VI.

425Ved firetiden næste eftermiddag kom advokat Hauan ut til ham. – Et visst nervøst ubehag følte han naturligvis enda, når vaktmesteren låste celledøren op og igjen med sånt stort spetakkel, men han vennet sig vel til det.

«Ja dette var riktig en lei nyhet å få på morgenkvisten.» Arnt Hauan rystet hans hånd eftertrykkelig. «Det behøver jeg vel ikke si dig at jeg synes.»

«Nei, det var vel. Sitt da, du.» Vaktmesteren hadde flyttet inn en kurvstol; Paul satte sig selv på den lille skolebenken, flyttet nogen bøker fra pulten ned på gulvet, så Hauan kunde få lagt fra sig dokumentmappen sin.

Paul opdaget medett – han hadde igrunnen aldri lagt ordentlig merke til det før, men det såes da på Arnt Hauan også at de var ikke unge lenger. Han hadde et kraftig, rundt hode uten tinningflater, rødbrunt i hud og hår, men nu var håret blitt tynt og gråsprengt, og det fyldige ansiktet var ripet av fine rynker. Han hadde alltid været det en forstår ved en røslig kar, men nu var han blitt temmelig tykk – det var vel bilens skyld, blandt annet –.

«Ja, først var jeg ute og snakket med lensmannen da. Jeg skulde hilse dig fra ham og si, at man antar ikke der er nogen fare for – damens – liv. Men hun har fått nokså stygg medfart. Så der kan ikke bli tale om å opta nogen forklaring fra henne foreløbig. – Ja, Kastrud mente hun bør ikke overføres til det katolske hospitalet før hun har forklart sig.»

Paul tidde.

«Det er like godt at jeg sier dig det som det er, Selmer. Jeg kommer like fra politimesteren. Ja – siktelsen mot dig kommer altså til å lyde på overlagt drap. Det er den fordømte revolveren som du hadde på dig.»

«Ja vel.»

«Du vet at du kan avslå å forklare dig.»

«Men det vil jeg selvfølgelig ikke. Det må da være det greieste at de får min forklaring. Selv om jeg blir nødt til å si det som det er, at når jeg tok med mig 426revolver, så var det fordi jeg tenkte at jeg kunde få bruk for den.»

Hauan satt og klasket sig inni den venstre hånden med lorgnetten:

«Du forstår. Den rettslige forundersøkelse kommer naturligvis også til å gjelde ditt forhold til fru Løvstø. Det har selvfølgelig ingenting å gjøre med sakens realitet – ikke foreløbig, da spørsmålet er om der skal reises tiltale mot dig eller ikke. Blir du tiltalt, så vet du at det er noget annet – overfor lagmannsretten. Men indirekte kan det naturligvis prejudisere forundersøkelser i den ene eller den annen retning.»

«Ja vel.»

«Derfor lot jeg også falle nogen ord om det hos politimesteren, at i og for sig er det ikke så enestående fra din side, når du har vist dig generøs mot en dame som har stått dig meget nær engang –.»

«Å nei, ikke bruk slike uttrykk, da gett!» Paul lo nervøst. «Jeg var forlovet med henne, nokså offentlig, i en tre års tid –.»

«Gjerne det. Jeg mener altså at det bør bli oplyst at du alltid har været villig til å hjelpe, hvor du kunde. Din familie, katolske foretagender, arbeiderne dine på Haugen, tildels ute på Berven også –»

«Nei, for Guds skyld, alt det der får du sandelig holde utenfor,» sa Paul kort. «Dette er min begravelse, og la oss ikke dra inn noget uvedkommende.»

«Som du vil. Inntil videre iallfall. Men du vet at hvis det skal bli rettssak og jeg skal være din forsvarer, kan jeg bli nødt til. – Ja, for du skjønner da det, Selmer – hvis det blir oplyst at du som selv har kjempet med vanskelige økonomiske forhold i en årrekke, har forært denne damen en fire tusen kroner i løpet av et års tid. Du har solgt det berømte Herrebøfatet ditt tilmed – Skaare tilbød mig det i forrige uke. – Så kan du vite at folk flest vil neppe tro du har gitt fru Løvstø alt det rent for ingenting –»

«Nei, jeg er da ikke født igår!» Paul lo. «Du har vel gjerne ikke trodd det, du heller, Arnt?

427«Jeg har ikke trodd noget, jeg.» Hauan blev litt rødere. «Det vil si, trodd og trodd. Jeg kan gjerne innrømme at jeg likte ikke noget videre dette rennet ditt i den butikken hennes sent og tidlig. Særlig sent da. Vi har jo i virkeligheten hatt en viss respekt for dig da, – dine gamle venner. Du var da kar for å leve ditt eget liv, efter det som du syntes var god moral, og gi det døden og djevelen hvad folk sier og mener, og skikk og bruk er. Så jeg må si at jeg likte ikke den tanken – at nu var kanskje du også kommet på galeien – kanskje til med du skulde rote dig op i skilsmissevrøvl og slikt, akkurat som en hvilkensomhelst annen spissborger –»

Paul smilte litt og rystet på hodet. Han så på klokken: ««Det er fem vi skal være i forhørsretten?»

«Ja, der kommer bil efter oss. Alt i alt så kan jeg allikevel neppe tro der vil bli utferdiget tiltalebeslutning mot dig. Men du vet at nu har vi påsken da, og efterforskningen vil ta såpass lang tid, og en siktelse som denne, den skal helt frem til riksadvokaten – så du må nok være forberedt på at de vil beholde dig i varetektsarrest en måned iallfall.»

«Ja vel.»

Vaktmesteren raslet og låste op; bilen var kommet.

Det var som det skulde være evig lenge siden han hadde været ute i fri luft, syntes Paul – han stanset i gården et øieblikk og tendte en cigarett:

«Er det sorenskriver Vilnes som skal administrere retten, vet du det?»

«Ja – kjenner du ham?»

«Det var en venn av min far.»

«Guttens forklaring går i høi grad i din favør,» sa Hauan, idet de satte sig inn i bilen.

«Gutten? De har da ikke latt barna forklare sig? Om det som hendte inatt?»

«Jo, lensmann Kastrud gjorde det. Imorges, før moren blev kjørt på sykehuset. Ja, det er sant, jeg skulde hilse dig og si at hans svigermor tar barna bort til sig på Fosser sålenge, så dem skulde du ikke lenke på foreløbig.»

428«Nå, det var da enda bra.» Paul tidde litt. «Når jeg tenker på de to ungene hennes,» sa han usikkert, «så synes jeg det var vel om jeg ikke var skyldig i verre ting enn overlagt drap –»

Hvad mener du?»

««Du vet, den som forarger en av disse minste små etcetera. Du kjenner antagelig citatet.»

Arnt Hauan tidde en stund:

«Ja Bibelen er jeg antagelig adskillig mindre bevandret i enn du. Men jeg husker da at der skal stå noget slikt der også, som at hvad du har gjort for en av mine minste små, det har du gjort for mig –»

Paul rystet på hodet: «Jeg har ingenting gjort for de stakkarene – enda iallfall.»

«Det er nu vel eftersom man tar det. Men det var nu ikke dem jeg tenkte på,» sa Hauan sakte. «Jeg tenkte på Bubbe. Ja du får undskylde at jeg nevnte det. Men når du begynner med denslags –»

Bilen stanset utenfor sorenskriverkontoret.

*

Først da de kjørte tilbake igjen fra rettsmøtet, fikk Paul mot til å nevne noget om sine egne: «Vet du om Bjørg har hørt noget! Det var kanskje best om hun reiser nedover imorgen formiddag og blir på Linløkka inntil videre –.»

«Din bror og svigerinne fortsetter helt op med bilen og henter henne iaften. Hans ringte mig op fra Kragerø –. – Du vet, det er mulig at han kunde få adgang til dig – som læge. Du er endel hoven i ansiktet, ser jeg – det var vel kanskje ikke avveien om en læge så på dig –»

«Behøves ikke. Jeg vil helst slippe.» Han visste ikke selv hvorfor, men han hadde absolutt ulyst til å få besøk av broren. «– Har det været noget om det i avisene, vet du det?»

«Ikke med navns nevnelse. – Men for sikkerhets skyld skrev jeg et par ord til Synne. Så ikke hun skal bli mere opskremt enn det er grunn til, om andre skulde skrive om det til henne. – Det er sant, du er vel opmerksom 429på at all forbindelse mellem dig og utenverdenen blir kontrollert, bare jeg har adgang til dig. Nå ja –»

«Ja vel.» De var fremme ved hjelpefengslet. «Ja farvel da, Arnt. Og takk for idag.»

*

Arnt Hauan kom igjen langfredags formiddag for å meddele Paul resultatet av obduksjonsforretningen. Den direkte dødsårsak var naturligvis fallet ned av trappen – hjertelammelse. Men seksjonsfundet hadde vist luetisk koronarsklerose og aneurisma cordis «hvis du vet hvad det er for noget». Han hadde været under innflydelse av sterk alkoholnydelse også.

Paul gjorde ingen bemerkninger.

Hauan rynket brynene: «Du ser dårlig ut?»

«Nei jeg feiler ingenting.»

*

Men han hadde en følelse av at han hadde været i denne cellen, han visste ikke hvor lenge. Og han kunde gjerne bli her så lenge det skulde være.

Det var noget som ikke kunde forklares. Det var selve vissheten om at han aldri mere kunde komme til å føle sitt eget jeg som noget virkelig. Han var blitt slettet ut, og det eneste som virkelig hadde eksistens, i ham selv og i alt, det var Gud.

Det var ikke som den morgenen i kirken, en følbar, hastig og brennende sødme, som ild der hadde omsluttet ham. Dette var ikke en følelse – iallfall var det da en følelse i dyp av sjelen, hvor følelsen aldri før hadde trengt ned. Men det var mere som en skuen. Alt fra før var blitt borte som et dagslys, et slør som gjemmer bort stjernene. Men nu var det som han var kommet igjennem en lang, svart natt – han lå ubevegelig og merket det hvite morgenlys øke og øke. Gud, tenkte han, Gud. Hvert eneste slag som hans hjerte slo, sa det samme, Gud.

Det var slett ikke det, at ikke han følte og tenkte – på alle sine egne, på Bjørg og barna, på Lucy og hennes barn, på den døde mannen. Han tenkte på dem alle 430sammen. Enten dette endte med at han måtte igjennem en rettssak og kanskje blev dømt for drap, eller det blev frafalt tiltale mot ham og han slapp ut, så vilde han vel være en merket mann i folks øine. Og han vilde alltid bli ved å være ømskinnet, på overflaten av sjelen likesom – mere enn før kanskje, for han forsøkte ikke lenger å nekte for sig selv, han hadde alltid været det; han hadde forstilt sig for sig selv, når han lot som han ikke var nærtagende. Og nu vilde han iallfall aldri mere kunne forstille sig for sig selv, efter det han hadde oplevd.

Men når det blev hverdag igjen, vilde han aldri mere kunne glemme, at dagslyset ikke bare åpenbarer, det skjuler også. Under overflaten i ham selv vilde der alltid være et dyp som ingen forstyrrelser nådde ned til. Frykt og uro og forbitrelse kunde jage hverandre på overflaten. Men kjærlighet kjentes som noget tungt der sank og sank –.

Forresten så var jo alt slikt bare billeder – enten en tenkte sig sjelen som et hus med rum innenfor rum og et innerste kammer der Gud er, og jeg’et som engang har funnet inn dit, dør og blir vakt tillive igjen og er blitt noget annet enn det var, om det aldri så meget må gå tilbake til sin hverdag og leve den igjen. Eller en tenkte sig som en sjø, med overflaten rørt av alle vær og vinder og dype steder hvor det alltid er stilt. Billeder var det alt, og virkeligheten var virkelighet som en vet en har oplevd sånn at en vet, at dette livet er bare halvvirkelighet.

*

Tredje påskedag kom pater Auberive ned for å lese messen i cellen hos ham. Franskmannen gikk like bort, omfavnet ham og kysset ham først på det ene kinnet og så på det annet. Med en vag, øm forandring merket Paul at dette var ganske naturlig. Og det var naturlig at han selv skriftet, knelende på gulvet midt i det fulle lys fra vårsolen, foran presten som satt på den lille skolebenken. Der var intet forheng omkring ham og intet gitter mellem ham og den fremmede, unge munk 431med det magre, brunette ansikt, den annens uttrykk var mildt og fjernt, som om han lyttet like meget efter det han selv skulde si, som efter det han hørte. Under lærremmen med uret på venstre håndledd arret efter en granatsplint.

De ytre hyller omkring sakramentene er likesom bøid tilbake lik blomsterblader, og det var så naturlig at han var nærmere mysterienes nakne hjerte enn han nogengang hadde været før. Han vilde kanskje aldri få se dem sånn en annen gang, men han hadde sett dem –.

«Jeg har bragt med Jacob,» sa presten, da de begge hadde reist sig, «Jeg tenkte, De vilde kanskje heller få slippe å ministrere messen selv –».

Vaktmester Olsen kom inn med et lite kjøkkenbord og stillet det under vinduet. Jacob bar inn en håndkoffert, hjalp til med å dekke bordet med den innviede altersten og de tre liturgiske linduker oppå den, to små lysestaker og et lite krusifiks. Det improviserte alter stod så nakent og fattig som et alter i gravkjellerne og fangehuller og gjemsler og hytter kan bli det – sinnbilledet på Guds vilje til å ta det beskeste av verden som sin del, det som all kirkeprakten er takkegaver for. Pater Auberive tok på sig messeklærne stykke for stykke; messehaglet var det praktfulle hvite med gullbroderi som Paul visste var gjort av hans mors brudekjole.

Jacob pakket ut tre lyserøde roser: «De er fra frøken Alsaker,» hvisket han, «fra hennes egne vindusroser skulde jeg si.» Han stillet vannglasset med rosene i vinduskarmen over alteret.

Paul fulgte messen som skred frem; han knelte to skritt bare bak presten og messetjeneren. Da han reiste sig op ved evangelielesningen, stod de så besynderlig tett sammen:

«På den tid: Jesus stod midt iblandt sine disipler og sa til dem: Fred være med eder, det er mig, frykt ikke –»

Messens kanon fulgte: i kransen av bønner som presten sa, var han med selv og var likesom utslettet – som de to små alterlysene brant, men det svake lyset av 432dem blev slukt og overveldet av solskinnet. Og da presten løftet den forvandlede hostie, skinte morgensolen gjennem brødets sprøde, snehvite slør.

*

Da Pater Auberive og Jacob hadde reist og bordet var blitt ryddet ut og han hadde cellen og ensomheten omkring sig igjen, stod glasset med frøken Alsakers roser enda i vinduskarmen. De stod der, og han syntes, han kunde bille sig inn at de hadde enslags bevissthet og var medvitere om tidløse undere bakom tid og stoff.

*

Dagen efter blev han igjen innkalt til forhør på sorenskriverkontoret, og Hauan kom ned for å følge med ham ditbort. Denne gang vilde der bli avhørt endel vidner, sa Hauan.

«Det er en ting som jeg må si dig,» sa Arnt Hauan, mens de kjørte. «Den minste gutten, Johannes – ja han døde igårmorges. Jeg vet du var glad i ham, så det er vondt å måtte fortelle dig dette nu da du har så meget annet.»

Paul spurte litt – om de nærmere enkeltheter, og om Hauan visste hvordan Bjørg tok det. Det var verst for Bjørg – hun var vel fortvilet nok allikevel i denne tiden. Han hadde skrevet til henne etpar ganger og hadde fått nogen små brever tilbake, men der hadde ikke stått stort i dem. Han ante ikke hvordan hun tok det i virkeligheten – at hennes mann var kommet op i noget slikt, og for en annen kvinnes skyld. Eller hvordan det var for henne å bo ute hos hans mor i denne tiden. Evi og Hans var søte mot henne, skrev hun.

Johannes – han var ikke «stakkars lille Bubbe» mere. Han måtte være død nettop mens pater Auberive leste messen hos ham i cellen.

*

Så satt han igjen sammen med Arnt Hauan i det samme store, grå værelset, med det samme gulmalte bordet, og der satt sorenskriver Vilnes og politimesteren og alle de samme ansiktene visst, som han hadde sett da han var innkalt til det første forhøret.

433Hans forklaring fra sist blev lest op og siktede spurt om han hadde noget å tilføie eller bemerke.

«Nei, herr Sorenskriver.»

Gamle frøken Fosser fra telefoncentralen blev ført som første vidne. Hun forklarte sig svært vidløftig om opringninger mellem Linløkka og Aamots hus. Ja, hun hadde lyttet endel – det var sånn da, at hun hadde jo kjent Selmers helt siden sønnene var barn, og hun husket godt fru Løvstø fra den tiden hun het frøken Arnesen og vanket på Linløkka som siktedes forlovede. Hun hadde nærmest hatt inntrykk av at fru Løvstø hadde begynt å omgås hele familien igjen, ikke særlig siktede. Oftest var det doktor Selmer hun talte med, han var læge for gutten hennes. – Avdøde, Løvstø, hadde flere ganger været utover og hadde forsøkt å genere sin fraseparerte kone; ekspeditør Aamot hadde ringt op lensmannen etpar ganger, og en gang hadde Selmer måttet følge fruen hjem fra stasjonen. Aamot hadde også sagt til frøken Fosser en gang, da de møttes inne hos bakeren, at hvis disse ubehagelighetene med mannen hennes blev ved å gjenta sig, vilde han forsøke å bli kvitt fruen; det var så uhyggelig med den fyren.

Paul satt med en besynderlig fornemmelse av å være tilskuer til sin egen skjebne. Utenfra så det altså slik ut, – en sånn historie som en leser om i avisene, en kort notis: brutal ektemann forsøker å trenge sig inn til sin fraseparerte hustru, truer henne. Huff, tenker en, at ikke politiet kan ta en slik fyr ved vingebenet – stakkars menneske. Innsiden, var det alltid et slikt virvar av hat og nag og enslags kjærlighet, og mennesker som aldri kan komme klar av hverandre. Hvordan innsiden hadde sett ut for den døde, skulde menneskene aldri få vite. Advokat Hauan hadde fortalt ham at etpar venner av avdøde hadde gitt ham det beste skussmål: en grei kar, dyktig, glad i kone og barn, sjalu, men fruen hadde været svært vidløftig i sine yngre år, og mannen hadde været utav sig fordi hun ikke vilde komme tilbake til ham. Det var sant at han ikke hadde kunnet støtte sin familie økonomisk i de siste årene, og en tid hadde han 434heller ikke latt sin kone vite hvor han opholdt sig. Men han hadde sagt til vidnene at han hadde sandelig været slik mot konen den tiden han hadde penger, så da hadde hun hatt det som en prinsesse, og det kunde hun gjerne huske på nu. Men hun søkte et påskudd for å bli kvitt ham, fordi hun hadde truffet igjen en av sine gamle elskere og holdt sig med ham nu. Ja, Løvstø hadde levd sterkt, og han hadde været glad i det sterke; det var så det. Men han hadde været så bra mann som nogen –.

Frøken Fosser forklarte at drapsnatten hadde fru Løvstø ringt til centralen ved halvettiden og bedt om å få forbindelse med lensmannen. Da hun ikke fikk svar der, hadde frøken Fosser sagt at Kastrud selv var i gullbryllupet på Fosser, om hun skulde gi fru Løvstø forbindelse dit. Fru Løvstø hadde svart: «Nei, det er så langt unda, da får jeg heller høre om der er nogen hjemme på Linløkka.» Det var en trekvarters tid senere, mente frøken Fosser, at siktede hadde ringt til doktor Lund og til Fosser.

Doktor Anna Heier, assistentlæge hos doktor Lund, var annet vidne. Hun så ut som en småjente i sin korte, lysegrønne kjole, med gylden og ondulert cutting, det litt ordinære ungpikeansiktet maskert av et par store, lyskantede hornbriller. Hun virket grei og saklig – og Paul visste ikke hvordan, men han kom til å tenke på sig selv, da han var ung, debuterende forretningsmann og hadde nydt sig selv i den nye rollen, når han foreviste linoleum og gav gode råd om ventilasjonsanordninger til byggende trønderske ektepar. Men han visste godt det var kanskje bare en fantasi, når han bilte sig inn at doktor Anna Heier lignet det –.

Hun gjentok vesentlig sine forklaringer om tilstanden i Aamots villa da hun kom dit ut drapsnatten. Fru Løvstø hadde været meget ille medfaret efter mannens kverkningsforsøk og hadde også litt indre lesjoner i underlivet, overfallsmannen hadde satt det ene kne på maven hennes. Det måtte karakteriseres som et regulært mordforsøk.

435«De mener altså at hvis siktede ikke hadde lagt sig imellem, vilde avdøde ha tatt livet av sin hustru?»

«Det kan der efter min mening vanskelig være tvil om. Hvis siktede hadde kommet bare nogen minutter senere, hadde det sannsynligvis været forsent.»

Så, med et plutselig sjokk hørte Paul hennes navn bli nevnt, og straks efter gikk døren op. En rødekorssøster kom inn og støttet Lucy; doktor Heier gikk på den annen side av henne.

Paul så ditbort, idet de hjalp henne til sæte i en wienerstol med armlener. Hun hadde en masse fiolett slør omkring hodet og halsen; inni det så han et stykke av ansiktet hennes, gulhvitt med to brune flekker som skrubbsår på kinnbenet helt oppe ved det venstre øiet.

Siden blev han sittende og se ned på sine hender, som lå foran ham på det gule bordet. Han hadde fått hjertebanken, så voldsomt så han følte sig syk av det, og kunde ikke opfatte ordentlig hvad som foregikk omkring sig – han skjønte bare så meget som at hun selv hadde begjært sig avhørt, og at hun allerede hadde forklart sig to ganger. Nogen leste op hennes forklaring. Så spurte sorenskriveren:

«De har ytret ønske om å få gjøre nogen tilføielser til det som De tidligere har forklart for lensmann Kastrud og doktor Lund?»

«Ja det vil si, det er riktig alt det der, men det var noget annet som jeg gjerne vilde få sagt.» Paul syntes ikke at han kjente igjen stemmen hennes. «Jeg vilde gjerne få skrevet op at det har været mig bestandig som begynte. Selmer har bare ringt op til mig en gang for å spørre hvordan det stod til med gutten min, og en gang om jeg hadde fått et brev fra ham.» Hun taug som for å samle krefter. «Men ellers så var det bestandig mig; det var det som jeg vilde få be om å få skrevet op. Han har aldri besøkt mig hverken i forretningen eller selv der hvor jeg bor, uten når jeg hadde sendt bud efter ham og bedt ham komme, fordi jeg ikke visste hvad jeg skulde gjøre ellers. Han, ja også hans bror da, doktoren, det var de eneste bekjente jeg hadde som jeg visste at 436det kunde nytte noget om jeg bad om noget. Jeg kunde jo ikke tenkt det, at det skulde ende med at jeg fikk ham op i noget slikt –.»

Paul følte at nu så hun på ham – han så op et øieblikk, og så besvimte han der han satt.

*

Det var gullgult aftensolskinn som likesom stenket gjennem de mektige gullknoppede kastanjekroner, og utenfor den lille byen lå fjordens smale strøm kongelig blå, da Paul og Hauan gikk ut av bilen.

«Jeg kan ikke tenke mig, efter dette,» sa Hauan, «at siktelsen mot dig i det hele tatt vil bli oprettholdt. Naturligvis – en kan tenke på legemsbeskadigelse med døden til følge. – Men jeg synes det er lite rimelig at der vil bli utferdiget tiltalebeslutning nu ja.»

Paul satt og hørte efter med et halvt øre. Han husket Lucys blikk hele tiden, og hele tiden var det som han måtte segne av smerte ved det. Hun kom til å dø, det visste han aldeles sikkert, og det hadde været som et levende vev, de siste trevler av det, var blitt slitt over, da de så på hverandre isted. Nu var der ingenting tilbake i hans liv som ikke kunde bli nytt og anderledes, han visste det, men det hadde været som en død, da det siste brast som bandt ham til hans fortid.

– Vaktmester Olsen var et ærende inne hos ham om kvelden, like før han skulde legge sig. Han merket åpenbart at Paul var skamfull for den der besvimelseshistorien som han hadde lavet borte i rettslokalet.

«Asj, det er ingenting å tenke på, De. Det er rett som det er, det, at dem besvimer i retten, skal jeg si Dere. Siktede og vidner og tiltalte – jøss jodda, besvimer og får anfall og alltingen. – Pss, jeg husker når jeg var på moen, jeg De, – gutta skulde vaksineres, det var kopper her den gangen – tror De ikke dem stod og datt så lange dem var bortefter geleddet, store, svære karer. – Ja kan De skjønne slikt, De!»

Paul lo.

«De er snild, De, Olsen. De har nu gjort hvad De kunde for å trøste mig bestandig!»

437Ti dager senere fikk han meddelelse om at der ikke vilde bli reist tiltale mot ham, og at ordren om varetektsarrest blev ophevet.

Julie Selmer kom kjørende ned og hentet ham.

Det var silende tett og fint vårregn da han kom ut i gårdsrummet – lukten av våt jord og groende gress og lukten fra fjorden var så god, så det var ganske ubegripelig at noget kunde være så godt. I havene på begge sider av den lille gården foran hjelpefengslet stod lønnetrærne i sprett – de grønngule blomsterklasene var fast sammentrykte enda, bare halvveis ute av knoppenes rødlige hinner. Og svaleurten som grodde langs stenmuren – men svaleurten hadde han alltid synes var sånn vakker plante, med de store, kraftig grønne bladene og de små, gullgule blomsterskjermer.

Julie Selmer la sine hender lett på hans skuldrer, de kysset hverandre på kinnet, fort og litt genert.

«For et tiltalende inntrykk han gjorde, du, den vaktmesteren.»

«Ja ikkesant?»

«Vil du kjøre eller skal jeg?» spurte moren, de stod ved den lille bilen hennes, og regnet trommet på den opslåtte kalesje.

«Akkurat som du vil – medmindre du heller vil at jeg kjører.»

«Neinei, sett dig inn da,» sa moren og smilte.

Paul satt og så på den lille vipperen, som klikket og klikket og tørket et cirkelsegment av vindglasset fritt for regndråpene, og på morens hender på rattet. Veien var nokså dårlig stykkevis, den lille vognen hoppet og sølevannet skvatt omkring dem. Stykkevis hadde de begynt å reparere veien så de kjørte over nettop påfylt pukksten. Bygden lå lysegrønn og pløiebrun inni grå regntåke.

Julie talte endel – fortalte om hvordan de hadde det hjemme alle sammen. Paul satt og sa ikke stort. Moren nevnte ingenting om hvordan hun selv hadde hatt det i denne tiden. Hun hadde ingenting sagt om det i brevene sine heller.

438De nærmet sig Linløkka; de hadde tiet en stund, da sa Julie medett:

«Husker du i påsken det året da Sigmund gikk i første gym, og jeg fikk ham hjem – det vil si, jeg fikk ham ikke hjem, for jeg fikk ham på sykehuset med et brukket ben? Hans var blitt sydd sammen og gipset i juleferien, og du gikk med armen i slynge enda siden det skirennet i Heggehullet? Jeg har jo aldri villet plage dere med å la dere merke jeg var engstelig for dere. Men Gud, hvor skrekkelig jeg syntes det var mange ganger å ha lagt mig til tre mann-unger! Gutter skulde en ikke befatte sig med å føde til verden, tenkte jeg ofte – enten skal en gå og være redd for dem alltid, eller hvis de er slik så en ikke behøver å være redd for dem, så er de ingenting å ha –.

Du skjønner, Paul, at jeg skjønner godt du har ikke annet gjort hele veien enn det du måtte gjøre. Du kunde ikke la være å hjelpe henne – ikke annet enn forsvare henne heller, da hun blev overfalt. Hvorfor smiler du av at jeg sier det?»

«Det er omtrent ord for ord det som pater Auberive sa til mig. Som du ser, der er altså litt felles grunn allikevel, hvor du og vi møtes.»

*

Han stod i entreen hjemme på Linløkka og tok av sig; moren gikk ovenpå. Bjørg kom listende ut, så liten og så tufs hun så ut, i en sort kjole – åja, naturligvis, hun bar sorg efter Johannes. Hun stod et øieblikk – så løp hun bort til ham, slo armene om halsen hans, bøide hans ansikt ned til sitt og kysset ham, mens hun gråt ynkelig:

«Å Paul, – å det er skrekkelig at du skulde komme ut for noget slikt! Tenk, du som har været så bra og snild alltid –.»

Han la armen lett om hennes skulder – unektelig var det en lettelse at hun tok det slik. Så lenge det varte iallfall. Han hadde gruet sig nokså meget til møtet med sin kone.

439«Så Pus – gråt ikke sånn da –» så drog han henne med sig inn i stuen, der Hans og Evi satt og ventet ved tebordet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.