XV.

XV] rettet fra: XVI (trykkfeil)

Han reiste ut til Linløkka dagen efter med et eftermiddagstog. Moren stod nede ved havegrinden i sitt lange, hvite sjal.

«Jeg så du kom –» hun stakk sin arm inn under hans, smilte op til ham – «det var hyggelig. Vil du ha mat?»

Hun var alene idag, fortalte hun, mens de gikk opover mot huset arm i arm. Sigmund var reist inn igår, skulde på en tur med Hans, og så vilde han ligge deroppe inatt; Tua og Halstein var på Fossbakke nemlig. «Så det blir bare du og jeg, Paulinus.»

Neitakk, han og Lucy hadde spist middag hos frøken Johnsen, men så skulde Jonsa hjelpe å klippe noget tøi for Lucy, «så blev jeg nokså overflødig da, kan du vite.» 223Utpå eftermiddagen hadde Paul satt sig til pianoet – han hadde rotet frem mellem notene forskjellige ting som han hadde spilt før i tiden, og forsøkte sig litt her og litt der – tok omigjen nogen stykker i et Agathe Backer-Grøndahl-album. Julie lå på kne borte ved bokreolen i hjørnet, hun ordnet nogen årganger av tidsskrifter som hun vilde ta inn og få innbundet.

«Du Paul – jeg kommer til å kjøpe flygel – for Sigmunds skyld. Du vet han kunde gå og øve oppe hos Erik og Lillian. Men så blev det vel til at han og – og jeg vilde nu gjerne beholde én av dere hjemme hos mig en stund enda.» Hun blev sittende på kne, med hengende hender, så ut for sig en stund. «Men det var det jeg skulde ha sagt – så hvis du bryr dig om det, vil jeg gjerne gi dig pianoet mitt –.

– Det er jo et bra instrument – og såsom du aldri har spilt mere enn sånn til husbehov. Hvis du synes du kan ha hygge av det, kan du godt få det inn til dig til Munkedamsveien.»

«Ja takk, mor – du kan skjønne jeg vil forferdelig gjerne ha det. Men til Munkedamsveien er det ikke umaken verd å sende det. For jeg tror ikke jeg kommer til å bli boende der stort lenger.»

«Men du store Gud – skal du nu til å flytte igjen. Hvad betyr nu det da?»

«Det betyr» – Paul sveivet rundt på pianokrakken, «at jeg kommer saktens til å flytte til Trondhjem allerede nu ihøst.»

«Hvad gjør du?»

«Henrik har foreslått at jeg går inn i hans firma. Han har en forretning i bygningsartikler som går svært bra. Og nu har jeg simpelthen lyst til å ta imot hans tilbud.»

«Jeg har ikke hørt på maken. Ja, dere unge kan finne på. Enn ditt arbeide da, Paul?»

«Ja, det blir altså å selge takskifer og ovner og tapeter og ditt og datt da. Hvis du forlanger det, skal jeg naturligvis gjøre ferdig min eksamen, men derefter er det – Trondhjem og bissnes for mig!»

«Jeg tror du er blitt litt gal, jeg, gutt!»

224«Neida, mutter. Jeg tenker på at jeg skal skape mig en fremtid, for mig og Lucy. Kan du ikke skjønne det, du da, som er så klok – dette her bærer jo rent bort i veggene, det, at hun og jeg blir gående sammen i Kristiania på denne måten – så når vi engang kommer så langt som til å gifte oss, så har vi ikke annet enn opvarmede rester å leve på.»

Julie hadde reist sig og kom bort til ham:

«Nei, Paul – dette synes jeg er det glade vanvidd!»

«Nei! For det første så må du da kunne skjønne der er en god del som taler for at Lucy og jeg begynner på et nytt blad av vår levnetsbok sammen – et annet sted enn her i Kristiania.»

«Jamen du kan da kanskje få en stilling, for eksempel ved museet i Bergen eller ved Høiskolen i Trondhjem –»

«Ja kanskje, kanskje – og ingen vet om eller når. Som du selv har påpekt for mig, mor – så har jeg altså påtatt mig ansvaret for Lucy. Og det er sgu ikke småtteri å ha ansvaret for henne, uten å kunne gifte sig med henne. Sånne lange forlovelser er noget fanskap –.»

«Uff, Paul –. Jeg sier jo ikke annet enn at Lucy er en riktig søt pike –»

«Du mor,» avbrøt Paul. «Kan jeg ikke få slippe for å høre det der en gang til – av dig i det minste. Du har sagt det før, og far sier det, og Lillian og Tua, og Halstein vilde si det, hvis nogen gav ham anledning til å si det, og fanden og hans oldemor og alle grandtantene hans sier det formodentlig. Lucy er en riktig søt pike, jeg liker Lucy så godt så – men –. Jeg elsker Lucy altså for svarte svingende, og da er det Gud døde mig ikke til å holde ut i lengden å høre dere alle breke: Lucy er jo sånn en søøt pike, vi liker Lucy så godt så – men!»

«Jamen, gutten min – det er jo da akkurat det som er saken: at Lucy er en søt pike, men der er men’er – i lange baner! Der er virkelig ingen av oss som ikke vil at du skal gifte dig med Lucy. Men at du for hennes skyld skal ta en beslutning som kommer til å ha avgjørende 225betydning for hele din fremtid – det er da ved Gud noget helt annet!»

«Nei hør nu, mutter – nu blir du for god!»

«Ja du ler, du! Værsartig! Nu er du gruelig glad i Lucy og Lucy i dig. Det kunde ikke falle mig inn å henfalle til moralske betraktninger om det at du har forført Lucy eller at Lucy har forført dig – jeg antar at i virkeligheten er der ingen av dere som vet hvem som har tatt initiativet – dere er unge og sunde og pene, og det er ikke mulig i våre dager at nogen kan henge omkring dere og gjæte dere, hvor og når dere treffes – og natt og vin og kjærlighet er farlig kram å drages med, som allerede Wessel bemerker –. Det skulde bare mangle at ikke du giftet dig med pikebarnet, når det er det dere har snakket om hele tiden. Det vilde være den største synd mot Lucy, om hennes forventninger i den henseende blev skuffet. Men det er når dere skal være sammen til daglig, Paul, når det ikke mere er det minste spennende eller risikabelt ved det, tvertimot, dere er nødt til å kampere sammen, selv når dere er uoplagte og ikke i humør til annet enn være i dårlig humør – det er da det vanskelige begynner: ens forskjellige kulturpreg viser sig nettop allermest i den måten en bærer sitt dårlige humør på. En glemmer slike inntrykk i begynnelsen, hver gang ens humør svinger tilbake på godvær igjen, det er så, men alle menneskers sinn svinger op og ned – og for hver nedforperiode graver det sig dypere inn i en at samværet blir så disharmonisk med den annen, straks det går en sky for solen. Det er på den måten de fleste ekteskaper strander. Jeg sier det virkelig ikke for å avkjøle dine sangvinske forhåbninger som ekteskapskandidat, Paul. Går det godt med dig og Lucy, så har dere stor grunn til å være glade, og det skal jeg også, det forsikrer jeg dig om. Men hvis det allikevel ikke går, så vet du jo at det ikke er noget ekteskap –»

Paul brast i latter. Julie bråstanset foran ham. Næste nu hadde hun langet ham en ordentlig ørefik –.

Sønnen snappet efter pusten et øieblikk – så tok han 226på og lo enda mere. Julie selv var blitt skarlagenrød i ansiktet:

«Ja du forstår jo godt hvad jeg vilde si, så du behøver ikke å le av mig på den uforskammede måten. Hold op nu, før du blir hysterisk, hysteriske mannfolk tåler jeg ikke – jeg kan gjerne be dig omforladelse fordi jeg forløp mig, men du vet hvad jeg mener. I våre dager er det ikke slaveri på livstid for å begå et ubetenkt ekteskap – selv om du er så ung og så dum så du kanskje synes det burde være det. Og det er derfor jeg mener, at du skal tenke dig om både lenge og vel, før du gir op alle dine fremtidsplaner om et arbeide som du selv har ment kunde gi ditt liv innhold og mening – uansett om ditt ekteskap med den første piken du har været forelsket i, blir en sukces eller en fiasko.»

«Hør her, mor.» Paul var blitt rolig igjen. «Alt det som du sier der – du kan vel ikke innbille dig at ikke det er noget som jeg selv har sett og vet. Jeg er da ikke født igår heller. Men det skal gå godt med mig og Lucy. Det er ikke bare det at hvis jeg lot være å opfylle alt det som jeg selv har lært henne op til å vente – det vilde rimeligvis få enda verre følger for Lucy enn du er istand til å tenke dig. Men også siden, efter vi er blitt gift – hvis ikke jeg greide å leve sammen med henne på en skikkelig måte –. Du tror da vel ikke at jeg tror det skal være kyss og klapp og smil og solskinn bestandig vel? Å nei da, mor – men jeg vet at jeg kan lite på Lucy, sånn at vi nettop kan holde godt sammen, hvis det blir vanskelig for oss. Hun er akkurat sånn seig og tålmodig til å bære trykk og motgang, uten å la sig klemme spenstigheten utav – når hun og jeg er sammen, notabene – – men ingen av dere kan jo vite hvor søt og gla hun er når vi to er alene –. Overlatt til sig selv, forrådt enda engang av et menneske som hun stoler på –. Ja du kan jo selv forsøke å tenke dig hvordan du vilde like det, hvis du hadde henne gående i Kristiania som min fraskilte kone.

Forresten du, mor, – jeg mener ikke å si noget som kan forkleine henne den aller bitterste smule, når jeg 227sier, jeg har den mest bunnløse tillid til Lucy, så lenge jeg selv har henne og hun har mig. Men hvis jeg igjen overlot henne til sig selv, så har altså ikke jeg lyst til å tenke på de eventualiteter som da kunde inntre –.»

Julie Selmer hadde stått ganske stille og sett på sønnen, mens han talte. Nu snudde hun hodet til siden, – sukket. Så sa hun i en helt annen tone:

«Tenk om jeg hadde ant det, Paul – at du kunde tenke på å bli forretningsmann! For da vilde jeg ha foreslått dig at du gikk inn i min forretning – efter anneneksamen for eksempel. Men det falt jo ikke mig inn – at nogen av dere kunde tenke dere en annen vei enn et eller annet universitetsstudium.»

Paul avholdt sig fra å svare. Men utsikten til å bli utdannet som forretningsmann under morens faste hånd forekom ham ikke det spor tillokkende.

«Ser du, mor,» sa han svært jevnt og veloverveid: «Av de samme grunner, som altså også du er opmerksom på, mener jeg det vil være vel så heldig for oss, om Lucy og jeg sammen blir nødt til å finne oss tilrette i omgivelser som er like nye for oss begge. I en fremmed by. Hvor de mennesker som jeg kommer til å få noget med, vesentlig iallfall, vil være våre egne jevnaldrende.»

Igjen sukket Julie. – Piken kom i døren i det samme, aftensbordet var ferdig. «Har du snakket med din far?» spurte Julie idet de gikk inn. «Hvad sier han om dette?»

«Å, du kan tenke dig han var adskillig mindre enn begeistret. Nei, han likte det jo ikke. Og ikke Lillian heller,» la Paul til, uskyldig.

Da moren ved bordet bad ham om nøiere beskjed – hvordan han og Henrik da hadde tenkt sig kompaniskapet ordnet – skjønte Paul at hun hadde visst igrunnen alt gitt sig. Med den der forfløine ørefiken var vel egentlig hennes motstand opgitt –.

*

En stund senere utpå kvelden var hun i virkeligheten optatt av hans nye plan – med liv og sjel. Noget i det 228at gutten hennes sånn brøt av alle broer bak sig – det tiltalte henne igrunnen, det merket Paul godt.

Hun drøftet den økonomiske side av saken – forklarte ham med et lite smil forskjellige ting som sønnen ikke hadde større greie på; engang han hadde vist sig snar til å forstå et forhold som hun gjorde rede for, roste hun ham, nikket og løftet sitt likørglass mot ham.

De pengene hans som stod i hennes forretning, kunde hun utbetale i løpet av seks måneder – noget før naturligvis, hvis det var om å gjøre. Men hun foreslo de skulde gå sammen til hans onkel Paul: «Jeg vet at han har testamentert dig endel fremfor de andre barna – for navnets skyld.» For der burde jo treffes en ordning, slik at Paul ikke satte inn i firmaet mindre enn tredjedelen iallfall –.

«Det skal jeg forresten gjøre enda ikveld – skrive til de kredittoplysningsbyråene som jeg pleier å bruke –.»

«Kredittoplysningsbyråer?»

Julie lo sakte:

«Ja –? Du ser på mig akkurat som jeg hadde sagt et uanstendig ord! Å guttebarnet mitt, du får en masse å lære.» Hun hadde reist sig, strøk over hans hår, idet hun gikk forbi: «Igrunnen, jeg liker dig, jeg, Paulinus.»

*

Men da han gikk opover fra Østbanestasjonen om natten og slapp morens to brever i en postkasse underveis, kunde han likevel ikke fri sig fra en følelse av at kredittoplysningsbyråer, det var der noget anstøtelig ved.

*

Imidlertid var de oplysninger som Julie Selmer fikk om Henrik Alster og hans forretning, ualmindelig gunstige – det forklarte hun sin sønn, som enda ikke kjente det minste til å bedømme valøren i et oplysningsbyrås svar. Han var nede hos moren på hennes kontor hver dag disse dagene, og da Henrik kom tilbake fra Sverige, hadde de alle sine konferanser der. Henrik Alster var åpenbart svært godt fornøid for at fru Selmer tok en hånd i med dem – han hadde fått stor respekt for hennes forretningsdyktighet.

229Det hadde også lykkes henne å få gamle arkitekt Selmer interessert i nevøens planer, blant annet ved å spille ut Lillian på en eller annen snedig måte – den eldste svogeren fortsatte hårdnakket med å betrakte Erik Selmers annet ekteskap som etslags feiltrin. Og Lucys blonde og litt massive skjønnhet hadde charmert ham fullstendig, dengangen da Paul ved en lykkelig innskytelse hadde fått slept henne med sig op til onkelen på en visitt.

Paul selv var nær ved å bli litt svimmel, så fort som denne plutselige ideen hans blev gjort til virkelighet.

Det var litegrand pussig – nu var moren fyr og flamme for saken, og han skjønte, på en måte betød dette for henne enslags triumf over faren og Lillian. Efter at hun i alle årene hadde forsøkt å legge en demper på hans bitterhet overfor de to og tilslutt var gått ut av veien enkom ærend for å forsone ham med dem. Og da det var lykkes henne, var hun blitt sjalu. Men det kom vel av at hans søsken på en måte hadde installert sig for godt deroppe –.

*

Saken var så godt som bragt på det rene, før Paul nevnte den med et eneste ord til Lucy. Så telefonerte han til henne i butikken en dag, avtalte at de skulde spise middag sammen i byen.

Hun satt og hørte på ham, målløs, med vidåpne øine, som svartnet besynderlig mens Paul foredrog saken rivende ivrig.

«Nå, jentunge – hvad sier du – er du ikke glad da?»

«Glad,» sa hun tonløst. «Jamen – da kommer du jo til å reise bort da?»

«Tja – det lar sig altså ikke nekte. Men så blir det forhåbentlig ikke så lenge til da, til jeg kan hente dig efter mig.»

Lucy smuldret brødet på duken. Hun satt og dukket hodet mellem skuldrene.

«Nu skal du være kjekk pike, Lucy – du får da iallfall spare tårene til en gripende avskjed på Østbanen lell! Kjære dig – vi har jo hatt det aldeles vidunderlig 230sammen snart et år – ja mere enn et år da, forlovet har vi jo været en femten måneder – men du vet hvad jeg mener. – Det blir uøkonomisk i lengden å leve sammen på den måten som vi gjør –.

– Ja ikke med penger mener jeg,» sa han leende, da han så hennes uttrykk. «Men det at vi aldri har råd til å være den minste smule sparsomme med oss selv – eller ødsle, om du vil. Vet du hvad jeg lengter efter somme tider? Rent ut sagt – efter at du og jeg kan begi oss inn i vårt felles sovekammer og klæ av oss uten dikkedarer, mens vi gjesper omkapp så høit som så» – han sprikte med tommel- og pekefingeren – «og gi hverandre et sånt søvnig, borgerlig godnattkyss – so-ov godt da – duh?»

«Uff – hvorfor skal du snakke sånn – stygt –.»

«Neimen Lucy – var det stygt? At jeg synes det kunde være morro å se dig en morgen krype inn under teppet og sove videre, mens jeg må op og på kontoret – og tenker mens jeg stikker avgårde morgengrinet og frøsen, at det er nogen som har det godt og kan bli liggende og dra sig og få frokost på sengen!»

Lucy så op med et lite sky, fattigslig smil.

«Skål da, Lucy!» Han krystet hennes hånd under bordet. «Og så behøver du ikke lenger å være redd for det, vet du! Og jeg skal forsøke om jeg kan labbli å banne, når ungen finner på at den vil belje en hel natt til ende.»

«Helledussen da, se nu ikke så tragisk ut, Lucy!»

«– Det er ikke verd du kommer ned til mig ikveld,» sa han, idet de gikk ut av restauranten, «jeg vet ikke hvad tid vi blir ferdige nede hos mor – og kanskje Henrik går med mig op efterpå så –. Du, mor vil gi oss pianoet sitt –.»

«Nei, da kommer jeg altså ikke da,» sa Lucy duknakket.

*

Ikke til et menneske hadde han nevnt noget om sitt besøk hos Harald Tangen og det der. Men erindringen om det var som en understrøm i sinnet, når han ivrig 231og glad så sakene ta fart og utvikle sig mot den endelige avgjørelse.

Den siste søndag han var i byen, begav han sig så avgårde for å overvære høimessen i Sankt Olavs kirke.

Der lå enda en fin dimme av tynn frosttåke, men den holdt på å dampe bort for morgensolen, da Paul kom op i Akersgaten. Himmelen stod blekblå og mild over tak og kirketårn som slynget ut klokketonene. Der satt igjen litt brunsket løv på trærne enda, og utenfor Katedralskolen lette noen unger efter kastanjer mellem de nedfalne blader. Fortaushellene klang frosthårdt under folks trin på den søndagsstille gate.

De få menneskene som var ute, så ut som de skulde i kirke allesammen. Og Paul følte likesom en liten kriblen i maven – det var første gang i sitt liv han var ute som kirkegjenger aldeles frivillig. Det ringte fra Trefoldighetskirken, fra Olavskirkens tårnglugger ljomet klokkeklang –. Sett slik nedefra gaten tok kirken sig virkelig godt ut på terrassens grå stensokkel, med den brede trappe op, og det rødbrune fronttårn, hvis slanke spir pekte op i den blå luft. Idag stod hovedportalen fremme på tårnet vidåpen.

En flokk svarte og hvite nonner kom omkring hjørnet og gikk inn, idet Paul steg opfor trappen. Paul undret sig på om han skulde treffe nogen bekjente i kirken – han visste ikke enten han ønsket det eller ikke.

Idag var kirken temmelig full av folk – de knelte eller satt i benkene. Igjen tok rummet sig helt anderledes ut, og på alteret oppe i koret brant en masse lys. Paul fant sig plass omtrent midt i kirken, satt og holdt sin hatt på kneet, til han opdaget at de andre mennene hadde lagt sine på gulvet innmed knelebenkene; så gjorde han også det. Igjen berørte stillheten ham som noget godt – her var der ingen som snakket eller hvisket sammen, mens de ventet på at presten skulde komme. En eldre mann, som knelte like ved siden av ham, bad så lebene hans rørte sig.

Så satte orgelet i – og nogen små korgutter og en prest i grønn kåpe var kommet frem ved alteret. Presten 232gikk nedover gjennem kirken og skvettet med en greie, mens korguttene holdt hans kåpeskjøter til sidene. Menigheten sang – det var altså stikk imot alt hvad han alltid hadde hørt. Mannen som knelte ved siden av ham, skjøv bort til ham en av disse små svarte bøkene som katolikkene lot til å ha så god råd på – pekte. Nå, det var det som de sang altså –.

Asperges me, Domine, hyssopo, et mundabor. Lavabis me, et super nivem dealbabor. Teksten stod på norsk ved siden av: Bestenk mig, O Herre, med isop (d. e. med Kristi blod) – å nå, betød det det – og jeg skal vorde ren. Tvett i mig, at jeg skal bli hvitere enn sne. Forbarm dig over mig, O Gud, efter din store barmhjertighet. Ære være Faderen og Sønnen og den Helligånd. Som det var i begynnelsen, som nu og alltid og i all evighet. Amen.

Paul forsøkte å huske hvordan klokkerbønnen var som de brukte i de protestantiske kirker – for dette svarte vel til den. Det var noget om at jeg er kommet inn i Ditt hellige Hus for å høre, og oplat mitt hjerte –. Kanskje det var klokker Megaards skikkelse og stemme som hadde gjort at han pleide tenke sig Gud i en skolebestyrers lignelse, hvergang inngangsbønnen blev lest i Fossbakke kirke. Også ordene her var jo likesom mere direkte tale fra skapningen til sin Skaper. Og det der symbolet med stenkningen var igrunnen svært veltalende.

Han hadde håbet det skulde være Harald Tangen som forrettet, men det var en annen – en meget eldre mann.

Paul forsøkte å huske hvad han hadde lest i Tilmann Pesch om messen, og følge med, men det var ikke lett. Først da de sang Gloria, fikk han enslags tak i tråden – til Gloria stod teksten i den boken som hans sidemann hadde stukket til ham.

Nu var det presten som stod foran alteret og sang – og den tjenstvillige nabo plaserte en annen bok foran ham, pekte og drog sig tilbake igjen til sin egen andakt. Det var dagens tekster som blev messet nu, skjønte Paul og leste dem i boken – de stod på latin og fransk. Uvilkårlig oversatte Paul det for sig selv, mens han leste:

Epître de l’Apôtre S. Paul aux Ephésiens, 4, 1–16; 233Mine brødre, jeg besverger Dem, jeg som er i lenker for Herrens skyld, å leve på en måte som er værdig det kall til hvilket De er blitt kalt, i all ydmyghet, sødme og tålmodighet, idet De understøtter den ene den annen med charité – det er midt imellem kjærlighet og barmhjertighet, nei begge deler på en gang – med charité, mens De bestreber Dem for å bevare enheten av en og samme ånd ved fredens bånd. De er et eneste legeme og en eneste ånd, likesom også dere er blitt kalt til ett og samme håb. Der er en eneste Herre, en eneste tro og en eneste dåp, en eneste Gud og Far til alle mennesker, som er ovenover alt, som gjennemtrenger alt og residerer i oss alle. Han er velsignet i århundreders århundreder. Amen.

Graduel. Ps. 32. 16. 6. Lykkelig det folk for hvilket Herren er Gud! Lykkelig det folk som har valgt Ham til arv! Ved Herrens ord er himlene blitt gjort, og himmelens hær ved pusten av hans munn. Alleluja, Alleluja. Herre, hør min bønn, og at mine skrik måtte nå like op til Dem – på fransk sa man altså vous til Gud –.

Evangile selon St. Matthieu: På denne tid nærmet fariseerne sig til Jesus, og den ene av dem, en doktor i loven, spurte ham for å prøve ham: Mester, hvad er det allerstørste bud i loven? Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, hele din sjel og hele din ånd. Det er det største og det første bud. Det annet er lignende det: Du skal elske din næste som dig selv. Til disse to bud knytter sig hele loven og profetene. Fariseerne som var forsamlet – nei: Siden fariseerne var forsamlet, gjorde Jesus dem dette spørsmål: Hvad tenker De om Kristus? Hvem er han sønn av? De svarte ham: Av David. – Men hvorledes da, sier han til dem, David inspirert fra det høie, kaller han ham Herre, idet han sier: Herren har sagt til min Herre, sett dig ved min høire side, til jeg gjør en skammel for dine føtter av dine fiender? Hvis da David kaller ham Herre, hvordan er han da hans sønn? Ingen kunde svare ham nogenting, og fra denne dag av var der ingen som våget sig til å spørre ham ut.

234– Den lille anstrengelsen som det var, at han var nødt til å oversette tekstene for sig selv, gjorde at de rørte ham som noget nytt og friskt – han hadde saktens hatt dette her på skolen i sin tid, men det var likesom han aldri før hadde fått noget begrep om meningen. Og så at stykkene var trykt sammenhengende, uten den forvirrende opdelingen i vers med tall foran. Epistelen blev et bruddstykke av et virkelig brev – noget som var skrevet ut i ett strekk, inntrengende, brennende ivrig. Han hadde aldri tenkt på det før – bare opfattet Paulus’s brever som enslags stenrøis av skriftsteder, hvorfra prestene og emissærene tok kasteskyts og pælmet hverandre og sine tilhørere med dem. St. Paul – han kom til å smile; det hadde han jamen aldri tenkt på før, at det var jo ham som han var opkalt efter – som protestantene kaller Paulus og har et eget snitt til å fremstille som en gruopvekkende kjedelig plagemester. Han skulde sandelig ta og lese nogen av sin berømte navnes efterlatte brever – i den engelske oversettelsen som Harald Tangen hadde gitt ham. Kanskje virket de helt anderledes, når innholdet i dem fikk tre frem uten den der iklædningen av tyskpreget gammeldansk som kalles bibelsprog. – At reformasjonen har gitt oss bibelen på morsmålet, det er da igrunnen et av de historiske folkesagn som der er ualmindelig lite av historisk kjerne i. Naturligvis, helt uforståelig har det aldri været hertillands. Men må ikke den forunderlige, selvlysende klare kirkelatinen ha været vel så forståelig for folket i sin tid, som den rare, snirklede og vriene renessansedansken?

Vidunderlig godt var disse tekstene valgt og stilt sammen. Her var da ingen forbehold og merkverdige krumspring omkring spørsmålet – hvem var Jesus? Nå, det visste han jo forsåvidt fra før – den katolske Kirke hadde alltid svart sitt svar på det, klart og bestemt.

Paul hadde besluttet sig til å høre godt efter prekenen. Men det var ikke gjort bare med å fatte en slik beslutning. Presten brøt svært på norsken, og hans preken var nokså ordinær, syntes Paul – ganske visst ikke så svamlet som onkel Abrahams prekener pleide være, der 235var mere stoff i den og mindre av ord som bare skulde fylle ut, og den blev fremført tørt, som et foredrag, uten den trettende syngingen på ordene. Men den var drøi å ta inn likevel, og hvert øieblikk svevde hans tanker ut på vidåtta. Gudskjelov så var den da nokså kort iallfall.

Så blev der intonert etsteds: Credo in unum Deum – og hele menigheten stod op, og orgelet og koret falt inn så sterkt så det gikk ham koldt nedover ryggen: ledd for ledd sang kor og menighet den veldige trosbekjennelsen som en vekselsang – det var som nogen med veldige hammerslag slo fast hvad de trodde på. Til plutselig hele menigheten sank fremover i kne, og det kom oppe fra orgelgalleriet, stilt og klart, uendelig distinkt:

Et incarnatus est de Spiritu sancto ex Maria Virgine, et homo factus est –.

Menigheten reiste sig og stod igjen. Og Paul, som hadde satt sig da de andre falt på kne, syntes ikke han kunde reise sig og stå nu – akkurat som han hadde satt sig ned på sin ende for å demonstrere mot læren om inkarnasjonen. – Så satt han og følte sig nokså genert en stund.

Nu kom altså det egentligste av messen. Han prøvde å følge med, men kunde ikke huske hvad det var presten bad eller hvad hans bevegelser betød, skjønt han altså hadde lest om det engang –.

Men i stillheten som plutselig fylte kirken, da sang og orgel tidde – og så de små håndklokkene kimte og han så den lille hvite hostien løftet høit av prestens hender – så lot han sig ganske stille gli frem på kne, han og, og gjemte ansiktet i sine hender. Hvis altså det var dette som var virkeligheten, og alt annet i verden bare tok sin virkelighet fra denne virkelighet – så var naturligvis hele livet, når det hadde brutt forbindelsen med den, bare som enslags vassing omkring på villgress og i skodde, og alle de verdier en jaget efter, var i realiteten bare noget noksagt, som maten i de underjordiskes kopper –.

– Idet han reiste sig for å gå, fikk han øie på Gotaasene i en benk lenger fremme – de knelte enda, hadde 236kanskje nogen private bønner som de sa efterpå. Folk lot til å gjøre sånn her – de avsluttet likesom gudstjenesten selv, hver for sig.

Utenfor på den store trappen møtte høstdagen, strålende av sol og himmelblått. Foran sig så han to unge piker som gikk nedover – han kjente Randi Almes morsomme lille profil og ildrøde hår, og Monika Gotaas med den svarte fletten som vred sig, fordi håret var så krøllet som en negerunges. Paul løp efter ned og hilste.

«Å goddag,» sa Randi nokså uforundret. «Dig er det da en evighet siden jeg har sett. Det vil si, jeg så et glimt av dig i Samfundet for fjorten dager siden –»

Fortauet var sleipt og svart, men der var en henrivende vårlig anelse av fuktighet i luften, nu da solen hadde løst op nattefrosten. De spurte hverandre om sommerferiene.

«Tenk, da kunde du godt ha tatt en tur innpå skogen til oss,» sa Randi, da Paul fortalte han hadde været på moen. «Det er ikke så langt, når en sykler fra Gardermoen til Romsåsgårdene og går den gamle kløvveien vest over åsen. Det hadde jo kommet til å heve Monniks og min prestisje da, skjønner du, overfor jentene i de andre sætrene, om vi hadde fått besøk av en militær –»

«Ja hadde jeg bare visst at dere var der så. Jeg skulde hatt moro av å se Almssætrene også. – Var dere budeier isommer, dere da?»

«Det vil si, vi hadde med oss en gammel en som har været sommerbudeie hos oss i mange år. Men jeg syntes det var morro å stelle i sætra engang igjen –. Og Monnik kom såvidt over sin redsel for kuer, så jeg fikk lært henne å melke.»

«Du da,» lo Monika. «Isj, de var så ekle – når jeg hadde fått melket en skvett, så tro kua alltid op i bøtta for mig – hvis ikke hun spente den overende –»

De var kommet utenfor et konditori nede i gaten, og så foreslo Paul at de skulde bli med inn og få en kopp te.

Serveringsdamen kom med brettet, og Paul hjalp til å flytte de unge pikers håndbagasje – håndvesker, messebøker og hansker – over på en stol.

«Hvad var det forresten for en prest som forrettet 237idag?» spurte han svært henkastet, «jeg gikk dit egentlig for å få høre pastor Tangen preke. Jeg kjenner ham privat, så jeg hadde morro av å høre ham engang.»

«Pastor van Richthofen heter han visst – han er inne på besøk, han er i en av byene nede ved kysten. Pastor Tangen er visst på reise med biskopen.»

«Er ikke han en svært dyktig prest – Harald Tangen?»

«Jo – han er en god predikant. Og hans skriftebarn er svært glad i ham. – Jeg kjenner ham ikke noget videre ellers – jeg skrifter for gamle pastor Kindrich; det var ham som optok mig så.»

«En ting gikk iallfall op for mig idag,» fortsatte Paul, «hvorfor dere katolikker tilber jomfru Maria. Hvis man altså tror at det var Gud som steg ned på jorden, da Jesus blev født, så må det igrunnen være skrekkelig vanskelig å hylde ham og så forsøke å late som hans mor var luft for en. Er det ikke sånn?» spurte han, da Randi bare smilte litt til svar.

«Jo naturligvis. Det vil si, tilbedelse kaller vi det bare overfor det uskapte. Jeg vet ikke om du skjønner forskjellen – skjønt du altså åpenbart har en viss naturlig opfatningsevne –»

«Takk skal du ha. Det ser ut som jeg skal bli nødt til å greie mig med den,» sa Paul litt fornærmet. «Jeg må si, den katolske iveren for å gjøre konvertitter har jeg ikke merket noe til. Nu kjenner jeg da virkelig en hel bråte med katolikker, og enda er der ikke en av dere som har lagt to pinner i kors for å omvende mig!»

Randi så opmerksomt på ham et øieblikk:

«Det er kanskje nettop derfor da. Fordi du kjenner så mange – og vesentlig sånne fortryllende og prektige representanter for papismen som Gotaas og fru Gotaas og pastor Tangen – for ikke å snakke om oss to. Så vi er redd du kunde finne på å gå over til katolikkene. Hvis du går over til katolisismen, ser du, og blir skuffet efterpå, så kan du være viss på at skylden er din – Gud skuffer ikke nogen. Men går du over til katolikkene derimot» – hun lo – «da kan det nok hende du blir 238svært skuffet, og det behøver iallfall ikke bare å være din skyld.»

«Nå sånn.»

Han spurte efter Eberhard og Margrete-Marie Gotaas. De skulde ha bryllup til våren, fortalte Monika; hun selv gikk på Handelsgymnasiet nu, og så skulde hun få posten efter Margrete-Marie, når søsteren giftet sig.

De unge pikene vilde gå en tur ned på Akershus, og så fikk de følge et stykke nedover – Paul skulde reise ut til sin mor med middagstoget.

«Jeg har min forlovede derute – frøken Arnesen; husker dere vi var opover i Nordmarka sammen engang ifjor vår?»

«Gratulerer,» sa Randi og Monika. «Det var forresten nogen som sa det,» bemerket Randi – «forleden dag. Hvem var det nu igjen? – Du må være så snild å hilse henne –»

*

Han hadde mast til han fikk Lucy til å reise alene utover om lørdagen – dels for å bli fri, så han kunde avlegge sitt påtenkte besøk i den katolske kirke. Dels fordi Lucys stadige mine av resignert fortvilelse irriterte ham i lengden. Den tause, lidenskapelige nød og jammer i hennes kjærtegn fikk hans hjerte til å krympe sig – men han blev sandelig en god del sint på henne for det også.

Men der kom jo en natt som skulde være deres siste – foreløbig.

Paul blev gjennemrystet, som om selve grunnen under dem plutselig hadde slått en sprekk og skilt dem – og hun stod på sin side av kløften og skrek til ham, i dødsens redsel. Enda kløften bare var noget hun bilte sig inn, men det var ikke mulighets råd for ham å få snakket henne tilrette; hun hisset sig selv op, til hun var aldeles vettløs, over ulykker som bare truet i hennes egen fantasi.

«Du får ikke reise fra mig – jeg holder ikke ut at du gjør det. Du vet ikke du, hvordan det kommer til å gå med mig, hvis du reiser fra mig. Men jeg vet det – jeg 239holder ikke ut engang til å bli reist ifra. Enda jeg var ikke glad i de andre – ingen verdens ting imot sånn som jeg er i dig – men allikevel så var det så fælt så du tror det ikke, for du har aldri prøvd noget slikt. Men hvis du går fra mig, så tar jeg livet av mig –»

Hun satt op i sengen mellem ham og veggen – i skinnet av lyset på nattbordet var hennes ansikt så forgrått, så det så knapt menneskelig ut, med våte halmstrå klissende mot den røde, svulne hud, og ellers var hun et eneste bustenøkle, for hun hadde ligget og vridd hodet rundt og rundt mot hans bryst.

Paul løftet sig op på albuen, da kastet hun sig over ham, bet ham i halsen og i brystet, forsøkte å egge ham til sig med kjærtegn som han kjente som et galt menneskes påfunn – mens hun tutet sakte, og der var en lyd i hennes strupe som et forpint dyrs jamring: «Å, gå ikke fra mig da, Paul, Paul, Paul, – gå ikke fra mig da.»

«Kom, så står vi opp og setter oss inn foran ovnen litt» – men han måtte trekke henne ut med makt næsten. Han fikk tullet sitt pledd om henne og klemt henne ned i den store kurvstolen, skrudde op trekken i ovnen – for nu rystet hun av frost, eller eftervirkningen av det desperate anfallet sitt, så det gjorde vondt å se det. Der var litt sherry igjen på flasken – Paul skjenket i hennes glass og så at han selv skalv på hendene.

«Se så – drikk op dette nu.»

Hun blunket op mot ham med sine ørsmå, hovne øine. Han stod i den fotside hvite nattskjorten – Lucy hadde alltid været så imponert av hans lange, engelske nattskjorter.

«Å Paul, du behøver jo slett ikke å tenke på å gifte dig med mig,» sa hun, rusten i målet. «Du kan da skjønne, jeg har da aldri ment å forlange det av dig.»

«Jeg tror ikke engang du aner» – Paul satte sig i den annen stolen, «at det der er det verste og det mest fornærmelige du kunde si til mig. Tror du jeg har løiet for dig hele tiden da, og aldri ment noget av alt det som jeg har sagt dig?»

«Jo stakkar, jeg vet nok at du har ment det. Men jeg 240har aldri trodd at det kom til å gå slik – det er bare noe du har trodd fordi du er så uerfaren. Det er nok ikke noget som du rår for, Paul –»

«Da skulde jeg ha fan så god lyst til å vite hvem som rår med det,» sa Paul rasende. «Ja bevares, skal du drive på slik – så kan det naturligvis bli nødvendig å få dig på en nerveklinikk – men det er nu da bare en utsettelse –»

Nu gråt hun igjen, sakte og jammerfullt. Paul reiste sig, gikk bort og tok omkring hennes nakke:

«Stakkars lille Lucy min – da har du jo hatt en masse vondt hele dette året da – som jeg ikke har visst det minste om. Når du hele tiden har gått og ventet der skulde skje et eller annet mystisk – som jeg i min uerfarenhet ikke kunde gjøre noget imot –» han forsøkte å løfte hennes ansikt op, så han kunde kysse henne.

Efter litt motstand gav hun sig, og så satt hun og stirret på den røde glød bak kråkesølvruten:

«Å nei, jeg var ikke så svært ulykkelig. Jeg tenkte jeg var lykkelig så lenge det varte –»

Paul klemte sig ned i stolen ved hennes side, fikk henne op i fanget sitt. Med armene omkring henne forsøkte han å snakke fornuftig – utmalte for henne hvor anderledes alt skulde bli, når de fikk sitt eget hjem.

Lucy hørte på, nærmest litt mutt nu. En gang avbrøt hun ham sint: «Jeg bryr mig ikke det grand om å få barn. Jeg liker ikke unger –»

«Fy, det var ikke pent sagt. Men det kan du nu ikke vite noget om da, fordi om du ikke likte å passe ungene til fru Holst.»

Så gråt hun igjen – arbeidet sig selv op, til hun gråt verre og verre. Paul slo sig sint for å få stagget henne:

«Hysj da – de våkner vel inne hos Fransens av dette levenet –. Du risikerer at de henter konstabelen fordi de tror jeg holder på og myrder dig –»

Langt om lenge var hun blitt så utmattet så han våget gå inn med henne, og litt efter sovnet hun med sitt hode på hans skulder. Da hadde hun grått minst en halvpegl med saltvann utover nattskjorten hans, tenkte Paul.

241Forsiktig lettet han sig litt op – tok inn i et siste blikk det lille rummet, halvtomt og uryddig av opbrudd alt i det flakkende lysskinn – så blåste han ut flammen.

Dette her hadde han sant å si ikke ventet – han hadde trodd fullt og fast at de mente og tenkte likt, når de snakket om en fremtid sammen. Men stakkar, hun kunde vel ikke gjøre for det – det var denne tåpelige mistilliden til livet og mistro til alle mennesker, som hadde støtt ham så ofte. Men nu var det som han hadde slått sig mot en skarp sten i mørke. Stakkar –. Jeg vet hvordan det er å bli reist ifra; det gjorde det ikke morsommere for ham at hun gav sig til å mane frem slike erindringer –.

Likevel så visste han det – trass i alt det som allverdens tanter sa, om at erotikk var ikke noget å bygge på, og felles interesser var nødvendig – det var akkurat noe tanteprek. Den dagen de to først kunde gå inn i sitt eget hus og lukke døren for alle uvedkommende, så visste han det gjorde ingenting at ikke de hadde det som tantene kaller felles interesser. En samfølelse overfor selve livet hadde de, sansenes rytme var bare som pulsslaget i den enhet de to var – han visste ikke, men de to sammen var noget meget virkeligere og mektigere og så underlig hverdagslig og varmt – og all slik teoretisering om erotikk og mann og kvinne var bare som vind omkring hjørnet av deres hjem –.

Han holdt på å sovne, kjente i mørket at Lucy hikstet enda i søvne som et barn der har grått sig trett. Utydelig kom det for ham som et billede – en verandadør med hvite gardiner som vinden fikk til å svulme innover, og utenfor var der solskinn og grønn skygge av villvin, og Lucy i hvit kjole stod og bøide sig over en barnevogn –.

– Billedet skiftet – han var ute i en gang, og døren stod oppe ut til snefokk, bakom skimtet han en mur av mørk granhekk. Han hadde gevær og ryggsekk, og en kvikk rød liten harehund skapte sig tullet av forventning – mens han snakket til Lucy som var bakom en halvåpen dør og skjente på ungene, ikke stå der i trekken –. 241Den ytre rammen om billedene minnet om hjemmet på Linløkka, men stemningen var en rolig, litt overmodig glede, «my house is my castle».

Bare Lucy høitidelig var blitt innsatt i et hjem, sånn at hun visste, her var det hun som hadde retten til å være, og det var hans plikt – ikke bare en følelse som han bekjente – å forsvare hennes rett og holde det hele oppe. Ekteskapet – at det igrunnen var det mest romantiske av alle sanne kjærlighetsforhold, det hadde han ikke tenkt på før – sånn enslags nybyggerliv – på en ø – som de hadde tatt i besiddelse –.

Dermed var han blitt såpass rolig så han kunde falle i søvn.

*

Hans mor fulgte på stasjonen den kvelden han reiste, sammen med Lucy og begge brødrene. Tua og Halstein hadde han sagt farvel til oppe hos faren; de var reist til Garnaas’ foreldre samme dags middag.

Julie tindret av munter sinnsbevegelse. Hans og Sigmund var hyggelige og rolig interesserte, sånn som de alltid pleide være, og Lucy var stille, blek og tragisk storøiet. Da toget svingte i kurven og Paul stakk til sig sitt lommetørklæ, snudde han sig innover i kupeen og tok til å ordne om på sine nye håndkofferter – Lucys avskjedsblikk blev ved å hjemsøke ham –.

Det minnet om uttrykket i øinene på en liten gråhvit ku som hadde gått sig ned i en myr – de var støtt på den engang de var på fottur, Nikko og han, mens de var skolegutter. De greide ikke å få den op alene, og så løp de til nærmeste sæteren efter hjelp. Da hadde det stakkars beistet sett sånn på dem, mens det lå der, rautet ynkelig og tok til å stri takomtil, men næsten aldeles utkjørt –.

Vel, på sett og vis var Lucy kanskje det en forstår ved en ku – men hun var hans, og han elsket henne mer enn en husmannskjerring elsker den einaste kua si –. Så det blev hans sak å få henne op av den hengemyren hun hadde gått sig ut i. Det nyttet ikke at han 243tok sig nær av det, om ikke hun skjønte hvorfor han måtte fly fra henne sålenge –.

Han satte sig, fikk frem snadden, brettet ut en aftenavis – tå tørket han duggen av kupéruten og satt og så ut på lysningen fra togvinduene som jog henover mørkeveggen utenfor. Omsider bestemte han sig til å forsøke med avisene for alvor.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.