VII.

107Det regnet tett fra morgenen av, den dag det var fastsatt at han skulde optas. Mens han gikk og klædde på sig, sanset Paul alle de forskjellige og samstemte lyd som noget inderlig søtt og kvegende: det rislet mot ruten, takrennen gurglet litt, regnet falt med stri og stille susen på havens tette løvtak.

Fra vinduet så han ut over blomstrende syrintopper; de bredte sig som en sammenhengende flate omkring huset, og uavladelig blunket det utover det hele av blader som blev rammet av regndråpene. Dammens gråbrune vann lå glansløst finriflet under regnet, og bygden på den annen side tapte sig bort i det lyse gråvær.

Det høljet vann ned da han gikk fra kontoret om middagen. Han spiste på det lille hotellet nede ved stasjonen, sammen med de sedvanlige, tannlægen og forstkandidaten. Tannlægen foreslo at man burde da holde en liten festmiddag for Selmer, før han forsvant igjen i sin families skjød. Paul sa, ja det kunde være hyggelig. – Hele tiden visste han at han følte ikke annet enn dagens hverdagslighet og sølete våthet, men på et meget dypere eller høiere plan i sitt vesen hadde han en visshet om at han hadde tatt en avgjørelse, og den innebar meget mere enn han nu kunde overse. Foreløbig var han hverken glad eller bedrøvet; han gjorde det som han måtte gjøre.

«Å, skal De med toget?» spurte forstkandidaten; de stod utenfor hotellet og slo op paraplyene sine. «Ellers vilde jeg tilbudt Dem skyss – jeg skal kjøre innover med det samme.»

«Takk, men jeg må nok til byen et ærend.»

*

Han kjente som et støt av uvilje med det samme han kom inn i kirkens forhall og fikk se den ansamling av paraplyer som stod der og hadde rent av sig vann langt utover gulvet. Han hadde ikke tenkt sig at der skulde være nogen fremmede tilstede ved optagelsen.

Idet han trådte inn i kirken, så han en hel del St. 108Josefssøstre som knelte i de bakerste benkene, og lengere fremme vrimlet en rekke Gotaaser og små og store Eberharder. Han vandret opover gulvet, stille og litt forvirret – da dukket samtidig Karl Eberhard og en kirketjener op på siden av ham og loset ham inn på en plass langt fremme i benkeradene. Paul knelte ned, gjemte sitt ansikt i hendene og gjorde et fortvilet forsøk på å samle sine tanker.

Jeg er trett, trett, trett, Gud, av alle de omveier som jeg selv har søkt op. Og nu er jeg kommet hit for å be dig om å lukke op for mig – lukke op dig selv for mig. – Men han så også, at det som han så i sin egen sjel, var bare et speilbillede – likesom i et bitte lite og ruglet speil – av virkeligheten. I virkeligheten var det Gud som hadde fulgt efter ham, sporet ham op og jaget ham fra smutthull til smutthull. Det var Gud som han ikke mere kunde undslippe fra. Gud stod foran ham og bød ham lukke op. «Se jeg står foran døren og banker på. Dersom nogen hører min røst og åpner døren for mig, vil jeg gå inn til ham og holde nadverd med ham og han med mig.»

Det var altså imorgen. Og han innrømmet av hele sitt hjerte, at han var ute av stand til å tenke sig hvad kommunion kunde være i virkeligheten. Bare at dermed gav han på en eller annen måte sitt gamle selv i hendene på en annen. Men det var jo nettop det han vilde.

Da han var inne i denne kirken for første gang, hadde han bedt: Jesus, ha tålmodighet med mig! Fåfengt å tenke på nu bakefter, at det hadde været bedre om han hadde bedt Gud gjøre kort prosess. Der var nogen som hadde sagt til ham en gang, man skal være meget forsiktig med hvad man ber om, for det hender svært ofte at man får det. Det måtte ha været Randi antagelig. – Montro hvor hun var henne nu –? Han hadde aldri kommet sig til å spørre pastor Tangen efter henne. Igrunnen skjønte han ikke hvorfor han ikke hadde gjort det.

Min herre og min Gud. Jeg vil alt hvad du vil. Jeg vil, fordi du vil. Jeg vil det som du vil. Jeg vil så lenge du vil. – Ved din nåde vil jeg forsøke å kunne det. 109Samtidig kunde han ikke la være å opfatte, med en annen del av sin bevissthet, at Eberhard som knelte ved siden av ham, hadde lagt av sig ytterfrakken og var i bonjour – og så litt rar ut i den. Og han følte sig ille ved, fordi han selv hadde beholdt den våte regnfrakken på og var kommet i grå dress. Det var kanskje aldeles ukorrekt og uærbødig.

Så var det nogen som gjorde tegn til ham. Litt efter fant han sig selv igjen knelende ved siden av Eberhard innenfor kommunionsskranken. Han hadde fått et tendt lys i hånden. Og foran alteret, med ryggen til dem, knelte pastor Tangen i rochet og fiolett stola og bad Veni Creator Spiritus.

Paul så op til den forgylte tabernakeldør, og et øieblikk kjente han sig svimmel, tynn og lett – som et tomt skall der blir suget inn og ned mot midtpunktet i en levende malstrøm. Han så at den venstre hånden hans, som holdt lyset, skalv.

Men da han begynte å lese op trosbekjennelsen, var han helt rolig. Han kom bare til å tenke på noter – det var som å lese igjennem noter uten å ha nogenting å kunne spille musikken igjennem på.

Så la han de tre fingrene på den opslåtte evangelieboken:

«Dette tilsier, lover og sverger jeg, Paul Alarik Selmer, såsant hjelpe mig Gud og dette hans hellige evangelium.» – Og under sin hånd så han imens de klare, åpne typer i den store, rødt innbundne bok:

Respondens Simon Petrus dixit ei: Tu es Christus, Filius Dei vivi.

Respondens autem Jesus, dixit ei: Beatus es Simon Bar Jona: quia caro, et sanguis non revelavit tibi, sed Pater meus qui in cælis est.

Et ego dico tibi, quia tu es Petrus, et super hanc petram ædificabo ecclesiam meam, et portæ inferi non prævalebunt adversus eam.

Et tibi dabo claves regni cælorum –. Der sluttet teksten på siden. Og så blev boken tatt bort.

Så nu har jeg altså gjort det, tenkte han. Han forsøkte 110å fatte det under resten av ceremonien. Presten og ministranten bad bodssalmen og bønnene sammen: nu svarer denne gutten – det var åbenbart en Eberhard – nu svarer han også på mine vegne, nu har altså også jeg gitt ham fullmakt til å svare for mig: Deus meus, sperantem in te –. Et clamor meus ad te veniat –. Et cum spiritu tuo –.

*

Da han slo det grønne forhenget tilside, slapp det bak sig og knelte ned i den mørke skriftestol, var det igjen som han blev til det lille tørre skallet som hvirvledes inn mot midtpunktet i en strømhvirvel. Og han kunde plutselig ikke huske noget av alt det som han hadde gjort sig rede til å si –. Nu, da han for første gang skulde foreta en handling innenfor Kirken, syntes han at han kom visst ynkelig fra det –.

Han skimtet såvidt at der var en på den annen side av det tette gitter, og begynte: «Jeg fattige, syndige menneske bekjenner for Gud den allmektige og for Dem, fader, i Guds sted –.»

Da han var ferdig, begynte han å spekulere på hvad han hadde glemt –

Stemmen fra bakom gitteret var likesom ganske upersonlig – han tenkte slett ikke på at det var Harald Tangen:

«De kan nu gjøre den hellige Augustins ord til Deres: «Jeg kaller på dig, min Gud, min barmhjertighet; på dig som skapte mig og ikke har glemt mig, som har glemt dig. Jeg innbyder dig til min sjel, som du nu forbereder til å opta dig, ved den lengsel som du har inngydt den. Forlat mig ikke nu, da jeg kaller på dig, du som kom mig i forkjøpet før jeg kalte på dig. Inntrengende kalte du på mig på mange måter, så jeg skulde høre dig fra det fjerne og vende mig om og omsider kalle på dig som kalte på mig –.»

*

Jovisst var han glad allikevel, at det var gjort, tenkte han, da han omsider reiste sig fra benken efter den siste takksigelse.

111Han fikk inntrykk av at han dumpet midt op i et opløp, da han kom ut i forhallen – Eberhard styrte bent på ham, rystet hans hånd og ønsket ham tillykke, og overrakte ham en liten flat pakke: «en liten erindring om dagen bare –.»

Derefter kom fru Margrethe-Marie bort til ham og gjorde akkurat det samme.

«Og Lisa vilde nok så gjerne få lov til å gi Dem en liten ting – det var hun som fikk den fine rosenkransen av Dem,» forestillet faren. Lisa var en liten svartkrøllet tingest med viltre, mørke øine – på alder omtrent med Synne visst – og Paul følte enslags vagabonderende strøm av ømhet gjennem sig, da han tok imot den vesle hånden hennes og takket for Lisas pakke. Lisa neiet, og de neiet og bukket bortover i hele ungeflokken. Den eldste sønnen til Gotaases, som Paul ikke husket hvad het, var der også med kone og nogen som formodentlig var deres barn. Alle sammen gav de ham hånden og ønsket tillykke.

Wilfrid Gotaas trådte frem og overleverte ham en veldig pakke i brunt papir:

«Ja, dette er likesom fra min mor, det da. Min mor bad meget for Deres omvendelse, hun, skal jeg si Dem. Ja, det har vi gjort allesammen forresten, men –. Men mor sa alltid: ja, hvis Selmer blir katolikk, så skal dere gi ham det krusifikset som stod på værelset hans, da han bodde hos oss. Hun minnet oss om det før hun døde og –»

Paul blev en smule overveldet. Det var riktig naturligvis, ja det var storartet og vakkert og allting, at de hadde bedt for ham – selvfølgelig skjønte han det; det blev jo plikt for ham og nu å be for andre. Og det var bare en gammel uvane at han kjente sig ubehagelig berørt av å få høre, så mange fremmede mennesker hadde gitt sig av med hans intimeste anliggender. En uvane slett og rett. Men nu lengtet han efter å få slippe vekk –.

«Min hustru,» forestillet Wilfrid Gotaas en liten lys og blek ung dame. «Hun blev optatt i Kirken for fire måneder siden. En måned før vårt bryllup –»

112– Han hadde hellerikke hatt nogen anelse om at der forestod ham noget sånt som denne presentutdelingen og alt dette –.

Tilslutt kom Harald Tangen ut, ønsket ham tillykke og gav ham en pakke, han og – åpenbart en tykk bok.

Omsider slapp han avsted. Han hadde en mismodig følelse av at han hadde begynt sitt nye kristenliv med å ergre sig over sine medkristne, og det var ukringt å skulle dra på alle disse pakkene når han hadde paraply – selv om han hadde fått stuvet de minste unda i forskjellige lommer.

Og da han hadde fått pakket ut alle sine nye eiendeler hjemme på hotellværelset, blev han stående og se på dem med etslags smil: Det kaltes jo å praktisere katolisisme. Her hadde han da fått litt å begynne praksis med –.

Allikevel, hvis han selv bare hadde kunnet fatte det, så måtte det jo være en uendelig barmhjertighet som hadde ført ham i blinde, hele den veien han hadde gått siden han sist så dette lille krusifikset av lyst tre, med et korpus av hvitt metall og et dødninghode og to korslagte knokler på sokkelen. Han skulde nu iallfall holde det i ære alltid – og aldri glemme gamle fru Gotaas og det som hun hadde gjort for ham.

Det var bare det, at ikke en eneste av hans egne visste om dagen idag. Han hadde ikke fortalt nogen når det skulde skje. Bare til Henrik hadde han nevnt det i et brev. Og da så alle disse fremmede menneskene kom stimende – så var han et øieblikk blitt overveldet av en fornemmelse som om han nu hadde gått bort fra alt han var hjemme imellem og kjent med.

– Men det var da rørende med den vesle jentungen. Gaven hennes, et lite Jesu-hjerte-billede i en blikkramme, fikk han henge op inne hos sig selv.

Pastor Tangen hadde forært ham Augustins Bekjennelse på latin – en vakker, gammel utgave i to henrivende speilbind. Paul blev noget beroliget da han opdaget, den franske oversettelsen stod nedenunder på sidene.

113Det banket på døren – hotellgutten kom med et telegram.

«Kjære venn, sender dig mine varmeste hilsener. Måtte det skritt du idag har tatt, bringe dig lykke, fred, rik velsignelse. Din Henrik.»

Hm. Gamle Henrik – ja han hadde alltid været en trofast venn. Det der som Bjørg hadde fortalt – det var fælt. Og ikke nu heller kunde han la være å tenke på – når han telegraferte slik til ham idag, så kunde Henrik vel aldri ha fått rede på hans medviderskap til Berits skarnsstreker –.

Paul sukket, fortvilet utålmodig over sig selv.

Imorgen, imorgen. Men du vet det jo, Gud, det er mitt alvor, jeg vil forsøke å la dig gjøre som du vil med mig – ikke stritte imot. Det er mitt alvor, jeg vil forsøke imorgen, når presten ofrer brødet og vinen, å ofre også mig selv, med sjel og hjerte, forat du kan forvandle mig –.

Alt det annet vilde han la være å tenke på nu – vanskelighetene, de fikk komme når de kom.

*

Åtte dager senere kom Bjørg og ungene, og så var det flyttesjau hjemme fra morgen til aften. Tidlig om morgenen, før han gikk bort på teglverket, i middagen når han var hjemme, og om kvelden til langt på natt, valset han rundt i skjorteermer, hengte op billeder og flyttet møbler frem og tilbake.

Guttungen var ikke redd for ham lenger. Tvertimot, Helge var nådd til det stadium i sin utvikling hvor han absolutt foretrakk de større og sterkere mannfolk for sin mor og pikene. Han rente efter arbeidsfolkene og mellem benene på dem, og kilte sig inn overalt for å se hvad de gjorde. Uavladelig forlangte han at pappa skulde gi sig av med ham. Og Paul var uendelig smigret og rørt over sin lille sønns tilnærmelser.

Det var Synne nu som hadde sviktet sin far. Hun var svært fremmed og forbeholden og kunde greie sig aldeles alene – selv aftenbønnen behøvde han ikke å hjelpe 114henne med, erklærte hun. «Jeg er da stor nu, jeg, jeg kan gjøre allting alene næsten.» Lang og opløpen var hun blitt, det var ikke stort mere enn et år til, så måtte hun vel begynne på skolen. Det var synd, syntes faren.

Inntil sent en sommerkveld.

Det hadde været stekende hett om dagen. Paul satt på verandaen, han hadde sittet og lest, men nu blev det for mørkt til det. Bjørg var i byen; det var en hel time til han skulde kjøre ned og hente henne ved toget.

Engang han så ut i haven, fikk han øie på et lite brungrått nøste som gled bortover gressplenen foran verandaen. Et pinnsvin. Han gikk ned til det, da stanset det litt fra ham, men enda hadde det ikke rullet sig sammen. Han så hodet med den kullsvarte, spisse snuten; den piggete kroppen gikk ut og inn av åndedraget.

Det var ikke mere enn et øieblikk siden han hadde hørt at Synne var oppe og tasset barføtt oppe på barneværelset. Hun fikk vel ikke sove for varmen.

«Synne,» ropte han op til vinduet, «er du våken – stikk i tøflene dine og skynd dig ned, så skal du få se noget!»

Straks efter dukket hun frem under verandaens villvinsport – så liten og så lys i den hvite nattkjolen sin, under sommerkveldens hvite lys.

«Hvad er det, pappa – å – å!» Hun tok ham i hånden, og han merket hvor det lille fine legemet skalv av ophisselse, da hun fikk øie på mirakelet: «Pappa – hvad er det?»

«Et pinnsvin. Har du aldri sett et pinnsvin før?»

«Går det an at jeg klapper det –?»

«Ja, men pass på så ikke du stikkerstikker] rettet fra: stikke (trykkfeil) fingrene dine.»

Forsiktig, forsiktig bøide hun sig ned og tok med fingerspissene bortpå – pinnsvinet rullet sig sammen i en kule.

«Hvorfor gjør det sånn – blev det redd mig – jamen hvorfor det da? Jeg vil jo bare være glad i dig, pinnsvin – å så søtt det er, pappa!»

«Vent, stå her så skal du få se. Jeg skal gå og hente en skål med melk til det.»

115Han kom tilbake med melken, heldte ut litt på gresset foran dyret og satte ned skålen. Men pinnsvinet vilde ikke røre på sig, alt det Synne godsnakket for det og forsikret om sin kjærlighet.

«Neimen du blir kold, unge –. Vi får gå inn, så tar det nok melken siden. Det gjør det ikke så lenge vi står her.»

Hun spurte og spurte, ute av sig av iver, mens faren fulgte henne op på barneværelset: «Så må du legge dig da, Synne. Pinnsvinet kommer nok frem en annen kveld også.»

«Pappa – kan jeg ikke få be omigjen aftenbønnen min da – du kan godt få lov til å hjelpe mig –.»

Han stod og så på den lille hvite skikkelsen som knelte. Til hun spratt op: «ifaderensogsønnensogdenhelligåndsnavnamen – pappa, nu har visst pinnsvinet begynt å spise op melken sin, du – kom skal vi se efter –» og hun strøk som en vind ut på gangen.

Paul fulgte efter. Synne hadde huket sig sammen oppe på den gamle kisten som stod foran et av de små vinduene under takskjegget. Paul tittet ut over hennes hode:

«Ja sandelig – kan du se det, Synne?»

Tallerkenen skimtet som en blek runding på den dunkle plen, og op i den synte det lille spisse, svarte hodet som hadde travelt. Barnet stod på knær og hender på kisten, og da faren satte sig ved siden av henne, hørte han hvor fort og hett hun pustet av spenning. Det gikk ikke fort for pinnsvinet å drikke. «Pappa, drikker det med tungen sin sånn som kattunger gjør, eller gjør det slik som Ran, du?»

«Å se – pappa – å se nu pilter han så fort, så fort!» Det lille askegrå dyret hastet bort gjennem gresset og blev vekk innunder de mørke syrinbusker. «Å så søtt, så søtt det var –»

Paul tok henne op i armene sine, bar henne inn og la henne i sengen. Hun slo armene om hans hals og krystet sig inn til ham, frydefullt tett: «Å pappa, jeg er så glad i det søte pinnsvinet –.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.