II.

21Selvfølgelig hadde han tjent penger på krigen han og, ja.

Alster og han hadde alltid forsøkt å innarbeide norske varer i den utstrekning de i det hele kunde kalles konkurransedyktige. Og efterhvert som tiden gikk og folk for alvor begynte å tro på det utrolige – at krigen kunde komme til å vare i år og dag enda –, var de blitt nødt til å interessere sig i etpar industrielle foretagender. Det blev mere og mere usikkert og vanskelig med tilførsler fra utlandet. Spørsmålet var bare, om disse krigsindustriene var anlagt slik, så de vilde være levedyktige også når der inntrådte normale forhold.

Man måtte vel kunne regne med, at kortere eller lengere tid efter fredsslutningen vilde der melde sig en sterk trang til varer ute i de land som hadde ført krigen. Og at de sannsynligvis derefter, såsnart de kunde få arbeidslivet i sving igjen, vilde forsøke å demme op for importen fra nøitrale land. Men det burde kunne tenkes, både at norsk industri overtok en større del av markedet her hjemme og at der iallfall i enkelte brancher kunde bli knyttet varige forbindelser med utenlandske avtagere.

Våren 1917 trådte da Paul ut av Trondhjemsfirmaet og overtok stenindustrien i Gudbrandsdalen alene. Henrik Alster hadde aldri befattet sig aktivt med ledelsen – det hadde været Paul Selmers spesielle affære hele tiden, og på denne tid iallfall var det en ganske god forretning.

En av de første ordrene de fikk, var fra Hans Selmer; han holdt på og bygget sig en tipp-topp moderne villa ved Holmen. Det gjaldt foruten bygningssten og profilsten og ovner og peiser en masse stenhuggerarbeide til haveanlegget – som skulde være med terrasser og stenkummer til blomster og enslags stenlanterne i enslags japansk stil og dammer og hellelagte haveganger og Gud vet hvad der ikke skulde være: det var vel Evis smak da, og Hans hadde fått pengene med henne. Derefter fikk de en enda større ordre fra Hans’ svigerfar, som lot opføre en temmelig palassaktig våning ved Skøyen – på en tomt som 22var altfor liten til et slikt hus. Skibsreder Hansen skulde ha både vannspyere utenpå og karyatider innvendig i biljardrummet og musikkværelset. Til å utføre skulpturarbeidet hadde Paul fått tak i en ung billedhugger, Jo Braastadlykkjen. Paul var blitt kjent med ham i Trondhjem – han hadde arbeidet ved domkirken en tid – men han var fra en liten gård nær ved kleberverket. Sammen hadde han og Paul funnet på at de skulde gjøre nogen gravstener. Til grunn la de dels de barokke hodestavene som en ser på kirkegårder i Gudbrandsdalen, og dels de middelalderlige trapesformede gravplatene. Det kunde selvfølgelig aldri bli nogen stor industri, men de hadde begge morro av å holde på med det.

De manglet elektrisk kraft enda. Bygden hadde kontrakt med det nye elektrisitetsverket i en sidedal, men nu fikk de ikke ledningene. Og det nye maskineriet fra England kom ikke. Så foreløbig måtte Paul drive smått efter de gamle metodene. Imens lot han da rydde unda avfallsmassene efter den gamle driften og prøvde med litt av hvert – fra talkumfabrikasjon til kunstindustrielle saker. Braastadlykkjen var så begavet så det var morro å se på ham.

Husene på den gamle gården, som lå nedenfor det største bruddet, var innrettet til kontorer og atelier for Braastadlykkjen, og nogen av arbeiderne bodde der. Paul og Alster hadde hatt etpar rum stående i føderådsbygningen, men det var altfor smått og primitivt til at han kunde bo der med familien. Så da Bjørg innvilget i å bli med ham til Gudbrandsdalen om sommeren, måtte de innkvartere sig på en gård nede i bygden, der de tok imot sommergjester.

*

Det var som om krigen ikke skulde finnes til.

Allerede ved åttetiden om morgenen, når Paul gikk den gamle bygdeveien opover gjennem skogen, var det full, solvarm sommerdag.

Ved grinden nederst på Rustbakkjordet blev han gjerne stående litt, tendte på snadden og så utover. Dalen 23var breddfull av solluft alt, enda det åndet svalt ut av skogen i åssidene efter natten. Nordover gikk fjellene sammen, mørke av skog, med den lille lysegrønne beten av innmark omkring en enslig husmannsplass; innenfor lå snaufjellet med grå mosehøer, flekket enda av en og annen snefonn, og bortenfor der igjen blikket det blankt av breer. Mot syd videt dalen sig ut, og midt efter lien på solsiden lå en rekke med store gårder; ovenfor dem grodde løvskogen op under fjellkantens grå ras, og nedenfor gårdene stod mørk barskog, men i dalbunnen bredte sidlendte enger sig efter elven. Utpå myrene, der den rant stilt i store slyng, speilet vannet blankt brunblått, men i de små strykene blev elven glassgrønn og hvitriflet.

Langs landeveiens lyse bånd lå de små plassene. En bil kravlet nedpå der og reiste en liten støvsky efter sig. – Det blev nokså mange biler nu. Og det var fabelaktig morsomt å kjøre bil, det skulde være visst. Nu så det ut til at det skulde bli vanskeligere for bensin – Henrik snakket om å selge sin bil og få sig en elektrisk kupé. Ja, det var slikt også en merket krigen på – så her i landet.

Paul slo inn på stien opover jordet, mellem de tre nye små brukene. Husene lyste ferske, nytømret. Det var morro å se hvor godt tømmermannsarbeide de kunde gjøre enda her i bygden. Det meste som var blitt gjort av nybygg nede på de større gårdene var fælt – men de vilde ha det slik der.

Den gamle moren til Hans Skåre stod utmed veggen og vasket klær. Paul stanset og snakket litt med henne. Han likte både henne og sønnen – de minnet om hans svigerfar, nokså meget.

Hans Skåre, maskinisten, hadde kommet inn til Paul på kontoret en dag og vist frem nogen fotografirammer som han drev og skar ut på fyr-abend – forferdelige tingester i form av bokstaver. En stor B mente han at Paul måtte ha bruk for, til billedet av frua. Paul hadde foreslått ham å gjøre nogen større saker – bestilte nogen bokhyller og et bostkast til rummene sine i føderådsbygningen.

24Han så jo godt selv at det var litt komisk, men han gikk her og drev missjonsvirksomhet for sånt som kunstverk og kvalitetsindustri. For det var visst usikkert om det lot sig gjøre å blåse liv i det utover bygdene. Selv om det måtte være sludder, at maskinkulturen nødvendigvis skulde bli ved å fylle op verden bare med stygge ting, iallfall i uoverskuelig lange tider fremover. Folk kunde ikke være nødt til å arbeide bare stygge ting, fordi om de hadde funnet op lettere arbeidsmåter. Det var vel snarere enslags markensstemning som hadde grepet menneskene – fra alle boder hylte reklamen, og kjøperne tomlet rundt, forvirret av å høre de kunde få så mange slags kram for en billig penge. Morroen bestod i å kjøpe det, ikke i å eie det; det var ikke verd å eie heller i større grad, det kunde like gjerne få gå sund, så en kunde kjøpe noget nytt.

Kanskje folk gav efter så gladelig for alle slike reklamegjorte behov, fordi de selv følte, dette er en overgangstid – de hadde på fornemmelsen, at dette er siste markensdag. Krigen selv var det kanskje som fikk folk til å ane – det store fremskrittskonsern har bare drevet dumping, og nu begynner snart den ramme, blodige utbytning av det stakkars, godtroende moderne menneske. Hvis det er sant, at civilisasjonen har kjørt sig selv over med sin egen motorvogn, og vi er likesom den tiggeren som Ruth fortalte om, som sitter utenfor porten til Vatikanet. Han manglet begge benene, men skulde være rik mann med villa og bil og tjenerskap. Så hele vår kultur er som den lemlestede mannens villa – der sitter vi og ser ned fra vårt krøplingesynspunkt på de nakne, velskapte ville som jager og danser og smir sine smale spyd og former sine tre-fire lerkrukker så fint de kan, og sår og høster og lever og dør gjennem en prosesjon av ritus og fester. –

Haugen, den lille fjellgården, lå helt overdrysset av grått stenmel. Selv kalven hennes Berte stod på hellen utenfor det gamle stabburet og var pudret i hårlaget. Et stykke skinnegang krysset vollen nedenfor fjøsene. Blokker av lys sten lå stablet op i svalgangen foran den gamle hovedbygning hvor atelieret var.

25Paul gjorde en sving opover. På flaten bakom uthusene strakte de nye skurene sig bortover mot det gamle røde maskinhuset under en liten foss i bakken.

Knut Moen og en gutt holdt på og emballerte ovnene til Frikstad hotell. Nogen av platene var ualmindelig vakre, med lameller av talkspat og sterkt klorittholdige, så stenen hadde en fin grønnaktig tone. Den kom fra en liten benk nedenfor hovedforekomsten, som var renere, mere verdifull sten forsåvidt, men ikke så vakker.

Sager og slipemaskiner hvinte og durte; det pikket og hamret og banket fra hele tomten. Innimellem singlet det i en hestebjelle fra løvskogen i bakken ovenfor, hvor taugbanen var spent over tretoppene op mot dit det hvitnet i avfallsdyngene omkring gruben.

De lyse stenblokker og det hvite støv blendet i solskinnet. Kontorrummet svømmet i solskinn, da Paul kom ned igjen. Han hengte fra sig jakken, satte sig til i skjorteermene og gikk ivei med å åpne posten. Vinsvold, kassereren, lukket på døren – om Selmer vilde ringe op stasjonsmesteren med en gang? Fankern! mannen kunde naturligvis ikke skaffe de jernbanevognene før fredag likevel –.

Paul bare ønsket at han kunde flytte hitop for godt. Men Bjørg, stakkar, vilde komme til å kjede sig glugg ihjel heroppe. Og så sa han at hun kom til å bli så nervøs av all den skytingen og spetaklet. Selv var han opsatt på å gå op i hele denne greien her hals over hode, trekke sig ut av alle andre forretninger som han var medinteressert i: det skulde være morro å se, hvad han kunde få ut av dette her!

Han visste selv, det som hadde moret ham ved forretningen i Trondhjem, hadde været at den var ny. Det moret ham å være med og oparbeide noget fra en forholdsvis liten begynnelse. Men når arbeidet blev rutine, og især når det kom altfor mange folk med i det, så var det ikke så morro lenger. – Her hadde de ikke kontordame engang, han selv og Vinsvold greide hele kontoret. Henrik skaffet sig den spenning han hadde bruk for, ved sine spekulasjoner, og Jens Mortensen hadde ikke bruk 26for nogen spenning, tvertimot. Han selv var saktens ikke den fødte forretningsmann. Når han hadde sett at noget gikk, så fikk han lyst til å prøve noget annet – om det kunde gå. – Imidlertid så fikk han jo nu huske på at han hadde kone og barn som han var ansvarlig for. Paul drog et sukk ved tanken.

Middag spiste han heroppe sammen med Vinsvold og Braastadlykkjen; brukerens kone stelte for dem. Så gikk han bort i sin egen stue, leste og hvilte en times tid. Her iallfall kunde han da få være i fred med slike bøker som Bjørg så surt til, hvis han lot dem ligge utover hjemme. Især franske bøker likte hun ikke. Om det så var «Voyage autour de ma chambre», så var hun sikker på at det var «noget sånt katolsk.»

Når han gikk nedover til pensjonatet om kvelden, pleide Bjørg å komme og møte ham fremme på moen. Oftest var Synne med henne – det kunde ikke nytte å legge ungen så tidlig disse sommeraftnene.

Paul var i godt humør efter en hel dag oppe ved verket, og i et slags overskudd av velvære var han igjen nokså forelsket i sin kone. Her nede på moen duftet furuskogen så godt og sterkt nu mot kveld; aftensolen gyllet og rødmet på stammene innover og fikk baret til å lue gullgrønt. Like bortenfor durte det av elven som fosset over hellebergene nedi gjelet. Bjørg kom gående barhodet, i lys sommerkjole – litt vel lubben var hun blitt efter den siste barselsengen, men enda mere lysende hvit og rosenrød under det gyldne håret. Synne lignet sin mor aldeles fenomenalt – det var vel derfor at Paul efterhvert mere og mere hadde vennet sig av med å kritisere moren: hun var ikke videre opvakt, der var ikke det minste forfinet ved hennes blonde og frodige ungdom. Men Herregud, han var godt fornøid med konen sin slik som hun nu engang var – og hun var en søt liten mor til de to ungene som han hadde fått med henne.

Så gav han henne et fort kyss på den friske munnen, og festet nogen blomster som han hadde funnet, på hennes varme, runde bryst i det tynne sommerstoffet.

«Nei så deilig det lukter,» sa hun, eller noget slikt – 27om den lille dusken av pyrola eller linnea. Han visste at Bjørg ikke brød sig så svært meget om blomster – annet enn som noget en kunde pynte op i stuene med. Men han selv kunde ikke la være å ta nogen, når han så en klynge med særskilt vakre, vel utviklede blomster av en eller annen sort. Og Synne vilde vite hvad alle blomstene het; hun stod stille og så på dem:

«Hvorfor heter de linnea, pappa?»

Paul gikk ut fra at Synne vilde neppe synes det var noget morro å høre om Linné. Så fant han op: «For det var en liten pike som het Lina, og hun hadde en sånn hvit og lyserød kjole.»

«Var hun så søt som jeg er?» spurte Synne.

«Å mye søtere,» og han lo av den misfornøide lille minen hun satte op. «Der er vel ingen som sier at du er søt vel?»

«Du –.» Ungen satte ut underleben.

«Jeg? Det er bare noget jeg har sagt for å tøve.» Han tok hånden hennes. «Du vet da vel jeg synes ikke du er søt. Det er Lillebror som er søt –.»

«Uff Paul, du burde ikke si sånt til barnet. Man skal aldri si noget til små barn som ikke man mener; det gjør dem usikre og bryter ned tilliden til foreldrene,» sa Bjørg. Sommetider tok hun sig for å studere en eller annen bok om barneopdragelse, og så opdrog hun efter den en stund. Men det varte heldigvis aldri lenge.

«Neinei – hvorfor skulde ungen forresten ha tillid til mig? Jeg er vel ikke no å ha tillid til –,» han lo.

«Uff som du snakker!» Hun klenget sig inn til ham, barnslig kjælent. «Det er en stygg pappa vi har, ikkesant, Synne?»

Paul hørte efter med et halvt øre, mens Bjørg gikk og fortalte, hvad de andre gjestene «på pensjonatet» hadde sagt og gjort og synes. Oberst Dahldorff var kommet bilende idag for å besøke fruen og døtrene – sammen med en venn. Bjørg undret om ikke der var noget mellem vennen og frøken Ingrid, og oberstinnen var så ivrig for å få istand partiet, hadde hun godt merket. – Huff, så blir jeg formodentlig nødt til å sitte der borte ikveld 28og spille bridge med det forferdelige låkket, tenkte Paul.

Inne på gårdsplassen kom piken for å hente Synne, som protesterte av alle krefter mot å bli bortført og lagt iseng. Bjørg demonstrerte rolig bestemt, til hun blev ildrød i hodet, stakkars liten – hele oberstfamilien satt på verandaen utenfor første etasje, og der var damer enkeltvis og i grupper på alle de små verandaene som stakk ut som uttrukne skuffer hulter til bulter opefter hotellbygningens vegger. Det veldige, lysegrønne skrummel av et hus, med blikktårn og uryddige gavler og fremspring og umotivert rød og blå maling inne i verandaene hadde avløst den vakre gamle hovedbygningen som Paul husket, for han overnattet her en gang i studenterdagene. Han hadde tegnet etpar skisser av den da. – Dette nye spetaklet så idiotisk ut, fordi bebyggelsen om det gressgrodde tun med optråkkede stier mellem husene var gammel forresten. Der var to vakre stabbur og stallbygning som vendte en kraftig gavl av utsøkt tømmer frem mot gården. Selmers hadde fått værelse i føderådsstuen – en vakker bygning fra empiretiden, uten svalganger og med steilt skifertak. De to inngangsdørene var sjeldent fint utformet.

Klask! endte Bjørgs lille opvisning i moderverdighet, og Synne satte i og råbeljet – skulde like til å fly på sin mor.

«Seså, jenta mi!» Paul tok affære. «Nu bryr vi oss ikke om å ha dig her mere. Forsvinn tilkøis – nei, gå pent med Margit nu.» Synne lusket av bakefter piken, nokså spak.

«Pappa, du kommer vel op og sier aftenbønn med mig?» ropte hun fra trappen og så svært rørende ut.

«Uff ja, det er du som skjemmer henne bort så fryktelig. – Ja min mann skjemmer henne bort så fryktelig,» sa Bjørg til damene på verandaene – hun var rød og flau og sint åpenbart, og Paul tok henne omkring skuldrene og lo:

«Bli med inn da, og hold mig med selskap mens jeg spiser. Så er du søt!» Lett omslynget vandret de mot 29hovedbygningen, for Paul visste det var Bjørgs stolthet at deres ekteskap var så lykkelig, så alle de andre gjestene i hotellet snakket om det. Han unte henne den fornøielsen av hele sitt hjerte. – For virkelig var de lykkelig gift – og dypest i sitt sinn visste Paul, at den lykken som han hadde funnet i sitt samliv med henne, var ikke akkurat noget opløftende.

I den øde spisesal var enda en og annen flue våken og surret. Det lange bordet var alt satt istand til frokosten imorgen. Nu var rummet svalt og luften likesom trett av gammel matlukt. Mot den ene veggen stod et praktfullt gammelt fremskap, og ved den annen en eketresmalt buffet som bugnet av nikkelsaker og kobbertøi, rundt om den var der hengt op innrammede prospekter av jubileumsutstillingen på Frogner og tallerkner med kongens og dronningens billeder på.

Den vakre, rødblonde piken i Vågådrakt kom og bød ham frikassé. Bjørk snurpet ansiktet sitt til et forferdelig lurt lite smil.

«Du Anne – hvad er det blitt av bukken til Guttorm, du, som pleide å gå her – den har været borte i mange dager?»

«Oss har sendt han åt setre’ no veit du,» sa Anne, med en anelse av smil ved munnvikene.

Bjørg nikket efter piken og så mystisk ut:

«Spurlos versenkt altså! Og imorgen får vi fårestek, det skal jeg vedde hvad du vil med dig om!»

«Iallfall smaker det bra,» sa Paul og spiste.

«Og så synes altså ikke jeg at det ligner nogen ting at vi aldri får annet enn sviskegrøt og hermetisk frukt og sånne puddinger av Tomtens kraftskurepulver til dessert – når det likefrem er ildrødt av jordbær alle steder oppe i bakkene. Sånn masse bær!»

«Dere hadde jo jordbær igår, sa du?»

«Jamen de kunde altså så glimrende skaffe jordbær til hver eneste dag –»

Margit, barnepiken, kom og meldte at Synne hadde lagt sig.

«Ja nu skal jeg komme.»

30Han blev stående utenfor på trappen, røkte ut cigaretten før han gikk op til barna. Fra innunder takskjegget kom den kveldssøte pjutrelyden av svalereder med unger. Solen var gått bakom berget for lenge siden, og kjøling og mørke kvellet ut fra den bratte, svarte granlien nord for gården. Ovenover tretoppene var himmelen hvit, men høiere oppe mørknet og blånet den av lufthavets bunnløse dybde. I det klare, bleke lyset blikket elven blank op mot himmelen, og veiene lyste hvite, og de tørre, skrinne bakker skimtet grånende. Men gjemt i tykkengens gress og de grågrønne akrene og likesom esende ut av alle løvlunder lå mørket, rede til å velde ut – bare et flyktig, halvklart sommernattsmørke att, men nu blir det tettere og dunklere for hver kveld det kommer strømmende ut av sine gjemsler.

Da han kom op på rummet, sov Synne allerede. I kurven ved siden av Bjørgs seng sov gutten – han var en veldig sover, den karen.

Det var et stort værelse med vinduer til tre kanter og umalte tømmervegger som speilet kveldslyset. Der var forferdelig lummert inne. – Paul gikk bort og åpnet et vindu til. Ungene kunde umulig ha vondt av litt gjennemtrekk. Han fikk huske på å springe op og lukke til den ene siden, før Bjørg gikk op ikveld.

Paul stod litt ved det åpne vindu. Nogen små skyer hadde drevet frem høit oppe – glinsende gyldne i atterglansen av solen som var gått bort for lenge siden.

Der kom Bjørg i renn over gårdsplassen. Takk skjebne, han gjettet hvad det betød, løp ned for å møte henne. Joda, det var innbydelse fra oberstens. Den omfattet også pjolter.

«Dessverre du,» – Paul kysset henne litt umotivert – «jeg må en tur bortover til stasjonsmesteren. Nei dessverre, jeg er nødt til å gå ditbort, det er noget jeg er nødt til å se på selv. Jo, jeg skal komme innom når jeg kommer tilbake –»

*

Den hvite landeveien fremover i tusmørket – støvet luktet så godt, uskyldig likesom, og var så tyst å gå på. 31Veldige gamle bjerketrær hengte sine grener utover med bitter sval duft og mørke, et litet pust av vind rislet svakt med dem. Inne hvor lunden lukket sin skumring om veien, lyste det av sommerklædte kvinner – nogen fra pensjonatet var ute og spaserte aftentur. Paul sprang over stengjerdet og gikk nedover en voll, der de hadde begynt slåtten – høiet lå på skår og duftet og svisset litt for føttene hans, da han løp nedover jordet. Det sluttet i et myrsøkk med blanke, hvite vannøier og mørke klumper av vier. Så kom han op på veien som fulgte åen fra Grøndalen; den rislet stritt her over et flatt, storstenet leie og delte sig i mange små tynende strømmer omkring de bleke grusmæler. Lysene fremme ved stasjonen gløste rødt mot fjellets lodne mørke.

Stasjonsmesteren var oppe enda, kom ut i skjorteermer, og Paul tok op igjen det som han hadde avtalt med ham i telefonen om morgenen. For sin samvittighets skyld gjorde han enda et slag bortover sidesporet, blev gående og rusle mellem nogen halvlastede jernbanevogner og pratet med stasjonsmesteren om utsiktene for jakten.

Borte på den annen side av dalen lå hotellet – en lysegrå flekk i sommernatten. Det lyste ut av vinduene i salongen. – Paul hadde ikke lyst til å spille kort, ikke lyst til å drikke pjolter med obersten og høre på mannens utlegninger om hvordan operasjonene på de forskjellige fronter vilde komme til å utvikle sig –.

Han slo inn på bygdeveien som førte innover Grøndalen. Her under de høie fjellsider var elven som svart glass; det surklet bare og klunket litt av vannet innunder torven. Om en stund bar veien inn mellem husene på en gammel gård. Alt var stengt og stilt, blek atterglans av natthimmelen på de øverste ruter i gavlen. Men det åndet ut varm lukt fra fjøs og stall, og et sted bakom en gjødselkjeller røffet en gris som gikk ute –.

I den lille gjengrodde haven ved hushjørnet grodde høit, mørkt gress opunder de store, mørke heggetrær – et øieblikk følte han med alle sanser, hvordan det måtte være å stå derinne nu. Skvette til for en kvist som knakk 32under foten, gå stilt bortover for å møte en som stod og ventet helt inne hvor det var mørkest under trærne. Høi og slank og svarthåret kunde hun gjerne være, og klædd i en sånn tynn, utvasket blåtøiskjole som luktet mildt og menneskelig av arbeidsdagen hennes og lå litt klam av kveldsluften om hennes sunde og varme kropp –.

– Forsvinn, frister. – Han lo sakte av sig selv. For en flink og energisk forretningsmann med kone og to barn er det smakløst å innlate sig på denslags sommereventyr, men latterlig å drømme om dem. La da i Herrens navn stevnemøter få være en forrett for de unge som har nogenting å sette inn på spillet: «– også hjertet har sin jomfrudom som kun tapes en gang» – slik omtrent var det visst det stod hos Ewald i «Levned og Meninger». Han husket stedet, fordi han hadde lest det den gangen –. Nei, en slik natt som inatt iallfall burde alt sånt være forbudt for alle andre enn dem som hadde sitt hjertes jomfrudom å spille om. «Give hinanden sin tro –» pent uttrykk; det dekket aldeles begrepet om noget vågalt.

Ånei da gutt, så steingammel er du da ikke enda, så du har lov til å stå og bli sentimental atmed gjerdet om en gammel bondehave –.

Men natten var så vakker så det var – det var ikke mening i nogen ting. Dette lyset fra den dunkle himmel – sånn at hver tone som løste sig ut av mørket her nede på jorden, var bare himmellys som landet suget. Selv det grå flitteret av fryvil som vaklet og klippet med vingene over lyngputene langs veien.

Akerriksen snerpet borte på jordet etsted. Og inne fra furumoen dunket det dumpt i bakken, klang og raslet av en hestesko i grus som rant utfor. Hesten kom fra skogen ut på veien, stod en stund som en svær, dunkel kropp, før den lunket videre og blev borte i skogen igjen.

Det var ikke til å forestille sig – at der var krig ute i verden inatt. Men like utenkelig alt det som en merket til krigen herhjemme – det febrilske jag med alle disse pengene som svømmer omkring og bare er likesom på lissom, til voksne gamle menner blir som barn der leker 33butikk med papirlapper. Og det vilde – ja ved Gud vilde det være enda verre, hvis det virkelig var vinning, solid reell vinning, det som vi tjente på andres krig for livet.

Men det er jo akkurat det som jeg forsøker – å bygge op noget varig, reelt, av den chancen jeg får, fordi andre bygger småslotter og ville villaer og forretningspaleer. Så jeg er iallfall ikke bedre enn de andre som ligger og spekulerer og kjøper og selger alt mellem himmel og jord på papiret. Jeg hjelper en fem-seks mann til å få sig egne huser, skaffer arbeide til en femten stykker, der før fire karer holdt på og brøt stein, to og to i hullene. – Og så synes jeg synd i den gamle tiden, da folkene arbeidet smått og var sine egne herrer, og det de gjorde var fint og vakkert verk, av menn som hadde en hel tankeverden av kunnskaper omkring emnene de arbeidet i.

Men noget må en mann jo ta sig til, enten tidene er slik eller slik. Og man kan da for eksempel ikke gå bort og kjøpe en malerisk gammel gård på et vakkert sted i Norge – og demonstrere enda engang på sin egen og familiens bekostning, at bondeyrket i Norge, det er ikke noget en kan ta op som dilettantkomedie. Det er bare rettferdig, om dette landet da lærer en mann på en barsk måte, – det har ikke latt sig dyrke op på lek av folk som ikke kunde sine ting.

Å Gud, her er så vakkert, så vi får aldri selv vite ordentlig hvor vakkert her er. Ingen vet det. Ingen vet hvad det er i virkeligheten, at en mann er del av et folk og et land. De derute i krigen har aldri kunnet vite og føle det, annet enn glimtvis – vi aner det bare glimtvis, i en enkelt stund, i dypeste fredstiden og. Til hverdags sliter vi hver med vårt eget, og sanser ikke at vi er som støvgrand der fyker, slipt av en og samme veldige stenblokk –.

Å det er ulidelig –. En slik natt, og den troverdige gamle veien under ens fot, med stein og huller og hjulspor dypt gravet nedi og gressroten innimellem og de lyse spir av kongslys nedover skrenten der på siden –.

Som om det eneste virkelige og sanne og uforanderlige 34skulde være at lykken er der og venter på oss. Men menneskene kan ikke våkne op og se det; de blir liggende med lukkede øine og vever sine drømmer – mareritt av redsler, latterlige drømmetriumfer, uanstendige drømmefarser – og synes der er god mening i det mest idiotiske drømmespinn, akkurat som vi gjør når vi ligger og halvsover. Den der følelsen som man kan få i det samme man våkner og husker hvad det var en hadde drømt ihop – kanskje det er som enslags forespeiling av det øieblikket efter døden, da sjelen våkner og ser for noget tøv ens liv har været –?

Og ved siden av oss har hele tiden den virkelige virkeligheten været, herlig og fryktelig. Det har alle mennesker visst og trodd alltid, klart eller uklart – sånær som vi efterkristne hedninger. Er det fordi vår vantro er noget vi har valgt med vilje – vi har vist fra oss virkeligheten. Ordet som befalte at alt vi ser, skulde bli til, da Ordet blev kjød for å ta fast bopel mellem menneskene? Skremme bort virkeligheten, grave oss godt ned i drømmene, drepe den som forsøker å vekke oss, det fristes vi vel alle til å gjøre. Er det det som menes med alt som blir sagt i evangeliene om at vi er mørkets barn og avskyr lyset.

Å Gud. At en ikke bare må be Gud bevare ens barn for ulykken, for alt det forferdelige en ikke kjenner. Men like meget om at de må bli frelst fra den lykken som en kjenner.

*

Alle fruene i pensjonatet kritiserte sterkt at de ikke hadde fått rømmegrøt en eneste gang siden Sankthansaften. Så viste Paul atter at han var en engel; han lovet at damene skulde få rømmegrøt hvis de vilde ta en tur inn til Haugasæteren; opsitterens kone skulde selv reise op og koke grøten for dem.

Til gjengjeld viste Bjørg sig forståelsesfull og erklærte, Paul skulde få slippe å bli med, eneste mannfolk med seks damer. Så fikk han være i fred hjemme på pensjonatet den søndagen da rømmegrøtturen gikk av stabelen.

35Efter frokost stakk han en bok i lommen, tok med sig Synne og gikk innover moen.

Faren gikk og så ned på det lille runde hodet hennes, solen bakte det lyse, silkeskinnende håret, og nakken var så rørende sped, nøttebrun men hvitnende nede hvor den blev borte under kjolens hvite blondekrus; «men skulde du ikke hatt på dig en hatt da, Synne?»

«Uff nei, for strikken skjærer mig slik i halsen atte –».

Hun slet og trillet en dukkevogn foran sig, og satte i små sinte skrik hvergang stener og trerøtter holdt på å ta fra henne makten over den.

De gikk innover et lite jorde med snaut, solbrent gress som luktet krydret i heten. Øientrøst grodde tett som et teppe bortover, og de små plantene var helt rødbrune, men blomstene fiolette her hvor de stod midt i solsteken.

Elveduren nede fra kløften lød imot dem sterkere og sterkere. Furuskogen omkring den lille engen stod glissen, svidd gulgrønn alt i baret – det var så tørt her på bergene ved elven. Skogbunnen innover var bare hvitgrått lav med svarte lyngtuer innimellem.

Paul slengte sig i gresset innmed stengjerdet, skulde forsøke å lese. Men duften fra skogen strømmet ut så hett, himmelen var så uendelig blå og dyp – og i utkanten av farens bevissthet rørte sig hele tiden den lille hvitklædde piken hans. – Paul lot boken ligge og gav sig til å følge med øinene alt det små liv som krøp nedi gresset. Litt bortenfor ham stod nogen jordbærplanter; de rette, spede stenglene bar så yndefullt sine små kloder av fullmodne røde bær og lyse kart og en siste snehvit blomst øverst på stilken. Han vilde vise dem til Synne, hun skulde få plukke dem selv. –

– Synne hadde tatt op dukken av dukkevognen og brettet ned buksen dens, pirket den baki med en pinne. Paul blev opmerksom, rynket uvilkårlig brynene: hvad er det for en lyst alle unger har til å holde på med noget som de vet ikke er pent –.

Synne holdt pinnen op mot lyset:

«Joho! Kan du se da at det var nok sånn som jeg sa!» Paul måtte smile: den sytende vesle stemmen hermet så 36pussig presist en annen stemme: «Nu har du altså fått grader igjen – uff du har så skrekkelig grader atte – Du må lukke op munnen din, kan du skjønne, så jeg kan få sett om du har grader i halsen også –» hun stanget pinnen mot dukkens porselenstenner.

Så opdaget hun at faren lå og så på henne:

«Pappa – å kan ikke du komme hit og være doktor da, for Julie er så skrekkelig syk – hun har fullt av grader på mandlene så –».

Paul reiste sig dovent, slentret borttil. Rasende ivrig drog Synne linnetet ned på dukken, og Paul banket med fingeren på ryggen og brystet dens, så sagmuggen drysset ut av sømmene. Stiv av alvor rakte Synne ham pinnen.

«Takk, frue, det er ikke nødvendig at vi tar temperaturen igjen. Hun er endel forkjølet, og så har hun en snev av lungebetendelse og skarlagensfeber og giktfeber – men noget alvorlig tror jeg ikke det er. – De får holde henne i sengen et par dager og la henne leve på diettkost – endelig ikke gi henne slikkerier, frue! – Skal du ha en resept, sier du – jaja, all right» han fant frem en bete papir av lommeboken sin, rablet på den: «De kan jo gi henne et halvt pulver av dette tre ganger om dagen. Men hovedsaken, frue, det er at De får henne til å ligge stille i sengen og gjøre som det blir sagt til henne» – han skjelte ned, om Synne skulde merke hensikten og bli forstemt. Men Synne stod og stirret op på ham med trillrunde øine og slukte hvert ord han sa.

«Åsså nå skal du lissom være apoteket –».

Paul var apotek; gruelig alvorlig ekspederte han sand i en flat liten pakke og gav tilbake på to kroner og femti i syreblader.

Han lå med hatten over øinene og hørte i halvsøvne på Synne som tuktet dukken, for den vilde ikke ligge stille i vognen sin.

– Igjen blev han likesom overveldet av dagens deilighet. Han husket at han hadde tenkt, da han var ganske ung – jorden må ha været deilig alltid, tvers gjennem alle katastrofer og omveltninger må den ha været vilt skjønn og full av små yndige ting og overveldende 37syner i luft og hav og fjell. Han hadde sittet og sett på fossilene i en bete kalksten og ønsket umulige ønsker om å kunne være samtidig med disse skapningers liv – et ord som tundraer fylte ham med ut-vé. Det var fryktelig at menneskene alltid hadde hatt for øie jordens vidnesbyrd om skjønnhet, kraft, alle levende organismers fullkommenhet – og om ødeleggelsen; og menneskene tok bare efter og la øde hvor de kom, og la øde for hverandre. Det var ikke noget rart om millioner av dem er kommet til å tro, selve verdens deilighet er bedraget og blendverket som en må bryte igjennem. Manikeismen siver frem av selve livet som etslags svart grunnvann.

Det er en rimelig forklaring. Den annen rimelige forklaringen er den som kaller oss Evas landflyktige barn. Og Gud vet om ikke han innerst inne hadde været forvisset om at den siste forklaringen var den riktige. Helt siden en sånn himmelblå sommerdag som denne – for lenge siden. Han hadde nok kunnet gjøre narr av sig selv for det bakefter: en lysegrønn student som tok det svært høitidelig at hans pikelill var så dum og så snerpet, så hun generte sig for å bade sammen med ham. Men hver gang han hadde kommet til å huske på det – fjellveggen som steg steilt op av skogsjøens brune vann, den soldrukne skogen og de glitrende vierkvistene som stod og ventet på at hans melkehvite veninde skulde komme ut fra løvskyggen – han hadde synes det bestandig siden at da var han blitt viss på det, deres slekt stammet fra et gods som het Paradis. Men de hadde måttet gå fra gården og han fikk lære, det nytter ikke om en gutt vil forsøke å ta det tilbake på odel.

Tjaja – tro hvordan hun hadde det nu? Han hadde sett et glimt av henne en kveld her i vinter, inne på Speilen, i en masse hermelin og diamanter. Mannen skulde ha tjent svimlende i begynnelsen av krigen, hadde en sagt. Pussig at hun var endt som jobbefrue. Herregud, han husket den ringen han hadde kjøpt til henne med en liten diamantflis i. Han hadde fått den sendt tilbake sammen med brevene sine. Han hadde gitt den til Tuas eldste småpike i julegave engang –.

38Synne kom og klemte en liten svett og skitten hånd over munnen hans, klinte nogen jordbær utover hans leber: «Dem skal du få. Pappa, jeg er glad i dig, jeg –».

«Takk skal du ha, det var pent av dig det –»

Dump, satte hun sig ned på brystkassen hans. «Nei la vær mig, unge – nu blir jeg nødt til å skifte skjorte også, før middagen. – Fy for en gris du er» – men han la sin arm omkring henne og holdt henne fast.

Noget så fullkomment som en slik liten barneskrott. De søte runde knærne – men den brune leggen ovenfor halvstrømpen var bulket og full av sårskorper, hvor hun hadde klort op myggestikkene sine.

*

Da de kom inn på gården ved middagstid, opdaget Paul at sportsvognen med Helge i stod inntil husveggen, midt i gloende solsteken. Guttstakkaren hang halvveis utover og sov, med en klissvåt lerretshatt skakt nedover ansiktet.

Paul tok op ungen – den var dørgende våt og het, og gav sig til å gråte ynkelig idet den våknet. Barnepiken kom farende ut av den skyggefulle haven ved hushjørnet; hun hadde hjulpet Kari med å plukke rips, undskyldte hun sig: «gid tenk at solen alt er kommet helt hit, det var skygge da jeg satte han der –»

Gutten lot forresten til å være like god – ubegripelig hvad slike små tåler. «Men nu får De ta ham op og bytte på ham, Margit, og vær så snild å gi Synne en ren kjole på.»

Margit drog op igjennem trappene med ungene, skjennende fordi Synne hadde fått grønske på den fineste kjolen sin: «Jeg tenker mamma skal bli blid!»

Altså fikk han vente utenfor, mens hans avkom gjorde toalette – og der kom obersten stimende, svær og svettende, med fruen i kjølvannet:

«Nå – vært ute og gått tur med den unge dame, hva?»

«Ja jeg må si De er rørende,» snakket fruen, «sånn som De ofrer Dem for det barnet. – Ja hun er jo sånn go unge –»

Huttetu!

39Margit hadde fått Synne iseng sent omsider, og Paul hadde forrettet hele aften-ritualet med henne, bedt aftenbønn og gitt henne et glass vann og ikke kunnet gjette hvad det er som er rundt som et egg og glatt som en kirkevegg, eller hvad som ikke er inne, ikke ute, koldt som en hundesnute –.

Og igjen var det sommerkveld med tusmørke og kjølighet og hvitt lys ned fra himmelen og elvesusen sterk gjennem stillheten. Paul stod ved gammelstugavlen, røkte og snakket med de damene som hadde kommet i eftermiddags, efter en veldig fottur og tindebestigninger i Jotunheimen. Medett ropte Synne fra vinduet like over hans hode:

«Pappa – kom op da – det er noget jeg skal snakke med dig om!»

«Neida Synne, gå og legg dig i sengen din straks.»

«Jamen pappa, jeg må snakke med dig. Det er om Den Helligånd.»

De tre damene så overrasket ut, og Paul ergret sig og var litt flau. Den Helligånd blev ved å være ett av Synnes kjæreste samtale-emner, selv efter at Paul med stort besvær hadde fått henne til å frafalle sin påstand om at Den Helligånd hadde spist erter av hånden hennes en dag på Domkirkegården. Meget motstrebende hadde hun tilslutt gått med på at det var nok bare en almindelig due, men den lignet Den Helligånd – aldeles hvit og fryktelig pen –.

Litt efter var hun der i vinduet igjen:

«Pappa! Det er så varmt i sengen min. Kan jeg ikke få lov til å legge mig i din seng –?»

«Jojo da.» Det var sant, det var kvelende hett deroppe.

Om en stund dukket den lille hvite figuren frem igjen ved vinduet:

«Pappa – Lillegutt er så rar så – han har skriket så fælt atte –»

«Tøv. Jeg har ikke hørt en lyd fra Lillegutt jo.»

«Jo pappa. For en stund siden så –. Der kom en svær stygg katte inn av det andre vinduet, og vi blev så 40redde. – Jeg er så redd for at han har bitet Lillegutt, for han la sig oppå han i kurven hans –»

Paul styrtet op på soveværelset. Lillegutt lå og sov som en enkel og suget luft i søvne av den tomme tåteflasken sin. Paul tok den – og Synne som stod i fotenden av hans seng, kom ham i forkjøpet, før han fikk sagt noget –:

«Pappa – hvorfor er det så skrekkelig varmt her, du?»

«Fordi solen steker på tømmerveggene hele dagen. – Men hvordan kan du finne på å fortelle slike skrøner?»

«Nei det var sant, pappa, det var en katte herinne. Det var enda en av de ungene til Pisi som dem ikke kan få tak i, for hun har gjemt dem inni røisen nedpå jordet – kan du ikke huske da, at vi så dem utenfor den dagen da vi gikk til landhandleren og jeg blev så fæl på kåpen min av mel?»

Paul stod litt og så på sin lille sønn. Gutten feilte aldri det grand, Gud skje lov.

«Så, Synne, nu er sengen din blitt så god og kjølig. Kryp tilbake i den nu da –»

«Ikke gå da, pappa!» Hun grep fatt i ham, da han kom bort og forsøkte å rydde op litt i sengen sin – hun hadde naturligvis rotet lakener og tepper sammen i en vase. «Pappa jeg er så redd for at denne katta kommer igjen –»

«Neimen Synne, det er jo ikke sant jo, det der om katta.»

Hun så op på faren, bunnløst forundret:

«Er det ikke sant da, pappa?» Så la hun sig ned med et lite sukk, lukket øinene.

Men neppe var han kommet ned på gårdsplassen igjen, så hadde han henne der i vinduet. Hun ropte ut – og denne gang hadde hun en grunn som han ubetinget måtte bøie sig for. Så strøk han op igjen.

«Du skulde skamme dig – store jentungen du er – kan du virkelig ikke greie det der alene enda?»

«Joda,» sa Synne sinnsrolig. «Jeg har greid det alt. Jeg vilde bare fortelle dig det. – «Forresten»Forresten] rettet fra: «Forresten – hun så at faren var sint nu – «jeg må ut også –»

41Paul fikk på henne nogen plagg. Og så måtte han vandre med henne tvers over gården, forbi damene som smilte muntert og deltagende, ned til det vesle huset bakom fjøset.

Så var da det også besørget. Og han fulgte med henne op på soveværelset igjen og hjalp henne med å få av sig klærne.

«Nei du skulde jo ikke knappe op alle knappene jo!» Hun satte i ilskrik, halte på sig underlivet igjen, «den nederste knappen, den kan jeg jo knappe op selv jo – du skulde bare knappet op de øverste du,» hylte hun og strevde med å kneppe igjen livstykket i ryggen.

Paul rev plagget av henne nokså ublidt, tok og dumpet henne ned i sengen; han forsikret barskt at «nu skal vi ikke ha mere opstyr ikveld, hører du det? Nu er jeg vond på dig.»

Straks han var kommet utenfor igjen, tittet Synne ut av vinduet:

«Om forladelse, pappa – kan du ikke komme op da, så jeg får sagt omforladelse til dig ordentlig –»

«Neitakk, det greier sig det der. Godnatt med dig –»

«Hun er kanskje et vanskelig barn, Deres lille pike?» smilte de damene som vandret frem og tilbake på gårdsplassen og nød den skjønne aften. «Litt bortskjemt kanskje av pappan sin?»

«Jeg vil ikke be om forladelse engang,» hylte Synne fra vinduet. «Når du er så ekkel så og ikke vil komme op til mig –»

Paul overhørte fullstendig. Hun blev ved å vise sig i vinduet fra tid til annen og uttrykte sin krenkelse, fordi faren ikke tok notis av henne. Til spebarnets skrik fra det indre av værelset blandet sig i Synnes ulåter.

Paul inn og op trappen.

«Seså. Nu holder du fred – forstår du det?» Hun fikk nogen klask på enden og blev lagt eftertrykkelig ned i sin seng. – Paul snudde gutten om på den annen siden – småen la sig til og sovnet med det samme.

Og ikke før var Paul nede på gårdsplassen igjen, stod borte under veggen og skulde tende på snadden sin, så 42stakk Synne hodet ut av vinduet like over ham – pt, pt spyttet hun og ropte triumferende:

«Jeg kan spytte ned på dig jeg, pappa, men du kan ikke spytte op på mig!»

Han gav sig over og løp, så ikke ungen skulde se at han lo.

*

«Jamen jeg har da aldri hørt sånn tosk som du er,» sa Bjørg leende dagen efter. De andre damene hadde skildret Synnes aftenforestilling. «Du kan da begripe – når du er så dum så du gir dig til å stå på vakt der like under vinduet –».

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.