IV.

59Paul satt i et møte med nogen folk fra andre stenindustrier, da pikkoloen kom og meldte at det var telefon til ham.

Han hadde selv ringt til den katolske prestegård hver dag disse dagene han var i byen, men hver gang var det blitt svart at pastor Tangen var i Fredrikstad enda. Så hadde han bedt om å få beskjed, hvis presten skulde komme hjem idag, for han måtte reise opover om kvelden; han skulde ha med sig denne mannen fra entreprenørfirmaet.

Det var Harald Tangen selv som var i telefonen; Paul kjente igjen stemmen med én gang. Det hadde gjort inntrykk på ham dengang, for mange år siden, at Harald Tangen talte akkurat som enhver annen almindelig dannet Kristianiamann – læge eller sakfører eller forretningsmann. Overfor talende teologer hadde Paul alltid ellers hatt følelsen av at de var vant til å henvende sig til en flokk som ikke ventedes å svare tilbake, sånn at deres stemmebruk bar merker av det, selv når de samtalte med én enkelt. Men naturligvis, det kunde jo ha kommet av at dengang hadde de alle – onkel Abraham og alle hans kolleger, Halstein og hele molevitten – regnet ham for en grønnskolling, og dessuten for en nokså frekk og gudsforgåen knekt.

Der var ingenting iveien for at Paul kunde treffe pastor Tangen på hans kontor om en times tid. Med den beskjed gikk han tilbake til hotellets skriveværelse og de andre herrene.

Paul tok igjen sin plass i vinduskarmen. Regnskyllene høljet mot den store speilglassruten. Nede i gaten skompet bilene med svære gassballonger på taket over dumper og groper, så snesørpen sprutet om dem. Folk gikk og kreket under paraplyer på bunnen av en grå og opløst verden.

Møtet var såmenn viktig nok. De drøftet utsiktene for utførselsforbud; de hadde større og mindre ordrer inne fra utlandet, alle sammen.

60Men nu kjente han sig bare utålmodig efter å bli ferdig og få sett disse herrene vel og vakkert på dør. Klokken var blitt en halv time over den tid han skulde været oppe hos Tangen, førenn de gikk. Så måtte han op pa værelset sitt, låse ned papirene og stelle sig litt – og så kimte telefonen. Det var Ruth; de avtalte at han skulde komme op til henne på atelieret ved femtiden.

Han var en hel time for sent ute, så han, da han stod nede på gaten og slo op paraplyen. For et bikkjevær! Nu var det vel ikke sikkert at han traff presten. Han var ikke viss på om ikke han vilde bli en smule lettet, hvis han sånn uten egen skyld skulde få enda en liten utsettelse –.

Men Harald Tangen kom selv og lukket op. Og for de undskyldningene som Paul kom med, mens han skilte sig av med paraply og kalosjer og regnfrakk ute i den mørke korridoren, kvitterte presten med et: «å jeg ber – det har ingenting å si for mig –.»

Det var det samme store, mørke arbeidsværelset, men idag brente lampen på skrivebordet, enda det var midt på dagen. Bokreoler fra gulv til tak, og innimellem billige katolske billeder og figurer og gulnede fotografier. Paul husket da han sist hadde sittet i dette rummet – Gud måtte vite om den annen også tenkte på det –.

Han visste plutselig, skarpt og klart, hvad som var den innerste grunn til at han hadde kviet sig slik for dette skritt – hvorfor han hadde forskanset sig bak tvil efter tvil, selv om hans tvil nok alle sammen hadde været opriktige. Nu skulde han altså tale med et annet menneske om sig selv. Ikke om ditt eller datt som nok var ytre omstendigheter ved hans tilværelse; han satt her ikke for å snakke om noget som interesserte ham aldri så meget eller for å fortelle om forhold han var kommet op i – han hadde gjort det engang før, til den samme mannen som satt overfor ham ved skrivebordet i sid, sort soutane, og det var vanskelig nok for ham da.

Men den annen satt altså der og trodde at han, Paul Selmer, hadde en udødelig sjel som Harald Tangens herre og mester hadde skapt. Og da hans sjel hadde gjort 61som alle andre sjeler, rømt bort fra sitt ophav og gått sig vill, ut i myr og ulende, hadde dens skaper fulgt efter den ned på jorden for å frelse den, løskjøpt den fra fangenskap for en pris som mennesketanker i det hele ikke kan fatte.

Og han selv satt her for å erkjenne – jeg tror det er sant. Selve det ordet, sjel, hadde han fra sin tidligste ungdom ansett for svært suspekt – og nu var han endt med å innrømme, ja jeg tror at det i mig som føler og tenker, er en sjel som lengter efter sitt ophav. Og hvis det er sant at mitt ophav vil vite av mig, lengter efter mig, bryr sig om mig og omslutter mig med sin kjærlighet – så blir der jo mening i selve livet. Selv det som synes verst og mest meningsløst og tilfeldig, kan man vel komme til å forstå da –

Alle andre forsøk på en livsforklaring enn den kristne løper ut i selvmotsigelser og skodde eller bentfrem i vrøvl. Iallfall synes jeg det. Der er bare ett som jeg ikke er sikker på – kan det ikke likegodt være sannheten at livet er meningsløst?

Høit svarte han på pastor Tangens spørsmål:

«Nei – det er snart ett år siden allerede at jeg trådte ut av mitt gamle firma i Trondhjem. Nei vi kom til å overta et teglverk, Berven – jeg bor der nu. Det er meningen at min familie skulde komme efter nu ivår. –»

– Men han hadde faktisk aldri før betrodd sig til et annet menneske – ikke verbalt iallfall. Han hadde alltid følt det som om han var fortrolig med sin mor – men minst når de snakket sammen, og allerminst når det var alvorlige emner de talte sammen om. Til sin elskerinne hadde han synes at han betrodde sig – med sitt legeme og med hele sitt vesen, men ikke med ord. Det hadde nettop været det som gav ham den dype lykke-kjensel i forholdet til henne – at han hadde trodd de forstod hinannen sånn inderlig og dypt og ordløst. Som utgangen på den historien viste, hadde det formodentlig været en grundig feiltagelse.

Naturligvis – han hadde på en måte nok talt fortrolig med Henrik Alster og med Arnt Hauan også, om mange 62ting. Også om religion. Men det var med dette her som han nu skulde igjennem, som å sitte i skjorteermene mot å klæ sig naken. –

Paul kom til å huske på sesjonen. Der hadde været en gutt der, ikke nettop pukkelrygget heller, men svært forvokst iallfall. Og han hadde skjønt at stakkaren gruet sig til å gå frem, så han selv kjente sig ydmyget av medlidenhet med ham. Omtrent som den gutten var tilmote da, sånn var han selv nu. –

Men han kunde like godt gå bardus på det:

«Ja, pastor Tangen – mitt ærend til Dem idag, det var egentlig å spørre Dem om De vil gi mig den undervisning som kreves, før man kan bli optatt i Kirken –.»

«Javel.» Harald Tangen nikket. «Tør jeg spørre – er det Deres mening at De vil begynde undervisningen nu med det samme?»

«Jatakk, helst. Som De kanskje vet, så har jeg jo tenkt på dette i årevis. Jeg har forsøkt å lese så meget som jeg kunde –».

Da pastor Tangen bare nikket igjen, tok Paul til å regne op hvad han kom på i farten av det som han hadde lest: Newman og Ward, Gasquet, Veuillot, Lacordaire, Leon Bloy, Battifol, Joseph de Maistre –

«Javel. Men det nye Testamente da – har De ikke lest det da?» For første gang smilte presten – og Paul så i det samme at Harald Tangen var blitt eldre på disse årene.

«Jo selvfølgelig. Det tror jeg da snart at jeg kan utenat.»

«Nå, det var da udmerket.» Nu lo han. «Enn den katolske katekismus – har De den?»

«Nei.» Nu lo Paul også. «Det må jeg tilstå – den har jeg ikke tenkt på.»

«Nå, så er det best at jeg gir Dem den med det samme.» Presten reiste sig, gikk bort og hentet fra bokhyllen en liten bok med brune permer – den så høist skolebokaktig ut. Og Gud hjelpe oss satte ikke mannen kryss med en blyant – derfra og dertil!

Han lo igjen, da han så Pauls mine:

63«Ja det er den vi kommer til å gjennemgå. Og det blir det beste at De leser igjennem hjemme hver gang det stykket vi skal gjennemgå – skriver op de spørsmål som De ønsker å gjøre – om ting som volder Dem vanskelighet. – Og så får vi avtale – når vil det passe for Dem å komme her og få Deres time –?»

De avtalte – foreløbig hver annen fredag om eftermiddagen. Og Paul stod med den lille boken i hånden, underlig flau og absolutt litt skuffet. Det var åpenbart ikke Harald Tangens hensikt å forlange nogen sånn sjelelig avklædning til undersøkelse, som han hadde gruet for. Mest av alt minnet dette om å bestille timer hos tannlægen –.

Paul stod ute i gangen igjen og fikk på sig sitt våte yttertøi.

«Nu kan det hende det blir nødvendig,» sa presten og lo litt igjen, «at vi kommer til å bruke litt lenger tid enn sedvanlig. Det er iallfall min erfaring – med folk som har stått Kirken nær i så lang tid, og fortrinsvis lest sånne katolske forfattere som også er kunstnere – om de er aldri så ortodokse. At vi gjennemgår ganske grundig og nøkternt Kirkens lære, så De vet hvorledes den er i sig selv – ikke bare hvordan den tar sig ut sett gjennem forskjellige meget temperamentsfulle katolske forfatteres temperament.»

«Javel – jeg forstår.»

«Ja jeg skal fremstille alt så tørt som det går an.» De lo begge to. «Og så må De ta del i messen så ofte som De har anledning til det. Og be meget. Så håber jeg det ikke skal bli for tørt for Dem allikevel.»

*

Så var det intervjuet overstått da, tenkte Paul, da han gikk nedover Akersgaten. Han var litt flat.

Men da han traff Hans Selmer i trappen op til deres felles skredder, boblet det plutselig op i ham et kåt guttaktig humør. Tro hvad broren vilde si, hvis han nu fortalte ham hvad han nyss hadde bedrevet. –

«Du kommer ikke utover til oss da, denne gangen?» spurte doktoren.

64«Neitakk du – jeg må hjemom ikveld – skal ha med mig en fyr som skal se på det nye tørkeskuret. Er Evi frisk igjen – ja hils henne da – morn da.»

*

Han kom litt for sent op til Ruth, og ergret sig, for det var en av hans ærgjerrigheter at han alltid var presis. Men Ruth kom og møtte ham med sitt vakre, rolige smil, som alltid.

Der var ikke tendt annet lys i rummet enn en stålampe borte i sofakroken, hvor en opslått bok lå mellem de sammentrykte puter. Lampelyset speilet i mahognibordet ved siden av – der stod et grønt keramikkfat med epler i på det, og et gammelt kobberkar fullt av brogede tulipaner. Ruth fikk en gylden kontur om sin slanke skikkelse: hun hadde på sig en rødbrun kjole, lun og bløt virket den på ham som kom ute fra ruskeværet.

Natten stod svart innpå det store ateliervindu, og regnet silte på glasset med stille, ensformig lyd. Rummet syntes større enn det var, slik det tapte sig i dunkelhet, med billeder og blindrammer skimtende langs veggene.

Paul følte sig alltid rørt med det samme han kom inn her. Der var et preg av litt billig og naivt artisteri over allting, og av kvinnelig ømhet for småting og av ensomhet og stillhet. Ingen bodde i denne forretningsgården undtagen malerne som hadde de fire atelierene på toppen. Der var noget redelig arbeidsomt ved lukten av oljefarver og terpentin, og det store bordet på bukker, overlesset med hennes malersaker, minnet ham om et lignende som han selv hadde hatt engang i studenterdagene og været veldig kry av. Ruth fikk ham til å tenke på en ung eneboerske, flittig og alvorlig. – Ikke for det, han visste jo godt at hun omgikkes nokså mange mennesker. –

«Men du skal ha noget å varme dig på, Paul, du har vel travet rundt hele dagen, stakkar – te med rødvin og sitron, kan du like det?»

Han kunde ikke det, men sa jatakk, satte sig makelig til i sofahjørnet og forsynte sig av cigarettkassen som hun skjøv bort til ham. Den også var sånt et stykke 65kunsthåndverk som en får kjøpt i småbutikkene på venstre Seinebredd, og testellet som hun satte frem, var tykk, broget keramikk – vemmelig å drikke av, visste han fra før.

Lampeskjermen var lavet av pergamentsblader, beskrevet med munkebokstaver – ikke særlig godt eftergjort. Og på gesimsen under ateliervinduet stod nogen sånne langhalsede stentøiskatter, gule og grønne, som de holdt på Chat Noir også. Igjen følte Paul et pust av varm ømhet for henne – stakkar, hun malte slett ikke dårlig, der var bare noget som manglet i billedene hennes alltid –.

«Skal vi ikke gjøre av det forretningsmessige først?» spurte han bort til henne, som syslet med gassapparatet. Han tok frem tegneboken: «Vil du være så snild å telle efter – det skulde være tolvhundrede –.»

«Det er virkelig storartet» – hun hørtes glad ut i stemmen. «Å ha dig til kunsthandler. Ingen provisjon å betale engang. Du vil vel ha en kvittering –?»

«Han er svært henrykt over billedene dine og.» Ruth hadde satt sig ved sitt arbeidsbord og tendte lampen der. Paul gikk bort og rakte henne visittkortet til den mannen som han hadde solgt billedene til for henne. Hun hadde akkurat den samme varme mahognifarven på håret som hans mor hadde hatt da hun var ung. Og det var pent, sånn som hun satte det nu, med de små gammelmodige hengekrøllene inntil kinnet og den mørke, slyngede hårknuten lavt nede mot nakkens hvite bøining.

«– Og han skjønner sig virkelig på malerier, ser du – jeg blev aldeles forbauset over hvor gode ting han har kjøpt sammen. Du skulde ta og bli med mig ut til ham en dag – han vilde gjerne at du skulde se hvordan han har hengt billedene dine, sa han.»

Ruth slukket skrivebordslampen, reiste sig og hentet tekannen.

«Det der fra Lisieux med domkirken,» sa hun mens hun skjenket i koppene, «det er forresten et godt billede, det. Noget av det beste jeg har gjort, tror jeg –. Men det vil jo ikke si stort.»

66«Nei vet du hvad, Ruth!» sa Paul forskrekket fordi han nettop hadde sittet og tenkt sånn litt medlidende på hennes kunstnerskap. «Godt, det er da nettop alt du gjør, synes jeg. Det er det som er feilen, hadde jeg nær sagt – du forstår hvad jeg mener. Men de beste av tingene dine er da sandelig personlige nok også – fine og – ømme næsten i farvene – sånn som det jeg har med speilingen av den blekblå himmel i det rinnende vannet –.»

«Åjasåmenn.» Hun satt i lenestolen midt imot ham. Det var nydelig med det halsbåndet hun bar like opunder strupens bløte bue – av enslags turkisblå, metallglinsende småbiller.

«Nei, Ruth – jeg synes ikke du har grunn til å være så misfornøid med det du har nådd –.»

«Ånei. I betraktning av at mine evner ikke slår til, så jeg kan gjøre noget som virkelig er kunst. Og det var vel det som du mente med det du sa nu nettop?»

«Ja kunst og kunst er da så mange slags –.»

«Jeg tegnet alltid ja, helt fra jeg var barn, og var flink til å tegne. Men det var du også, Paul. Du skrev også godt, husker du, i din ungdom. Du kunde sikkert ha blitt akkurat like meget kunstner som jeg. Og likevel har jeg aldri hørt noget om at du tenkte på slikt?»

Han rystet på hodet:

«Nei jeg har da alltid visst at det var ikke hovedsaken, selv om jeg hadde lett for, som du sier, å tegne riktig og skrive klart. Men det er jo bare noget som er nødvendig, og det vesentlige er noget annet.»

«Nettop.» Ruth smilte litt spotsk. «Men hvad mener du med det vesentlige da? Vet du det?»

«Jeg innbiller mig vel at jeg vet det, tenker jeg. At når man mestrer virkeligheten, slik at man kan gjengi den, så ekstraherer man ut av den det man trenger for å skape et billede av det som er det mest virkelige for en selv – det som en selv har på hjertet, heter det visst i jargong.»

«Og det har du aldri følt trang til?»

67«Nei, absolutt ikke. Jeg har aldri falt på å ville mer enn gjengi tingene som de er i sig selv – tegne en plante for eksempel, så den kunde settes inn i et botanisk plansjeverk, om det skulde trenges. Eller et landskap så strukturen blir klar, eller et hus så en kan se konstruksjonen i det. Men jeg har aldri følt nogen drift til å gjøre billeder av dem – mine billeder. – Sommetider synes jeg det skal kanskje bli morro å vise ungene mine de gamle mappene mine og skissebøkene. Men bare på samme måten som jeg synes det skal bli morro å lære dem litt om geologi og botanikk og sånt. Få dem til å se tingene. Hvordan de vil omsette det, får bli deres egen sak. Hvis de i det hele tatt vil omsette nogen ting –.»

Ruth sa sakte:

«Ser du, Paul, det der var det nettop som jeg skulde ha sagt til far. – Men jeg var så ung den gangen, og du vet, utsikten til å få komme til utlandet – og så kunstnerlivet da, jeg hadde jo så mange barnaktige forestillinger om at det skulde være så rikt og fint og utviklende. Ja du vet jo hvordan far er, gresselig naiv og frigjort og alt det der, og litt kunstnergal. Så da han satte sig i hodet at jeg hadde talent som kunstner, fordi jeg tegnet pent og riktig, så kunde der jo ikke være tale om annet enn at jeg skulde ofre mig helt for kunsten. Bokstavelig talt ofre mig –.

I virkeligheten så vet du at bestemor Randall for eksempel fikk meget mere ut av sine anlegg, når hun tegnet prospekter av de embedsgårdene de hadde bodd på, og malte bestefar og barna sine og blomsterkurver med vannfarver. Hun hadde råd til å være amatør – bokstavelig talt amatør av alt som hun syntes var vakkert, for hun spilte og sang også, og skrev de mest fortryllende brever. Foruten at de hadde det økonomisk vanskelig og bestefar var ikke lett å leve sammen med og hun hadde hans foreldre i huset og hun hadde syv barn og mistet de fem mens de var små. Men hun fikk lov til å bruke alle sine evner i den orden som falt naturlig for henne, så hun følte sig visst fri alltid. Slik at både din 68mor og min mor fikk likesom vokse op og modnes med solskinnet på sig fra alle sider –.

– Det meningsløseste av alt, det synes jeg er, at nu fortiden, om en ung pike har et aldri så lite talent, så skal det kommersialiseres. Enten hun er glad i å danse eller hun synger vakkert, mens hun vasker op, eller hun kan gjøre små pene akvareller av huset hjemme og verandaen med far som leser avisen – så skal hun utdanne sig. – Men hvis jeg hadde hatt det slik som bestemor Randall eller som gamle Berret Andersstuen, så er jeg viss på at jeg hadde kommet til å bli amatør som de var – og hadde tegnet og malt, når jeg hadde en ledig stund, eller gått og sunget mens jeg arbeidet, og jeg vilde ha sittet og fortalt, mens jeg sydde og vevet, sånn som Berret –.»

Paul nikket.

«Nei – men du vet selv bestefar Randall var en hustyrann, og det var vel mange som var som han – de gjorde visst ikke livet for søtt heller alltid for de kvinner som de var nærmest til å forsørge. Og grosset av mannfolk har vel igrunnen puffet til utviklingen – været glad til, hvis de kunde slippe å forsørge sine ugifte døtre og søstre. Så har de gitt det en god dag, hvem som så skal utrette alt det egentlige kulturarbeidet som vi mannfolk ikke duger til å ta hånd om. Jeg har ofte tenkt på det, når jeg ser på mine kontordamer og slikt – de hadde sikkert menneskelig rikdom nok til å være betrodd en hel flokk barn og få danne dem i de årene som betyr mest. Og der er tusener og tusener av menn som ikke vilde forsømme noget allikevel med å sitte og være underordnede.»

Ruth lo sakte:

«Tante Julie vilde kalle det, at de er kommet med i kulturarbeidet – det store kulturarbeidet som består i å gjøre flest mulig mennesker til betjening som kan sies op på kort varsel eller uopsigelige statsfunksjonærer.»

«Jo.» Paul lo litt. «Men du vet, hun har ikke suget det der av sitt eget bryst. Vi hadde et gammelt pengepostbud i Trondhjem, og han er den eneste funksjonær 69i statens tjeneste som jeg har møtt, som ikke var viss på at funksjonærene holder staten oppe, og staten opholder oss alle sammen. Så i og for sig må vel mor mene, at hvis vi får kvinnelige postbud en dag, så betyr det også kvinnenes frigjørelse –»

«For tante Julie vilde det nok bety frigjørelse, hvis hun fikk bli postbud. Som det betød frigjørelse for henne, at hun plagetplaget] rettet fra: plager (trykkfeil) onkel Erik, til han lot henne få gå sin vei og gjøre hvad hun vilde. Men jeg skulde hatt fanden så morro, du, av å se tante Julie underkuet! Bevare mig for en lyst jeg skulde hatt til å se på det samfund som greide å underkue sånne som henne!»

Paul tidde temmelig forlegen.

«Og vi andre er så utakknemlige så vi skjønner ikke på vår frigjørelse. Istedetfor å takke til, fordi vi kan få solgt våre dilettantarbeider til jobbere, og slipper for å henge dem op i våre egne stuer og barnekammere. Vi synes vi er ufri likevel, når vi ikke kan bryte ut av vårt eget jeg og glemme oss selv for nogen mennesker som vi gjør nytte for og gleder –»

«Jamen Ruth,» spurte Paul sakte. «Det er da alltid nogen som trenger en vel? Nettop du – det er da så mange som du gleder –»

«Åjo! Fordi om jeg sender pakker til krigsfanger og flyktninger for de pengene som jeg tigger av dig – og lar dig hamstre smør for mig til nogen gamle tjenestepiker og sydamer –»

«Det er da ikke bare det du får av mig,» avbrøt han.

«Du vet godt forresten, det er ikke det jeg mener. Du forstår godt hvad det er. Og allikevel forstår du det ikke –.»

Paul så ned i askebegeret og brøt istykker fyrstikker. Det lå virkelig nokså nær å tro han forstod hvad hun mente –.

«Ja jeg skammer mig ikke over at jeg ønsker jeg hadde barn og et hjem som krevde mig for å bestå, en verden som vilde holde op å være det den var, hvis ikke jeg var der mere. Eller at jeg virkelig hadde været malerinne – 70sånn at mine egne billeder stod der og levde sitt eget liv, når jeg hadde sluppet dem fra mig ferdige – fulle av hemmeligheter selv for mig som var deres ophav. Men det er ikke nok, det er ikke nok –»

«Da er du nu temmelig fordringsfull?»

«Enn du – er ikke du noget fordringsfull da?»

«Kjære dig – jeg er gift jeg, og jeg har to barn som jeg iallfall er svært glad i. Og de forretningene som jeg sitter i, gir mig iallfall så meget å bestille, så jeg har travelt bestandig, og jeg har aldri likt ikke å arbeide. Jeg husker da jeg var ganske ung, at jeg gledet mig alltid til sommerferiene, for det var da jeg arbeidet best; da arbeidet jeg på egen hånd. Og det er da iallfall en hel del menneskers velferd, det økonomiske i det minste, som det betyr noget for at jeg kan få det som jeg holder på med, til å bli levedyktige foretagender –»

«Du sier iallfall til annethvert ord,» lo Ruth. «Det høres nokså forbeholdent ut, Paul? Du synes ikke du har fått nok ut av livet allikevel, tror jeg?»

Han lo også:

«Hvis der er mere – hvorfor skulde jeg så ikke ønske å få med det og? Især hvis det som vi blir snytt for – når vi føler oss snytt – er selve realiteten?»

Ruth satt taus litt.

«Der i Lisieux hvor jeg lå og malte,» sa hun langsomt. «Der har de en liten helgeninne som er veldig opreklamert fortiden – splinter ny, forstår du, hun døde i nittiårene engang. Jeg undres på – hvis du hadde sett litt til alt det ståhei der og de pilegrimmene som kom dit og sånn – om ikke det vilde ha kurert dig nokså meget for dine katolske sympatier?»

«Det kan godt være at jeg vilde ta anstøt av meget. Meget vilde jeg naturligvis ikke forstå. Og vi her nordpå er jo spesialutdannet i å ta anstøt av alt som vi ikke forstår. Og hvis denne helgeninnen i Lisieux som du snakker om, virkelig er en helgeninne, så er det vel nettop alle mulige og umulige slags mennesker som kommer dit for at hun skal gi dem hånden og leie dem med sig opover.»

71«Nei vet du hvad, Paul – du kan da vel ikke tenke dig at du skulde kunne gå med på det og – helgendyrkelse?»

«Jo – det vil jeg si, jeg kan ikke tenke mig annet, hvis jeg skal bli kristen. Det må vel gjelde det samme for Himmerikes rike som for andre riker – når folket glemmer sine helter eller forsøker å redusere dem, istedetfor å ære og takke dem, så dømmer det sig selv til å bli småfolk og feige, og mister sansen for å verge sig mot alt vesensfremmed og fiendtlig. – Dessuten – jeg kan falle på å tro det er bare selvsuggestion, når jeg føler det som jeg får forbindelse med noget og tar imot noget, så ofte som jeg ber til Gud. Men der skal ingen få mig til å tro, mennesker kan suggerere sig selv til å bli det som helgnene var. Tvertimot – suggestible mennesker er gjerne naturer som er begynt å smuldre op og har tilbøielighet til å smuldre videre, og den moralske kohesjon, som en kan tilføre dem ved suggestion, er nokså nødtørftig – det innrømmer broderen og, du vet at Hans drev endel med alt det der i sin tid. Med suggestion kan man ikke gjøre folk til organisasjonsgenier og ekstatikere på en gang, eller få mennesker som er kronisk syke og lider av svære nervøse symptomer, til å tenke på alt og alle andre enn sig selv. Jeg iallfall kan ikke tro på nogen annen forklaring av det der – hellighet – enn at der er en realitet som helgnene har fått fatt i og lever i kommunion med – en personlighet utenfor deres egen, som bokstavelig talt nærer den med sin substans og sitt blod –»

«Ja jeg må tilstå jeg vet så lite om det,» sa Ruth eftertenksomt. «Jeg har virkelig alltid trodd, at helgnene måtte være skrekkelig kjedsommelige. Men rimeligvis er det vel sånn, at religiøs følelse er en kraftkilde, enten den finnes i vår egen underbevissthet eller den kommer fra en kraftstasjon ute i rummet. Det kan jo også være det samme – når bare den gir oss følelsen av at vi vokser og fylles og blir stålsatt til å holde fast ved det beste i oss selv.»

«Huff nei, Ruth!» Han lo. «Der er kanskje nogen få 72mennesker som kan finne kilden til sånn opløftelse i sitt eget indre og slippe godt fra det. Men de aller fleste som jeg har sett, de blir nogen forferdelige pedanter av det – stilker omkring og lider av enslags idealistisk leddgikt. De får mig alltid til å tenke på gamle byråchef Hagen. Jeg fikk femogtyve øre av ham alltid når jeg møtte ham, men enda strøk jeg inn i sidegater og portrum når jeg så ham lang vei vekk – for å slippe å gå i følge med ham hjemover fra skolen.»

«Da forstår jeg ikke hvad du mener med religion,» sa Ruth, «hvis ikke du mener at det først og fremst er en følelse –?»

Paul sa sakte: «Ruth – en ung gutts erotikk, førenn den har funnet noget mål i et annet menneske, eller før han får kurasje til å beile til nogen kvinne – jeg sier ikke noget om enten han har moralske eller umoralske hensikter med sine tilnærmelser, jeg mener bare, sålenge det bare er en drift i ham selv som han sysler med i ensomhet, på en sjofel måte eller ømt og fint – du vet hvad det svært ofte fører til. Eller en manns erotikk, når han sitter i ensomt fengsel. Jeg mener ikke, hvordan man vil dømme om det moralsk – jeg mener bare, det er iallfall ikke kjærlighet. Men hvis et menneske gjør sin religiøse følelse til sin religion – der er selfabuse det og.»

«Jamen de vet at kvinner finnes til i virkeligheten. De har den visshet, og de tenker ikke så sjelden på den i temmelig realistiske vendinger,» sa Ruth litt spotsk.

«Nettop. Spørsmålet er om en følelse som på mange måter er analog med erotikken, er gold og målløs – eller om der eksisterer nogen fremmed – et åndelig fremmedlegeme som vi kan finne frem til og omslutte og lære å kjenne. Men vi finner ikke nogen vi kan elske av å sitte inne på kammerset vårt og føle oss erotiske, og vi finner ikke det guddommelige heller av å grave oss ned i oss selv, sitte der og føle oss religiøse –.

– Jeg husker en tur vi gjorde på Hardangervidda, Haagen Nicolaysen og jeg, det året vi var blitt studenter. Vi hadde ligget over i en ensom liten sæter og tok ut tidlig 73næste morgen, enda konen på sæteren rådet oss fra – det var styggvær.

– Naturligvis kom tåken så tykk som velling – vi gikk i storstenet ur – og merket at det blev brattere både opfor stien der vi gikk, og utfor. Så tilslutt måtte vi sette oss. Med en gang tok det til å blåse – og skodden blev sopt vekk og regnskyene revnet. Vi så at vi satt halvveis oppe i kanten av en nut, og rett under oss lå et litet sveip av vidda, skåldannet likesom og kløvd av et blåsvart juv som skyer og skodde veltet ned i. Det tok til å blåne i små vann nede på flaten, innimellem at vinden riflet dem stålgrå – og så kom solen og glitret i vannene og alle våte tuer og kjerr, og det blinket av våte, glatte berghaller langt borte, og så vrengte vindstøtene bjerkeliene bortover, så alle bladene hvitnet og vanndråpene føk i lyset, da vi gikk nedover.

Men så, skjønner du, så fikk vi se, innunder en heller som lutet utover et lite myrsøkk – der stod tuene av utsprunget strå aldeles duggrå, dryssende fulle av vanndråper som på den stilleste morgen, mens vinden boltret sig høit og lavt omkring. Jeg tror ikke jeg kunde føle stort mere, om jeg så et virkelig mirakel – andakt, betagelse og – ja ydmyghet bentfrem – enn da jeg fikk øie på den der lille flekken av uberørt morgen innunder steinen. Det var som et under. Men om jeg kom ut for et under som ikke var anonymt – da vilde der altså være et plus, ikke av følelse, men av erkjennelse. Jeg vilde vite hvem jeg kunde vende min andakt mot, og hvem det var som fikk mig til å føle ydmyghet, fordi jeg så ikke bare et tegn, men den som gav tegnet –.»

Ruth smilte litt:

«Jeg syntes det var pent, Paul. Men jeg skjønner igrunnen ikke, hvorfor kan du ikke nøie dig med at se sånne tegn – i naturen og. I barna dine vel også kanskje? Hvorfor vil du absolutt få finger i mirakelmakeren?»

«Jo. For jeg har egentlig alltid synes, når jeg kom op på en fjelltop for eksempel – det vilde da igrunnen være meget naturligere å bygge et alter der og foreta en 74eller annen offerhandling – enn å legge nogen stener op på varden eller putte en tomflaske med navnesedler nedi den. Men om jeg vilde ta smøret i smøresken min og kline det utover varden og ofre det til solen – så vet du at det kunde jeg jo nok ha morro av selv; det vilde være et uttrykk for min religiøse følelse. Hvis bare ikke jeg hadde visst, at jeg ikke gjorde solen nogen fornøielse med å ofre den smøret mitt som et tegn på min takknemlighet. Min religiøse følelse sier mig at soldyrkelse og ofringer til solen er naturlig – så lenge menneskene ikke har opdaget, at solen selv ikke har bevissthet om oss og det gode den gjør oss. Det er sånn med all naturreligion – den må være selvfølgelig for oss, like til vi opdager at naturen ikke tenker på oss eller føler noget for oss. Siden kan det ikke være religion lenger – ikke noget forhold mellem to forskjellige personligheter – en stor som gir alt og en liten som tar imot så meget, så den får lengsel efter å gi litt tilbake. Siden så vet vi at det vi vil ha av naturen, må vi ta ut av den selv – enten det er fred i sinnet eller landbruksprodukter eller kull og jern – men hvordan vi så elsker naturen, så kjenner den ikke oss som kjenner den, og om vi vil takke for dens gaver, så vet naturen selv ikke hvad den har gitt eller at der er nogen som takker den. Når vi sier at en utslått er takknemlig for litt kunstgjødsel, så vet vi godt vi bringer ikke noget offer som jordet skal fortære, vi vet ganske enkelt hvilken innflydelse visse stoffer vil ha på planteveksten som vi har bruk for –.»

Ruth tok som i tanker et stort gult eple fra den grønne vasen, luktet på det og blev ved å dreie det mellem sine lange, slanke fingrer. Så så hun op på ham og brast i latter:

«Herregud da, gutt – er du så velopdragen, så du synes absolutt du må finne alle gode gavers giver for å få tatt ham i hånden og bukket pent – eller knele er det vel du skal – og si takk for allting?»

Så lo han også.

«Nå, men ihvertfall får nok jeg si takk for te nu. Jeg skal møte denne fyren, ingeniør Eker – du vil ikke bli 75med vel og spise til aftens med oss? Han er svært allright og morsom å være sammen med – har været i Afrika i mange år –»

«Takk du, men det er Bibbis fødselsdag, og så vil hun holde en liten atelierfest. Men vi kan iallfall følges ned trappen da –»

«Jamen da skal jeg få tak i en bil, og så kjører vi ut til Skillebæk og setter dig av først – det er et bikkjevær idag.»

«Jeg kunde forresten ha god lyst til å komme tilfjells en tur,» sa Ruth, mens de stod og tok på sig yttertøiet. «Hvordan er det, hører der ikke en sæter til den gården du har der oppe ved kleberbruddet? Skal du bruke den i vinter?»

«Nei, du kan godt få låne den – men du må få med dig nogen. Der er ingen som vintersætrer deroppe – de er bare småsætrer. Men den ligger fint til – godt skiterreng –»

Ruth sa sakte:

«Naturligvis vet du, det er sånn for mig også. – Overfor fjellet har vel alle vi norske en slags religiøs følelse.»

«Den dagen,» svarte Paul, «utpå kvelden kom Nikko og jeg frem til to små fjellgårder som lå like på kanten av dalen, sånn at vi så hustakene mot himmelen. Nogen av de fineste Hallingdalsstuer jeg har sett forresten – og med aftensolen bakende på det solbrente tømmeret og de høie, hvittede skorstenspipene – ubegripelig vakre, med blomstervoller og tepper av korn og poteter omkring –

Vi fikk ligge på den første gården vi kom til, og vi fikk rømmekolle og flattbrød tilkvelds. Mens vi spiste, viste konen oss fotografier av de tre barna deres: en sønn var folkeskolelærer i Kristiania og datteren lærerinne i Sarpsborg og den annen sønnen var i Amerika; på billedet stod han utenfor storen sin –

Tilfeldigvis fikk jeg vite her om dagen, at den gården hvor vi overnattet, den har bankchef Borgersen kjøpt nu; der skal være bra jakt. Og det annet bruket er nedlagt, det også.»

76«Vet du forresten hvem som var oppe hos mig og spiste middag?» spurte Ruth, da de satt og blev hivd hit og dit i bilen som humpet og plasket gjennem sølepyttene. «Jo, Braastadlykkjen. Han var gått for en liten stund siden, da du kom.»

«Ja, utstillingen hans skal jo åpnes i næste uke? Den er god vel?»

«Han har skrevet en roman, vet du det?»

«Ja, jeg vet han har holdt på og skrevet noget ivinter.»

«Han leste høit for mig etpar kapitler. Og jeg må si jeg synes det høres lovende ut. Begynnelsen, der hvor han forteller om de første barndomsinntrykkene til Gjest – da det går op for ham at han er lausunge, og hvad det betyr med disse karene som flyr hos moren i sæteren lørdagskvelden. Og så hans følelser, da moren er blitt gift med den stillfarende, hederlige husmannen – Pål Vassplassen heter han i boken – og han merker at moren setter ham til side for de nye småbarnas skyld, og stefaren har mistillid til ham. Og så han begynner å dikte og fantasere om den rette faren sin, tatergutten som gildret mor hans en Sankthansnatt inne i fjellet. Der var ypperlige ting i det, synes jeg. Men det er jo det, at her har han hatt sine egne barndomsinntrykk å falle tilbake på hele tiden. Om han kan gjøre det like godt når han vil forsøke sig på emner som ikke er sånn direkte selvbiografiske, det vil jo tiden vise –.»

Paul brast i latter:

«Jo? Han er da virkelig født i lovlig ekteskap mellem Hans Braastadlykkjen og hustru Marit, såvidt jeg vet. Der er tre søsken minst som er eldre enn Jo – han som har gården nu, og en bror som har manufakturforretning på Lillehammer, og en søster som er sykepleierske – og Marit Braastadlykkjen er så uberyktet som hun kan få blitt, og Braastadlykkjen har været selveierbruk i en seksti år. Men har han kunnet gjøre noget godt ut av de der gamle folkelivsskildringsmotivene, så meget desto bedre. Begavet som billedhugger er gutten iallfall. Nå, er vi der alt!»

77Han hjalp sin kusine ut av bilen: «Ja takk for ikveld da, Ruth –.»

Paul satt med en litt flau fornemmelse, mens han kjørte tilbake til byen. Det var en hel del av det som han hadde forberedt sig til å si Harald Tangen – nu hadde han altså sagt det til Ruth istedet. Og like før ham hadde åpenbart Jo været oppe og hatt betroelsestime hos henne. Det var som pokker –. Formodentlig det at hun var så rolig og ladylike, enda hun åpent tilstod, at hun selv ikke var sikker på annet enn sine egne evners begrensning. Og hun bar sin uro og sine savn fattet og verdig – uten noget sånt flaksende som det pleier å være over kvinner, når de ikke er kommet på sin rette hylle i livet. Hun var et nydelig lite menneske, hjelpsom og full av interesse for alle andre –.

Så var han fremme ved hotellet.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.