XI.

I de samme dagene flyttet Paul fra Gotaases. Han hadde likt sig ille siden den eftermiddagen – generte sig hver gang han kom sent hjem om kvelden; det var enda det minste. Det verste var at han visste ikke hvad fru Gotaas vilde synes om det, hvis Lucy kom op på hans 158værelse efter dette. Fru Gotaas hadde ingenting sagt siden den kvelden, og han var næsten fullkommen sikker på at hun ikke hadde fortalt det til de andre i familien. Og forresten så vilde ikke Lucy gå op til ham mere, ikke på vilkår. Men hele situasjonen var uutholdelig – han gikk og fantaserte sig ned i en mølje av skamfølelse og selvforakt, fordi han bodde på et sted der ikke hans kjæreste kunde gå inn og ut, freidig og uten forvirring. Han hadde holdt sig ute på Linløkka meget siden den aftenen – men det var jo ikke nogen virkelig vei ut av hans dilemma. Så da Aaser sa at han måtte flytte, slo Paul ned på chancen og bød til å ta over hans hybel med det samme.

Det var nede i Munkedamsveien i et lite grågrønt gammelt trehus, en efterglemt rest av gammel bebyggelse. Nu var der bygget en liten murgård sammen med det, og der var sykkelreparasjons-
verksted i første etasje. Ovenpå i trehuset bodde en formann, og så var der Aasers hybel, enten en vilde kalle det to rum eller et stort værelse med alkove. Hybelen blev leid bort for sig selv, så formannsfamilien hadde ingenting å gjøre med den, annet enn at fruen hadde gjort rent for Aaser og var villig til å ta rengjøringen for Selmer også.

Det lå på nedsiden av gaten; fra vinduene så en utover tomten med de svære pokkstenshauger og berg av gatesten som lå under et tynt dekke av sotet sne nu, og utenfor tomten var Filipstadbukten med det grå vannet drivende fullt av isflak, og Akers mekaniske Verksteds røde bygninger og kranbroens smekre jernkonstruksjon – og Tyveholmsbergets knauser, og badehuset ute på skjæret.

Det var koldt, det la Aaser ikke skjul på; uopvarmet rum under og bare én vegg som vendte inn til bebodd rum; det var derfor de måtte se å finne sig et annet sted hvor de kunde bo, når hans kone kom hjem fra kvinneklinikken med et lite barn.

Paul hadde bare været deroppe en eneste gang siden Aaser og Martha giftet sig – unektelig virket jo den lille menasjen nokså trist nettop da. De studerte realfag 159begge to, de var fra samme bygd, han sønn av læreren og hun datter til distriktslægen, så der hadde været en svare ståhei med familiene da dette bryllupet kom på her i høst. Men sånt er jo da heldigvis ikke smittsomt, og Paul hadde alltid likt hybelen, utsikten ut til båthavnen og så den stemningen av ensomhet som er ved et slikt bebodd krypinn i avfolkede omgivelser. Selve larmen hernede, som Martha klaget sånn over – av hammerslag mot jernplater, vinsjer som skrek og raslet ute på verftet, dampfløiter som skrek og sirener som ulte ute fra fjorden om nettene – og den røkfylte luften som drev så rart og levende og skygget for den røde vintersolen – alt det hadde noget tillokkende for Paul.

Så hjalp han Aaser med deres flytning og rykket inn med sine saker.

– Der stod hans kufferter, og alle bøkene hans lå stablet op i bunker langs veggen, og i nærheten av ovnen stod et gammelt åttekantet salongbord og tre fluktstoler som han hadde kjøpt. De gardinløse vinduer gapte ut mot natten, og ute på tomten og verftet lyste de hvite buelamper; når han gikk bort til vinduet, så han sjøen med speilingen av lys i de svarte råkene mellem isflakene og røde fyrlamper lavt nede, og i frosttåken og mørket ovenover skimtet han en og annen stjerne. Utover vinduskarmene stod hans nyinnkjøpte koppestell og der lå pakker og poser med smør og brød og kaffe og sukker, og på gulvet stod beatrisen og kokte vann i en stor gryte.

Soveværelset innenfor var ganske smalt og hadde bare en firkantet vindusglugge som satt på spiss. Han hadde stilt den lille parafinlampen på en taburett; den belyste hele innboet, en kurvstol og praktstykket, løibenken som han hadde fått tak i hos en antikvitetshandler. Det var et elegant engelsk regency-møbel av mørk mahogny med fint profilerte staver i rygg og endestykker, alle rammer utskåret med laurbærløv og båndfletninger; den var trukket med gammelt hestehårsstoff. Naturligvis var benken nokså medtatt, men når den blev gjort istand, blev den et praktstykke – det første altså, som han hadde anskaffet til hjemmet deres. Der var en skuff 160under til å trekke ut, så der kunde res op til to i den, og der var noget ved denne ideen som tiltalte Paul umåtelig, – Lucy sovende på den skjønne gamle løibenken og han foran hennes leie – i skuffen – likesom på vakt –.

Forøvrig fantes der ikke annet derinne enda enn en gummibadebalje med vaskestell opi og hans barbersaker på gulvet i kroken, ved siden av den blå og hvite Madonnaen, som fru Gotaas hadde gitt ham med ved avskjeden, formodentlig for at hun skulde passe på ham.

Han hadde forbudt Lucy å komme hit før imorgen aften. Til den tid skulde han nok ha fått det litt hyggeligere her.

Paul redde op til sig på benken. Han slo en spiker i veggen over og hengte op et forstørret amatørfotografi av Lucy på ski mellem snetynget småbjerk – et som han hadde tatt i Nordmarka i vinter. Så trakk han op klokken sin, hengte den på samme spikeren, slengte sine klær i kurvstolen og krøp inn mellem de iskolde sengklær. Han strakte sig ut på sitt leie – det var omtrent så makelig som benken i en tredjeklasses jernbanekupé.

*

Moren kom opom ham næste dag i middags-tiden, nettop som han stod og tok imot sitt nye skrivebord – et sånt veldig umalt tegnebord på bukker. Paul selv syntes det tok sig glimrende ut under det midterste vinduet og langt bortover til begge sider – så likesom så saklig ut.

Julie var ikke mere enn middels begeistret over Pauls nyeste påfund: «Du skal få se på det, du kommer til å somle bort en masse tid på denne måten – og så koldt som du kommer til å få det her!» Hun rykket fluktstolen som hun satt i, nærmere bort til ovnen og tok skinnkraven sammen om sig igjen.

«Hør her, Paul – det er bare et spørsmål, jeg mener ikke å være ekkel eller gjøre dig bebreidelser – men tror du du kommer til å gjøre dig ferdig med eksamen næste semester?»

«Jeg håber da det –.»

«Du har jo også rekruttskolen isommer. Du vet jeg 161pleier aldri mase på dere om å være flittige og sånn. Men har du ikke tatt det svært légèrt det siste halve året –?»

Paul gjorde et forsøk på å sette sig op på sitt arbeidsbord, men platen vippet over:

«Åja mor – det er ikke så greit – du vet, den nye arbeidsdag –.»

«Skyld nu ikke på det da,» sa moren hvasst.

«Nei mor, jeg mener det, jeg synes selv det er en skam – jeg har ikke arbeidet ordentlig det siste halvåret.»

«Ja det har jeg skjønt. Nu er det jo ikke slik med dere som ikke har valgt dere noget egentlig brødstudium, naturligvis. Men jeg er litt skuffet over dere. Sånne som Sigurd Aaser og dig. Så brennende ivrige som dere var til å begynne med, og så om en stund slakker dere av og lar deres energi avlede av – andre ting. Gud vet – ja du vet godt jeg går ikke og biller mig inn nogenting om at ungdommen kan være annet enn ung, eller at det er tegn på dårlig natur eller fordervelse, om dere lar dere friste til å forsømme arbeidet for – andre interesser. Men jeg synes likevel det er litt – litt umandig – av dere, som vet at dere vil møte frisinn og forståelse og toleranse, at dere ikke kan gjøre det til en æressak – frivillig – at dere setter dere et mål, som dere vil nå, erhverve dere en viss utrustning av kunnskap, før dere prøver krefter med livet –.»

Paul stod med ryggen til henne og så ut av vinduet. Julie kom borttil. En rødgul vintersol stod inne i frosttåken, la en stripe kobberglans over issørpen i bukten; fabrikkene og kaiene omkring stod fint og vakkert mot den sotgrå sne og vannet.

«Ja vakkert er her,» sa moren. «There is beauty in everything if only you have got eyes to see it.»

Paul gjepte ørlite grand. Det var en engelskmann som moren hadde truffet en sommerferie på Vestlandet; han hadde sagt det i anledning et lokomotiv, og Paul hadde hørt moren citere det før.

«Men jeg skal iallfall forære dig gardiner,» fortsatte hun. «Hvilken farve vil du helst ha?»

162«Noget sånt – rustrødt, takk,» sa Paul uten betenkning.

«Ja det vil bli pent – til de grå veggene herinne. Kan de ikke bli anderledes, eller er det bare det at de ikke er blitt vasket ordentlig efter Aasers flyttet?»

«Joda, jeg har hatt kone i hele går til å vaske.»

«Nei ser du, Paulinus,» tok Julie op tråden igjen, «jeg tror da jeg tør si om mig selv, jeg er da ikke så verst sneversynt eller fordomsfull. Men jeg blir unektelig en del forarget over noget sånt som dette med MarthaMartha] rettet fra: Marthe (trykkfeil) Hellman het hun visst. Fordi jeg vet hvad det koster dem som gikk foran, av kamper, og mot til å trosse latterliggjørelse, og ofre av personlig livslykke – før de fikk erobret retten for de unge pikene til samme utdannelse som sine brødre. Og så går hun bort og begår en bommert midt opi sine universitetsstudier.»

Paul kunde ikke for at han kom til å smile litt spotsk.

«Og så hun som er så lite pen! Jeg husker henne godt, det var henne som var med ham ute hos oss Sankthansaften iforfjor og danset –.»

«Jaja. I virkeligheten så har det jo været henne han brød sig om for alvor – hele tiden. Helt siden de gikk hos den samme guvernanten og leste –.»

«Ja smak og behag –. Naturligvis, han er ikke nogen skjønnhet han heller. Stakkars ungen, forsåvidt har den ikke nettop nogen arv å håbe på –.»

«Å, den er riktig pen – ser ut som det manglende mellemledd, men det gjør da alle unger som jeg har sett.»

«Har du sett den?» spurte Julie leende.

«Ja jeg gikk op med nogen blomster til Martha.»

«Det var forresten søtt av dig, Paul – hvem skulde ha trodd at du hadde såpass savoir vivre –.» Hun så inn i soverummet. «Neimen Paul, hvad er det for et støkke du er kommet over der – det er jo et fund, gutt! Skal du bruke den til å sove på – nå det må jeg si, ja vel bekomme!» Hun så på fotografiet som hang på veggen ovenfor: «Du som har tatt det? Du er flink til å fotografere, Paul,»nikket hun. «Nu kan du gå og spise middag med mig, vil du det?»

163Om kvelden kom Lucy. Hun hadde med blomster til ham.

Paul hadde fått det forholdsvis varmt på rummet, og han hadde gjort istand aftensbord med italiensk salat og hermetisk krabbe og roquefortost, alt det beste som Lucy visste. Hun lavet te, og han hadde sherry og druer til efterpå.

De var litt høitidelige – dette var jo likesom deres eget hemmelige lille hjem, det første de hadde. Paul kjente sig rar og vek av sinnsbevegelse. De var så vidunderlig alene heroppe. Det tok til å fryse på rutene, og lyset utenfra gnistret i isblomstene. Nu var det svært stille på gaten utenfor her; den fjerne dur fra byen blev hørbar, fordi her var så stille – de kunde høre toget bruse forbi helt oppe ved Lassonsgate.

Han bar kurvstolen inn foran ovnen, og hun lå inntil ham i hans fang, mens de satt og stirret på glørne bakom de sotete kråkesølvruter.

«Liker du dig her hos mig?» hvisket han med sitt kinn inntil hennes myke.

«Ja. – Men du Paul,» hvisket hun sky. «Du – det er da vel ikke fordi at du hjelper mig, at du er nødt til å bo så tarvelig nu?»

Han lo sakte og yrt:

«Du synes her er tomt? – Å men det skal nok bli bedre. Du vet, det som jeg kjøper nu, det har vi jo til vi skal sette hus, Lucy. Jomen synes ikke du det er vidunderlig da – her kan vi være sammen uten at et menneske vet det – ingen legger merke til når jeg går fra dig. Og inatt!» mumlet han henrykt inntil hennes hals, «vi skal være sammen i hele natt, du!»

*

Det var jo avtalen. Men næste morgen da de fulgtes opover mot byen, hadde Paul bestemt sig til å ta imot morens tilbud om en av sengene hjemmefra. Så vondt hadde han ikke ligget på de verste sæterkvarterene han hadde været ute for.

164At ingen la merke til dem, – det var nu ikke så ganske riktig. Det varte ikke lenge før rengjøringskonen, fru Fransen, snakket om «hu frøken Arnesen, forloveden Deres» på en meget hjertelig måte, full av velvillig fortrolighet. Hun trakk stadig sammenligninger mellem dem og Aasers – de falt ut til fordel for Selmer og frøken Arnesen, men likevel. – Naturligvis blev deres affærer drøftet inne hos Fransens –.

Også arbeiderne på sykkelverkstedet kjente nok til Lucy – enda hun aldri omtrent kom til ham før klokken var over halvåtte, og det var ikke så mange ganger hun var blitt der hele natten. Og i de butikkene i nabolaget hvor de gjorde sine innkjøp, visste folk om deres forhold, og det blev visst efterhvert kjent bortigjennem gaten –.

Deres forlovelse var jo ikke særlig hemmelig – nogen ganger hadde han avtalt møte ute med sine venner og tatt Lucy med. Og etpar ganger hendte det at en eller annen kom op til ham en kveld og traff henne der – Paul avholdt sig, så godt han kunde, fra å røbe de kom ubeleilig, og i god tid sa han frøken Arnesen måtte hjem, han skulde følge henne. De skiltes utenfor hennes port, han hvisket: «imorgen» – det var kjedelig, men der var ingenting å gjøre ved det. Forresten var det ikke mange av hans bekjente som kom ned til ham i Munkedamsveien – intime venner hadde han ingen av, og de vennene han hadde, opfattet vel at de ikke blev skrekkelig savnet nu, om de ikke kom –.

Etpar ganger hadde hun været med ham op til hans far og Lillian, og der var de så overstrømmende elskverdige; Tua mente det forresten visstnok av hjertet. Garnaas la for dagen at han ikke var snobbet og han aktet ikke å spionere i sin svogers forhold – det var Pauls inntrykk. Det var bare Hans som var helt ut naturlig og udemonstrativt høflig mot henne. Så det blev ikke til at de gikk dit for hyggens skyld. Erindringen om den ulykksalige dansemorroen inntogsaftenen satt også i dem begge. Men Paul holdt på at engang imellem skulde de nu gå dit.

Ute på Linløkka likte Lucy sig virkelig, forstod Paul. 165Hun følte hyggen derute, opfattet også hans mors hjem som mindre «fint» enn hans fars – hvor Lillians ideer om eleganse overveldet og trykket henne. Det samme gjaldt vel hans mor – hun bød frøken Arnesen velkommen, var hyggelig og full av omsorg for at gjesten skulde like sig hos henne, men maste aldri med å legge for dagen sånn forferdelig elskverdighet eller interesse.

Og så var Lucy åpenbart svært glad i musikk. Nu var det henne som satt borte i kroken ved pianoet alltid, når Sigmund spilte.

«Si hvad De vil jeg skal spille for Dem da, frøken Arnesen,» sa gutten.

«Å takk, det blir det samme for mig» – Lucy rødmet av glede. «Det er jo så nydelig altsammen så –.»

Paul satt i sofakroken hos sin mor, røkte, leste litt, snakket litt med Julie. Han var lykkelig, disse aftnene – og under dirret en vag engstelse for at noget skulde gli unda hans hender.

*

Lucy hadde brodert et veggteppe til ham, vannliljer på enslags gråblått ullstoff. Han syntes det var rørende – siden hans lojalitet forbød ham å kalle det redselsfullt om så bare i sine hemmeligste tanker. Han spikret det op over løibenken som figurerte som sofa inne på det store rummet; moren hadde sendt inn til ham Tuas seng og endel møbler til – datteren kom jo ikke til å bo hjemme mere. Det var blitt ganske hyggelig oppe i Munkedamsveien nu.

Et par bokreoler hadde han også fått. En kveld da Lucy var oppe hos ham og han holdt på å ordne i hyllene, fikk hun tak i et bind av Asbjørnsen og Moe. Sånn kom Paul til å opdage hun kjente slett ikke eventyr – bare noget om en hane og en høne husket hun hun hadde lest i leseboken, da hun var liten og gikk på skolen.

Paul satte sig til å lese høit for henne – og nu hendte det, at hun blev aldeles utav sig av henrykkelse, hun lo og hun gråt – det var virkelig som å lese eventyr for et barn. Det rørte ham uendelig – denne store, lyse piken, 166den lidenskapelig givende elskerinne som hadde funnet sitt rette hjemsted her i hans favn, efter hun var blitt dradd gjennem så stygge vanskjebner – hun rødmet og hun satt og holdt pusten, når han leste om Askeladden og de bergtatte kongsdøtrene.

Så la han bort boken, gikk bort og stod bøid over henne bakom hennes stol:

«Kom, så leker vi at vi er rømt fra Risen som ikke hadde no hjerte på sig – vi kryper inn og gjemmer oss inni der –.»

Og siden, mens hun lå og holdt på å sovne i armen hans, syntes Paul, at dette var på en måte et eventyr som de lekte, og leken var så alvorlig så det var ikke verd de forsøkte å forstå det helt ut –.

*

Næsten hver gang hun kom op til ham, hadde hun med sig blomster – kvister av mimose, litt tørre, så de små gule pompongene drysset av, tulipaner og svibler. Lukten av sviblene plaget Paul, for det var jo sånne blomster som ikke var riktig friske; dem fikk hun jo lov til å ta nogen av, når hun gikk fra forretningen. Men denne lukten av svibler som var begynt å visne, minnet Paul om det værelset hvor hans bestemor Selmer hadde ligget lik – hun hadde hatt hvite svibler liggende omkring ansiktet på puten. Han hadde ikke været redd – hadde bare synes hun så svært fremmed og høitidelig ut. Likevel likte han ikke denne duften som minnet. Men det kunde han jo ikke si til Lucy.

*

Mars kom med lange eftermiddager; en brem av grønnklart lys blev ved å dvele langs åskanten lenge efter at de første stjerner boret sig gjennem himmelblået. En lørdag eftermiddag, da Paul og Lucy kom opover Bogstadveien med skiene på nakken, møtte de Aaser og Martha.

Paul stanset og spurte hvordan gutten hadde det. Og han forestilte Lucy for fru Aaser.

Da hendte det at Martha Aaser forholdt sig ganske og aldeles avvisende overfor Lucy. Det var første gang at 167Paul oplevde nogen var bent frem uhøflig mot hans kjæreste.

Han sa, for å glatte over det, da de satt i trikken:

«Er det ikke merkelig at der er mange damer som er sånn – så de kan ikke tilgi at nogen er penere enn dem selv? Tenk nu et sånt menneske som Martha – hun er virkelig et svært godt hode, en matematisk begavelse – men hun tåler ikke damer som er penere enn sig selv – det vil si i praksis, hun tåler ikke andre damer.»

Lucy svarte ikke noget på dette. Og Paul skjønte at hun hadde godt skjønt, hvad fru Aaser hadde ment med å være ekkel mot henne. Når det gjaldt denslags, var Lucy aldeles ikke dum – tvertimot, snarere altfor fintmerkende til at der var nogen hygge ved det. Men at nettop Martha Hellman, Martha Aaser nu, skulde føle sig kallet til å snubbe Lucy, det var jaggu altfor latterlig –.

*

Og så visste han jo i virkeligheten godt hvad som var meningen med det.

Det var det at Lucy var ikke det som den lille stygge, firkantete Martha med gullbrillene forstod med en dame. Martha og Aasers forhold, det kunde gå for å være den fri kjærlighet eller samvittighetsekteskap eller hvad de nu hadde lyst til å briske sig med å kalle det. Men en kunde ikke komme utenom det faktum, at han og Lucy kom fra hver sin verden. Alt ved ham røbet at hans ophav gjennem slektledd bakover hadde været folk som levde sitt liv målbevisst, utbygget sitt miljø i verden, valgte sine ektefeller, opdrog sine barn efter en bestemt plan. Han hadde det som populært kalles et raseansikt med den glatte, brede pannen og tynne, rette bryn, det omhyggelig modellerte øienparti, den smallebede munns rene linjer. Han førte sin store, bredskuldrede kropp uten å vite om det; ingen senere inntrykk og ingen jargong kunde slette ut det preg som hans stemme hadde fått, fordi det var kultiverte stemmer han hadde lyttet til og tatt efter, det første han begynte å bable efter ord.

Og ingenting kunde skjule at Lucy var kommet fra et 168lag i folket, hvor livet blir levd mere vegetativt og hjernenes virksomhet er mindre omfattende. Hennes ansikt var yndig, lyst og bløtt, men løst i alle linjer; den søte, blekrøde munnen hennes var uten fast kontur, likesom preget av hennes måte å tale på – i ord og vendinger som uttrykte det hun vilde si, på en sånn rørende utilstrekkelig og ubestemt måte. Hun hadde fått sig en fiks, ny, sort spaserdrakt nu, men når hun rørte sig, virket hun uforbederlig klosset, enda hun hadde sånn deilig figur. Men hun var likesom skapt for kroppsarbeide og fri luft – han følte, der vilde hun ha kunnet røre sig med styrkens ynde. Hun blev bleksottig av å stå bakom disken i en liten butikk dag ut og dag inn – hun var for stor av kropp og for sund av sanser til et slikt liv –, og hun virket allerede litt overmoden og slapp av det. Han husket på den ondskapsfulle lignelsen som nogen hadde brukt om henne hin kvelden – et rosemalt skap. Paul hadde sett slike: i et tømmerbrunt landsens stuerum, hvor vinduene hadde sin faste plass og slapp inn en viss masse lys, der var det rike og festlige skapet midtpunkt i en helhet som det var bygget inn i. Så drog en eller annen nasjonalbegeistret tosk, som svermet for vårt folks kunstneriske begavelse og ikke skjønte en døit av folkekunstens art, avgårde med skapet, stilte det op i en byleilighet mellem to høie vinduer med hvite gardiner foran. Så står det der, et digert skrammel som gir alle byfolk rett, når de snakker om bondeglo og isj det nasjonale da –.

Og enda så passet de to sammen. De passet sammen sånn at det gikk gjennem hele kroppen hans, bare han tenkte på henne midt på blanke formiddagen. De passet sammen som Adam og Eva hadde passet sammen. Det var hendt ham det som kanskje ikke hender én mann av tusen – at den første kvinnen han råket borti, det var henne som var hans make. Han kunde simpelthen ikke tenke sig å bli henne utro nogen gang. Men den lille hemmeligheten, at hun var den eneste – den kunde han jo passende beholde for sig selv og ta med sig i graven.

169At det var sånn – det var det vidunderlige. Men samtidig var det også sånn, at han var og blev en ung student av god familie som stod i forhold til en ekspeditrise, datter til en legpredikant nede fra Jarlsberg. For den sentimentale del av borgerskapet en «fin» ung slubbert som misbrukte en fattig pikes kjærlighet – den ortodokse utgang på novellen vilde vel være at han skaffet henne en unge og forlot henne. Og for den madamøse borgerlige kynisme var det henne som var en frekk jente, og det var bare tilpass til henne, når hun la sig efter bedre folks uerfarne sønn –.

Ingen, ingen kunde vite, hvor ubeskrivelig, vanvittig gla de var i hverandre. – At hvordan det så gikk eller ikke gikk, så var det for hele sitt liv de lekte nu –.

Men det var altså det som det blev hans sak å vise allverden – Lucy inklusive. For han ante det – for hver gang hun hadde gitt sig hen til ham, var det som hun stod op og klædde på sig igjen sin frykt for at det ikke kunde vare, og hun svøpte om sig enslags resignasjon til å gå ut imot det uundgåelige i.

All right blev altså denne historien ikke, før han blev ordentlig gift med henne – det var han kommet til å innse. Og et heidundrende bryllup vilde han ha – vogner med gummihjul til kirken og avreise til utlandet i første klasses sovevogn og alle andre symbolske dikkedarier som kunde slå fast, at herefter fikk Gud og mennesker holde sig til dem begge under ett.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.