VII.

Fru Løvstø var blitt overført til Vår Frue hospital, og Hans Selmer som gikk og så til henne, mente, at hvis ikke noget uforutsett støtte til, kunde hun vel få komme op i løpet av en ukes tid. Frøken Alsaker fortalte at hun hadde været og besøkt henne flere ganger. – Marie Alsaker hadde tatt imot sin chef, da han viste sig på kontoret igjen, som om han hadde været borte på forretningsreise, og alt blev naturlig som frøken Alsaker talte om.

Paul tenkte, kanskje hadde det bare været fordi han selv var en god del nervøs at det hadde kommet over ham slik, den dagen da han så igjen Lucy i forhørsretten. Men innerst inne i ham satt vissheten likefullt. Det usynlige som hadde strøket mellem dem, det hadde været døden.

Men naturligvis var det vel ikke sikkert at hun kom til å dø, fordi om han hadde merket at noget døde i den stunden.

*

Det var ikke helt lett å være kommet tilbake.

Helge hadde undslått sig for å reise ut til Linløkka den dagen da han kom hjem: «Jeg ser vel far i byen imorgen.» Paul forstod. Så møttes han og sønnen i kirken næste morgen, og talte ikke sammen før de kom ut i tårnet efter messens slutt. Helge sa: «godmorgen, far» – så snudde han ansiktet op for å la sig kysse, sånn som han hadde pleid å gjøre da han var mindre. Paul tenkte, det uttrykket i guttens øine kommer jeg til å huske så lenge jeg lever – nettop fordi han bare ante, men visste at han aldri vilde få vite, hvor meget barnet hadde greid sig igjennem i denne tiden, saktens uten å tale om det med et menneske annet enn med sin skriftefar, og vel 440neppe med ham heller utenfor skriftestolen, hvis han kjente Helge rett.

Så kom priorinnen selv, hjertelig og strålende, og bad ham spise frokost over på instituttet. Paul bilte sig inn at hun var visst enda litt hjerteligere enn sedvanlig. – Så spiste han og Helge frokost sammen og snakket om skolen, og Helge spurte når de kom i orden i det nye huset – og litt talte han om Johannes’ død og begravelse også. «Det var svært bra at Synne var der hun er, mens det stod på,» sa broren en gang en passant. «Det var nok lettere for henne å ta det på den rette måten i de omgivelser.»

De brevene han hadde fått fra henne – han gjemte dem som dyrebare små ting. Men det forhindret jo ikke at han var enig med sin sønn – det var svært godt at Synne hadde været i et annet land i denne tiden.

*

Det forstyrret ikke de dypere lag av hans sinnsro, at han merket den hudsåre skyheten hver gang han traff bekjente. Mest møtte han litt for demonstrativ vennlighet. Men han møtte ikke så mange. Først nu gikk det op for ham, hvordan han i årenes løp var kommet bort fra hele sin gamle omgangskrets. Han kjente faktisk ikke stort flere mennesker i Oslo nu enn nogen få nære venner, og så sine trosfeller; dem kjente han nok på en måte godt og på en annen måte slett ikke.

Litt krympet han sig nok også ved tanken på det nye huset ved Vindern – at han akkurat nu skulde flytte til et tettbygget haveby-strøk. En del av avisene hadde hatt nokså meget om «skinnsykedramaet», som de kalte det – hans navn hadde været nevnt i nogen, men ikke i alle bladene. Han kunde ikke si at han ikke følte noget ved det. Men det var andre ting som han følte så meget sterkere nu, og følte alltid – eller var sig bevisst, for det var ikke sentiment, men enslags sansning av klarhet i sinnet. Og det takket han Gud for.

Femte dagen han var i Oslo, gikk han op på hospitalet for å besøke Lucy. Den søsteren som fulgte ham op, var norsk, kunde han høre: hun presenterte sig som søster 441Simona. Hun bad ham vente utenfor et øieblikk, mens hun sa fra til fru Løvstø om besøket: «halsen hennes ser nokså stygg ut enda, så hun vil gjerne ta nogenting over sig.»

Så måtte han stå utenfor døren hennes en stund, til søster Simona slo den op på vid vegg, lot ham passere, og så lukket hun døren bak sig, og han var alene med Lucy, som lå med det fiolette sløret omkring ansiktet sitt i en hvit seng i et rum hvor allting var hvitt eller hvitlig, undtagen hun og et svart krusifiks med gipshvitt korpus på veggen over sengen.

Hun hadde lagt det fiolette sløret over hodet sånn som Jomfru Maria bærer sitt slør på billedene, men hun holdt det strammet og samlet under haken med den venstre, gulhvite hånden, og hennes ansikt inni sløret var voksgult; på kinnbenet vistes røde merker enda efter skrubbsårene. Øinene hennes syntes dobbelt så store som før og både mere mørke og mere klare.

«Det går jo nokså godt fremover med dig, forteller Hans?» spurte han, idet han tok en stol og satte sig ved siden av hennes seng.

«Ja, han sier det. Og jeg har det nokså godt også, synes jeg, men jeg vet ikke riktig allikevel, du. Jeg kan ikke forklare hvordan det er, Paul, men det er likesom jeg kjenner det på mig, at jeg kommer visst til å dø allikevel.»

Han visste at hun hadde rett, men allikevel sa han: «Du må ikke ligge og tenke sånn –»

«Jeg er nødt til å tenke på det, forstår du, for jeg må tenke på hvad det skal bli av barna mine. Jeg er ikke noget bedrøvet for det ellers, uten når jeg tenker på dem – især når de har været herinne. Synes du det er for meget, Paul, hvis jeg ber dig om å ha et øie med dem og hjelpe dem, hvis du kan det?»

«Nei, Lucy.» Han hadde alt tenkt på det. «Du kan da nok forstå at jeg skal gjøre det jeg kan for dine barn. Det er jo på en måte min skyld også, hvis de blir stående alene i verden nu. Men nettop derfor så vil jeg ikke heller at de skal se mig – ikke foreløbig iallfall; 442den mannen var nu engang deres far. – Det er altså en venn av mig som er villig til å ta dem i huset; han har nettop fått stilling som bestyrer ved Bjørkedalsfoss kraftstasjon, og han vil gjerne ta med Roy og Eva Marie, når han flytter dit i næste måned. Så kan du reise op og hente dem der, når du blir frisk nok,» sa han fort, han hørte at han hadde snakket som om det annet var sikkert –

«Men hvis jeg ikke blir frisk, vil han beholde dem da da?»

«Det vil de nok, de har ingen barn selv. Det er bare det da, Lucy, de vil komme under sterk katolsk påvirkning, både han og konen er svært gode katolikker. Det er forresten en sønn av de Gotaases som du husker at jeg bodde hos i Schwensens gate den første tiden da vi blev kjente –»

«Å nå. Janei jeg har ikke noget imot det der katolske lenger. Du er det jo. Og frøken Alsaker. Og en av nonnene her som har været og besøkt mig – tenk at hun fortalte hun hadde været sammen med oss på Nordmarkstur i gamle dager. Hun var her med gutten din. Du, for en pen, kjekk gutt du har – jeg synes det var så morsomt å få hilse på ham. Ja, så har en av prestene deres været her og hilst på mig nogen ganger. Pastor Falk. Og jeg må si at jeg syntes han var et ordentlig tekkelig, pent ungt menneske.»

Paul kom til å le. Det var så komisk å høre Father Hotspur omtalt som et tekkelig, pent ungt menneske.

«Synes du det er så rart? Ja men du vet at jeg har jo ikke været sånn som jeg burde da, alltid. Og religion og denslags er jeg altså dessverre kommet så rent bort fra. For du vet jeg er jo opdradd til å være svært religiøs. Men da de jaget mig hjemmefra på den måten, enda jeg ikke hadde gjort det minste galt –. De hadde nok et lokale her i byen, vennene som vi hørte til, men jeg visste jo godt det, at de hadde naturligvis alle sammen hørt det der om mig som ikke var sant engang, så jeg kom aldri til å gå på noget møte der –.»

Paul trykket litt den hånden hennes som han satt og 443holdt. Han hadde forresten hatt det inntrykket dengang, at Lucy visst nærmest opfattet sine fedres Gud som enslags lokalguddom for Skiringssal.

«Jamen synes ikke du også,» spurte hun fryktsomt, «at det er best jeg forsøker å tenke litt på Gud nu – for om jeg skulde komme til å dø? Nu som du selv er blitt religiøs, så må du da være enig med mig i det?»

Paul satt og så ned på det gulhvite ansiktet og de klare øinene som så op i hans. Gud – han dømmer jo ingen for det som de ikke vet og forstår. På en måte hadde han aldri været så grepet av hennes skjønnhet som nu, da det bare var en rest igjen av den, men hennes sjel syntes å skinne igjennem – enslags vegetativ sjel, som godt og ondt hadde herjet uten at hun selv klart hadde visst hvad som var hvad –.

«Det der som pappa og de der hjemme snakket om alltid – Lammets blod og sånn vet du – tenk det sa pastor Falk at dere tror også på det?»

«Ja, det gjør vi.»

«Også sånne – litt mere dannede og intelligente hos dere?»

«Alle.» Han sa sakte: «I høst, da jeg var i England, skriftet jeg for en prest i Newcastle. Han hadde været med i hele krigen. Han sa til mig, hvis døden skulde komme til mig plutselig, så jeg ikke fikk tid til å forberede mig, skulde jeg bare forsøke å gi mig i Guds hender og si: ‘Min Gud, når jeg tenker på din uendelige fullkommenhet og min egen uendelige ufullkommenhet, så er jeg så bedrøvet, så bedrøvet, så bedrøvet –.’»bedrøvet –.’»] rettet fra: bedrøvet –.»

«Tenk, det synes jeg var ordentlig pent,» sa Lucy litt betatt. «Ja, det fikk jeg også inntrykk av, av det som pastor Falk sa. – Men du, hvis Roy og Eva blir katolikker, så får de det vel ikke så strengt som jeg hadde det da jeg var barn? Sånn at vi ikke fikk lov til nogen verdens ting?»

Paul lo sakte:

«Nei. Eva Marie skal få lære å danse og Roy å spille, det kan jeg love dig.»

«Dere tror ikke det er synd da? Men jeg synes nonnene 444her har det så strengt. Du – hvis den lille piken din skal bli nonne da?»

«Synne var svært glad i å danse. Men hun tenkte mere på andre ting. Fører det til at hun går sin vei fra dans og slikt, så er det hennes eget eventyr.»

Lucy sukket langt og befriet, og Paul hadde en bestemt følelse av at hun var lettet nu – hun hadde visst synes det var enslags plikt å tale litt med ham om Gud og religion, siden hun lå her og kanskje skulde dø –. Men nu var det da lykkelig og vel overstått.

«Du, du har vel hatt det fryktelig i denne tiden.» hvisket hun, og stemmen hennes klang helt anderledes, varmere og mere naturlig.

«Nei det har jeg ikke.» Han smilte litt, og igjen trykket han hennes hånd.

«Du kan tro at jeg har tenkt på dig!»

«Har du det?»

«Ja – har du tenkt på mig? Du har ikke været sint på mig vel?»

Han rystet på hodet: «Nei. Jeg håber at jeg ikke har tenkt annet enn godt om dig.»

«Du.» Blikket hennes svevde ut i det bleke værelset som hvitnet alt lyset omkring dem. «Det er noget jeg vil si dig.» Hun tok hans hånd, uten å se på ham la hun den på sitt bryst og klemte til, så han følte en hård liten ting som lå i barmens grop. Han gjettet allerede på at det var et Agnusdei eller en medalje, som en av søstrene hadde fått henne til å ta på sig.

«Kan du huske en natt når jeg var hos dig i Munkedamsveien? Det var så skrekkelig koldt så du måtte stå op midt på natten og gå ut i det annet værelse for å fylle på ovnen. Og så fant du noget i koksen som vi syntes var så rart, for vi kunde ikke begripe hvordan det var kommet dit – to sånne små prøveflakonger, som det hadde været eaudecologne i, og de var bundet sammen med et silkebånd. Så tok vi hver vår og skulde gjemme bestandig. Kan du huske det?»

Nu da hun sa det, syntes han at han husket noget slikt. Det var vel noget sånt som en synes er aldeles fjollet 445når en bakefter husker det om morgenen i lyse; det foresvevde ham at han hadde kastet sin flakong inn i ovnen –. Lucy sa:

«Jeg gjemte min bestandig. Jeg bandt et bånd i den, og så pleide jeg å ta den på mig alltid når jeg var riktig fortvilet, og syntes det var ikke annet enn leit bestandig for mig i verden – så tok jeg den om halsen og tenkte på den tiden.»

Straks efter kom søster Simona med middagsbrettet, og Paul gikk.

*

Han ringte op til hospitalet hver dag og spurte hvordan hun hadde det. En eftermiddag nogen dager efter blev det svart at fru Løvstø ikke hadde det så godt, men han fikk ikke inntrykk av at det var særlig alvorlig. Men næste formiddag kom Hans op til ham på kontoret og fortalte at hun var død for en time siden. Symptomene tydet på en hjernelidelse. Om det kunde stå i forbindelse med den mishandling hun hadde været utsatt for, var det umulig å si bestemt, medmindre man vilde gå til obduksjon, men det var der jo ingen grunn til.

Hans satt der en stund, visst mest for å forvisse sig om at broren tok det rolig og ikke fant på noget rart. Men Paul var svært rolig, og da Hans Selmer var gått, gikk han op på hospitalet for å se den døde.

*

Etpar dager efter Lucys begravelse kom søster Simona bort til Paul utenfor kirken. De snakket litt om fru Løvstøs sykdom, og så gav søsteren ham en liten pakke fra henne. Paul åpnet den; det var den lille flakongen, der var bundet et langt lyseblått silkebånd om den. Han stakk den i lommen så lenge.

Om kvelden da han gikk oppe i det nye huset, og maste med å få plass i de små værelsene til alle de møblene som ikke Bjørg vilde skille sig av med, kom han til å tenke på flakongen. Han tok den frem – silkebåndet hadde filtret sig inn i hans rosenkrans, og han plukket dem fra hverandre og så litt på Lucys avskjedshilsen. Det luktet av den parfymen hun hadde brukt i 446det siste – Œillet blanc stod det på det lille glinsende glansbilledet som var satt utenpå flasken.

Hvorfor i allverden hadde hun nu funnet på det, tenkte han og smilte litt trist. Fordi det var sant allikevel, naturligvis. Det var så sant som noget i denne verden. Paul viklet silkebåndet op omkring flakongen og stappet den lille flasken op i den hvite porselensfiguren av Vår Frue av Lourdes som han hadde fått av fru Gotaas engang og ført med sig bestandig siden. La henne gjemme den, som hun har gjemt så meget annet –.

*

Til syttende mai var Paul og Bjørg omtrent kommet i orden i det nye huset.

Paul hadde ikke sett en syttendemai i Oslo siden 1905, kom han i tanker om – i 1906 lå han på Gardermoen. Det var henrivende vær – han stod ved verandadøren og så ut mens han ventet på at Bjørg skulde bli ferdig. Rundt om lå tett i tett med lyse småvillaer med unge haver i løvsprett omkring sig; i morgensolen glinset det grålig av alle de brukne, skifertekte takene, og fra alle flaggstenger hang flaggene stille og slappe i den stille, sommerlig varme luft. På alle villakvarterets småveier drog folk som skulde ned til byen, pyntede foreldre med syttendemaisløifer på brystet, små lysklædte barn med små flagg i hendene. – De større barna som skulde gå med i toget, hadde trukket nedover til byen alt for en stund siden.

Telefonen kimte inne i stuen.

«Dette er fra Instituttet – er det dig, Paul?» Det var søster Marie-Halvard. «Nu skal du høre, fru Lund er blitt syk og vi står aldeles oprådd – vi kan ikke få tak i nogen som vil spille i eftermiddag, når barna skal danse folkevisedanser. Så kom vi til å tenke på dig. Hvis ikke du vil, så har vi bare søster Flavia, og hun har aldri spilt de norske dansene før.»

En av de tankene som kom så lett nu – likesom åmer kryper over ens hånd, når en ligger i gresset – fikk ham til å nøle litt med svaret. Var det enslags demonstrasjon 447av vennlighet, at han skulde anbringes slik i forgrunnen på festen ieftermiddag.

«Du vet, hvis dere ikke kan få nogen annen til det så. Men jeg vet jo ikke engang hvad det er for nogen stykker det dreier sig om –.»

«Nei du måtte naturligvis komme en tre kvarters tid før det begynner, så du kunde få se musikken. I gymnastikksalen –.» Så blev det avtalt.

*

Ja Gud, visst var det vakkert – barnetogets tettpakkede, endeløse strøm av rød-blå-hvite småflagg som svevde forbi, båret av lysklædde barn, barn i hvite drakter, barn i nasjonaldrakter. Solstrålene lynte i messinginstrumenter som så ut som de blev båret avgårde på strømmen, og tonene av fedrelandssangene pulset under ungenes hurraskrik. Så tynne og skarpe de små stemmene, når en skjelnet de enkelte, idet de gikk forbi og vispet med flaggene op mot lindenes lyse løv. Men foran og bak fløt alle barnerøstene sammen til et eneste lyst, skingrende brus.

Julie Selmer hadde stukket sin arm inn under Pauls. Tårene silte uten stans ned over hennes tynne brune kinner; hun gad ikke tørke dem vekk engang. Gud skje lov, tenkte sønnen – hun får nu vel iallfall ikke se hvad enden blir på den verden som var hennes –.

Støvet hadde alt reist sig og stod som en gullig lyståke overalt. Der hvor flaggtoget drog opover mellem Slottsbakkens lave, grønne skrenter med den tette, svarte menneskemasse, så det ut som en flimrende strøm av røde ildsluer. Bakom Slottets lange, gullige fasade kvellet sølvrandete godværsskyer op, gråblå i den klare, blå luft. Et heggetræ oppe ved der skilte sig hvitgrønt ut fra de lysegrønne trær; heggen holdt på å springe ut alt. Løvet på lindetrærne nedover Karl Johan var gjennemsiktig fint så det lyste som små flammer i solskinnet.

«Vet du hvor langt en må avsted for å finne skiføre nu?» spurte Paul plutselig Hans. «Jeg kunde ha god lyst til å ta en tur innover ikveld.» Han hadde kommet 448til å huske på syttendemaier før i tiden, da han hadde gått med skiene på nakken opover Bogstadveien imot strømmen av pyntede mennesker som skulde til byen. Det hadde da hendt at han kunde spenne på sig skiene i Frognersætergrinden, og så lå hele skogen omtrent øde for mennesker, med sølvblank skare over alle bare bråter i åsene, råtten is på vannene og et enkelt lite rødt flagg hilsende fra en eller annen hytte, der det var folk –.

«Vi skal ut til Sigmunds tilkvelds, har du glemt det? Mor vil visst ikke like det, hvis ikke du blir med –»

Det var sant. Og frokostmiddag skulde de spise hos Hans og Evi i den nye leiligheten deres oppe i Kirkeveien. Denne litt hektiske dyrkelsen av familiesamvær som var blomstret op, var – vel, det var hyggelig for Bjørg som ikke hadde så mange å være sammen med ellers nu.

Dessuten kunde de jo ikke vite hvor lenge de fikk beholde moren.

Bjørg og Evi begynte å hilse og nikke spasmodisk – på den annen side av gaten, hvor barnetoget blev ved å strømme forbi, stod Ruth og Jo Braastadlykkjen forrest i den sammenpakkede masse av folk som så på. Ruth så nydelig ut, i noget elfenbenshvitt, yngre enn sist han så henne, syntes Paul.

Braastadlykkjen hadde løftet op Vetl-Jo så gutten satt og red på farens skuldre. Det var en praktfull unge, gyldent brun all igjennem – det kringskårne håret, det runde lille ansiktet og de lubne, nakne armer og legger og fløielsdrakten han hadde på. Paul kom til å tenke på den nyeste barnepsykologien med alt det snakket om frykt og fortrengninger – en skulde tro de folkene aldri har sett en unge når voksne folk lar den være ifred. Vetl-Jo så ut for sig med et utilnærmelig rolig og litt tvert uttrykk, som en selvgod og ikke altfor nådig liten avgud. Fra tid til annen henvendte faren eller moren sig til guden med en akt av tilbedelse.

Da menneskemassene slo sammen efter slutten av barnetoget, kom Braastadlykkjens over og hilste på den 449annen familiegruppen. Sammen gav de sig til å drive nedover i trengselen. Ruth gikk foran mellem Bjørg og Evi, staselig og smukk så hun ut mellem de to små og falmede andre. Julie Selmer og Hans fulgte med Lille-Erik og Helge, og bakerst kom Jo som leide Vetl-Jo og snakket med Paul om sitt arbeide i det siste.

På Stortorvet fikk de tak i to biler. Braastadlykkjen vilde endelig at de skulde ta ut og se på fontenen hans, som var blitt stilt op på en plass ute på østkanten. Så kjørte de utover gjennem flaggpyntede gater, hvor trikken kjørte med flagg og vimpler og strømmen av mennesker sivet til og fra centrum. I fortausstøvet begynte det å bli tykt alt, av chokoladepapir og vaser av tynne kulørte papirremser – en og annen luftslange føk mellem folk, hengte sig fast i trikkens luftledning og flagret sine brogede remser derfra.

Plassen med fontenen var omgitt på tre kanter av et kompleks med nye leiegårder – lange, rolige fasader med rødgul puss og store kvadratiske vinduer uten gesimser. Langs fortauet var det plantet små kuleformig klippede trær. Hele anlegget var svært pent; man kunde likesom så godt se hvordan det hadde stått på arkitektens tegning for ganske nylig.

«Kjenner du igjen motivet?» sa Jo leende til Paul.

Det var en gruppe av to ungokser som stangedes, og under deres føtter sprudlet der tykke, hvite vannstråler og plasket ned i det åttekantede basseng.

Visst var det et vakkert arbeide, og det var rimelig at Jo var glad og Ruth stolt og glad. – Paul kom bare til å huske måneskinnet og vidden og det trolske liv som hadde været over dyrenes dvelende rørsler når de klemte på og vek litt, og den korte, kullsvarte skyggen som lekte under føttene på dem. Gruppen var god, den – og villskapen i et slikt nattesyn kan ikke hugges i sten og stilles op på en plass –.

De slapp ikke for å bli med Braastadlykkjens ut til Bestum efterpå – de hadde slått sig ned for godt hjemme nu og hadde fått en pen villa med atelier i haven. Jo vilde endelig vise frem sakene sine og den 450årsgamle jentungen, Kari, «det beste som nogen av oss har gjort.» – Jo og Ruth var visstnok svært lykkelige sammen; Jo hadde utartet til å bli en ren mønsterektemann, sa Sigmund – med nogen små sidespring da, en sjelden gang. Så det var jo såre godt alt sammen, og han hadde mange vakre ting å vise frem i atelieret, og bakefter måtte alle spise eggedosis ute i pergolaen – en fæl spise, men det hørte sig likesom til på en syttende mai. De satt og småsnakket riktig hyggelig, mens høittalere og grammofoner og fjern musikk fylte luften med rop og låter under de nyutsprungne trær, og Bjørg gnålte litt irriterende meget fordi Helge hadde sølt eggedosis på sin hvite matrosdrakt.

Det blev for sent til at Paul kunde følge med og spise middag hos Hans og Evi. Han måtte be Jo ringe efter en bil til sig. Helge sa at så vilde han bli med faren med det samme.

«Enn at du er med og danser da, Helge?» spurte Paul mens de kjørte innover til byen. «Det er da nytt av året?»

«Det er ingen annen av guttene som er lenger enn Therese Nilsen,» sa Helge likegyldig. «Og det ser så idiotisk ut når jentene er lenger enn den de danser med. Så blev jeg med for å fylle ut et par.»

Skolens gymnastikksal var flaggsmykket, og to søstre og en vaktmester holdt på å ordne stolradene. Helge meldte sig øieblikkelig til tjeneste. Paul satte sig til flygelet, gav sig til å se over notene, og så kom søster Marie-Halvard og forela ham programmet.

«’Tosten«’Tosten] rettet fra: «Tosten og staven’ kommer altså først. Ja du ser det er ikke så originalt program så du skulde trenge så store forberedelser for den saks skyld.»

Paul begynte å spille igjennem akkompagnementet til «Tosten og staven».

«Hvordan fant dere forresten på å be mig? Var det dig?»

«Nei, det var vår moder. Du vet du skilte dig så glimrende fra det, da du utførte musikken til ‘Sankta Cecilia’ forleden år. – Det gjorde ikke noget at vi bad 451dig vel?» spurte hun fort. «Du skulde ikke noget annet sted? Helge sa at du vilde komme på festen.»

«Ja, jeg hadde ikke tenkt annet –». Han satt og dreide litt hit og dit på pianokrakken. «Det vil si – jeg hadde igrunnen hatt mere lyst til å ta en lang skitur – et par dager helst – alene innover. Gjennem Nordmarka. Eller oppover på dine kanter, søster Marie-Randi!»

«Men kan du ikke det da? Ta dig fri etpar dager. Innpå skogene i bakliene skulde der vel være føre enda. Og vet du hvad – når det er føre i nordhellinga og vår i solbakken, da er det fint!»

Han hadde kommet til å si Marie-Randi istedetfor Marie-Halvard, og de var plutselig blitt dus som i gamle dager, sanset han.

«Du kommer vel aldri ut på turer mere, søster Marie-Halvard?»

«Til Tryvannet med klassen min to ganger og til Trollvannet en gang, det er det lengste jeg har været siden jeg kom hjem fra Frankrike.» Hun så på ham, og langsomt steg rødmen op i hennes klare, fregnede hud. Med det hvite pannelin og det sorte slør blev hun allikevel med ett svært lik Randi Alme fra gamle dager.

«Ser du, Paul, vi får jo ikke så megen tid til å tenke tilbake sånn. Men det er nu det minste – at vi ikke har tid. Det meste, det er at alt fra vårt gamle liv som var av det gode, det har vi allikevel med oss, bare at vi eier det på en ny måte, – alt fra før som det er verd å bli ved å eie.» Hun lo sakte. «Selv ens vaner og uvaner – jeg mener ikke bare at de blir ved å følge en som en plage, et daglig minne om hvor ufullkommen en er. Når jeg for eksempel merker hvor vanskelig det faller for mig å holde av de søstrene mine som jeg ikke liker noget videre. Men jeg mener at selv sånt ved oss som er en del av oss og har været våre feil, vi oplever at de blir ved å være en del av vårt vesen, men de blir forvandlet til noget annet, som» – hun gjorde en bevegelse med hendene – «danner omrisset av oss. Sånn at vi forstår, i all evighet blir vi allikevel ved å være oss selv. 452Slik som det står i officiet for de døde. ‘I mitt kjød skal jeg se Gud min Frelser. Som jeg selv skal se og mine øine skal skue og ikke en fremmed.’»fremmed.’»] rettet fra: fremmed.» Hun slo om igjen, lo, men var rød som et bær i sitt ansikt. «Som for eksempel – jeg var jo forferdelig grov til å skravle og preke alltid. Det har jeg hverken tid eller lov til mere. Men det blir snudd innover. Forstår du hvad jeg mener?»

Paul så alvorlig på henne:

«Jo. Jeg forstår nok hvad du mener. Tror jeg.»

Hun rødmet igjen:

«Når vi altså sier som din grandonkel St. Paul pleide å uttrykke det: ‘Din nåde er mig nok’.»

Han også smilte flyktig:

«Det også har jeg begynt å forstå. Nu.»

– I det samme kom den lille tyske søsteren som alltid lo, søster Ilga. Hun lo nu også: «Å søster Marie-Halvard, De må komme» – hun hvisket; der hadde nok hendt en eller annen katastrofe i guttenes garderobe.

Søster Marie-Halvard lo og slo hendene sammen – så nikket hun til Paul og løp. Paul gav sig til å blade i notene for å finne det næste nummer på programmet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.