II.

Når Synne kom innom ham på veien fra skolen for å få følge med sin far hjemover til middag, visste han at det var gjerne ett eller annet som stod på.

Kontoret var i en lang, lav tømmerbygning med steilt, brunstekt tegltak – en hundrede år gammel; den hadde stått der mens de andre bygningene var blitt bygget om og satt istand og modernisert, og verket var blitt utvidet og nedlagt og tatt op igjen, og naboverket på Aasland hadde hørt hit og var blitt solgt fra og kjøpt igjen. Paul hadde en klokkerkjærlighet til det gamle huset: det var fra den tiden da folk kunde sette inn tre vinduer og en dør i en vegg slik at en ganske almindelig stue blev en vakker bygning.

Hans eget rum var et lavloftet lite værelse med to smårutete vinduer; han likte sig i det, men han likte sig i det hele i et hvilketsomhelst rum som var hans private og et arbeidsrum. Det skrev sig kanskje fra den 320gangen han kom til Trondhjem som ung nybegynner, og syntes det var litt krytt å ha et kontor, og en ærgjerrighetssak å vise verden, men mest sig selv, at han kunde såmenn godt gjøre fyldest for sig i det som folk nokså pussig betegnet som det praktiske liv par excellence. Siden var det blitt til det, at alle steder hvor han kunde gå hen fra sitt hjem, var blitt litt av fristeder for ham.

Det var stekende hett denne junidagen, og rummet lå i en gylden tåke av støv og solskinn. Synne så så sommerlig sund ut da hun kom slengende inn til faren: den eplegrønne lindrakten hennes rakk ikke til knes, og de bare armene var solbrent brune. Solbrent var hele jentungen, og den røde farven i kinnene blev så vakker av det; håret hennes, som hverken var kort eller langt nu, skiftet fra næsten sølvaktig lyst oppå til gyldent og nøttebrunt innunder i det tette fall – kan det virkelig være bra, tenkte faren, at småjenter aldri skal ha skyggehatter nu for tiden. Og hun er for stor til å gå omkring med så lite klær på sig – de lysebrune strømpene og skoene hadde akkurat samme farven som huden.

Hun nedlot sig på pinnestolen midt i solskinnet og gav sig til å rote i skolevesken sin – en gammel dokumentmappe av hans, som hun hadde beslaglagt; det var ingen barn som brukte annet til skolevesker nu mere, forsikret hun.

Hun rakte frem karakterboken med sitt freidigste smil:

«Du vær så snild og undervis den da med det samme, så er det gjort!»

Paul beskuet dokumentet. At tf. skulde være så glimrende karakter som ungene påstod, kunde han ikke riktig tro, men han var jo aldri ordentlig viss på valøren med disse bokstavkarakterene: «Ngl., Synne, det er nu da vel iallfall ikke noget storartet, hvad? Og syv anmerkninger i en måned da, jente! To for nesvishet, Synne!»

«Uff ja men far, hvad skal jeg gjøre da –». Han så hvor hun gottet sig til å fortelle ham om sine meriter. «Det ene, det var altså da frøken Holmsen var syk og 321så hadde vi denne svogeren hennes, kandidat Sæther, til vikar, og tenk så finner han på at vi skal skrive landsmålsstil, enda det er slettikke pensum i vår klasse, men han er altså fanatisk da, skjønner du. Og derfor så når jeg skulde skrive om en tur på en sæter, så skrev jeg sæther naturligvis, for jeg tenkte, når jeg skriver det sånn som han skriver det, så må det da være riktig vel, og det sa jeg. Og så lo de andre og så blev han så sinna –»

Paul rystet på hodet og forsøkte å se alvorlig ut.

«Og så den andre gangen hadde vi Spettet. Uff ja men far, når hun er akkurat som et spett da! Tørr og kald og stiv som en jernstang. Jaja la gå, frøken Rud da, tenk så kommer hun inn på katolisismen, forstår du, og så spør hun mig, ja er det ikke sånn hos dere, Sunlife, at når protestanter har været inne i deres kirker, så kommer de med en kost og feier ut efterpå – og så svarte jeg selvfølgelig, men jeg sa det virkelig i en så pen og beskjeden tone, nei nu bruker de støvsugere for det meste, De vet, modernismen har fått nokså meget innpass i den katolske Kirke, og først så tok hun det ganske alvorlig, men så begynte Knut Pedersen å flire – og da kan du huske på at Spettet blev gæren –»

«Ja men Synne, alvorlig talt – jo det er mitt alvor,» lo han. «Husker du ikke det som står i katekismusen om våre kalls- og standsplikter? Nu er du skolepike av stand –»

«Ja men far! Det er så vemmelig å gå på den der skolen – jeg kan jo allting fra før jo – jo jeg kan! Det er bare derfor at jeg får sånne dårlige karakterer, for når jeg skal lese leksene, så synes jeg at dette kan jeg da, og så gidder jeg ikke lese ordentlig –. Uff, det er da så håbløst, og så må en tenke på at en skal være nødt til å gå på skolen så lenge! Tenk at hvis jeg skal ta artium, så blir jeg nitten år før jeg er ferdig – hvor gammel var du da du blev student, far?»

«Sytten. Og din tante Tua var litt over seksten. Ja, jeg nekter ikke for at jeg takker Vår Herre for det iallfall, at jeg blev ferdig med skolen i menneskelig tid.»

322«Og så altså det frekkeste er,» sa Synne med eftertrykk. «At denslags skolemennesker synes det går an å påtvinge oss sitt selskap år ut og år inn. De må jo være så totalt blottet for selvkritikk!»

«Enig, Synne, men når det nu engang er slik, så får du ta det som en mortifikasjon og forsøke å være snild og flink allikevel –.»

Synne rotet og rotet i vesken sin:

«Tenk far, Lisa skal få reise til England til høsten og gå på en klosterskole som dominikanerinner av den tredje orden har» – hun hadde funnet prospektet og rakte ham det, «Albertus Magnus College –».

«Det var fanden til navn på en jenteskole!» sa Paul overveldet.

Synne så bebreidende på ham.

«Jada, jeg kom til å si fanden. Skal hun slå sig på filosofien nu da, den begavede Lisa?»

«Det er visst bare for de store pikene det, som skal til universitetet. Alle de søstrene som er lærerinner, har været ved universiteter. Men der er skole for barn og – og golf- og tennisbaner, og de har en kapellan som leser messen hver morgen, og søstrene sier officiet i kapellet, og de av elevene som har lyst, kan godt få være med og be officiet –»

«Med andre ord, du vilde svært gjerne få reise til Albertus Magnus College du også?»

Synne nikket.

«Og reise fra oss alle sammen?»

«Ikke for mere enn et års tid, far – nu altså.»

Hun så på ham – så smilte hun, et lite blygt og strålende smil.

«Skal jeg si dig noget? – Du, vilde ikke du bli forferdelig glad, hvis jeg blev nonne?»

«Nei, det vet Gud jeg ikke vilde.»

Synne så forundret på faren – lebene åpnet sig litt:

«Vilde du ikke bli glad for det!»

«Nei, Synne. – I det hele, ser du, så tror jeg at klosterliv ligger lite for oss norske – iallfall som vi er nu. Jeg har nok forsøkt å opdra dere til gode katolikker, 323så godt som jeg evnet – men det har ikke været lett, det er så meget som virker imot herhjemme – og jeg er ikke nogen god katolikk selv heller. Vi er så vant til å tenke på hvad Gud skal gi oss – ikke til å spørre hvad vi kan gi Gud; det ligger liksom i luften, at når vi gir Gud oss selv sånn i all almindelighet, så er alt det annet for smått småtteri. Og du vet at vi har lov til det også, barnet mitt, når ikke vi gjør noget som er synd – beholde for oss selv litt tid som vi kan bruke som vi vil, og penger som er våre egne, og rett til å bestemme hvad vi vil arbeide med og hvordan vi vil klæ oss og sånn. Husk på det, ungen min – tror du du vilde greie det: hele ditt liv, bare å måtte stå op alltid på klokkeslettet, alltid bli satt til det arbeide du skal gjøre – aldri få gå efter ditt eget hode, det som du liker så godt, Synne min –.»

Synne sa sakte:

«Men det som jeg blev satt til, det blev jeg satt til å gjøre for Gud. Og når jeg selv ikke vet noget da, far, som jeg har mere lyst til å gjøre enn noget annet? Hvis det var noget som jeg kjente på mig at jeg kunde gjøre for Gud ute i verden. Men hvis jeg kom i kloster, så er jeg viss på at jeg skulde gjøre alt det de satte mig til, med den samme gleden – enten de tok mig til skolen eller sykepleien eller kjøkkenet eller være portnerske og sitte og ta imot telefonen. Når jeg bare hadde fått lov til å velge Gud, sånn at han må gi mig alt like direkte med ikke noget imellem oss – og menneskene sånn at jeg aldri kunde synes nogen var mine egne mere enn de er Guds egne. Ikke du og ikke mor heller.» Hun blev blussende rød. «Så«Så] rettet fra: ««Så (trykkfeil) vet du at hvis jeg kom i kloster, så hadde jeg rett til en tid jeg kunde be, uten at nogen tar den fra mig.»

Faren svarte ikke.

«Du far. Kan du huske da jeg hadde lungebetendelse? Husker du at du gikk med på det? At jeg ofret mitt liv for Gud?»

«Det husker jeg nok, Synne. – Men sant å si, jeg visste ikke om du tenkte noget videre på det mere.»

324«Jo, jeg tenker på det alltid.» Hun rotet i vesken sin igjen, fant frem en liten slitt bok og tok ut et lite bokmerke som hun rakte faren.

Det var et skittent gammelt kort med en kommunionsscene på: en tynn og søtladen Kristusfigur som gav sakramentet til nogen tynne og søtladne barnefigurer, bistått av opløpne, anemiske engler. Nedenunder stod: Jesu, our only joy be Thou. As Thou our prize wilt be.

«Jeg kan ikke huske hvor jeg har fått det fra – fra tante Selma vel? Men jeg synes jeg har hatt det bestandig. Iallfall så husker jeg at jeg hadde det i en skuff da vi bodde i Holms leilighet i Trondhjem.» Hun lo litt. «Ja det er naturligvis noget jeg har drømt, det vet jeg nok – men da jeg var liten, trodde jeg at jeg hadde fått det av Jesus selv, og at han så ut akkurat sånn i virkeligheten. Jeg hadde likesom været i en kirke, og da vi skulde gå, så kom han og gav mig sitt fotografi.»

Paul rystet på hodet:

«Jeg hadde dig med mig i St. Olavs kirke i Trondhjem engang, mens vi bodde der. – Og nu da du sier det, husker jeg forresten noget om at du fikk et billede av en annen liten pike som var i kirken.»

Synne gjemte kortet sitt igjen:

«Du kan skjønne,» sa hun sakte. «Jeg mener jo ikke det, jeg heller, at det kan bli nu. Så lenge som mor trenger mig til å passe lille Bubbe. Det ønsker jeg forresten allermest, at vi kunde få et hus her i landet hvor de tok imot sånne, og jeg kunde være søster der. – Jeg mente forresten ikke å be dig om å få komme på college heller. Men jeg tenkte at når jeg fortalte dig det, så vilde du iallfall hjelpe mig å ønske det – be du også, for at jeg måtte få komme i kloster tilslutt –.»

«Jeg ber om at det må gå dig sånn som det er best for dig.» Paul hadde byttet om kontorjakken med jakken og tok sin hatt. «Kom så, Synne. – Du er jo ihvertfall for ung til å tenke på kloster på mange år enda.»

«Jeg hadde trodd at du skulde blitt så glad for det, jeg,» sukket barnet.

325Den blå himmelen var riflet høit oppe av fine fjærskyer, og luften dalret av lerkesang utover hele bygden. De tok den stien som gikk oppe på kanten av bakkene over elven. Engen var høi alt og full av blomster innimellem gresset, og bremmet med en hvitgrønn fråde av hundekjeks hvor de gikk i randen av den. Akeren lyste tett grønn av kornbladene som var lange alt, og uti stod akersennepen i store gullgule flekker. Huser og tregrupper ute på sletten syntes allerede sommerlig dypt sunket ned i de groende marker, og bare en og annen støvsky som reiste sig langt utpå, viste at der gikk veier nede i alt det som grønnedes og blomstret.

Paul visste ikke selv hvad han hadde ønsket for datteren. At hun skulde bli ved å være som hun var, ung og yndig og god, «halb Kinderspiele, halb Gott im Herzen.» De vanskelige forholdene i hjemmet rammet ikke barnas innerste livsglede. De la ikke skjul på at de ofte var forvirrede og bedrøvede, men innerst inne var de lykkelige, sunde og fulle av tillid til livet på godt og ondt. – Det var akkurat det motsatte av hvad han selv hadde oplevd i sin barndom: for ham hadde livet dengang været fullt av glede og festlige ting, spenning og morro, men det innerste i ham var som en tom flekk av uro og tvil, ikke på at menneskene mente det godt for det meste, men på at de i det hele selv visste hvad de gjorde eller sa –.

Helge hadde han tenkt å sende til benediktinere eller jesuitter nogen år, i England for eksempel; en norsk gutt vilde kanskje trives best der. Gutten var en velbegavet liten fyr, han hadde lett for sprog og interesserte sig for historie. Han blev stribar, skeptisk og en god del snørrviktig av å gå på en skole hvor hele ånden og tonen var uklar og intetkjønsk, preget av den gamle og borgerlige optimisme som begynte å nages av tvil på sin egen virkelighetsfjerne individualisme, men igrunnen ikke kjente noget annet alternativ til sig selv enn kollektivisme og selvopgivelse. Når Helge var blitt student, skulde han få komme til de katolske universiteter i utlandet, såsant han hadde råd til det til den tiden. Gutten 326skulde få lære å kjenne, mens han var ung, det katolske Tyskland, katolske England, katolske Frankrike – hele den katolske aksjon for hjemvenden til den tro som har været Europas liv, når folkene holdt fast ved den, og Europas sykdom, når det sviktet den. Gutten måtte få alle chancer til å finne sin plass der, enten det skulde være som legmann eller prest.

Men Synnes fremtid hadde han aldri tenkt større på – han hadde bare i all almindelighet håbet at hun alltid skulde få leve et sted hvor hun fikk all den sol som skinte, og hvor luften som hun åndet, ikke var brukt av fremmede lunger – og der skulde være dyr og trær og bakker med planter som hun kunde se døgnets og årstidenes gang på.

En dag hadde hun opdaget i en av hans chatollskuffer den rosenkransen av granater som Randi Alme hadde gitt ham i Paris for mange år siden. Han selv hadde aldri brukt den – den var så tung. Synne hadde plaget ham for å få den, men han vilde ikke gi henne den: bare overtro naturligvis, fordi flere som hadde eid den, var havnet i kloster. Sånt kunde være udmerket for en som Anton Todderud; bak sitt gamin-vesen hadde gutten hatt et fond av sjelsenergi og åndelig eventyrlyst; eller for en klok og dyktig dame som Randi; alle sa at hun var en glimrende ordenssøster, hennes arbeide kom nok til å sette spor efter sig i kongregasjonen. Men vesle Synne var bare sin mor opigjen, som et slikt lite menneske kunde bli av å være Guds barn istedenfor fru Jacobsens. Likevel trodde han aldri det kunde passe for henne å binde sig til et liv efter en ordensregel; hun skulde ikke gi avkall på alle de små kjærlighetsgjerningene mot sig selv som var uskyldige i sig selv.

Innunder nogen busker, hvor en liten sti tok av nedover gjennem olderkrattet mot elven, lå to menn. Den eldre hilste. Paul kjente ham godt; det var en omstreifer som pleide å ferdes hitover sine reglementerte fire ganger om året. En riktig sympatisk kar forresten, men han duget bare ikke til annet enn å streife. Paul vekslet nogen 327ord med ham: «Jaha, ved sekstiden er jeg nok tilbake på kontoret –»

Kameraten hadde et lite apeaktig, urolig ansikt – så nærmest ut til å være litt åndssvak av den mongoloide typen. Han glante på Synne. Paul rødmet av forbitrelse, da han så uttrykket i fyrens ansikt.

Stakkaren kunde jo ikke for det. – Ellers så var de fleste av de karene som trakk her efter veiene, nokså skikkelige, og dessuten var han jo nu efterhvert nokså godt kjent med de fleste av dem. Den farligste sorten av slike som mangler et eller annet for å finne sig en plass mellem arbeidende mennesker, den holder sig helst til byene. Eller det er byene som er farligst for de anormale. Likevel var han alltid redd for Synne herute; han likte ikke at hun gikkgikk] rettet fra: gik (trykkfeil) nogen steder uten at Buste, dyrehunden, fulgte henne. – Det var ikke likt nogen ting å la småjenter renne omkring slik halvnakne. Allverdens konvensjonelle sauehoder plaprer op om at det var tegn på et sundere og uskyldigere og ulummert syn på livet. – Akkurat som ikke Gud og hvermann vet at de fleste småpiker har fått sin viden om kjønn fra ekshibisjonister og fra slike som stiller sig ved siden av dem og sier stygge ting, når de stanser for å se i et butikksvindu, og skremmer dem i trapper og portrum. Historiene om attentater hadde gått rundt alt i hans og Tuas barndom – i skolegårder og på lekeplasser, og det var såvisst ikke blitt bedre siden den tid, efter hvad han hadde hørt av bekjente i Oslo – østkant og vestkant, det er et fett. Det er ikke hykleri, det er ren, skjær dumhet som fikk tantesjelene til å skravle om lange skjørter og ærbarhet og korte skjørter og uskyld og ingen skjørter og uskyld – uten å vite det som de da vel visste de, likegodt som alle andre. Til alle tider er der folk som ser på unge piker med slike øine så en far blir fristet til å tråkke dem utover som klyser av noget uhumsk.

Man kan da iallfall sørge for at ens døtre ikke renner rundt halvnakne. Men det var ikke mulig å snakke med 328Bjørg om noget slikt. Synne måtte gå klædd sånn som de bruker det nu.

Det er ikke så lett alltid med Bjørg og barna.barna] rettet fra: Barna (trykkfeil)

Hun hadde været borte fra dem i årevis, det kunde ikke gjøres ugjort.

Og religionen var et bånd som bandt ham og barna enda tettere sammen enn blodsbåndet; den følelsen av isolasjon, som aldri et øieblikk forlater katolikker helt i et absolutt ukatolsk miljø, gjorde at han og barna bodde sammen som i et hus bak usynlige festningsgraver; selv deres nærmeste slekt og beste venner var på den annen siden. Det er utrolig for en forskjell det gjør i syn og omdømme, enten en tror på en objektiv eller subjektiv sannhet, enten en med fremtid tenker på tid i almindelig forstand eller noget uendelig og tidløst. Det er en forskjell som bestemmer ens syn selv på de minste småsaker – bare at de andre svært ofte ikke vet det. For ham var det en opdagelse som han enda ikke hadde vennet sig riktig til; for barna var det noget selvfølgelig – overfor alle andre var det et fellesskap uten brist eller risser.

Kløften skilte mellem barna og deres mor og, men det kunde jo ingen gjøre for. Og deres mor var hun.

Bjørg hadde vel hatt sin religion, hun og, i betydning av en forestilling om verdensordenen, og den hadde saktens været den dypest bestemmende faktor også i hennes sinn, selv om den neppe hadde optatt henne synderlig meget bevisst, og det hadde ikke været nogen religion som krevde større kultus av sine troende. Men hun hadde alltid forutsatt at der var en Gud i himmelen og han var god og rettferdig: når folk var bra mennesker, ikke gjorde noget som ikke var tillatt efter lov og rett og andre bra menneskers mening, så passet Gud på at de fikk det godt, det hadde de likefrem rett til å vente.

Nu så hun sin Guds straffende hånd i alt vondt som var kommet over henne; nu var hennes Gud likesom en streng og ytterlig uelskverdig kriminaldommer som ila henne ditt for datt, for hver spesiell forseelse hun hadde begått, idømte Gud henne en ulykke.

329Han hadde tatt Lille-Erik, fordi hun var så sint da hun skulde ha ham. Han hadde tatt hennes far og mor, fordi hun var reist fra barna sine. Hun hadde ranglet og været lettsindig da hun var i Kjøbenhavn, derfor hadde det gått sånn så alle mennesker i virkeligheten visste at hun var et foraktelig menneske. Og fordi hun hadde været utro mot sin mann, hadde hun til straff fått et barn som var vanskapt og åndssvak.

Stakkars Bubbe – hun var visst glad i gutten på en måte, men hun skammet sig over å være mor til ham, og hun var redd for ham, når hun engang imellem blev nødt til å stelle med ham. Syk var han jo rett som det var, og hver gang var Bjørg rent som fra sig selv av fortvilelse – han visste ikke hvor meget det kom av at hun var glad i barnet sitt tross alt, og hvor meget av at hun var redd, nu skulde Gud være ute efter henne igjen med straffene sine.

Stakkars Bjørg, ulykkene hadde virket på henne som meslinger eller vannkopper virker på de ville som ingen immunitet har oparbeidet mot slikt.

Det sørgeligste var næsten at nu visste han han hadde alltid holdt av Bjørg sånn som han holdt av henne nu – et vesen som han engang hadde tatt imot og tatt på sig å holde hånd om. Men denne følelsen, som igrunnen var en kjærlig følelse, den var blitt overlagt av sånne småforelskelser i henne som alltid endte med å røbe hvor lite de forstod hverandre, og av irritasjon fordi hun sommetider kjedet ham så grenseløst.

Hvis han enda hadde kunnet hjelpe henne bort fra den fryktelige forestillingen om den sinte og slemme Guden hennes. Skyld og straff og soning er da et mere innviklet bokholderi enn som så. Vel får hver si for sig selv – mea culpa, ved min egen skyld har jeg fortjent det. Men sorgen og smerten er noget annet og, siden Gud valgte det som sin egen del, da han vilde frelse verden, og han sparte ikke sin mors hjerte for de syv sverd, og ikke de venner han mest kunde lite på, for martyriet. Anton Todderud hadde sagt engang – det var da Paul vilde ha ham til å betenke sig en stund 330enda, før han reiste til novisiatet – at helgnenes mirakler var jo først og fremst etslags signaliseringssystem: her er sikker sti, sa de, likesom med signalflagg til folk som stod og ikke visste hvordan de skulde komme over myra.

Da det gikk op for henne at gutten hennes ikke var normal, hadde Bjørg i den første fortvilelse erklært at nu vilde hun også bli katolikk. Hun begynte å gå til undervisning hos pastor Falk. Men hun gav det op igjen, da hverken presten eller hennes mann torde love henne, at så skulde «alt bli godt igjen» – det hun mente med godt. Det satt igjen hos henne hvad hun hadde hørt som barn om drankere som omvendte sig og fikk et idyllisk hjem, og bodferdige Magdalenaer som blev godt gift. At det kunde gå slik at den omvendte dranker blev arbeidsløs ved andre menneskers skyld, så konen hans måtte finne igjen veien til pantelåneren, og at Magdalena kanskje blev uglesett av de andre fruene i kretsen til sin dødsdag – det skjønte ikke Bjørg at Gud kunde tillate, hvis han virkelig var god. Hun blev ved å tro, enhver er sig selv nærmest.

Det gikk ganske godt med henne og Helge. Der var noget rørende ved hennes stolthet over den store, kjekke gutten hun hadde. Han hadde været en liten lubben og lyslokket småunge da hun forlot ham; det hadde været som en rørende søt vits at det vesle tinget som hun pyntet i lyseblå og lyserøde lekedrakter med broderte katter og hunder på, var en mannsspire; «veslefar», sa venindene hennes, når de klusset med ham. Da hun kom tilbake, var Helge blitt gutt for alvor, en foretagsom liten kar som nok kunde snakke om ting han var optatt av – bøker som han leste og ting som han snekret og skar, og biler og flyvemaskiner og skiturer og hopp. Men om sig selv var han svært taus og forbeholden – moren opfattet kanskje ikke hvor forbeholden Helge var, og faren var glad fordi gutten var det.

Han passet alltid selv på at han kom til skrifte og til kommunion svært regelmessig, og Paul hadde sett at gutten bad lenge morgen og kveld. Han var svært 331ivrig for å opføre sig korrekt i kirken, og han var blitt flink til å ministrere. Men han snakket lite om noget som hadde med religionen å gjøre. Derfor følte moren sig tryggere med Helge enn med Synne, som vanskelig kunde la være å snakke om Gud lenge ad gangen.

Det gjorde også Bjørg sky overfor datteren, at Synne stelte så meget med den syke lille broren; Synne elsket ham og Synne syntes at han var søt, sånn som han var.

Paul undret sig over det, men han var virkelig også glad i den lille stakkaren – Johannes het han. Det vilde ha været meget vanskeligere å tåle det barnet i hjemmet, hvis det hadde været en normal gutt, som kanskje en vakker dag vilde ha kommet til å vise en fremmed art. Så hadde han vel måttet forsøke å møte det med tålmodighet og godhet likevel, – lett vilde det sikkert ikke ha falt ham. Nu var lille Johannes en fremmed, ikke bare for ham, men en fremmed i verden, og Paul holdt av ham med en følelse som ikke lignet det han følte for sine egne barn – mere lik det beste han hadde kunnet føle for Bjørg, men sterkere og mere ugrumset, barnet var absolutt uskyldig.

*

Han hadde hatt en avskyelig scene med sin mor for den guttens skyld. Selv hadde han hatt en anelse om det helt fra først av, at det barnet var ikke normalt – det hadde sånt uforholdsmessig stort hode med ørlite ansikt, også var det galt skapt i føttene også – bjørneføtter hadde pleiersken kalt det.

Efterhvert viste det sig da også at Johannes var idiot, og så hadde hans mor foreslått at han skulde få ham anbragt på et pleiehjem «for de andre barnas skyld.»

«Synne blir enda mere overspent enn hun er. At du holder ut å se henne gå og trekke på den uhyggelige byttingen – kjæle for den.»

«Synne er ikke overspent. Og hvis man nu av en eller annen grunn ikke synes en kan vende tilbake til den gamle praksisen og slå ihjel sånne barn som Bubbe, så må jo nogen trekke på dem, som du sier. Og da er 332det vel rimeligere at en søster gjør det som er glad i stakkaren, enn en fremmed. Ingen har rett til å velte sine vanskeligheter over på andre, uten de er aldeles nødt til det.»

«Han er jo ikke din vanskelighet,» sa Julie barsk. «Og moren vilde bare være glad til for å bli kvitt ham.»

«Det vet jeg ikke så visst. Bjørg er nok glad i gutten.»

«Hun! Som stryker sin kos fra to små bitte unger. Hun har aldri været glad i et levende vesen uten i sig selv.»

«Det var vel ikke hennes mening å stryke fra barna,» sa Paul trett. «Men det som hun ikke har for øinene sine, har hun lett for å glemme.»

«Så vilde hun vel glemme Bubbe nokså fort, når han først var kommet på pleiehjemmet.»

Paul trakk på skuldrene.

«Kanskje. Men det er da bare en grunn til til ikke å sette bort barnet.»

«Er det der sadisme, eller hvad er det?»

«Jeg skjønner at det kan ta sig sånn ut for dig. Men når nu altså jeg tror at ingenting kan gjøres ugjort. Det vilde bare være galgenfrist både for henne og for mig, om vi forsøkte å bli kvitt ungen på den måten.»

Julie bet tennene sammen så det gnislet:

«Det er ikke det, at jeg ikke til en viss grad skjønner Bjørg!» Hun så ham hatefullt inn i øinene. «Hvis du hadde været mann for å ta henne rått og redelig og tyrannisert henne, så kunde hun kanskje ha blitt et nokså skikkelig menneske. – Og jeg sier igrunnen ikke så meget om at det skremte det vesle vettet ut av henne, da du sånn slo om og begynte å geberde dig så man skulde tro du biller dig inn at du er da minst en sånn St. Paul nummer to!» Han kom til å smile; da slo moren ut med hendene, skjelvende av forbitrelse og fortvilelse: «Men at du ikke kan slutte engang og bli et fornuftig menneske igjen! Gi henne på båten –. Enten hun går til bunns på den ene eller andre måten – lykkeligere blir hun ikke fordi om du er villig til å slepe dig ihjel på dette vraket av en kone og en unge som 333ikke du selv vet hvem er far til. Du kan da ikke vite hvor mange ganger hun har gjort dig til hanrei –»

Så satte hun selv i et høit forferdelig skrik, slo hendene for ansiktet og gav sig til å storhulke. Hun så op engang i sønnens hårde, hvite ansikt: «Ja nu har jeg sagt det som du aldri kommer til å tilgi mig –»

«Å jo da mor, det gjør jeg nok.»

«Ja sånn kristelig, ja.» Hun sank ned i den gamle lenestolen, gråt og gråt fortvilet. «Men det skal jeg fortelle dig at du kan spare dig. Jeg nøier mig ikke med det at jeg ikke skal være annet for min egen sønn enn sånn en næste som du tilgir fordi det er kristelig å gjøre det! Da vil jeg meget heller at du aldri tilgir mig og aldri vil ha mere med mig å gjøre –»

«Herre Gud, mor.» Han tok hennes hender bort fra ansiktet, tvang henne til å se op. «Det greide hverken du eller jeg. Ingen av oss vilde greie det, mor.»

Hun blev sittende og holdt i hans hender, der han stod foran henne; litt efter litt blev hennes gråt stillere.

«Det er jo bare fordi jeg er så glad i dig, Paul. Jeg kan ikke holde ut at det er gått så galt for dere alle sammen. Og jeg hater alt og alle som gjør nogen av mine vondt. Jeg er sånn. Og jeg bryr mig ikke om å være anderledes.»

«Nei.» Han strøk en gang over det tårevåte ansiktet hennes – de rynkede kinnene var så gammelkone-myke, men øinene brente fulle av liv og lidenskap dypt inne i de store øienhuler. «Men sånn er vel de fleste av oss av naturen.» Så det er ikke noget rart om jorden er så fordømt lik helvede.

Men da hun var gått fra ham, låste han begge dørene. Han blev sittende ved sitt skrivebord. Det var bare fordi han var så forferdelig trett og utslitt naturligvis, at han kom til å skjelve slik – det gikk over om litt. – Men sommetider var det likesom han ikke selv kunde huske ordentlig hvad han vilde og mente med alt sammen. Det så så aldeles nytteløst ut.

*

334Hvor meget Synne og Helge hadde forstått visste han ikke. Men at de hadde tenkt sitt ved morens fravær og hennes hjemkomst og den lille brorens fødsel, var nok sikkert. De sa aldri noget, og han skulde såvisst ikke forsøke å lokke dem ut av den taushet som var deres beste vern.

Men etpar dager før de skulde få skoleferie, kom barna hjem fra skolen, Helge med et hovent tryne istedetfor munn og nese, og blusen hans var aldeles overblødd. Paul stod i forstuen da de kom.

«Hvordan er det du ser ut, gutt? Har du slåss?»

«Jess,» sa Helge. Synne smatt forbi dem og op trappen.

«På skolen?»

«Jess.» Helge fulgte efter søsteren, og Paul hørte at han gikk inn på badeværelset. Om litt stakk han op for å se hvordan det gikk med gutten. Han stod med ansiktet nede i vaskekummen, boblet og blåste, og vannet var rødt av blod.

Helge så op ut av håndklæet:

«Jeg pønta nå på han jeg sloss med og da,» beroliget han. «Han blødde like meget, han.»

Paul spurte ikke mere. Men da barna kom inn til middagsbordet, skrek Bjørg op av forskrekkelse:

«Men Helge da, hvordan er det du ser ut! Har du været i slagsmål med nogen?»

«Jeg ramla utfor trappen borte på Heimtun. Og så blødde jeg neseblod.»

«Men gid, så fryktelig som du har slått dig da, stakkars gutten min –.»

Synne satt og så ned i sin tallerken, ildrød i hodet. Telefonen kimte i det samme. Det var tannlægens frue som spurte efter fra Selmer. – Bjørg kom tilbake til bordet, svært oprømt. Det skulde være så aldeles storartet, det stykket som gikk på kinoen idag, hun og Inga hadde avtalt å gå sammen på seks-forestillingen, «dere skal få bli med begge to –.»

«Jeg kan ikke gå på kino slik som jeg ser ut i maska,» sa Helge.

335«Jeg må lese på matematikken,» sa Synne.

«Men du har jo fri i hele morgen, Baby, til å lese –.»

«Ja men jeg må gå igjennem hele pensumet, skjønner du, for jeg har glemt så fryktelig meget.»

Så gikk Bjørg alene. Paul satt ute på verandaen og leste, da Helge kom stiltrende ut til ham. Gutten kjørte hendene ned i bukselommene, stilte sig op foran faren og betraktet ham alvorlig, mens han brettet litt på de hovne lebene.

«Du – far!»

«Javel. – Er det noget, Helge?»

Helge drog sig litt nærmere til bordet, fikk hendene op av lommene og gav sig til å fingre med avisene som lå der, med kaffekannen – knep en sukkerbit. Endelig sa han:

«Du far – kan ikke vi få slippe å gå på den der Heimtun-skolen mere?»

Paul la fra sig boken. Han så opmerksomt på sin sønn:

«Er det noget særskilt, Helge? – Noget annet enn det sedvanlige?»

Gutten nikket.

«Jeg sloss med Audulf altså. Du vet han der sønn til Bilcentralen. Ja vi gav hverandre ordentlig, skjønner du – tilslutt så ramla vi utfor trappen begge to. Ja så hadde vi frøken Holmsen da i den næste timen, og hun til å grave og spørre hvad vi hadde gjort oss. Falt utfor trappen, sa vi. Men det kunde altså den idioten ikke greie sig med, uten hun til å mase og spørre om vi hadde slåss. Ja, så var der nogen av de andre da som sa det. Men så skulde hun endelig vite hvem som hadde begynt. Og så vilde hun vite hvorfor jeg hadde fløiet på Audulf. Så sa Missi Imerslund det, for hun hadde hørt det.»

Helge tidde, og øinene hans blev fulle av tårer. Han svelget nogen ganger, men stemmen hans skalv av raseri, da han tok på igjen:

«Så kommer hun altså bort til mig, og så klappet hun mig på hue!» Han slengte med hodet som han vilde 336ryste av sig den hånden. «Så sa hun at Audulf skulde gå på gangen, og at jeg» – Helge vrengte munnen – «at jeg var en kjekk, ridderlig liten gutt. – Og så vilde hun ta på mig igjen, men så slo jeg henne over hånden –.»

Paul la fra sig snadden, satt og så på gutten.

«Ja jeg vet godt at det er synd,» sa Helge trossig. «Men det er sant, far, jeg skulde gjerne ha kvælt henne! Hun skammet sig visst forresten da, beistet!»

Han forsynte sig med en sukkerbit til og blev stående som han ventet.

«Nei,» sa faren tankefullt, «det er jo klart at dere ikke kan bli ved å gå der da. – Du får holde ørene stive, Helge – late som ikkeno til eksamen er over. Så skal jeg finne en annen skole hvor dere kan komme inn fra høsten.»

«Takk,» sa Helge.

Han stod så nær faren, så Paul kunde nå å stryke en gang over det hårde, runde guttehodet. Håret hans var rødbrunt og stritt av krøll som pannetufsen på en liten stutekalv. Paul hadde god lyst til å ta gutten inn til sig og kysse ham, men han torde ikke; han pleide aldri å kysse Helge uten når de kom ut fra kirken efter at de hadde gått til kommunion begge to.

*

Han gikk op til Synne litt senere; han hadde lovt å hjelpe henne med matematikken. Der kom et lite ynkelig kvink innefra til svar på hans banking; da han lukket op døren, kunde han først ikke opdage henne nogen steder i det lille ungpikeværelset.

Så så han at hun lå borte i kroken foran den lille kanapeen med hodet begravet i sofaputene. Ved siden av det lyse shinglehodet hennes satt den ekle perverse dukken med lange slatne armer og ben og smilte skjeløiet.

Hun reiste sig op da faren kom, gikk bort og la sig inntil ham, lot sig omfavne. Paul drog henne med sig bort og satte sig på kanapeen, og datteren smøg sig enda tettere inn mot ham, støttet hodet mot hans skulder.

337«Jeg kan ikke gjøre nogen ting for det, Synne,» sa han forpint. «Jeg vet ikke hvad jeg skal gjøre for å gjøre det lettere for dere.»

Synne lyttet og dyttet sig i ansiktet med et vått lommetørklæ.

«Bare ikke mamma får høre om det så.. Om at Helge har slåss. Uff, hun der doktorfruen er så skravlet så. Det er så sørgelig at mamma er så trist alltid og lei for allting –.

– Du far, tror du aldri at mor kommer til å bli katolikk?»

«Det kan jo ikke nogen mennesker vite, Synne.»

«Jeg har forsøkt å forklare henne det så mange ganger også. Om Bubbe også. At han er jo uskyldig. Enfant de Dieu kaller de sånne barn i Frankrike, sier Pater Auberive. Men mor vil ikke at jeg snakker om noget slikt.»

«Nei men så må du la det være da, Synne. Du er en stor pike nu, du må ha såpass vett nu, så du selv forstår du ikke skal plage henne –.»

Synne sukket:

«Det er akkurat som jeg plager henne med alt jeg sier.»

Paul strøk og strøk over hennes hår.

«Synne?» spurte han sakte. «Vilde du synes det var svært leit hvis jeg kom til å selge Berven?»

Synne rettet sig op, og sukket litt:

«Litt leit vet du at jeg vilde synes det var, hvis ikke vi skulde bo her mere. Må du det da, far?»

«Må –. Jeg kan antagelig bli kvitt det nu. – Kommunen har tenkt på det til gamlehjem, ser du.»

«Skal vi bo borte ved stasjonen da kanskje?» spurte hun engstelig.

«Jeg skal si dig, Synne – farmor vil gjerne at jeg skal overta forretningen efter henne helt og holdent med tiden. Og du vet at verkene her har ikke gitt noget overskudd de siste årene. Og forholdene her har ikke været så morsomme just for mig å arbeide under siden onkel Henrik røk. Berven kan jeg ikke bli sittende med, det har jeg ikke råd til lenger. Og teglverket her, ser du – 338med bare den ene ovnen i drift og ikke den heller igang hele året, og Aasland er det spørsmål om det lønner sig å modernisere eller ikke – det vil bli mere rasjonelt at det hele kommer inn under samme ledelsen som Jensmo. Forstår du? – Jeg vil heller foreslå det selv, før nogen annen foreslår det.»

Synne så alvorlig på ham. Om litt sa hun:

«Kommer vi til å flytte til Oslo da kanskje?»

«Eller like ved byen.»

«Det blir mere livlig for mor da.» Hun drog et lite sukk. «Og lettere for oss å komme i kirken.»

Paul trykket henne lett inntil sig. Han hadde gruet sig til å snakke med barna om det. Han gruet sig til å bryte op herfra selv. Fra Trondhjem hadde han brutt op med lett hjerte – og der hadde han da levd relativt sorgløst og lykkelig. Men hjemmet her på Berven elsket han, og han visste at ungene elsket dette gamle huset og haven og elven og veiene utover sletten. Gud skje lov da for at Synne tok det såpass rolig. Helge var han aldri noget engstelig for – gutten hadde alt satt en kjerne som ikke nogen utenfra kunde skade større.

«Skal vi så se litt på matematikken da?» spurte han om en stund.

«Jatakk, hvis du har tid så.»

*

Uken efter, da Paul var i Oslo, gikk han ut til Eberhards om kvelden. Han vilde gjerne få litt mere greie på dette colleget med det imponerende navn.

Karl Eberhard lo. Det var nok ikke tale om at Elisabeth skulde til England. Hans søster karmelitterinnen hadde sendt dem endel prospekter, om de skulde høre om nogen unge piker som tenkte på å reise til en klosterskole derover. Lisa vilde nok gjerne. «Ja hvis jeg hadde hatt råd så.» Men guttenes utdannelse måtte gå foran.

Hjemmet deres så herjet ut, og fra Margrete-Marie gjorde undskyldning for serviset – det var sprukket og kantstøtt. Eberhard lo av det:

«Det er fordi vi har glassmagasin. Du vet hvad dem sier, Selmer – skomakerens kone har sunde skor.»

339Men det var alltid hyggelig hos dem. Alle åtte barna var kjekke og friske. Igrunnen syntes Paul at Lisa var den minst tiltalende av flokken; hun var en pen pike og snild og svært flink i hjemmet, men meget for meget for sig. Margrete-Marie viste frem sin minste, som Paul ikke hadde sett enda. Hele familien var henrykt for denne vesle Magnus, som var kommet slengende efterpå.

Synne var alltid henrykt når hun skulde få være hos Eberhards og sove på sofaen i den lille dagligstuen, hvor Lisa og Gjertrud og Birgitta lå på flatsenger og feltsenger. Og de var glad i henne alle her i huset, skjønte faren. Hun hadde et fristed her som ikke han med all sin kjærlighet kunde skaffe henne. Og det var bittert.

Eberhard fulgte ham innover Storgaten, og så spurte Paul om han vilde ta imot det – hvis det blev slik at han sendte Synne til colleget ihøst, så vilde han invitere Lisa til å slå følge. Hvis, altså. Det var ikke verdt å si noget om det til småpikene foreløbig.

*

Det blev til det. Sist i august reiste Paul over Nordsjøen med Synne og Lisa. Det var den første ferien han hadde hatt på lange tider, og i utlandet hadde han ikke været siden før krigen – undtagen i Danmark og Sverige da. Og de to pene og søte småpikene var det morsomste reisefølge.

De var så henrivende optatt og overveldet av alt de så – fra de kom i land i Newcastle og kjørte like til den katolske domkirken til messe; barna hadde aldri drømt om en kirke så praktfull! «Pugin vel?» spurte den lærde Lisa, med det samme de kom ut. Paul måtte bekjenne at det visste han ikke. Og i hotellet hvor de spiste frokost efterpå, var spisesalen utstyrt med de utroligste søiler av grønn majolika. Og gatene i den fremmede byen, og butikkene, og små bitte barn som ropte til hverandre på engelsk. Det var usigelig velgjørende en gang å få være sammen fra morgen til kveld med to små menneskevesener som var bare glade – og den ene var Synne, Synne strålende og ivrig og hver dag like overveldet 340av det nye hun så. Det var like morsomt ved hvert eneste måltid å sitte og se på dem mens de studerte karter og reisehåndbøker og drøftet hvor de skulde ta hen næste gang – den romerske mur som de hadde lest om hos Kipling, og katedraler og slotter og gamle landsbyer og klosterruiner.

Gud bevare mig, hvor søte de er, tenkte han hver eneste kveld når han hadde sagt godnatt til dem – efter at de hadde streifet omkring en hel dag i det grønne nord-engelske land. De hadde gått fra den ene landsbyen til den annen, med en gammel kirke og gamle grå stenhuser som var forunderlig vakre, og nye små huser av rød mursten som var forunderlig stygge, langs små, grunne elver og over grønne bakker med store tregrupper og levende hegn. De hadde drukket te i små teagardens og i hyggelige landeveiskroer og i utrivelige tearooms, alltid den samme udmerkede te og de samme forferdelige kakene og hvitt brød som ikke smakte av nogen ting, med kold skinke og cheddarost til. Og Synne like strålende, når hun skjenket teen: «Å far, å er det ikke fortryllende? Synes du ikke vi har det morsomt, du?»

Hver eneste morgen når han var til messen med de to småpikene, i en fremmed kirke hvor de ikke var fremmede, bad han som han syntes han aldri hadde kunnet be før. Bare han fikk sine hverdagslige plager litt på avstand, så kjente han det helt til bunns i sin sjel – hver dag i disse årene hadde gitt ham ting som han neppe selv hadde merket og forstått ordentlig: hver dag hadde hatt sin plage som han hadde følt, men innunder var hans liv blitt fornyet, så han visste selv at hans takk var bare en barnslig stammen om ting, hvis verd han knapt hadde begynt å skjønne.

Men for datteren bad han om at hun alltid måtte få lov, både til å være lykkelig og til å føle sig lykkelig.

*

Hemmelig hadde han gruet sig litt til besøket i karmelitterklosteret, men det var klart at Lisa måtte få hilse på sin tante, når hun nu var i England.

Og en vakker dag stod han virkelig med begge småpikene 341i et nakent, gulmalt værelse. I den ene enden av rummet var der istedetfor vegg et gitter av tykke jernstenger besatt med lange pigger, og bakom talegitteret et tykt forheng. – Innboet i værelset var et bord og etpar krakker som minnet om venteværelset på en liten landsens stasjon. Over døren hang et krusifiks og på veggen nogen oljetrykk av St. Theresa av Lisieux og St. Johannes av Korset.

Synne og Lisa så sig omkring med øine som skinte av forventning. Paul stod ved taleværelsets eneste lille vindu. Utenfor var der en strimmel svart, likesom sotet jord, hvor der var plantet nogen eviggrønne busker, og på den annen side av denne sørgmodige haveflekken raget en blind, sotflammet mur op.

Synne kom bort og stakk sin arm inn under hans. Reisedrakten hennes var så fiks og kledelig til henne – av noget mørkt, gråblått tweed med hvite nupper i; hun hadde knappet op jakken så den hvite silkeblusen vistes, og et langt kjede av mørkerøde, facettslepne koraller som han hadde funnet i en antikvitetshandel og gitt henne forrige jul. Hun var blitt så henrykt for dem, og hun gikk med dem alltid. At lykken for henne skulde ligge et sted hvor der hverken var pene klær eller korallkjeder eller venner og veninder og dans og litt flirt, og kanskje kjærlighet tilslutt – det kunde han iallfall ikke ønske. Men han visste nok til å vite, umulig var det ikke. Det kunde være lykken for Synne, og da vilde allverdens herlighet bare være enslags surrogater som hun aldri kunde bli mett av. Han trykket hennes arm lett inntil sig: «Nå vesla mi?»

Forhenget blev trukket til side, og der stod to skikkelser i grove, brune klær med bredt skapular og med de sorte slør felt ned for ansiktet.

«Oh mr. Selmer, how very kind of you to come and see us and bring the young girls!»

De formummede nonner hvisket litt sammen, og så slo de slørene tilbake. Paul kunde absolutt ikke kjenne hvem av dem som engang hadde været Monika Gotaas i Kristiania. Begge hadde de den samme klare og bleke 342ansiktsfarven med svakt rødt skjær i kinnene, samme uttrykk i de vannklare øinene – de så unge ut, men det var en slags ungdom som ikke hadde noget med tid og år å gjøre.

«And so this is Elizabeth,» sa den ene, men de smilte likesom i kor. «Oh, jeg har ikke snakke norsk så lenge, jeg næsten ikke tror at jeg kan mere – og du er kommet for å se din tante i Carmel – og Deres datter, mr. Selmer –»

Småpikene rykket sine taburetter tett inn til gitteret, deres blikk fór nysgjerrig over de to nonner og hele det lille rummet bakom. Paul hadde satt sig litt lenger tilbake, foreløbig slapp han for å ta noget videre del i samtalen. Småpikene og søstrene klarte det alene. Lisa fortalte vidt og bredt om familien og om katolisismen i Norge, og hun viste frem amatørfotografier som hun hadde håndvesken sin stappfull av. Der var enslags dreieskive ved den ene enden av talegitteret, og på den sendte Lisa fotografier inn til nonnene, og nonnene sendt ut sine officiebøker og nogen grove krus og boller av stentøi – spisestellet deres, som barna skulde se på. De lo av Joans norsk og Lisas og Synnes engelsk og av alt som karmelitterinnene fortalte om livet i klosteret:

«Oh ifjor det var så kold vinter!» Søster Joan lo. «Tek, tek, tek hørte vi fra alle cellene om morgenen, for vannet i vaskevannsbollene var frosset, og vi måtte slå det sund og try om vi kunde vaske oss med isbitene. Oh, vi lo!»

De satt der en times tid, men så måtte de bryte op; der skulde være sakramental velsignelse i klosterkirken klokken fem.

«Jeg har ofte tenkt på å skrive til Dem, søster Joan,» sa Paul. «Wilfrid sa engang, jeg skulde bare skrive til Dem og be om Deres og søstrenes forbønn, hvis jeg var i særskilte vanskeligheter.»

«Oh, men vi ber for Dem og alle Deres hver dag.» Karmelitterinnen så på ham med sine klare, fjerne øine. «Jeg hører ganske stadig fra hjemme, så vi kan følge med i alt som skjer med våre bønner. Vi har Norway 343days and Norway week og en masse bekjente som vi ikke skal få se før i himmelen, håber vi –»

«Jamen be særskilt for mig engang imellem også da, søster Joan. Det faller vanskelig sommetider, når man faktisk har levd sitt halve liv uten å tro på noget – bare på sig selv, med alt mulig forbehold – å ta alt som en god katolikk skal.»

Søster Joan nikket.

«Of course. Jeg har alltid tenkt, at Vår Herre omvendte Nicodemus, det er det merkeligste under han gjorde. Liv og død og sundhet og sykdom og engler og djevler var han herre over. Men menneskene har han gitt frihet til å velge, om de vil ha ham til herre eller være sine egne herrer.»

Så gikk de tre gjester over i kirken. Den var flunkende ny og skinte av stukk og forgylling og lyst beiset eketræ. Synne og Lisa skulde få titte inn i nonnenes kor som var skilt fra kirkekoret med et gitter.

Paul knelte i en av de forreste benkene og ventet, mens jentungene var oppe ved grillen. Han så et skimt av karmelitterinnene innenfor, nu hadde de tatt de store, hvite korkåpene over sig. Ungene hvisket med dem en lang stund.

Folk begynte å komme nede i kirken, mange barn, nogen arbeidere – der var grubedrift utenfor byen. En halvvoksen gutt i brun uniform med små gullknapper – hotellgutt eller bud var han vel – knelte ned ved siden av Paul, gjemte sitt ansikt i hendene en stund, og så tok han frem sin rosenkrans og begynte å la perlene gli mellem fingrene sine, mens hanhan] rettet fra: hans (trykkfeil) holdt øinene festet på tabernaklet med et uttrykk av fullkommen ro og sinnets samling.

Så kom Synne og Lisa tilbake, med blussende og strålende ansikter dukket de ned i benken hos ham. Plutselig la Synne pekefingeren mot leben, sendte et lite stjålent slengkyss op mot alteret, – så gjemte hun sine røde kinner i hendene med et lite knis av fryd.

*

344Ti dager hadde han fartet om med sitt unge reisefølge; så avleverte han dem på Albertus Magnus College. Det var iallfall et vakkert sted – et kompleks av gamle, røde murstensbygninger med en skog av kaminpiper på taket. Det lå i en park med grønne plener som skrådde nedover mot en liten bekk, der piletrærne hellet utover det grunne, glitrende vann.

På sovesalene var der hvite omheng omkring alle sengene, fortalte Synne ivrig, og hun måtte få en sånn emaljeknapp med skolens merke, dominikanervåbenet i sort og hvitt. Priorinnen, en høi tynn dame med store fortenner, i den blendende hvite ordensdrakten og med sort slør, så streng ut, men Synne sa at Mildred sa at hun var så grei. Mildred, kjære, det var den tykke piken med rød cutting og hornbriller – henne hadde de alt snakket en masse med, hun var så morsom –.

Den siste morgenen, da Paul skulde ta rutebilen som gikk inn til York klokken halv åtte, hadde Synne fått lov til å møte ham i det lille katolske kapellet oppe i byen, et kvarters vei fra skolen. Hun blev med ham bort på hotellet, og de spiste frokost sammen alene.

«Du må ikke være lei, far – jeg kommer jo hjem igjen om et år vet du. Jeg er jo altfor ung til å ta nogen bestemmelse enda – det sier vår ærverdige moder også, det.»

«Jaja venn min. Når bare du kommer til å trives her, så er allting vel.»

Ute lå tåken lett og tynn og fylte den flate dal. De store trær langs elven stod utvisket dunkle, og bakkene begynte å lyse grønt gjennem skodden, som solen stod rund og månehvit inni. Det kom til å bli en strålende dag, Paul fulgte Synne tilbake utover en landevei mellem gamle huser og haver og havemurer som mektige mørke almetrær hang utover, til skolens portstue.

«Nei ungen min, nu får du sandelig ikke gråte.» Han kysset henne på munnen og øinene. «Du skal bare ha det så deilig som du kan, dette ene året iallfall. Hysj da, jåla mi – joda, jeg kommer til å savne dig alt jeg får tid til, og så husker vi på hverandre hver morgen og 345aften og sånn, og du husker på oss i kapellet – og så hold op å tute nu da, Synne.»

«Og så husk på at dere alle sammen skriver miss Paula Selmer på brevene da. De kom jo til å le sig skakke, alle mennesker her, hvis de fikk vite at jeg heter Sunlife!»

Paul stod og så efter datteren som sprang nedover gjennem alleen, så den mørke skolekjolen vippet om hennes slanke ben. Åjo – han var glad for han hadde sendt henne hit –.

Så hørte han rutebilen som kom durende oppe i svingen – det var avtalt at den skulde stanse her ved porten og ta ham med.

Paul vilde være i London etpar dager. En morgen da han kom hjem fra kirken, fant han mellem postsakene sine et brev som var blitt sendt efter ham fra sted til sted nedover gjennem England.

Det var en damehånd som han syntes han skulde kjenne, men han husket ikke hvor han hadde sett den før – bare at han forbandt den med minnet om ett eller annet ubehagelig, så han lot det brevet ligge til sist.

Det var fra Lucy – javisst. Hun skrev at hun var lei for å bry ham igjen, men hun hadde jo ikke et menneske som hun kunde rådføre sig med, og hun var i en sånn fortvilet situasjon – om hun kunde få komme op på kontoret og snakke med ham iallfall.

Brevet var tretten dager gammelt. Det var jo kjedelig hvis hun skulde tro, at han ikke hadde svart på det fordi han ikke vilde ha mere med henne å gjøre. Nogen adresse stod der ikke på det, og han husket sandelig ikke hvad denne butikken hennes het. Så sendte han et prospektkort og adresserte det til stasjonen hjemme. Først bakefter kom han i tanker om at Øvre eller Nedre Slottsgate hadde vel også kommet frem.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.