V.

Paul kom aldri til å tale med Harald Tangen om det som hanhan] rettet fra: ha (trykkfeil) nu blev nødt til å kalle «sitt indre liv». – om han aldri så meget hadde en inngrodd mistillid til sånne uttrykk. Presten gav ham ikke nogen som helst opfordring til denslags betroelser.

Han spurte nok flere ganger i timenes løp, om dette eller hint punkt voldte ham vanskeligheter. Det var særlig sånt som Paul visste at protestanter oftest gjorde innsigelser imot. Men Paul kunde ærlig og redelig svare at hverken læren om Marias særstilling mellem alt skapt eller om skjærsilden og avladen voldte ham særlige vanskeligheter. Gikk man først med på at ophavet til alt var en personlig Gud, og at han selv hadde gitt menneskene en åpenbaring, så fulgte alt det annet i logisk sammenheng, like ned til vievannet og den innviede medaljen med St. Hubertus på, som pastor Tangen hadde gitt ham en dag da de var kommet til å snakke om jakt.

78Presten lo da han gav ham den, og Paul lo og festet den på en nøkkelhank, siden han brukte armbåndsur.

Han innså selv at det var følelsesmomenter som hadde holdt ham tilbake fra avgjørelsen så lenge. Når han følte det som om Gud virkelig og usynlig var nær ham, kom straks tvilene – det kan være selvsuggestion. Tro må iallfall også være en erkjennelse som ikke affiseres av mine egne følelser i kolde og varme øieblikke. Men når han syntes at den var nettop det – en overbevisning om realiteter som kjentes trykkende, ja kjedsommelige når han selv var i grått humør, blev han usikker – for det var da unaturlig at en mann skulde kunne synes, tanken på en levende Gud var plagsom, noget som ikke vakte spor av sinnsbevegelse –.

Naturligvis hadde han alltid hatt religiøs følelse like fullt, fordi om han hadde vegret sig ved å tilstå det. Han hadde hørt folk påberope sig sin religiøse følelse som etslags bevis for at det de trodde, var sant – for dem selv iallfall. «Sånn og sånn er min Gud.» «Sånn og sånn er min tro.» Han syntes det var litt latterlig og litt ynkelig at de ikke kunde nøie sig med å si: «Sånn er jeg.»

Men han hadde vel visst at han også søkte med enslags sjelelig sans efter noget virkelig som rørte sig inneni den sanselige virkelighet, likesom et legeme inni en kappe.

Det var forsåvidt det første han husket. Han hadde sittet barbent og på bare enden i et havebed med solvarm muld som var grå og løs oppå, men svart og fuktig når han grov fingeren ned i den. Han kjente at jorden var lunken langt nedigjennem, og det fylte ham med en ubeskrivelig tilfredshet å føle det. Når han la hodet bakover og så op fra den gode mulden, så han nogen store, mørkegrønne blader høit oppe over sitt eget ansikt og ovenfor dem luften blå, og det var likesom varmen og lyset var snildt mot ham fra alle kanter. – Der kom et bitte lite dyr og krabbet over leggen hans – en bille, grå som jorden. Og det var som det sprang ut på en masse 79steder innvendig i ham selv av nye følelser – forundring, henrykkelse, velvilje, dyp takknemlighet mot dette lille levende tinget som hadde kommet hit for å krabbe på ham –.

Ekstasen var blitt avbrutt ved at nogen tok og lettet ham op umildt, og han fikk nogen klask bak i – det foresvevet ham at denne nogen hadde været hans bestemor Selmer eller den gamle piken hennes. Enten hans synd nu var at han hadde rent ut uten bukser på eller at han hadde satt sig i et havebed.

Men utigjennem barndommen blev denne følelsen ved å vende tilbake rett som det var – av at noget sprang ut inne i ham selv, eller av at et lys utenfra sank inn i ham, sånn som sollys synker ned i sjøvann. Når han styrtet inn i et tett kratt, så løvbuskene slo brusende sammen rundt omkring ham, eller han gikk og subbet føttene for morro skyld bortover en vei med tykt, hvitt støv – eller når han en barfrostdag utpå høsten med ett kunde sanse at nu blev det snevær.

Det blev anderledes naturligvis, efterhvert som han blev større – han begynte å gå på landturer og skiturer, og så flyttet de ut til Linløkka. Han kom til å bo på landet året rundt, og moren fikk have, og han selv fikk ha kaniner og duer, og ett år hadde han en tam skjære. Jo mere han selv med forsett blev en iakttager, jo sjeldnere kom de øieblikkene da han følte sig som overrumplet og vist noget av en usynlig – men de kom da, fra tid til annen – i skogen om våren, med det samme sneen er gått bort og skogbunnen er hvitskimlet enda i skyggen og det luktet koldt av stenene. Så kommer der et øieblikk, da en plutselig blir stående stille, som er en skremt selv eller redd for å skremme alle de brytende spirer like under jordskorpen. De fleste barn har vel av og til hørt gresset gro. –Eller idet en stanser i skiløipen og skogsusen medett blir hørlig og en ser omkring sig og ser at dagslyset begynner å svinne – så er den der med ett, en følelse av tiden som etslags rullende fortau, og man synes å huske igjen sin egen fornemmelse fra det øieblikk da man steppet inn på det fra det tidløse –.

80Det kunde komme indirekte – når han satt og ordnet herbariet sitt og en bestemt presset blomst fikk ham til å falle i staver. Eller når han stod og så på mineralsamlingen sin – tok op stykke efter stykke for å kjenne ertsenes og stenenes forskjellige konsistens og vekt og koldhet i sin hånd.

Han hadde kanskje kunnet komme til å lave sig selv enslags panteisme ut av det, hvis ikke han hadde hatt kamerater som gjorde det og talte om det. «Jeg må ut i naturen,» sa Aaser, «hvis jeg skal finne min Gud. Han lar sig ikke sperre inne i en trang og lav kirke som mennesker har bygget.»

Paul syntes det var litt vammelt å høre sånt sagt. Dessuten hadde han hatt en konfus anelse om at en Gud som lot sig sperre inne i noget skapt, kunde likegodt la sig sperre inne i en kirke som i et univers. At han skulde foretrekke en stor leilighet for en liten, var for menneskelig tenkt. Derfor hadde det været tanken på Gud i sakramentet som først hadde fått ham til å ane – Troen er kanskje ikke så umulig. Hvis allmakten frivillig lar sig innesperre, så er Kirkens forklaring den rimeligste – han gjør det av kjærlighet. Men hvis Gud virkelig bryr sig om menneskene så meget så han vilde vinne deres kjærlighet, må han gjøre sig uhyggelig liten – til et spebarn som en liten ung pike kan bære omkring på armen, eller til et stykke brød som et menneske kan svelge.

Dessuten – naturen har et annet uttrykk også. Han husket på et lite vannhull oppe i bygden, en halv mils vei fra Linløkka. Egentlig var det to dammer som stod i forbindelse med hverandre. Først kom en til den som lå i utkanten av et stort jorde. Der var en voldsom tett vegetasjon omkring denne dammen om sommeren, høi, rødblomstret svinerot og gyldentoppet fredløs raget op over sivskogen, og hakefrøene av brønsle hengte sig tykt i strømpene hans når han brøt igjennem for å hente vannplanter og insekter der. I varmt vær sank vannstanden fort og blottet en bred brem av blankt grått mudder som slo sprekker, og en kvalm, lunken lukt gispet 81op av pytten. Det var ikke noget godt sted. Men brøt han gjennem viersnaret på myren som skilte denne dammen fra den annen, kom han til et svart, rundt vannspeil innunder en blank, mørk bergvegg – her begynte skogen, men granene var magre og svarte med døde grener høit op. Det var ikke mulig å si hvorfor dette stedet skulde virke så uhyggelig, men det gjorde det, og en del av fortryllelsen ved det var nettop å stå der og kjenne denne meningsløse angst.

Han kunde godt tenke sig at folk i gamle dager vilde ha trodd, alt vondt som kom over bygden – farang og munn- og klovsyke og galskap som tok folk brått – det skulde være sendt fra noget som holdt til ved disse to vonde dammene. Og vilde en forsøke å blidgjøre det eller vinne vennskap av det, så måtte det være ved å gjøre noget en selv visste var ondt. Hadde dette stedet sin genius loci, så måtte den dyrkes med heslige handlinger.

Aldri hadde han hørt nogen historie om disse dammene – ikke noget navn på dem engang. Men han husket et annet sted, på veien fra Aunesæteren ned til Rise, hvis en tok benstien. Innunder nogen små bergrabber hadde han kjent, når han kom dit i mørkningen og et par ganger midt på lyse dagen og forresten, at han blev redd, rent uten grunn; det var bare en fysisk fornemmelse som gjorde at han fikk plutselig hjertebanken, og det isnet nedefter ryggen hans – og hunden blev så redd så han måtte slepe den forbi det stedet. Han hadde nevnt det nede på Rise en kveld, og da så det ut som de ikke likte det; Elen sa at folk gikk nu ikke gjerne under det berget nei, efter det tok til å mørkne, der var ikke sikkert –. Siden fikk han vite av Martin Aune, at for en femti år siden hadde folk funnet liket der av en jente som tjente på Rise, og bror av Anton Rises bestefar var blitt mistenkt for å ha gjort av med henne; han hadde været redd for mor sin, hvis hun fikk vite at han hadde været kjæreste med tausen. – Så der kunde der vel forsåvidt gjerne være noget som gjorde, at levende mennesker blev redde.

82Men det var selve naturen også som plutselig kunde vise likesom et skremmende og fiendtlig uttrykk. Og det ikke ved uvær eller slikt som kalles ville landskaper. Tvertimot. Der lå en liten skogtapp etpar kilometer nordenfor stasjonen hjemme, mellem jernbanelinjen og landeveien til Kristiania. Der hadde han været med til å finne liket av en mann; det måtte ha ligget der en tre måneder minst. Ikke nogen hyggelig oplevelse akkurat. Men det uhyggeligste ved den var, at en sånn elendig liten rest av kratt kan bevare hele skogens tause og ugjennemtrengelige likegyldighet for mennesker. Litt nypekjerr, berberiss og hyllebusker innunder de tynnstammede, utrivelige furuene er nok til å gjemme en sånn hemmelighet.

Det er ikke for ingenting at der er så mange drag av grusomhet i alle naturreligioner – så lenge de virkelig er religion.

*

Det hadde aldri falt ham inn at der kunde ligge nogen objektiv realitet til grunn for den religion de lærte på skolen og som onkel Abraham talte om. Direkte hadde det neppe hatt noget å gjøre med hans mors fritenkeri – det var akkurat like langt fra at hennes overbevisning hadde forekommet ham særlig overbevisende. Tvertimot, han hadde alltid synes at de andres tro og hennes vantro var i bunn og grunn det samme – andre menneskers subjektive overbevisning, eller personlige meninger kalte de det også. Men han kunde ikke opdage nogen annen grunn til at de mente sånn, enn at det gav dem rett til å være og gjøre og dømme slik som deres natur bød dem. Så allerede lenge før han blev voksen, hadde han vennet sig til å dømme om andre mennesker efter det han så dem gjøre eller være, men de undskyldninger eller forklaringer av sig selv som de kalte for sin overbevisning, interesserte ham svært lite.

Indirekte hadde det vel betydd en hel del at han aldri i barndommen hadde hatt nogen forestilling om Gud. Hans venner hadde fortalt om sin barnetro. Nu i de siste årene, efterat det var blitt kjent innen hans krets at han 83var «religiøst interessert» som de sa, hadde Henrik for eksempel og Kristvik også sagt ett og annet. De hadde trodd på Gud og tenkt sig Gud i lignelse av en gammel hvitskjegget, mektig mann som de sa sin aftenbønn for; tillidsfullt hadde de bedt om pent vær til syttende mai, og om å få de julepresanger som de ønsket sig mest. Efterhvert som de vokste til og måtte forandre sine forestillinger om den altfor menneskelige Gud som kunde nenne å la det regne den syttende mai, enda alle smågutter i byen hadde bedt om solskinn, var Gud for mange av dem iallfall blitt et begrep som uavladelig forandret sig, «– var under forvandlingens lov» som det het i besteforeldrenes jargong. Men ærbødighet for dette begrepet var inngrodd i hele deres sjeleliv – som respekten for Jesu skikkelse, selv efter at de hadde holdt op å tro han var Gud. Det hadde aldri slått dem, som det slo ham, da han leste evangeliene første gang, ubesværet av nogenslags religiøse komplekser fra tidligere tider av sitt liv – men var han ikke Gud, så var korsfestelsen da ikke annet enn rett og slett rettferdighet efter hans lands lov, selv om hans dommere hadde været nødt til å øve påtrykk på den fremmede embedsmann for å få istand hans medvirken. Men de andre som fra barndommen av var blittblitt] rettet fra: blit (trykkfeil) vennet til å føle ærbødighet for Jesus, de diktet heller inn en helt annen historie om den evindelige nye verdensforbedrer som bestandig blir korsfestet av giktstive og uforstående gamlingers hat. At en god del verdensforbedrere er gått til grunde, ikke fordi de møtte hat, men fordi de fikk sukcess, og at der har været forrædere og stratenrøvere mellem de korsfestede, lot de ikke til å tenke på – enda det er ett av pointene i historien.

Så skulde folk ha diktet om på minnet om en predikant som bløffet litt med å snakke om sin fars tolv legioner engler og forsikret folk om at deres synder var dem forlatt, skjønt han påstod at der var ingen som kunde overbevise ham om synd – en mann altså som snakket om noget han ikke skjønte sig på. Den forklaringen tilfredsstillet for eksempel Halsteins religiøse 84følelse. Og for dette dikts skyld var hans gamle kamerater – som ikke gjorde inntrykk av å ha været særskilt heltemessige den tiden de vandret omkring i følge med ham – plutselig blitt villige til å la sig slepe fra mishandling til mishandling; folk måtte slå dem ihjel for å få stoppet munnen på dem. Og deres galskap hadde smittet fra slektledd til slektledd, var smittsom enda den dag i dag. Ingen tid siden Kristi korsfestelse, uten at menn og kvinner og barn hadde været villige til å møte martyriet. Men de trodde på en Jesus som var Gud, og frivillig hadde lagt fra sig sin allmakts insignier for å klæ sig i fattigdom, sårbarhet og dødelighet. Derfor hadde de bundet sig med løfter og selv satt skranker for sin vesle menneskelige maktfylde – de hadde gjort sig fattige og tatt imot ydmygelser og smerter og død for å bli mere lik en Gud som hersker fra et kors. Og de hadde trodd deres Kristus hadde virkelig makt til å forlate dem syndene, fordi det var ham de hadde syndet mot, hvad de så gjorde av vondt mot sig selv eller noget annet som han hadde skapt.

Naturligvis, så forbannet kunde livet være, så det ytterste menneskene har ydet av heltemot og lidenskap og offervilje, det har de ydet for en misforståelses skyld. Inntil misforståelsen blir opklaret, og menneskene må finne noget annet de kan misforstå for å finne sig en tro igjen. For eksempel at der er en mysteriøs forbindelse mellem genetisk utvikling og det som bra folk mener er fremskritt i menneskelig moral eller teknikk eller slikt. Skjønt denslags forestillinger kan vel vanskelig bli religion for folk som har sett sig litt om utenfor sin egen gatestump av tilværelsen.

Hver eneste analfabet i et katolsk land, såsant han vet hvad det betyr, når presten celebrerer i rødt messehagel, har ihvertfall nøkkelen til en mere holdbar verdensanskuelse.

*

For så vidt burde det falle lettere for ham å tro – han hadde ikke hatt nogen hjemmelavede forestillinger om Guds godhet og Guds økonomi som han var blitt 85tvunget til å revidere, efterhvert som han fikk erfaringer.

Bevisst iallfall hadde han hellerikke savnet Gud. Etslags ubevisst savn hadde han nok kjent alltid – men det hadde været hans normale sinnstilstand alltid, så langt tilbake som han kunde huske. Eller for å si det helt sant – siden den tid da hans foreldre blev skilt, hadde han alltid visst at han savnet noget. Men han gjorde sitt beste for ikke å legge merke til det, la være å tenke på det, fordi han hadde en følelse av at det vilde være illojalt mot livet å sture for noget han manglet, istedetfor å holde sig for øie hvad han hadde. Det vil si illojalt mot moren.

Nu bakefter syntes han, at det var kanskje ikke et tilfelle bare, når det nettop var med det samme han hadde fått forholdet til sin far gjenoprettet – akkurat da var det at han hadde begynt denne letingen ut i det blå, bokstavelig talt, – efter Gud. Da tok det til å demre for ham – det var noget annet og større, det som han manglet.

Naturligvis, han hadde været i den alderen da en mann burde kunne kvangast, som det het på gammelnorsk – hvis verden var rimelig innrettet. Men så fikk han sig jo en kvinne også. Og han hadde ikke synes han skyldte nogen mennesker regnskap for sitt forhold til henne. Han hadde aldri tenkt annet enn at det som hans foreldre mente med ære og redelig ferd, det skulde han leve op til, det var hans plikt, og det stemte med hans egne instinkter. Så opdaget han plutselig – her var et område hvor han aldeles ikke vilde innrømme dem rett til å ha meninger, for her var hans egne meninger forskjellige fra dem som foreldrene hadde handlet efter.

Han hadde ikke visst om nogen andre heller, hvis dom han brydde sig om. Det hadde ikke været noget tilbakeslag av anger eller frykt tross alt for borgerlig moral som hadde drevet ham til å be Harald Tangen om råd. Han hadde nettop ikke kunnet skjønne hvad det gale kunde være i hans forhold til denne piken. Synd, det måtte være å bruke et annet menneske for å godgjøre 86sig selv med det – men han hadde aldri ment annet enn å betale Lucy ærlig og redelig med hele sig selv så lenge han levde. Det var virkelig kommet over ham som en nyopdagelse, at der kanskje lå noget, enslags moralske naturlover, under de borgerlige morallover – enda de hadde skiftet næsten som klæsmoter, bare på de få årene som var hans korte levetid. Den der forestillingen om at vielsen var så merkelig verdifull så den kunde gjøre selv foreløbige forbindelser moralske – den bundet kanskje i erindringen om enslags vielse, som virkelig hadde kunnet hellige to menneskers samliv til noget enda høiere enn natur?

Til nu hadde han ikke hatt annet å gå efter enn sin egen samvittighet. Skjønt han på en måte alltid hadde synes det var etslags forræderi å fordre selvstyre for den – bare at han ikke visste hvem det kunde være forræderi imot.

Vel hadde han sett, at sånne folk som snakket om at det kom bare an på et menneskes egen samvittighets dom, de var jo i regelen bra folk som holdt sig til gjengse moralske idealer – bare at det kunde knipe litt med å holde sig strengt til dem når en truende fallitt eller en ny forelskelse fristet dem til å kjøre inn på et vikespor for en gangs skyld. De snakket om sin samvittighets autoritet enda, på fjerde krigsåret. Torde de si at fribytterjobberne, spekulantene i krigsmateriell og matvarer, propagandaens løgnfabrikanter måtte ha veiledning nok i sin egen samvittighet, – eller våget de påstå at sånne mennesker ikke hadde nogen samvittighet, den var særeie for dem som dømte leilighets-synderne? Men hvis koneplagere og levebrødspolitikere og svaksinnede individer og snyltere trenger til en autoritet som kan veilede deres samvittighet litegrand, hvad er det da for nogen fordømte fariseere som tør si, at de kan greie sig uten?

Man kan jo la være å dømme koneplagere og matvarespekulanter – innrømme, at sånn er ikke jeg, men andre er anderledes. Altså, gi menneskeheten en slags general-absolusjon uten håb om frelse og gjenfødelse. 87Men selvfølgelig var hans egen samvittighets dommer mere eller mindre bestemt av etpar tusen års kristne tradisjoner. Og det samme gjaldt alle såkalte bra folks samvittighet. Deres samvittighet vilde ikke mere kjenne for rett, at foreldrene solgte sine døtre til yoshivaraer eller drepte overflødige pikebarn, eller at folk slakter sine krigsfanger og fyrster selger sine undersåtter, skjønt alt det har været god moral i andre tradisjoner.

Så var det vel først og fremst en autoritet han hadde søkt efter. Men nogen legitim autoritet hadde han aldri været istand til å få øie på ute i verden – bare forskjellige slags øvrigheter med relativ rett til å dirigere trafikken på menneskenes vei mellem vuggen og graven, og de forskjellige moralske autoriteter som han var blitt presentert for, hadde han mistenkt for å være Köpenick-kapteiner alle som en. Til han omsider listet sig inn i en kirke for å spørre: «Er du her, Gud?» For det hadde gått op for ham, at her kan ikke være annen absolutt autoritet enn autorskapets. Jesu, auctor vitae, kaller litaniet ham.

*

Det hadde været som når der en vakker dag faller et uvant lys over et gammelt billede på veggen. Plutselig opdager man at det er en helhet – de par-tre detaljer som er alt man hittil har kjent på det, kommer på plass og blir ledd i en komposisjon. Ting som hadde hendt ham, og tanker som han hadde tenkt for år tilbake, dukket op i minnet og fikk mening i ny sammenheng. De blev akkurat som sånne dikt han hadde måttet lære utenat på skolen – da hadde han ikke engang forsøkt å skjønne noget av dem, for herregud, det var da bare utenatlekser. Men det kunde hende, når et sånt dikt dukket op i hans erindring efterat han var blitt voksen, så vendte det tilbake, gjennemlyst av mening bakom mening over en fonn av uutsigelige ting.

*

Da han først engang hadde kommet til å se tilværelsen slik som man opdager billedet i et billede, kunde han ikke glemme det igjen. Skjønt han hadde forsøkt 88det – og andre ganger hadde han forsøkt å følge videre frem linjene i den skjulte tegning som lyset engang hadde vist ham. – I det ene som i det annet hadde han latt sig bestemme av sitt lille private livs op og ned.

Når han syntes at livet hadde mersmak, når der var noget som han syntes det var verd å lengte efter og begjære, hadde han uvilkårlig lengtet efter Gud. Når han holdt av et annet menneske så meget så han bare ønsket han kunde elske det enda meget sterkere og kjærligere, hadde han lett efter all kjærlighets opkomme for selv å kunne hente rikere kjærlighet der. Men når han forsøkte å innbille sig selv at han var tilfreds med det som han hadde fått ut av livet, da var det han var så inderlig utilfredsstillet så han syntes han hadde jaggu liv nok. Han hadde aldeles ikke bruk for å la sig fylle med mere liv – tvertimot, det vilde være i høi grad ubeleilig.

Det var barnaktig og ynkelig. Og dessuten var det vel det som med et teologisk faguttrykk het å synde mot lyset og leke med Guds nåde.

Han hadde begynt å tenke på sitt første skriftemål. Og han opdaget med enslags rolig forferdelse, hvor lite han var skikket til å dømme om sitt eget liv. Igrunnen hadde han aldri forbrutt sig noget større mot den morallov som han selv hadde satt sig, og han hadde holdt så nogenlunde de bud som han selv hadde stillet op. Han hadde alltid forsøkt å være god kamerat, han hadde aldri nektet å hjelpe et menneske, når han kunde, han pleide ikke å lyve – for han slapp ikke folk så tett innpå sig så de fikk leilighet til å spørre ham om ting han ikke hadde lyst til å si sant om. Han sladret ikke, for han hadde aldri opfattet sladderaktighet som noget annet enn enslags malproper åndelig vane, og han hadde aldri tatt forargelse av at andre sladret, for han hadde gått ut fra at de som drev med sladder, var vel slik, likesom åndssvake ikke selv kan noget for at de er urenslige; han hadde aldri festet sig ved sladder som han fikk høre – de som fór med sladder, visste og skjønte selvfølgelig aldri noget ordentlig. Han hadde aldri hatt andre umoralske forbindelser med kvinner enn sitt ekteskap – 89det var naturligvis litt tvilsomt, men han hadde da forsøkt å få det anstendigst mulige ut av det og være det som Bjørg forstod ved en god ektemann.

Og resultatet var blitt at han syntes livet var neppe verd den umak det kostet å leve. Det kunde være bra nok å være en hederlig mann, men det var uutholdelig ikke å ha annet enn rent menneskelige mål og begreper. Han hadde aldri været tilfreds med det – merket at det måtte føre til innkapsling før eller siden. Når det meste et menneske kunde arbeide for her på jorden, var å skape lykke for mennesker på jorden – og mennesker som følte sig tilfredse, i regelen blev så forferdelige. Hvis nogen mennesker i virkeligheten kunde være nøid med det – å leve på jorden som trikiner i kjøtt, for å nå frem til full utvikling, innkapslingen.

Han hadde hørt sin onkel Abraham dosere, at det var i virkeligheten meget bedre når et menneske lå under for syndens makt engang imellem, så det fikk erfare sin egen avmakt; de som klarte å leve uklanderlig og bra bestandig, var det i virkeligheten meget verre med. Dengang var han blitt oprørt over den gamle prestemanns betraktninger – hadde synes de var rå. Skjønt han burde ha været gammel nok til å vite alt dengang, mange sannheter er rå. Nu så han at der var allikevel noget i det som onkelen hadde sagt. Han tenkte på sine egne barn. Visst vilde han ønske at de skulde lære sin egen avmakt å kjenne ved å opdage hvad det vil si å falle for fristelser. Skjønt det kan en lett komme til å opdage, hvis en tolker verdens beskjedne krav til hederlighet og menneskelig solidaritet litt rigorøst – det visste han og det visste vel alle voksne mennesker som har tenkt litt over krigstids-husholdningen. Men i verste fall måtte de da heller få lære hvad som manglet dem, efter onkel Abrahams foretrukne metode, enn at de skulde bli så nøisomme mennesker, så de nøide sig med å være sig selv bare.

90Paul kom til å nevne sine barn for presten en dag, da han hadde hatt time. Han stod og tok tøiet på sig, og så viste han pastor Tangen nogen amatørfotografier av dem som han hadde fått samme morgen.

«Hvordan stiller Deres frue sig,» spurte pastor Tangen, med hensyn til barnas opdragelse?»

«Det er det jeg ikke vet. Jeg er redd det blir ikke lett å få hennes samtykke til å opdra dem katolsk.»

Han hadde aldri før talt med Harald Tangen om sine private forhold – neppe nevnt sin kone i alle disse måneder.

«Har hun noget imot at De nu vil la Dem opta i Kirken?»

«Jeg har ikke sagt det til henne enda.»

Der blev en pause. Paul spurte:

«Mener De jeg må tale med henne forinnen?»

«Ja selvfølgelig må De tale med Deres hustru om det.»

*

Så visste Paul det og. I hvilken grad han kviet sig for å tale med Bjørg om dette.

Antagelig vilde folk kalle det for at han stod under tøffelen, det visste han selv. Han hadde føiet sig efter Bjørg, såsant han på nogen måte kunde gjøre det – og det hadde heldigvis ikke været ofte at han hadde måttet sette sin vilje igjennem på trass av hennes protester. Sånn som i de første dagene efter krigsutbruddet, da hun hadde fått endel tullete innfall, stakkars pus, det var hun da ikke alene om. Men som oftest hadde han med god samvittighet kunnet gi sig på første ordet og la Bjørg få stelle sig som hun lystet. Ja for en mann kan da ikke være bekjent av å spille med i scener, og uenigheter mellem ham og Bjørg kunde aldri resultere i annet enn scener. Meningsutvekslinger var utelukket, for Bjørg eide ikke en mening som hun kunde gi fornuftige grunner for, det hadde han opdaget for lenge siden. Hun hadde bare overtatt meninger fra sitt hjem og sitt miljø – efter etslags system ganske visst, så hun valgte og vraket eftersom det passet med hennes sjels behov. Og hennes behov var å bli underholdt – i enhver betydning 91av ordet. Hun hadde foretrukket sin mor fremfor sin far, fordi hun instinktivt hadde skjønt det var moren som vilde påse at hun fikk tilfredsstillet alle sine små ærgjerrigheter – pene klær, skolegang på en «fin» betalingsskole, alt sånt som for hans svigermor betød at datteren kom sig opover i samfundet. Mutter Andora var den som hadde holdt svigerfar i ørene så han strevde trutt med sitt kjøbmannsskap og ikke gav efter for sin lyst til å ligge ute på skogen med børse og fiskegreier mere enn hans kone gav ham lov til.

Paul visste godt at Bjørg var glad i ham, fordi han hadde skaffet henne sorgfri kår og presentable forbindelser og selv var en pen herre og stadig husket på å vise henne små opmerksomheter som hun kunde fortelle sine veninder om. Han hadde hørt henne i telefonen: Tenk, vet du hvad mannen min har gitt mig – tenk, vet du hvad Paul har lovt mig –. Og traff det sig slik at han kom hjem en eftermiddag, mens venindene hennes satt der, og han tok imot sin tekopp med en mine som han likte det, mens han konverserte damene pent – så var Bjørg lykkelig lenge efter og forsikret ham om at han var gutten hennes. Og sommetider fant hun på å bli kjælen når det lakket mot sengetid – på en måte som igrunnen var rørende også: hun var selv så sikker på verdien av den belønning hun tildelte ham.

Men hun var ikke bevisst beregnende; ikke hennes beregning engang var bevisst. Hun klynget sig til dem som kunde underholde henne – mannen som forsørget henne, og venindene som adspredte henne. Hun var en liten egoist, men Paul syntes hun hadde rett til å være det, som barn og skrøpelig utrustede mennesker har rett til å være egoister så langt som de vet at de ikke kan klare sig uten nogens forsorg og ikke selv kan forsørge nogen.

Men det som gjorde samlivet med henne litt trettende av og til, var nettop det at hun var ikke noget barn; hun var et ferdig menneske uten den ynde som barns barnslighet har – den uavladelige utfoldelse, vekstens evindelige og vårlige overraskelser. Hun hadde simpelthen holdt op å vokse på et visst, tidlig stadium, og hun var 92så lite morsom som nærsagt enhver småpike vilde være, hvis hun skulde bli satt igjen i en eller annen skolealderklasse. Selv den søteste backfisch i verden vilde en mann da temmelig fort bli lei av, hvis ikke det var fordi at han alltid vet – sånn som hun er idag, kommer hun aldri mere til å bli, hun blir noget nytt næsten mens du ser på henne.

Han skjønte jo det, at også hans forhold til henne måtte bli anderledes nu – på en eller annen måte; hvordan visste han ikke. Tale med henne om Gud kunde ikke nytte, han iallfall kunde ikke gjøre det slik at det nyttet. Det var gjennem sitt liv at han måtte prøve om han kunde få gjort det klart for Bjørg – hun var selv noget uendelig mere og verdifullere enn han før hadde kunnet se i henne – eller hun hadde sett i sig selv, for den saks skyld. Hun hadde jo alltid forsikret at hun hadde sin barnetro, og hun var viss på at hun skulde komme i Himmelen, når hun døde. Men han hadde aldri sett at hun syntes det var noget merkverdig. At hun hadde en sjel som var verd at Gud døde for dens frelse – det måtte han innrømme for sig selv at han også fant merkverdig. At Gud kunde ville lide og dø for å frelse ordentlige, notoriske syndere – javel, det kan man på en måte forstå, for til selve begrepet synd er der knyttet forestillinger om lidelse, sjelelig vanførhet, knusning ett eller annet sted på sjeleskallet. Og enten det var formastelig eller ikke å tenke sånn, så innbilte han sig at han på en måte forstod hvordan Gud hadde kunnet vente på ham, til han blev trett av å forsøke om han kunde få kneblet sin egen sjel.

Men sånne mennesker, som er så glade og fornøid nettop i sin egen begrensning, koser sig i sitt eget jeg som en katte i en kurv –. Nåvel, har Gud skapt slike mennesker, så vet han alt om dem, som mennesker ikke aner, og så er de vel like dyrebare for ham som alle andre sjeler. Det er de fide å tro det.

Hun var iallfall svært glad i barna sine. De kunde vel kanskje vekke hennes lille vinnskibelige sjel til en gavmildhet som ingenting før hadde kalt på.

93Det var avtalen at Bjørg skulde komme ned til påske for å se på det nye huset.

Det lå i en fold av de store lerbakkene ut mot elven, som videt sig ut til en dam her. Den store, gamle haven gikk helt ned til vannet. Det første Paul fikk se hvordan huset lå, tok han sig naturligvis for å utmale de ulykker som kunde skje med ungene og vannet.

Ellers likte han stedet svært godt. Villaen var et sånt hvitmalt trehus med verandaer i schweizerstil som minnet om de gamle gårdene bak på Hegdehaugen, der hans fars familie hadde holdt til. Og der var rummelig innendørs, og store stuer uten for mange vinduer og dører. Foreløbig hadde han installert sig i et soveværelse i anden etasje. Det hadde et vindu som vendte mot nord, mot den høie lerbakken med en klynge gamle ospetrær på kammen, og et vindu mot vest. Til den siden så han ut over havens nakne trekroner ned på dammen, og på den annen side av vannet var der bratte bakker med tett løvkratt og granlunder i foldene, men oppå bredte bygden sig, en endeløs hvit flate nu vintertiden. Dottet av gårdklynger strakte den sig innover mot fjerne, lave skogåser som vekslet farve hver time på dagen med værets og døgnets skiftninger.

For Paul var der en uavladelig gjensynsglede i å se dette stykke østlandsnatur; Romerike – ikke noget overveldende for folk som reiser gjennem der på turistvis, men inntagende for den som har kjent sånne bygder fra barndommen av. Det tok til å bli vårlig herute nu, og snedekket over dammen var blitt vasstrukket – mykt og mildt grågrønt med pytter utover av gulbrunt vann; når himmelen var blå, speilet den sig i dem.

Sneen tok til å bråne utover sletten, mørkebrunt pløieland og blek, vissen gressvoll løftet sig litt om senn ute på den hvite flate. Når solen tok til å helle nedover mot åskanten i vest, begynte farvene å lue og gløde i rødmalte uthusbygninger og gule huser. Men den fjerne mur av skogås bortenfor sletten blev i solnedgangslyset til mange åser, de nærmeste olivengrønne av skogen, og bakom andre som var mørkeblå, og enda fjernere ute en blekblå 94rand av fjell med glinsende striper av sne i høiden.

Veiene omkring teglverket var bunnløse midt på dagen, når Paul gikk nedover til stasjonen; han spiste middag og kveldsmat der på et lite hotell. Det var en halv times vei å gå, hvis ikke det traff slik at han kunde bli med en godsvogn; der lå et sidespor op til verket. Om kvelden, når han gikk hjemover, knaset det under hans føtter av tynn is i veiens hjulspor, og grantoppene stod kullsvarte mot solnedgangens gyldne himmel, men over bakken i nord var luften hvit og blekgrønn, og det lyste enda på ospetrærnes vårblanke kroner. Fuglene hadde begynt å synge for lenge siden, og hvalpen hans tok stand for nogen spurver som satt på en hestelort fremme i veien – så fløi de op, og bikkjungen satte efter dem inn på jordet og sank i sne, når den tynne skaren brast under den.

Paul drev hit og dit i haven og så stjernene tindre frem hist oppe over epletrærnes kronglete grenegitter. De veldige gamle syrinbuskene var tette i toppen av svarte fruktstander fra ifjor. Om sommeren måtte løvtaket over haven være aldeles ugjennemtrengelig. Han rotet i løvet, hvor der var bare flekker, for å finne ut hvad som vokste her: små hvitlige spyd av sneklokker hadde såvidt brutt gjennem jordskorpen, og oppe ved verandatrappen var de første skudd av dagliljene kommet op der hvor solen stod på om dagene.

Når han kom op på soveværelset, var rummet fullt av kold, ren luft; sengen lyste gjennem tusmørket opslått og hvit, lokkende som et koldt bad. Konen som kom her og stelte, hadde lagt tilrette ved i ovnen, men oftest hadde han hverken lyst til å tende på veden eller slå på lys.

Knelende ved det åpne vindu bad han sin aftenbønn. Nu var landet som en mørk, ruglet kyst bare ute mot rummets gnidder av flimrende stjerner. Han tok frem rosenkransen, og mens han lydløst nevnte inni sig Kristus-mysteriene ett for ett, kjente han det som om raden av treperler blev som enslags trapp hans tanker kunde gå opover – efterhvert blev hans fingrer kolde og følelsesløse, men tankene tok form av billeder.

95Han blev liggende en stund og leste nogen sider av Julian of Norwichs Revelations. Overveldende sterkt grep det ham hvor tidløse de var, den unge pikens tanker – det var femhundre år siden eneboersken fra Norwich hadde spurt disse spørsmål og fått svar, og det var det samme spørsmål som gjelder alltid –. Vel, det var skjønnheten i hennes sprog også, naturligvis, som gjorde at han syntes dette var det rikeste næsten som han var kommet over av religiøse skrifter –.

Følelsen av å være aldeles alene i huset fylte ham med bunnløst velvære. Bare han var i hele huset, og så hvalpen som sov borte i kurven sin.

Ubegripelig at den der forstkandidaten ikke skjønte mere – de hadde snakket idag ved middagsbordet nede på hotellet. Forstkandidaten mente, så glimrende som arbeiderne tjente nu, så burde de være fornøid. Javisst tjente de bra nu. Men usikkerheten som de hadde levd under i flere slektledd alt? Det må bli en annen og fremmed mennesketype som dannes, når en hel klasse drives på vandring eftersom arbeidsplassene flytter sig, og familiekretser stadig trues med sprengning, og folk stadig blir pakket tett sammen med fremmede folk. Blodets bånd er ikke nogen myte, men en hård, biologisk kjensgjerning. Mennesker kan ikke bli fornøid når de ikke kan få leve efter naturens lover, selv om de ikke vet hvad det er for en lov de bryter. Og det er en naturlov at mennesker skal formes i tett samliv med dem som har gitt dem selve deres blodtype, og når de er utvokset, må de ha det slik at de kan få være alene så meget som de trenger –.

*

Om morgenen når han gikk bortover til teglverket, klang hans skritt på veien, hvor hjulspor og fotmerker stod hårde som støpt i jern. Utover bygden skinte det med glans som sølv og kvikksølv på skarsneen.

*

Hemmelig og inderlig håbet Paul at Bjørg vilde la ham få lov til å beholde sitt eget soveværelse nu. Han innrettet det store verandaværelset ved siden av så utpreget 96feminint med små rokokkostoler og spinkle border; selv en seng som minnet litt om paradesengen til Holms hadde han funnet. Forgylt var den riktignok ikke, det var et engelsk møbel av utskåret valnøttre, men den hadde da endestykker av spanskrørsfletning. Han beregnet halvveis at hun selv skulde synes, herinne mellem alt dette nipseriet kunde et stort, langt mannfolk da ikke bo fast –.

Han ønsket opriktig at hun måtte komme til å like det nye hjemmet. Der var en hel del nytt som måtte anskaffes, og det skulde hun få regjere med av hjertens lyst. Bare det nye dagligstuemøblementet hadde han tillatt sig å trekke om for ikke å risikere nogen forslag om saken fra hennes side. Han hadde arvet det efter sin onkel Paul, som hadde arvet det efter besteforeldrene; grandonkelen, den første arkitekt Paul Selmer, hadde tegnet det, i Bernadottegotikk med fialer og kryssblomster på stolryggene og fiskeblæremassverk i de spissbuede bokskapsdører. Pussig var det, og jakarandaen hadde fått en skjønn, varm brunfarve av elde.

Garasje hadde han fått bygget i forlengelsen av den gamle uthusbygningen. Paul smilte – Bjørg skulde vel like sig, når hun kunde tale om «vår garasje».

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.