II.

147Han kjørte op til kleberverket næste morgen. Holde gode miner til slett spill var det eneste han kunde gjøre nu, syntes han. Så ringte han op sin bank i Kristiania og avtalte om kreditiv til sin kone. Derefter skrev han til Bjørg og meddelte hvordan det var ordnet med penger. Han var ordentlig harm, derfor føide han bare til nogen linjer:

«Jeg antar at du selv igrunnen synes det samme som jeg – at du har opført dig som en uskikkelig småpike.» Så rev han det istykker og skrev omigjen: «at«at] rettet fra: at du har opført dig nokså barnaktig. Men når du nu engang har begitt dig ut på denne reisen, så vil jeg håbe at den ikke må bli en skuffelse for dig. Du vet selv at det er hendt før, du har kommet til mig og beklaget dig over fremmede mennesker som du altfor godtroende har innlatt dig med. For alt hvad jeg vet, kan Schjistads gjerne være prektige mennesker. Men skulde det allikevel vise sig ved nærmere bekjentskap at dere ikke harmonerer, så får du skille lag med dem på en pen måte og reise hjem. Tar du over Paris, så vet du at Sigmund vil hjelpe dig på alle måter som du måtte ønske.

Som sagt så ønsker jeg dig nu god tur da. Jeg går op til sæteren lørdag kveld, og fra sist i næste uke er jeg vel på Berven igjen.
Beste hilsen
din Paul.»

Han adresserte brevet til sine svigerforeldre og ringte dem op for å sette dem litt inn i situasjonen. For en gangs skyld var han heldig; Jacobsen selv kom i telefonen og oplyste at Andora var gått på torvet. Paul fortalte at Bjørg visst kom til byen idag og skulde videre til utlandet, på biltur med nogen venner: «Jeg vilde egentlig svært nødig at hun tok avsted med dem. Men hun hadde altså satt sig i hodet at hun vilde avgårde –»

«Neinei. Neinei. Det var riktig leit det – riktig leit,» kom Jacobsens gammelmannsstemme, svak og bedrøvet fra det fjerne.

148«Aja svigerfar – det er jo ikke mere å snakke om nu da. – Jotakk, ungene har det storartet –»

«Jeg riktig lurer på en ting, jeg,» sa den gamle, og så tok han til å forklare svært omstendelig om en venn av sig som skulde levere en lastebil til et meieri oppe i dalen, og hvis han vilde, så kunde han få sitte på: «Ja hvis ikke det er ubeleilig for dig da – så kunde det nok været hyggelig å se opom til barna –»

«Ja gjør det,» sa Paul glad. «Jo du kan vite du er velkommen!»

At Bjørg rimeligvis mere enn en gang hadde utlevert ham i egenskap av ektemann til kreti og pleti – det hadde han visst før idag. Men han hadde aldri brydd sig om det – ikke så meget som nu. Han hadde simpelthen felt et skall som før hadde beskyttet alt ømfintlig i hans sinn, da han aksepterte en religion som forbød ham å kalle mennesker for kreti og pleti. Vel visste han at nu burde han enda mindre enn før bry sig om hvad andre mennesker mente og sa om ham. Men før hadde han været likesæl med hvad folk syntes av en slags hovmodighet – og nu burde han være det av enslags ydmyghet. Dengang hadde det været fordi han festet sig ved det, hvori de andre var forskjellige fra ham – nu, fordi han erkjente en fundamental likhet. Så han følte sig litt som han hadde felt sin gamle ham, og det nye skinnet hans hadde ikke begynt å bli herdet enda.

Han kunde ikke la være å krympe sig når han tenkte på de betroelser som Bjørg sikkert gjorde fru Schjistad, og alle de rådslagninger som kvinnene – og mannen – vel skulde komme til å avholde underveis, om hvordan hans kone burde «ta ham» for fremtiden.

*

Sjelden hadde Paul været så glad for å få en gjest som da han kom ned fra det øverste bruddet fredagskvelden og så sin svigerfar sitte på dørhellen utenfor kontorbygningen.

Jacobsen reiste sig og ruslet opover for å møte ham. Det lille firkantede og magre ansiktet hans var foret av bekymringer, og under den rødblonde, pomadiserte 149panneluggen så hans vannblå øine sørgmodig op på svigersønnen.

Paul klemte den annens hånd:

«Det var gildt, far. At du kunde komme.»

«Bare jeg ikke kommer til uleilighet så,» sa Jacobsen bekymret. «Jeg visste ikke det, jeg, at du hadde denne kusinen din oppå nu. Malerinnen.» Han uttalte alle bokstavene som om han var imponert av hvadsomhelst der var nogenslags -inne.

«Ruth? Hun blir så glad for å se dig så.»

I løpet av kvelden merket nok Paul at svigerfaren satt og funderte på noget. Hittil hadde han bare nevnt at Bjørg ikke bodde hos dem denne gangen, og de hadde sett lite til henne. Men så blev der ikke sagt mere om det.

Paul snakket om verket her. Det gikk med innskrenket drift enda siden krigsårene, og han blev nødt til å utvide mølleanlegget. Produkter av formalt sten var der mest avsetning for. Dessverre, det var ikke tider til å holde en tam billedhugger mere. Kontrakten med elektrisitetsverket var jo svært ufordelaktig også, sålenge han bare kunde nytte en del av strømmen. – Men det var jo ikke han alene om å trekkes med naturligvis –.

«Er det sant,» spurte Jacobsen bekymret, «at du har skrevet på for alle folkene dine som har fått sig egne hus?»

«Neida. Ikke alle. – Og forhåbentlig blir det altså ikke lenge til jeg kan ta inn alle de som har været her før også –.»

«Hvem har fortalt dig det forresten?» spurte Paul.

«Bjørg snakket på det –.»

Paul skjønte forresten ikke hvor hun kunde vite det fra. Han talte aldri med henne om sine forretninger.

«Jeg er riktig lei, jeg,» sa Jacobsen og sukket. «For dette her med Bjørg. Jeg synes hun har bært sig riktig ille at, jeg. Og mora holder med henne, akkurat det samme å hu gjør –.»

«Ja ja svigerfar, det er jo noget vi vet det.»

«Jamen det er ikke riktig, Paul!»

150«Åja riktig riktig –. Jeg tenker nok hun kommer til fornuft igjen underveis, såpass så ikke hun gjør sånt en annen gang.»

«Neimen det er ikke riktig dette – du skulde snakket strengt ve’n, skulde du, og sagt at dette her vilde du ikke vite av!»

«Har du nogen gang forsøkt å snakke strengt til Bjørg?» lo Paul.

«Jaha, jeg har da det, du. Når hu var lita. Og det nytta den tiden. For da var Bjørg gla i mig. Hu hadde ikke lært det enda, at jeg var ikke nogen fin mann.»

Paul tidde, ydmyget og ulykkelig på den annens – eller hennes – vegne, han visste ikke selv –.

*

Lørdags eftermiddagen gikk de opover til sæteren sammen.

Ungene kom stormende imot dem nedover den bratte vollen, og da de fikk se at det var morfaren som var i følge med deres far, blev de rent elleville av fryd – de hoppet op over ham som hundehvalper, og skravlet i munnen på hverandre. De visste «hvem bølinger det var» alle de radene av ku som nu drog hjemover mot sætervangen, for de kjente dem på bjellekuen – og Synne viste frem det nye hullet i tanngarden sin; denne gangen hadde hun selv nappet ut den løse tannen, og de hadde været med budeien og fått kaffe og fløtevafler i Ledumsæteren på onsdag, Ruth også hadde været med, og Synne skulde få ha på sig bondedrakten sin imorgen –.

Det var først da Paul og Jacobsen hadde været nede og satt fra sig ryggsekker og fiskestenger i gammelselet, at Synne husket på moren: «Men er ikke mamma med dere da – vilde hun kjøre op, hun kanskje?»

«Mamma kommer ikke op før om en stund. Hun er reist til utlandet en liten tur med nogen venner. Men i næste måned –.»

«Å gid! Hvad tror du vi får av henne, du, når hun kommer hjem?» spurte Synne.

Så snakket barna ikke mere om sin mor.

Dagen efter gikk de på Torgardskampen alle sammen 151– Helge også greide å være med, når nogen bar ham på ryggen innimellem. Så blev det bestemt at bestefaren skulde stanse oppe hos barna, når Ruth nu drog ned. Fru Andora skulde reise til Skodsborg om en ukes tid, så det passet storartet.

*

Barna fikk prospektkort fra sin mor av og til, og Paul hadde også fått et kort, han og – fra Berlin: et sånt et med hilsener og underskrifter fra en hel taffelrunde, men han kunde da regne ut, at det hadde hun sendt fordi hun tilfeldigvis hadde møtt bekjente dernede. Hun hadde åpenbart foresatt sig å være fornærmet på ham inntil videre. Vel, hun fikk få lov til det da.

Seks uker gikk. Paul hadde været oppe ved kleberverket igjen en ukes tid, han hadde ment å ta med sig barna nedover denne gangen, men de hadde det så storartet, og Jacobsen var frikar enda. Så han vilde la dem få bli deroppe en fjorten dagers tid enda, kanskje over jakttiden. Synnes skolegang var det ikke verdt å ta for høitidelig enda.

Da han kom nedover igjen, lå der brev fra Bjørg til ham på hans kontor i Kristiania. Fra Skagen – dit var hun kommet nu, og der var hennes mor også. Det var et riktig uskikkelig lite skriftstykke – om han vilde sende henne penger «hvis du altså kan opdrive noget til mig da, for ellers så vet du naturligvis at jeg kan få det nødvendige av mine foreldre.»

Paul bante svært lite kristelig og sendte en telegramanvisning.

Da han kom hjem til Berven om kvelden, fortalte stuepiken at fruen hadde skrevet til henne og bedt henne sende barna inn til fru doktor Selmer, såsnart hun ringte op at det passet for henne; fruen hadde skrevet og bedt tanten ordne med kjøp av klær til barna til høsten.

Dette her blev snart for meget av det gode av tøv.

Paul hadde ikke været hos sin bror og svigerinne på mange måneder, så da han måtte inn til byen igjen etpar dager senere, stakk han utover til dem ved kveldstid.

152Paul hadde aldri kunnet prestere nogen riktig begeistring for brorens hus. Det forkynte så altfor tydelig at Hans og Evi hadde latt arkitekten få bestemme for sig i ett og alt. På den måten hadde de fått et hjem som var både stilfullt og originalt og lignet en hel del andre stilfulle og originale herskapshus fra krigskonjunkturenes tid.

I det varme, gule aftensolskinn lå den store forhaven aldeles trebar og underlig øde for mennesker. Langs de hellelagte haveganger lyste store høstblomstrende stauder med røde og gule og fiolette blomster; de kvadratiske gressplener var nyklippet og fine. Langs terrassen og på den brede trapp foran havesstuedøren veldet karmosinrøde pelargonier og rødbrun blomkarse ut over de store stenvaser. Der fantes ikke en plett, i all denne blomsterrikdom, hvor et menneske kunde gå eller sitte uten å bli sett ute fra gaten.

Husets rolige, hvitkalkede fasade med vindusinnfatningene og havestuens portallignende dørbue av blågrønn klebersten, hugget i renessanseformer, var svært vakker, udmerket proporsjonert. Det hadde engang falt Paul inn, at hvis denne bygningen hadde ligget i en av småbyene og rummet museet, så vilde han ha sagt at arkitekten hadde løst sin opgave til fullkommenhet.

Men han måtte innrømme at denne rammen klædde Evi. Da han trådte inn i den kjølige havestue, reiste hun sig op fra en av de høiryggede renessansestoler. Hun blev ved å være like smukk: det ordet, som ikke var mere enn halvnorsk, passet akkurat på hennes myke og smidige skikkelse og den bleke kamé-profilen under hetten av slettstrøket svart hår. Hun så så fjern og gåtefull ut, så det var næsten litt for meget av det gode; når hun snakket, var hun svært almindelig, men søt og hyggelig. Hun hadde en liten lys sørlandsstemme. Alt i alt minnet hun litt om en skuespillerinne som har et glimrende ydre for en interessant rolle, men ikke kan fylle den når hun spiller.

Jotakk, Lille-Erik var blitt riktig så kjekk så isommer, svarte hun på Pauls spørsmål. De hadde fått en gutt 153– det første barnet – omtrent samtidig med at hans egen lille Erik som døde, kom til verden. Det hadde nær kostet Evi livet, og hun hadde ikke været ordentlig frisk siden.

«Enn du selv da, Evi – hvordan har du det nu?»

Hun smilte litt trist og slo op sine store grå øine – så inn i hans med sitt vidåpne og uutgrundelige blikk: «Jotakk, jeg synes da jeg kom mig nokså godt hjemme på Veiholmen,» sa hennes lille hverdagslige stemme.

«Du blir vel her iaften?» spurte hun glad. Hans hadde sin bridgeaften iaften, og nu hadde advokat Waaler nettop ringt op og sendt avbud: «tenk at han snublet i et gulvteppe, du, og har visst brukket noget i foten! Er det ikke forferdelig at sånt kan hende midt i ens egen dagligstue?» Igjen så hun svogeren inn i øinene med et stort, betydningsfullt blikk.

Paul hadde ingen lyst til å sitte og spille bridge utover natten, for han hadde tenkt å gå til kommunion næste morgen. Men han var nødt til å si jatakk.

Evi tok igjen op sitt lille broderi, og Paul satt og kjedet sig, mens han småsnakket med henne.

Stuen var et stort, vakkert rum med hvitkalkede vegger og parkettgulv – moderne møblert med nogen få gamle renessanseskap og gotiske eketreskister langs veggene. De få billedene som var her, var gode og kom til sin rett på de store, hvitgule flater. På en eller annen måte bidrog dette rummet til å øke hans følelse av forstemthet – hvor fremmed han var blitt for sin bror –.

«Du har hatt brev fra Bjørg jo?»

«Ja,» sa Evi. «Tenk for en lang tur hun tar sig da.»

«Ja. Jeg håber hun må ha riktig godt av det, stakkar. Hun var ordentlig nedfor her i vår; hun kunde nok trenge til det.

– Det som hun skrev om barna, det skal du nu slippe å bli brydd med. Jeg lar dem bli oppe på Haugasæteren til efter jakten, og så kommer vel Bjørg da og kan greie med det selv.»

Endelig kom Hans – i ridedrakt; han fikk bare såvidt sagt goddag til broren, så måtte han op og klæ sig 154om. Han red hver dag, for å få mosjon – ellers var han optatt hele dagen på klinikken og med sin store praksis, og om aftnene var de næsten alltid ute.

*

Hans hadde alltid været en lidenskapelig kortspiller, og de to andre herrene, doktor Krog og kaptein Tangen, var også meget alvorlige bridgespillere. Paul hadde alltid synes det var hyggelig å få et slag kort engang imellem, mere var det ikke med ham. Så det var langt fra at hans spill stod på høide med de andre herrenes. Det var nokså morsomt – men hele tiden lengtet han hemmelig efter at denne kvelden skulde være forbi.

Kaptein Tangen hadde lagt merke til at Paul ikke drakk noget efter klokken tolv: «Men si mig, verkseier, – er dere alle sammen forpliktet til å faste fra midnatt av? Min bror gjør det, vet jeg, men jeg trodde det var et påbud som bare gjaldt prestene?»

«Hvis man vil gå til kommunion næste morgen, må man ha fastet siden midnatt,» sa Paul.

«Jamen det er dere da vel ikke forpliktet til vel – både prester og legfolk?»

«Neida, ikke forpliktet.» Paul lo. «Men man vil jo gjerne gå så ofte som man har anledning til det. Mange av oss iallfall.»

De andre herrene så litt generte ut. Og Paul selv følte sig genert, fordi han skulde snakke om det.

Klokken var blitt næsten to før han kunde slippe avgårde. Broren fulgte ham ut gjennem haven. Lysene fra huset falt ut over de tette blomsterrabatter, og floksenes heftige farver flammet frem flekkvis ut av augustnattens lumre mørke. Himmelen var svart og full av stjerner. Skrittene deres på havegangens fliser klang hårdt gjennem stillheten i det rolige villastrøk.

«Det er svært dårlig med Tua nu,» sa Hans Selmer.

«Så? Er det dårligere med henne nu?»

«Ja. Det er visst ikke til å undgå; hun må visst ta en operasjon igjen. Jeg vilde helst at Krog skulde gjøre det, men Halstein har så meget imot ham.»

«Det var svært sørgelig. Går det an at jeg går ditop 155imorgen eftermiddag, eller skal hun helst ikke ta imot besøk?»

«Jo, du burde gjøre det. – Det er synd på mor og,» sa Hans. «Hun er blitt svært gammel på de siste årene, mor.»

*

Paul lå og våknet rett som det var – hørte for hver gang gaten som var blitt stillere: tilslutt var det så stilt så en enkelt fotgjengers skritt klang klart og tydelig, og det blev lenge mellem hver gang en bil suste forbi dernede og sendte et lysstreif over hotellrummets hvite loft.

Han hadde ikke bestilt værelse på forhånd, og så hadde de gitt ham et i etslags anneks, i annen etasje ut til gaten. Hans første impuls hadde været å bli sint – de måtte da kunne gjøre utvei til noget annet for ham som hadde bodd her bestandig i årevis. Som det var hans første impuls bestandig å bli sint for småtterier: hvis værelset hans ikke var gjort istand når han kom hjem fra kirken om morgenen – når han måtte vente og vente på en rikstelefon – når han skulde fylle ut selv nogen sånn statens trykksak, følgebrev eller postanvisning eller slikt, som det er umulig å skrive på uten pennesplitten klorer op papiret og skriften blir klusset. Nu da han skulde venne sig av med å banne, opdaget han hvor uavladelig han måtte ha sagt «Faen» og «Dægern» før i tiden.

Gamle pastor Kindrich sa med sitt litt stereotype blide smil: «O, men Deres hellige engel skriver det op i sin bok, hver gang De av kjærlighet til Vår Herre undertrykker en av disse heslige eder.»

«Da vil jeg håbe at min skytsengel er flink til å stenografere.»

Det var oppe i St. Josefsforeningen en kveld; Eberhard og etpar til av mannfolkene hadde ledd av dette. En søndag efter høimessen kom Eberhard så bort og leverte ham et lite kort. Der var tegnet en ganske flott karrikatur av ham selv på det: han stod og telefonerte, og på den annen side av skrivebordet satt en engel med blokk og blyant og så opmerksomt på ham.

156Eberhard lo:» Jeg skulde gi dig dette fra Søster Marie-Halvard.»

Og atter var han blitt ergerlig. Var det Eberhard som hadde fortalt henne det, eller hadde han snakket om det hjemme og så hadde en av de utallige ungene hans bragt det videre? Han kunde ikke utstå at folk gikk og fortalte dårlige vitser videre –.

Han hadde bare såvidt hilst på Søster Marie-Halvard etpar ganger ved kirken. Den første gangen han så henne igjen i ordensdrakten hadde han slett ikke kjent igjen Randi Alme – det fregnete lille ansiktet med næsten ingen øienbryn så rent anderledes ut innrammet i stivet hvitt lin og langt sort slør. Det hadde været det deilige røde håret hennes som hadde gjort henne så vakker. Hun hadde jo holdningen da, og de nydelige, lette bevegelsene. Men han hadde følt sig brydd av at han ikke kunde annet enn legge merke til hennes forandrede utseende. Dessuten visste han ikke hvordan han skulde tiltale henne – om det var passende å si du til en nonne, fordi om de hadde været artiumskamerater.

– Det var nokså lyst alt – klokken var fem. To timer til han skulde stå op. Paul snudde sig i sengen og sukket. Bare han ikke forsov sig. Det hadde hendt to ganger før at de hadde glemt å vekke ham –.

– Et hjerte og en sjel som var yrende fulle av utålmodighet over bagateller – det hadde han lært å kjenne hos sig selv, disse årene. Det fylte ham med bitter utålmodighet, at slik blev han ved å være. Hvordan skulde han ha blitt da, hvis han hadde været nødt til å finne sig i store fortredeligheter og virkelig avhengighet – i fattigdom og i underordnet stilling – hvis han skulde være nødt til å ta imot uintelligente ordrer, utbrudd av andre menneskers dårlige humør, ufortjente irettesettelser –.

Han hadde iallfall været tilfreds med sig selv forsåvidt som han hadde trodd arbeidslyst og arbeidsglede var en del av selve hans natur. Han hadde alltid været glad i å arbeide – men han hadde alltid kunnet få arbeide på egen hånd, med noget som han selv hadde valgt. 157Men formodentlig vilde alt arbeide ha budt ham like meget imot, hvis han skulde været nødt til å arbeide under nogen annen. Altså var hans arbeidslyst vesentlig et uttrykk for hans lyst til å være uavhengig og til å sette sin vilje igjennem. Derfor blev han ikke så utålmodig når han hadde virkelige vanskeligheter foran sig – han kunde gjøre noget for å overvinne dem. Og det likte han.

Det var der naturligvis ikke noget galt i. Men der var ikke noget godt i det heller. Det er svært moralsk naturligvis å være arbeidsom. Og moral er et uundværlig hjelpemiddel til å utvikle dyder i metafysisk forstand – kraft til å ville gå op i Guds verdensplan, mot til å tøie sig opover mot sitt ophav. Blir moralen redusert til å være et mål i sig selv – en bekvemmelighetsanordning for denne tids liv bare – så går den i forrådnelse nokså snart. Nyttemoral lukter det alltid lik av.

Han selv fór op, innvendig iallfall, selv om han kunde beherske sig utadtil, ved alt som hendte ham uten at han kunde gjøre noget fra eller til. Det gjaldt småtterier og det gjaldt det som hadde gått dypest inn på ham –.

Han var ikke blitt oprørt over slikt som virkelig hadde været sorg. Rent intuitivt måtte han ha ant alltid, at overfor en virkelig sorg er et menneske aldri avmektig. Den som har mot og tålmodighet nok til å bære sorgen, ikke forsøker å krype unda den, vil vel alltid ende med å opdage, det er en mektig og hemmelighetsfull egn av livet. Får han arbeidet sig igjennem den, så blir han selv så meget anderledes, så han er vokset fra sine gamle forestillinger om hvad som er godt og lykkelig. Han er blitt herdet til å tore søke det som han mener med goder og lykke, slik han er nu.

Et menneske behøver vel ikke være kristent for å skjønne såpass. Han iallfall hadde hatt enslags intuitiv følelse av at det var slik, lenge før han torde gi det fremmede som bød ham gå på og bryte igjennem, noget navn. Med det samme alle hans egne illusjoner – eller fantasier – om den som han elsket, blev til ingenting, 158så hadde han også visst, nu skulde han nettop elske henne, både virkeligere og voksnere og klokere enn før. Hennes ulykke var del av straffen for en synd som både han selv og alle mennesker var medskyldige i, og samtidig var den en pris som hun hadde betalt for sitt liv; den gav henne rett til å kreve noget mere av ham enn hans halvt egoistiske dyrkelse av et selvlaget helligbillede – en mandigere og menneskeligere kjærlighet.

Han hadde skjønt det da, og han hadde forsøkt å handle mot henne efter det som han var kommet til å forstå. Det var tanken på de to fyrene som hadde hatt henne før, den grumset alle hans følelser med bitterhet og ydmygelse – at han aldri skulde få slå kloen i dem og få borteliminert dem aldeles eftertrykkelig. To fremmede, likegyldige mennesker som likevel hadde makt til å bryte sig inn i hans sinn, trenge sig inn på livet av ham. Ubevisst hadde han vel alltid først og fremst villet verge sig mot at mennesker kom nærmere innpå ham enn han selv gav dem lov til. –

Det hadde været det uutholdelige ved slutten på den historien hans med Lucy også. Hvis hun hadde dødd fra ham dengang – ja så vilde han ha sørget over henne, saktens så lenge han levde på en måte. For han vilde aldri ha følt at han hadde mistet henne helt – selv om han ikke var kommet til å tro livet er uten ende, så vilde han iallfall ha været viss på at hennes liv i hans liv endte ikke, så lenge han selv var i live. Men hun hadde valgt å forsvinne på en sånn måte, så han visste ikke den dag idag om ikke det var et viltfremmed menneske – den eneste han hadde anstrengt sig for å utlevere sig til –.

– Det er jo sånn en ærverdig og alderstegen banalitet, at religionen skal være enslags surrogat for erotikk. Han var viss på at akkurat det omvendte er sannheten. Innerst inne vet vel alle mennesker at de er skapt bare for å la sig overflomme av Guds kjærlighet og gi tilbake den lille dråpen som de kan opta i sig av den. Men menneskene er redde for en slik kjærlighet som er over all forstand, og redde for en elsker som gir alt – men 159det lille han krever til gjengjeld, er alt vi kan gi. Vi forsøker å flykte fra en sånn ulik kjærlighetskamp som den mellem den uskapte og hans skapning, og likevel berge en illusjon om at vi har realisert det mål vi blev skapt for – når vi elsker noget som er skapt, om det så bare er oss selv. Bare for å få lære, hvor lite vår kjærlighetsevne kan omfatte og hvor lite den kan holde ut av påkjenning, når den er avsondret fra sitt sammenheng med Gud.

Å – hvis han enda hadde elsket Bjørg. Så hadde han naturligvis været forbitret likevel over denne siste streken hun hadde funnet på. Men ikke på en sånn ydmygende og ynkelig måte.

For det var ikke det at han savnet henne, det måtte han erkjenne for sig selv. Tvertimot. Helt siden de var nygifte, hadde han jo alltid følt det som om han hadde fått ferie, når hun reiste fra ham en tur. Så han slapp for å høre på hennes pjatt, slapp å ha den forlorent barnslige jentungen omkring sig alltid – sånn vilde han ha sagt, nu iallfall, da han virkelig var alvorlig sint på henne for engangs skyld. Hvis han altså ikke var kommet til å erkjenne, intet menneske har lov til å forakte et medmenneske på den hovmodige og avvisende måten.

Det var det samme om ikke han kunde opdage noget positivt godt hos henne – og ikke noget positivt ondt heller. Også hennes lille røde og hvite dukkeansikt var bare en maske over det skjulte billede av Gud i henne. Begravet under et helt bjerg av forestillinger som hun hadde fått i presanger fra mor og slektninger og veninder, av fiffige små begjærligheter og meningsløse meninger, lå en sjel som skulde leve sitt liv når alle stjernene er brent ut. Som en kostelig perle på bunnen av en koffert med gammelt tøi – enda hun selv kanskje ikke skjønte at perlen var noget mere enn en fin knapp i den gamle avlagte konfirmasjonskjolen hennes.

Og han var saktens det siste menneske i verden som kunde lære henne noget annet. For hvad hadde han egentlig gjort, da han giftet sig med Bjørg Berge? Forført en småpike som var under den kriminelle lavalder. 160At pikebarnet selv bød sig til så godt som hun kunde, fridde ikke ham for en dust av ansvaret. Han hadde godt visst at det var bare hennes legeme som var en voksen kvinnes – modnedes og begynte så smått å bli overmodent. Men dengang han på sett og vis syntes det var bekvemt for ham selv å ha en hustru som han ikke kunde gi sig hen til, selv om han av og til skulde føle sig fristet til å begå omigjen en slik dumhet. Han skulde ikke ha noget av å repetere sin dumhet over Lucy. –

Altså hadde han fått det akkurat som han hadde villet ha det – i den tiden da han ikke regnet med Gud. Eller iallfall ikke hadde trodd at Gud kunde bli både det første og det siste for ham selv, den som gav alt annet i hans liv mening og betydning, et daglig brød som han ikke kunde undvære, en kjærlighet som gjorde det til piner og plager og bånd alt som hindret dette kjærlighetsforholds fremvekst: gamle uvaner fra hans eget tidligere liv, tilbøieligheter som splittet hans egen higen mot den usynlige elskede, distraksjoner som gjorde ham kold og sløv – og nærsynt og døvhørt og uoplagt til å befatte sig med Gud.

– Det hadde begynt å gå op for ham, hvor protestanter – og andre bra folk også – hadde fått det fra, det som han stadig hørte dem si: at konvertitter alltid angrer på det, når de har gått bort og gjort sig til katolikker. Noget var det i det – selv om anger er et svært misvisende ord.

Men det gjaldt for ham og det gjaldt vel iallfall for mange andre konvertitter: der kommer en hård tid, når en opdager hvor vanskelig det er å ryste av sig sine gamle vaner, hvor lat ens sjel er hver gang den selv skal gjøre litt. Som en unge der vil bæres på arm bestandig og hyler og sutrer hvergang moren setter den ned og vil lære den å gå. Men Gud må vite om ikke disiplene selv, som vandret med Kristus, kunde se ham inn i ansiktet og høre hans stemme, ofte var ute av humør likevel, fordi de hadde fått et gnagsår under en sandalrem –.

«Jesus, saktmodig og ydmyg av hjerte, dann mitt 161hjerte efter ditt hjerte.» Han bad det naturligvis hver dag, og det var såmen hans mening også.

Men det var åpenbart langt frem enda. Og når en mann først må lære hvad de to fremmedordene, saktmodig og ydmyg, egentlig betyr. For de betyr iallfall ikke noget passivt, hengehodelig, men noget elektrisk, en dynamisk kraft – ellers kunde de ikke sies om Jesu hjerte –.

– Klokken var blitt over seks omsider. Så han kunde likegodt stå op nu og klæ på sig.

Enda han gikk til kommunion så ofte som han bare kunde, så blev han ved, selv nu efter tre års forløp, å sove urolig natten før, næsten bestandig. Og han visste ikke selv om det var av enslags frykt mest eller av lengsel at han våknet så mange ganger om natten. Det rare var, at han var aldri det minste trett om dagen efterpå, når han hadde hatt en søvnløs natt av den grunn –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.