ganger i uken – til middag, til aftens, til Berits evindelige småselskaper. Og man kan få nok av å høre «Ich grolle nicht –» og «Du bist Orplid mein Land –» selv om hun sang dem vakkert, især av å få høre hver gang at nu skulde hun synge for ham, hans yndlingssanger. Alle vennene av huset hadde fått sig tildelt sine yndlingssanger.

Så var det ungen deres. Henriks stedatter – et søtt lite ting forresten, svartlokket, storøiet, tynn og nervøs, forsømt og forkjælet og kjælen som en kattunge. Hun hadde kastet en ubehjelpelig kjærlighet på «onkel Paul». Unger hadde hatt det med å bry ham, helt siden han var en rødmende stor skolegutt som blev genert når medreisende småbarn henledet hele kupeens opmerksomhet på ham ved å rope pappa pappa til ham – i verste fall tøide de små asnene sig efter ham og krafset på skoleboken som han lot som han leste i, mens ufordragelige kvinnemennesker smilte. – Nu var det Lillemor som kløv op i Pauls fang og klemte armene om halsen hans, mens hun ertet sin pappa med å anstille sammenligninger mellem ham og onkel Paul, ikke meget smigrende for den første. Det leie var at Henrik tok sig nær av det, skjønte Paul, enda han lo og forsøkte å late som ikkeno. Henrik var svært glad i den lille piken.

*

Vinteren gikk og våren. Henrik og Berit feiret årsdagen for sitt bryllup med et lite aftenselskap «bare for de nærmeste».

Paul hengte yttertøiet i hallen, da Berit ropte på ham ut over gelenderet fra annen etasje:

286«Lillemor spør om onkel Paul kommer op og sier godnatt til henne –.»

Paul lystret ordre. Med det samme han kom inn i barneværelset, fikk han et inntrykk av at der var ordnet om på møblene derinne. Berit stod borte foran et toalettbord mellem vinduene; hun var klædt i noget rødgult noget, drabelig utringet.

«Nei nei, Lillemor – hold de der chokoladefingrene dine hos dig selv –.» Jentungen satt op i sin lille seng; hun var brun om truten og klisset på fingrene, og satt med en dukke som hun klædde av.

«Er det ekte perler som du har i brystet, onkel Paul?» «Du synes vel det er en underlig måte vi feirer bryllupsdagen på,» spurte fru Berit borte fra speilet «– at jeg er flyttet inn hit –?»

«Mamma vil ikke sove inne hos pappa,» oplyste Lillemor, «for hun syns han ser så stygg ut når han sover, for han har bartbind på» – hun demonstrerte med et bånd som hun hadde tatt av dukken sin, holdt det stramt over overleben og bort omkring ansiktet –.

Paul gjorde et forsøk på å flykte. Men Berit snudde sig mot ham, leende, mens hun gav sine armer en siste omgang med pudderkvasten: «Ja vet du hvad! Vi kan da være like gode venner, ikkesant – for om ikke Henrik skal innvie meg i alle sine toaletthemmeligheter. – Uff!» Hun trampet i gulvet. «Jeg liker meget bedre at mannfolk er helt glattbarbert – sånn som du. Si mig, hvad skal jeg gjøre for å få Henrik til å slutte med både bartbind og snurrbarter –.»

«Kunde du ikke ta revanche?» foreslo Paul. «Søsteren min hadde allverdens remedier som jeg synes måtte gå an – papillotter, og nogen lange pølser av dyttestry som hun puttet inn under håret foran –.»

«Uff nei, – denslags hårfasong passer ikke til min stil. – Nei skal jeg først tenke på å revanchere mig, får det nok bli på en annen måte –.»

«Nei, nu får du slippe mig, Lillemor, – godnatt med dig –.»

«Nå kom de andre karene og,» sa Lillemor og lyttet 287opmerksomt efter surren av stemmer nede fra hallen. «Nå hører jeg de synger inngangssalma, ja.»

Paul lo, og moren oplyste: «Det der har hun hørt daddan sin si» –.

Han syntes selv det så idiotisk ut å komme anstigende ned fra gemakkene ovenpå – i følge med husets frue. Smakløst, det var det det var. Det var sandelig ikke god smak å ville ansette ham fast i denne rollen som husvenn –.

Sommetider fantaserte han naturligvis om en scene hvor han sa fru Berit et fornuftig, borgerlig ord – du skulde hellere skjønne på den makeløse mannen du har fått og så forresten begynne å arbeide for alvor med sangen din, istedetfor å fortelle sent og tidlig om de gamle laurbærene dine fra Tyskland og Kristiania. Men han visste godt, han kom aldri til å si noget slikt til henne.

Pokkeren stå i hele greia. Den tiden han drev og leste i Bibelen både sent og tidlig, for etpar år siden, hadde han syntes at de der ordene om «hver den som ser på en kvinne» etcetera, de inneholdt nu mildest talt en god del overdrivelse. Nu begynte han å innse, der var meget i dem –.

Han likte absolutt ikke Henriks kone. Likevel var han altså, nærmest mot sin vilje, drevet inn i et forhold til henne, som kunde bli risikabelt. Berit mente selvfølgelig ikke noget galt med det, det blev han ved å gjenta for sig selv – og han var just ikke forhippen på å treffe henne, aldri var han det nei. Men han kunde ikke slippe – og i lengden gikk hun ham litt på nervene. Taktløs var hun og. Men det var ikke alltid så liketil å bremse henne – uten å bli uhøflig. Og han kunde ikke la være å tenke på at rene tilfeldigheter – ytre omstendigheter, tid og sted og denslags – kan lett drive folk til å gå lengre enn de har villet. Jo det skulde være nydelige greier – fyfansskinn. Eller han blev nødt til å gjøre som Josef. Hvorefter vel forholdet mellem ham og Henriks familie vilde bli omtrent så hyggelig som det efter sigende skulde ha været mellem den berømte drømmetyder og familien Potifar.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.