VII.

222Paul bestemte sig til å opgi jaktturen dette året. Det var enda uavgjort med streiken, men han skrev til Alster og slo på at nu vilde han gjerne trekke sig tilbake fra sin stilling ved Berven teglverk. Akkurat i disse dager hadde han utsikt til å kunne få solgt sin andel i teglverket til en Fredrikstadmann som var fagmann og gjerne vilde overta hans stilling. Nogen glimrende forretning for ham vilde det ikke bli, men han vilde mere enn gjerne slå til allikevel. Litt kapital fikk han da fri og kunde sette i kleberverket.

Under disse omstendigheter var det ikke fristende å overanstrenge sig for å få Bjørg hjem. Denne sommeren hadde hun været på en herregård i Jylland hvor de tok imot nogen få utvalgte som «paying guests». Sjøl måtte vite hvordan hun og moren hadde greid å komme inn i den kretsen, men det var vel fru von Benningsen og hennes søster: de skulde være etpar svært respektable gamle damer, men trengte alle de inntekter de kunde skaffe sig. – For tiden var Bjørg ved Skodsborg igjen med moren, som fortsatte å ta kurer.

Men nu vilde han iallfall gjøre det som han lenge hadde tenkt på – sørge for at Synne og Helge fikk ordentlig religionsundervisning og kom til å gjøre sin første kommunion. Helge måtte så allikevel begynne på skolen; de fikk være på St. Josefs institutt denne vinteren. Så kunde han stenge av det store huset ute på Berven, bare bruke etpar værelser. Han måtte være glad til for alle utgifter som han kunde skjære ned.

Det vilde også bli billigere å leie sig et værelse i Kristiania enn å bo på hotell – han var inne på sitt bykontor i det minste hver torsdag, og da pleide han å overnatte og gå i messen fredag morgen. Wilfrid Gotaas foreslo halvt for spøk at han kunde jo leie hos dem – få igjen det samme værelset som han hadde hatt i studenterdagene. Der var noget ved ideen som lokket ham, og Paul slo til.

Det var rart allikevel den første kvelden han fulgte 223med Wilfrid hjem til Schwensensgate; det var efter et møte i St. Josefsforeningen. Lille fru Clara hadde kaffe til dem, og Paul, som syntes at han hadde fått mere enn nok kaffe for idag, blev pent med inn i stuen.

Den var helt forandret. Vekk var fru Gotaas’ slitte plysjmøbler og tepper og palmer og søiler og små opsatser med gipshelgener – alt det som hadde fylt op luften med støv, så solen alltid skinte gjennem tåken av små dansende og regnbuelysende fnugg, når den stod på her. Wilfrid hadde fått sig nye, blanke bjerketresmøbler og høi gulvlampe med en kolossal appelsinfarvet silkeskjerm på. De gamle oljetrykkene av Jesu Hjerte og den hellige familie var blitt byttet om med fotografier efter van Eyck’s Kristus Konge og Bellinis madonnaer. På et slags alter stod et stort krusifiks av lyst eketre og imitert elfenben mellem lysestaker og blomster.

Rundt om stod og hang signerte fotografier av geistlige personer. Wilfrid kom med et forstørret amatørbillede av en karmeliternonne med bare føtter i sandalene: «Monika, du husker henne – her kan du se, Sister Joan of the Cross. Hvis du nogen gang trenger særskilt forbønn, kan du bare sende henne nogen linjer –.» Han sa det som det dreide sig om å bestille te fra England.

På toppen av bokskapet hvitnet en avstøpning av Johanneshodet fra Trondhjems domkirke. «Vi har mange gode bøker,» foreviste Wilfrid stolt – det var Belloc og Chesterton og Maurice de Wulff på engelsk – flere hyller fulle av den nyeste utenlandske katolske literatur. I en krok for sig selv stod nogen små slitte permer som bladene tytet ut av – det var foreldrenes bibliotek.

«Nei vi er nok nødt til å være våkne, vi; det er vår aksjon som tiden trenger,» erklærte Wilfrid Gotaas. «For enten får Europa bekvemme sig til å ta Gud alvorlig eller erklære krigen mot ham. Ja for det er da ikke verdig hverken for Gud eller mennesker bare å tro, han er attåt og alle dårers formynder som dem roper på når dem kommer på at han kan være god å ta til engang iblandt. Jeg sier det like ut jeg, det kan ikke være annet å velge imellem enn katolisismen eller kommunismen for 224folk som tenker litegrande. Enten får vi leve bare for Gud eller så får vi forsøke hvordan vi greier oss uten ham. Men et sånt almindelig borgerlig liv – akkurat som dem tror at jorden er en restaurasjon med stående buffet, hvor folk slåss om å forsyne sig, og himmelen nogen selskapsværelser ovenpå, hvor det blir servert kaffe avec siden – fysj, sier jeg bare –!»

Paul hadde ikke noget å innvende. Men han lengtet litt efter de gamle Gotaas’er. Selve luften i disse stuene – en litt fattigslig lukt av mangfoldig liv – hadde kjentes så menneskekjærlig og ubekymret snild.

Unge fru Gotaas kom inn fra soveværelset i det samme med barnet deres, et lite kryp i buksebjønn. Det var en blek og tynn, lyslokket gutt, som gjemte sig inn til moren og sutret søvndrukken, da faren vilde at han skulde hilse på den fremmede mannen.

«Ja, hun måtte ha en operasjon efterpå da,» oplyste Wilfrid da moren var gått inn med barnet. «Så vi får aldri flere enn ham. Skulde en nu ikke tenkt at Gud måtte synes vi skulde fått stua full, vi som vilde ha sagt takk til for dem. Men skje hans vilje. Ja så kom han nu til å hete Emanuel da.»

Omsider fikk Paul lov til å trekke sig tilbake. Wilfrid Gotaas fulgte ham inn på værelset.

Det var de samme møblene. Men alle de små gamle andaktsbilledene og figurene var forsvunnet. Over sengen hang et splinternytt krusifiks, og på kommoden stod to nye helgener, lange og tynne; de imiterte gotiske treskulpturer. Wilfrid slo på lyset og presenterte dem med en håndbevegelse. Det var Thomas More med kanslerkjeden, en rød bok og en grønn seierspalme i hendene, og kardinal Fisher med biretta og palme i hånden.

«Jeg kjøpte dem da jeg var i England – jeg har en særskilt andakt til de engelske martyrer. Har du lest Challoners Memoirs of Missionary Priests? Du kan få låne den hos mig – det er en av de mest storslåtte bøker som finnes i verden skal jeg hilse dig og si –.»

Endelig dyppet han fingeren i vievannskaret og rakte Paul dråpen til godnatt.

225Paul trakk på skuldrene – hvad hadde han med å kritisere Wilfrid Gotaas, selv om han syntes den annens tro ytret sig litt for suffisant. I virkeligheten elsket han da også selv alt dette; han elsket Kirken ut i de minste ting, symboler og tegn, mere og mere efterhvert som han oplevde det de tydet – festepunkter for tankerekker som alle var ledd i en universell livsforklaring. Han også elsket alle de småting som Kirken gir sine troende, han elsket de majestetiske innvielsesliturgiene som tør befale alle skapte ting å tjene mennesker når de tjener skaperen. I virkeligheten var det da bare en kjærlighet som er guddommelig, og et mot uten grenser som kan drive en kirke til å våge det, efter at den i snart totusen år har gjort sine erfaringer om menneskenes upålitelighet og evige krav på å bli smurt, hvem og hvad de så har tjent.

Men han kunde ikke gjøre for at han samtidig måtte huske på hvor meningsløst – eller villedende – det tok sig ut alt sammen, for dem som ikke vet hvad alle disse ting står for. Det vil si for alle hans bekjente fra før av. Han selv hadde smilt av dem, da han stod utenfor og opfattet vievannskar og lys og rosenkranser og stygge små statuetter som enslags hieroglyffer for en død fortids sprog. Wilfrid hadde aldri sett disse tingene uten å vite hvad de tydet; det var naturlig både at han tok håndfast på dem, og at han brisket sig litt med sitt forråd av dem.

Når Wilfrid sånn litt flott meddelte at han hadde en særskilt andakt til Thomas More, var det WilfridWilfrid] rettet fra: Wilfred (trykkfeil) som i virkeligheten forstod St. Thomas bedre enn han selv gjorde – han beundret kansleren fordi han hadde lest en hel del av ham og om ham, og han hadde hengende hjemme en reproduksjon efter Holbeins studie av det praktfulle ansiktet hans. Men det vesentlige ved Thomas More var at han hadde lagt dette hodet på blokken for sin tros skyld; det var en bisak, riktignok ikke så uvesentlig, at det var et av de fineste hoder i den tids Europa.

Men han var innfiltret i et nett av idéassosiasjoner. 226Det var ting som han hadde hørt andre folk si, og enda han aldri hadde trodd på dem, hadde der blitt et inntrykk tilbake efter dem. Andre menneskers forestillinger som han aldri hadde delt, hadde likevel efterlatt noget i hans sinn – omtrent sånn som han hadde fått brønslefrø hengende i klærne sine i gamle dager, når han lå og botaniserte oppe ved de onde dammene sine. Når han trodde at han hadde plukket sig ren fra dem, opdaget han alltid at der satt en masse igjen enda.

Det var slike assosiasjoner som plaget ham også når han følte sig støtt av bønnebøkenes uttrykk. Ord som tro og frelse, synd og nåde, fri vilje, selve Guds navn var for ham belesset med gamle idékomplekser så betydningen av dem blev fortrukket til den ene eller annen side. Han selv hadde aldri hatt bruk for dem før; han hadde ingen begreper hatt som han kunde bruke dem på. Men han hadde hatt nogen forestillinger om hvad de skulde uttrykke i forskjellige kristne og fritenkerske sekters sprogbruk. Der var knapt et ord for religiøse begreper som ikke uttrykker noget annet i det katolske ideenes hierarki enn det samme ordet betyr under begrepenes dans i alle mulige andre filosofier. Men derfor blev det umulig for ham å tale med nogen som han hadde kjent fra ungdommen av, om det som han tenkte og mente nu. Hans tro hadde tross alt trengt igjennem hele hans vesen og bestemte alt hvad han tenkte og følte og gjorde – ikke minst når han var slakk og lat og lunken.

Moren hadde sagt til ham her en dag – uten nogenslags forbindelse med det som de før hadde talt om:

«Du – hvordan ser dere katolikker på spiritismen?»

«På spiritismen?» Han var blitt forbløffet, mest over den tonen hun sa det i. «Sandelig om jeg vet så nøie – jeg har aldri interessert mig noget for det. Det er vel en masse humbug og selvbedrag i det – men det er sikkert overnaturlige krefter bakom som driver bevegelsen. Nogen som har interesse av å sende mennesker på leting efter sannheten på en kant hvor det er minst fare for at de finner den.»

227«Ja, hvorfor tror du nu det så sikkert?» hadde moren spurt litt støtt.

Fordi Kirken sier det. Men om han aldri så meget vilde friste å forklare henne det, så vilde hun aldri begripe at han kunde synes det var grunn nok. At det fra først av var rene fornuftsslutninger som hadde drevet ham til å spørre sig for hos Kirken – var det noget sted i verden hvor han kunde håbe å få fornuftig svar på noget i verden, så måtte det være der. Og at han derefter hadde oplevd: det nytter å spørre, man får svar. Derfor var han villig til å akseptere hvad Kirken lærte også om saker som han ikke hadde falt på å spørre om.

Istedetfor sa han til moren:

«Litt må en da tro på hele menneskehetens religiøse anelser også. Folk har hatt enslags ærefrykt for døden, eller de har været likegyldige for døden. Men se forhåbningsfullt på døden fordi de tror at da først skal livet riktig for alvor begynne å bli banalt og almendannet – det synes jeg smaker for meget av inneværende sesongs smak. Det kan være pussig nok at folk alltid har gått og trodd at de skulde leve videre, når de først var døde. Men de nyhetene som kommer fra spiritist-himmelen, synes jeg ligner litt for meget på de siste schlägerne – om fortsettelsesskoler og folk som går og kakler om hverandre og legger sig op i hverandres saker. Jeg kan ikke tro filistrenes gud er den sanne gud.»

Moren sa sakte:

«Men hvis man nu møter igjen alle sine kjære, sånn som spiritistene påstår?»

«Så vilde vi ikke holde ut dem heller – ikke en hel evighet. Hvis vi skulde være dømt til å være sammen alltid i et slikt hinsides uten håb om at vi nogensinne fikk kjedet hverandre aldeles ihjel.»

Da hadde moren plutselig gitt sig til å gråte:

«Sånt skal du ikke si! For jeg vil si dig en ting, Paul – ikke jeg heller er så viss på det nu mere, at der ikke kan være noget i alt det som jeg før viste fra mig som bare hjernespinn – liv efter døden og Gud og sånt –.»

«Men kan du ikke tenke dig da,» hadde han spurt, «at 228der kan eksistere noget slikt som en objektiv sannhet om Gud.»

«Å Herregud, Paul! Hvordan skulde vi mennesker kunne få bare en tilnærmelsesvis objektiv kunnskap om Gud. – Vi med våre ørsmå myggehjerner!»

– Og det kan jo være riktig å tale om våre ørsmå myggehjerner, hvis man tror på en personlig Gud. Og tror en på åpenbaringen, så kan en nok synke ned og bekjenne, at det vi kan fatte med vår forstand, er så lite så en kan bli fristet til å kalle det for intet. Når en får dogmene behandlet av St. Thomas Aquinas, kan man likesom se, hvad uutgrunnelige mysterier vil si – akkurat som en synes en kan se rummets uendelighet, når en ser hele Jotunheimen stå skarp og klar og hvit av nysne mot luften en blendende blank høstdag. – Men fra morens standpunkt var det da en utidig beskjedenhet å tale om menneskers ørsmå myggehjerner – tatt i betraktning hvad hun kunde ha å sammenligne menneskehjerner med, så er de nu ganske respektinngydende. Det var bare en av alle disse talemåtene som det er mening i sålenge folk holder fast ved ett eller annet kristent dogme, og når det er gitt på båten, blir den meningsløs. Bare menneskene postulerer et panteon av guder mellem sig og den første årsak, har de alltid visst om sig selv, at de var store nok til å vekke både gudenes misunnelse og deres kjærlighet.

Det var også moren som alltid hadde påstått, at troen på liv efter døden var bare diktert av ønsket om mere liv og mere lykke. Det er mildest talt ikke sannsynlig – siden de fleste folk har trodd at livet efter døden var noget de måtte finne sig i, men sandelig ikke at det var noget å glede sig til. Den idé har de i regelen fått fra kristne misjonærer. Evig liv som er evig salighet – det er noget som Kristus lover sine troende i sitt rike, hvor han hersker eneveldig. Og han rår med det som en enevoldsherre – til nogen lover han det som lønn, hvis de vil bære hans kors og holde ut med ham i alle hans trengsler, og til en røver lover han det, fordi han døende ber, glem mig ikke –. Det er bare når folk husker litt 229av kristendommens håb, men har glemt dens frykt, at nogen kan tro himmelen er som en suite selskapsrum ovenpå, hvor folk kan gå inn, bare de er antrukket nogenlunde efter siste moralske mode.

Men nu lot altså moren til å ville tro det som stemte med hennes ønsker. Hun ønsket hun kunde finne igjen barnet sitt som hun hadde mistet. Det var tydelig at hun var iallfall svært optatt av spiritismen for tiden.

Og enten det var syndig eller ikke syndig å føle slik – han syntes at moren måtte da meget heller bli ved å være den hun var, en hovmodig gammel kvinne som påstod hun var hundhedensk. Vantro er alltid materiell synd, men formell synd er det da ikke, hvis den er grunnet i uforskyldt uvidenhet. Og moren hadde alltid været i god tro med sine egne ideer. Han bad hver dag for henne, at hun måtte komme til å finne sannheten – men han tilstod for sig selv at han kunde ikke tenke sig hvordan det skulde gå til – uten et mirakel. Men kan det være nogen vinning at et menneske kommer til å tro på liv efter døden – hvis det bare er mere av samme tønne som dette livet her.

Mor, stakkar, tenkte bare på å få se igjen Tua. Men mor og Tua sammen, for eksempel i tyve tusen år – det var en håbløs tanke. Uten de begge gikk op i det ene og samme salige syn, Gud selv, som alene kan forlike det uforlikelige, menneskenes innerste forskjellighet.

«Forenet i Kristus.» Han husket sine egne forestillinger før i tiden når han hørte sånne uttrykk og de bare var fremmede klikkers jargong for ham. Han hadde vel nærmest tenkt sig at når folk sa de var «forenet i Kristus», så mente de at de var nogen som hadde visse kolossale fortrin fremfor andre mennesker nu og skulde opnå enda større fortrin siden. Og at de hadde en privat alen som de målte alle andre med – og saktens også at de nok gjerne vilde gjøre vel mot andre mennesker, hvis de andre vilde overlate det til dem å avgjøre hvad folk hadde godt av.

Forenet i Kristus – ved minnet om vannet som han 230gjorde til vin i vårt beger, ved minnet om de løfter som vi gav ham ved begrene og holdt så elendig, forenet i lengslen efter den dag da han skal innfri sitt løfte om å drikke den nye vin med oss i sitt rike. Forenet ved minnet om alle de ganger da han tilgav oss våre synder og vår feighet og vår utroskap – og vi gikk bort og blev utro igjen. Ved minnet om alle de ganger da vi blev hete om ørene når talen falt på hans død og på forræderen som gav ham i syndernes hender: «Herre, det er vel ikke mig –?»

Evig liv – – han hadde sandelig aldri nært noget ønske om å leve evig. Ikke før det gikk op for ham hvad Kristus mente med å kalle sig selv for livet, Et evig liv som er noget annet enn uavbrutt innsyn i Gud – det er helvede, det skal en vel opdage før eller siden –.

Moren hadde været så sund og vakker i sin begrensning – i sin kjærlighet til dette liv på godt og ondt, så langt som hun kjente det. Hun hadde da iallfall gjennemført det, at hun avviste alt som ikke var av denne verden. Skulde hun nu – når hun følte, at selv for henne var ikke det nok lenger – vildre sig inn i en verden hvor skygger av det naturlige liv poserte som overnaturlig liv. Han kunde ikke se det var annet enn trist.

*

Paul blev liggende våken. Skinnet fra gasslykten nede på hjørnet falt skrått bortover den gule veggen bakom sengen, og skyggen av gardinet rørte sig litt. Hvor godt han husket det.

Og hvor langt bort han var kommet fra sig selv som han hadde været den tiden. På en måte var han blitt fremmed for alle de mennesker som hadde stått ham nær dengang, og de nye mennesker som skulde stå ham nær nu, fordi de var trosfeller, de var og blev fremmede for ham på en annen måte.

Men bare på en måte. For tyve år siden hadde verden tedd sig for ham som noget solid, massivt, ugjennemtrengelig 231for hans syn og sanser. Fast og solid når han kjærtegnet den, fast og kompakt når han rente skallen sin mot den. Nu var det gått som når man får små biter av stoff under et mikroskop, ser deres sammensatthet og vet hvor uendelig den er, om man så forfølger den innover til atomenes indre. Og som et tankeeksperiment kan man drømme – hvis nu kohesjonen blev ophevet og allting støvet fra hverandre –. På samme måte så han allting nu – alt av stoff og alt av ånd på sin plass i tingenes prosesjon ut fra den første årsak. Men det som han erkjente om sin egen intethet og sitt eget verd, fordi han også var et fnugg i denne verden, det hadde allikevel gitt ham en annen slags kjærlighet til menneskene og en annen slags kjærlighet til livet, en ny måte å være lykkelig og ulykkelig på. Han kunde ikke føle dette på samme måten som han følte naturlige reaksjoner – ergrelser, når han måtte gi op en plan han hadde fattet, eller når han var nødt til å høre på folk som slarvet om andre folk, eller når han var bekymret for sin mors skyld eller nedtrykt ved tanken på Ruth eller glad i barna sine når han så på dem. Det var kanskje den nærmeste naturlige analogi til denne følelse likesom av et øvre og undre lag i sinnet – for sine barn holder en av bestandig på en måte, men dessuten holder en av dem på en måte til, når en ser på dem og snakker med dem og rører ved dem.

*

Midt i september kom Henrik Alster til Kristiania. Paul tok imot ham på stasjonen, og blev nokså overrasket da Henrik hjalp en liten dame ned på perrongen og forestillet: «Frøken Haakonsen, min privatsekretær.» Ved aftensbordet på hotellet var Henrik og damen dis, til de hadde undagjort suppen og fiskeretten. Så lot de fare alle forsøk på å hemmeligholde sin fortrolighet. Henrik var så forelsket så det var generende å være tredjemann i laget – uansett hvordan man anskuet den moralske side av saken. Men han var altfor tykk, med vulst over skuldrene, rød kjøttnakke, rødsprengt hele det lille hodet 232hans like op i svoren under det lyse hår – det klædde ham ikke å være det unge pikebarnets elsker.

Hun kalte ham for Harry min. Hun var pen på den nye, standardiserte måten, middelhøi, slank, med nydelige ben. Alle trekkene i det lille runde ansiktet var blitt rettet efter en fortegning likesom, og det kortklipte håret hennes lå gredd frem i en liten krøll innover hvert kinn – de fikk Paul til å tenke på skohorn. Hun danset aldeles udmerket – det var virkelig morro å danse med henne. Hun brukte øinene sine, når hun snakket med ham, på en måte som virket utenatlært. Paul grep sig i å tenke høist uanstendig, men for Henriks skyld ønsket han virkelig at hun iallfall når de var på tomannshånd, måtte kunne litt mere enn leksen sin –.

«Ja du forstår,» sa Henrik, da frøken Haakonsen hadde trukket sig tilbake, «det er meningen at vi skal gifte oss.»

«Nå så.»

«Ja, du synes vel ikke om det, du. Skjønt efter dine begreper skulde det vel forresten være all right. Efter det skulde jeg jo aldri ha været lovlig gift med Berit. Der er ingen som vet enten Hans Herman er i live enda eller ikke –»

«Hun vet ingenting om ham?» Han måtte jo si noget. «Før i tiden skrev han da en og annen gang og spurte efter Lillemor.»

«Det er ni år siden sist. Da var han i Chicago.»

De satt litt.

«Ja jeg begår jo dessverre ingen indiskresjon om jeg sier til dig, Berit har ikke været som hun skulde imot mig. Jeg gikk med på å la det være op- og avgjort, og forsøke å glemme – for barnas skyld. Jeg vet at du kjenner historien. Men du vet at saken stiller sig litt anderledes nu. Dengangen tenkte jeg ikke annet enn at det var slutt med alt slikt for mitt vedkommende, og da kunde vi likegodt bli sammen for barnas skyld. Men når jeg nu faktisk har møtt en ung pike som er glad i mig og jeg i henne, og hun altså – æh – ja der er ingen forhistorier der altså, hun har aldri været glad i 233nogen før. Og da kan jeg ikke innse at det skulde være min plikt å ofre Solveigs og min egen lykke for Berits skyld – der er der såvisst ingen lykke som går tilspille nei, ikke for nogen av oss –»

Paul kunde ikke finne på noget å si.

«Solveig er et vidunderlig lite menneske. – Og så rart som det kan synes i andre menneskers øine, – hun er virkelig forferdelig glad i mig. Akkurat som jeg er, med aldersforskjellen og allting. – Det er vel det også, at hun står aldeles alene i verden, hennes mor bor i Mosjøen. Faren mistet hun da hun var ni år gammel, han var i postvesenet. Så hun har en sterk ømhetstrang da, har lengtet efter en som vilde ta vare på henne og beskytte henne –»

«Ja det er jo svært naturlig –»

«Så når nu Lillemors bryllup har været – i næste måned – så kommer jeg vel til å flytte hjemmefra da. Bort på Britannia inntil videre –»

Paul gad visst hvad Berit sa. Og så var der Jacob og Elisabeth.

«Jaja,» sa han allikevel. «Jeg kan ikke si annet enn jeg synes det er trist. At dere også –. Når ens gamle venner sånn opløser hjemmet og går fra hverandre. Berit og jeg var svært gode venner engang –»

«Ja, det har hun fortalt mig. Hun har jo aldri kunnet leve, hun, uten hun hadde beundrere om sig – jeg vet det. Og nu er det naturligvis hårdt for henne – hun er syvogførti år. Men – every dog has his day, og Berit har sgu hatt sin, og det en lang en. Det begynte med det samme hun og jeg var blitt gifte. – Mange ganger syntes jeg nok at dere drev den flirten deres lovlig vidt –» sa han forbitret.

Paul så op:

«Det falt mig ikke inn –»

«Nei, jeg skjønner nok det. Selvfølgelig vet jeg at du mente ikke noget uhederlig. Og Berit, stakkar, var nu likevel glad i mig den gangen – svært glad i mig. Vi elsket hverandre, ja det gjorde vi. Men sant å si, Paul – jeg syntes nok den tiden du tok fanden så lite hensyn 234til mig. Det ligger ikke for mig å gjøre scener – og det var ikke det, at jeg ikke hadde tillid til dig, såvidt som man kan ha tillid til en annen mann i slikt, og Berit skjulte jo ikke noget for mig heller den tiden; hun syntes vel det var morro å ha en sånn ungdommelig og entusiastisk tilbeder i all uskyldighet – men jaggu var du ikke hensynsløs mot mig den gangen!»

Alle hellige moralteologer, be for mig!

«Det var jeg vel saktens. Men du vet, med vilje tenkte jeg aldri på å være det. Men jeg skal gjerne innrømme jeg var det – av tankeløshet, om du vil. Jeg skal naturligvis ikke nekte for at jeg var veldig betatt av henne. – Jeg var jo en grønnskolling nærmest, og hun kom der til Trondhjem med enslags nimbus av triumfer og det store Europa og alt det der. Så hun virket jo nokså overveldende på mig.»

«Ja det var jo det jeg forstod og,» sa Alster forsonlig. «I grunnen.»

*

Men Paul var underlig uglad da han tilslutt gikk hjem til sitt værelse i Schwensensgate.

Hvis Henrik hadde forlangt skilsmisse, med det samme han var kommet under vær med Berits skarnaktighet, så skulde han ikke sagt noget om det. Det vilde han selv ha gjort – hvis han hadde været Henrik.

Men at han gikk tilbake på sitt eget ord, nu flere år bakefter, fordi han var blitt forelsket i sin stenografdame – det var virkelig nokså fælt. Først hadde han bitt i sig skammen; for barnas skyld hadde han gått med på å fortsette samlivet med den avslørede Berit. Og så, fordi han gikk bort og blev forlibt i den vesle snella, gikk han bort og gravet op de gamle ben, og gjorde gjeldende mot sin kone alt det som han engang hadde lovt å glemme og tilgi.

Nettop fordi Henrik var Henrik, var det så sørgelig. Han hadde altså været skinnsyk og han hadde følt sig såret, den gangen da han selv mere eller mindre godvillig hadde måttet spille rollen som Berits tilbeder. Men Henrik 235hadde aldri latt ham merke det, hverken i ord eller gjerning. OgOg] rettet fra: O (trykkfeil) nu tok han op det med for å rettferdiggjøre sitt brudd – for en ny forelskelses skyld.

Som Henrik sa, hans forhold til den fraskilte fru Herman var ikke det som en katolikk forstod ved ekteskap. Men at han skulde finne på å anføre det og nu – efter at han hadde været gift med henne en atten år snart –.

Jentungen, Solveig, var så søt på sin måte. Men det må være pokker så lett gjort med den typen å ta feil av sin egen og en annens sweetheart, ærlig talt. Bjørg med alle sine kavalerer var da Bjørg lell – hun virket næsten som en særpreget individualitet mot den der typen.

Blesten hvirvlet op støv og gasslyktene blaffet i de nattlig øde smågater oppe ved St. Hanshaugen. Paul låste sig inn i den skitne, trekkfulle gamle porten, og vinden smelte den i efter ham med et brak.

*

Det falt bort av sig selv nu, at Henrik skulde bo ute hos ham på Berven disse dagene. Paul bilte Alster og hans privatsekretær ut om morgenene og inn om aftenene, og så gikk de i teatret og på revy og sluttet et sted hvor der blev danset.

Frøken Haakonsen var en forstandig liten dame; hun skjønte sig godt på forretninger. Det også måtte være fristende for Henrik – å få en kone som hadde vett på den siden av livet. Hittil hadde han hatt en familie som bare forlangte at han skulde skaffe penger til alt de ønsket sig.

Berit kom vel til å flytte til Kristiania, når separasjonen var ordnet, mente Henrik. Hun hadde været fullstendig desperat til å begynne med, da hun skjønte at han omsider hadde tatt revanche. Hun hadde kommet op på kontoret og gjort skandale der, og hun hadde trengt sig inn til Solveig i hennes losji og fiket henne op. Foreløbig måtte hun få beholde barna, men når Jacob skulde inn på Høiskolen, fikk faren vel ham til sig igjen.

Henrik vilde ikke høre tale om at Paul gav op sin stilling ved teglverket; den der Fredrikstadfyren var en 236krakiler som blev uvenner med arbeiderne og leverandørene og kundene, hvor han kom hen. – Paul måtte innrømme at det hadde han også hørt om.

Det var jo morsomt nok å få anerkjennelse for sitt arbeide her i disse årene. Paul visste også at der vilde neppe nogen annen ha kunnet greie det bedre. Likevel hadde det ikke været nogen glimrende forretning – sånn som forholdene var på arbeidsmarkedet og med skattene, og med leren her som tildels var nokså stenet og trengte meget for-bearbeidelse; den var gjennemgående ikke videre skikket til produksjon av rør og taksten; det kunde de aldri komme til å levere større kvanta av.

Henrik spurte ham bent ut hvorfor han ikke vilde ta under overveielse det store stenindustri-kompaniets forslag om å la Haugen verk gå op i det. Selvfølgelig kunde han bli ved å være knyttet til foretagendet fremdeles, hvis han satte det som betingelse. Han hadde gjort det godt deroppe i den gode tiden, men sånn som tingene tegnet nu, blev det vanskeligere og vanskeligere for ham å holde sig oppe i konkurransen. Paul hadde hatt for lite kapital til å begynne med; det hadde gått så lenge han hadde hatt et overskudd han kunde ta av til den nødvendige fornyelse. Men det kunde ikke bli ved å gå på den gamle måten lenger. Den del av bedriften som hele tiden hadde været Pauls hovedinteresse – fabrikasjonen av ovner og alle slags kunstindustrielle artikler – den hadde skrumpet inn fra år til år. Nu solgte han ikke stort mere enn en tredjedel av den utbrutte sten som forarbeidet og råkleber; resten gikk i møllen.

Men da måtte han enten ansette en fagutdannet bedriftsleder eller flytte dit op og bo der selv. Vinsvold var dyktig og pålitelig og han hadde fått en veldig praktisk erfaring i disse årene, men det slo ikke til lenger. Mølleanlegget var en helt fabrikkmessig drift, og de industrier som var avtagere, krevde stadig nye typer av produkter eftersom de selv – takpappfabrikker, linoleumsfabrikkene i England og hvad det nu var for nogen allesammen – måtte bringe på markedet nye typer av sine produkter.

237Paul var ikke oplagt til å snakke med Henrik om den bunnløse uvilje han følte, når han tenkte på at han kanskje måtte gi Haugen ut av sine hender. Henrik vilde vel synes det var enslags sentimentalitet, når det kunde bety allverden for ham, enten han selv eide og styrte efter eget forgodtbefinnende en mindre bedrift, eller han lot den gå op i et aksjeselskap, som han selv var interessert i. Henrik Alster boltret sig i aksjeselskaper og hadde aldri været annet enn glad til, når han på en pen måte kunde slippe ut av et foretagende som ikke lenger var lønnsomt.

En slags sentimentalitet var det kanskje når han hadde følt sig besveket, selv da det gikk godt oppe på Haugen, fordi det ikke gikk frem efter de linjer som han hadde villet. Møllen, hvor folkene arbeidet dagen lang i maskinlarm og støvmett luft – det var egentlig ikke noget sånt han hadde villet få igang, selv om han naturligvis også på en måte elsket å holde på med maskiner – når maskinene var hans. Han hadde vel ikke været mannfolk ellers.

Oppe i marken, på de stedene hvor kleberstenen lå i dagen, støtte en på de gamle arbeidsplassene. Arbeiderne hadde begynt å skjære ut gryten, men var ikke blitt ferdige; den stod enda fast i berget. Han hadde funnet kopper og øser, vevstener og håndsnellehjul, eller folkene kom og brakte ham slikt. Mange av sakene viste former som godt kunde være fra jernalderen, men like gjerne fra for et hundrede år siden.

Det var arbeidsforhold som ingen kunde bringe tilbake. – Han hadde været med og fått istand husflidsutstillinger og satt op premier; han hadde været med og bedømt snekkerarbeider som hermet efter gamle skapstyper eller møbelfabrikkenes modeller fra for en tre-fire moderetninger siden; de var pyntet op med karrikaturer av rosemaling eller utskurd i dragestil og barokk. Resultatene hadde ikke været strålende. Det så smått ut for den gamle håndverkstradisjonen.

Han kunde ikke si at han likte det, når stenknusemaskinen tygget op hundreder og hundreder tonn av den 238skjønne, følsomme vekstenen, mangfoldig og sammensatt og vakker som den var, selv om folk som ikke kjente den ordentlig, bare så at den var ens og blek. Der måtte være noget som var vanvittig galt her – når råstoffene over hele jorden blev smadret og tygget op og brukt til masseproduksjon av varer som både er overflødige og heslige. Det er ingen mening i at jorden blir avskoget fordi der må skaffes tremasse til talløse kjempeaviser, som mest består av annonser.

Det hadde været tider da han selv syntes han var visst igrunnen latterlig med disse ideene sine, som han ikke kunde gi slipp på – at hvis menneskene vilde, så måtte de kunne bli herre over de maskiner som de selv har funnet op. Det måtte være mulig å gå tilbake – ikke for å stanse ved noget gammelt, men for å velge et utgangspunkt i fortiden og gå videre fra det i en annen retning. Det var meningsløst at de samme mennesker som hevdet betydningen av den enkelte manns private initiativ, blindt følger en utvikling som gjør privat initiativ til et privilegium for færre og færre. Det var tåpelig når folk hevdet at familiene er samfundets levende celler og at samliv mellem mennesker læres best i samliv mellem blodsslektninger, men likevel gikk de med på at familien må ofres hver gang et menneske ikke vil ofre sig lenger for familien, og blodsbånd skal ikke binde hvis de snærer.

Men han hadde neppe tort ha tillid til sine egne meninger, fordi han hadde en sånn bunnløs mistillid til subjektive meninger hos andre mennesker. Og han hadde været redd for følsomhet hos sig selv, fordi han avskydde føleri hos andre. Ikke han heller hadde kunnet tenke sig, mere enn andre folk hertillands, at der var mer enn to alternativer. Enten fikk man holde på det bestående samfund, ekkelt som det var på mange måter og fullt av urettferdighet og voldgitt en utvikling som selv bestemte sin mystiske vei – eller være med og rive det ned og bygge et nytt på helt andre prinsipper. Der var bare ingenting i de nye prinsipper som bød til å løse den fundamentale vanskelighet, at menneskene er mennesker. Får massene i et samfund være med 239og styre og bestemme, må lederne lokke og liste for å innbille folket, det styrer sig selv når det lar sig lede – og så er der ikke grenser for de dumheter som blir gjort, og de verdier som går til spille. Og får det lille mindretall av evnerike råde, så vil fire av fem mennesker ofre massene for sine egne formål, – enten de er materialistiske eller idealistiske.

Han hadde ikke visst at der var et tredje alternativ i verden og en hær som vilde kjempe for det, en stridende Kirke. Der var en friskare som hadde tatt sitt utgangspunkt for nitten hundrede år siden og aldri hadde byttet det med andre. Der var en organisasjon som samstundes var en organisme, et legeme, en person, og den sa at samfundet må bygge på Kristus og at det kom til å bli dyrt. Men det er gått galt med alle forsøk på å bygge billig på den grunnvold, fordi hans liv, som evangeliene beretter om, ikke er noget forbigangent, men noget nuværende: når jordskjelvet på Golgatha ryster grunnen, ramler det sammen alt som er billig og dårlig bygget, og mens nogen arbeider og bygger, må andre rydde unda grus og brokker og kjøre bort. Men uavladelig vokser det som skal bli stående, for her finnes råd til å gjøre menneskene til mere enn mennesker.

Han kastet sig over ny-thomismen, og opdaget at tanker og følelser som han hadde forsøkt å undertrykke hos sig selv, fordi han ikke visste nogen utvei med dem, dem hadde andre tenkt ut til de siste konsekvenser, og da viste det sig, at de hadde sin plass i et system hvor selve hans innerste livsfølelse fikk rum. Selv noget sånt som hans fornemmelse overfor arbeidet hadde St. Thomas en psykologisk forklaring for – han definerte kunst, ars, som en intellektuell dyd, og dyd i hans sprog betyr kraft. Kunst er den rette forstand på tingen som skal frembringes; hver mann er arbeider, og som sånn trenger han kunst, ikke for å kunne leve moralsk godt, men for å kunne gjøre et godt arbeide. Derfor har kunst været noget diffust og anonymt i folkene alltid og overalt, undtagen i de overindustrialiserte samfund som puritanismen har hovedskylden for. Der er de proletariserte 240masser blitt hindret i å yppe en kraft som er en normal del av et menneskes psyke, enten han er gråstensmurer eller billedhugger, garver eller komponist.

Vel, han selv hadde ikke fått annet ut av sitt tiltak der på Haugen enn at fabrikasjonen vokste på arbeidets bekostning. Han hadde hjulpet nogen menn til å få sig egne hjem, og nogen gamle folk sånn at de kunde få bli til sin død i sine egne stuer og smelle døren igjen for nesen av alle som de ikke hadde lyst til å lukke op for. Det var sånne som heller vilde leve usundt og alene enn sundt sammen med andre på gamlehjem. – Men han hadde da været nødt til å bygge brakke, han og, og de fleste folkene arbeidet i gruben og i møllen. Bare for Jo Braastadlykkjen hadde Haugen været en stasjon på veien frem til frihet og dydsøvelse. – Jo, han var nu forresten et fint eksempel på forskjellen mellem intellektuell og moralsk dyd som skolastikken definerer, for all Jos dyd gikk med til å gjøre Jos arbeider bedre og bedre; mannen selv forandret sig aldri et grand.

Men, som Henrik sa: every dog has his day – han hadde hatt sin dag der på Haugen. Skulde han nu måtte finne sig i at en storbedrift slukte hans selvstendige bedrift, så fikk han jo holde ut det med. Det vilde være et nederlag. Men han trodde ikke lenger på at kulturen må ligge under for mekaniseringen, mekaniseringen kan bli lagt under kultur i samme utstrekning som menneskene blir sig tingenes reelle hierarki bevisst. Enten menneskene venter sin frelse av noget de selv har opfunnet, eller underkaster sig det, er det samme, det er fetisjisme.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.