I.

Utpå høsten 1916 begynte Paul Selmer og Henrik Alster for alvor å tale om en nyordning av sitt forretningsforhold. Både Alster og Jens Mortensen hadde spekulert, Alster enda temmelig sterkt; han hadde været heldig og kunde sette større kapital inn i firmaet. Paul Selmer hadde holdt sig utenfor spekulasjonen. Men dermed blev forholdet mellem kompagnonene forrykket.

Der hadde været meget rart å opleve i disse årene.

Først så godt som fullstendig stillstand i forretningen til frempå våren 1915. Så begynte også de å merke følgene av høikonjunkturen på fraktmarkedet og fiskemarkedet. Og snart efter var også de kommet med i den nye rørelsen.

Sine direkte utenlandske forbindelser hadde de hatt i Tyskland og Sverige; artikler for sanitæranlegg og slikt som var av engelsk oprinnelse, tok de gjennem norske representanter. I 1916 kom så deres firma på den britiske sorteliste. Henrik Alster hadde været i fiskeribranchen før, da han var hos sin onkel i Kristiansund, og nu hadde han formidlet nogen tyske opkjøp av tran og fisk.

Der var en viss skjebnens ironi i det. Paul hadde aldri hatt større sympati med tysk vesen. Grossmanns lange epistler i begynnelsen av krigen hadde gjort ham rasende – nettop fordi han alltid hadde likt Grossmann personlig. Der var noget så urimelig i at alle disse tiradene om viljen til makt og om de tyske våbens frelsesmisjon mellem de andre bunnråtne folkene kom fra den stillferdige, 8litt barnslige gamle herren; Grossmann virket som det redeligste, snildeste menneske, litt naivt begeistret for alt han syntes var vakkert og storartet heroppe, og for alt som han bilte sig inn var ekte norsk. Det var akkurat denne ordrike begeistring som var det eneste Paul hadde hatt vondt for å svelge, når han hadde Grossmanns heroppe – især når det kom fra fruen. Når «die Mama» sa «wunderbar», svarte han «ganz nett» – selv om han igrunnen var enig med henne.

Nu leste han jo Grossmanns brever med andre følelser: Junior var falt allerede i oktober 1914, Kurt våren 1916 – han var den som Paul og Henrik hadde kjent best; han hadde været med dem på jakt to ganger under sine Norgesbesøk. Werner var krigsfange i Russland; Paul hadde fosøkt å få rede på hvor han var, men uten resultat. Og kom krigen til å vare ett år til, måtte vel også tvillingene, Egon og «Liebling» ut: to små poder med lyse krøller utover fløilsblusene hadde de været den gangen de var her med foreldrene. Men faren klaget ikke.

Likevel visste Paul selv – når hans følelser overfor Tyskland var anderledes nu, så kom det ikke bare av at han gjennem brevene fra gamle Grossmann hadde fått en anelse om hvad tyskerne måtte bære, og hvordan mange iallfall bar de endeløse ofrene for dette Vaterland, som de hadde gjort verden lei av å høre om. Det var ikke bare det omslag i følelsen som måtte komme ganske naturlig hos en mann, efterhvert som centralmaktene blev ringet inn og stat efter stat sluttet op på ententens side. Det var mere eller mindre det – han kunde ikke si hvor meget – at handelskrigen var blitt ført inn på norsk grunn, og han så den for sine øine hver dag; begge maktgrupper var like bestemt på å føre den med alle de midler de rådet over. Og overfor Norge rådet ententen over midler som var like så effektive som miner og torpedoer – og det press som de øvet, visste almenheten meget mindre om. Forsåvidt som der kom frem noget om det, i pressen og mann og mann imellem, så skjønte jo folk heller ikke svært meget av hvad det egentlig innebar.

9Paul var blitt nødt til å ta en tur ned til Kristiania i anledning av den der sorteliste-affæren; ikke deres firma heller kunde greie sig uten allierte varer. Hans mor hadde gjort ham bebreidelser dengang, fordi han hadde fått på sig skinn av å være tyskvennlig. Det var nettop i de dagene da en hel rekke norske skiber var blitt senket i Ishavet. Selv var hun ikke istand til å se der kunde trekkes nogenslags sammenligninger mellem de norsk-britiske handelsavtaler og ubåt-krigen. Det var da en selvfølge at England vilde sikre sig, så varer som det leverte til Norge, ikke kom fienden tilgode; det var da en selvfølge at ententen brukte de midler den rådet over, for å hindre at Tyskland fikk kis fra Norge –. Javisst var det selvfølgelig, innrømmet Paul. – Og ubåtkrigen mot nøitrale sjøfolk blev ført med sånn oprørende, koldblodig brutalitet, så det var uten sidestykke i historien. Ja, Gud skulde vite, ubåtkrigen var oprørende og brutal – men om den akkurat blev ført så koldblodig, visste ikke Paul – og «historien, mor, det er en stygg bok det.»

«Og du er naturligvis selv direkte interessert i kiseksporten, du vel?»

«Nei, jeg er ikke det.» Han lo litt. «Men unektelig er det kommet svært ubeleilig for mig, at vi ikke kan få de nye maskinene til kleber-verket som vi hadde bestilt borte hos dette firmaet i Cardiff –»

«Ja der kan du se!»

«Du har da tjent på skibsaksjer selv, mor,» minnet Paul om.

«Ja det har jeg. Og jeg kan ikke innse at der er noget forkastelig i det. Vår handelsflåte er det eneste omtrent som vi kan hevde oss en smule ved enda i denne tiden. Jo mere vi kan øke den, desto bedre. Og for landet gjelder det alt, at vi kan holde oppe vår import i størst mulig utstrekning. Tror du våre sjøfolk vil høre tale om at vi skulde legge op kanskje? Tvertimot – de vil helst ut med de skibene som går i faresonene –.»

Det var selvfølgelig også sant.

«Enn du selv – tjener ikke du også penger på krigen da?»

10Det var selvfølgelig også sant.

Så måtte han gå. Han skulde bort på klinikken til sin far. Erik Selmer lå for døden nu.

*

Det var en stoffskiftesygdom, og lægene visste igrunnen ikke stort om den, sa Hans. Det var det første tilfelle han selv hadde hatt anledning til å følge. Og ellers var den så godt som bare iakttatt hos yngre mennesker.

«Du skal få se,» sa Erik Selmer og smålo. «Jeg ligger her og avgir emnet for din brors doktoravhandling.»

Det var sent på aftenen, og bare den lille lampen på nattbordet var tendt. Alt lyset falt over den magre, hvite sykehussengen og over farens deiggrå, opdunstede ansikt – den sirlige ramme om det av velpleiet sølvgrått hår og skjegg var likesom bristet; håret strittet i det svulne hold.

Rundt om i det tusmørke rum skimtet blomsterbukettene; rosenduften blandet sig med den ubestemmelige klinikklukten av gummi og desinfeksjonsmidler. Mørket og varmen og stillheten fikk Paul til å tenke på tykke, bløte tepper som dempet lyd og lukket ute lys – sånne rum med tepper hadde været rammen om hans fars liv alltid. Der hadde været noget stillestående ved selve luften, hvor han bodde. Ja nu lå han her da, det siste stedet hvor han skulde bo –.

Han hadde været en samvittighetsfull arbeider, visste Paul – men departementet og det der var jo en verden som han aldri hadde talt om til sine nærmeste. For den saks skyld – Paul hadde aldri været innenfor døren til et departement før nu, da han hadde været nødt til å renne der om disse krigstids-foranstaltningene. Som yngre hadde hans far været ivrig jeger og fisker og klyver – men det hadde altså været hans ferieliv. Hjemmet hadde vel bare været det sted hvor han levde, som en nedskrudd lampe brenner. Som hjemmet er for de fleste menn. Montro om det i det hele er svært mange menn som er glade i sitt hjem – hvis de var nødt til å si sannheten. – Men gudskjelov så behøver en jo ikke å si denslags sannheter.

11«Du ser ut som du ikke likte at jeg sa det?» spurte faren, og der var et lite spotsk tonefall i hans stemme.

«Likte –»

«Fru Ingstad ser inn til mig av og til,» blev den syke ved. «Du vet, den lille gutten deres har lidt av kramper helt siden han var spebarn og er blitt mere og mere åndssvak med årene. Han ligger her til observasjon – lægene kan naturligvis ingenting hverken si eller gjøre. Men fru Ingstad trøster sig med at efter krigen vil de nok få mere forståelse av denslags sykdommer, for en masse av de barna som kommer til verden nu under krigen, er naturligvis slike. – Så da håber hun at videnskapen skal nok bli istand til å gjøre noget for hennes lille Goggemann også.»

«Ja –», sa Paul sakte.

«Hun er et henrivende søtt og hjertevarmt lite menneske, fru Ingstad,» sa faren.

«Ja hun er det.»

«Menneskene er nu engang slik, Paul – det kan ikke nytte om vi synes det er trist. – Å, du vil ikke være så snild å sette op vinduet litt –»

Paul gikk bort og lukket op vinduet. Ute lå tåken tett, farvet av ljøske fra oplyste vinduer og fjerne gatelykter. Den lille haven foran klinikken blev skogaktig dyp og dunkel innunder tregruppene som dryppet væte og felte sine blader med stille, puslende lyd. Klinikken lå i et rolig, litt avsides strøk.

«Men det er det som gjør det så håbløst da, far. Alt dette snakket om at dette skal være verdens siste krig og krigen mot krigen –»

«Langt ifra. Mener du, fordi menneskene aldri blir anderledes? Bedre tror sgu ikke jeg heller at de blir nogensinne – det blir ikke derfor de kommer til å avskaffe krigen, og ikke tror jeg at det blir bedre fordi om krigen blir avskaffet. Men de kan komme til å innse de har ikke råd til å uttrykke sig på en så kostbar måte. Og det er jo mulig at de likefrem kan komme til å få sans for litt mere slepne former, selv for hatet mellem nasjonene. Herregud, Paul – du har da for eksempel sett at 12din mor og jeg har lært oss til å omgåes i all vennskapelighet, som dannede mennesker. Men du innbiller dig nu vel ikke at det betyr, jeg nogensinne har tilgitt henne?»

Paul snudde sig halvt, der han stod borte ved vinduet. Men han sa ikke noget.

«Ånei,» sa faren igjen. «Krigen – det er ikke noget annet enn et utbrudd av en syke som er endemisk hos oss europeere. Men derfor kan en da vel få lov til å håbe, tilslutt skal det lykkes den menneskelige fornuft å få såpass herredømme over sykdommen, så den kan holdes innenfor normale fredstidsformer – sånn at det blir ved å være privatfornøielse mann og mann imellem å slåss om plasser i solen og forsikre om sine egne ideelle hensikter og motpartens bunnløse urettferdighet og grusomhet. Nei, for jeg håber da i det minste det skal lykkes menneskene å forlenge fredsperiodene iallfall. Akkurat som du vet det har lykkes videnskapen å heve gjennemsnitts-levealderen her i Europa. Det er statistisk bevist, Paul, og det er et tegn på at folkesundheten er forbedret. Heh, det skulde vel jeg være den siste til å tvile på – nu så vi med din onkel Alarik. Vitterlig lyktes det lægene å forlenge hans levetid med seks år, seks år fra han blev operert første gang til han døde. Åjo – der kan vi da virkelig snakke om fremskritt – fra medisinmennene med trylleposer og haitenner og uglehjerter til seruminstitutter og operasjonssaler. Jo, medisinen har gått frem næsten like storartet som krigsteknikken, den, siden flintflekkernes og håndstenenes dager. Så det skulde virkelig glede mig, Paul, hvis de iakttagelser som min sønn Hans gjør her ved mitt dødsleie, kan nyttes til å forlenge levetiden for nogen av mine lidelsesfeller.»

«Menneskene er sånn og, far,» sa Paul heftig, «at de kan ikke læres av med det heller – arbeide på å finne ut mere, hvor de først har begynt å finne ut noget.»

Faren lo stille.

«Må du gå?» spurte han. «Du skal ut iaften, ser jeg. Skal dere ut til Julie?»

«Nei, vi skal i teatret. Bjørg vilde så gjerne. – Du vet,» sa han undskyldende. «Hun blir jo snart nødt til 13å holde sig mere i ro. Så det er ikke så rart om hun gjerne vil få med så meget som mulig nu, mens hun er i byen. – Jeg kommer opom imorgen, far, før jeg reiser hjem –.»

«Skal du være sammen med din mor imorgen?»

«Nei, jeg er optatt hele formiddagen. Og middag skal vi spise hos Lillian. Nei, vi spiste lunsj med mor idag, på Speilen – sammen med Ruth og onkel Halfdan; – han er i byen i disse dagene, vet du det?»

«Ja, Hans nevnte at han var kommet inn.»

«Onkel Halfdan sa forresten han vilde se op til dig. Han snakket om nogen nye innsprøitninger som han mente du burde forsøke. Mor syntes du burde iallfall tale med ham om det.»

«Nei sågu! Ja værsgod, vil han komme hit op på visitt, så gjerne for mig. Men som doktor vil jeg ikke ha noget å gjøre med ham. Du vet jeg har aldri hatt tillid til kvinnelige læger.»

*

Paul hadde håbet han kunde ha kommet ned til Kristiania enda en tur og sett til sin far. Men byråchef Selmer døde i de første dager av november, så da han reiste nedover igjen, var det til kremasjonen.

Da hans lille sønn blev født nyttårsdag, vilde Paul gjerne ha kalt ham Ole Erik efter begge bestefedrene. Men Bjørg hadde satt sig i hodet, at hvis det blev gutt denne gang, skulde han hete Helge. Og Paul gav efter, for han visste at gjorde han det ikke, så vilde han få høre om det i årevis.

*

Paul syntes selv det var underlig at han skulde kjenne sorgen over sin far som et savn. Men han hadde opdaget, da han kom til å bo så langt borte fra alle sine egne, at båndet mellem slektninger og kjærligheten mellem slektninger er ikke riktig det samme. Båndet, det er alle de andre tingene, som tvinger mennesker til å innordne sig og sine interesser mellem de andres, som en er nødt til å bo i hus med, til å ta hensyn til andres vaner, den daglige fristelse eller leilighet til å snakke hjemme om alt 14som en selv er optatt av. Kjærligheten er som et fluidum der fyller hjemmet og gjør at båndene kjennes myke, som noget der holder et menneske samlet, ikke lenket. Selv erindringen om stunder, da en snakket altfor fortrolig med et annet menneske, kan kjærligheten gjøre til gode minner istedetfor til utålelige –.

Alle bånd mellem ham og hans far var blitt løst op, mens han selv var gutt, men kjærligheten mellem dem hadde ingenting kunnet skylle bort. Nu så han at den plagende uro som hadde hjemsøkt ham selv i opveksten, hadde været savnet av faren – savnet av en mann som han kunde binde sig til og tåle å være bundet av. Han hadde savnet et slikt forhold til en som han kunde holde av, roligere og friere for spenning og skiftninger mellem overstrømmende kjærlighet og skarp irritasjon – sånn som en mann ikke kan holde av nogen kvinne, ikke av sin mor eller av sin datter heller. Anstrengelsen for å kue dette krav på rolig vennskap hadde gjort ham forbitret, så lenge han trodde det var faren som hadde bedradd sine sønner for den venn de hadde rett til å eie i ham. Naturligvis hadde han overfor sig selv foregitt, det var på sin mors vegne at han var forbitret. Nu bakefter visste han godt, at hvis han hadde sett sine foreldre leve lykkelig sammen, var det godt mulig at han vilde ha følt enslags skinnsyke overfor dem begge. Moren vilde nok ha været istand til å opta sin mann fullt ut. Og hun vilde hatt mindre å gi til sine gutter av alt det som likevel hadde gjort livet for dem ute på Linløkka skiftende og festlig – når hun lot hele sitt vesens varme og uro og hele sin hensynsløse karskhet gå ut over sønnene og fordret deres beundring til gjengjeld.

– Da han hadde overstått det første sjokk, dengang moren nokså kynisk fortalte, at det var henne som hadde grepet det første beste påskudd for å slippe bort fra en mann som brydde henne – så hadde han allikevel endt med å være henne takknemlig, fordi hun sa ham det. Når galt skulde være, så er det da lettere å tilgi en heftig og hovmodig, vakker kvinne, at hun hadde været brutal mot en mann som hun ikke elsket mere – det vil si, så 15lenge hun ikke drog noget fremmed menneske til sig og inn i barnas liv. Hvis det virkelig hadde været slik, som han trodde da han var gutt, at faren hadde kunnet forråde nogen som han holdt av, og svikte pliktene mot dem han hadde bundet sig til – nei det var riktig at det vilde ha været utilgivelig, slik som hans far var. Han hadde været sin mor takknemlig, fordi hun gav ham faren tilbake. De hadde ikke kommet til å se hverandre ofte, faren og han; han visste igrunnen svært lite om sin far, men allikevel var han viss på at han kjente alt som betød noget. Å jo, han hadde kjent sin far godt.

Ett resultat av alt som han hadde oplevd i forholdet til sine foreldre, var dette: uvilkårlig vilde han alltid komme til å holde kvinner for å være litt mindre ansvarlige enn menn, når spørsmålet var om rett og rettferdighet. Det hjalp ikke om de var aldri så dyktige og selvstendige i praktiske affærer – han vilde alltid føle at de hadde krav på å bli bedømt under formildende omstendigheter.

*

En av de første aftnene efter at Bjørg var kommet på klinikken, da Paul kom op for å si godnatt til Sunlife – «du, si mig, Synne,» spurte han, «pleier ikke mamma å be aftenbønn med dig, før du legger dig til å sove?»

«Nei?» sa Synne, sterkt interessert. «Aftenbønn, hvad er det for nogenting?»

«Ja – ber du ikke Gud velsigne dig, førenn du skal sove – og takker ham for alt det gode som du har fått om dagen?»

«Gud – det er jo noget som bor langt oppe i himmelen det – midt oppe i luften?»

«Jamen han er her også, for han er alle steder. Derfor så er han der hvor du er også, bestandig, og ser på dig og hører alt som du og jeg sier til ham. Likesom solen, forstår du – den også er høit oppe på himmelen, og allikevel så er den inne i stuene og ute i haven og i vedboden og alle steder –»

«I sporvognen og er solen,» bekreftet Synne, «og på stiftelsen er den, inne hos mamma og Lillebror.»

16«Ja akkurat.» Paul følte sig rent stolt; det gikk da udmerket med å forklare barnet begynnelsesgrunnene til religionen.

«Å – er Gud solen nå.» Synne var åpenbart også nokså stolt.

«Nei – Gud er den som har skapt solen og månen og alle stjernene – hele verden og alle menneskene – dig og mig og mamma og Lillegutt også.»

«Har han det? Hvad gjør han med oss da, når han skaper oss og alle de andre greiene da?»

«Jo skjønner du, Synne – når jeg skal gjøre nogen ting – når jeg laver fugler til dig for eksempel, så må jeg ha papir til å klippe dem av, og farveblyanter til å tegne på dem med. Og når mamma skal sy kjole til dig, så må hun få fatt i tøi først til å sy av. Når vi mennesker skal lave nogen ting, så må vi bestandig først ha nogen ting som vi kan bruke til å lave det av. Men en gang for lenge, lenge siden var der ingen annen verden enn bare Gud. Men han hadde tenkt på at der skulde bli en verden engang – det skulde være en masse soler og stjerner, og denne solen som vi har, og månen, og jorden som vi bor på, med fjell og fjorden hernede og trær og dyr og folk og barn. Og så blev det slik, fordi Gud vilde det.»

Synne satt og stirret op på ham, og Paul fikk en sterk fornemmelse av at han hadde visst kanskje tatt sig vann over hodet nu –.

«Gud, ser du, han er sånn at allting som han vil, det blir slik.»

«Men da er han akkurat som mamma da!» sa Synne strålende.

Paul tok henne fort op i armene sine. Hun var fuktig og mørk i håret enda efter badet – krøllene hennes likesom trådet sig. Hele ungen i den lyserøde flanells nattkjole luktet søtt og friskt av renhet. Hun slo armene om farens hals og gav sig til å gni nesen sin mot hans kinn. – Denne vesle ungen her var det eneste i verden som han elsket slik så han syntes livet vilde være aldeles øde og likegyldig uten henne. Det vil si, han hadde jo 17gutten også nu. Men han var så ny, så han hadde likesom ikke gått ordentlig inn i farens bevissthet – selv om det naturligvis var morsomt å ha en sønn –.

«Kom så, Synne, så skal du og jeg be aftenbønn.»

Han tok en pute fra divanen, satte henne ned på den og knelte ved siden av barnet, tok hennes hånd og drog korstegnet over hennes ansikt og bryst med den: «I Faderens og Sønnens og Den Helligånds navn. Amen.»

Synne så op på ham. Så brast hun i en liten trillende latter:

«Gjør det igjen da, pappa!»

Paul bet sig i leben for ikke å le altfor åpenlyst – så gjentok han signingen såpass alvorlig som han kunde: «og så sier du efter sånn som jeg sier: Fader vår, du som er i himmelen –.»

Synne sa efter, og nu gikk hun helt op i denne nye leken, gravalvorlig og ivrig:

«– menfriosfradonne – amen – du pappa, kan Gud sette fingeren sin bortpå ommen også uten om at han brenner sig.»

Paul overhørte spørsmålet, løftet op Synne og la henne i sengen. Han hadde kysset henne til godnatt – da slo hun plutselig igjen kors for sig: «Pappa – hvorfor er aftenbønn sånn?»

«Det skal jeg fortelle dig næste gang – nu må du legge dig og sove.» Og så flyktet han.

Kommet ned i den mørke dagligstuen stanset han – han hadde sånn pussig fornemmelse, akkurat som han hadde sluppet godt fra et vågestykke. Han lo av sig selv, lykkelig og genert – ja det var nettop det han hadde været, genert for å tale om Gud med sin egen vesle unge. Men det var første gangen han hadde bekjent for et annet menneske at han virkelig trodde.

Paul stod ved verandadøren og så ut – det var søkkmørkt, et mørke som flimret og hvislet av snedrev mot glassruten, så lysningen nede fra byen knapt var kjennelig.

Slik var det altså – midt i hans egen nølen og uvisshet, enda han uavladelig tomlet med spørsmålet, tror jeg 18virkelig, eller biller jeg mig bare inn at jeg tror, fordi jeg ønsker at det skal være sant – var det slik, at ikke bare torde han lære sitt lille barn til å tro, men han torde ikke annet. Ingenting i verden som han kunde gi sine barn eller gjøre for dem, var verd et eneste grand, hvis de skulde vokse op uten å kjenne Gud.

Så spørsmålet var altså ikke slik som han hittil hadde stillet det for sig selv – tør du virkelig si, når du skal være helt ærlig mot dig selv: jeg tror på en Gud, Fader, Sønn og Helligånd, – han som den kristne Kirke har forkynt i snart totusen år. Spørsmålet var: tør du ta ditt eget barn i armene dine og si, jeg tror ikke.

Nei. Ikke om jeg kunde skaffe barna mine alt hvad denne verden kan gi mennesker av herlighet ved det – torde jeg fornekte ansikt til ansikt med dem.

Der var en ting til, men den bare skimtet han som en halvtenkt tanke – det var det første skritt han hadde tatt, på den veien som han visste at han måtte gå – da han bekjente for det vesle grynet deroppe, jeg tror på Gud. Et ynkelig, usikkert lite skritt, men ikke mulig å gå tilbake nu.

«Jeg er Veien, Sannheten og Livet.» Han trodde at det var sant, og det som han selv hadde kalt for sine tvil, var – noget annet.

Å jo, jeg tror, Herre, hjelp min vantro. – Den mannen i Evangeliet som sa det, han var da forresten også en far –.

*

Paul måtte spise middag i byen dagen efter, så han fikk ikke sett Synne, før han kom op om kvelden for å si godnatt til henne. Hun skvatt op i sengen, med det samme han lukket op døren, kløv ned på gulvet:

«Pappa – skal vi leke det der som vi lekte igår» – hun hadde alt fått tak i sofaputen, kastet den på gulvet og dumpet ned på kne på den: «Kom så gjør vi sånn – aftenbønn –.»

Et øieblikk blev Paul brydd av et inntrykk fra Fossbakke-dagene: barn må ikke leke og drive gjøn med religionen. Men så tok han sig i det, sa ingenting, men 19knelte ved siden av jentungen. «La de små barn få komme til mig –» så måtte de vel få lov til å komme for å leke i førstningen.

*

Da gutten var fjorten dager gammel, kom Bjørg hjem fra klinikken. Hun gikk op og la sig like efter middagen, og om kvelden, da Paul kom fra kontoret, fant han henne liggende i sengen. Hun hadde åpenbart ventet på ham og var temmelig oprørt:

«– men Paul, tør jeg spørre hvad det er du har foretatt dig med Baby, ungen er jo aldeles som forstyrret i hodet, hun snakker ikke om annet enn Gud – du har jo proppet henne med religion jo. Jeg skjønner ikke hvordan du kan finne på slikt – sette i det lille barnet alle sånne ideer som hun ikke forstår et eneste grand av –.»

«Jeg synes hun forstår svært meget, jeg,» sa Paul saktmodig.

«Og det går du og gjør bak ryggen min, mens jeg ligger ute på en klinikk og har fått det lille barnet ditt! Det er da vel moren, skulde jeg mene, som skal lære barna aftenbønn og sånt – det skal barna virkelig ha lært på sin mors fang –.»

«Jamen Bjørg, det kom rent av sig selv,» innvendte han spakt. «Jeg spurte henne om hun pleide å si aftenbønn – og siden hun ikke hadde lært nogen enda, så lærte jeg henne en –»

«Jaha! Og så Fadervår! Jeg har ikke hørt på maken – en liten tulle som ikke har fylt fire år enda. Hun skjønner da ikke et ord, kan du vel begripe. Og jeg som hadde gledet mig sånn til å lære henne ‘Nu lukker sig mitt øie –’»

«Men kjære dig, så lær henne den da vel. Det er da bare bra at hun kan flere bønner.»

*

Enden på historien blev et kompromiss. Synne skulde forrette sin aftenandakt, sittende i sengen sin, og hun fikk ikke lov til å gjøre «det der» – korstegnet. Men 20hun kunde få si Fadervår – hun glemte alltid et par av bønnene, men Paul syntes i sitt hjerte, det gjorde da ingen ting – og derefter sa hun: «Nu lukker sig mitt øie –.» Faren kunde ikke begripe at den skulde være mere lettfattelig. Tilslutt bad hun «Gud bøie mitt unge hjerte til sann gudsfrykt. Amen.» Den hadde hun lært av søster Hjørdis som stelte Lillebror, og Synne og pappa var enige om at det var en ordentlig pen bønn.

Hun samlet likefrem på bønner. En dag hadde hun været i barneselskap hos onkel Jens og tante Else, og da hun kom hjem, fortalte hun strålende, at nu hadde hun lært en ny bønn:

«Somme har mat og kan ikke spise,
somme kan spise og har ikke mat –»

«Neimen Synne da, hvad er det for no sludder,» lo Paul.

«Nei, det er en bønn, det sa onkel Jens.»

«Kan du ikke flere bønner du da, pappa?» spurte hun sommetider. Men Paul torde ikke lære henne flere.

– En eftermiddag var hun kommet inn til ham, mens han satt og skrev brev inne på herreværelset. Hun blev stående like innenfor døren; langsomt og høitidelig gjorde hun korstegnet – og så satte hun i en liten henrykt latter, styrtet bort og kløv op i fanget hans. Om et øieblikk tittet hun op og så uhyre skøieraktig ut: «gjør det du og da vel, pappa,» hvisket hun og korset sig igjen.

Hun opfattet det åpenbart som tegnet på en hemmelig forståelse mellem dem – noget likt de små sammensvergelsene de to hadde hatt sig imellem sommetider, når faren hjalp til å skjule et av Synnes små feiltrin for mamma. – Men det gikk jo ikke an – at hun fikk den forestilling, der var noget i religionen som hun og faren stjal sig til å praktisere bak morens rygg.

Men det var han jo på det rene med fra før av, at forholdet i hjemmet kunde bli temmelig ubehagelig for ham i fremtiden.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.