V.

Likevel brydde det ham forferdelig å komme hjem til Kristiania uten sin kone. Han fortalte sin mor om fru Jacobsens sykdom, og moren svarte «hvor leit det var da» i sin mest iskolde tone.

Synne og Helge var glade for presangene. De spurte litt efter sin mor, men ikke meget.

Endelig kom det. Svigerfaren ringte ham op en dag: «Det er en sak som jeg må snakke med dig om. D’æke no morosamt just, men det er ingen råd med –. Jeg vet ikke, jeg, enten du vil komme op hit, eller jeg skal komme ut til dig –.»

191«Hvis du kan komme hitut, så vet du at ungene blir henrykte. Tar du halvsyvtoget, så kan du få bli med nogen vogner hit, så går vi sammen fra kontoret.»

Det var naturligvis om det. Hittil var det slettikke blitt nevnt mellem dem, enda Paul hadde været oppe hos sin svigerfar flere ganger siden han kom hjem fra Kjøbenhavn.

Jacobsen så ynkelig trist ut, da han tonet frem på Pauls kontor om kvelden. Han var rød av murstensstøv bak på ulsteren, og da Paul tok og børstet av ham, stod han og dukket sig, rar og håndfallen.

Paul måtte finne vaktmannen og si nogen ord til ham, før han gikk fra verket. De store fabrikkslamper lyste ut i den råkolde novemberaften, mens de gikk nedover mellem nogen lange tørkehytter hvor der lå rå mursten som frosten hadde ødelagt. Tåken fløt og hvirvlet omkring lampene. Mens Paul talte med vaktmannen, stod Jacobsen duknakket og kjælte for den store newfoundlenderen hans. Han så ut som han søkte trøst hos det lodne, svarte dyret.

Ungene styrtet imot dem med det samme de trådte inn i forstuen; de var elleville fordi morfar var kommet og de skulde få lov til å bli oppe litt lenger enn sedvanlig og de var blitt pyntet. Synne så nydelig ut i sin vannblå strikkekjole; for hvert kast hun gjorde på sig, danset det lange, gulbrune håret hennes om de spede skuldrer og tynne armer.

Paul så at nogen små, likesom kulerunde og hårde gammelmannstårer spratt ut over Jacobsens utstående kinnben.

Han satt stille og forsagt ved aftensbordet. Rett som det var, så han fra den ene til den annen av de to barn som skravlet henrykt, fordi bordet så anderledes ut enn ellers om aftnene, når bare de og faren skulde spise ved det.

Efterpå, da de alle hadde flyttet inn i herreværelset, forlangte barna at bestefaren skulde gjøre kortkunster for dem; Jacobsen kunde fire, og det var like spennende hver gang han demonstrerte dem.

192«Bestefar, er du dårlig?» spurte Synne engang hun så på ham.

«Bestefar er trett,» skyndte Paul sig å si, «så nu er det best at dere går op og legger dere.»

«Jamen du sa jo vi skulde få være lenge oppe –.»

Langt om lenge fikk han dem da avgårde.

«Ja ja ja,» sukket Jacobsen. «Hun er så lik Bjørg, den tiden hun var i den alderen –. Akkurat slik var Bjørg og, ja, så snild og go en unge, og så pen –»

«Ja Synne er svært lik sin mor.»

«Ja den tiden var vi goe busser, sann. Da var det pappa mig hist og pappa mig her, sann. Det var ikke noe innbilninger me’n den tiden –»

Gladys kom og avbrøt – skulde hilse og si at barna var ferdige. Jacobsen blev med op på barneværelset for å overvære aftenbønnen.

Synnes aftenbønn hadde efterhvert utviklet sig til en hel langvarig liturgi. Bestefaren satt på en liten barnestol, med de foldede hender hengende ned mellem knærne. Dypt andektig stirret han på den lille piken – hun så svært englelig ut, som hun knelte i hvit nattkjole.

«Først så leser jeg litt i Bibelen for Helge,» oplyste hun bestefaren, «og nå leser jeg om Johannes den Døper, fordi det er advent skjønner du –»

«Les om at dem hugget hue a’n,» jublet Helge blodtørstig.

«Nei, det er den niogtyvende august det jo,» sa Synne overlegent.

«Johannes halshogg!» Bestefarens ansikt lyste op av et stort smil. «Neimen vet du det og, du da, jenta mi!»

«Ja det gjør jeg vel – det står jo i messeboken det –»

«Men du far, åffor vilde Herodes gjøre det bare for at den der jenta sa at han skulde –. Syns han hu var så kjekk da?»

«Han gjorde vel det. Hun hadde været så flink til å danse, vet du,» sa faren.

«– Jeg syns dem ser så iddiotiske ut når dem danser,» blåste Helge.

193Jacobsen bøide plutselig hodet og la hendene over ansiktet sitt. Synne slo ut med hånden: «Så, nu må dere tie stille, så leser jeg –.»

«Du blir her inatt naturligvis?» spurte Paul, da de kom ned igjen i herreværelset. Men Jacobsen sa han måtte nok hjem med siste tog; det var varmeapparatet som han måtte passe.

Mens gamlingen forklarte i det vide og brede om hvor upraktisk rørledningene var lagt i huset hans, ventet Paul –.

«– Ja nå har mora skrevet da,» sa Jacobsen omsider. «Jeg syns jeg fikk si dig det. Kanskje det var dumt av mig, men jeg vart så eitrende sint, så jeg rev isund brevet og så gikk jeg rett ned og hadde det inn på donkeyen. Ja dette er så – jeg skjems for at datter min er blitt en slik en!»

«Det er det der hun har skrevet om, kan jeg forstå – at hun vil ha Bjørg skilt fra mig,» spurte Paul.

Jacobsen bøide hodet. Der kom nogen små gryntelyd fra ham.

«Svigerfar! Jeg tror ikke du skal ta dig så nær av det. Jeg tror slett ikke at Bjørg selv er så opsatt på det. Når hun får det på det rene at det er helt utelukket hun kan gjøre krav på barna – og det er det, jeg har konferert med min advokat om saken – så kommer hun nok hjem igjen.»

«Du er viss på det – at dem kan ikke ta fra dig ungene?»

«Aldeles viss.»

Jacobsen sa sakte:

«Du vet åssen Andora er, når hu har satt sig en ting i hue. Og nå har hu satt sig på det, at hu vil holde og være med på all denne fartinga og divideringa, og kjøre omkring i biler med fine folk og danse på kafeer og alt det som dem er kommet op i. – Og hvis det så er sant som hu skriver, at Bjørg er så aldeles forelsket i denne fyren –»

Paul svarte om litt:

194«Det der har ikke jeg hørt noget om – at der skulde være en mann med i spillet.»

«Ja nå var det nok dumt av mig at jeg brente op brevet hennes. Nå kan jeg ikke komme på, å hu kalte’n, men han er visst nerifra Tsjekkoslovakiet eller Grekenland eller en stan på de kanter – nogenslags diplomat –»

«Å tøis!» lo Paul lettet. «Det tror jeg ikke det grand på.»

– Det måtte da være en merkelig diplomat som kunde finne på å ville liere sig med de to damene. Det er sikkert bare tøv –.

*

Men han var både nedtrykt og urolig da han kjørte hjem, efter å ha bragt svigerfaren til toget.

På en måte undskyldte det Bjørg og forklarte hennes vesen sist han så henne, hvis hun hadde pådradd sig en forelskelse dernede. For stakkaren hadde virkelig været både bedrøvet og rådvill. Hun blev iallfall mere menneskelig ved det, enn om hennes opførsel bare hadde været diktert av undergivenhet under moren.

Motivene til hennes eventuelle nye forelskelse var vel neppe vesentlig forskjellige fra dem som engang hadde drevet henne til å forelske sig i ham. Dengang, i hine fjerne og fredelige tider før krigen, hadde han været mannen som kunde sikre henne en sånn fremtid som hun drømte om, gode kår og borgerlig idyll. Men hun også hadde reagert på krigstiden og efterkrigstiden, – på sin lille måte. Hun også var blitt rastløs, men visste ikke annen vei å søke enn opover i samfundet – efter det som hun fra liten av var blitt lært til å regne for op og ned. Og i hennes øine var de «ovenpå», alle som ikke behøvde å bestille noget, som kunde sløse med penger og syntes at morro var alt som fridde et menneske fra å bli alene med sig selv en stund. Så det var vel mulig at det lille mennesket hadde gitt sig til å drømme rosenrøde drømmer, hvis en fyr som hun tok for å høre til et slikt «sett», hadde vistvist] rettet fra: visst (trykkfeil) henne en smule opmerksomhet.

Og hvis det kunde tenkes at en utlending hadde latt 195sig blende av hennes nordiske type eller var blitt dupert av hennes og morens ødselhet, så så jo til gjengjeld Bjørg figurer fra magasin-noveller og detektivromaner i alt som hadde noget med diplomati og titler å gjøre.

Han kunde ikke føle nogen virkelig skinnsyke. Han var meget ergerlig over hennes evindelige dumhet, som hadde endt med å bringe dem begge op i en slik umulig situasjon. Det var rått å regne med slikt, men han kunde ikke la være å ta med i betraktningen: Det var lite tenkelig at Bjørg skulde gå så langt som til å være ham utro i juridisk forstand. Hun nærte en ærlig og redelig og intolerant avsky for det som hun kalte «lidenskap», for hun ante naturligvis i likhet med allverdens spissborgere, at lidenskap har noget å gjøre med lidelse.

Jacobsen hadde sagt at det var nok ikke Andoras mening at hun også vilde skilles, nei. Men hun vilde bli hos sitt barn og stå ved hennes side så lenge Bjørg trengte henne – hvad hun nu mente med det. På en måte var det vel heldig at Bjørg hadde en slik drage til å vokte sig.

Paul kunde ikke tenke sig annet enn at når de to fjollete fruentimmerne fikk svart på hvitt fra advokaten for at deres fordringer ingen steder hørte hjemme, så kom Bjørg nok tilbake.

Hvordan samlivet mellem dem skulde bli efter det, var det unyttig å spekulere på.

*

Pastor Tangen hadde været Pauls skriftefar helt siden han blev optatt i Kirken. Men nettop mens Paul var i Kjøbenhavn denne høsten, var pastor Tangen blitt forflyttet utenbys, og Paul hadde valgt pastor Kindrich istedet.

Naturligvis kunde han ikke forlange å få en skriftefar som «forstod» ham – han visste det godt og sa det til sig selv: det gjelder å bekjenne sine store og små synder så redelig som man kan, og kjempe mot alle bevisste og ubevisste fristelser til å undskylde dem. – Onkel Abraham hadde hatt rett som tordnet mot det tvungne skriftemål, fordi det var ydmygende, og Halstein, som 196til en viss grad beundret skriftemålsinstitusjonen som enslags åndelig hygieneanlegg, skjønte adskillig mindre av det enn gubben Dverberg hadde gjort. Det var ikke nogetslags sjelebad med massasje; det var satt der for å lære menneskene hvad det vil si å ydmyge sig – lær dig selv å kjenne og hold ute fra hverandre kjensgjerningene og alle de undskyldninger og formildende omstendigheter som en pleier å opdage, mens en forbereder sig til skriftemålet; skrift din egen skyld og ikke nogen annens – så kan du med hjertelig anger motta den hellige absolusjon, som formularen lyder. Og kunde presten ikke gi ham annen veiledning enn den rent generelle, dogmatiske, som må bli omtrent ens for alle, så hadde han ikke noget med å føle sig brøstholden for det. En skriftefar som også er «directeur spirituel», er en atpå-gave som Vår Herre sender, hvis han synes det trengs.

Det hadde han lett nok kunnet si, sålenge han hadde Harald Tangen. Hans skriftetaler var alltid rent objektive små eksposéer over teologi og psykologi; for ham var alle sjeler som han hadde fått ansvar for, like verdifulle, og med forsett la han all vekt på det som var felles, betonte lite de individuelle forskjelligheter. Det var iallfall Pauls inntrykk, fordi presten alltid hadde talt til ham uten skygge av salvelse, saklig og reservert. Paul hadde sett såpass meget til Harald Tangen i disse årene så han skjønte, den annen avskydde føleri, fordi han selv ikke trengte til å gjødsle, men til å beskjære sin følsomhet.

Utenfor skriftestolen hadde han aldri talt med pastor Tangen om sig selv; de snakket alltid om emner og arbeide, aldri om folk.

Med pastor Kindrich blev det nokså anderledes. Han var rhinlender, og han var fra en annen tid, og Paul syntes han var en god del salvelsesfull og altfor overstrømmende. Han måtte ta sig sammen for ikke å bli utålmodig, selv i skriftestolen, men han syntes at presten misforstod hvert ord han sa. Hans utålmodighet mot folk som han ikke likte, hans hastige forakt for alt som 197han syntes var dumt og simpelt; opblåst føleri og slurvet tenkning – det var jo tankesynder, men han trodde da ikke at han pleide røbe sig når han følte slik, han bare trakk sig tilbake. Pastor Kindrich formante ham akkurat som han skulde bruke å vise sig brysk og være ubehagelig mot hvert menneske som han ikke likte. – År og dag bakefter gikk det op for Paul at det var nok allikevel gamle pastor Kindrich som hadde sett riktigst.

Da han nu syntes at han måtte tale med en prest for å få vite hvordan han burde forholde sig overfor sin kones påfund, gikk han først op til pastor Kindrich en eftermiddag på hans kontor.

At han måtte nekte sitt samtykke til en skilsmisse, var klart; det var ikke annet enn hvad han selv hadde tenkt. Likedan, at hvis Bjørg allikevel fikk satt igjennem skilsmissen, og selv om hun derefter giftet sig med en annen, så var han likefullt bundet til henne så lenge hun levde.

Men det irriterte Paul at pastor Kindrich var så deltagende. Han strømmet over av medlidenhet med den unge mann som for sin tros skyld blev satt på en slik prøve. Pastor Kindrich forutsatte som en selvfølge at Pauls hjerte var dypt såret fordi hans hustru vilde forlate ham – og det fikk Paul til å føle sig som om hele hans sjel reiste bust.

Han hadde aldri uttrykkelig nevnt for presten at det spesielt var i forholdet til sin hustru han hadde opdaget, hvor lite han hadde av kristen kjærlighet. Han forklarte det for sig selv med at det vilde da ha været jevngodt med et forsøk på selvforsvar eller med å angi et annet menneske som medansvarlig for hans synder – det vil si, å gjøre et sakrilegisk skriftemål.

Nu også følte han skyldbevisst, at Bjørgs feil og mangler stod levende for ham, men de undskyldninger for henne som han godt så, og de grunner han hadde til å dømme henne overbærende, de fortonte sig nokså bleke og abstrakte. Men det gjorde det enda mere utålelig å høre på den gamle prest. Siden Paul ikke hørte til de vidtløftige ektemenn, som der jo også fantes eksemplarer 198av innen menigheten, forutsatte pastor Kindrich åpenbart uten videre, at den forløpne lille unge frue var hans høit elskede hustru.

*

Pastor Tangen hadde skrevet til ham etpar ganger, og hver gang nevnt at han skulde være hjertelig velkommen, hvis han hadde lyst til å besøke ham en gang. Så reiste Paul nedover en lørdag i fasten.

Han var til messe i et rart, bitte lite kapell – en tømmerbygning i enslags stabburstil. Bakefter spiste han frokost med pastor Tangen borte i hans lille prestebolig, og så satte han presten inn i sin stilling.

Paul visste at Harald Tangen vilde ha ofret sitt liv nårsomhelst hvis han kunde gavne Bjørgs sjel med det. Men han kjente også damen endel – han hadde været ute hos dem på Berven etpar ganger, skjønt det var jo sjelden at han hadde tid til å ta imot en innbydelse.

Han kunde bare gjenta at Paul måtte nekte sitt samtykke til skilsmissen og bli ved å holde sig for bundet, selv om hans kone lot sig skille mot hans vilje. Men pastor Tangen rådet ham fra å foreta sig noget mere nu. Han trodde snarest at fru Selmer vilde komme tilbake av sig selv, hvis han lot være å be henne om det. Sine barn vilde hun vel neppe gi avkall på. Den mystiske diplomaten lot jo til å være mere eller mindre et fantasifoster. – Også pastor Tangen var åpenbart sikker på at fru Selmer vilde ende med å gjøre det som var fordelaktigst for henne selv.

Så holdt Paul op med å skrive til henne. Hvergang han lot sende månedspenger til henne, la han inni en billett om hvordan barna hadde det.

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.