V.

Det kunde saktens bli vanskelig nok å møte Lucy igjen, visste Paul. Men foreløbig gikk der nu fjorten dager da han ikke så henne; han hadde for travelt. Han var ganske visst kommet så nogenlunde inn i morens forretning i disse årene, men det var likevel noget annet å sette sig inn i den så han kunde overta den. Og hver ledig stund var han på farten med Bjørg for å se på hus.

Han hadde hatt en lengere samtale med frøken Alsaker om forretningen hennes. Der måtte skaffes et tusen kroner til, men så skulde alle gamle gjeldsposter være bragt ut av sagaen, og da mente frøken Alsaker nok at det kunde gå. Hvis altså bare fru Løvstø vilde passe på, 402så ikke gjelden vokste henne over hodet igjen. – Det var nettop det. Lucy hadde ikke større vett på å drive forretning. Hun skjønte ikke at det hun hadde fått på kreditt, måtte betales av de pengene som hun tok inn. Hun vilde ha passet bedre for naturaliehusholdning. – Men den tid, den sorg.

Paul kunde ikke skaffe disse pengene nu uten ved å selge nogen stykker av den Herrebø-fajansen som han hadde samlet i årenes løp. Han hadde begynt å kjøpe, før det blev sånn så Gud og hvermann som hadde tjent penger på krigen, skulde samle antikviteter. Blandt annet hadde han hos en opkjøper som hadde pleid å besøke ham på kontoret i Trondhjem, fått tak i et stort stekefat, dekorert med et havneparti i blått – et eksperiment som lå litt utenfor fabrikkens sedvanlige stil. Det hadde flere ganger været avbildet i publikasjoner, og kunsthandler Skaare hadde foreslått ham å gi det i bytte, når Paul hadde været innom ham i de senere årene og sett på ting, men ikke hatt råd til å kjøpe.

Han tok det og to tallerkner med manganbrun dekor med inn til byen. Og for det tilfelles skyld at Bjørg skulde savne disse Herrebø-stykkene, kjøpte han to store skåler fra Kellinghusen – han hadde hatt lyst på dem lenge, og Skaare hadde slått av og slått av, men Paul hadde nu engang bestemt sig for ikke å samle utover et visst område, eldre norsk håndverk og industri. I de gyldne tider hadde Bjørg også lagt sig efter en viss interesse for gamle ting og hadde selv hjemsøkt antikvitetshandlerne. Riktignok hadde hun bare et ganske overfladisk skjønn på sakene. Og om forskjellen på de priser som betaltes for Herrebø og Kellinghusen, visste hun forhåbentlig ingen ting.

Fra Skaare måtte han ta bil direkte til stasjonen – han hadde et møte på teglverket klokken ett. Så han sendte pengene til Lucy i et bankobrev ute fra Berven. Derefter gikk det litt over en uke, da han ikke kunde komme inn til Oslo, og han hørte ingenting fra Lucy, men frøken Alsaker fortalte i telefonen at det som skulde ordnes, var blitt ordnet.

403Første dagen han var inne på sitt kontor i byen igjen, ringte Lucy op, akkurat mens Bjørg satt der; de skulde op og se på et hus ved Vindern. Lucy begynte å undskylde sig, fordi hun ikke hadde skrevet: «Jeg hadde tenkt at jeg kanskje fikk se dig snart igjen, skjønner du.»

«Jeg har været så optatt en stund nu –»

«Du skal ikke utover til Linløkka da nogen av dagene?»

«Nei, det får jeg nok ikke tid til.»

«Roy har været så dårlig – tilslutt så bad jeg Hans å komme bort og se på ham, jeg. Hans vil ha ham inn og ha ham røntgenfotografert – det er det jeg vilde ha spurt dig om, synes du jeg bør gjøre det? Det er likesom så leit overfor doktor Lund, men jeg synes ikke at den dieten og de medisinene hans har hjulpet noget. Du, hvad synes du at jeg bør gjøre, du?»

«Ja, det er ikke så godt for mig å si. Men når du har tilkalt Hans, må du vel helst gjøre som han sier. Men du, jeg er optatt nu, her sitter nogen. – Å jeg ber. Så jeg håber du undskylder. Så får jeg høre mere da, når vi sees. God bedring med gutten!»

«Hvem var det?» spurte Bjørg da han hadde ringt av. «Det hørtes ut som det skulde være en dame?»

«Ja – det var en som ikke du kjenner.»

«En av Hansemanns veninder?»

«Ja, det vil si – vi kjente henne alle sammen da, i gamle dager da vi bodde hjemme hos mor.»

Han var i Centralteatret med Bjørg om kvelden; det var et detektivstykke som hun endelig vilde se. Lucy var der – med sin mann. Næste dag ringte hun ham op på hans kontor på Berven. Det hadde hun aldri gjort før.

«Kjære dig – du skylder da ikke mig nogen forklaring for det. Om du er sammen med din mann.»

Men hun påstod at hun måtte og skulde forklare ham hvordan det var gått til at hun hadde været i teatret med Løvstø, så Paul måtte love at de skulde treffes, næste gang han kom til Oslo.

404Han gruet sig slett ikke så lite da han gikk avsted om kvelden etpar dager senere – Lucy hadde fått ham til å love, han skulde komme bort til henne i Øvre Slottsgate. Han visste ikke riktig hvordan hun ventet at gjensynet mellem dem skulde arte sig nu. Nu kunde han saktens se hvor ille det var at han hadde båret sig at som han gjorde den kvelden – han var redd for at han hadde komplisert sakene enda verre for Lucy.

Hun hadde slukket i butikken da han kom, og i mørket gikk hun foran ham inn i det lille bakværelset.

«Vil du ikke henge av dig tøiet? For du skal vel ikke gå igjen med en eneste gang?» Stemmen hennes var – å, hvor han kjente igjen den sakte, forventningsfulle tonen.

Mens han hengte bort yttertøiet sitt, stod Lucy midt i rummet under det ublinkende, grelle lyset – aldri hadde Paul sett en snorpendel med hvit glasskjerm se avskyeligere ut. Hun hadde på sig den samme drakten som han sist hadde sett henne i – en glatt, mørk kjole med utoverbrettet, lys krave i halsen. Han kom til å huske på den tiden da hun virkelig var ung; da hadde hun været meget mere gammelmodig klædt, med oppuffet hår og høi halslinning og side skjørter, som de brukte den tiden. Hennes ungdom hadde stukket i den stive innpakningen som en blomst i mose. Der var noget forlorent ved denne ungdommelige uthalingen nu da hun var så falmet og erfaren. Men der var noget yndig ved den også, og forferdelig trist.

Der var blitt ryddet op i værelset, så ordenen likefrem skrek ham imøte, og på skrivebordet foran vinduet stod et glass med nogen mimosa-kvister. Også det dukket op i Pauls erindring nu – hun hadde hatt med mimoser til ham sommetider, den gangen han bodde i Munkedamsveien; han hadde ikke villet si til henne at han ikke likte lukten av mimoser.

Hun løftet det bøide hodet, da han kom bort til henne, og Paul skjønte, med et stikk i hjertet, at hun trodde han vilde kysse henne. Så tok han hånden hennes og kysset den.

405Hun så på ham:

«Du – du er visst vond på mig?» sa hun sakte.

«Nei da, hvad skulde jeg være vond på dig for?»

«Å. Det kunde da være så mange ting det. Du har da været vond på mig ofte, når ikke jeg visste ordentlig hvad jeg hadde gjort som ikke du likte.» Gud bevare mig – hun snakket som om hun alt hadde strøket ut hele tiden mellem da og nu, tenkte han overveldet. «Jeg tenkte kanskje at du var blitt sint fordi jeg var sammen med Løvstø. Men det skal jeg altså forklare dig.»

Hun hentet en optrukket vinflaske – den hadde stått på gulvet i en krok – og fant frem to glass fra et skap.

«Vil du ha et glass vin? Det er sherry – jeg husket på at du ikke kan like portvin.»

Uvilkårlig skottet Paul mot vinduet til gården. Der var trukket for – og det knallgule fortrekksgardinet var visst splinternytt. Han følte lyst både til å le og gråte –.

«Nei for du skjønner, dette herre med Herman det orker jeg ikke lenger. Nu vil jeg bli ordentlig skilt fra ham, så jeg ikke skal ha ham flyende og holde leven utenfor der jeg bor og sånn. Så er det det da, at han har en fetter i Buenos Aires som har skrevet at han kan skaffe ham noget å gjøre hos sig, men han kan ikke skaffe ham penger til å reise over for. Og så tenkte jeg, hvis jeg tilbød å betale reisen for ham. – Jeg spurte Hans litt ut om forholdene i Sydamerika, han har jo været der. – Ja så har jeg altså været sammen med Herman da, ser du – for å snakke om det.»

Paul sa ingenting.

«Hvad synes du om det?»

«Du vet det, Lucy,» sa han sakte, «at jeg tror ikke på skilsmisser. Hvis din mann er slik så det er umulig for dig å leve sammen med ham, av hensyn til barna og dig selv, så er det en sak for sig. Men det betyr jo ikke frihet –.»

«Du kan da skjønne,» sa hun like sakte. «At jeg mener da ikke du skal gjøre nogen forandringer i dine forhold for min skyld. Men det var da bedre at Herman 406kom bort, synes jeg. Jeg er redd for at han kunde finne på noget mot dig også –.»

Paul trakk på skuldrene.

«Hvad sa Hans til godt ellers forresten?» spurte han. «Jeg sa til ham at du hadde fortalt mig det. – Sa han noget i den anledning?»

«Ja, jeg tror at han syntes ikke jeg skulde sagt dig det. Men da jeg hadde snakket med ham en stund, så innrømmet han forresten at det var nokså rimelig. Og han er svært omhyggelig med Roy. – Roy liker ham. Han liker visst forresten dig og –.»

«Det var jo – hyggelig det da.»

«Du,» hvisket hun. «Når du kommer ut til Linløkka igjen – vil du ikke se bortom til oss igjen da?»

«Det tror jeg ikke er verdt.» De så på hverandre et øieblikk. «Det vilde være å leke med varmen det, Lucy.» Han smilte et skakt lite smil.

«Ja men Paul.» Han så at hun skalv litt. «Hvad vil du da? Synes du,» hvisket hun, da han ikke svarte, «at det kunde være så – farlig? Jeg vet da det, at din kone har ikke været så storartet mot dig –»

Han gjorde en fort avvergende bevegelse med hånden. Lucy blev ved:

«Du kan da vel bare skrifte det?» hvisket hun og blev ildrød. «Hvis det for eksempel hadde hendt noget mere den dagen forleden – det kunde du da vel lett ha fått avlad for?»

Paul lo nervøst:

«Det kunde jeg saktens nok. Såsom det vilde ha været en – overrumpling. Det er noget annet nu, da det er forbi –»

«Forbi? Mener du at du elsker mig?» hvisket hun.

«Nei, det blir nok aldri forbi,» sa han næsten skjødesløst.

Da han så det såre, forvirrede uttrykk i hennes ansikt, sa han alvorlig: «Det blir nok aldri forbi. Og det gjør allverdens forskjell det, Lucy. At nu vilde jeg vite hver eneste gang jeg gikk bort til dig – jeg kan ikke være sammen med dig uten å ønske alt hadde været 407anderledes enn det er. Det kunde ikke blitt snakk om overrumpling der mere.»

Hun satt fullstendig stille, men uttrykket hennes og øinene –.

«Å for Guds skyld, ikke gråt,» bad han sakte og snudde ansiktet til siden.

«Ja men Paul!» Den fryktsomme, forundrede stemmen hennes skar ham i sjelen. «Hvad kan det hjelpe da da, at du er så glad i mig som du sier.»

«Jeg vet ikke, Lucy. Kanskje ingenting. Hvis det nogensinne ingenting hjelper at mennesker er glad i hverandre. Kanskje du allikevel engang kan komme til å bry dig litt om det – at du vet, jeg har aldri elsket noget annet menneske sånn som jeg elsket dig og kommer til å elske dig alltid.»

Lucy reiste sig. Hun gikk nogen skritt – bortover til vinduet, stod der litt. Det så ut som hun ikke riktig visste hvor hun skulde gjøre av sig. Så kom hun tilbake, stod foran ham, drog med den ene hånden i den annens fingrer.

«Nei nei. Når du synes sånn, så vet du at jeg skjønner, det er ingen råd. Men jeg kan ikke si annet enn at jeg synes det er sørgelig. Ja for du vet, Paul, jeg har jo været borte i nokså meget. Jeg har nok dessverre ikke været så bra som jeg burde. Men jeg vilde da helst ha været ordentlig. Jeg syntes selv det var nokså trist og ekkelt og fælt – altsammen, med alle de andre. Det var bare dig som det var – anderledes med. Og det må altså være forbi aldeles det da?»

Paul nikket. Så kunde han ikke la være å se på henne, og han kjente sitt ansikt bli stivt av smerte. Herre Gud, hun var da deilig – det var da enslags uskyld dette, – likesom et glimt av den dyreuskyldigheten han hadde attrådd. Men dunkelt husket han i det samme den dagen ved Hurdalssjøen, da hun hadde krøpet i skjul for hans uvidenhets uskyld. Herregud, det var så bunnløst sørgelig –.

«Å Lucy –» Men så fikk han sig ikke til å si at det hadde vel været bedre om de ikke hadde møttes igjen.

408Ved det at han nevnte hennes navn, var det som hun blev modigere. Hun rakte hendene ut og rørte forsiktig med fingerspissene ved hans skuldre.

Han tok dem, la dem sammen og holdt begge sine hender omkring – kysset alle fingertuppene hennes som stakk ut. Så slapp han, gikk bort og tok på sig frakken. Lucy fulgte efter, stod og så på ham med det stille, forvirrede uttrykket.

«Neinei,» sa hun igjen, «når du synes det, så er det vel slik da.»

«Kjære dig,» han forsøkte å le. «Jeg er dessuten snart en eldre herre, Lucy, med en næsten voksen datter.»

«Ja men hun skal jo bli nonne, har jeg hørt, så hun behøvde jo aldri å få vite noget om oss –?»

Paul brast i latter – bet sig brått i leben for å stanse det. På et hengende hår hadde han gitt sig til å storgråte. Det skulde bare manglet at han blev rent hysterisk.

Lucy låste ham ut av en liten dør som førte fra bakværelset direkte ut i porten. I det samme kom en herre ut av elevatoren like overfor. Det var Arnt Hauan. Han hilste, litt stivt, på de to som stod der.

«Du,» sa Lucy. «Vet advokat Hauan det, at vi to har været forlovet?»

«Ja, det vet han naturligvis. Vi var jo gode venner lenge før det blev forbi. – Hvorfor det forresten?»

«Jo, ser du, jeg betaler husleien på hans kontor. Og det var det første jeg gjorde da jeg fikk de pengene fra dig sist. Jeg hadde dem i bankokonvolutten, og du vet at sedlene lå inne i et ark av ditt forretningspapir. Og mens jeg stod der ved kassen, så kom advokaten selv, og han så det visst, for jeg syntes han blev så rar –»

Det kunde jo forresten være det samme, tenkte Paul, idet han gikk ut av porten. Det vil si, han syntes sandelig aldeles ikke det var det samme, hvad Arnt Hauan trodde eller ikke trodde –.

409Paul var glad til da det viste sig at han like gjerne kunde kjøpe et hus som overta en aksjeleilighet. De hadde funnet en liten villa i nærheten av Vindern; huset var bygget i begynnelsen av nittiårene, i den tids dragestil, solid, men stygt og med et minimum av moderne bekvemmeligheter, og temmelig ramponert. Når Synne kom hjem fra England, måtte han og Helge nøie sig med to sovealkover, men foreløbig kunde de jo ha det ene av de tre værelsene ovenpå. Paul gledet sig til å få gutten hjem igjen. Det gjorde nok Bjørg også; iallfall gledet hun sig til at hun skulde få bo praktisk talt i Oslo.

Huset lå gjerde i gjerde med nabovillaene. Det blev kanskje litt kjedelig med Bubbe – han var blitt nokså urolig i det siste. Han vilde endelig gå, men det lot til å gjøre vondt i de vanskapte føttene hans; de hovnet op. Så krabbet han på fire istedet. Snakke forståelig kunde han ikke, men han var ofte svær til å bable og gi fra sig underlige ulåter, og innimellem fikk han disse uhyggelige skriketoktene, da han lot til å ha vondt. For hans skyld blev det litt kjedelig med naboer sånn like innpå sig.

Haven var tilvokst; der var endel store, gamle frukttrær. Ellers var den anlagt på den måten fra nittiårene som så ubegripelig effektivt utelukker hygge og skjønnhet. Gangene buktet sig akkurat slik så aldri et menneske vilde falle på å gå i dem, og der var grupper av prydbusker som var plantet slik at de ikke pyntet. Så fikk han iallfall det å fordrive tiden med hjemme, de lange aftnene – å sette skikk på haven. Gangene vilde han ha vekk og la det gro gress over det hele. Paul så sig selv gå i skjorteermer og overalls og arbeide – stå ved gjerdet og snakke med menn som gikk i havene ved siden av og gjorde det samme. Jaja, du er ikke kommet lenger med dig selv, enn at slikt kan være en god øvelse. Lær dig til å se med sympati på villahaver og naboidyll, du – det gjør mange mennesker lykkelige, så du har ikke lov til å trekke på skuldrene av det.

410Bjørg var ikke så frisk så hun orket å ta sig noget videre av innpakningen og flytningen; det endte med at Paul sendte henne til et sanatorium og overlot hele flytningen til et byrå. Han lovte å ta med Helge og komme op til henne i påsken; det var forholdsvis lett å komme i kirken på Hamar fra sanatoriet.

Julie Selmer hadde invitert Sigmund og Lykke med sig på en tur til Kjøbenhavn, og så foreslo hun at Paul kunde bo ute på Linløkka sålenge, inntil det blev litt i orden i huset ved Vindern. Det kunde være hyggelig for Hans og. Paul måtte ta med sig Bubbe. Alvilde, morens gamle pike, var svært snild med det syke barnet, og Hans vilde gjerne ha ham til observasjon en stund – om det skulde være mulig å gjøre noget, så tilstanden kunde bedres endel iallfall.

Palmesøndag tok Paul Helge med sig til høimesse i dominikanernes kirke. I det samme de gikk ut efter gudstjenestens slutt, kom en lang og slank, rødhåret gutt med pent, skarptskåret ansikt løpende efter, slo ham på skulderen:

«Goddag, gudfar! Det var godt jeg traff dig, jeg skulde nettop ha skrevet til dig!»

«Hvad – er du i Oslo, Jack –.» Skam å si, han hadde ikke holdt vedlike forbindelsen med sin gudsønn Jacob Mosling Alster siden Henrik og Berit blev skilt. Det siste han hadde hørt om gutten, var at han skulde til høiskolen og bo hos sin far.

«Men hvordan kommer du forresten her – i kirken? Jeg trodde du var kommunist?»

«Ja men det er jeg det, gudfar. Og hvis det er Guds vilje, så skal det ikke bli så mange årene før jeg slutter mig til det kommunistiske studentersamfund som St. Dominikus stiftet for syv hundrede år siden. Jeg blev optatt i Kirken for åtte dager siden, og jeg er så lykkelig så jeg kan simpelthen ikke tro det er sant næsten. Ah, comme le bon Dieu est bon! Er det ikke sant?»

Det var Pater Auberive som pleide å si det. Han hadde været igjennem krigen og fangeleiren, han som de andre paterne, så han visste iallfall hvad han snakket om. 411Jacob hadde vel forresten også efter tid og leilighet fått gjøre såpass mange erfaringer så han hadde greie på hvad han mente med at Gud er god.

Pater Auberive i sin hvite kutte kom ut på fortauet. Det var ham som hadde feiret høimessen, så han var fastende enda og blek av tretthet, lattermild og ertelysten som han pleide være. Han bad dem bli med inn i klosteret og få kaffe med sig.

Munnen stod ikke på Jacob Alster mens de satt omkring det lille voksduksbetrukne bord i biblioteket, som var munkenes eneste samlingsværelse. Det var om kommunismen, som betød de hvite blodlegemer i samfundskroppen; – renessansen og reformasjonen som hadde bekjempet ordensvesenet, hadde påført Europa blodforgiftning; hvor fagocytene i blodet er ødelagt, er det klart at ingen sår kan helbredes. Det er djevelens fiffigste påfund, at han har rendyrket en antikristen kommunisme, så kristenheten skal gå tilgrunne av pernisiøs anemi – de hvite blodlegemer eter op de røde, de naturlige familieceller – – Det var Karl Adam og Hilaire Belloc og Nicolai Berdiaeff og Franz Zach og Maritain og Christopher Hollis og Henri Massis i en rivende flom –.

Hans mor hadde hatt svært meget imot det til å begynne med, da han vilde bli katolikk, men faren hadde været svært forståelsesfull. Han bare forlangte at Jacob skulde vente i to år, før han begynte sitt novisiat. «Det blir lenge å vente, naturligvis, men med Guds hjelp går vel den tiden og. Gudfar, hvordan kan det være igrunnen, at du, som har været katolikk så lenge, ikke er trådt inn i nogen orden som tertiar enda? Vil du ikke ha nogen bøker iallfall, så du kan se hvad der kreves og hvad en får ved å bli tertiar? Jeg er sikker på at du vil opdage, det er akkurat det du trenger for å kunne arbeide enda kraftigere på din helliggjørelse –

– Enn du da, Helge, du skal vel bli munk, du også, når du blir stor?»

Helge rystet alvorlig på hodet:

«Jeg vet ikke hvad jeg skal bli enda. Det får jeg nok vite når Gud synes at det passer for ham å si det.»

412«Jamen du må be om lys, kan du skjønne, gutt!»

«Veit ek, sveinki,» citerte Helge og fortrakk ikke en mine.

Paul hadde fått med sig det lille officium og en hel stabel med andre småbøker, da han og Helge omsider gikk. Det var blitt avtalt at Pater Auberive og Jacob Alster skulde komme ut til ham på Linløkka næste aften. Så ringte Paul op og bad ut pastor Falk også.

*

Det blev en riktig hyggelig atten. Jacob var nokså ubendig naturligvis; det vilde han vel ha været selv også, tenkte Paul, hvis han hadde været i Jacobs alder, da troen sank ned i det innerste tomme og ømme stedet i sjelen – hele guttens sinn skvalpet over og bruste. «Jeg bare ønsker å få gjøre mig til narr for Kristi skyld! Når jeg tenker på at han blev gjort til narr for vår skyld!»

«Det ønsket får De sikkert opfylt,» sa pastor Falk. «Men la nu Vår Herre selv få arrangere med Deres optreden som narr da – begynn ikke på egen hånd. Vi får alle lov til det der, når bare vi er snilde og lydige Guds barn.»

Det lot til at Jacob spurte sin skriftefar om alt, like til hvad slags slips han skulde bruke. Han feiret rene eksesser i lydighet. «Kan jeg få slippe å ta whisky i pjolteren, mon Pére? Jeg kan ikke fordra whisky, men jeg tar litt naturligvis, når jeg er sammen med ikke-katolikker.» Paul kunde ikke skjønne, når Jacob hadde hatt tid til å være sammen med ikke-katolikker i det siste halvår. «Ikke-katolikker misforstår alt sånt – de har hatt puritanismens forbannelse å trekkes med. Lar Gud dem føle, at de blir nødt til å øve askese, så tror de straks, når en ting ikke er god for mig, kan den umulig være god for sig. Og så legger de sig i selen for å passe på, så ingen andre skal få noget av den heller. Alltid skal de passe på andres askese foruten sin egen.»

De skulde reise tilbake til byen med nattoget sydfra – det samme som Paul ventet Hans og Evi med. Men han kunde ikke følge sine gjester til stasjonen, for han 413hadde latt Alvilde få gå og legge sig, og Bubbe var urolig. Så han gikk bare med dem ned gjennem haven – stod litt ved grinden og så efter de tre som tok benstien over jordet.

Det var mørkt ute – sneen var næsten gått av bakken herute, men marken var grånet av rim. Himmelen var svart og oversådd med urolig tindrende stjerner. Borte ved landeveien skinte nogen små stille, gule lysprikker i husene. – Han hadde ikke sett noget til Lucy siden kan kom hitut. – De tre var nede på dammen nu, han hørte dem le og rope ute på den lange sklien.

Bubbe lå og skrek da han kom tilbake til dagligstuen. Der var blitt redd op til ham og barnet i kabinettet ved siden av, for det værelset ovenpå som han pleide å ha, var blitt gjort istand til Evi. Morens soveværelse var det en selvfølge at aldri nogen andre brukte.

Paul gikk inn til barnet, hjalp det til å få sitte oprett, støttet med puter. Det lot alltid til å lindre de mystiske smertene – nervesmerter, sa Hans at det var. Hans talte om at en operasjon kanskje kunde hjelpe litt for dem.

Paul strøk over det svettvåte, gulbleke ansiktet. En sjel som var blitt sendt ut uten brukbart redskap til å gjøre noget her i livet. Så er han iallfall undskyldt for å gjøre noget galt da. Paul tendte et stearinlys og stilte det på bordet litt fra sengen – han hadde opdaget at det var en av de få ting som den lille stakkaren hadde glede av, når han fikk sitte og se på et levende lys. Han nikket mot det med det store, tunge hodet sitt og myste med øinene for bedre å nyte strålene og gurglet fornøid.

Paul satte sig inn i dagligstuen igjen, gav sig til å titte-lese i de to små bøkene som Synne hadde sendt ham: «Our reverend Mother sier at de skal være så storartede, når du altså setter sånn pris på Mother Julian og de andre engelske mystics.»

Det var Walter Hiltons Scale of Perfection og den anonyme Cloud of Unknowing – to brukte eksemplarer fulle av understrykninger. Paul leste hist og her: «And 414therefore lean meekly to this blind stirring of love in thine heart. I mean not in thy bodily heart, but in thy ghostly heart, the which is the will.» – «All manner of bodily thing is without thy soul and beneath it in nature. Yea! the sun and moon and all the stars, although they be above thy body, nevertheless they be beneath thy soul.» «What is heaven to a reasonable soul? Soothly naught else but Jesus God. – For He is above the kind of a soul.»

– Klokken i spisestuen slo halv ett. Altså hadde åpenbart ikke Hans og Evi været med toget allikevel. For sikkerhets skyld fikk han kanskje bli sittende oppe et kvarters tid enda –. Han tok op Hilton igjen, bladet og leste –.

Plutselig kimet telefonen borte på morens skrivebord. Paul la fra sig boken og gikk bort for å ta den – uvilkårlig motvillig; lyden rev så brutalt gjennem nattestillheten og den dempede belysning. Det var vel Hans. – «Hallo!»

«Er det dig selv, Paul?» Det var Lucys stemme, rar og kvalt. «Du – Herman er utenfor og jeg er aldeles alene i huset med barna. Jeg er redd for at han skal bryte sig inn. Jeg har ringt til lensmannen, men får ikke svar. Kan ikke du komme bort –?»

«All right. Jeg skal komme med det samme.»

Idet han kom inn igjen fra entreen, falt hans øine tilfeldigvis på Hans’ revolver, som lå på bordet. Jacob hadde sittet og sett på den – hatt ute patronene av magasinet og ladd den igjen. Paul stakk den i lommen, uten å tenke noget bestemt –. Så gikk han ut verandaveien og sprang stien over jordet.

En følelse som av det hjemligste i verden slo sammen over ham, da han skled bortover dammen. De flammende stjerner over hans hode speilet litt i isen, han visste mere enn han så, hvordan det rimede siv ved bredden var frosset nedi – og ovenfor det mørke, skrånende jordet lå raden av små, stille lys, stasjonsbyen, lavt nede med en brem av dypt mulm, skogen som en ikke så, mellem sig og stjernehimmelen. Han hadde gått 415og sprunget denne veien her tusen ganger, det lød kjent fra plankene under foten, da han sprang over jernbaneovergangen nede i senkningen. Og han kjente som den vageste bevegelse av spenning eller usikkerhet, da han vek av fra stien som han pleide å følge nordover til stasjonen, og løp langs et ståltrådgjerde gjennem rimet gress som hvislet litt, tuet og ujevn bunn var det, opover jordet til landeveien.

I Aamots hus lyste det fra et halvvindu oppe under skråtaket, og da han nærmet sig havegrinden, hørte han likesom dumpe, ulne lyder og høie, skingrende barneskrik inne fra huset. Det gjorde ham vill –.

En rute i gangdøren var slått inn og døren ulåst, da han tok i den. Glasskår singlet under føttene hans inne i den mørke entré – og han tok trappen op til kvisten i nogen sprang. Det lyste ut omkring dørrammen til en smal dør borte i kroken – bortenfor entredøren med det rosarøde lys bak gardinet – han var like ved skrikene og rev op den lille døren –.

– Han så inn i et rum som inn i en drøm av redsel og raseri. Det var et langt smalt rum med skråtak på den ene siden, og innunder skråtaket stod Eva Marie i en liten seng og skrek. – Helt fremme under vinduet kuvet noget stort mørkt op mot en lampe – ryggen av en mann som lå på knærne oppå et lavt leie, han lignet en bjørn som ligger oppå noget den har slått under sig, og byttet gurglet og rørte sig enda –.

«Jeg skal drepe dig, jeg skal drepe dig,» hvinte en guttestemme, og den gikk ham gjennem marv og ben, han syntes at nu mistet han den siste rest av bevissthet, men han så at det var Roy som stod og hoppet, han var i bare skjorten, og det var ham som skrek og hamret løs på udyret med knyttnevene –.

Så visste han ikke ordentlig hvad som hadde hendt, før han tumlet hit og dit i det smale rummet, låst i brytertak med en svær kar som det ikke var mulig å få ordentlig hold på, for der var pelsfor i frakken hans og han var feit og det stank så stygt av kjeften hans –. Han hadde sett hennes ansikt, mørkerødt og blodig, 416gyselig i øinene hang det bakoverbøid, da han fikk de fæle labbene vekk fra hennes strupe – han torde ikke se ordentlig –. Så var han blitt slengt inn mot en kant og hadde fått et slag på kjaken, og så hadde de røket ihop – fyren var sterk som dævelen å bryte på, men han trengte den annen bortover mot døren –.

«Lukk op –» skrek han til Roy, skrek av raseri, fordi den annen gjorde motstand så voldsomt og trampet på hans føtter og forsøkte å sparke. – Roy slo op døren, de tumlet over terskelen – og Paul fikk slitt sig ut av den annens favntak, støtte til ham, og mannen i den mørke pelsen forsvant utover trappen med dunder og brak. Paul låste igjen døren bak sig, stod et øieblikk og lenet sig mot den, skjelvende og stønnende.

Han vrengte av sig frakken og kastet den bort på barnesengen som stod like ved, tok op hatten sin som var blitt trampet til en kladd, slengte den samme vei: «Hysj da, Eva Marie, ikke skrik slik, det er ikke noget å være redd for mere –.»

Helt oppe under vinduet stod et lavt leie, og sengklærne og Lucys overkropp var blitt revet ned på gulvet – armen hennes lå hvit og lang bortover. Det mørke, blodige hodet som det kom nogen uhyggelige lyder fra, skremte ham iskold – så gikk han fort frem, løftet henne op og stod med hele hennes legeme på armene sine, det fæle hodet gjemt inntil sitt bryst:

«Kan du komme hit, Roy – rett på sengen, så jeg kan få lagt din mor ned –»

Gutten la sengklærne op på kassedivanen, glattet laknene – der var blod på dem – og fikk hodeputen på plass. Ett øieblikk klemte Paul sitt ansikt ned mot det blottede gullige brystet, som nattkjolen var glidd vekk fra på skrå – så drog han tøiet op over den andre skulderen også og la henne ned. Roy bredte teppet over moren, glattet overlakenet – fy, sånn masse blod der var på det –.

Paul stod et øieblikk og visste ikke hvad han skulde gjøre – forsøke kunstig åndedrett eller la henne ligge med hodet på puten, kanskje blodet kunde synke fra 417hodet da –. Pusten raslet i henne og det gav små smell i henne – hun hveste sakte.

«Ta hit et vannfat da – og nogen håndklær –.»

Han gav sig til å vaske henne, forsiktig – der var svære røde merker på halsen hennes og klor – merker av kloring i ansiktet.

«Det er han som alt dette blodet er kommet av,» bemerket Roy rolig. «Han har vel skjært sig vel, da han slo inn ruten. Og så når mor vilde lukke op vinduet og skrike på folk, så slengte han henne ned og tok strupetak på henne. Hvis ikke De hadde kommet, så tenker jeg næsten at han hadde kommet til å gjøre ende på oss alle sammen –.»

«Hysj da!» Paul forsøkte å vaske henne inne i munnen. Han tok vekk hodeputen, la henne flatt ned og la et vætet, sammenlagt håndklæ løst om den mishandlede halsen hennes.

«Jeg får gå ned og ringe efter doktoren – hysj Roy, det er jo ikke mere å snakke om nu. Ja, ja, ja, ti stille da, gutt – jeg kom jo tidsnok da. – Legg dig ned, Eva Marie» – han løftet op den lille piken som hadde kløvet ned på gulvet, kysset henne heftig idet han satte henne tilbake i sengen hennes.

I det samme han slo på lyset på toppen av trappen og så det mørke som lå hufset sammen ved foten av den, sank det koldt og sikkert igjennem ham, at mannen var død. Rar og stiv all igjennem gikk han ned – tok i den tunge kroppen og rettet den litt ut, men blev selv som kraftløs i armene av å røre ved den. Ansiktet dens kunde han ikke skjelne ordentlig, det var i skyggen. Men han stakk en hånd innenfor pelsen og jakken, følte utenpå vesten – å, han visste det allikevel,allikevl] rettet fra: X (trykkfeil) det var forbi. Og det hadde han gjort –

«Er’n dau?» Roy, i skjorten enda, stod nogen skritt ovenfor i trappen.

Paul for op, fra sig selv av gru skrek han:

«Gå inn med dig! Gå op, hører du – gå op til din mor og Eva –»

Er’n dau – den hårde, likesæle guttestemmen satt i 418ham som et knivshugg, da han slo på lyset foran sig og gikk gjennem de nette småstuene med plysjmøbler og palmer som stirret koldt på ham.

Så stod han ved et lite eketresmalt skrivebord med en stor avrivningskalender midt imot sig, og sa ned i telefonen til den unge Lund, doktorens sønn:

«– men med en eneste gang. Det er en som er død. Og fru Løvstø vet jeg ikke hvordan det er med. Det var et kvelningsforsøk. Ekspeditør Aamots hus – det siste huset utefter Smaalensveien – doktoren har været der før. Med en gang, det var bra –»

Så var det lensmannen. I det samme han skulde ringe op, kom han til å huske på det som Lucy hadde sagt – hun hadde ikke fått svar der. Nei, naturligvis, han var på Fosser hos svigerforeldrene – det var jo idag at gullbryllupet var –.

Langt borte fra hørte han nede i røret dansemusikk og surringen av stemmer, mens han ventet – nogen var gått for å finne lensmannen.

«– dig, lensmann? Det er Paul Selmer. Jeg er borte hos ekspeditør Aamots. Jeg har kommet til å slå ihjel en mann.»

«Hvad er det du sier!» Han hørte Kastruds forferdede stemme. De var artiumskamerater, Svend Kastrud og han. «Men jøssu navn da, åssen har du bært dig at da –»

«Det er bedre du får høre det hele når du kommer hit. Men fort dig da du, så jeg slipper å vente for lenge –»

Han måtte gå op til Lucy igjen, se hvordan det var med henne. Han skulde gå forbi det. Han blev stående der ved skrivebordet. – Gud, tenkte han fortvilet – der ligger en død mann utenfor i gangen, det er sant, jeg har gjort det – som han selv var kommet tomlende ut av en skodde med drivende djevelskap – hvordan har alt dette kunnet hende –.

En motorsykkel stanset utenfor. Paul gikk ut i gangen. Først da han så at den lille skikkelsen var en kvinne, trass i gamasjebuksene og lærjakken, med små lyse krøller ut på kinnene under hatten og brillene, forstod 419han hvor han hadde ventet på at der skulde komme et annet mannfolk tilstede – doktor Lunds brede og varmrøstede mannsskikkelse. Den unge damestemmen som sa, «Det er doktoren», fikk ham på en rent uforholdsmessig måte til å føle sig forlatt av Gud og mennesker.

«Ja her er nok ikke mere å gjøre» Hun reiste sig op fra den døde som hun hadde håndtert. «Enn den annen tilskadekomne – er hun ovenpå, hun?» Doktoren forsvant op gjennem trappen. Paul listet sig inn i Aamots dagligstue, og der sank han sammen over et bord, lå med ansiktet ned mot et plysjteppe. «Jeg må jo gå op og høre hvordan det er med Lucy» – men han orket ikke.

*

Først da han satt ved siden av lensmannen i bilen, var det som han våknet. Natteluften vekket ham.

«Vi får kjøre bortom Linløkka, så du får med dig det du trenger,» sa lensmann Kastrad, idet han startet bilen.

Og Bubben og lyset, kom Paul til å tenke på.

«Det hadde kanskje været vel så bra om du hadde latt den revolveren din bli hjemme,» sa lensmannen, mens de kjørte. «Selv om du altså ikke kom til å bruke den –»

Nei hvad vilde jeg med den, igrunnen, tenkte han. Skremme –. Jeg hadde da ikke tenkt at det skulde gå slik? Hvis jeg hadde husket på at jeg hadde den på mig, hadde jeg vel brukt den –.

Lensmannen fulgte ham inn verandaveien. Stuen, den stod som da han gikk herfra for en evighet siden. Lun, med dempet lys fra to lamper, svak lukt av tobakksrøk og svibler. På bordet foran hjørnesofaen lå de to små grønne bøkene fra Synne. – Søk Gud, ikke med ditt kjødelige hjerte, men med ditt åndelige hjerte, som er viljen. Det kjentes som blodig hån å huske på det nu. Ingenting i verden er høiere enn menneskets sjel, annet enn Gud. – Lucy, Roy, den døde, han selv – han så dem alle som nakne sjeler, tynne, spøkelsesgrå, drivende dotter mot en bakgrunn av kullsvart, og det svarte var 420Gud, det så ut som svart for ham, fordi han var blindet, bare kunde se spøkelsesdansen, men han hadde støtt en ut i dette mørke –.

Bubbe lå veltet fremover i sengen sin og sov, og lyset stod på det lille bordet og var næsten brent ut i staken. Paul ga sig til å pakke ned sine toalettsaker i håndkofferten.

«Du har hatt fremmede, ser jeg?» spurte lensmannen inne fra stuen. «Det var riktig leit at hun skulde ringe op efter at de hadde gått da – for ellers hadde det været greit at det ikke var nogen avtale du skulde komme bort til henne. Ja for du vet, folk har jo hatt travelt med dere to da –»

«Det har de vel.»

Alvilde kom inn, påklædd, og tok Bubbe:

«Det her var sandelig leit.» Hun var aldeles rolig – virket beroligende bare ved å stå der med gutten på armen. «Så leit for fruen da, når hun får høre det. Men De er vel kanskje hjemme igjen til den tiden. Det blir vel bare for etpar dager vel, lensmann?»

«Ta en pjolter til da vel, Selmer, før vi kjører,» foreslo Kastrud. «Du har visst godt av å stive dig op. Hvilket er ditt glass –?»

*

«Ja du kan da skjønne, det kan jo komme til å ta en tid da,» sa lensmannen, da de satt og kjørte igjen. «Det kan bli spørsmål om legemsbeskadigelse med døden til følge vel. – Men tante Audhild kan naturligvis gjenta alt som dere sa i telefonen. Du vet, når fru Løvstø ringte op til dig på den tiden, så har hun lyttet, hun. Å de er grove til å lytte på centralen, vet du. Så alt i alt tror jeg ikke du behøver å engste dig så svært.»

Paul svarte ikke. Han var ikke istand til å føle nogen interesse for den side av saken – det kom nok, det visste han, og tanken på hvordan de hjemme vilde ta det. Avisene og, demret det for ham. Men det var for vidløftig å tenke på enda.

«Du Kastrud, hvis det går an å ringe op til mig der, så la mig få vite imorgen, så fort du kan, hvordan det 421står til med fru Løvstø. Om hun har lidt svært alvorlig overlast –».

«Ja du vet, du kan ikke få bruke telefonen når du sitter i varetekten. Men jeg kan gi vaktmesteren beskjed. – Kjekt menneske, den der doktor Heier – pen dame. Flink visst –».

«Ja det er hun visst. Du – og om du vilde ringe ned til Veiholmen straks du kommer hjem. Om Hans skulde være der enda. Fortelle ham det og be ham reise op til min kone.»

Det lysnet i luften da de kjørte innover en småbygate med lave, lyse trehuser og store trær i gamle haver. Vinden luktet godt av sjø – innimellem husene såes et glimt av fjorden utenfor, den likesom veltet sig frem mot morgenlyset.

«Her er det», sa Kastrud og stanset bilen. Paul steg ut. På den annen side av gaten lå en stor gul bygning med verandaer, hotellet, det var mange år siden han hadde været der. Og midt imot lå et pent, hvitt trehus på høi grunnmur, og ved siden av huset blev en stor port i et høit plankegjerde låst op.

«Og her har vi vaktmester Olsen, godmorgen Olsen, ja det er han som jeg ringte op om. Varetekt. Selmer ja. Ja det er en kjedelig historie –».

Vaktmesteren var liten og tykkfallen – Paul syntes der var noget velgjørende ved ham, ja han minnet om hans svigerfar. Han kjente med ett hvor fysisk trett og søvnig han var, da han fulgte efter vaktmesteren over et gårdsrum med haver på begge sider. Innerst i gården stod et mørkt, solid tømret hus.

«Ja det er riktig leit,» sa lensmannen til avskjed. «Men ta det nu ikke altfor høitidelig da, Selmer. Alvorlig talt så kan jeg ikke tenke mig at der er noget grunnlag de kan reise tiltale mot dig på.»

Vaktmesteren låste op en veldig solid dør og lot Paul gå foran sig inn i cellen.

Der var et lite tilgitret vindu høit oppe – det var todelt på tvers, og den øverste halvruten stod åpen på skrå inn i rummet. Fjordens nærhet kjentes som en 422ren smak i luften og en fjern, susende tone. «Vil De jeg skal lukke –?»

Det lille firkantete rummet hadde lysmalte stokkvegger. Der var en radiator og en nedfelt briks, redd op til å sove på, og en pult med sete bak som en skolepult. Nederst i det ene hjørnet skimtet en hvit plakat.

«Ja De vet at hvis det er noget De vil ha sendt ut til Dem da, så kan De få det,» snakket vaktmesteren, «en god stol og et godt bord for eksempel. Varetekts, dem kan jo få endel sånn. Janei, tobakksrøkning er nok forbudt her, De,» sa han deltagende, Paul hadde tatt en cigarett og strøk en fyrstikke. «Men De kan få en buss hos mig, hvis De vil – å jasså, De skrår ikke –.

Ja så vil jeg håbe at De får sove da. – Det er en i cellen tilvenstre her, han holdt et fælt spetakkel ista, en råkjører, vi fikk ham inn ikveld, full som en fille – men nå har han sovnet, høres det ut for.» Så gikk vaktmesteren og låste døren utenfra.

*

Da han var blitt alene, forsøkte han å be aftenbønn som sedvanlig. Men han orket ikke å røre selv ved det kaos som denne nattens hendelser hadde kastet ham ut i. Hvordan har det kunnet skje altsammen –!

Ord for ord gjentok han det som han pleide å si hver kveld. Det var vel ikke alltid han tenkte så svært meget ved det, når han sa det; det var likevel en fast formel for ønsker og sinnelag. Men da han sa dem nu, blev ordene likesom gjennemlyst av forferdelig betydning. Fra bunnen av et dyp, en manns avmakt til å se forut hvad hans egne handlinger kan føre til, blev det jammerfullt å be om hjelp, når han selv var så medskyldig.

«Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere nu og i vår dødsstund. Amen.»

«Jesu hellige hjerte, som selv har prøvet dødskampens bitterhet, forbarm dig over alle dem som skal dø inatt.»

«Jesus, du som fra korset bad din mor og din beste venn holde sammen i sorgen, vær et bånd mellem alle deres hjerter som inatt blir rammet av en felles sorg. Lær dem å trøste hverandre og vær selv deres trøst.»

423– men hvordan skal det gå til med alle oss som er splittet og skilte av å være oss selv, skilt fra hverandre av dyp på dyp. Hvordan kan jeg be for en manns sjel som jeg selv har sendt ut i mørket – mens han holdt på og vilde drepe henne som har været et bytte både for ham og mig. – Jeg har drept ham. Og hvis det hele kunde skje omigjen, så kom jeg til å gjøre det omigjen, hvis det blev nødvendig for å forsvare Lucy. Selvfølgelig vilde jeg ikke ha betenkt mig på å bruke revolveren, hvis jeg hadde tenkt på at jeg hadde den. Bakefter er det lett å be Gud forbarme sig over hans sjel – nei det er ikke lett; det er fryktelig å skulle be for en som man har gjort urett. Enda verre når rett og urett er rotet sammen – da er det en vellyst å gjøre sig hård og uforsonlig. – Visst har den mannen, Løvstø, lidt urett – like til å bli hatet av sin egen sønn. Roy ja – det er verst med Roy. Skal alle de djevelsmakter som vi slipper løs, få lov til å flire rett op i ansiktet på et barn som er i opveksten.

Herre Jesus, du har sagt, la de små barn komme til mig og hindre dem ikke. Hvorfor hindrer ikke du oss. Du bare sier, vi skal ikke – og truer oss med kvernstenen om halsen –.

Mig hadde han ikke gjort noget. Han har trodd jeg var hans kones elsker, det er klart – han vilde ha regnet sig selv for idiot, hvis han kunde tvile på det. Og hvordan han så har været mot henne og mot sine egne – det var henne som kalte ham til sig engang, giftet sig med ham og sa ham ikke hvadslags fotangler hun inviterte ham til å tråkke op i. Men si at så fikk hun selv ta følgene, at jeg vilde få lov til å bli utenfor, når hun engang hadde satt mig utenfor, – det kan jeg da ikke ønske nu heller at jeg hadde gjort. Det kunde ikke være Guds vilje heller, at jeg skulde ha svart slik. Jeg burde ikke ha sagt at jeg elsket henne. Men hun måtte da få lov til å si mig engang, hvorfor hun gikk ifra mig. Og bare kristenkjærlighet er umulig der hvor en engang har elsket –.

Latt som og forsøkt skulde jeg naturligvis. Da hadde 424jeg kommet til å føle mig som en narr, og det er sannheten. Gå omkring som en narr for Kristi skyld, som Jacob sa – det har altså jeg hatt leilighet til, men jeg betakket mig. For Bjørgs skyld kunde jeg nok, for Ruths skyld også, men pyttsann, det var bare en sånn lykke, og den var jeg aldri så verst forhippen på. Men at hun som virkelig, virkelig har været min elskerinne, skulde synes jeg var en narr – nei –.

Men denne tanken gav ham enslags trett ro tilslutt. – Hvordan det så kommer til å gå nu da, så skal jeg forsøke å ta det pyntelig, min Gud, om jeg blir gjort til narr nu –.

*

Først da han hadde strakt sig ut mellem ullteppene på briksen, merket han at han var en god del øm og lemster efter den annens slag og spenn. Men det hindret ikke at søvnen kom næsten med det samme.

Han våknet med et sett – solskinnet fylte cellen med frelsende lys, for han sanset at han var blitt vekket av redselen ved en drøm som et mareritt, så skjelven satt i ham enda.

Uvilkårlig forsøkte han likevel å huske hvad det var, han lukket øinene, og et av billedene fra drømmen dukket op igjen, ganske tydelig:

– Han hadde sett noget som en kjøkkenbenk, og på den lå en ribbet gås. Det stygge, bare lille hodet dens var blårødt, og blod hadde dryppet fra nebbet, den lange, skrukkete halsen var vridd og oprevet, med et stygt, rødt søkk, der den gikk over i brystet, som rundet sig gult og glinsende og rutet i skinnet. – Det var likesom han gikk gjennem kjøkkenet hjemme på Berven og så denne gåsen ligge der, men medett betød den, eller den var Lucy –.

Et øieblikk var det som han sank under i nattens gru igjen. Så tok han hånden fra ansiktet og snudde sig mot solskinnet. Nei. Aldri i verden. Aldri i verden skulde nogen få ham til å spørre, om hun hadde været verd hans liv –.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.