Den brennende busk

av Sigrid Undset

VI.

Sommeren efter reiste Ruth Wangen til Haugasæteren med ungene. Tuas yngste – to smågutter – var der også. Pastor Garnaas hadde været så uheldig med husbestyrerinnene sine siden han blev enkemann, fortalte 199Lillian; den første hadde lagt så forferdelig an på ham, og den annen var aldeles uduelig. Så hadde hun tatt affære for å hjelpe ham. Hun bad Paul ta Kjetill og Tov med sig på fjellet, hvis Ruth var villig til å ha dem da, så skulde Guro og Ambjør være med henne til Syrstad.

«Du vet jo det,» – Lillian så inderlig op på ham fra den sweateren til Ambjør som hun satt og strikket på – «hvor glad jeg er i de barna! Ja for jeg synes jo likesom jeg må da ha rett til en liten del vel i alle barnebarna til Erik? Men med Sifs barn er det nu noe eget da; de står mitt hjerte nær –.»

«Jeg synes du forkjæler dem alle sammen nokså likelig, jeg, Lillian,» sa Paul høflig. «Apropos, har Synne skrevet og takket dig for bondedrakten –?»

«Ja – sånt yndig lite brev! Janei det du se.» Hun gjorde som hun vilde folde hendene, sukket dypt: «Ja Paul, det er to deilige barn du har! Du har da Gudskjelov dem iallfall!»

Paul lette efter noget annet han kunde begynne å snakke om. Men så kimet heldigvis telefonen, og Lillian blev optatt et kvarters tid.

– Dette var en kveld i mai; hun hadde bedt ham komme op og spise til aftens hos sig. Siden, da de satt inne i kabinettet, forela Lillian ham sin plan. Alster vilde se til å bli kvitt Syrstad; det gikk ikke – et sånt sted måtte eies og drives av en fagmann. Om hun nu istedet kjøpte sig en villa med kvistleilighet, i et pent strøk, og hun så overlot Halstein første etasje riktig billig og selv bodde ovenpå, så kunde hun jo være noget for ham og hans, og han kunde vie sig mere for sin gjerning, uten å være plaget av huslige bekymringer –.»

«Hm. Hvad sier Halstein til det da?»

«Å, du vet jo hvordan Halstein er. Så fintfølende slik. Det er jo til den grad hans natur imot å ta imot hjelp av nogen.»

Paul nikket. Han hadde inntrykk av at svogeren følte sig nokså brydd av sin ste-svigermors stadige omsorg.

«Men når han forstår, at det er mig som skal takke 200ham – for du vet at det vilde jo gi mitt liv innhold da, ser du, hvis jeg kunde få ofre mig for Tuas barn –.»

Søsterens smågutter var snilde og greie, syntes Paul – især blev de det da de hadde været på fjellet en stund. Kjetill, tolvåringen, hadde han hatt et nokså dårlig inntrykk av fra før, men her levde han op, blev meddelsom og hyggelig. Guttstakkaren hadde åpenbart vantrivdes ved omplantingen til byen. Nu fartet han ute, fisket og sanket multer; han og Synne hentet hjem geiten og var med og bandt inn buskapen om kvelden – og Kjetill hadde arbeidet som en voksen kar da slåttefolket var heroppe, sa budeien. «Jeg skal bli bonde, jeg,» sa Kjetill. «Jaja, det var ikke det verste det,» mente Paul.

Tov var litt yngre enn Synne. Han var visstnok ualmindelig svakt begavet, men svært snild. Helge var henrykt over denne fetteren som aldeles lot sig kommandere av den mindre gutten. Helge likte svært godt å råde. Og det fikk han gjøre av hjertens lyst heroppe iår, for Synne var optatt fra morgen til kveld med å «passe ungen»; – budeien hadde et barn på et års tid eller så, og det hadde Synne tilegnet sig som sitt eget rent.

Paul hadde ikke kunnet komme op på sæteren så ofte, men Ruth fortalte om barna. Hun hadde sånt nydelig lag med barn. Det er jamen ødsling med verdiene, tenkte Paul, at hun ikke har fått bli annet enn en middelmådig malerinne. Hvor gammel kunde hun være nu – en femogtredve år –. Hun var vakker; henne klædte det bare at livet ikke hadde gått sporløst hen over det mørke og mørkøide ansiktet –.

*

Paul var kommet temmelig sent avgårde fra kleberverket denne lørdagskvelden; tordenværet natten før hadde slått ned i det elektriske ledningsnett.

Det merkedes allerede at dagene var blitt kortere: det siste stykket opover gjennem skogen var det skumt mellem trærne.

Sæterveien svinget frem under Vassfjellet. Over kammen stod kveldshimmelen blekgylden, men innunder bergets 201bratte side med de grå urene lå skyggen utover myren. Nogen enkelte gamle furuer grodde utpå hvor der var strøk av tørrere grunn; lenger ute lutet hvitskjegget tørrgran op av det gulnede stargress omkring vannhullene. Så da han kom op på halsen av Vassfjellet og hadde det flate snaufjellet liggende foran sig, slo lyset fra hele det vide hvelv imot ham likesom blendende. En rekke glinsende småvann drog sig nordover inn mot Grøndalskampen; nogen små røde lysøier gløste innunder berget derborte – Grøndalssætrene. Han fikk plutselig sånn lyst til å gå dit bare for å opleve en gang igjen hvordan det kjentes når en kommer frem utpå kvelden til en sætergrend, der en aldri har været før.

Men han skulde altså vestover – hadde enda en tre kvarter å gå.

*

Himmelen blev ved å være lys, enda det var nokså mørkt nedmed jorden. Over den dunkle bakken dukket svære, svarte kropper op og kom imot ham – Rustsæterkuene. «Er den like lei til å komme hjem sent iår og?» spurte han konen som var med kuene. – På en annen måte er det godt å komme frem til et sted hvor allting er kjent.

Der var alt mange stjerner fremme da han gikk opover Haugasætervollen. Bekken rislet og glimtet hvitt hist og her, hvor vannet speilet himmellyset. Å, den gode lukten på en sæter – av våt gressvoll og geit og fjøs og vedrøk. Husene lå gjemt nedpå den mørknende bakken som lange, lave skygger av svart. Bare taket på fjøset stod frem klart mot vesthimmelen, som enda hadde en brem av rødgult lys. De var ferdige der alt, fjøsdøren stengt. Innefra dunket det dumpt av ku som rørte sig og raslet med båndene.

Separatoren durte borte i selet hos Magnhild; det lyste ut av gangvinduet der. Paul gikk forbi gammelselet, der han selv holdt til, og opover mot den nye stuen. Bak ruten så han flakkende ildskinn – Ruth hadde på peisen. Barna sov vel alt –.

202Så klang trekkspillåt der oppe fra. Hun måtte ha fått fremmede –? Forhåbentlig var det bare folk fra de andre sætrene.

Det første han så da han lukket op døren, var ungene som satt og krøp sammen, nattklædde, omkring peisvarmen, foten av en mann og trekkspillet han satt med. Karen bråstanset spillet, lutet fremover for å se hvem som kom; det var en med svart lugg nedover pannen, store kinnben og stor, skarp nese – det var Jo Braastadlykkjen jo –!

«Men – er du her!» sa Paul overrasket; den annen reiste sig og gav ham hånden.

«Ja, jeg kom hjem til bror min her om dagen. Og så vet du jeg fikk hug til å sjå innpå sæteren i helgen – d’er så rart med det –.»

«Ja – velkommen hjem da. Er du kommet nylig – fra Frankrike mener jeg? Jeg trodde du vilde ha blitt i Bretagne i hele høst –?»

Paul blev litt forlegen med det samme han hadde sagt det – redd for at den annen skulde opfatte det som en bebreidelse, fordi han ikke hadde kommet bortover til verket og hilst på. Braastadlykkjen hadde været i utlandet med stipendium siden nyttår, og Paul hadde hjulpet ham, så han kunde greie det kunststykket. Nu fikk han et ubestemt inntrykk av at Jo blev brydd da han så ham.

Ruth kom inn fra kjøkkenet:

«Vi trodde ikke du kom ikveld?» Guttene fra Kaldbakken hadde fortalt om lynnedslaget i kraftledningen da de kom forbi i eftermiddags. «Men sett dig da, så skal jeg finne frem mat til dig. Gladys gikk bort i Mosæteren –. Kaffe er her da –.» Kjelen stod og putret inntil peisvarmen. Ruth kom med en kopp, rakte den til Braastadlykkjen: «Å vil du skjenke, Jo? – Jo har hatt med sig himebrent, så du kan få dig en doktor til å kvikke dig op på med det samme, hvis du vil,» lo hun.

«Pappa, har du husket på det blå garnet til mig?» sang Synne op. «Nå det var da godt, for så kan jeg få gjort ferdig genseren til Vesl-Ivar i denne uken. Pappa, 203du kan tro at jeg er blitt flink til å strikke, er det ikke sant, Ruth – den blir så pen!»

Omsider fikk Paul og Ruth ungene overtalt til å forsvinne, og de voksne kunde få slå sig til ro ved peisen. Paul og Jo talte om forholdene ved kleberverket og om Jos reiser og om folk i bygden og om felles bekjente i Kristiania.

Ruth hadde rygget sin stol litt tilbake for hetens skyld. Hun satt halvt i skyggen inntil peisvangen, og flammeskjæret lekte over de vakre hendene hennes som hun holdt foldet om kneet. Hun tidde aldeles stille, bare hver gang de andre rettet talen til henne direkte, svarte hun nogen ord.

Klokken var langt over midnatt før de hørte Gladys ta avskjed med følget sitt oppe ved grinden. Jo Braastadlykkjen reiste sig op, stod og så litt usikkert på Ruth Wangen:

«Ja – jeg lyt vel gå no –.»

«Skal du ikke bli her inatt da?» spurte Paul forundret.

«Det er kanskje bedre at du blir her nu, det er blitt så sent,» sa Ruth. «Du kan ligge nede i stuen hos Paul, vet du.»

«Ja takk, men –.» Nei han hadde fått låne hytten til Vinsvold, sa Jo. Og så hadde Ruth lovt å følge ham innover ikveld for å ro båten tilbake –. Vinsvolds båt lå optrukket ute på øen, men han skulde få ta båten til Hans Kaldbakken så han kunde komme ditut – men Hans hadde sagt at han måtte skaffe båten tilbake igjen med det samme, for Hans skulde bruke den selv imorgen tidlig. Så hadde Ruth tilbudt å bli med ham og ro –.

Paul så at Ruth blev rød. Det lignet da ingenting heller – at hun skulde gå alene tilbake igjen fra Djupsjøen midt på natten –!

«Nei, da er det da bedre at du blir med mig ned,» mente Paul.

Jatakk –. Det var bare det da, mumlet Jo – Vinsvold hadde snakket om at kanskje kom han selv opover tidlig imorgen, og så hadde han ingen nøkkel til hytten; det var den eneste, den som Jo hadde –.

204«Så har jo ikke han nogen båt! Og du hører ikke det, du, når du først har lagt dig til å sove, om han står og huier aldri så meget inne på land.»

«Hvis ikke du er altfor trett –» sa Ruth. Hun reiste sig, gikk bort til glaset og så ut. «Så kunde vi følge Jo innpå begge to. Jeg hadde god lyst til det. – Sånt vidunderlig måneskinn som det er inatt.»

*

Det var bare et lite stykke innpå høiden bakom Haugasæteren, så så de fjellvannet ligge overgytt med måneskinnssølv foran sig ute på flaten.

Natten var bentfrem usannsynlig vakker. Månen var næsten full og stod høit på himmelen, fylte rummet med blekt, likesom flytende lys som stjernene druknet i. Langlig rundede høer, hvitnende av renmose, løftet sig over vidden op mot måneluften, og deres ubevegelighet og farvene inatt og suset av vann gjennem stillheten var som et annet liv bortenfor menneskelivet.

Paul gikk og ønsket, kunde ikke Jo holde kjeft da! Men han snakket i ett sett – om tordenværet natten før; lynet hadde slått ned i en av de gamle storfuruene på myren under Vassfjellet: «så du den ikke da du kom opover –?»

Paul rystet på hodet.

Men Jo blev ved å preke: det slo ned der alltid. Han husket fra sin barndom da to budeier blev drept av lynet der; de hadde tydd inn under et tre. Det var mann til den ene som fant dem, den annen var søster hans –.

Paul gad ikke si at han kjente historien, men han hadde hørt at den skulde være hendt for en seksti år siden.

I stubben av det treet som budeiene hadde ligget under, skulde der stå skåret inn et kors: «Det er nu vel forresten en skikk som skriver sig fra den katolske tiden det vel?» spurte Jo.

«Det kan nok være.»

Tro forresten om ikke Torgardskampen på den andre siden 205av myren hadde navn efter Thor med bukkene. Du vet de kalte det Bukkedalen et sted derborte og –.

Det skulde være efter to renskyttere som var kommet i slagsmål om en skutt bukk, visste Paul, men gad ikke svare.

For der skulde ha været grend med gårder før i tiden, der hvor nu Torgardssætrene ligger. Før svartedauen vel. Jo hadde sett tuften efter kirken –.

Paul kom til å huske på den romanen som Jo hadde skrevet. Mange av skildringene var gode og levende i og for sig, men handlingen kunde like gjerne ha været en hvilkensomhelst annen. Han hadde skrevet to slutninger og lest op begge for Paul: Efter den ene voldtok Gjert Kari og så forsvant han inne i fjellet. Mange år efter fant nogen rensjegere et benrangel i en ur, børsen lå innunder det. Kari mistet forstanden, vandret omkring oppe i fjellet og hullet og sang. I den annen slutningen kom Gjert og Kari frem på brekken, der en ser ut over hele bygden: det var om morgenen i det samme solen rant; han gikk som en ung gud, hun fulgte med bøid hode, gråttung og smilende som en duggvåt blomst. Der veiene delte sig, stod de litt – Kari tok nogen steg nedover stien til farsgården – så snudde hun, gråtende og leende løp hun opover igjen og nordover, til hun nådde igjen Gjert –. Jo hadde hatt et svare strev med å velge, hvilken av disse slutninger han burde bruke. Jaja – det var billedhugger han var da –.

Paul sukket utålmodig. En slik natt hadde folk ikke noget å gjøre ute i fjellet, så hvis de skulde være ute allikevel, kunde de da iallfall tie stille. – Det blinket som kråkesølv av enkelte små stener i stien.

Med ett durte et veldig, langtrukket brøl som op av selve grunnen – en okse som baulet langt og ulte, så en som brummet mørkt. Like fremme foran sig så de dyrene på en liten gresslette ved stien: to mørke ungokser stod og knuget de senkede panner mot hverandre under månen, bendte langsomt og brøtes – den ene glapp unda, kom igjen med et lite smell, da hornene møttes. Trolsk praktfulle så de ut, som de stod og206 lekte sig, med de korte, svarte skygger under føttene. En fire-fem mindre oksekalver lå og stod omkring i utkanten av gressflekken.

– Det hadde været noget for Ruth å møte, når hun kom alene tilbake, tenkte han. Skjønt han visste at Ruth var ikke redd for okser, og de to som stangedes var vesleoksen på Haugen og en okstapp som hørte til på Mosæteren.

De stod en stund og så på leken. Så skiltes de to som hadde tatt tak sammen, strøk innover, og alle kalvene reiste sig og ruslet efter.

De kom frem til sjøen. Måneskinnsbroen lå bred utover, og langt utpå synte øen svart av skygge. Det var da et stykke å ro – ut og tilbake igjen. Dette her var da også et innfall av Jo og Ruth –.

*

Klokken var blitt halv tre, førenn de hadde fått sagt farvel til Jo ute på øen og Paul og Ruth gikk i båten igjen.

Paul rodde med lange, langsomme tak. Øen blev mindre og mindre. Månen hadde dalet et godt stykke – og Ruth satt bak i båten, mørk og smal; hun tidde, bare av og til bøide hun ansiktet bakover, som om hun så inn i himmelen med de lukkede øinene sine. Nu syntes han ikke det hadde sånn hast med å komme hjem –.

Allikevel, da de var kommet til land og han hadde belagt båten, så tok de stien hjemover mot sæteren. De gikk fort, side om side, og sa ikke et ord. Oksene var vekk; de møtte ikke et liv uten et lemen som pilte over stien.

Det var godt å få gå og tie stille – efter alt det skravlet til han der Jo. Paul tenkte ikke over at han hadde aldri før tidd stille sånn, sammen med Ruth. Kaldt var det nu, så de skimtet sin egen ånde som en lys liten røk foran sig, og vidt omkring dem suste stillheten av vann utpå vidden.

Da de stod i skyggen utenfor hennes dør, talte de uvilkårlig ganske sakte; de sa godnatt til hverandre, og Paul 207tok ryggsekken sin. Han var kommet nogen skritt nedover vollen, da ropte hun dempet: «Paul –»

«Ja –?» Han snudde sig. «Var det noget –?»

Hun kom efter ham, ut i måneskinnet.

«Nei. – Igrunnen ikke. Bare, det er næsten synd å gå inn og legge sig en sånn natt –»

Paul blev stående og vente. Han var ikke noget trett lenger, kunde gjerne gå og se på solopgangen, fra en av haugene, hvis det var det hun vilde foreslå. Men hun sa:

«Jeg vet ikke om der er vann nede hos dig.»

Hun fulgte ham nedover vollen, og da han låste op døren til gammelselet, gikk hun foran ham inn. Rummet syntes belgmørkt for dem som kom utefra, og luften derinne kjentes lun mellem tømmerveggene. Litt måneskinn falt inn av det lille vinduet og lyste op en hvit rute på gulvet.

Karaflen og vannmuggen var tomme, «jamen det gjør da ingenting, Ruth.» Paul tok vassbøtten i gangen og strøk ut.

Opkommet var nede i bakken bakom låven. Paul knelte på hellen og senket bøtten langsomt ned i det isnende klare vann. Kulpen var en liten verden for sig i måneskinnet, med farver som er ukjente for dagslyset – vannet mørknet dypt innunder de lyse, glattslipte skiferblokker, fine, drivende grønnalger rørte sig der hvor veldet boblet op og glitret. Den tykke mosen langs bekken var skinnende lysegrønn om dagen, og dueurten som grodde tett omkring kulpen, mørkegrønn med fine, rødlige stengler – nu var de noget annet, som ingen kan si hvad er –.

Ruth hadde fulgt efter ham, stod nu like ovenfor i bakken.

«Det var da skam, at du skulde bli nødt til å gå efter vann selv –.»

«Kjære, det gjør ingenting –.

Er det noget, Ruth?» Han visste ikke selv hvordan han var kommet til å spørre slik.

Hun virret litt med hodet. De gikk langsomt opover vollen.

208Paul blev stående på dørhellen utenfor stuen sin, så efter henne, til hun var kommet op og hadde lukket efter sig oppe i nystuen. Hun hadde været så rar –.

Han blev ved å tenke på henne, mens han klædde av sig. Hun kunde nu da vel aldri –? For det første var hun minst seks år eldre enn ham, og dessuten, Braastan var bra nok for sig, men han og Ruth – nei det vilde neppe gå godt. – Hadde de ikke blitt likesom litt rare, da han kom ikveld –? De hadde været nokså meget sammen i Kristiania i de siste årene. Nei det vilde han da sandelig håbe allikevel, at Ruth ikke gikk og tøvet sig bort i noget der lell –.

*

Paul kunde ikke fri sig fra en fornemmelse av ubehag eller uro, da han satt og skumpet nedover på kjerren til Rasmus Nyplassen mandag morgen. Jo hadde været borte hos dem igjen søndags eftermiddagen. En kan jo ikke legge sig bort i slikt, men –.

*

Næste helgen måtte han hente barna; de skulde på skolen igjen. Ruth hadde tilbudt å bli deroppe og stelle for ham i jakttiden – skjønt det hadde altså Magnhild, budeien, så glimrende kunnet greie; iår kom han rimeligvis til å bli deroppe alene. Svigerfaren vilde ikke, han var rent nedfor nu, og det hjalp ikke alt hvad Paul snakket for ham. Han hadde foreslått Hans å komme op en tur, men Hans hadde endt med å bestemme sig for en innbydelse til nogen venner som eide jaktterreng i Valdres, og det var naturligvis bedre jakt der enn på Haugasæteren. – Men så var det dette med portrettet da, som han hadde lovt Ruth å sitte for –. Han hadde ikke spor av lyst – ta noget av den vesle fritiden han kunde unne sig til slikt. Men når hun så gjerne vilde –.

Ungene snakket en masse om Jo, da Paul kom op. Braastadlykkjen måtte ha holdt til på Haugasæteren hele uken. Han kom nu og, søndag formiddag, lå og røkte cigaretter ute på bakken mens Ruth sjauet med barnas pakning. Og i kveldingen, da Paul kjørte avsted med barn og barnepike og bagasje på to kjerrer, stod Jo 209sammen med Ruth og vinket efter dem ute på stulen.

Guri og Ambjør skulde støte til dem på Haugen, så Paul kunde ta med hele flokken, når han reiste nedover til Kristiania mandag morgen.

Det første Paul så da han svingte inn på Haugen, var en fremmed bil som stod og skinte blågrå under lyset fra de store lampene ved stenhuggeriet. Så blev en dør i hovedbygningen revet op, og Lillian kom farende ut i lysstripen så rart, likesom hun flakset:

«Jeg snakke med dig med det samme,» hvisket hun høit til Paul, idet hun fór forbi ham, lempet Tov ned fra kjerren og krystet ham til sitt bryst med nogen svære, tragiske bevegelser. Kjetill fikk en lignende omfavnelse, og så Synne og Helge nogen mere almindelige.

«– Du også med? Det var da hyggelig,» sa han til Lillian, og i det samme dukket en ung chauffør op – det var Alsters – hjalp ham med å lesse av bagasjen, mens Lillian og Gladys stimet i hus med hele ungeskokken.

Paul hjalp med å spenne fra hestene og sette dem inn, skulde nettop gå over til sig selv for å stelle sig, da Lillian kom ut igjen i den samme ville fart og ophisselse.

«Vet du!» Hun stod, svær og høitidelig og klædt i sid jakke og sportsbukser midt i det elektriske lampeskinnet: «Halstein er gift! Kan du tenke dig – han blev viet forrige tirsdag! På Kongsvinger! Til en sykepleierske – en frøken Nymoen! En fra den gamle menigheten hans deroppe –!»

Paul kunde ikke finne på noget svar.

«Det hadde jeg ikke tenkt mig om Halstein,» stønnet Lillian.

«Han har jo hatt det vanskelig i mange år,» forsøkte Paul sig. «Egentlig ingen hatt som kunde ta sig av hjemmet og barna.»

«Hun skal ha penger. Og han skal ha været meget sammen med henne dengangen da de var deroppe,» sa Lillian betydningsfullt. «Hun vanket der i huset – har nok pleiet Tua ogsåvidere.»

210«Nå, så har han vel kjent henne da – vet at hun er et bra menneske som vil ta sig samvittighetsfullt av barna –.»

«Er ikke du det minste forarget? Det er ikke stort over åtte måneder siden din søster døde –.»

«Forarget, forarget –. Men du, jeg må gå over og vaske mig –.»

Forarget og forarget. Naturligvis likte han det ikke, tenkte Paul, mens han gikk og byttet klær over på værelset sitt. – Men Herregud, der levde jo enda igjen noget av den gamle tradisjonen om at en prestemann alltid bør ha en hustru og medhjelp – prester som blev enkemenn, pleide å gifte sig igjen, hadde han inntrykk av. Og var det sånn at Halstein i årevis hadde kommet med sin kjærlighet og sin vilje til å være god ektemann – til en sykelig hustru som viste ham fra sig, trett og uvillig, så var det vel ikke så unaturlig, det han hadde gjort. Han kunde sikkert forsvare det for Gud og sin egen samvittighet som man sier – hevde at dette var det beste for alle, også for barna.

Trofasthet – der er en slags trofasthet som er en viljesak. Og en annen trofasthet som man selv ikke kan gjøre for – følelser og minner som ingen viljesakt helt kan rydde ut. Men denslags følelser og minner hindrer jo ikke en mann i å innlate sig på forhold til andre kvinner – på andre premisser. Det behøvde ikke å være nogen utroskap mot Tuas minne, selv om Halstein hadde kommet til å synes han gjorde best i å gifte sig igjen allerede nu.

Eller, eller. – At en mann virkelig kan føle sig så ferdig med en kvinne, enda han har levd med henne i årevis og fått barn med henne, det er næsten nifst. Det hadde oprørt ham selv den tiden han var ung og aldri hadde gitt sig hen til nogen før – da en annens skam over å være blitt tatt og forlatt og tatt og forlatt igjen hadde kjentes som noget han selv bar sin del av. At menn hadde eid hans elskede slik som han selv eide henne – og så gikk de sin vei, akkurat som det ingen verdens ting skulde være!

211Nu – ja nu erkjente han at han kunde ikke bli kvitt sine plikter mot Bjørg, selv om hans følelsesliv ikke erkjente det. Det var med en helt annen del av sitt vesen at han innrømmet det. Men ellers kunde Synnes og Helges mor ha været for ham som en han hadde hatt et flyktig forhold til engang for lenge siden og næsten glemt –.

Der var dekket aftensbord til dem nede på kjøkkenet hos forpakterens; Pauls værelser var ikke store nok til å huse en sånn forsamling.

Det gjorde ham vondt å se de to store småpikene; de satt med et sånt hjelpeløst uttrykk av tross og kulde på de bleke ansiktene under det hvitgule krushår. Kjetill så ut som han hadde fått noget altfor vanskelig å tenke på, og Tov hadde tutet. Men også Synne og Helge så betuttet ut. Det var ikke noget hyggelig måltid, enda barna åt fløtevafler med god appetitt.

Det var nu da også for galt, hvis Lillian på forhånd satte barna op mot stemoren. Hun fikk da ha vett til å la være det iallfall –.

Synne så så besynderlig på ham, da hun kom bort og sa godnatt. Og da han tok henne inn til sig og kysset henne, blev hun først likesom stiv i armen hans. Så kastet hun sig inn til ham, hårdt og heftig.

*

Da han og Lillian siden satt alene sammen borte i hans stue i føderådsbygningen, sa han det til henne. Hun hadde holdt på å utbrede sig over Halstein, som ikke kunde vente engang til Sif blev kold i graven.

«Si nu iallfall ikke noget slikt til barna da, Lillian. Det beste for dem, vet du, vilde være om det kan bli et godt forhold mellem dem og stemoren.»

Lillian fnyste foraktelig. Så sa hun halvveis gråtende: «Jeg som elsker de barna! Men nu – du skal nok få se, den nye konen skal nok sørge for å ødelegge det gamle fortrolige forholdet – de får naturligvis aldri lov til å gå til mig mere. Og Tov da, stakkars liten, som trenger slik til nogen som forstår ham, han er jo så lite for sig. Tror 212du kanskje hun vil ha tålmodighet med det stakkars lille barnet –»

«Det kan da godt være. Vil hun ha en enkemann med fire barn, er det da mest rimelig å tro hun mener at hun har en opgave her. Og jeg synes ikke at du skal gjøre det vanskeligere for henne. La henne da i Guds navn få en fair chance –.»

«Tenk på hvor ufordragelig jeg var mot dig, Lillian,» bad han. «Du har selv sagt at du tok dig nær av det. Og at far led forferdelig under det. Vil du hjelpe til å gjøre det slik for Halstein og den nye konen hans?»

Han så at Lillian blev rød under sminken:

«Det var noget helt annet, det. Hvis Tua hadde gått ifra Halstein på den måten som Julie gikk fra din far. – Men det at han har kunnet glemme henne, straks hun er død – efter alle de årene hun gikk der og led og var syk, det er det som jeg synes er så grusomt! Kjære – hvis Julie hadde gjort alvor av det og giftet sig med doktor Wangen da Benedikte var død, så visste da både Erik og jeg, at så hadde dere gått over på vårt parti alle sammen, du ikke minst!»

Paul kjente en plutselig fornemmelse som om han sank der han satt – hjertet sank sammen, og det kom som et hett trykk over øienbrynene hans. Moren og onkel Halfdan –!

«Og det var naturligvis derfor hun ikke gjorde det allikevel,» sa Lillian. «Ikke for at jeg tror de hadde passet noget sammen heller, når det kom til stykket. Doktor Wangen var da virkelig ubetydelig – det har jeg alltid været enig med Erik i.»

Paul vilde reise sig og gå, men torde ikke. Han torde ikke røbe sig.

«Men Ruth slekter da heldigvis ikke det minste på ham,» blev Lillian ved å snakke. «Det er aldeles Benedikte op av dage – ja hun er jo svært lik din mor også da, bare mindre robust likesom, akkurat som fru Wangen var, – mere avdempet og finere enn Julie syntes jeg alltid. Din far satte stor pris på den svigerinnen, det sa han bestandig –»

213Herregud, hvordan skal jeg komme vekk fra det her –.

«Nei, jeg er sikker på,» sa Lillian inderlig, «din far også vilde ha synes det var den beste og – og – vakreste enden på alt det der, at du og Ruth endte med å finne hverandre!»

Paul syntes han oplevde et eller annet slags jordskjelv.

«For det, det er der da ikke et eneste menneske som kan ha noget å si på. Så skjendig som Bjørg har opført sig mot dig. Og Ruth har jo aldeles vunnet barnas hjerter allerede –.

– Nei, når jeg tenker på Bjørg! Så godt som jeg trodde om henne til å begynne med! dypt er jeg nu allikevel aldri blitt skuffet over noget menneske!»

«Jeg tror du primer!»

Lillian så forferdet på Paul.

En stund sa ingen av dem noget. Til Lillian begynte litt fryktsomt:

«Jo, det kan du da begripe, at alle mennesker vilde ha sympati med – at du og Ruth gifter dere –»

«Jeg tror du er aldeles gæren! Jeg er jo gift jo – Bjørg og jeg er ikke separert engang –»

«Nei, men det vet du, separasjonen får du uten vanskelighet når du vil, på den måten som hun har løpt fra dig og barna –»

«Men jeg kan ikke gjøre noget slikt,» bet Paul henne av. «Som du vet er jeg katolikk –»

«Men jeg er da viss på at Ruth vilde gjerne bli katolikk, hvis du ønsker det,» sa Lillian mildnende. «Vi har jo alle sammen skjønt hvor grenseløst glad hun er i dig. Så storartet som hun har været mot Synne og Lillegutt –»

«Nei, hold op nu, Lillian. Der er ikke noget som heter skilsmisse hos oss. Ikke for at jeg savner det heller.»

«Jamen det kan jo ikke være mulig. Der må da være en utvei – den katolske Kirke skal jo være så glimrende organisert, så den har utveier for alt! Vet du hvad, Paul – du er da en ung mann enda, i dine beste år. Hvis ikke Bjørg vil komme tilbake da – hvad skal du gjøre da da?»

214«Å, hun kommer nok tilbake. Forøvrig så har jeg mitt arbeide og barna som jeg har ansvar for. Hvad annet har våre prester – enn sitt arbeide og sitt ansvar?»

«Jaja.» Lillian snurpet munnen sammen. «Vi vet jo da det, hvad det fører til.»

«Nei, det er det dere ikke gjør,» sa Paul heftig. «Dere vet bare om dem som svikter. Dere ikke så meget som vil vite hvad de utretter, de mange flere som er trofaste. Og de andre – det er ikke dem jeg skal ta efter. Husker du ikke hvad Jesus sa til St. Peter ved en viss leilighet, da han gav sig til å grave og spørre efter Johannes’ affærer. «Det skjeller dig ikke,» sa han – på norsk. «Følg du mig!»

Paul reiste sig: «Jeg vil ikke høre mere om dette. Det er bedre jeg sier godnatt nu –»

Men i døren inn til soveværelset sitt stanset han:

«Vil du si mig forresten – hvor har du fått den idé fra at der skulde være noget mellem Ruth og mig? Der finnes ikke skygge av sant i det. Men er det noget som – har du hørt nogen annen som har antydet noget slikt?»

«Jeg vet ikke riktig, jeg,» sa Lillian fryktsomt. «Du vet da hvordan jeg er, Paul – jeg snakker jo aldri om andre folks private anliggender. Men jeg må si, jeg har likesom hatt et inntrykk av at alle våre felles bekjente håber at det skal bli noget mellem dere –»

*

Han stod inne på soveværelset sitt, rystet og oprørt.

Og det likefrem drysset med skjell fra hans øine.

Det var så gærent, så han kunde ikke annet enn le også. – Men det hadde simpelthen ikke falt ham inn før, at nogen kunde tenke –.

– Den natten da de hadde rodd Jo over til øen og gikk hjem sammen i måneskinnet – nei sågu, det var ikke sant; Ruth var hans kusine, og det var aldeles utålelig hvis han skulde tenke hun hadde villet gi ham en leilighet til å gjøre kur. Men nu, når han husket hele den månenatten – roturen deres hjem over vannet, deres gang tilbake til sæteren, det øieblikket da de stod 215alene sammen inne i den mørke og lune stuen nede hos ham, mens månen skinte inn av ruten – han kunde ikke annet enn se, alt hadde likesom været lagt tilrette for en forklaring. Bare at det slett ikke var falt ham inn da. – Men hun? Nu syntes han plutselig, når han tenkte på hennes taushet, at den blev skjebnesvanger.

Langtifra. Det skulde bare mangle at Lillian fikk satt ham noget sånt i hodet.

Og så det der som hun hadde sagt om hans mor. Masser av småtrekk dukket op i hans erindring og tok en ny betydning. Han hadde aldri kunnet begripe morens beundring for det forferdelige fjolset, onkel Halfdan – at hun hadde kunnet ta ham og hans prat alvorlig, at hun orket ham, når han glodde henne inn i øinene hvergang han talte til henne – den maneren med å glo hadde han jo overfor alle kvinnfolk. Faren avskydde ham –.

Han så plutselig sin mor for sig, som han hadde sett henne en dag mens han var gutt – han kom hjem fra skolen – det måtte være like efter at de var flyttet ut til Linløkka, for huset lå nakent og bart og bare sparklet gult i vinden og vårsolen; trærne var bitte små nedover haven, der sneen holdt på å gå bort. Moren gikk ute i gården og hengte op vask, som smelte tungt i blesten. Hun hadde festet op blåkjolen sin over det høirøde underskjørt, og rullet op ermene så de sterke, hvite armene var bare til langt ovenfor albuene – han husket at igjen hadde det slått ham som en åpenbaring av skjønnhet: hans mor var så vakker! Omkring hodet hadde hun bundet et rødt og gult silketørklæ, men håret falt frem under det, og ut av det mørkladne ansikt lyste hennes store, gullige øine. Uttrykket i dem hadde været det samme som han siden fant igjen på et fotografi av henne fra jerseyliv-tiden, fullt av forventning og utfordring og spørsmål ut mot fremtiden eller livet eller hvad en vil kalle det –.

Hun hadde hatt nogen store gullringer i ørene og – han kunde ikke huske at han hadde sett dem nogen gang ellers.

Når han siden som voksen var kommet til å tenke på 216henne, som hun var den dagen, hadde han trodd at hun gikk der og lekte med sig selv, hun var enslags sånn Drachmannsk sigøinertøs –.

Så klok som hun var, så var hun jo grenseløs naiv også, mor. Men hvis hun hadde greid å se noget rart i onkel Halfdan –!

Han husket at hun hadde sagt til ham engang, ingen kvinne kan fortelle den samme historien akkurat på samme måten til en mann og til en kvinne. Og enda kan den være like sann på begge måter. Såmenn –.

Ruth hadde aldri kunnet like hans mor noget videre, det hadde han skjønt. Det hadde nok gått rent galt den gangen for mange år siden, da hun skulde forsøke å bo ute på Linløkka en vinter. Hvis det var noget i det som Lillian pratet om, så kjente Ruth til det –.

Å Lillian, Lillian, ja skulde ikke du ha for den kjeften din!

Og så nu, – han hadde sandelig ikke tid engang til å tenke på fruentimmersludder nu –. Han følte sig personlig mishandlet og forurettet av skjebnen, eller av Vår Herre, akkurat som en unge, fordi dette nettop skulde komme nu, da han hadde så mere enn nok med forretningene. Truslen om streik ved teglverkene hengende over sig – og han hadde forberedt sig til å holde også den annen ovnen i gang, iallfall til ut på nyåret, og han hadde kontrahert fordelaktig all flis og bakhun fra Nilsmoen sagbruk. Han hadde håbet det skulde gått så fint dernede nu en stund, så han med ære kunde trekke sig ut av Berven-affæren. Så han selv kunde flytte hitop – for ellers måtte han ansette en ingeniør til å lede verket på Haugen; det kunde ikke bli ved å gå som det gikk, med ham selv reisende frem og tilbake –.

– Forresten så hadde han jo absolutt hatt inntrykk av at han kom litt ubeleilig for henne og Jo den kvelden; naturligvis var det Jo som hun var en smule optatt av – og han opdaget med en ydmygende følelse, at nu ønsket han det skulde være slik – og dernæst, at det ønsket han allikevel ikke på nogen måte. Gutten var begavet og upålitelig; revet ut av det miljø som han var vokst op i, 217drev han omkring i et annet hvor han ikke hadde røtter, glupsk efter erfaringer og sensasjoner, uten instinkt for noget slikt som de uskrevne lover som hvert forskjellig lag i et folk lar gjelde. Gud fader, de talte jo ikke engang samme sprog, han og Ruth, selv ikke når de brukte de samme ordene – de betød ikke det samme for dem. Og hun var jo i virkeligheten slettikke kunstner; hun hadde akkurat evnen til å forstå kunst og føle sig inn i kunst, men ikke til å forstå en kunstner eller føle sig inn i hans sinn. Og allerede nu var hun for gammel til Jo – og om nogen år, når hun var over de førti og han først i tredvene –.

– Hvorfor blev han så heftig oprørt ved tanken på at Ruth kunde være forelsket i Jo Braastadlykkjen –? Det var da ganske naturlig. Hun var hans kusine, og nettop overfor henne følte han sterkt at de var nær i slekt; han hadde været meget sammen med henne i de siste årene, var svært glad i henne –. Det der tøvet til Lillian behøvdes ikke for å forklare –.

– Skal du ikke snart ta og be din aftenbønn, spurte Fanden og flirte. Joho gammern, du kan huske på at jeg skal nok det –.

Å Herre, Herre, Herre Gud – er det nødvendig at jeg skal opdage igjen, for et naut jeg har været!

*

Paul la sig, rullet sig inn i sin elskede skinnfell, og opdaget han kunde godt gi op alt håb om å få sove for det første.

For et naut han hadde været – igjen!

Men han visste sandelig ikke så sikkert hvor han hadde Ruth henne nu – hvor meget hennes vesen i det siste året hadde betydd, eller hvordan hun hadde opfattet hans. Han hadde uten videre gått ut fra at hun visste han var gift og det kunde ikke gjøres omigjen. Men det lot jo ikke til at nogen andre av hans nærmeste hadde opfattet det – selv hans mor trodde jo åpenbart på det sludderet som nogen protestantiske prester lå og skrev om i avisene, at Kirken vilde ikke anerkjenne andre ekteskaper enn sånne som var blitt stiftet av den –.

218Men isåfall kunde unektelig hans forhold til Ruth tydes på mere enn en måte. De hadde været meget sammen, helt siden han flyttet sønnenfjells igjen – og i det siste året hadde de været sammen stadig; de hadde bilt sammen, spist ute sammen, både med barna og alene, Ruth hadde ordnet med klær til ungene, fulgt dem til tannlæge og slikt, hun hadde været med dem på sæteren hans de siste to somrene –.

Og han følte den dypeste ulyst når han tenkte på at alt dette måtte det nu være slutt med.

Han var glad i henne, og han visste at hun også var glad i ham – og Gud give hun ikke var mere glad i ham enn han hadde forstått. Ingen av dem var så unge lenger så de hadde lett for å falle op i nogen stor, blussende forelskelse. De hadde begge levd så lenge så de hadde lært, hvor sjelden en treffer et annet menneske som det er mulig å holde av riktig trygt og tillidsfullt, uten angst for å støte på egenskaper hos den annen som en selv av naturen er intolerant overfor. I et forhold mellem Ruth og ham kunde der aldri bli rum for nogen uhyre spenning eller ophisselse, men ikke for nogen dødelige skuffelser eller dype bitterheter heller – hvis forhold mellem dem hadde været mulig. De forstod hverandre alt for godt til det. Han forstod hennes lengsel efter å få slå rot i livet, han holdt av henne nettop fordi hun var sånn, skapt til å bygge og bevare. Han skjønte hennes oprør mot den frihet som hun var blitt sperret inne i – hennes oprør mot alle dem som fortalte henne hvad hun burde bruke sin fritid til, hun som ikke kunde få bli det som hun selv vilde være. Og han følte ydmygelse på hennes vegne når han så at hun selv så, hun var kommet i et skakt forhold selv til sin kunst, for hun var ikke av naturen eslet til å øve den, men til å elske den og midle mellem den og andre mennesker.

Men selv om deres vennskap ikke var noget slikt som kunde få dem til å miste pusten – en god og trygg sympati – så visste han vel, at selve denne jevne og varme følelsen var istand til å vokse, bli noget intenst, lysende og glødende. Om det ikke var så at de kunde komme til å 219overraske hverandre noget videre, så hadde de vel sammen kunnet opleve vidunderlige overraskelser. Nu måtte han uavladelig tenke på den natten her forleden, da de to var ute sammen, alene i det øde, månelyse fjell –.

Det kom til å bli rent umulig – nu greide han umulig å være som før, når han traff igjen Ruth. Når ikke han visste sikkert hvad hun hadde lagt i hans vesen mot henne – om det aldri hadde falt ham inn å kjærtegne så meget som hånden hennes. Men han var glad i henne og han hadde aldri tenkt på å skjule det for henne – det hadde været så selvfølgelig for ham, at hans vennskap med henne kunde aldri bli annet enn hvad det nu var. Han hadde ikke reflektert over det engang. Men hvis altså ikke Ruth hadde tenkt det samme?

Han kunde ikke fortsette å være sammen med henne sånn som før, og hvis han nu plutselig trakk sig tilbake, kom han til å krenke henne –.

Og så denne avtalen om at hun skulde bli på Haugasæteren over jakttiden, og dette dumme portrettet –. Det hadde ikke falt ham inn at det kunde gjøre noget om han blev alene med sin kusine deroppe en ti dager, med budeien og med folk på alle sætrene omkring. Men nu var det ikke mulig, når han visste at velvillige sjeler allerede drev og drøftet deres forhold. Det blev jo nemlig henne og ikke ham som det kom til å gå mest utover.

Denne ideen med portrettet hadde han hatt imot hele tiden. For han hatet å se henne male dårlig, og han krympet sig for hennes skyld, når hun fikk dårlig kritikk, for han visste hvor forferdelig hun tok sig nær av det i virkeligheten.

Han var meget mere glad i henne enn han hadde visst –. Og hans fortrolighet med henne hadde vel været å leke med ilden, så han nu –.

Men hvordan han skulde kunne gjøre slutt på den uten å såre henne, det visste han ikke –.

*

Lillian skulde kjøre tilbake til Syrstad næste dagen; hun bilte alle fire Garnaasbarna ned til stasjonen først. De virket fortrykte og likesom rede til å forsvare sig 220mot overfall av alle mennesker, da Paul hadde fått dem samlet med resten av sitt reiseselskap i en kupé.

Han gjorde sitt beste for å late som ingenting og pratet med ungene, men det gikk bare så som så; han var trett selv og nedstemt. De andres misstemning smittet, så selv Synne og Helge var merkelig stillferdige på hele reisen. Ikke med ett ord kom Paul sig til å nevne deres fars giftermål for søsterbarna, skjønt han selv syntes det var galt. Tie om det slik var da på en måte som å tiltre Lillians mening om det.

Endelig blev det da slutt på denne reisen; de hadde kjørt forbi Bryn, utenfor kupévinduet glitret byens lys opover Loelvdalen, og Paul hadde lempet ned all håndbagasjen; han stod og holdt i kåpen for Guro – og så fikk han sagt til de to store småpikene:

«Nu må dere ikke være så ulykkelige da på forhånd. Dere kan da vite, når far har gjort dette, så er det fordi han synes det var det beste for dere alle. Dere vet hvor glad han er i dere. Tro nu ikke på forhånd at der er nogen som vil dere vondt.»

Men han hørte selv hvor flaut det lød. Han husket jo selv hvordan det kjentes.

Ambjør svarte hånlig:

«Jeg vil altså ikke være hjemme – jeg vil på pensjonatskole, jeg! Hun har gjort det fordi hun vilde hjelpe far med å få oss frem, sier de!» Pikebarnet blåste av raseri.

«Ja men da skjønner du jo iallfall, hun mener det godt!»

Men uhyggen knuget ham om hjertet – alt det vonde som ingen riktig kan gjøre for at de gjør mot barn! I den kvalme, overophetede kupé luktet det av appelsinskall og halvvåte fettlærsstøvler, og papiravfall og fruktskall lå griset utover overalt i det døsige lys fra taklampen. Paul kjente alle sine plagsomste barndomsstemninger våkne spillevende i sig, mens han dirigerte barna til å rydde op litt efter sig.

Pastor Garnaas var på stasjonen for å møte sine barn. Guro gav ham hånden og sa: «gratulerer, far,» med en 221isnende hård, tynn stemme. Så gratulerte de tre andre også, og Tov satte i å tute ille.

Paul trykket svogerens hånd:

«Tillykke, Halstein.»

De fulgtes opover perrongen, hele karavanen. Paul følte sig inderlig lettet da han hadde sett alle Garnaasene forsvinne inn i en bil, presten sist, temmelig slutrygget. Stakkar, han var da visst bare ute for nye vanskeligheter igjen.

Frans ventet med deres egen bil foran stasjonen. Paul lot Gladys sette sig foran hos ham, og satte sig selv bak i vognen mellem begge barna.

De var kommet et godt stykke utenfor byen; trær og huser og jorder dukket op av mørket, kom imot dem i skjæret av lyktene og fór forbi. Da sa Synne med ett – hun hadde sittet og tiet stille som en mus:

«Du far – jeg synes det må være skrekkelig å få en ny mor, tror du ikke de er fryktelig bedrøvet nu når de er hjemme hos henne?»

«Du vet at det var sørgelig at tante Sif skulde dø fra barna sine. Men når nu Gud har tatt henne til sig. Så kan det jo godt hende at onkel Halsteins nye kone nettop kommer til å gjøre det sånn for dem, så de blir mindre bedrøvet.»

«Du får aldri lov til å gjøre det, far!»

«Kjære vennen min, din mor lever jo. Du vet jo mor må bli i Danmark for å pleie mormor, sålenge hun er så syk.»

«Tenk om Gud kunde finne på å ta mormor næste gang,» sa Synne forhåbningsfullt. «Men farmor sier at det gjør han nok ikke, hun tror at han er bare glad til, så lenge han kan få slippe for å ha noget med mormor å gjøre.»

«Å, du skal ikke bry dig om hvad farmor sier sånn – hun mener ikke så farlig med det.» Paul håbet at ungen ikke merket han måtte smile.

Synne kastet sig inn til ham så heftig så Helge fikk en dult og bikket over i det annet hjørne av vognen, men han sov videre like godt.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Den brennende busk

Den brennende busk er den andre av to romaner om Paul Selmer og hans vei til katolisismen.

1. verdenskrig raser i Europa, men forretningsmannen Paul er mer opptatt av dagliglivets problemer og av sin egen religiøse utvikling. Ekteskapet med Bjørg går ikke bra, og verken hun eller omgivelsene hans forstår hans dragning mot den katolske kirken. I tillegg dukker hans første kjærlighet, Lucy, opp igjen under tragiske omstendigheter.

Den brennende busk ble utgitt første gang i 1930. Denne utgaven følger teksten i Romaner og fortellinger fra nutiden, bind 7, 1949 (Oslo/Aschehoug).

Les mer..

Om Sigrid Undset

Forfatteren og samfunnsdebattanten Sigrid Undsets betydning for norsk og internasjonal litteratur- og samfunnshistorie er uomstridt. Hennes omfangsrike produksjon favner romaner, noveller, essaysamlinger, helgenbiografier, artikler og selvbiografiske skrifter.

Les mer..

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.