III.

Julie Selmer hadde kjøpt huset ved siden av det gamle trykkeriet og slått begge bygningene sammen til en stor forretningsgård. Så da Paul måtte ha kontor i Kristiania, hadde han leid to rum hos sin mor.

Han pleide å stikke innom og hilse på henne de dagene han var inne på bykontoret, men som oftest blev det bare en snarvisitt. Det var sjelden de hadde noget videre å snakke om. Ja, det vil si, de talte om forretninger og pratet bil –.

Det annet som de hadde sammen, kunde de like gjerne tie stille om. At Tua var syk bestandig og lot til å være lite lykkelig. At Hans virket overanstrengt bestandig – overlesset med arbeide var han, og på farten med sin kone såsnart han kunde stjele et øieblikk fra sitt arbeide – og lettsindig var han i pengesaker. Han hadde tapt svært på spekulasjoner i det siste og blev ved å spekulere på utenlandske markeder; i virkeligheten hadde han rent minimal forstand på pengesaker, men det var 162blitt som et spill for ham. – Fra Sigmund hørte de sjelden, men det de hørte, var ikke opmuntrende; det så ut som det ikke skulde bli til mere med hans musikk, og så var han altså mere eller mindre sammen med en halvgammel engelsk dame som han var blitt kjent med under krigen, da de begge to hadde været med i nogetslags hjelpearbeide for flyktninger. Naturligvis hadde ingen av Sigmund Selmers slektninger forsøkt å utforske hvad dette egentlig var for en slags historie – men elskverdige utenforstående sørget jo for at de fikk høre endel av det som folk sa –.

Og enda visste Paul, at han var den av barna som hadde skuffet moren dypest. Sånn som hun var, så betød det ikke stort i hennes øine at han hadde hatt hellet med sig i det ytre, i sine forskjellige foretagender. Skjønt det vilde ha betydd svært meget for henne, hvis han ikke hadde hatt det. Men at han hadde krøpet til korset og var blitt en av disse kristne, som hun alltid hadde sett ned på med en viss godmodig medlidenhet – tilmed en kristen av den mest bakstreverske og fremskrittsuvennlige sorten, var blitt katolikk og hadde svoret fra sig all åndelig frihet, skriftet og fastet og gikk i kirken som et annet menighetsfår hver eneste helligdag og dessuten frivillig om hverdagene – det måtte for henne ta sig ut som en fallitterklæring. Akkurat som om hans uheldige svakhet for blonde og dumme piker av folket ikke hadde været fallitterklæring nok. Nu gikk han i noget som kaltes St. Josefsforeningen og pratet halvgudelig og røkte snadde i selskap med en hel del katolske mannfolk, mest av underklassen, og han hadde satt inn i verden to barn som slektet på moren og hennes miljø – så håbløst så Julie Selmer kunde ikke skjule at hun følte det næsten som hun var blitt bestemor til to små mulatter. Det hadde saktens været hårdere for hans mor å bære alt dette enn han nogensinne vilde få vite.

Hvor inderlig han og hans mor hørte sammen hadde Paul aldri forstått fullt ut før nu, da de ikke mere kunde tale sammen. Den gamle tidens jargong, med få og små og likegyldige ord, som uttrykte en verden av ømhet og 163munter fortrolighet, duget ikke lenger, for nu vilde den ingenting ha uttrykt. Og de uvørne talefigurene som de hadde brukt, når de var uenige om alt mellem jord og himmel, vilde ha betydd noget annet nu. Dengang hadde de begge to visst at sånt relativt småtteri som motstridende subjektive meninger rørte ikke ved det hemmelige bånd mellem mor og sønn – den dunkle viden om at han var vokst ut av henne, måtte ta imot eller forkaste alle livets inntrykk gjennem organer som var blitt til i hennes skjød.

*

Julie kom inn til ham en aften sist i september, da Paul stod i det ytre kontor og kopierte posten. Han blev litt ubehagelig forbauset da han kjente hennes banking – så for den og den, var ikke hun gått enda –.

Hun betraktet alltid hans katolske kontorpersonale med mistillid. Frøken Alsaker hadde han ansatt fordi pastor Kindrich bad ham om det, og hun var forresten udmerket dyktig og pålidelig, men litt sen unektelig. Visergutten, eller volontøren, som han titulerte sig, hadde Paul selv lagt merke til og tilbudt plassen, han var såmenn levandes nok. Men Julie fant åpenbart at gutten var et fenomen, og hun betraktet ham med en blanding av ironisk munterhet og åpenlys forbauselse.

Hun var kommet inn på sønnens kontor en formiddag da gutten stod og forfrisket sig legemlig og åndelig med et stykke tørt brød og et hollandsk nytestamente. Uopfordret meddelte han så fru Selmer at han spiste bart brød og leste evangeliene på hollandsk, fordi det var hans faste beslutning å trede inn hos fransiskanerne i Holland, såsnart han hadde nådd alderen –.

Julies forestilling om klosterfolk var vel noget sånt som at det var flyktninger fra livet og livets opgaver, oftest folk som hadde lidt nederlag, pr. preference i kjærlighetsaffærer. Men samtidig tenkte hun sig visstnok at munker gjerne var utstyrt med en viss ytre verdighet i miner og fremtreden. Så hun blev litt paff over denne aspirant til kutten og sandalene – han var en liten 164gråblek og fregnet fyr med utpreget pøbelfysiognomi og digre, utstående ører. Tynn og barnslig så han ut i de voksne, ferdigkjøpte klærne, og så het han Anton Todderud.

At folk gikk i kloster bare av egoistisk omsorg for sin egen sjel, hadde Julie også ment – men nu forklarte Anton henne at sjelenes frelse var det eneste han vilde leve og dø for, og som en begynnelse gikk han til angrep på fru Selmers sjel, så ofte hun gav sig i snakk med ham. Til Paul selv måtte foreslå Anton at de foreløbig innskrenket sig til å be for hans mors omvendelse – han trodde ikke tiden var inne til mere direkte påvirkning enda.

Anton var foreldreløs, og hadde været på barnehjem da han var liten. Der hadde han hørt «så mye fært og rart om den katolske Kirken» så han var blitt nyfiken og hadde begynt å gå i St. Olavs kirke så ofte som han kunde se sitt snitt til det. Derefter kunde han ikke gi sig før han fikk greie på hvad det betød altsammen, og så hadde han bedt om undervisning og var blitt optatt etpar dager efter sin femtende fødselsdag.

Hans iver kunde være generende. – En dag da Paul satt i et møte ute i byen, måtte han ringe hjem til sitt kontor og be om å få en mappe med papirer bragt bort til sig. Anton kom, banket direkte på døren til privatkontoret hvor herrene satt, og overleverte mappen til sin chef med en høilytt hilsen:

«Lovet være Jesus Kristus!»

«I evighet amen,» svarte Paul fromt. Men bakefter sa han allikevel til Anton at han syntes ikke det var nødvendig de brukte den katolske hilsen hver gang de møttes. Gutten protesterte heftig – han iallfall, som skulde bli fransiskaner, måtte bekjenne sin tro overalt hvor han kom; han var viss på at såpass ventet da både Vår Herre og Fader Fransiskus av ham.

Men Paul var blitt glad i gutten, og siden Anton så gjerne vilde få lære latin og tysk – hollandsk hadde han alt lest en tid – sørget Paul for at han fikk undervisning. Og han lånte ham bøker. En dag da han hadde 165fått en ny pakke, tok Anton op et bind, en nyutkommen roman, og betraktet den tankefullt:

«Ja denne her får jeg vel spørre min skriftefar om lov til å lese vel. Ikke for det – De kan vite, jeg har nok sett og hørt så mye i min tid, så for den saks skyld – pss, ikke for at jeg tror jeg kan ha noe vondt av å lese den. Nei men som en innøvelse da, i lydighetens dyd –»

Paul foreslo beskjedent, om ikke han også kunde få hjelpe Anton med å innøve lydighetens dyd.

Gutten så litt på ham – så flirte han fra det ene øret til det annet: «rart jeg ikke har tenkt på det før –»

Fra den dagen av hadde han været adskillig mindre brysom.

*

Julie gjorde ingen bemerkninger om at Paul igjen hadde latt hele sitt kontorpersonale få gå, formodentlig til en eller annen slags andakt, mens han selv ekspederte posten istedetfor Todderud.

Moren kom like fra klinikken: «Tua hadde det ganske bra ikveld, synes jeg.»

«Ja det hadde jeg også inntrykk av, da jeg var der igår. Bare det nu må føre til at hun virkelig blir frisk da, denne gangen.»

Julie rystet på hodet:

«Jeg er redd for at Sif aldri blir ordentlig frisk. Ikke så lenge hun skal være nødt til å leve sammen med den mannen. Og det er vel ikke så lett for en prestefrue å bli skilt.»

«Jeg har aldri hørt som du snakker –» Paul rynket pannen. «Halstein har da alltid været en udmerket ektemann, iallfall såvidt vi vet. Jeg kan ikke si at jeg nogensinne har sympatisert så svært med ham. Men mot Tua er han da både tålmodig og omhyggelig og kjærlig –»

«Uff ja da, han er alt det. Men hvad hjelper det, når han bare piner og plager henne med all omhuen sin –. Har du virkelig ikke såpass fantasi, Paul, så du kan tenke dig – for en kvinne iallfall er det simpelthen bare verre å være gift med en mann som ingen tiltrekning 166har for henne, hvis han fremdeles er kjærlig mot henne –?»

Paul blev rød. Han våget sig ikke til å si noget.

Julie trakk på skuldrene, utålmodig:

«Hun var jo så ung og så uerfaren, barnet da hun giftet sig med ham. Tildels var det vel denne forbannede opposisjonslysten som alle dere unger har været besatt av alltid – jotakk, jeg vet hvorfor du smiler, gutten min. Men stakkars lille Sif har jo aldri været noget videre klok – så blev det hennes lille opposisjon at hun vilde konfirmeres og at hun diltet med i den der kristelige studenterbevegelsen og alt det – forlovet sig med en teolog for å bli hans prestefrue og medhjelp. Uten å ane hvad hun innlot sig på. For Herregud, hvad vet en sånn liten småpike om ekteskap og samliv – om hun aldri så meget har rede på altsammen i teorien –»

«Ja du kan da vel ikke ville at unge piker skal skaffe sig praktiske erfaringer om samliv og ekteskap, før de gifter sig –? Jeg tror ikke du vilde ha likt det, tross alt, hvis din egen datter hadde gjort det.»

«Kanskje ikke – dengang,» sa Julie. «Men jeg sier dig like ut, Paul, efter det som jeg har sett til Tuas liv i disse årene, så tror jeg det hadde været bedre om hun hadde –. Noksagt, om hun hadde fått erfaring for at hun ikke vilde kunne trives i et intimt samliv med Halstein, førenn hun gikk bort og bandt sig til ham for godt. Og det vet jeg, at hvis jeg trodde der var en Gud som det nyttet å be til, så skulde han ikke få fred for mig, før han hadde funnet en utvei, så Tua slapp ut av det elendige ekteskapet –»

«Der er ingen som tror at det nytter å be på den måten,» sa Paul kort. «Står det så ille til med dem som du later til å tro, så kan jeg ikke skjønne at det kunde bety annet enn en ompostering. Der er blandt annet Halstein –»

«Tror du kanskje at han er lykkelig i sitt ekteskap?»

«Ja. Det er absolutt mitt inntrykk at han er det på en måte – tross alt. At hun er som hun er mot ham, skriver han på sykdommens regning. Han er glad i 167henne og glad for alt han kan gjøre for henne. Og en skilsmisse vilde være aldeles ødeleggende for hans stilling som prest. Så er der alle barna da –»

– Men hvis Tua hadde fått vokse op hos far som forgudet henne, og bare var enda gladere i henne fordi hun ikke var noget videre pen eller begavet og litt naiv og ikke særlig glimrende utrustet til å ta sig frem i livet. Så vilde Tua saktens aldri ha gitt sig til å eksperimentere med sitt liv. Bevares, vi var glad i henne alle sammen. Men særlig snilde mot henne har vi aldri været. Vi lot henne merke at vi syntes ikke hun skjønte så svært meget. Så det var vel ikke så rart om hun lette efter en vei som kunde være hennes egen – og valgte i blinde, bare den som var stikk motsatt vår. – Men det var jo ikke noget å si til moren nu.

Paul var blitt ferdig med posten. Julie spurte:

«Vil du ikke bli med mig hjem ikveld? Jeg ser at du har håndvesken din her, så det kunde jo passe? – Vet du at du har ikke været utover siden før den turen du tok op til Alster?» spurte hun da hun så at Paul betenkte sig.

«Allright. Hvis du kan vente så lenge, mens jeg ringer hjem. Helge var ikke riktig frisk nemlig, da jeg reiste hjemmefra igår.»

«Vel. Jeg skal stikke ut og få fatt på noget riktig godt til aftens imens –. Gi mig posten din, skal jeg kjøre rundt og sende den for dig –». Moren strålte og smilte, vinket til ham fra døren.

Hvor vakker hun er blitt igjen, tenkte sønnen. Nu da hun har fått helt hvitt hår: Øinene hennes og huden virket enda mørkere og varmere. Det var som han aldri kunde venne sig til å tenke på sin mor som en gammel dame. Eller huske på at engang skulde hun også være borte. – Det var galt, naturligvis, at han så sjelden kom ut til henne. Men så meget som han var nødt til å reise, så vilde han nødig være hjemmefra – især nu, da ikke moren heller var hos barna.

– Hun led visst svært vondt nu, mor stakkar. Tua hadde alltid været stebarnet hjemme. De hadde vond 168samvittighet for hennes skyld allesammen, nu da hun lå syk og var lite lykkelig. Det som de ikke hadde gjort mot henne, kunde de ikke ta igjen efterpå, hvordan det så gikk. Og når hun kom ut fra klinikken, var det mannen og barna som sluttet op omkring henne igjen.

Han forstod såvisst godt nok at det var som moren sa – for en kvinne var det enda verre å måtte leve sammen med en som hun ikke likte. Men enda han igrunnen ikke kunde tenke sig at nogen kone skulde kunne like Halstein Garnaas som ektemann, så følte han sig uvilkårlig alltid på mannens parti, når han var sammen med dem begge. Var det enslags esprit de sexe montro, som gjorde at han blev irritert når søsteren alltid svarte mannen så grinet, og takket ham for alle hans bekymrede små tjenester på en sånn måte, så hun kunde likesågodt ha svart bent ut: ikke plag mig. –

Det var Synne som var i telefonen, da han endelig fikk forbindelsen. Neida, Helge hadde bare været litt dårlig, og hun hadde sittet og lest eventyr for ham i eftermiddag, og nu sov han. Stakkar, hvor skuffet hun sa å – å –, da han fortalte at han ikke kom hjem før imorgen. Men hun svarte pent og velopdragent: god fornøielse, og hils farmor –.

Han hadde ikke fått svar fra Bjørg enda på det siste brevet sitt, enda det var over åtte dager siden han sendte det. Han hadde gjort sig umake for å skrive så pent og inntrengende som han kunde, – at nu fikk hun komme hjem, barna lengtet sånn efter henne.

Det hadde han forresten ikke merket noget til at de gjorde. Men de var så små – med dem var det vel ute av øie, ute av sinn. Når hun kom tilbake, blev de naturligvis henrykte.

*

Det var såpass mørkt allerede da de kom ut på Linløkka, så Paul kunde ikke få sett noget på haven. Men det store bedet med hvite tobakksblomster på plenen foran verandaen lyste gjennem demringen og sendte ut sin sterke og søte vellukt. Moren hadde hatt hvite tobakksblomster i haven alltid, så langt tilbake som Paul 169kunde huske. Og denne blomsterduften som minnet om alle somrer herute, fikk ham til å føle sig uendelig trist tilmote og skilt fra moren. De satt ute på verandaen efterat de hadde spist aftens. Lyset fra stuevinduet strømmet ut og lyste på villvinsforhenget, som var begynt å bli høstrødt.

Nu syntes han at dette lyset inne fra en stue utover en mørk have virket trist. Men han husket at før i tiden hadde han drevet ute i sånne høstaftener og elsket lyset som strøk henover dunkle gressplener så en flekk trådte frem, hemmelighetsfullt grønn, og streifet busker og sentblomstrende stauder.

Julies tanker kretset om Tua hele tiden, skjønte han – uavladelig kom hun tilbake til datteren og svigersønnen.

Paul var ikke viss på om hun ikke overdrev Tuas motvilje mot mannen. Gud vet om ikke hun selv, uten å tenke over hvad hun gjorde, hadde hjulpet til å ødelegge forholdet mellem dem enda mere, ved å vise så tydelig at hun næret en ren antipati mot Halstein.

Og stakkars Tua – den tiden da hun forsøkte å finne sin egen vei bort fra morens tankeverden, som ikke gav henne noget hun kunde leve av. Der var ikke en eneste av dem som hadde skjønt dengang hvad som hadde kunnet drive henne akkurat i den retning – mot kristendom, i den formen som møtte henne nærmest ved. Så hadde hun altså møtt Halstein Garnaas; ham hadde hun kunnet tale med om alt det hun var optatt av og som ingen hjemme interesserte sig en døit for, allerminst når det var Tua som vilde tale om det på sin ukritiske og naivt entusiastiske måte. Og så hadde hun forelsket sig i ham, eller bilt sig inn at dette var forelskelse –.

– En eneste gang i denne siste måneden hadde han og søsteren kommet til å tale om slikt – det var lite nok de hadde talt sammen da og. Men en eftermiddag da han satt oppe hos henne på klinikken, hadde hun spurt ham:

«Du Paul – er du blitt lykkelig, synes du selv, siden du blev katolikk?»

170Han hadde ikke kunnet svare med det samme, fordi han syntes «lykke» var så snevert et begrep, så han visste ikke riktig hvor han skulde gjøre av det – i et så endeløst og komplisert forhold som det søsterens spørsmål rørte ved.

«Lykkelig –» sa han så. «Ja det kommer an på hvad du mener med det.»

«Om du har funnet fred, mener jeg?»

Han hadde forsøkt å forklare henne – og sig selv:

«Hvis du mener – om jeg har funnet ut hvad fred vil si – ja, det har jeg. At der bare er én eneste som kan gi oss fred – og at Guds fred er over all forstand. Og det er ikke fred i den forstand som verden kan være i fred. Men du husker, Jesus sa engang til apostlene at det var de som hadde holdt ut med ham i alle hans fristelser, de skulde sitte tilbords med ham i hans rike.»

«Ja –?» spurte søsteren litt forvirret.

«Ja da skjønner du altså» – han lo litt selv, «om fred – og en hel masse andre ting – er der jo en hel del som jeg umulig kan vite ordentlig, før det bærer i herdningen –»

Tua hadde ligget og sett på ham en liten stund – så sukket hun, og så begynte hun å tale om noget annet.

Paul satt og tenkte på dette, da moren kom med sitt:

«Hun greier det aldri – hvis hun skal være nødt til å leve med den der mannen sin år ut og år inn –»

«Hvis du sier noget slikt til henne, kommer du bare til å gjøre galt verre,» sa Paul utålmodig.

Julie tendte en cigarett – fyrstikken blaffet op foran hennes ansikt: «Jamen Paul –?»

«Nå, hvad er det?» spurte han, da moren ikke sa mere.

«Ånei, det kan være det samme. –

– Jamen du. Under visse omstendigheter – jeg vet ikke hvordan dere formulerer det akkurat – men i virkeligheten så kan da dere også bli skilt, selv om det kanskje er endel vanskeligere i den katolske Kirke?»

Paul bare rystet på hodet.

Julie sa sakte:

«Men – hvordan blir det med dig og Bjørg da?»

171«Med mig og Bjørg! Det blir vel ikke anderledes enn det alltid har været. Når hun kommer hjem med det første –»

«Hun skal altså komme tilbake da?»

«Ja, bevare dig – du har da ikke bilt dig inn annet?»

«Hun veninden – fru Schjistad – har gått og sagt at dere skulde skilles –.»

«Å for no sludder!» I virkeligheten var han temmelig forskrekket. Og bestemte sig med det samme – han fikk reise ned til Kjøbenhavn og hente henne, og det med en eneste gang. «Hun var fornærmet på mig da hun reiste,» sa han litt for flott henkastet. «Fordi jeg ikke likte noget videre at hun skulde reise med de folkene. Og de blev da ganske riktig uvenner på veien. Så fant hun på at hun vilde møte sin mor på Skagen og følge med henne til Skodsborg. Men nu er fra Jacobsen straks ferdig med kuren sin –»

Sinnet kokte op i ham. Den kjerringa – fru Schjistad! Hans skytsengel kunde godt få stenografere –. Og den idiotiske ungen BjørgBjørg] rettet fra: til Bjørg – himmelen måtte vite hvad hun hadde sagt til denne veninden sin – og hvad hun nu fór omkring og plapret om. Han fikk se om han kunde komme avsted på lørdag –.

Julie sa sakte:

«Jamen Paul. Den katolske Kirke anerkjenner jo ikke ekteskaper som er inngått i protestantiske kirker. Den regner jo ikke ditt ekteskap med Bjørg for et virkelig, lovlig ekteskap –.»

«Jo, det kan du stole på at den gjør.»

«Men det er jo nettop noget av det de protestantiske prestene er mest rasende på dem for. Jeg leste nettop en artikkel om det av sogneprest Aasland i Aftenposten. Han skriver uttrykkelig –»

«Ja, det er jo ikke grenser for hvad de kan skrive av sludder,» sa Paul opgitt.

– Men det var sandelig nytt av året – hans mor leste artikler som sogneprester skrev i Aftenposten! Det manglet bare at hun gikk og bilte sig inn noget sånt som at han og Bjørg –!

172De hadde ikke stort å snakke om næste morgen da Julie kjørte ham inn til byen i bilen sin.

Han var ikke blitt ferdig med å lese igjennem morgenposten, da telefonen kimte.

«– dig, Paul?» Det var Halstein. Hvor rar han var i stemmen. «Ja du. Sif er gått bort. Imorges klokken halv åtte.»

«Å!»

«Ja det er fryktelig. – Det var hjertet som sviktet. Aldeles plutselig –»

«Jeg begriper ikke. Vi trodde hun var over det verste nu –»

«Ja,» sa Garnaas’s stemme. «Det trodde jeg og. Men det skulde altså være anderledes. Jeg orker ikke si mere nu. Men dere kommer vel hitop –. Men vil du være så snild å meddele svigermor det –.»

Anton Todderud hadde stått på den annen side av skrivebordet.

«Det er ikke noget galt vel?» spurte han storøiet.

«Min søster er død.» Paul syntes han kunde gjerne ristet gutten, da Anton langsomt og høitidelig korset sig og foldet hendene sine. Enda det naturligvis var guttungen som gjorde det rette –.

Paul gikk innover den lange korridoren, banket på den innerste døren – morens privatkontor.

Julie stod rett op og rank i sitt sorte lastingsforklæ – under det bølgede hvite hår stirret øinene hennes store og ville ut av det forvridde ansiktet. Paul blev ved å huske det alltid siden – hun hadde gjettet hvad han kom for å si henne, før han lukket op døren.

Hun tok sig op til hodet med begge hender, da hun så sønnen stå der: «å-å, å-å, å –,» og så sprang hun frem og kastet sig inn til ham:

«Å Paul!»

Hun tvinnet sig i armene hans og ynket sig, mens han holdt om henne: «Mor. Mor. Mor da!»

«Å Tulla, Tulla min. Å min stakkars lille, lille, snilde lille Tulla. Å hvad skal jeg gjøre, – stakkars Tulla –»

Boken er utgitt av bokselskap.no

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.