II.

Om sommeren var verandaen som en stue til. Den var helt innelukket av grønt – villvin, aristolochia og kaprifolium. Bare ved trappen ned til haven så en ut under løvbuen på de tettpakkede masser av røde og gule sommerblomster; farvene og eftermiddagssolen derute virket blendende varmt mot den svale, grønne skygge heroppe.

Dette året hadde Paul været borte på fotturen sin i over fem uker. Han kom hjem en eftermiddag i august, så solbrent så det brune håret hans synte lyst og gulaktig mot huden, og den gamle brune sportsdressen hans hadde falmet så den var på farve som høimo. Hele gutten luktet av sol og landeveisstøv og peisrøk og krøtter og vasstrukne fettlærsstøvler. Julie kom til å tenke på store bikkjer som ligger og solsteker sig på et gårdstun en sommereftermiddag.

Hun hadde gitt ham mat ute på verandaen, og tilslutt hadde hun spendert en pjolter på den voksne sønnen. Hun satt og så ned på sømmen sin, og innimellem smilte hun til det som Paul fortalte – likevel så hun hele tiden bare den store gutten og nød ham, tindrende og frydefullt.

Han så ut som en stor slamp altså – så stor og lang og skulderbred som han var. Det knaket og pep i den gamle kurvstolen når han rørte sig – han lå sammenkrøkt i overkroppen, i skjorteermer og med opknappet 20vest – de store føttene i beksømstøvler sprikte langt utover gulvet. Julie kunde ledd av lykke, så pen syntes hun han var, med den lave, brede pannen og det nøttebrune håret som sommersolen hadde gitt gullglans i krøllene – de krøllene som han tuktet og snauklippet, men ikke fikk bukt med likevel. Han hadde været og fått klippet sig i Nesbyen også, fortalte han, fordi det blev så varmt med den luggen –.

Under den unge, glatte pannen stod øienbrynene som rette streker; ved tindingene gikk de skarpt ned i en bøi. Og øinene hans var så vakre, klare og grå, med små gule stenk i iris. Nesen hadde likesom ikke vokst ut med ansiktet ellers, den var rett og pen, men for liten og stutt – akkurat samme nesen hadde forresten hans far også; Eriks nese så ut som den aldri var blitt voksen. Men munnen, Pauls munn, var aldeles vakker likefrem – stor, skarpt skåret, med smale, fintsvungne leber som var høirøde og fine av ungdom enda.

Det var allerede en god del år siden Paul var skutt op høiere enn henne, men Julie var aldri kommet ut over sin henrykkelse fordi hun måtte se op, når hun skulde se sin eldste sønn inn i ansiktet. Og Hans også var høiere enn henne, og Sigmund tegnet til å bli like lang og bredskuldret som Paul –.

De fylte op og klampet tungt her i hennes nydeligpene, lyse lille dukkehus. Da hun innrettet sig herute, hadde hun fulgt sin egen smak av hjertens lyst – og dengang var hennes smak likesom bare reaksjon mot alt det hun hadde brutt ut fra. – Store, mørke byleiligheter, digre polstrede møbler som hun syntes lignet korpulente, andpustne svigerinner, fossefall av cremefarvede blondegardiner og skumle fløielsportierer, tunge, unyttige pyntestykker av nikkel og majolika og kobber – vaser og urner og kanner som aldri et menneske hadde ment skulde brukes til å skjenke nogenting ut av; bare klenodier som Eriks slektninger hadde sloppet ned hos henne til minne om bryllupet og juler og fødselsdager –.

På en ubestemt måte sanset Julie det som triumf. Disse guttene hennes som vokste sig så store og så tunge 21– hun hadde da nådd det, at hun hadde fått revet dem ut av den tunge, storstilte rammen som de ellers skulde være vokst op i – den grå, alvorlige høitideligheten som ingenting kunde rokke. – Selv Eriks skinnsyke hadde krenket henne dobbelt og drevet hennes oprørskhet til det ytterste, fordi ingen lidenskap hadde kunnet få bukt med mannens bunnløse, selvbevisste alvor. Det hadde været der overalt – i de endeløse meter av mørke plysjportierer som falt ned foran alle høie og dystre dører, det bredte sig over alle gulvenes arealer av brysselertepper, neiet underdanig som store overstoppede lenestoler med armene bredt ut for å ta de tunge sesser i fanget –.

Hun hadde bortført sine sønner til luft og lys og solskinn, hun hadde lært dem til å grave i jorden og stelle med trær og blomster og dyr, snekre og male. Hun hadde sendt dem ut og latt dem trave over land og strand. Folk med sånne store skrotter skal føle, de ikke hører til i stuer. – Derfor kunde de godt elske hjemmet sitt; hun visste at guttene hennes elsket hennes hjem, hvor alle farver var blonde og klare, alle linjer spinkle og rette og rene, hvor de tertede små musselinsgardinene ikke stengte ute lyset og dagene. De forsøkte å klampe varsomt, de satt ikke isund en stol uten de forsøkte å gjøre det med en viss forsiktighet. Kanskje de hadde lært det for hele livet, å ha enslags respekt for spede og skrøpelige ting – ferdes så fint og varsomt de kunde, mellem det som er nydelig og lyst og lett å slå istykker her i verden.

Paul tok efter sitt glass. Moren rakte plutselig sin hånd frem og tok sønnens – for å ha den morroen å kjenne, hvor liten hennes blev inni Pauls brune labb. Enda hennes hånd var ikke verst liten til å være en kvinnehånd, og sterk og litt grov var den blitt av skikkelig arbeide.

«Det er ganske hyggelig da, vet du – å se igjen det lille søte fjeset til lille Pollemannen –.»

Paul lo godmodig. En dag hadde moren tatt ham og Hans en under hver arm, ledd op mot dem: «Nu får dere 22snart begynne å si lille mamsen til mig –.» Så lenge de var barn, hadde moren aldri brukt å kalle dem med kjælenavn. Når hun nu gjorde det en gang imellem, var det likesom hun abdiserte ved det – så sønnen lo og likte det igrunnen.

«Hans kunde da godt ha været med dere,» bemerket Julie. «Siden dere altså hverken har tatt det så høitidelig med klyvingen eller videnskapen –.»

«Visst kunde han vel det – det var jo det jeg sa jo. Men når han ikke vilde, så –.»

«Jeg begriper ikke at ikke du hadde lyst til å bli med Paul og Nikko, Hans!»

«Nei,» sa Hans og så ikke op fra boken sin. Han holdt sig, som han pleiet, borte i den annen enden av verandaen. Der stod en nedsittet divan som ventet på sin endelige opløsning. Hans brukte å sitte der med benene oppe i den, knærne trukket op under haken og boken balanserende på toppen av knærne – hele sommeren.

«Næste år kan dere ta mig med,» sa Sigmund. Tolvåringen hadde trukket sin stol helt hen til morens, foretok et eller annet eksperiment med nogen knapper og en bete elastikk som han hadde tatt i hennes syskrin.

«Ja kanskje. Du kan få være med og være slave –.»

«– Men hvordan i allverden gikk det til at dere endte borte i Hurdalen?» spurte moren.

«Vi var fant. Og Nikkos far er jo på moen da, vet du –.»

«Har du lånt penger da, Paul?» Hun rynket brynene litt.

«Ti kroner. Men det skal jeg nok greie selv – jeg skrev et støkke på hotellet på Fagernes – noe om fjellet borti Hallingdal. Og får jeg det ikke inn i bla’e, så kan jeg selge nogen bøker –.»

Julie lo litt og rystet på hodet.

«Forresten så er Hurdalen pen. Langs sjøen. Ikke noget vilt eller storslått, men sånn med svære gamle bjerketrær og barskog og – Asbjørnsenaktig. Og ikke en eneste bøling med lærerinner møtte vi –.»

23«Du da.» Julie la sammen sitt arbeide. «Uff nei, Sigmund, hvad er det du har laget med knappene til Tuas vinterkåpe – plukk op det der igjen –. Jeg får nok begi meg ut på kjøkkenet –.» Hun nyttet leiligheten til å dra den yngste litt i håret, så stanset hun bak Pauls stol, strøk ham med etpar fingrer fra nakken opover:

«Til høsten, når det vokser litt ut igjen – undres hvordan du vilde se ut med skill på siden?»

«Tvert imot.» Han grep morens hånd og tok den vekk, men blev ved å holde den et øieblikk. «Nei vet du hvad, mutter, når man har krøller skjønt mannfolk. Det er der sandelig ikke annet råd for enn maskinklipning. Hvis en ikke skal være sanger altså, eller stå på kolonial –»

«Eller være prest,» blandet Sigmund sig opi.

«Hysj da, gutter, nu skal dere værsgod være ordentlige –.» Julie forsvant inn i huset, idet Tua og kandidat Garnaas kom opover havegangen.

«Hvor er mor?» spurte Tua.

«På kjøkkenet. Hun syntes det blev for lenge å vente på dig.»

«Men gid – er det blitt så sent –.» Tua strøk inn. Kandidaten sank ned i Julie Selmers lenestol, viftet sig med sin stråhatt.

«Det er en vakker tur innover til Melstadvannet. Deres søster og jeg spaserte helt op til Lunde –.»

«Kanskje De vil ha en pjolter?» spurte Paul høflig.

Kandidat Garnaas blandet sig en – meget lys og sped, hilste på sin unge tilkommende svoger. Paul hadde en følelse av at Garnaas drakk ikke for å drikke, men bare for å vise, han var slett ikke sneversynt. Han gjorde alt han kunde for å legge for dagen, sneversynt var han på ingen måte – og så blev det akkurat det samme, hvad han så gjorde, Paul mistenkte ham for å gjøre det bare for å demonstrere sitt frisyn –.

Halstein Garnaas var avgjort en pen mann – med noget understreket åpent og guttaktig friskt over ansikt og miner og vesen; han hadde bløtt, lokket og lyst hår som stod børstet op som enslags glorie over den rene, 24hvite pannen, blå øine som virket spørgende, fordi de stod så runde og åpne under sterkt buede bryn. Munnen var liten, rød og kruset, med en intens, fremspringende muskel på hver side, haken rund og pen med en energisk kløv i. Men han var litt fyldig allerede og melent blek av hudfarve, – enda han var friluftsmenneske og sportsmann og hadde arbeidet på verksted et års tid for å studere det sociale problem, og han hadde tjent sin verneplikt all right.

Det var det han kom til å snakke om nu – i anledning av Hans, som vilde forsøke å komme inn på krigsskolen næste år, når han hadde tatt artium.

«Jeg tilstår, for mig er det noget usmakelig i dette at ungdommen av en viss samfundsklasse skal kunne tjene sin verneplikt på en annen måte enn det øvrige folk –.»

«Det er da noe tøv – når det er den eneste måten vi kan skaffe oss tilstrekkelig befal på – og så viss samfundsklasse da gett –. De guttene i min klasse som kom inn på krigsskolen – den ene var sønn til en skolelærer fanivold borti Solør og en var sønn til en emissær fra Sørlandet og en til en butikk i Drøbak –.»

Garnaas blev litt rød i pannen:

«Jeg mener den virkelige arbeiderklassen – jeg vet fra min egen tid på moen, hvad det der kan sette av vondt blod –»

«Den virkelige arbeiderklassen –.» Paul blåste. «Jeg synes ikke jeg ser annet enn at de som er litt flinke, enten så karrer de sig frem til å bli politiske ledere eller så karrer de sig frem til å bli noget i en annen branche, og så sier de op Socialdemokraten og holder Aftenposten istedet og blir mye mere borgerlige enn vi er. – Ja naturligvis så mener jeg og, alle mennesker bør vel ha en rett eller en chance til å få det som de ønsker sig det her i livet – så forsåvidt er jeg vel kanskje socialist, jeg og, på en måte. Det er bare det som de ønsker sig – jeg synes ikke det er så forskjellig fra det som borgerskapet vil ha, jeg – det er omtrent som gipsfigurer som er støpt i samme form. Nogen er umalt enda – men de kan naturligvis ha den samme retten til å bli malt og 25forgylt, de og, istedetfor å bli liggende nakne og hvite, til de blir grå av støv –.»

«De vet meget lite om det som rører sig i folkedypet, De Paul, det skjønner jeg. Der er tilstede en virkelig tørst – efter rettferdighet og sannhet i alle livsforhold, – efter friere og skjønnere tilværelsesformer –.»

«De vet åpenbart ikke» – Paul var ergerlig, ikke minst fordi det ikke vilde være nogen revanche om han gjorde gjengjeld og kalte kandidaten Halstein, tvertimot, det vilde visst ikke han ha noget imot. «De vet åpenbart ikke for en tørst der er innen bourgeoisiet efter rettferdighet og sannhet og friere forhold på alle områder. Det er bare det, at foruten tørsten så er der sulten også da – efter å ha det litt godt selv også. Og når folk først selv er blitt nogenlunde mette, så blir det sånt tiltak å skulle reise sig og gå ut for å gi de andre kameler å drikke –.»

Kandidaten så ut som han vilde rykke ut og protestere. Men så tok han sig i det, nikket istedet alvorlig etpar ganger: «Dette interesserer mig. De er altså socialist – ikke så meget av sympati med socialdemokratiets idealer som av mangel på sympati med overklassens idealer?»

Paul gryntet.

«Men De selv da, Paul – hvad er så Deres ideal –? I hvilken retning går det da? Vil De ikke si mig det?»

Paul gjorde sin stemme uendelig mild og from:

«Vil De undskylde, kandidat Garnaas, når jeg ber Dem være så snild ikke å bruke det ordet – idealer? Jeg blir så genert –.»

«Undskyld.» Kandidaten nikket igjen. Så sa han like blidt og dempet: «Ja –. Ja –. Jeg husker den følelsen.»

Paul blev stum av forbløffelse og sinne. Det var akkurat som den annen hadde tatt hjem hans sikre stikk. Men næste øieblikk gav han spillet fra sig igjen:

«De er naturligvis fritenker, De – likesom Deres mor?» Kandidaten smilte smått og vennlig.

«Jeg? Langtifra –» sa Paul surt. «Jeg tror ikke på nogen verdens ting, det jeg vet da –»

«Og De mener, for å kunne kalle sig fritenker – en 26mann som tenker fritt – så må man ha noget som man tror på?»

«Iallfall så synes jeg at de som sier de er fritenkere, de har da meget bedre greie på hvad de tror og ikke tror, enn dere teologer.»

Da kom Tua i døråpningen. Hun hadde holdt på inne i spisestuen og dekket bordet. – Tua var likesom så lite å se på – liten mellem de lange brødrene, ikke stygg og ikke pen; hodet hennes så altfor stort ut mellem de tykke brune flettene som hun bar lagt op om det i en krans, og så falt pannehåret alltid fremunder i fliser. Men denne sommeren hadde selv Tua fått noget overlegent og muntert kvinnelig over sig:

«Uff nei, Halstein» – hun kurret lattermildt mot sin kjæreste. «Nu skal du værsgod være snild og ikke erte Paul» – og hun spenderte et smil som var breddfullt av søsterlig ertelyst, på gutten.

Men teologen var ikke snartenkt nok, denne gangen:

«Kjære dig, Sif – det er virkelig din bror som forsøker å erte mig –.»

Paul tok op ryggsekken sin fra gulvet, og Sigmund skvatt op – Paul hadde fortalt at han hadde kjøpt en kniv til ham i gebursdagsgave, borte i Valdres.

«Uff Hans,» skjente Tua brydd, «at du alltid skal sitte med benene oppe i sofaen – nu hadde mor og jeg nettop lappet den, og så graver dere guttunger nye huller i den med støvlehælene deres. Den ser ut så en kan simpelthen ikke være bekjent det altså –.»

«Den skal se ut slik – det er tradisjon i familien, det. Vi kaller den Fagins hule – Oliver Twist husker De,» oplyste Paul kandidaten, idet han gikk ut med ryggsekken. Sigmund diltet bakefter. Støvlene deres klampet gjennem huset.

*

Gutteværelset lå i skygge på denne tid av dagen, og lyset derinne var kjølig grønt av de store bjerketrær utenfor vinduene. Paul hadde begynt å kle sig om – han stod og holdt buskene oppe med hendene og stirret 27drømmende ut av vinduet, mens Sigmund rumsterte høit og lavt efter en reservestropp til bukseselene – der skulde være reservestropper i en av kommodeskuffene – og innimellem forklarte Sigmund broren om det hustelefonanlegget som han holdt på å installere over til vedskjulet og hønsehuset.

Det blekkflekkede skrivebord foran vinduet fløt med rot, og innholdet av Pauls ryggsekk utover alt annet. Han subbet fri plass så han kunde sitte, tok op salongriflen som lå mellem dotter av pussegarn og avskutte patronhylser, slo tilbake hanen og siktet ned gjennem løpet:

«Jeg har sagt, du får ikke ha salongriflen min når du lar den ligge og slenge på den måten –.»

Hans egen jernseng borte i hjørnet under skråtaket bar merker av at guttene hadde ligget på den oppå teppet. I reolen ved fotenden stod brødrenes skolebøker på de øverste hyller – ferieordnet, med skitne varebind som var sprukket og krøllet sig i ryggen. På de nederste hyllene lå svartglinsende baller av stinkkalk, en blokk Biri-konglomerat, gneiser og granitter, kalksten med fossiler i og et særskilt vakkert stykke rhombeporfyr. Nede ved døren til trappen stod en reol med skråhyller; han hadde snekret den selv til de små stykkene som lå utstilt i pappesker: kobberertsene glitret svakt under støvdekket. Det var i de årene omkring tolvårsalderen at han mest hadde slept sig ihjel med å dra hjem sten til sine geologiske samlinger. Den første begynnelse til dem var et stykke granitt med granater i og nogen kobberertser. Han hadde fått dem av sin far. – Det var dengangen de enda bodde hos ham.

Forsåvidt, det var hans mening enda, at han vilde bli geolog. Han skulde ta realeksamen og hadde været ganske flittig de siste semestrene. Men nettop sånn som ikveld kjente han det som om hele denne barnslig sammenbragte samlingen var minnet om noget forbigangent bare – en hemmelig lidenskapelig lek.

Ved døren inn til morens soveværelse – på den eneste veggen som hadde full etasjehøide – stod et gammelt 28bokskap av palisandertre. Underskapets dører var skrammet av skrubb og spenn, men med overskapets pilastrer og sirlige gesims og med de grønne silkegardiner bak glassrutene tok det sig svært fornemt og alvorlig ut herinne på det herjede gutteværelset. Moren hadde nok formelig forært det til Paul engang, og der hadde han alle sine ordentlige bøker stående; dessuten gjemte han ammunisjon og redskaper og slikt som spanskrør og remmer og skivoks i det.

Paul følte sig forunderlig vel tilmote ved bare å sitte her og være hjemme igjen – sanset alle de kjente tingene som hørte til hans og brødrenes hule med enslags ubekymret velvilje –.

Der var en som slo an pianoet nedenunder i dagligstuen.

I en kjole himmelblaa
saa jeg dig i drømme gaa –

det var kandidaten. Han hadde en svært vakker stemme. Og da Sigmund momentant grep det skadelidte trekkspillet som Hans engang i tiden hadde innført heroppe, og fikk det til å gi fra sig en ulåt, skred Paul straks inn:

«Labbli, gutt! Ikke vær rampet da –.» Og det demret for ham, at småen kunde muligens misforstå den mangel på begeistring for Tuas elskede som rådet i familien, Sigmund iallfall måtte vel instrueres om å avholde sig fra den slags tilkjennegivelser –.

For første gang streifet det ham som en anelse, at det var visst egentlig Tua som i praksis hadde trukket konsekvensene av deres mors frisinnede opdragelsesprinsipper. Det var søsteren som hadde gjort det hun selv vilde, da hun året efter middelskoleeksamen meddelte hjemme at hun vilde bli konfirmert. Og da hun hadde tatt artium, blev hun med i nogenslags kristelig studenterbevegelse – hvad det egentlig var for noget, hadde aldri nogen i hennes hjem brydd sig med å få nærmere rede på. Men i feriene hadde hun tatt del i sommermøter i Norge og Danmark. Det var visstnok derfra hun hadde denne Garnaas – Paul hadde truffet ham etpar ganger ifjor 29vinter hos deres far. Men nu i sommer hadde hun spurt sin mor om hun kunde få lov til å be sin venn ut til Linløkka. Til det svarte Julie Selmer et uinteressert og vennlig ja værsgod. Siden det hadde kandidaten innfunnet sig herute fem søndager på rad.

Julie tok imot ham med vennlig toleranse, og guttene var som de så moren være. Og om naturen gikk over optuktelsen hos Sigmund og han røbet en viss nyfiken interesse for sin søsters affærer – når Tua og kandidaten vandret omslynget i den lille skogen bakom huset eller satt hånd i hånd på verandaen, så lot moren og Hans ham få vite, sånt legger man ikke merke til –.

Paul hadde ikke hørt et ord om at Garnaas var blitt institusjon herute, før nu idag da han kom hjem. Han sluttet sig til morens uuttalte mening om saken. Kandidat Garnaas passet ikke inn i deres miljø – – men hvis Tua syntes, han passet for henne, så måtte hun selvfølgelig gjøre som hun vilde –.

Men han sang pent iallfall –.

Og sammen med den plutselige erkjennelse av at det var Tua som allerede for lenge siden hadde emansipert sig fra deres mors herredømme og nu hadde tatt sin skjebne i sine egne hender – dukket minnet op om hans og Nikkos besøk i dette pensjonatet i Hurdalen, og det fikk en smak av eventyr, og billedene syntes underlig mette av sol og sommer og sødme. – Igjen kjente han duften av henne, veninden til Aina – først inne på skogstien: en kvist hadde tatt fatt i den store, hvite hatten hennes, og han skulde hjelpe henne. Han tuklet med uvante fingrer nedi stivt, brusende tyll, og en stor, kruset fjær strøk mykt mot hans hud. Hun løftet armene og tok ut hattenålene, og en varm duft av hennes legeme slo op imot ham – hun bøide sig unda hatten, og han merket den søte lukt av hennes hår, det var askeblondt og flurret og stablet op over hele bakhodet hennes i blanke slyngninger, som skiftet med gylden og sølvaktig glans. Den samme lukten hadde hatten hennes, da han omsider fikk plukket den løs av grankvistene og rakte den til henne.

30Om eftermiddagen hadde de ligget i en høisåte nede på jordet, alle fire, og drukket lunken portvin, og uavladelig kom det rusk opi vinen, og mygg og fly satte sig fast på de klissede glass. Nikko og Aina hadde trukket sig tilbake på den annen side av høisåten og kjæltes, ugenert forlovede – og han lå med halvåpne øine og lot solen bake sig, høistråene kilte ham i nakken, det var gloende varmt, og hjertet hans dunket – han kjente uroen i kroppen sin, fordi den store, hvitklædde piken lå der ved siden av ham, så nær han merket varmen av henne, og når hun rørte sig litt, knitret høiet under dem begge –.

Han hadde bare behøvet å flytte litt på hånden sin som lå så lat ved siden av ham, likesom den sov for sig selv –. Han kunde godt ha tatt bortpå henne som rent tilfeldig –. Han vilde nok, men enda sterkere vilde han ikke. Dypt i ham tok det til å røre sig, en drøm som han neppe våget kjennes ved for sig selv, så redd var han for å bli ledd ut, hvis han skulde komme til å røbe den for nogen – en lengsel efter eventyr, og skrekk for at samme øieblikk som han forsøkte å gjøre det til virkelighet, så skulde det bli tarvelig og forpjusket.

For selvfølgelig, selv om han personlig var det som folk kaller uerfaren, så visste han jo en hel del. Uavladelig blev han offer for fortrolighet – kanskje fordi hans venner og hans venners veninder forstod at de risikerte ikke han skulde kreve det sedvanlige vederlag og forlange, de skulde høre på at han fortalte om sig selv til gjengjeld. Især når de blev sentimentale, sånn utpå natten for eksempel, efter et antall begere, de brukte høitidelige ord og vendinger som han kjente igjen fra bøker og dikt, så var det som en dump engstelse knuget hans hjerte sammen: der var et sånt grelt misforhold mellem alle de høittravende ordene og virkeligheten, slik den artet sig for alle disse unge menneskene som holdt til på hybler og i snuskede pensjonater i Kristiania. Enda han skjønte, mangen gang var de nok sagt i bittert alvor, de lånte, likesom blærede ordene. – Han kom aldri til å glemme den gangen da Nikko slo op med sin forrige forlovede 31– hun var bestyrerinne på en kåpefabrikk og næsten gammel, ikke langt fra tredve år visst. Han hadde gått og gått med henne i gatene nede ved festningen en kveld ifjor vinter, og mens hun snakket, kjente han gang på gang at gråten klemte ham selv i strupen – det var så forferdelig, fordi hun som betrodde sig til ham på denne måten, var jo en eldre dame, og ikke noget pen heller –. Men nu hadde nok Nikko fått erfare at der går en Nehemias gjennem livet, som han selv brukte å si – siden han var kommet op i dette med Aina, var han blitt så skvetten som en loppe i en varm stekepanne. For enda Aina altså allerede for lengre tid siden hadde gitt Nikko det ytterste pant på sin fulle og hele kjærlighet – trass i sin mangel på personlig erfaring så var da ikke Paul heller mere troskyldig enn han ante, Aina hadde nok lekt denne panteleken før –.

Pen var hun ikke akkurat, og i utpreget grad småbydame som var kommet litegrand på vidotta i Kristiania. Likevel følte også Paul at hun var tiltrekkende – først og fremst sånn rent sanselig innbydende, og så hadde hun dette omsorgsfulle og deltagende lag overfor menn, som mannfolk pleier å kalle moderlig; – Paul hadde fått såpass meget av moderlighet selv i sitt liv så han følte instinktivt, de kvinnene som er moderlige overfor voksne menn, pleier ikke å kunne utstå barn. Dessuten hadde Aina lest en hel del og derimellem også en god porsjon alvorlig literatur, og hun snakket slett ikke så dumt om det som hun hadde lest. Alt i alt bilte Paul sig inn at han hadde et nokså klart begrep om Aina og var mildt interessert i henne, såvidt det var forenlig med hans kresenhet og med hans lojalitet overfor Nikko.

Men denne veninden til Aina var så rent anderledes. Han var viss på at hun var – «uskyldig» var et uttrykk som han generte sig for å bruke selv i sine stille tanker; det var likesom så nærgående. Men han var viss på at hun var en fin natur – jo for fanden dyp altså, og stolt og tilbaketrukken –.

I en kjole himmelblaa
saa jeg dig i drømme gaa –

32– hennes kjole hadde forresten været hvit, klar og brusende av en masse kapper, med noget grønt til halslinning og et rynket, grønt silkebelte. Og han syntes at hun minnet ham efterhånden om en vannlilje og om liljekonvaller og om en svane – især om en svane, med den kolossale hvite hatten som et bras av tyll og fjær. Hun var stor, sånn litt valkyrje i figuren, men ansiktet hennes var rolig – ja hun så ikke ut som hun var forferdelig intelligent akkurat, men det er jo i og for sig ikke nogen feil ved en dame, så lenge hun ikke selv lider av nogen vrangforestillinger i den retning – og hun hadde store og blide, lyseblå øine.

Som en stor og stille, hvit svane virket hun i det nakne og nye sommerpensjonatet. Der luktet så skrekkelig av maling i spisestuen, og den eneste mannlige pensjonæren – en hulbrystet kontorchef som var i familie med vertinnene – spredte en intens lukt av kreosot omkring sig, og kjøtt og øl og pudding og kaffe og brød og smør hadde akkurat den samme lunkne temperaturen. Kaffen hadde de måttet drikke sammen med de andre gjestene – kreosotmannen og en frue med tre døtre; den yngste hadde hareskår. De satt i salongen om et bord som rugget bare nogen rørte sig, så kaffen skvalpet ned på underskålene. Jentungen med hareskåret spilte på et skrekkelig ustemt gammelt piano, som stod i det ene hjørnet, og i en sofa som stod på skrå i det annet hjørne satt hun – over henne hang, fremdeles på skrå i hjørnet, et stort maleri av gården med flagg på flaggstangen og bjerkealléen som lignet visper med spinatstuing på.

Hun så vidunderlig fremmed og rørende ut.

Siden skulde de altså gå tur alle fire. Men Aina antydet at vennen og veninden behøvde ikke henge over dem hele tiden. Hvorefter hun og Nikko forsvant gjennem grinden op til skogen. Og der stod Paul med sitt nye damebekjentskap – i en havnehage med store, gamle bjerketrær; nedenfor bakken glitret sjøen hvit i soldis. 33Han sa noget om at disse bjerkene som var vokst likesom kandelabre, var så vakre – og hun svarte forundret, ja tenk, de hadde fasong akkurat som kandelabre, det måtte vel være en egen sort bjerk det? Paul oplyste, nei det kom av lauvingen, av at folk hadde tatt lauv til fór altså – og hun svarte å nå. Så stod de litt og tittet på hinannen, og han kom til å le, og hun så på ham, forundret og litt mistroisk – og han slengte litt på sig i retning av grinden, der de to andre var blitt borte: «Jaja, herregud, når de har det så hett så – det er jo forresten godt da. – Vi får forsøke å greie oss så godt vi kan uten dem, frøken Arnesen.»

«Ja – her er jo så pent,» sa hun svakt og usikkert og snudde sitt lyse ansikt utover mot sjøen, som lå blek med store oljeaktige, døde flekker av sølvglans i eftermiddagsstillen.

De gikk ned til stranden og satt på torvvollen og så utover. Og det var sikkert og visst, at noget særlig bemerkelsesverdig sa hun ikke. Men han syntes, som hun satt der, var det likesom hun hvilte i en lukket verden av ung pikelighet. Og han hadde på følelsen, at hun var kanskje litt ensom og forlatt – kanskje så ensom så hun vilde ha tatt imot det, om han forsøkte å gå nærmere innpå henne, men han syntes ikke han hadde hjerte til det, han vilde la henne få være i fred i sitt utilnærmelige rike – han blev litt vemodig der han satt, og han godgjorde sig i sitt eget bløte vemod –. De måtte jo nemlig videre næste morgen, han og Nikko –.

– De kom ikke så svært tidlig avgårde. Og de to unge piker fulgte dem et stykke på vei, til et landhandleri. Da de skiltes, sa han til frøken Arnesen:

«Det skulde være hyggelig om vi kunde treffes i byen til høsten –.»

Hun stod i en hanskeforretning, visste han. Og hun het Lucy. Han ønsket næsten at Nikko vilde si noget om henne – men enda mere ønsket han at Nikko vilde la være. Han var glad i Nikko, Nikko var god kamerat – bare Nikko og kvinnene var et terreng som han ikke hadde lyst til å komme inn på mere enn nødvendig. Det 34var jo forsåvidt noget som ingenting hadde å gjøre med deres vennskap heller –.

Fru Selmer kom i døren:

«– men – kjære, er du ikke ferdig, Paul? Vi må spise nu – kandidat Garnaas skal med ti-toget, vet du.»

Paul tok den eldgamle bukseselen som Sigmund hadde funnet frem, trakk ut den ene stroppen som var ny. Mens han klædde sig ferdig, endevendte moren det brukte tøiet hans, som Paul hadde hvelvet ut på skrivebordet.

«Disse nytter det ikke å reparere – du får få nogen nye skjorter –. Hvad synes du om kandidat Garnaas, da?» spurte hun, utstudert tilfeldig.

«Synes?»

Og solen skinned hver stund paa dagen

sang det op fra dagligstuen.

Og maanen lyste om natten ned –

«– jeg kan vel ikke synes noget om et menneske som jeg ikke har sett for mine øine mere enn to-tre ganger –.»

«Nei naturligvis –. Nå, er du ferdig, så kom og spis –.»

*

Et eller annet atavistisk instinkt drev Julie Selmer til å følge datteren og kandidaten bortover mot stasjonen et stykke. Paul stod ved grinden og så efter dem. Moren hadde hyllet sig inn i et slikt stort, dramatisk langsjal som hun elsket.

Aftenlyset var hvitaktig og svalt, og tåken eimet over den lille dammen ute på jordet. Det var potetaker iår; gressets mørke grønne frodighet syntes å suge inni sig blomstringens flekker av lys – nu da de hadde lukket sig mot kvelden. Og det luktet så godt og koldt – av dugg og av støvet fra den hvite landevei – og oppe fra det store bedet kom den sterke, søte duften av hvite tobakksblomster.

35Sydfra hørtes toget som nærmet sig. Paul vasset bortover mellem gjerdet og ripsbuskene, som slo ham om midjen. I tusmørket rispet han av en håndfull bær og stappet i munnen – nogen var ikke riktig modne enda. Han stanset der hvor han kunde se toget, når det kjørte over flaten dernede. Hele raden av oplyste kupévinduer – det samme velkjente syn grep ham som så vakkert. Sommetider var det likesom nettop alt sånt som en kjente, hadde enslags ny tiltrekning.

Det klikket i havegrinden – Paul snudde og skrådde over gressplenen for å møte moren idet hun kom opover havegangen. Julie stakk sin arm inn under sønnens, mens de stod og så på tobakksplantenes lysende hvite stjerneflokk.

«Du –» sa Julie. «Nu skal du høre hvad jeg har tenkt på, Paul. Om du kanskje skulde få dig et værelse i Kristiania fra høsten? Så du slipper å henge i togene alltid. Og nu, dere er blitt så store, er det nokså trangt for dere på gutteværelset –.»

«Jo-o –.»

«Hvis ikke du liker dig, så vet du du kan flytte hjem igjen, når du vil – iallfall næste år, for da må Hans jo bo i byen –.»

– Det er meget bedre å sende denne store gutten hjemmefra, før han selv finner på å forlange det, tenkte moren.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.