VI.

I påsken tok Paul inn til Kristiania og bodde på hotell. Moren var reist til Finse, Hans og Evi til Kjøbenhavn, så han behøvde ikke gå bort noget; bare langfredag aften var han buden til Tua og Halstein.

De hadde bodd i byen etpar måneder, og pastor Garnaas var strålende glad over forflyttelsen. Tua var aldri blitt ordentlig frisk siden hun hadde hatt den der operasjonen for fem år siden, og hun greide ikke landsens stell og en landsprestegård lenger. Halstein håbet, det skulde gå bedre for henne nu da de hadde fått den moderne, lettvinte leiligheten og hun fikk fred for barna hele formiddagen; de to eldste gikk på skolen og de to minste i barnehaven.

97Søsteren så nokså medtatt ut, syntes Paul; hun var blitt gammel og skrapt i ansiktet, men tykkfallen ellers; hendene virket opsvulmet. Svogeren var åpenbart svært omhyggelig for henne. Han gjorde kanskje litt for meget ut av det – Tua svarte iallfall i en nokså trett og gretten tone på mannens stadige: vil du ikke sitte her og kan jeg ikke gjøre ditt og skal jeg ikke hente datt, Sif min –.

De to eldste småpikene var pene, på farens bleke og blonde måte, alle fire barna hadde hans lyse, krøllete hår. Der var noget besynderlig bortkommet eller forsømt over dem – moren hadde saktens ikke orket å ta sig noget av dem på mange år, og faren hadde vel ikke tid.

På svogerens spørsmål hadde Paul svart at han hadde været i kirken både om formiddagen og om eftermiddagen begge disse helligdagene. Halstein snakket litt om at de også hadde hatt bra kirkebesøk; han satte sig til pianoet og sang etpar av de salmene som de hadde sunget i kirken. Han hadde tydeligvis god lyst til å få en samtale igang med Paul om katolisismen.

Paul undret sig selv over sin absolutte ulyst til å snakke om det. Men nu følte han en ubetinget motvilje mot å innlate sig i sånne religiøse drøftelser som han i gamle dager hadde styrtet sig ut i, bare svogeren gav ham skyggen av et påskudd til det. Det kom vel ikke bare av at han selv var blitt eldre. Men da hadde han ikke selv visst hvad han skulde tro; han hadde bare forsøkt å finne ut hvad som var troverdig.

Akkurat nu iallfall orket han ikke å tale om sin tro, nettop fordi han trodde, og enda var han overveldet av det han øinet – de konsekvenser som måtte følge av at han trodde. Disse dagenes gudstjenester hadde likesom klemt ham ned innvendig. Det tette flettverk av kulthandlinger, den endeløse prosesjon av skriftlesninger og bønner og hymner som hamret inn i menneskene en eneste forkynnelse – med ord og med symboler, toner og gestus, så at ikke en av sjelens og legemets sanser skulde få slippe upåvirket fra kirken – at menneskene alltid mishandler Gud på jorden; det er Guddommens tragedie; og menneskenes tragedie; der er ingen annen Frelse enn 98denne Gud som går ut igjen av sin grav for å møtes med sine forfølgere på nytt. Det er forklaringen på alle problemer – fra lurvete små fille-konflikter mellem to og to mennesker til de store verdenskriger mellem stammer og klasser. Og enten vi vet det eller ikke, er vi med på det alle sammen – på å slå ihjel Gud og på å be ham komme tilbake og på å jage ham bort igjen.

Tilslutt hadde han fulgt med strømmen som seg opover kirkegulvet for å kysse krusifikset – det var lagt på en pute på trinnene op til koret. Symbolets grusomme tydelighet, det alene var næsten nok til å forklare folkenes evige oprør mot Kirken, og idet han selv knelte ned og kysset sinnbilledets føtter, syntes han at nu først skjønte han virkelig hvorfor han hadde forsøkt å skyve fra sig denne avgjørelsen sånn i det uendelige. Det uttrykket, å krype til korset, kom vel fra denne skikken. Den var barbarisk – som en åpenbaring av Kirkens ubendige realisme, næsten ikke til å tåle for mennesker som er vokst op med materialismens uvirkelige fantomer. «De skal se hvem de har gjennemstunget.» «Og vi har fått lægedom i hans sår.»

De hadde spist til aftens, og Halstein blev med Tua ut på kjøkkenet; han vilde hjelpe henne med opvasken, enda hun protesterte. Piken hadde fri, og Guro gikk inn med de to småguttene for å hjelpe dem iseng. Bare Ambjør blev sittende inne i dagligstuen og hakket på pianoet ustanselig.

Halsteins langfredagspreken stod trykt i lokalavisen deroppe fra, hvor han før hadde været prest. Paul leste den igjennem – den var velskreven på sin måte, lys og freidig tross alt. Det måtte en iallfall late Halstein Garnaas, at hans lyse og freidige livssyn hadde tålt en god del slitasje. Halstein også citerte det der: «Vi har fått lægedom i hans sår», men av stykket her iallfall fremgikk det ikke, hvordan en liberal teolog begrunnet en sånn påstand.

Det hadde slått ham under ceremonien med alterets avklædning – mens han så på det nakne høialter, de veltede lysestaker og det tomme tabernakel med døren 99stående åpen – ja, hvis nu det hadde været slutten? En verden som virkelig hadde fått bukt med Gud – som Gud hadde forlatt for godt –. Hvorfor har jeg igrunnen aldri tenkt på det før, hvordan verden vilde ha sett ut uten den tro som jeg ikke selv visste hadde del i mig? Jeg vilde ha været anderledes –.

Enten det var fordi han var begynt å bli så gammel, så han tok til å interessere sig for sine egne barndomsminner, eller han nu uvilkårlig forsøkte å opdage hvadfor inntrykk som fra først av hadde formet ham – det var iallfall et barndomsminne han hadde kommet til å huske på.

En sommermorgen for lenge siden, i en have som lå overflommet av sollys. De persiske syrinbusker stod og sank fremover under vekten av sine egne blomsterklaser. Han plukket syriner og bar bort til Tua som satt på verandatrappen – hun pillet av blomstene og tredde dem inni hverandre til små kranser. Det var i haven til bestemor Selmer, og de hadde bodd hos henne en lang stund – han sanset ikke hvor lenge – mens deres mor var syk. Av farens miner, når han kom op og besøkte dem, av ord som blev vekslet mellem de voksne, hadde han skjønt at det var fryktelig alvorlig. Foreldrene hadde tatt ham med ned til Hvitsten en dag, de skulde se sig om efter leilighet for sommeren, og da hadde han sittet på en strand og sett uværet komme op fra bakom åsene på den annen side fjorden og sluke op lyset, og fjorden blev gusten i vannet, så kom vinden over ham, og svære, grumsete bølger slo langt inn mot ham, og skummet og bruste. Om natten våknet han, og da var hans far oppe og gikk omkring i nattskjorte og med et tendt lys i hånden, og han hørte sin mor stønne, likesom hun bet sammen munnen hårdt, mens hele huset stønnet og glass klirret, og det buldret og tutet av vind utenomkring alle steder. Næste morgen da han våknet, var hans mor borte; han hadde ikke sett henne siden – og han hadde begynt å bli reddere og reddere for at hun aldri skulde komme tilbake. Han torde ikke spørre nogen om noget, og det gjorde vondt i ham når de to små lekte og bråket, 100men verst kjentes det når han selv en stund hadde glemt det og lekte og bråket selv – og så han kom til å tenke på det –.

Men denne morgenen var hun kommet kjørende i en drosje, og hun hadde en hvit kjole på. Da hun hadde tatt ham inn til sig og kysset ham, måtte han springe bort og gjemme sig efterpå, for hun sa jo alltid til ham at en sånn stor gutt må ikke gråte. Bakefter fikk han et voldsomt anfall av snildhet. Tua satt på verandatrappen, og så gav han sig til å være snild mot henne.

Medett satte Tua i et hyl. – En gutt som pleide å komme inn i haven og leke med dem, stod borte ved verandatrappen; han hadde revet istykker søsterens syrinkranser og tråkket på dem. Paul styrte til og fløi på synderen.

Han lå oppå den andre gutten og bearbeidet ham alt han orket – og så var der en som tok og løftet ham op.

Moren stod der, hvitklædd, – hun holdt ham i skuldrene og så ned på ham med sine lysende gulklare øine:

«Men Paul! Slår du en som er mindre enn dig selv?»

Der hadde aldri nogen behøvd å fortelle ham en gang til, at sånt gjør en gutt ikke –.

Av naturen var hans mor like ubarmhjertig fiende som hun var trofast venn. Hvem hadde lært henne at der er grenser som et selvrådig menneske må la sig stanse av, både i vrede og i kjærlighet? Hadde hun været så hedensk som hun bilte sig inn, hadde hun visst aldri falt på at en skal spare det som er svakt, selv om det er lumpent.

Det vilde vel ikke han heller falt på av sig selv.

– Det irriterte ham også at han ikke kunde la være å bli irritert over Ambjørs utrettelige klunking på pianoet. Han hadde jo foresatt sig å leve efter sin nye tro – så fikk han først og fremst forsøke å lære sig selv til litt tålmodighet. Det falt ham inn, at han burde kanskje gå inn og minne sin niese om hvad fortegnene betød, men kanskje hun vilde bli snurt –.

Imorgen kom altså Bjørg. Påskelørdags morgen har den lengste gudstjeneste i hele året, visste han, og derefter 101blev det akkurat tid til å gå og møte henne. De var budne til frokost hos svigerforeldrene.

*

Jacobsen hadde solgt eiendommen sin i Storgaten; nu blev der bygget en femetasjers forretningsgård på tomten. Han hadde trukket sig tilbake fra forretningene og kjøpt sig en pen liten villa oppe ved Ullevål sykehuser. Ole Jacobsen gikk og puslet og snekret og malte der dagen lang, og så vilde han holde bier og pelsverkskaniner og høns. Han hadde fått lov til å ta hjem harehunden sin – den hadde han måttet ha bortsatt på landet hittil – og det var han rørende lykkelig for.

*

Bjørg så strålende ut, der hun stod i kupevinduet – bisamkåpe og sort skinnhatt klædte hennes gyldne hår og friske teint aldeles ypperlig.

Ikke før satt de i bilen og kjørte opover til hotellet, så brast Bjørg ut med sin store nyhet:

«Du kan tro det har været fryktelig oppe hos Alsters du – de skrekkeligste scener. Tenk at Henrik har altså opdaget at Berit har væretværet] rettet fra: være (trykkfeil) ham utro – til de grader!

– Du har kanskje visst om det, du?» spurte hun næsten fornærmet, da mannen ikke sa noget.

«Jeg? Hvordan i allverden kan du tenke dig at jeg skulde ha fått visst om noget sånt. Jeg er da vel den siste som Berit vilde beære med sin fortrolighet.»

«Å. – Dere herrer pleier da å vite alt denslags om en dame.»

Paul rystet på hodet.

Mens Bjørg stelte sig oppe på hotellværelset, fortsatte hun sine meddelelser. Det var i forrige uke at Henrik hadde kommet over et brev til Berit fra vennen, om at de skulde møtes på et høifjellshotell i påsken, mens Henrik var på Syrstadsæteren. Så hadde han lett i Berits gjemmer og funnet en masse andre brever.

Gud give jeg hadde visst hvad der stod, tenkte Paul bekymret.

Først hadde Henrik været aldeles bestemt på å forlange 102skilsmisse. Men for barnas skyld –. Og denne fyren, disponent Halvorsen, var jo slik så han kom nok ikke til å gifte sig med Berit, og da var det jo ikke godt å si hvad der skulde bli av henne. Så hadde Henrik tatt henne til nåde igjen. Og det var naturligvis storartet gjort av ham. Men der hadde været nogen scener av den annen verden.

«Du Bjørg. Vær så snild ikke å si noget om dette oppe hos dine foreldre. Ikke ett ord – forstår du? Jeg ber dig så innstendig som jeg kan.»

«Men kjære dig – det er jo noget som hele byen vet. Alle så snakker de om det over hele Trondhjem.»

«Ja ja, men derfor er det jo ikke sikkert at nogen hernede –. Iallfall skal ikke vi si noget om det. Ikke nevn det til nogen. Jeg ber dig så innstendig som jeg kan,» sa han igjen.

Han tok henne inn til sig og kysset henne mellem øienbrynene:

«Bjørg! Henrik og jeg har været venner helt fra vår tidligste ungdom. Du må kunne skjønne det – dette her, det er så – tragisk, at jeg kan ikke få sagt dig –. Åh! Kan du ikke forstå. Om andre folk ikke har bedre vett enn de snakker og skvaldrer om det –. Fra oss iallfall skal der ikke bli sagt et eneste ord om saken. Lov mig det!»

«Jamen Paul!» Hun så op i hans ansikt. «Du kan da vite, mamma kommer til å spørre hvordan det står til med Alsters. Du kan da ikke ville at jeg skal lyve for mamma?»

«Når de er blitt forlikt igjen,» sa Paul barskt. «Så lyver du da ikke, om du sier at det står bra til med dem.»

«Jeg synes altså ikke det er riktig ærlig,» svarte Bjørg litt forsagt.

*

De var ute og så på huset sammen første påskedag, og Bjørg skrek over sig av henrykkelse over de nye møblene, og stod rent andektig i døren til deres egen 103garasje. Ikke før helgen var over, så lot Paul henne likefrem få vasse i butikker og kjøpe inn.

Hun var strålende fornøid med sin Kristianiatur, og frydet sig til de alle sammen skulde være sammen igjen og bo i det nye huset.

Paul var sig bevisst at han håbet, nu skulde han høste bestikkelsens frukter, da han omsider tok sig sammen for å meddele sin kone hvad han aktet å gjøre.

De hadde spist sen middag på hotellet, de to alene, den dagen hun skulde reise tilbake til Trondhjem, og han hadde bedt om å få servert kaffen oppe på deres værelse.

– Han stod ved vinduet og så ned på gaten, til Bjørg ropte på ham:

«Jeg har skjenket kaffen din for lenge siden – kom og få den da, før den blir kold.»

Hun var krøpet helt op i den store lenestolen, og satt med føttene innunder sig, røkte og nippet til likøren som det hadde lykkes Paul å opdrive i dagens anledning. Da han kom bort og stod bak hennes stol, med armene på rygglenet, la hun hodet sitt litt bakover. Hun løftet en hånd og stakk fingrene innunder mansjetten hans, krafset ham litt på håndleddet, mens hun smilte kokett:

«Lei for jeg skal reise fra dig, bassen min?»

«Visst er jeg vel det! Men Bjørg, det er en sak som jeg gjerne vil få tale med dig om, før du reiser –»

«Så høitidelig du ser ut da? – det er ikke noget leit vel?» spurte hun litt forskrekket.

«Jeg har tenkt mig at du kanskje vilde synes det. Det er det, Bjørg, at jeg kommer til å bli optatt i den katolske Kirke med det aller første.»

Så var det sagt. – Bjørg snudde sig halvt i stolen og stirret på ham med runde øine:

«Optatt? Hvad vil det si? Mener du at du vil melde dig inn hos katolikkene?»

Paul nikket.

«Men hvad iallverden vil du gjøre det for – du har jo gått i kirken deres allikevel i lange tider jo. Hvorfor kan du ikke nøie dig med det da?»

104Så vek han igjen utenom forklaringen.

«Jeg kan jo for eksempel ikke gå til alters der da, uten jeg hører til menigheten,» sa han bare.

Hun så forundret på ham:

«Kjære –! Ja du vet, hvis det er så meget om å gjøre for dig, så får du jo få lov. De er vel ikke like ille overalt. – Hertillands er de naturligvis nødt til å opføre sig nogenlunde ordentlig –.

Du kommer til å angre på det, Paul, det kan jeg si dig på forhånd; det gjør alle, det vet jeg –.

Igrunnen,» sa hun tankefullt, «så er det da snodig, Paul, at du er blitt sånn med årene – religiøs, mener jeg. For du har da sandelig været en nokså vidløftig herremann i dine yngre dager, hva? Men det er vel kanskje det det kommer av,» funderte hun.

«Det er det vel nok,» sa Paul så alvorlig som han kunde.

«Bare pass på at de ikke narrer fra dig altfor mange penger – for det vet jeg de er fæle til –»

Så brast han i latter, tok hennes ansikt mellem hendene sine og kysset henne:

«Herregud, unge – du er da søt lell!»

«Uff!» Hun gned kinnet kjælent inntil ermet hans. «Kan du aldri være alvorlig, du da? – Men det sier jeg dig – du får ikke lov til å trekke prester og denslags inn i huset – så de lokker ungene op i noget slags fantastisk. – Uff. Nu kommer du naturligvis til å proppe Synne enda mye fullere med alt sånt. – Ja den ungen – hun sier virkelig så mye rart så jeg er rent skamfull over henne ofte. Det sier Else også, hun er aldeles overspent med alle de bønnene sine og alt det snakket om Gud og Jesus og Den Helligånd –»

«Holder hun på med det enda?» spurte faren.

«Ja – men bare ikke bill dig inn hun er noget aparte for det – frommere enn andre eller slikt. Jeg tenker alle unger vilde gjøre det, hvis de fikk opmuntring til det.

– Gid, jeg husker min bror og jeg, når vi var små. Dengangen bodde vi oppe i Trondhjemsveien i et gammelt 105trehus som lå inni en have. Og når månen stod like bakom trærne, så satt vi i vinduet og snakket om, at engang skulde vi krype op i det treet som månen skinte bakom, for vi trodde at vi kunde komme inn i himmelen gjennem månen, for vi trodde at månen var et hull i himmelen, og så skulde vi gå inn og hilse på Gud,» – hun lo sakte.

Igjen tok han omkring hennes ansikt og kysset det sakte. Det var naturligvis bare fordi han var så nervøs nu – men han kjente med forundring at han fikk tårer i øinene. Det var det glimtet som han hadde sett av henne ett nu – fra den tiden da hun virkelig hadde været et barn som vokste og famlet ut for sig mot verden og livet. Før det stanset i henne. Disse øinene hennes som han kysset nu, de hadde kanskje virkelig været sånne stjerneøine som de var på konfirmasjonsfotografiet av henne – som Synnes øine var nu.

«Paul, hvad er det?» hvisket hun bange.

«Ingenting. Annet enn det jeg har sagt bestandig – at du er søt.»

Men han visste jo selv bakefter, at han hadde sprunget over alt det som vilde komme til å gjøre forholdet mellem dem vanskeligere i fremtiden. Han hadde ikke orket å snakke mere om det nu.

Godt og vel var det, at han ikke hadde gitt henne leilighet til å drøfte saken med moren sin.

*

Han fortalte pastor Tangen, at nu hadde han meddelt sin kone hvad han hadde i sinne. Og på prestens spørsmål om hvad hun hadde sagt til det, svarte han:

«Jo. Hun stilte sig igrunnen svært forståelsesfullt og uventet sympatisk til det.»

*

De blev ferdige med å gjennemgå katekismen. Og så kom det – Harald Tangen spurte ham, når han vilde optas.

Paul hadde ingen annen følelse enn en desperat følelse av sin egen kulde og ufølsomhet. Han var overbevist 106– trodde at det var den absolutte sannhet som selv hadde valgt å uttrykke sig for verden i disse konfigurasjoner av dogmer. Men nettop nu syntes de ham mere kinesiske og utilgjengelige enn nogensinne før. Han syntes at han så de var sanne, men han hadde ikke spor av appetitt på dem. Han var ikke noget glad, men han visste at han ikke kunde leve uten dem. Så det var bare å få det overstått.

Bakefter fikk det bli Guds sak å tine ham op og sende ny livssaft i alt det uttørkede vev som var hans sjel. Det var da det som sakramentene var der for –.

Så nevnte han en dag, og Harald Tangen noterte den.

Presten sa:

«De vet der skal være to faddere tilstede ved optagelsen. Kjenner De nogen katolske herrer som De kunde ønske å anmode om det?»

«Kjøbmann Eberhard har jeg truffet nogen ganger før i tiden, kanskje man kunde spørre ham?» – Paul hadde været ute hos Eberhard engang, i 1914, da han kom hjem fra Paris. Det var en av småpikene deres som skulde hatt den rosenkransen til Randi Alme, derfor hadde han kjøpt med sig en annen fin rosenkrans av malakitt til henne. Han hadde hatt inntrykk av at de satt nokså smått i det; mange barn hadde de. Siden hadde han ofte sett dem i kirken, Wilfrid Gotaas også, hilst på dem, men ikke snakket med dem.

«Han vil ganske sikkert sette pris på å bli bedt om det.

De vet,» sa presten, «at De skal legge hånden på evangeliet, mens De leser trosbekjennelsen. Man pleier å slå op boken på St. Johannes første kapitel. Men hvis mine konvertitter skulde ønske at et eller annet annet sted i Skriften blir opslått, så pleier jeg å rette mig efter det.»

Paul tenkte sig om et øieblikk:

«Da vilde jeg gjerne at det skulde være Matteus sekstende kapitel: «Men I, hvem sier I mig å være?»

«Javel,» sa Harald Tangen. «Hvis det skulde være noget mere som De ønsker beskjed om, så er De nok så snild at De spør –.»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.