III.

Det nye materiellet til stenbruddet kom litt efter litt i løpet av høsten. Så skulde der drives ut noget tømmer i Haugaskogen om vinteren. Paul Selmer hadde forskjellige grunner til å være på Haugen nokså meget om vinteren.

Han hadde trådt ut av Trondhjemsfirmaet allerede i mai, men så var han og Alster blitt nødt til å overta et teglverk nede på Romerike, og Paul gikk med på Alsters forslag, at han skulde overta ledelsen av bedriften, iallfall inntil videre. Han var ikke fagmann – men hvor fanden så en det nu fortiden, at noget blir ledet av fagfolk? Det vil si, i det private forretningsliv hendte det jo enda, men skikken var åpenbart på retur.

Det gikk iallfall an å bo der med familien, skjønt det blev jo å bo på landet det og, og Bjørg gledet sig ikke mere enn måtelig til det, skjønt Paul trøstet henne, med bilen var det jo bare en svipptur inn til Kristiania. Men hun kunde jo gjerne få bli i Trondhjem vinteren over – huset nede på Berven trengte nokså grundig istandsetning. Villaen i Trondhjem hadde Paul fått solgt ganske fordelaktig; de skulde være ute av den til oktober. Men det traff så heldig at en bekjent av dem, en bergingeniør, 43måtte over til Amerika et halvt års tid, og han vilde ta sin frue med – det var en annen manns frue som han nylig var blitt gift med, og den forrige ektemannen stelte til bråk for dem. Paul fikk tilbud om å leie deres leilighet møblert og slo til.

Han hadde egentlig ikke noget imot å la familien bli igjen nordenfjells inntil våren. Han kom til å ligge på reise støtt en tid utover. Rart nok – den første tiden han bodde i Trondhjem, blev en reise til Kristiania da likesom enda regnet for noget. Nu syntes han det var ingenting å snakke om – skjønt det naturligvis ikke blev hver måned han kunde se hjemom. Han reiste mellem stenbruddet, teglverket og Kristiania. Det var blitt som en selvfølge – dreide det sig om en større ordre, så ringte vedkommende op og vilde ha en konferanse. Forretningsfolk drev landet rundt i biler og på jernbaner. Og Paul likte på en måte å ha det slik. Hele denne uroen i forretningslivet, hvor alle gamle rammer var blitt sprengt og en uavladelig blev nødt til å omjustere sine tallbegreper – de ustanselige nydannelser som det enda var umulig å vite om, enten der virkelig lå gjemt en begynnelse til noget varig i dem, eller om de utelukkende betød opløsning av gamle former – naturligvis kunde ikke han heller annet enn bli påvirket av stemningen. Selv om han forsøkte å ta fornuften fangen, ikke la sig smitte av denne henrykkelsen over de store summer som folket fikk å tomle med. Faktisk var der gamle, erfarne menn som hadde sittet i årevis med ansvaret for store foretagender – nu blev de som øre av de nye tallstørrelsene en måtte venne sig til å regne med på alle områder. De veldige troppemasser som blev satt inn på alle fronter, det eventyrlige ammunisjonsforbruk, menneskenes utrolige opfinnsomhet, teknikkens triumfer – de følte sig likefrem opbygget av det. De trøstet sig over alt det som krigen førte med sig av – vel, uopbyggelige foreteelser, for ikke likefrem å si elendighet: det var nu allikevel bare inngangen, en blodig og brutal inngang naturligvis, men inngangen til en stor og ny tid. De var så vant til å forestille sig, at teknisk utvikling på en 44mystisk måte betød fremskritt mot bedre tider, så de gikk ut fra næsten ubevisst, efter noget slikt som krigsteknikkens fullkommengjørelse måtte der allikevel tilslutt følge godt på en eller annen måte. Aldri mere skulde menneskeheten behøve å vende tilbake til sine små gryter – fra nu av skulde der alltid kokes i store dampkjeler.

Han kunde nok prøve, så godt han evnet, å bevare etslags syn for hvad varer og arbeide kunde være verd i virkeligheten, omregnet fra konjunkturenes flimrende og fluktuerende priser. Men han også måtte jo søke å få dekket nu, under krigskonjunkturene, hvad det hadde kostet å innføre mere rasjonelle driftsmåter ved stenbruddet, og han måtte forsøke å få teglverket til å lønne sig, – han også måtte håbe på en boom i bygningsindustrien, når det engang blev fred.

Tross alt, det gikk en på nervene, dette ståket med jobbing i øst og vest, planløs nydanning og forsøk på å grunne noget stabilt midt i alt det ureelle. Og det gav enslags illusjon av bevegelse å være med i strømmen av reisende. Forøvrig var han altså nødt til å reise rett som det var.

*

Men det var underlig å skulle bryte op fra Trondhjem. Især underlig at han ikke følte mere ved det, syntes han selv. Som diplomatene pleide å si til journalistene: det er med vemod – her hvor vi er vokset fast etc. Han kunde ikke si det.

Han var blitt glad i byen fra første dagen han kom dit, og bygdene omkring, fjorden, fjelltraktene – alltid vilde han bli ved å synes dette var den vakreste delen av Norge. Han hadde fått mange venner deroppe som han holdt av. Og det var da der han hadde fått smake uavhengighet, selvstendig arbeidsliv. Selv da den første forutsetningen for det falt bort, hadde han aldri angret at han brøt op fra det studium som han hadde innstilt sig på helt siden guttedagene. Men de planene hadde de hjemme været altfor innviet i alltid. Og det hadde været 45en ubegripelig befrielse å komme klar av alt det der – enda han var glad i sine foreldre og søsken.

Han sa farvel til den lille villaen sin oppe i Møllebakken uten sorg. Der hadde han levd hele sitt liv som gift mann, barna var født der – det vil si, det var de altså ikke – men det var da der han hadde sett dem leve op fra nogen rare, røde kryp pakket inn i hvitt ulltøi til små mennesker. Haven som han hadde stelt sånn med i alle årene – skrentene med fjellplanter – kom den nye eieren naturligvis til å rive op og forandre; han så akkurat ut til å være den sorten. Men Paul følte sig ferdig med alt der.

Det kom vel først og fremst av de forandrede forhold i forretningen. Og især – det forandrede forhold til Henrik.

Heldigvis hadde det jo gått den veien at det var blitt til mindre og mindre omgang mellem familiene. Deres koner kunde ikke utstå hverandre. I de siste årene hadde de bare kommet hos hverandre til selskaps.

Men Henrik og han hadde igrunnen bare trivdes ved det at deres vennskap hadde fått igjen noget av karakteren fra ungkarsdagene. De var sammen i forretningen, reiste på jakt sammen, og når deres fruer var bortreist, gikk de med hverandre hjem og satt, snart hos ham og snart hos Henrik, røkte og pjoltret litt og spilte kort og snakket sammen til langt ut på morgensiden om alt mellem jord og himmel – undtagen om sine koner.

Så passerte altså det utrolige. Det var i august 1916 Paul hadde været nødt til å reise til Stockholm i forretninger, og bilte – han hadde nettop fått bilen sin da. Han fikk lyst til å kjøre gjennem Värmland hjem. Og der, på hotellet ved den berømmelige Fryken sjø, støtte han på Henriks bil i garasjen. Det var vel ikke mere enn naturlig da at han spurte sig for på kontoret, og så fikk han det svar at herskapet var kommet igår og visstnok aktet sig videre imorgen. Det falt ikke Paul inn å sende bud op – skjønt det hadde undret ham litt at Henrik var Sverige nu, han også. Men Henrik hadde jo så mange jern i ilden. Så hadde han vel hentet Berit i Kristiania; 46hun var kjørt dit en ukes tid i forveien, det visste han fra Bjørg, som nettop gikk og gnålte om at nu vilde hun også få lære å kjøre.

Så stod han nettop og tok et overblikk over smørgåsbordet, da Berit trådte inn og i kjølvannet efter henne en nokså mystisk fyr som hadde holdt til i Trondhjem det siste halve års tid. Og det var ikke godt å si, hvem av de tre som var blitt mest pinlig overrasket. Ja ikke fyren iallfall. Han var frekk som bare fanden.

Derefter kom Berit stormende efter ham inn på hans værelse i full form for en scene. «Hvis ikke du sverger, ved den Gud du tror på, ved ditt lille barns hode, at du ikke sier dette til Henrik, så forstår du vel at det er utelukket jeg vender tilbake til Trondhjem! Da har jeg bare ett å gjøre – ta livet av mig – eller følge med Aage Halvorsen, hvorhen veien så skal bære for oss to!»

«Jeg tror ikke du er riktig vel bevaret! Du kan da vel ikke tenke dig at jeg skulde si noget til Henrik. Men det kan jeg fortelle dig, at hvis ikke du avbryter bekjentskapet med herr Halvorsen på flyende flekken, så kan du banne på at en eller annen snart sier noget til Henrik – eller skriver. Du kan da vel ikke innbille dig at en slik historie kan passere uopdaget så svært lenge.»

«Vil du sverge på at ikke du –»

«Nei såmenn om jeg vil. Jeg har sagt dig – sånt gjør man ikke, ganske enkelt. Men jeg vil foreslå dig at du kjører videre med mig imorgen tidlig – blir med mig hjem uten videre. Så får du selv avgjøre, hvor meget av sannheten du synes du bør si til din mann.»

Det var forresten et hell at ikke hun tok imot hans litt uoverveiede tilbud. Vårherre måtte vite hvordan paret hadde ordnet sig med pass til denne utflukten – og så var der altså den annen bilen, Alsters. Og hvilken forklaring så Berit valgte å smeise i Henrik, så hadde det sikkert blitt temmelig pinlig for ham å møte sin kompagnon efterpå. Så meget mere som Berit fikk anbragt en replikk, førenn hun trakk sig tilbake, om at det var jo ham som først hadde vakt uroen i hennes sinn og lært henne å 47føle sig utilfredsstillet i sitt ekteskap med Henrik Alster. Den idiotiske flirten hans med henne før han selv giftet sig, fortonet sig rimeligvis slik i hennes erindring nu.

Berit kom hjem til Trondhjem en tre ukers tid efterpå. Hun hadde sunget på en veldedighetsforestilling i Kristiania og hadde fått nogen pene ord for det i avisene; hun var opspilt og aldeles forferdelig. Overfor ham lot hun som ingenting, i en slik grad at Paul syntes både folk og Henrik måtte fatte mistanke om alt mulig. – Og kort efter dukket dette individet, Halvorsen, op igjen i byen.

Ved et tilfelle – kunde man jo kalle det – kom Arnt Hauan til å nevne fyren, en kveld da Paul var oppe hos Hauan. Og det viste sig at Hauan hadde greie på nogen nokså slemme affærer som Halvorsen hadde været blandet op i. Da gjorde Paul Selmer noget som han selv syntes var ekkelt arbeide – han sa til Hauan at han syntes det kunde være like bra om Trondhjem blev forskånet for Halvorsens nærvær. De tilkalte Halvorsen pr. telefon, og da han kom, lot de ham vite at han gjorde best i å fortrekke godvillig.

Han hadde ikke sagt til Hauan, hvorfor han vilde ha Halvorsen vekk fra byen; Hauan visste det temmelig sikkert allikevel. Bakefter hadde han vond samvittighet, fordi han ikke satte politiet på knekten – men det fikk vel kloen i ham allikevel med det første. Blandt annet var han mere enn mistenkt for å ha gitt oplysninger til utlendinger om norske skibers reiser. Men han syntes ikke han kunde hjelpe til å få Henriks kone blandet op i noget, slik at kanskje hennes forhold til den grisen blev almindelig samtaleemne over hele byen.

Berit traff ham saktens på turene sine til Kristiania. Men så gikk det da iallfall ikke for sig i Henriks hus og midt for nesen på hennes egne barn. Men hvis Berit hadde tort slå vitriol i ansiktet på ham, så hadde hun sikkert gjort det.

Og efter denne ynkelige historien pinte det ham å være sammen med Henrik dag ut og dag inn. Han syntes ikke han kunde ha følt sig mere skamfull, om det var 48ham selv som hadde bedradd vennen. Og Gud måtte vite hvad Henrik visste og tenkte. De talte aldri om Berit.

Men Henrik Alster var blitt svært forandret i de siste årene. De var omtrent jevnaldrende, midt i tredvene begge to – ikke nogen alder å snakke om. Men Henrik var sgu ingen ung mann mere; han var blitt en herre av ubestemmelig alder – isterlig feit, især over skuldrene hadde han fått en uhyggelig pukkel. Han holdt sig nu også nokså lut da.

Han hadde gitt op å interessere sig for noget annet enn forretninger. Det vil si, interessere og interessere –. Han gikk på jakt enda, han bilte, de festet en masse ute i villaen på øen, og han kjøpte kunst over en lav sko. Men forretninger og spekulasjon og spillet om penger var det eneste han virkelig levde i nu. Det annet bare tok han sig til, for noget skulde han jo bruke de pengene han tjente, til. Men alt det meget annet som han hadde været glad i før, interesserte ham ikke mere – han hadde gitt op å interessere sig for tilværelsens virkelighet. Innimellem grep Paul sig i å se på ham med enslags grøssende fornemmelse – enn jeg selv, er jeg også drevet utfor allerede –?

*

Hele høsten utover var Paul for det meste på Haugen, fikk ikke tid til å se opover til sin familie før til jul. Så reiste han hjem til helgen og vandret omkring juletreet med Bjørg og Synne i nogen villfremmede menneskers stue mellem kjempemøbler av speilende blank mahogni og tepper og portierer av plommefarvet silke og musegrå fløiel. Bjørg brukte hele den første dagen han var hjemme, til å vise ham alle herlighetene i dette moderne huset: det og det ønsket hun sig maken til, når de nu skulde montere det nye hjemmet sitt nede på Berven. Paul sa ja og ha; det var jo en stund til det blev aktuelt heldigvis. Han kviet sig for å si til sin kone, han kunde ikke skaffe så svært mange penger til deres private forbruk nu; anleggene trengte alt han kunde tjene – og helst litt til.

49Han hadde alltid latt Bjørg få alt hun bad om, det hadde været en masse, men mest småtteri. Hennes begreper om velvære hadde været bestemt av hjemmet over den lille manufakturbutikken i Storgaten, og hun hadde satt sin ære i å være dyktig og økonomisk, sånn som hennes mor syntes at en ung frue skulde være. Nogen virkelig sans for økonomi hadde hun ikke, det hadde Paul skjønt for lenge siden, og han visste godt at sånn som de levde, med stadige demonstrasjoner av sparsommelighet og ikke stort mere av selskapelighet enn Bjørgs evindelige dameteer, så kostet deres husholdning mere enn det som mange av deres bekjente brukte for å føre et vakkert og rummelig, rofylt hus. Men han fant sig i det nokså sinnsrolig – han kunde klare det, fordi Bjørgs ekstravaganser holdt sig innenfor rammen av enslags ortodoks småborgerlighet, og sine representasjonsplikter for forretningen opfylte han på hoteller og bilturer så meget som det gikk an.

Men disse månedene som Bjørg hadde levd omgitt av den Holmske eleganse, hadde åpenbart gitt henne smak på en mere monden levemåte. Paul gikk iseng ved sin hustrus side i ekteparet Holms franske dobbeltseng – et digert, lavbent best av forgylt rokokko-møbel med spanskrørsflettede endestykker. Og Bjørg hvisket, før de la sig til å sove under det eplegrønne brokadesdraperi som en klyse forgylte amoriner slapp ned omkring leiets hodegjerde, at et sånt soveværelse som dette her, gid, det ønsket hun sig vel –.

Helge var blitt en kjekk liten kar, som lå og krabbet på gulvet, hvor så Paul kom i stuene. Han vrelte av alle livsens krefter, bare faren forsøkte den minste tilnærmelse. Det er nettop i den alderen de er mest redde for fremmede, sa Bjørg.

Synne hang efter ham fra morgen til kveld, forlangte at han skulde vise henne alle de billedbøkene de hadde pleid å se i, klippe de samme dyrene og synge de samme visene, gå de gamle turene deres – og hver kveld skulde han be aftenbønnen med henne og gi henne vann efterpå og høre de gåtene hennes som pappa aldri kunde gjette.

50«Skal vi ikke snart reise hjem igjen snart da, pappa?» spurte hun stadig.

«Nu skal vi snart reise til et annet hus, Synne, og bo der alle sammen. Så blir det hjemme, skjønner du, Sønnenfjells – der hvor farmor og mormor og morfar bor,» sa faren.

Synne lot ikke til å finne det svært tillokkende. Farmor husket hun merkelig nok – det var to år siden hun hadde sett henne, da Julie Selmer tok den turen til Nordkapp. Men hun og Synne hadde været påfallende lite begeistret for hverandre. Mormor lot hellerikke Synne til å like så forferdelig, og morfar var det så lenge siden hun hadde sett, så ham husket hun ikke.

*

Annen juledags morgen, da Paul var ferdig med å klæ på sig, våget han sig til å spørre Bjørg – hun lå i den forgylte triumfsengen og drakk kaffe av fru Holms fineste koppestell og så så fullkommen lykkelig ut:

«Har du noget imot at jeg går innom kirken med Synne – jeg har lovt å gå tur med henne i formiddag.»

«Du vet godt at jeg liker det ikke,» sa Bjørg irettesettende. «Men for en gangs skyld kan du jo få lov –»

Så spiste Paul frokost med Synne på tomannshånd, og dermed var ungen kommet i strålende humør. Og så hadde hun fått sig kåpe og kyse av gullfarvet fløiel, og den hadde ikke faren sett henne i enda.

«Den står så pent til farven på krøllene mine, sier mamma.»

Det var sant også; hun så rasende søt ut i den.

Det var ikke ofte at Paul hadde kunnet komme i høimessen heroppe. Bjørg syntes de sene søndagsfrokostene deres var ukens beste stunder; om hverdagene kunde de jo aldri spise frokost sammen. Og hvis Paul skulde være helt ærlig, så måtte han innrømme, han selv likte også bedre å gå i kirken om hverdagsmorgenene til stille messe. Der var så få folk, og der var ikke nogen preken.

Folk snakket om det, visste han. Og det hadde hendt 51at hans bekjente talte til ham om katolisismen. Han skjønte de gikk ut fra at han var katolikk – på sin egen personlige måte; naturligvis ikke sånn at han kunde mene han behøvde melde sig inn i denne eller hin sekt, fordi om han i dens gudstjeneste fant noget som passet for hans religiøse følelse. De var enige om at den katolske gudstjeneste var mere stemningsfull enn den protestantiske; især før i tiden, da de franske prestene holdt til inne i Ila, hadde det været nokså almindelig at også protestanter gikk i deres kirke engang imellem, i julen for eksempel. Den nye katolske kirken oppe ved Elgesæter bro var jo nokså fattigslig da.

Paul pleide å svare undvikende. Han følte at han kunde ikke få disse vennene sine til å begripe hvad han mente, hvis han sa, selve glosen «stemningsfull» bød ham imot, når det var tale om religion. Der var aldri noget annet som hadde dradd ham til den katolske Kirke enn en anelse, som sommetider føltes som et blendende håb, og sommetider rent ut sagt som en isnende frykt: kunde det være sant at den lærte absolutt og åpenbaret, overnaturlig sannhet?

Han kunde ikke hjelpe for at han på en måte syntes den var uhyggelig, denne fornemmelsen av at han hadde rent pannen mot en mur av sannhet. Omtrent som når man midt i tette, ulne, våte skodden tørner mot et hus, men ikke kan så meget som skimte omrisset av det, bare sanser at det er stort. Men var det slik, at der inne bodde sannheten selv, en sannhet som tåler at menneskene tar hårdt, ja plumpt på den, uten at den går istykker – en sannhet som en mann kan få lagt på sin tunge og svelge – ja så var han jo nødt til å lete sig frem til døren, banke på og be om å få slippe inn. Eller løpe sin vei og vite alle sine levedager, sannheten vil jeg helst slippe for å gjøre bekjentskap med.

Det gjaldt for svært kompromitterende at en mann var redd for sannheten – og selvfølgelig, var det slik at der fantes en absolutt sannhet her i verden, så fikk han jo skyte hjertet op i livet og gi sig den ivold. Men –.

Folk flest var jo enige om at bra folk bør være sannhetskjærlige. 52Men – hvad var sannhet? Gamle Pilatus’ berømte aforisme var kanskje ikke så flau allikevel.

Han hadde alltid sett litt skeptisk på den populære begeistring for sånne almindelige begreper som det er god tone å «elske» – sannhet, frihet, rettferdighet, kunnskap ogsåvidere. Han husket en eksamensfest – han hadde sittet og sett på skolefanen deres med devisen «Kundskab er magt». Og medett hadde det slått ham, skolegutten: Hvadslags kunnskap er makt – til hvad?

For det hadde de jo fått sig servert som summen av all historieundervisning, at makthavere hadde alltid uten undtagelse været nogen fæle karer. Ikke før blev en mann eller et folk eller en kirke eller en samfundsklasse eller noget slikt mektig – så blev de straks så fordervet så det var ikke med måte engang. Men da var det jamen liten mening i at skolen skulde slite og proppe kunnskap i barna, så de også engang kunde få makt og bli fordervet. I et bluss av gutte-utålmodighet hadde han tenkt: denne bestyreren vår som alltid er så på nakken av alle døde og styrtede makthavere og enda gir sig til å holde skole, fordi han tror at kunnskap er makt, han må altså enten være en skurk eller et fe.

Det hadde gått op for ham da, at de overbevisninger som folk tror at de har og de som de handler efter – er ofte hjertelig ulike. Det er simpelthen uanstendig å tvile på at friheten er annet enn et gode. Skjønt for eksempel en masse mennesker i slutten av den romerske keisertid frivillig blev slaver, for å kvitte sig for de byrder som staten hadde hopet op til de fri menn. Og det ser en hver eneste dag, at menn binder sig til et eller annet parti og blir slaver av dets politikk – for å vinne det de mener med en posisjon i samfundet og «komme sig frem». Men det er gjerne sånne slaver som smekter platonisk for friheten. –

Det er det samme med den sannheten som folk forsikrer at de elsker. Blev de tvunget til å forklare hvad de selv tenker sig, når de bruker glosen, vilde det oftest vise sig at de mener nogen utstoppede gamle sannheter som er så ufarlige som sofaputer eller preparerte rovfugler 53på hjørnehyller. Eller de mener det skal være dem en fornøielse å ytre sannheter – enda det kan være uhyggelig nok mangen gang, når man blir nødt til å gjøre det. Han visste godt at han selv svært ofte foretrakk å holde kjeft: en mann får holde sig for god til å si usannheter, men det er noget helt annet. Det lar man være av kjærlighet til sig selv, mere enn av kjærlighet til dyden i verden. Men Bjørg for eksempel følte sig moralsk forpliktet til å si en masse taktløsheter – for det hadde hennes mor lært henne var «å være i sannhet».

Gå ublunkende til møtes med livets ville og blodtørstige sannheter – javel, en fikk holde ørene stive og gjøre det, men han iallfall vilde ikke føle sig så overbevist om at den mann talte sant, som sa at han elsket dem. Elske å få høre sannheten om sitt lille barn som står tilbake i utvikling – det er slik, fordi det er idiot. Elske å få høre sannheten, når en har ligget på sykehus i mange måneder efter et biluhell og er blitt skåret i og gipset og hengt op og bøiet og bendt på – Leif Hauan skjøt sig iallfall, da han fikk høre sannheten om at han kom til å bli lam allikevel. Den fulle sannhet om hvordan andre folk synes en ser ut, når der ikke er annet igjen av ens ansikt enn arr efter skuddsår og brannsår – er der nogen som elsker den? Og få høre sin første elskede – «konvallen, blommernes blomme», «min hvite svane, du stumme, du stille» og alt det der – fortelle sannferdig om de fyrene som hadde hatt henne før hans tid – han kunde ikke påstå at han hadde elsket sannheten da nei –

At en mann må kunne holde ut sannheten – det er sånn. Men at han kan elske sannheten, er for meget forlangt. Hvis sannheten er noget annet enn en person. Og han er slik, så han er verd å elske mere enn alt et menneske kan miste her på jorden, mere enn hvert eneste menneskes dødelige liv. Så at den mann som har fått øie på ham, løper «efter han klædebons vellukt», som kong David uttrykker sig – og setter bent inn i flokken av denne verdens sannheter som om de ikke skulde være annet enn Vår Herres private kongetigrer.

54«Pappa – hvorfor kan du ikke svare da vel?» sa Synne og drog i hans hånd. «Du ser så hissig ut så –.»

Paul skvatt til:

«Gjør jeg det, Synne? Jeg hørte ikke hvad du spurte om –.»

Men så var det bare om den vesle elgbikkja til Vinsvold, som hadde fått vondt i øinene sine, da de hadde den med i reinsfjellet ihøst. Paul husket det nu – han hadde fortalt noget om denne jaktturen i et lite brev som han skrev til Synne. «Men nu er den aldeles bra igjen, er den ikke det visst?»

Den var ikke blitt bra av sneblindheten sin, og Vinsvold hadde bedt Paul skyte den, for han hadde så liten lyst til å gjøre det selv.

«Jo nu har den det bra.»

«Tror du han kjenner igjen mig, når jeg kommer til Haugen en annen dag, for han var så glad i mig –.»

«Nei det er jeg redd for han ikke gjør. – Nu må du passe på og hilse pent, Synne,» sa han, temmelig overflødig, for Synne hadde alt begynt å neie dypt for fru Hansen, som kom imot dem langt oppe i gaten.

Der var et rustrødt skjær av sol inni frosttåken, da han og barnet gikk innunder de unge, rimhvite trær op mot den lille kirken. Paul hadde ikke sagt annet til Synne enn at hun skulde sitte stille, når folk sang og presten talte til dem. Bakefter brukte så alle mennesker å knele ned og be til Gud, og presten gikk op til alteret, stod der og bad – men Synne måtte bare be sakte inni sig. Forresten kunde hun gjøre sånn som hun så alle de andre gjorde.

Så Synne knelte, da han knelte, idet de trådte inn i den lille nakne kirken. Paul fant sig plass i en av de bakerste benkene, og Synne reiste sig op og stod pent og stille under Asperges – tittet bare smilende op for å se om det var meningen at hun skulde le, da presten kom forbi dem og stenket med vievannskosten. I benken foran dem satt nogen småpiker og hadde bøker som de leste i – meget åndsnærværende tok Synne en bok som lå i benken der de satt, og holdt den op foran ansiktet 55sitt. Hun opførte sig rent eksemplarisk, så sig neppe omkring og sa ikke et mukk.

Like til alle reiste sig og presten begynte å lese evangeliet.

Småpikene i benken foran dem hadde små kulørte kort liggende til bokmerker i bøkene sine. Synne strakte hals og tittet:

«Å gid, pappa, se de nydelige bildene som de har, du,» hvisket hun betatt.

Idet presten gikk op på prekestolen og menigheten satte sig tilrette, kom den ene av småpikene til å rive messeboken sin ned på gulvet. En flom av billedkort falt ut og spredte sig mellem benkene.

«Å pappa, se så mange hun har du,» sa Synne, så overveldet så hun talte ganske høit.

Småpikene hadde fått plukket op alle kortene, og hun som eide dem, snudde sig og rakte et til Synne, idet hun smilte og nikket litt.

«Har jeg fått det?» spurte Synne sin far, og Paul nikket. «Takk,» sa Synne og knikset for den fremmede småpiken.

Under messen så Paul at barnet knelte, med hendene presset foran ansiktet sitt – og innimellem tittet hun gjennem fingrene ned på kortet.

Der var stilt op en julekrybbe fremme ved korbuen, og da messen var slutt, tok Paul henne med sig ditop. Han hadde ventet at hun skulde bli henrykt over stallen og dyrene og Jomfru Maria med Jesusbarnet og Josef og hyrder og konger og engler. Men Synne sa ingenting, og innimellem så hun alt i ett på kortet som hun holdt i hånden.

Hun rystet energisk på hodet da faren tilbød å ta vare på det for henne. Hun hadde lommer i den nye fine kåpen sin, og mens de gikk nedover Munkegaten, kom det lille billedet op av lommen og ned i lommen igjen ustanselig.

Da de satt inne hos konditor Erichsen og Synne hadde fått chokoladen og kakene, rakte hun kortet over til sin far: «Du kan få lov til å se på det, du og –».

Det var svært fint, med masser av forgylling og rosenrøde 56og lyseblå farver; det forestilte Kristus som stod foran et alter med ciborium i hånden og rakte hostien til et knelende, hvitklædt barn. Nogen andre hvitklædte barn gikk ned fra alterringen med bøide hoder og pent sammenlagte hender, og fra den annen siden drev nogen ulenkelig lange og tynne engler en ny flokk småbarn frem. Under billedet stod: «Jesus, our only joy be Thou. As Thou our prize wilt be».

Men Synne spurte ikke om noget. Hun rakte ut hånden og tok kortet til sig igjen. Med ett sa hun høit og ivrig:

«Du pappa – jeg fikk bedet alle bønnene mine sånn masse ganger –. Hundre, tror jeg. Du – det er mye morsommere å be inni sig, for da går det så fort – for da er det likesom ikke jeg ber, men det ber innvendig i mig –.

– Pappa, fikk du bedet en masse ganger, du og?»

«Spis kaken din nu, unge,» lo Paul. «Vi må gå hjemover nu –.»

Så gikk de Kjøbmannsgaten langs elven og utover bryggene og så på den røde vintersol som speilte en lang stripe av kobberglans i fjordens vann. Det var stilt vær og litt frostskodde; de lysmalte tregårdene stod matt og mørknet mot sneen på takene og sneen i gatene, og alle trær var lodne av rim.

*

De kom hjem til middagen, og Paul skar op dyresteken for Synne, mens mamma maset ut poteter i saus til Helge, som fikk sitte med tilbords i babystolen sin, fordi det var jul og pappa var hjemme. Helge fant sig såvidt i at faren var der nu, når bare Paul ikke forsøkte nogen tilnærmelse.

Så kom det. Bjørg spurte englemildt:

«Nå Baby – var det morro å være med pappa i kirken da?»

Paul så at Synne langsomt blev rød; det lille ansiktet hennes fikk sånt rart, stengt uttrykk. Hun nikket bestemt etpar ganger, men sa ikke noget.

57«Nåda, Baby – kan du ikke fortelle mamma litt om hvad du har oplevd i kirken da? Få høre nu –?»

«Dem sang.»

«Jasså du, sang de? Men gjorde de ikke noget mere da? Du kan da skjønne, mamma vil gjerne få vite litt om hvad den lille piken hennes har oplevd!»

«Presten fortelte oss en historie om en mann – hvad hette han nu igjen, du pappa – Ste – Stefanus, var ikke det et rart navn, mamma? Åsså var det noen mennesker som var så uforskammet mot ham; de begynte å kaste stein på ham.»

«Jamen snakket ikke presten noget om Gud da? Fikk du slett ikke høre noget om Jesus for eksempel?»

«Jo. Han der Stefanus så at Jesus stod borte i porten sin, og så ropte han på ham. Og så gikk Jesus og hentet konstabelen. Men så sa Stefanus at de hadde bedt omforladelse alt, så politi skulde ikke ta dem allikevel. Og så blev Stefanus med Jesus hjem til himmelen og så la de sig til å sove.»

Bjørg lo høit: «Der kan du bare høre, Paul! Det er meget hun har skjønt av det. Jo, jeg må si hun har hatt utbytte av å komme i kirken!»

Synne så op, sprutrød i ansiktet:

«Det har jeg slettes ikke det – er det visst sant, pappa? Presten fortelte akkurat sånn så – gjorde han ikke det, pappa?»

«Næsten.» Paul bet sig i leben.

«Ågidamei.» Bjørg rystet på hodet. «Jo dere er noen deilige noen, begge to –. Men var det ikke noget mere rart da, Synne, borte i den kirken – kan du ikke fortelle mamma litt mere?»

Synne rystet energisk på hodet.

Paul så tankefullt på den lille piken. Det skulde været rart å vite hvad som egentlig gikk for sig inne i det vesle hodet hennes –.

«Pappa, du, når skal vi gå i kirken igjen?» spurte Synne om kvelden, da Paul hadde gått igjennem hele godnattritualet med henne.

58«Jeg vet ikke riktig, barnet mitt.» Han hadde en anelse om at når han først var blitt optatt i Kirken, vilde det bli vanskelig å få lov av Bjørg til å ta med barnet ditt.

*

Bjørg sa det forresten allerede samme kvelden; de satt inne i det Holmske røkeværelse.

«Men det vil jeg nu altså si dig, Paul – jeg synes ikke om det der – du venner jo likefrem Baby til å holde leven med religionen jo. Jeg er opdradd til å ha ærbødighet for alt denslags, jeg, skal jeg si dig!»

Paul svarte op fra dypet av chesterfieldstolen han lå i:

«Stakkar, hun mener da ikke å holde leven, Bjørg – hun satt så pent og stille så. Og du hører jo hun har hørt godt efter –.»

«Ja nei, jeg utstår ikke sånt altså. Jeg synes alt som har med religionen og denslags, det skal være noget høitidelig.»

«Jeg synes,» sa Paul sakte, «et lite barn som morer sig, er noget av det høitideligste en kan se på jorden.»

Imidlertid nyttet det jo ikke å innlate sig på nogen samtale med henne, det visste han fra før. Så blev han liggende i stolen, tidde stille og røkte, til Bjørg måtte ta litt pause. Paul rettet sig op fort:

«Det er sant, Bjørg, det brevet fra din mor som du vilde at jeg skulde lese – har du det hernede?»

*

Tredje nyttårsdag reiste Paul til Kristiania. Han hadde lovt det under messen den dagen han hadde Synne med sig i kirken, at når han kom sydpå, skulde han gå til Harald Tangen og be om undervisning. Det hadde været den siste utflukt han hadde brukt overfor sig selv: sognepresten i Trondhjem var visst en udmerket bra gammel prest. Men Paul bilte sig inn at han kanskje ikke så godt vilde kunne skjønne hvad vanskelighetene bestod i for en mann som aldri hadde trodd på noget. Han mente det vilde bli greiere å tale med Harald Tangen.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.