I.

119I flomtiden hendte det at elven stod innover veien som førte fra teglverket til villaen, så Paul måtte gå opover bygdeveien et stykke og ta en sti innover jordene, når han gikk hjem.

Denne kvelden var det høit og lyst gråvær; i nordvest skinte skylaget med gyldne striper av solnedgangen. Bygden var vakrest i sånt vær. Utover sletten bugnet tregruppene omkring gårdene kjølig grønne op av eng og aker som grånet, tynget ned enda efter regnværet, og den fjerne rand av skogåser blev mørkeblå.

Stien kom ut på bakken som huset lå nedenunder. Øverst på kammen var der en lund av store aspetrær, som klapret og blakret med bladene. Paul kom til å huske på Helge; han hadde spurt forleden: du, hvorfor gjør de trærne som har så mye gul mose på stammene anderledes med bladene sine enn bjerken. For bjerken gjør sånn – gutten førte armene sine sakte frem og tilbake i luften – de gjør sånn; og så ristet Helge sig fra topp til tå. Det hadde han altså lagt merke til.

Nede under lerbakken lå huset, begravet i sommermørkt løv. Elven hadde sunket litt; det gikk da an å komme ut på båtbroen nu.

Nedover bakken på nordsiden hadde han anlagt vei som gikk i slyng gjennem hans frukttreplantning. Mange av trærne kom sig pent – solen stod bent på, og han hadde arbeidet meget med å få leren gjort bekvem. Han kom forbi benken og så der lå en stor teddybjørn, gjennembløtt 120av regnet – det var da visst den som han hadde kjøpt til Lille-Erik siste jul. Paul tok den op. Jaja – det var nokså naturlig at de andre barna hadde overtatt lekene efter ham.

Han la bjørnen på kanapeen i forstuen og hengte fra sig yttertøyet. Susanna, stuepiken, kom i døren og spurte om hun skulde sette inn teen: «– frøken Wangen har ikke spist enda – hun vilde vente på Dere, sa hun, og nu er hun oppe og holder på å legge barna –»

«Takk, men da kan De vente til frøkenen kommer ned, med å sette inn.»

Malinglukten trengte igjennem hele huset. Paul gikk gjennem de tomme, skumrende stuer – la fra sig nogen aviser og tidsskrifter som hadde kommet til ham på kontoret. Inne i kabinettet stod Ruths staffeli med billedet av Synne og Helge. – Hun burde ikke gjøre mere på det nu. Det var svært likt, og kanskje godt som billede og. Hun hadde fått ikke så lite å gjøre med portrettbestillinger i de siste årene – var flink til å få frem likheten. Og det var vel ofte modellenes skyld at billedene hennes blev litt kjedelige i holdning og farve.

Han var sulten; klokken var over halv elleve. Der hadde været så meget som måtte gjøres unda borte på verket, førend han reiste nordover. Best å gå op og si godnatt til barna med det samme –.

Ovenpå var malinglukten enda verre. Døren til Bjørgs værelse stod åpen, og aftenlyset speilet blankt i det nylakerte gulv. Hele den store trappeavsatsen i annen etasje var belemret med møblene der innefra. Og borte i kroken lå Synne, i bare linnetet – hun hadde rullet op en snipp av gulvtepperullen og strakte sig ut, med morens sofaputer stablet omkring sig.

«Neimen ligger du her slik da – og ødelegger øinene dine – du kan da ikke se å lese der. Hvorfor er ikke du iseng enda?»

«Nei for tante Ruth skal bade mig – hun holder på og bader Helge nu. Og så har Helge og jeg likesom lekestue her, skjønner du. Her bor likesom jeg, forstår du.»

Hun var forferdelig skitten på benene, og linnetet 121hennes luktet skarpt. Den evige, gnagende uvilje mot hustruen blev akutt – han hadde sagt fra om det til barnepiken før og, men hun svarte at hun fikk ikke lov for fruen til å bruke mere rent tøi til barna.

Synne vrengte av sig linnetet og kom springende bort til ham, viste på hoften sin, der var det en stor gulgrønn flekk: «Ser du, det syns enda,» sa hun stolt, «pappa, jeg kunde godt ha slått mig ihjel – hadde ikke det vært sørgelig hvis jeg også hadde blitt død?»

«Jo jo, Synne – men nu gikk det jo gudskjelov godt da,» svarte han avferdigende.

For henne stod det bare som en spennende oplevelse nu bakefter. Men han husket vel den søndagen her tidlig i vår. Han hadde været til kommunion, og efterpå var han blitt med pastor Tangen over i prestegården for å få litt mat før han gikk til høimessen. Så kimet telefonen – det var bud til ham, at Synne var styrtet ned borte i skjulet og hadde fått vedstabelen over sig, de hadde funnet henne bevisstløs og fryktelig forslått. Da han suste hjemover i bilen – hvor fortvilet han hadde været: en ny sorg kanskje, og så vite på forhånd, i hans hjem kunde ingen sorg få lov til å være bare sorg, ugrumset av bitterhet, mistro, gjensidige anklager. Selv om han tidde stille – i sitt hjerte kom han også til å gjøre henne bebreidelser, og hun visste det; hun vilde komme til å si, du mener naturligvis –, jeg vet hvad du tenker –. Meget styggere og brutalere enn han virkelig tenkte – men om han vilde forsøkt å si henne sin mening så skånsomt som han kunde, så visste han, oversatt til hennes tankegang blev det så usammensatt og hårdt.

Imidlertid så hadde det jo ikke været så farlig som det så ut til fra først av: «Det gjør ikke noget vondt der nu lenger vel, Synne?» Han klemte på flekken, trykket inn mot randen av hofteskålen.

«Litt så. Jeg kan da kjenne det,» sa hun tilfreds. Øinene hennes syntes enda større og mere spillende nu, da ansiktet var blitt smalere og haken sterkere – hun var midt i tannskiftet. Synne var skutt ut over småbarnsalderen, 122hun var småpike nu – opløpen, finlemmet, fort i alle rørsler. De lange og smekre armer og ben med litt store ledd fikk faren til å tenke på groende plantestengler. Et sånt lite åtteårs pikelegeme var yndig på samme måten som unge dyr er yndige – folunger og setterhvalper og gjetekillinger. Det askeblonde håret falt nedover ryggen og brystet i lange, halvglatte lokker.

«Pappa – jeg gleder mig sånn til imorgen!» Hun stod og hoppet.

«Jamen hvordan skal det gå å få dere to op i nogenlunde tid – vi skulde kjøre klokken ni –»

Synne bråsnudde og styrtet mot Ruth som kom i døren med Helge ridende på ryggen sin.

«Godaften, Paul,» Ruth nikket idet hun lesset den lille buksebjønngutten av i sengen hans. Det hvite helforklædet hun hadde på, var drivende vått, og håret hennes krøllet og fuktig av damp og svette. «Kjære, kan du ikke gå ned og begynne da, du må da være så sulten. Det var omtrent umulig å få inn disse ungene ikveld,» sa hun smilende. «De var fullstendig ville.»

*

Det var blitt langt bortimot midnatt før de to endelig kunde sette sig tilbords i spisestuen, og temmelig mørkt. Men de lot være å tende lampen for ikke å få inn all myggen; den var en plage her nede ved vannet.

Bare den lille elektriske brødristeren glødet og kastet et svakt rødt skjær over hennes hender og litt av ansiktet, når hun syslet med den. Det minnet på en eller annen måte om hennes stemme, syntes Paul – det varme, mørke lyset.

«Jeg hadde bedt Susanna gå og legge sig,» sa Ruth, da piken hadde været inne med teen. «Det er jo ingen mening i at hun blir sittende oppe bare for det.»

Paul følte et ubestemt ønske om at piken skulde ha gjort som Ruth sa. I de siste årene hadde han vennet sig til å sitte oppe til langt på natt; det var ikke bare stillheten i huset han likte, men bevisstheten om at han var alene våken.

Han tenkte ikke selv over at han gjorde en undtagelse 123med Ruth. Han syntes om å ha henne her – en av sine egne. De andre var han på en måte kommet nokså langt bort fra i de siste årene. Siden han var blitt katolikk. – Eller det kom vel ikke bare av det; han hadde levd på en annen kant av landet lenge, og hadde giftet sig med en som absolutt ikke harmonerte med hans familie. Så han hvilte ut i samværet med henne som lot ham få føle sig aldeles fri og utvungen.

*

De gikk ut for å drive litt omkring i haven efterat de hadde spist.

«Jeg skulde ønske vi fikk godvær på turen imorgen, du. Det blir ikke noget moro hvis vi skal ha oppe kalesjen.»

«Det ser ut forresten som det vil til å klare op. En og annen skur kan vi vel komme til å få på veien.»

De var kommet helt ned til dammen. Stakittet som Paul hadde satt op for å holde ungene borte fra stranden, stod langt ute i vannet, men den opmurte båtbroen raget noget opover.

«Nu er det blitt forsent til å ro ikveld og –»

«Hvis ikke du er altfor trett –» sa Ruth. «Jeg kunde ha god lyst til å komme utpå. Bare en bitte liten tur.»

«Har du ikke for lite på dig?» Han låste op den lille grinden, og de gikk utover bryggen. Natten blev høi og lys omkring dem, som kom inne fra havens tette løvdunkel; det glinset blekt op fra dammen.

Paul rodde utover. Vannliljebladene begynte å flyte op i vannskorpen.

«Nei det er bare de gule her,» svarte han på hennes spørsmål. «De hvite, er du så glad i dem? Du skulde sett, i et vann inne ved Ronglan – jeg har aldri sett så mange vannliljer som der –»

Utpå gikk sterk strøm. Det var likesom opfriskende å ro mot strømmen. Olderbuskene langs elven stod langt uti vannet.

Han var Ruth takknemlig fordi hun satt og tidde aldeles stille – litt sammenkrøpet, med hendene puttet inn i golfjakkens ermer.

124Det lysnet av dag alt. Himmelen hadde klarnet, som om skydekket umerkelig var blitt suget op og hadde smeltet bort inn i det blåhvite hvelv. Nu var de ute på den øvre, store dammen, og så inn over bygden nordenfor. Alle gårdene sov enda; der var ikke lys nogen steder og ikke lyd, men de hvitmalte stuebygningene begynte å skinne mot grålysningen. Så dukket et ildøie frem langt inne under en skogrand, svevde og nærmet sig, og duren av bilen blev hørlig. Den strøk over broen oppe ved Narum og sendte veldige lyskegler foran sig lavt innover veien.

Fuglene hadde begynt å våkne, da de la til ved båtbroen igjen.

«Er det virkelig ikke mulig for dig å ta nogen dagers ferie,» spurte Ruth, idet han rakte henne hånden for å hjelpe henne op på broen. «Ja – nu har du været oppe altfor lenge naturligvis, og det er min skyld. Men du har sett endel trett ut, synes jeg, i den siste tiden.»

«Nu kan jeg ikke. Til høsten håber jeg det skal la sig gjøre. Men du vet jeg kommer opover og ser til dere på sæteren, hver gang jeg er på Haugen.»

*

Dagen efter kjørte Paul avsted i strålende godvær. Ruth satt foran hos ham og barnepiken baki med ungene. De jublet høit da det bar gjennem vann et stykke vei nede langs elven, og hver gang de kom til et stykke dårlig vei, hørte Paul deres frydeskrik, når bilen humpet eller sprutet op vann fra sølepyttene.

*

Han hadde sett Ruth vel installert på Haugasæteren med Gladys og barna, og dagen efter hadde han nok å gjøre nede på kleberverket. Så det blev temmelig sent før han kunde kjøre videre. Men han likte å bile om natten.

Disse bilturene mellem Berven og Haugen var egentlig den eneste hvilen han hadde kjent til i de siste årene. Kjøre bil – og kjøre alene – var hvile. Og det var jo ikke lite bare det.

Også nu da han satt og kjørte opover Dovre, seg følelsen 125av velvære over ham. Det mål av opmerksomhet utad som skulde til, gjorde at hans egne tanker måtte holde sig halvveis passive – selv om de nok rørte på sig hele tiden.

Av og til så han gløttene innover høene, som kveldsolen rødmet og gyllet på enda. Elven i dalbunnen rant stri, grågrønn og hvitriflet i strykene. Innimellem møtte en gulskummende bekk som kom ned fra lien og smatt under veien – et øieblikk hørtes bruset av den over motorduren. Dalsidene med de gamle brune gårdene lå i skygge; gjeitflokker og rekker av kuer drog nedover og klunket med bjellene, eller stod trengt sammen og baulet utenfor en grind; det var nok mange steder de ikke hadde flyttet på sæteren enda opover her. Rett som det var, måtte han saktne farten og tute til krøtter i veien.

Undres på om ikke det blir det som folk kommer til å drømme om, engang i en annen tid – hvis de gir sig til å drømme om vår tid – bilenes romantikk. Hvis trafikken til den tid kommer til å gå gjennem luften. Alle forandringene i de ytre livsformer, som vi nu har oplevd, opfinnelser og opfinnernes navner – det rotet de bare sammen, og de sociale brytninger og krigene og alt det der kommer de til å dømme ut fra sin egen tids sympatier og maktfordeling, akkurat som folk alltid har gjort.

Men de kommer til å dikte om bilene som suser avsted på de gamle landeveier, gjennem skogenes fang, mellem veiskrenter fulle av blomster, under fjellvegger med bakker og furuskog. Om folk som ligger og biler gjennem vårnatten – hvert øieblikk går det gjennem vanndammer så spruten står, og lykteskinnet stryker fremfor og lyser op skigardsstrekninger og grantrær, utkantene av mørk, hemmelighetsfull skog bakom –. De kommer til å se på oss som mennesker der enda levde tett sammen med den levende natur.

*

Han hadde bestilt aftensmat på Hjerkin, gikk ute og strakte benene sine mens den blev gjort istand. Natten 126var kold her oppe på fjellet, men det var vidunderlig stilt, sus av vann og syg av vinden ute på vidden. Sneen lå grå langt nedigjennem liene, det blikket hvitt av fonnene i høiden, der de løftet sig mot den lyse himmel. Han hadde ikke møtt en bil siden før han kom forbi Fokkstuen, hadde hatt veien helt for sig selv.

Utvilsomt vilde han gjøre bedre i å bruke denne stunden til å få bedt en rosenkrans. At han ikke hadde lyst, var bare en grunn mere til å gjøre det – han burde ta sig selv i nakken, tvinge sig til å tenke på noget annet enn sitt eget.

Det ydmygende og fortvilende var at han kunde ikke tenke selv på et sånt kort samvær med Bjørg som dette blev, uten han bentfrem gruet sig.

Gud skal vite, han så selv hvor tragikomisk det var. Men førstegrøden av hans nye kristenliv, iallfall forsåvidt som det gjaldt hans forhold til sin næste, var at han var blitt fremmed for sine nærmeste. Og lykken i hans ekteskap – slik den hadde været da – den var det forbi med.

Det første halve års tid hadde det gått glatt. Mrs. Anderson kom på Norgesbesøk tidlig på sommeren, og denne gangen opførte hun sig som en mønsterkatolikk. Det kunde hun jo ha været da hun var her forrige gangen og, for alt hvad han visste – hun ante ikke at han nogensinne hadde interessert sig for Kirken, og om sin egen krets måtte hun vel vite, at fordommene mot katolisismen var en integrerende del av selve dens mentalitet. Så hvorfor skulde hun ha innlatt sig på aldeles ørkesløse demonstrasjoner. – Nu var hun iallfall meget «devout», og i de seks ukene hun bodde hos dem ute på Berven, forsamlet hun hver kveld alle ungene – Synne og Helge og Etta og Sid og Bridget og lille Peter Pan – til en svært langvarig aftenbønn. Da kom sommetider også Bjørg inn på barneværelset, satt på en stol med hendene foldet i fanget og så andektig ut.

Men når tante Selma hadde trukket sig tilbake for kvelden, hendte det jo at Bjørg la armene om halsen hans og storlo:

127«Gud, Paul – men det er da skrekkelig komisk da – at du er blitt slik!»

«Ja komisk ja –» han lo også.

«Hvad tror du din mor vilde si, hvis hun kunde se dere, når dere ligger sånn på kne, hele hurven bortover gulvet! – Men alvorlig talt, Paul, jeg skjønner ikke at du kan like det.»

«Vet du om jeg liker det, du da?»

«Jamen hvis du ikke liker det, så er det jo hykleri da? Neitakk, må jeg få be om å dyrke Gud i mitt lønnkammer lell!»

«Man kan da gjøre det også, Bjørg. Jeg kan da dyrke Gud så meget jeg vil, når jeg er alene og. Men jeg er ikke sikker på om ikke det er det jeg mest trenger til å lære nu – at Gud er alle menneskers Gud, og at det som jeg ønsker at Gud skal være for mig, det ønsker han selv å være for alle mennesker. Uten persons anseelse. Så jeg skal glede mig for hvert menneske som yder ham tilbedelse, og jeg skal være takknemlig, hvem det så er som sier til mig, kom la oss tilbe –».

«Gjør du det, du da? Blir du sånn riktig skrekkelig glad på Guds vegne, når tante Selma reiser sig og erklærer at nu er det ‘time for evening devotions’.»devotions’.»] rettet fra: devotions.»

«Du skal ikke være så fæl til å grave og spørre, du,» lo han.

Men hun fant sig da i at tante Selma forærte barna elegante rosenkranser og krusifikser og billeder av den hellige familie og St. Patrick og «The little Flower». Og tante Selma blev dypt rørt en kveld, da hun kom inn og fant Helge stående op i sengen sin; han slikket av alle krefter på det billedet som hun hadde hengt op over hodegjerdet hans, og lot som han spiste druer av den klasen Jesusbarnet holdt i hånden.

Bjørg blev med dem inn til høimessen etpar søndager og lot ham få ta med Synne. De fylte op en hel benk. – Paul begynte å håbe hun kom snart til å følge efter ham inn i Kirken. Og da vilde nok deres ekteskap få den menneskelighet som det hadde manglet. Kanskje hun ubevisst hadde savnet det like meget som han selv, kanskje 128hadde hun selv følt hvor underernært hennes sjel og hjerte var blitt i livet, så hun kom til å bli takknemlig – bli meget frommere og mildere og bedre enn han selv var blitt. Hun sa hverken fra eller til, når han våget ymte om noget slikt til henne.

Selv hans svigermor var forbausende medgjørlig. Men han visste godt, det kom av den respekt hun næret for mrs. Andersons velstand. Mr. Anderson hadde åpenbart en viss posisjon der borte hvor de bodde. Det conventet hvor Etta gikk på skolen, så ut som et country seat med parker og sportsplasser omkring i lange baner.

Han var på det rene med at han selv vilde ikke ha likt mrs. Anderson, hvis ikke hun hadde været katolikk. Men hvad så –? At hennes religion var det beste ved henne, var helt i sin orden. Det var storartet at den ansporte henne til en viss åndelig foretagsomhet, og den var drivkraften til hjelpsomhet og gavmildhet – hun hjalp en hel del i St. Olavs menighet, den tiden hun var i Norge. Hadde hun ikke hatt en religion som fordret av henne at hun selv skulde arbeide stadig for å holde vei ryddig mellem sig og Gud, så vilde hun sannsynligvis ha været temmelig nøiaktig lik sin kusine. Hun fikk ham også til å abonnere på etpar amerikanske katolske tidsskrifter, og dem hadde han ikke så liten fornøielse av; der var ofte gode og morsomme artikler nettopp om aktuelle emner i dem.

Hans mor syntes mrs. Anderson var aldeles redselsfull, og hun viste ham uten omsvøp at hun ynket ham. Hennes sønn! som nu hadde lært å ta til takke med det mest mediokre selskap og var endt med å trives i sin kones miljø. Moren la skylden for alt, hans konversjon inklusive, på Bjørg.

Som sedvanlig hadde hennes intuisjoner ført henne på sannhetens spor, og derefter hadde hun gjort sig op nogen rent forkjærte meninger om hvordan sannheten så ut.

For selvfølgelig, når han nu måtte dømme om sitt liv som noget han skyldte Gud regnskap for, så blev en av de første ting han opdaget, henne – hustruen.

129Han hadde aldri overfor sig selv fragått, at han hadde været dum da han innlot sig med Bjørg. Men han hadde forsøkt å gjøre det beste ut av forholdet, såvidt som han selv skjønte sig på tingene. Angre på det bakefter vilde være stymperaktig. Ynkeligere krek fantes da ikke enn slike mannfolk som forsøkte å unnvike fra kone og barn, fordi det gikk op for dem bakefter at de hadde gjort en fadese, da de giftet sig, eller de undskyldte sine utenekteskapelige fruentimmerhistorier med at de hadde ikke skjønt hvad de selv gjorde dengang, og at deres koner ikke brød sig om dem annet enn som forsørgere og barnefedre, de tok ikke noget fra nogen, om de gav til en elskerinne det som hun derhjemme ikke brød sig en døit om. Bevares, det var så sant som det var sagt – han også kunde godt tenke sig forhold til andre kvinner som ikke vilde redusere Bjørgs part i ham med et eneste grand. – Men hvis han nogen gang, i sin grønne ungdom, hadde tenkt sig at ekteskap skulde være noget slikt som to personligheters fulle hengivelse til hverandre, enslags ordløs og dyp samhørighet, så var han da blitt lært av med det, så eftertrykkelig så han kjente det lenge bakefter. Ikke to mennesker som gikk op i hverandre, men to mennesker som sammen påtok seg plikter og opgaver, det var hvad det var. Og skulde det vise sig at man ikke greide å løse sine opgaver og opfylle sine plikter så godt, så ikke man lett kunde tenke sig hvor meget bedre det kunde været gjort – så fikk man bli ved å gjøre sitt beste. Og selv om man i sitt hjerte syntes ens partner ikke greide det man hadde ventet – det var ingen undskyldning for at en selv ydet mindre enn det beste som en under omstendighetene kunde prestere, eller bent frem rente fra det hele. Dumheter gjelds det ikke å angre på.

At han virkelig hadde gjort noget som han burde angre – en urett mot et annet menneske, mot henne – det var ikke falt ham inn.

Nu begrep han at det var sånn. Han hadde giftet sig som man tar imot en filipine-gave, noget man ikke har bruk for og aldri selv vilde ha falt på å anskaffe sig – 130men det vilde ikke være høflig ikke å ta imot den, og en slags behagelig overraskelse er det jo alltid i øieblikket, når en får en uventet presang. Men det var et annet menneske som han hadde tatt imot så lettferdig, en pur ung pike – og uberørt og uskyldig var hun iallfall, enten hun så var et betydelig eller ubetydelig menneske. Til en viss grad iallfall måtte det bli avgjørende for hele hennes liv, hvadslags mann han var som tok hennes jomfruelighet. Han hadde tatt Bjørg som man lukker op en konfekteske. Og han var blitt ved å leve med henne som man går og småspiser av en eske med chokolade, ikke fordi man bryr sig noget videre om slikkeri igrunnen, men når den nu engang står der like for ens hånd –.

Og nu, efterat han hadde været gift med henne i så mange år, var han kommet til å innse, at han hadde syndet mot henne – og så måtte han tilstå at han kunde ikke opdage hvordan han skulde gjøre det godt igjen –

Ikke forsøk å påvirke Deres hustru med ord, sa pastor Tangen. Men ved å leve Deres tro. Gjør Kristi hellige vilje, bevar hans ord i Deres hjerte efter Marias forbillede, vær lydhør overfor alle Guds ånds innskytelser, lær av helgenenes levnet – og ha tålmodighet, også med Dem selv. Efterhvert som De selv blir anderledes og Deres hustru forstår det, vil hun også føle trang til å tilpasse sig, så harmonien mellem henne og Dem kan bli gjenoprettet. Selv om det kommer til å ta tid.

«Men kan det ikke tenkes at hun ikke gjør det,» hadde han spurt. Det var i det første året han var katolikk at han hadde hatt denne samtalen med presten; dengang hadde han enda enslags forestilling om at en skriftefar bør kunne profetere litt også om denne verdens anliggender.

«Jo dessverre. Det ser man jo ikke så sjelden.» At dert ene ektefelle efter sin konversjon blir ved å ha det vanskelig med den annen. Det kan gå år før den annen begynner å begripe hvad konversjon innebærer. Sommetider skjer det ikke i dette liv –. Da blir det katolikkens plikt å holde ute i troskap og tålmodighet.

Det syntes ikke så svært meget forlangt da – like 131efter et skriftemål og en kommunion. Han følte sig ovenpå – skulde ikke han kunne være tålmodig som likevel glimtvis hadde sett litt av hvad Guds tålmodighet vil si. Han som hadde forsøkt å ignorere sin egen sjel – skulde ikke han kunne lære å huske, med ærefrykt og ømhet, på sin hustrus forsømte lille sjel. I mere enn åtte år hadde han levd sammen med en kvinne og fått barn med henne, og aldri tenkt på at hun hadde en sjel som en dag naken måtte møte evige avgjørelser.

*

Men ikke før var mrs. Anderson reist tilbake til Amerika, så begynte Bjørg å vise uvilje mot alle hans nye «påfund», som hun kalte det. Hvad skulde han gå i kirken for hver evige, eneste søndag –? Han hadde sitt eget soveværelse nu, han listet sig ut og tok inn til byen med det tidlige morgentog, gikk i ottemessen og var hjemme igjen til den sene søndagsfrokosten, men Bjørg ergret sig like fullt, og hun blev sint når Synne maste for å få bli med faren.

«Barna tilhører statskirken, og du er sjofel hvis du vil forsøke å lure dem over til dig på den måten. Er det kristelig, synes du, at du lærer dem op til å forakte sin mors religion?»

Paul syntes, det var han da virkelig uskyldig i. Bjørg hadde bestemt sig til å ta med Synne i bygdens kirke en søndag; det var en seks kilometer ditbort, og Bjørg kjørte selv bilen. Synne var henrykt da de drog avsted, men uttalte sig svært skuffet da hun kom tilbake:

«Presten prekte hele tiden og så sang de bestandig, så det var aldeles umulig å få bedt til Gud et eneste grand. Dem får ikke gjøre nogenting selv i den kirken.»

I det hele tatt var det ille at ungene allerede hadde fått det inntrykk – religionen var noget som pappa og mamma var uenige om. Bjørg ergret sig over alle de devosjonaliene som tanten hadde fylt op barneværelset med. Paul tok ned det meste og gjemte inne hos sig selv: «så bryr dere dere mere om det, når dere ikke får ha allting fremme på en gang». Men når moren var borte en aften, kom Synne og Helge og vilde at han skulde ta frem 132alle billedene og rosenkransene og medaljene. Aldri gjorde de det når Bjørg var hjemme. Og en kveld, mens de satt og så på sakene, fikk Synne øie på moren som kom nede i veien; de hadde ikke ventet henne hjem før med nattoget: «Skyndt dig og gjem det, pappa, for nå kommer mamma. – Vi må springe ned og møte henne, forstår du,» rettet hun sig selv og blev rød.

Han hadde bedt ut alle Gotaasene og Eberhards til middag en søndag, den første sommeren. Vel hadde Paul alltid visst, at innenfor det som han slo sammen til en enhet, småborgere, var der klasseforskjeller så skarpe som skillet mellem indiske kaster. Men personlig hadde han ikke realisert det. Bjørg fant at sånne som Gotaases og Eberhards var da sandelig ikke nogen omgang for dem, og hun brød sig aldeles ikke om at deres barn skulde være sammen med de ungene.

Ja – hun var jo redd også for at de menneskene skulde be ham om hjelp, og i det hele for at hans nye tro skulde falle kostbar. Da maksimalprisene på teglverksprodukter blev satt den sommeren, lot Bjørg til å tro, det også var på en eller annen måte en følge av hans konversjon. – Men det der var så ekkelt, så det gad han neppe tenke på –.

Latterlig og elendig var de falt ut, hans forsøk på å bli en bedre mann for Bjørg. Hvad kunde han gjøre for henne annet enn det han alltid hadde gjort – gi henne presanger, skaffe henne fornøielser. Han reiste inn og gikk i teatret med henne, de spiste på restaurant, de tok undervisning i de nye dansene. Hun kjedet sig herute på landet. Han blev med til byen og gikk på kinematograf med henne, når hun ikke kunde få annet følge. Det var det mest deprimerende han visste å sitte på kino. Alltid kom han til å tenke på de viftene av prospektkort som Lucy hadde hatt på veggen i det første lille kammerset sitt. Det var som om disse kortene i et mareritt hadde fått etslags karrikert liv –, skar grimaser med sine grovt retusjerte ansikter og hermet efter menneskelige lidenskaper og handlinger. Selv om filmene ikke var uanstendige, virket det uhyggelig uanstendig 133å se disse fotografiske illustrasjonstrykk røre sig, gråte og kysse – som enslags bakvaskelse av livet; alt vesentlig, alt forklarende, alt mangfoldig, lys, luft, farve, tempo, blev fortiet. Og latterlig var det, at det eneste han kunde gjøre, når han nu skulde forsøke å gjøre god igjen sin urett mot Bjørg, det var at han fulgte henne omkring på denslags fornøielser hvor han selv måtte øve sig i tålmodighet.

Hun krevde ikke annet av ham enn at han skulde føie henne, som han hittil hadde gjort, da det aldri dreide sig om annet enn småsaker. Og hun blev forbitret, fordi der nu var punkter hvor han ikke kunde gi efter.

De to Wienerbarna som han hadde villet ta i huset forleden sommer, var han blitt nødt til å innkvartere på en gård oppe i dalen. Frans derimot hadde han ikke villet si op. Det var en katolsk ung gutt som pastor Tangen hadde bedt ham skaffe arbeide, hvis han kunde; han var ikke mors beste barn, det sa presten uttrykkelig, og det vilde være bra om han kunde komme bort fra Kristiania. Frans hadde certifikat, men det var avtalen at han også skulde arbeide i haven. Han var dørgende lat, og misfornøid fordi det så sjelden blev bruk for ham i egenskap av chauffør; ellers var han nokså snild og fredsommelig, men nogen reklame for den katolske Kirke var han ikke akkurat. Bjørg hadde en viss grunn til å ergre sig over ham, men Paul syntes, når pastor Tangen for en gangs skyld hadde bedt ham gjøre noget for en trosfelle, så –.

*

Og så, plutselig skiftet misstemningen mellem ham og hustruen – fra små gnagende irritasjoner og skjærmysler om småtterier – til alvor.

Bjørg opdaget at hun skulde ha et barn igjen. Hun blev aldeles fortvilet og utav sig av raseri. Det var ved nyttårstid 1920.

Han hadde jo alltid visst, at det var ett av de punkter hvor han og hun var fundamentalt forskjellige. Han hadde forsøkt å bringe sin egen samvittighet til taushet 134med resonnementer og citater av andre folks meninger. Her, som i så mangt annet, syntes han, at det som Kirken lærte dogmatisk klart og konsist, var ikke annet enn hvad han selv hadde ant, uklart og forvirret av frykt for konsekvensene, hvis han reflekterte sine skjulteste instinkter igjennem til klare tanker. Det var det hele.

Men vil en mann si til en kvinne slikt, så får han selvfølgelig det svar som det ikke er mulig å ta til gjenmæle mot: at det er ikke ham som skal løpe nogen risiko, han skal ikke bære byrdene og lide plagene, og det er så lettvint å fordre, en annen skal ofre sig for ens instinkter og idealer og prinsipper. Og en mann er nødt til å holde kjeft – selv om han vet han også er villig til å bringe ofrene for sine prinsippers skyld, han også er villig til å ta konsekvensene fullt ut av det han gjorde, da han valgte å bygge op sitt eget hjem. Men han vet tilstrekkelig om mannfolks sjofle og féiske uansvarlighet overfor kvinner i almindelighet og om ektemanns-råskap i særdeleshet til å måtte tie, bare for skams skyld. Og han er sig bevisst, han også har naturligvis gjort sin hustru vondt en masse ganger uten å vite om det, har plaget henne av tankeløshet og av mangel på fantasi og fordi det er henne som er der bestandig, når han selv er gretten eller trett eller optatt av tankene på plagsomme ting –.

Bjørg hadde latt ham vite for tre år siden, da de hadde fått Helge, at nu syntes hun hun hadde gjort sin borgerplikt: gutt og pike, det var ønskebarn. Hun omtalte dem leilighetsvis som: «de to barna jeg har gitt dig.»

Nu var det jo sånn, at hun opfattet forholdet mellem dem, mann og hustru, som om hun skjenket ham noget overmåde verdifullt for en mann – selv om hun altså ikke riktig kunde begripe hvorfor mennene skulde være så avhengige av det der, og hun følte sig nokså overlegen overfor ham og hele hans kjønn, fordi hun altså ikke var sånn avhengig. – Det siste stemte forresten ikke så aldeles med sannheten – hun forlangte iallfall hans tilnærmelser som en hyldest og en erkjennelse av at han ikke kunde være henne foruten. Men erotisk var hun 135naturligvis ikke – enda hun var nokså kjælen og kunde være bent frem klenget, på en backfischaktig og umoden måte som ofte blev nokså brysom. – En annen mann hadde kanskje snarere evnet slå erotiske gnister av henne, en som ikke vilde ha opdaget hvor uvoksen hun var, men hadde møtt henne som sin make, med en annen art av egoisme enn hans egen – mere krevende og kommanderende. Men det kunde nu engang ikke han.

Allikevel hadde han alltid trodd, at når hun snakket om barna deres som om det var to veldige premier hun hadde skjenket ham til belønning for god opførsel – så var det bare en talefigur hun hadde snappet op i bøker og dameblader. Han hadde været viss på at i virkeligheten var hun på sin måte like så glad i ungene som han var. For henne også var de to små undere, rikdom og ansvar, alvoret og spøken i livet, dyrebare Guds kunstverker som de to hadde fått lov til å ta vare på. Fanden, visst var hun en anemisk liten sjel, så sunn og frisk som hun var av kropp; ingen kunde kreve at hun skulde avgi noget overmål av livsvarme til nogen annen. Men sett at hun hadde blitt gående som gammel jomfru, arbeidende for fremmede mennesker – det vilde hun sandelig ikke ha trivdes ved. Nu tok hun det bare som en selvfølge at hun hadde mann og barn, fordi hun ikke evnet forestille sig noget annet enn det som engang var.

Det hadde han trodd. Og i virkeligheten trodde han det enda. Og det hadde været enslags barnaktig stedighet, når hun ikke vilde la sig blidgjøre efterat hun hadde fått gutten heller. Hun hadde vel ikke tenkt på den mulighet, hun mere enn han selv, at de kunde miste Lille-Erik. Han hadde været så kjekk og frisk da han kom til, akkurat som de to eldste. Dem hadde de aldri hatt nogen forskrekkelse med for alvor, og denne lille her trivdes og utviklet sig normalt hele tiden, han med.

I februar, da han var fem måneder gammel, døde han så av hjernebetendelse.

Det hadde været forferdelig – å se det lille barnet lide slik; han hadde skreket nogen ganger som i den ytterste pine og redsel. Hans sa at gutten var bevisstløs, 136kjente neppe selv det som skjedde i det lille legemet hans. Det var ikke til å holde ut allikevel – når en stod aldeles maktesløs. Så døde han. Det var det beste for ham selv, sa Hans, ikke godt å vite hvordan barnet var blitt efterpå, hvis han hadde stått det over.

Og så Bjørgs ansikt, lammet av redsel, øinene hennes vidåpne, svarte og vettskremte. Hun rømte ut av sykeværelset når Erik skrek, satt og krøp sammen nede i stuene, dukket sig, når han kom inn.

«Kan du ikke be om at vi får beholde ham?» hvisket hun forskremt. Hun torde ikke se ham, da han var død – ikke før næste dagen.

Bakefter vendte hun sig mot ham i sin fortvilelse: «Du, du tror naturligvis det er straffen fordi jeg ikke vilde hatt ham –.»

«Nei Bjørg, det tror jeg ikke.»

«Jo du gjør, nekt ikke, jeg vet at du gjør det. Jeg er sikker på at du tror det er straffen fordi jeg ikke vilde ha flere barn. Hvorfor tror du ellers at Gud skulde ta fra oss Lille-Erik? Hvad hjalp det at du bad, for vi skulde få beholde ham – kan du se da, hvor mye Gud bryr sig om at du flyr i kirken hver eneste søndag og ber både morgenbønn og aftenbønn og korser dig ved bordet og alt det der –. Håh nei – det er nok ikke det som skal til. Å – kunde han ikke fått sloppet å lide slik i det minste – han som var så liten –.»

Men det hadde de da visst alltid, at der var små barn som led og små barn som døde. Hun også hadde visst det, hun også hadde levd gjennem hele krigen – og det hadde ikke forstyrret hennes tro på at Gud var god og medgjørlig mot alle ordentlige mennesker. Så lenge det ikke var deres barn som måtte betale sin del av hele slektens gjeld. Erik hadde betalt, før han selv nådde å få gjort gjeld for egen regning. Men det vilde ha været fåfengt å forsøke om han kunde forklare henne den forklaring han selv hadde akseptert. Han forsøkte å holde fast ved den nu, da hans eget barn var blitt valgt ut til å lide skyldfri og gå bort for å ta imot sin arbeidslønn med Kristus. Men til Helge og Synne sa han, at nu 137hadde de en liten helgen som var deres egen, og når de nu bad, så skulde de også be Lillebror om hans forbønn.

Bjørg gikk omkring, taus og forskremt, men hvert forsøk han gjorde på å bryte isen mellem dem, møtte hun med mistro og fiendtlighet. Ungene merket at der var noget galt i hjemmet; de blev stille og forsagte, når de måtte være inne sammen med foreldrene. Når de var ute, var der gudskjelov ingenting iveien med dem.

Han fikk ut Ruth for at hun skulde begynne på det portrettet av barna som han hadde lovet Bjørg i fødselsdagspresang. Det hjalp litt på Bjørgs humør; Ruth hadde alltid været svært hyggelig mot henne, og hun beundret Ruth og vilde svært gjerne komme sammen med sånne «morsomme mennesker», som Ruth omgikkes. Men da Henrik Alster skrev og foreslo Bjørg at hun skulde følge med Lillian op på det nye sanatoriet hans og være deres gjest der en tid, grep hun begjærlig hans innbydelse. Nu hadde hun været hjemmefra en fem ukers tid.

*

Paul kjørte videre i den lyse sommernatt. At veien over fjellet var farbar, var akkurat såvidt sant; der lå meget sne enda. To ganger blev han sittende fast i fonner og måtte ut og spade sne. I solrenningen svinget han inn på sanatoriets tun, og Henrik selv kom ut i slåbrok og tok imot ham: «Kaldt å kjøre over fjellet vel?» Neida, det var ikke noget å snakke om at det var blitt litt sent – eller tidlig, rettere sagt. «Jeg har mat og pjolter til dig inne på kontoret –.»

Jo, han syntes da at Bjørg hadde kommet sig riktig godt, sa han. Berit var heroppe med Lillemor. De hadde hatt endel gjester – ikke mange enda, men der hadde meldt seg flere for ferien.

Så fulgte han Paul over til den nye bygningen: «Fra imorgen av skal du få et værelse i hovedbygningen ved siden av Bjørgs. Men for inatt – jeg tenkte du vilde gjerne slippe å vekke henne og få sove ut imorgen.» Han gjespet selv.

138Alster hadde kjøpt Syrstad sist i krigstiden, og så hadde han fått den idé, da rasjoneringen var blitt avviklet, at han vilde bygge et stort, moderne turisthotell eller sanatorium på gården. Når Dovrebanen blev åpnet, skulde det nok vise sig at det hadde fremtiden for sig. Han fikk Lillian Selmer med på foretagendet. Hun hadde spekulert med og uten hell, efterat hun var blitt enke, og dessuten syntes hun at hun var da altfor ung til ikke å ta noget arbeide, så hun skulde altså være den fagmessige ledelse.

Paul hadde hatt sine betenkeligheter og nevnt dem for stemoren: Alster hadde kjøpt Syrstad til toppkrigspris og bygget om og innredet så dyrt som mulig. Han likte ikke selv å tale imot Henriks forslag, men faren hadde avkrevd sine sønner det løfte før han døde, at de alltid skulde støtte Lillian så godt de kunde. Hans rådet imidlertid til; han lekte sig nokså lystig med de pengene som han hadde fått med sin kone. Så insisterte ikke Paul videre på at Lillian skulde la sig råde av ham.

*

Bjørg kom og banket på hans dør næste morgen, mens han stod og barberte sig. Og han hadde allerede vent sig av igjen med den møisommelige erhvervede vanen fra sine første ekteskapsår – finne sig tålmodig i at et fremmed menneske var inne i rummet hos ham, mens han klædde på sig.

«Du kan da skjønne jeg lengter gresselig efter å få høre riktig ordentlig, hvordan barna har det.» Hun satte sig i gyngestolen; hun så godt ut i en sort- og hvit-mønstret, tynn silkekjole. Da han var ferdig med å vaske sig, kalte hun borte fra stolen: «Skal du ikke si ordentlig goddag til mig da, Paul?» Stemmen hennes var sprø, som litt engstelig. Bakefter hadde han en mismodig fornemmelse av at han hadde visst ikke klart å legge noget videre hjertelighet i det kysset han hadde gitt henne til hilsen.

«Vil ikke du gå over og begynne å spise, Bjørg – jeg kommer efter om et øieblikk.» Han hadde ikke lyst til å ha henne sittende der, mens han bad morgenbønnen.

139Da han litt efter skrådde over tunet op til hovedbygningen, visste Paul at Synne kunde nok hatt grunn til å skjenne på ham idag, sånn som hun sommetider gjorde med Helge: «Jeg tror ikke du tenkte ordentlig på Gud, når du bad –.»

*

Han måtte kjøre tilbake igjen allerede dagen efter, og gudskjelov for det. Uoplagt var han til å være sammen med folk ihvorsom var. Og de gjester på sanatoriet som han hadde talt med, var iallfall ikke slik at han fikk mere lyst til det. Det var en grosserer Schjistad og frue, som Bjørg åpenbart hadde sluttet sig til heroppe. Paul blev ikke mere enn måtelig fornøid da han hørte at Schjistads også skulde reise imorgen, og Bjørg hadde avtalt at de skulde kjøre ifølge over fjellet, så kunde de spise aftens sammen på Dombås, før de skiltes. Men han kunde ikke finne på noget påskudd til å undgå det. Nå, det var jo forresten en bagatell da –.

Schjistad skulde videre til utlandet, bare stanse i Kristiania en dag eller to. Og om eftermiddagen, da de satt sammen ute på verandaen alle fire, foreslo Schjistad at fru Selmer skulde bli med dem; det var invitasjon, de skulde reise i bilen sin, og de vilde sette sånn pris på om de kunde få med sig fru Selmer. Berlin – «bare tenk på alt som du kan få kjøpt der, Bjørg,» sa fru Schjistad. «Du som sier du ønsker dig sånn en ny skinnkåpe – selv om tollen altså kommer til, så blir det så rasende billig. – Eller om du vil vente til vi kommer til Paris.» De skulde gjøre en utflukt til fronten i Flandern og Nordfrankrike også – det måtte da bli så interessant.

Paul forsikret, det lot sig ikke gjøre. «Det blir altfor anstrengende for min kone også, som nettop har været syk og overnervøs. Du kan trenge å komme en stund op på sæteren nu – og barna gleder sig sånn til du skal komme hjem til dem.»

«Kjære, det blir da bare for tre uker, Paul. Jeg er viss på at Ruth passer nok så godt på dem så, den lille stunden –.»

140«Vi kan ikke be Ruth om å bli og passe barna. Hun har leid hus på Vasser sammen med Marie Aaser. Dessuten vet du at det vil ta en tid før du får ordnet med pass. Du kom til å hefte grosserer Schjistad.»

Han kunde ikke gi henne penger til en slik utenlandsreise nu; som sedvanlig hadde han store utgifter i forretningene. Og han syntes det var en vemmelig ting med disse turistreisene til krigslandene.

I årenes løp hadde han vent sig til hennes små sproglige unoter. I den første tiden de var gift, hadde han forsøkt å rette på henne av og til, men så merket han at det såret henne. Denne eftermiddagen irriterte det ham med ett aldeles forferdelig, hvergang hun sa «å nu», istedetfor «å nå», og «når» istedetfor «da». Fru Schjistad var fra det samme dialektområde.

Ikke før var de kommet op på værelsene sine om kvelden, så begynte hun:

«Paul, – vet du hvad, jeg synes, når Schjistads er så søte og vil ha mig med på den turen –. Du har jo aldri tid til noget, du, med dig kommer jeg da visst aldri mere til utlandet! Og når man altså blir tilbudt en sånn rasende interessant utenlandstur aldeles gratis –.»

«Jamen man kan ikke ta imot en sånn innbydelse fra vilt fremmede mennesker, Bjørg. Du har kjent fruen i fjorten dager, og jeg har ikke sett dem for mine øine før idag.»

«Nei vet du nu hvad! Det kan en da se med et halvt øie, det, at Schjistads er fine, nydelige mennesker. Og jeg vil bare si dig, jeg er blitt ordentlig godt kjent med dem, jeg. Hjørdis Schjistad regner jeg virkelig for min veninde!»

«Ja ja, de er visst svært elskverdige folk. Men du kan likevel ikke ta imot noget sånt av dem. Dessuten har jeg ikke råd til å gi dig en sånn reise akkurat nu – det er sant det, Bjørg! Ja for du vet, du kunde allikevel ikke ha tatt imot annet enn akkurat skyssen –.»

«Pss! Jeg kommer simpelthen til å spare penger, farr! For jeg kjøper en masse som jeg og barna trenger – tenk på valutaen da vel!»

141«Har du virkelig lyst til å gå dernede og være ‘valutaschwein’ da?»

«Pss! Det er jo bare dumhet av dem det. De skulde heller takke til, synes jeg, fordi fremmede kommer og legger efter sig penger hos dem – Paul,» sa hun bønnlig. «Synes du virkelig ikke jeg kunde trenge den lille opmuntringen da? Før jeg skal hjem igjen til Berven og alle de triste minnene?»

Fordi det berørte ham så ille at hun skulde si dette, gjorde han sig umake for å svare blidt:

«Ja ja pus, jeg skjønner nok det. Men hør nu her – jeg skal gjøre mitt beste iallfall, så kunde det vel hende at jeg fikk ordnet mig så vi to kunde reise ut sammen – en liten tur nu i høst.»

«Å jo! Jeg synes jeg så det! Du kommer nok og forteller du får ikke tid allikevel – annet enn til å reise på jakt, for det får du da alltid. Forresten så har du jo avtalt med pappa om jakttiden – vil du narre ham kanskje –?»

«Med din far skal jeg nok få ordnet det, Bjørg.»

«Eller så får du ikke råd! Det er svært så lite du har råd til, synes jeg, siden du blev katolikk.»

Paul svarte ikke. Så kom hun bort til ham:

«Omforladelse, Paul – jeg mente ikke å være stygg! Men kan jeg ikke få lov da – jeg vil så rasende gjerne!»

«Nei, har jeg sagt. Man tar ikke imot sånne innbydelser fra folk som man ikke kjenner bedre.»

Bjørg slapp ham, stod et øieblikk. Så trampet hun i gulvet, rente inn på sitt eget værelse og smelte igjen døren, vred nøkkelen om i låsen.

Paul ønsket inderlig at hun ikke måtte finne på å låse op igjen.

*

Næste dagen hadde han og Alster en lang samtale om teglverket. Men derefter hadde Paul ikke annet å gjøre enn gå og lengte efter å komme avsted. De skulde kjøre når de hadde drukket kaffe.

Det gjorde det ikke hyggeligere at Berit var her. Han 142kom aldri over det, at han følte sig genert når han måtte være sammen med henne og Henrik nu.

Det var ene og alene fordi han var i sånt elendig humør, at han kom til å være ufordragelig mot Lillemor. Men det ergret ham også å se, hvordan jentungen hadde stelt sig til – kortskjørtet, med kortklippet hår, pudret, sværtet omkring øinene og rødmalt på munnen. Henne klædde det nu rent ille; hun var lik sin mor, høi og sterkbygget, med litt grove trekk og svært brunet. Allikevel hadde han synes at Lillemor var blitt pen, da hun besøkte dem for et års tid siden på gjennemreise til utlandet. Hun hadde hatt en deilig, mørkladen teint, frisk munn og praktfulle, mørke øine. De hadde alltid været så gode venner, han og Lillemor.

Hun satt ved siden av ham ved middagsbordet og fortalte om sitt samvær med hans bror i Paris:

«Fryktelig søt mot mig da, ser du! Var på farten med ham u-stan-selig! Jeg foreslo ham å reise hjem med mig, jeg – lovet å passe så godt på ham. Men nei da. Ikke det engang kunde friste ham. Jeg synes det er synd altså, at det aldri er blitt no ordentlig ut av onkel Sigmund. Men han kommer sig nok al-dri bort fra Paris da, ser du. Det kan jeg forresten godt forstå. At han derimot ikke kan komme sig bort fra den derre dama si – det skjønner jeg mindre! Gud, så gæren hu var på mig! Men jeg var Siggens chum, jeg, ser du – å du slette tid som vi moret oss sammen! Han syntes det klædde mig så storartet med bobbet hår. Syns du det, onkel Paul?»

«Nei, jeg synes det er synd.»

«Synd? Åh! Ja det gjør du naturligvis. Skjønt altså ikke jeg begriper, hvad syndefullt det kan være i å klippe av sig håret –»

«Å sånn –» Paul lo. «Neida Lillemor – det var det vakre håret ditt jeg syntes det var synd for.»

«Isj det! Hestetagl – akkurat som mors. Og så tungvint å ha da. Nå, du tror altså ikke det er tegn på dyp sedelig fordervelse, du da, om jeg pusser op fasaden min med sånn litt pudder og lebestift ogsåvidere –?»

143«Nei velsigne dig, barn. Jeg er viss på at du er akkurat like søt og god som du var da du var liten pike – og sommetider glemte å bruke servietten din, når du hadde spist.»

«Gud hvad er det du mener?»

«Jeg mener det kommer da vel ut på ett, enten småpiker lar være å tørke sig om munnen når de har gnagd kyllingben, eller de gjørs på og kliner mel og rødt fett omkring truten sin –.»

«Nei nå må jeg si! Er du virkelig så gammeldags, onkel Paul! – Du må nemlig ikke tro at herrer i våre dager er av din mening. De syns såmenn ikke at et ansikt som er sånn litt forskjønnet, er mindre innbydende – til å kysse på for eksempel. –»

«Neida Lillemor – du var ikke så forferdelig ren og pen alltid i gamle dager heller, når du kom og vilde kysse mig – og jeg syntes du var riktig innbydende lell!»

«Ja det kan du huske på at du skal få slippe nu! – Men det er formodentlig dette gamle tøvet om at vi kvinner skulde være mindre renslige enn mannfolkene –.»

«Ss da, barnet mitt. Jeg har aldri påstått at renslighet var nogen dyd, men en nydelse. – Og hvis ikke dere vil ta konsekvensene, når dere har nydt et bad, men skynder dere og smører dere inn igjen med mel og annen mat og kalorier, så skal ikke jeg ta forargelse av det –»

«Det er det verste jeg har hørt! Du sier rent ut at vi er griset når vi bruker kosmetikk. – Jaja, det er godt at ikke alle er av din mening. Så skulde vi altså været nødt til å gå og se ut som hurper og fugleskremsler for at dere skulde gidde spendere klem og sånt på oss –»

«Neida, så ille er det da ikke. Vi er nu slett ikke så pertentlige alltid når det gjelder denslags –»

«Gud, hvor ekkel du er blitt på dine gamle dager,» sa Lillemor indignert.

144Idet de gikk ut for å sette sig i bilen, erklærte Bjørg at hun hadde lyst til å kjøre.

«Å nei da, Bjørg. Veien er så dårlig lange stykker så.»

«Hvorfor kan jeg ikke få lov da, når jeg har sånn lyst –»

Paul stod fremme og startet motoren, da Bjørg sprang op og satte sig ved rattet.

Paul sa farvel enda engang raden rundt – til Henrik og Berit og Lillemor og Lillian: «Så, Bjørg, får du være så snild å la mig få slippe inn da.»

Bjørg slo ut med hånden, viste på sætet ved siden av sig: «værsgod, min herre og husbond!» Øinene hennes glinset, og hun var svært rød i ansiktet. Ikke at hun på nogen måte hadde drukket formeget. Men det merkedes straks på henne når hun hadde fått noget. Og den svenske punsjen som Henrik hadde bragt for dagen midt i forbudstiden, hadde gjort voldsom lykke hos damene. Ja ikke bare der da –.

«Seså, Bjørg, flytt dig nu, så er du snild. Jeg vil ikke at du skal kjøre. Nu iallfall – hvis du vil løse mig av siden så –»

Hun lo sint og hånlig: «Jeg vil kjøre nu –.»

Han bøide sig inntil henne og hvisket:

«Bjørg – når du nu vet at jeg aldri smaker en dråpe når jeg skal kjøre. Og jeg vil ikke at du gjør det like efter en bedre middag –.»

Hun så betuttet på ham – blev mørkerød i ansiktet og flyttet sig, uten å si et ord.

*

Paul kjørte de første tredve kilometerne så lovlig som han aldri hadde kjørt før i sitt liv. Han næret ikke det fjerneste ønske om å hale inn på Schjistads bil.

Bjørg satt og så rett frem for sig, og svarte med enstavelsesord hver gang han sa noget til henne. Engang da en bil som ikke hadde tutet, plutselig kom imot dem i en bratt bråsving, hvor der var isskjold over veien, gratulerte Paul sig selv hjertelig. Bjørg var i det hele ikke noget flink til å kjøre – blev nervøs for det aller 145minste – og likevel vilde hun for eksempel aldri saktne farten i svingene. Han var alltid redd når hun styrte bilen, og utstod det ikke, når hun hadde med sig barna.

De kjørte gjennem Opdal, nærmet sig et landhandleri.

«Vil du jeg skal stanse. Er det noget du vil ha? Du hoster litt, synes jeg – vil du ha noget sukkertøi for det?»

«Neitakk.» Hun fnyste. Litt efter sa hun hånlig: «Du skjønner da vel at det er bare fyllesjuke jeg er rusten i halsen av!»

«Nei nu får du gi dig! Det er da ikke nogen ting å være fornærmet for. At du drakk litt vin til maten og et glass punsj til kaffen – hvorfor skulde du ikke det. Jeg gjorde det ikke, fordi du vet at jeg synes ingen burde gjøre det når de skal kjøre –»

Bjørg begynte å gråte.

«Å nei da, Bjørg. Syns du virkelig det er verd å spandere tårer på en sånn bagatell!»

«Å nu. Du syns det er en bagatell bare, at du har en fordrukken hustru!»

Paul lo. Så sa han alvorligere: «Du vet meget godt selv at du misforstår mig med vilje nu.»

«Midt for nesen på de alle sammen sier du til mig at jeg ikke får lov til å kjøre, fordi jeg er full! Og du – du vil likesom være den fine, dannede mannen som skal belære mig om hvad som er passende eller ikke! Du som altså sitter og sier til Lillemor at du syns det er urenslig å pudre sig og bruke rouge – mens Lillian sitter skrås overfor dere og hører hvert ord! Ja det var et syn å se på Lillians ansikt!»

Paul blev ildrød i hodet. Det var aldeles sant. Men han hadde virkelig ikke husket på Lillian – han hadde ikke sett henne umalt siden han selv var bitte liten. Så Lillians maling var likesom blitt Lillians naturlige åsyn for ham.

Derefter vekslet de ikke et ord på veien opover Drivdalen.

På Kongsvold stod Schjistads bil, og de gikk inn og fikk kaffe. Bjørg virket temmelig ophisset. Og da de 146kom ut i tunet igjen, gav hun sig medett til å løpe opover mot den annen bilen: «Schjistad, Schjistad! Får jeg lov til å kjøre med dere – det er noget jeg må snakke med Hjørdis om!»

Grosserer Schjistad så ikke mere enn nokså fornøid ut, der han stod og flyttet om på bagasjen bak i bilen for å skaffe plass til damene. Paul forholdt sig aldeles passiv. Bjørg skrek «na-na» og «ta-ta, velkommen efter» og viftet spasmodisk med endene av det hvite automobilsløret sitt, da de kjørte bort.

*

Da han kom frem til hotellet på Dombås, var de andre der ikke. Paul bestilte aftensmat til sig selv, og så gav han sig til å ringe op alle de stedene nedover dalen, hvor han kunde tenke sig at de hadde stanset. Flere steder var telefonen stengt så han kom ikke frem. Men langt om lenge blev det ringt op fra ett av hotellene på Otta: det selskapetselskapet] rettet fra: selvskapet (trykkfeil) som han hadde spurt efter, satt der og spiste nu.

«Takk. Vil De være så snild å be fru Selmer komme i telefonen.»

Han hørte på Bjørgs stemme at hun var svært ophisset.

«Nå – dere er der. Nei jeg måtte jo bare få rede på hvor dere hadde stoppet. Vil du være så snild å bestille et værelse til mig da. Jeg spiser her, før jeg tar videre. Takk skal du ha.»

Da han kom ned til Otta, var Schjistads reist videre for halvannen time siden, blev det sagt. Der lå et brev til ham inne på hans værelse.

«Jeg blir med Schjistads videre til Kristiania. Og så reiser jeg altså med dem til utlandet. Du må nemlig ikke tro at du kan by mig hvadsomhelst!
Bjørg.»

Paul gav op å følge efter dem, og slo sig til ro på hotellet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.