Danserinden (1918) var Hanna Butenschøns (1851–1928) femte og siste roman, i likhet med hennes øvrige romaner og tre dramaer utgitt under psevdonymet Helene Dickmar. Som «En Qvinderøst» hadde hun tidligere også utgitt essays om Bjørnstjerne Bjørnsons, Henrik Ibsens og Gunnar Heibergs dramaer. Hun var et kjent navn i den norske litterære offentligheten, ikke minst for sine skildringer av kvinners vanskelige situasjon i et tradisjonelt, autoritært ekteskap, hvor de oftest var totalt uforberedte på hva som møtte dem av «livets realiteter», eller var blitt «solgt» av sine foresatte for å bli forsørget.
Derfor er det ikke så underlig at også Danserinden først og fremst ble oppfattet som historien om en bunn ulykkelig kvinne i et nesten bokstavelig talt drepende ekteskap. Den unge prestefruen er nærmest ektemannens slave, må underkaste seg hans vilje i ett og alt, og undertrykke sin sterke kunstneriske trang. Konflikten står mellom retten til å leve sitt liv med utvikling av de evner man har, og plikten til å gjøre det (man tror) Gud og samfunnet (ektemannen) forventer og krever.
Kunstnerproblematikken gikk stort sett under radaren hos anmelderne, liksom det religiøse livssynet som preger boken. For Danserinden handler også i høy grad om å forsone seg med sin skjebne, og om å sone for de syndene man har begått, i sine tanker eller i virkeligheten, med eller mot sin vilje.
Danserinden : af dr. Gerhard B.s efterladte optegnelser, er, som den fulle tittelen antyder, en jeg-fortelling, nærmest i form av noen kommenterte erindringer med en liten rammefortelling. Opptegnelsene er datert «Finntorp i R.dalen, september 1907», men dreier seg først og fremst om noe som hendte tjue år tidligere, på midten av 1880-tallet. Stedsnavnet «Finntorp» kan antyde at historien er lagt til et sted øst i Norge, men dialektene til et par bipersoner spriker i litt ulike andre retninger. Det som skildres her, kan med andre ord ikke stedfestes nøyaktig, men kunne ha hendt hvor som helst i en avsidesliggende fjellbygd. Dermed blir problematikken mer allmenngyldig. Og hvis boken forteller om noen virkelige skjebner, slik enkelte anmeldere mente, kan den vage stedsangivelsen tjene til å holde deres identitet skjult. Hanna Butenschøns tidligere romaner er lagt til Kristiania og kjente omgivelser som Bygdøy og øyene i Oslofjorden.
Danserinden åpner med at dr. B. er på studietur i Kristiania. I folkemengden rundt Karl Johan får han øye på en gammel blind mann og hans tjue år yngre, men bøyde og eldete hustru, et par han gjenkjenner som presten Hellermann og hans hustru Nina fra R.dalen, der han selv dels driver et tuberkulosehjem og dels er allmennpraktiserende lege. Dette synet vekker triste minner i ham om årene de bodde i samme bygd, og om fru Ninas ulykkelige skjebne, og han får trang til å skrive ned det han opplevde som vitne til hennes tragedie.
Dr. B. avslutter opptegnelsene med kort å vende tilbake til møtet i Kristiania og med noen religiøst fargete betraktninger om hvordan fru Nina tok sin skjebne. Her kan leseren komme til å stusse over en setning i begynnelsen av kap. XXIV, hvor dr. B. forteller at han ikke har sett fru Nina en eneste gang på de tjue årene som er gått siden hun reiste fra R.dalen. «Før idag – før idag.» Dette skal neppe bety at han har skrevet ned hele sin lange beretning i løpet av én dag, men kanskje at rammefortellingen ble skrevet ned straks, under det ferske inntrykket av gjensynet med fru Nina?
Beretningen fra R.dalen konsentrerer seg om tre års tid. Som lege for prestefruen under de fem svangerskapene og etter hvert også for barna, og som en av de få kondisjonerte som presten kunne og også gjerne ville omgås, blir dr. B. relativt godt kjent med dem begge to. Han oppdager snart at fru Nina mistrives og visner bort i ekteskapet med en ytterst kontrollerende, autoritær og sjalu ektemann. Etter det første besøket hos ekteparet utbryter dr. B.s søster at hun ikke ville ha vært gift med denne presten for alt i verden, til tross for at han var både begavet og flott å se på. Dr. B. svarer litt krast at det kanskje passet for fru Nina å være «en slags blanding af slavinde og legetøi». Men han kommer etter hvert i tvil.
De politiske og litterære debattene mellom presten og hans omgangskrets dreier seg i høy grad om det såkalte kvinnespørsmålet, som nettopp på 1880-tallet sprang ut i full blomst i Norge. Presten fremstilles som meget konservativ både religiøst, politisk og i synet på kvinnen, hvis «vakreste pryd» etter hans mening er hennes totale lydighet overfor ektemannen. Han hevder også at hans hustru deler alle hans meninger fullt ut. Under en diskusjon om «kvindesagen» tidlig i beretningen sier han til sin hustru, med en henvisning til Ibsens drama Et Dukkehjem (1879): «Du kan ikke godt tænke dig at agere Nora, hvad?». Fru Nina svarer naturligvis som ventet: «Nei, jeg kan ikke tænke mig, at nogen moder kan gaa fra sine børn». Men i en senere scene danser hun Nora Helmers tarantella, med samme voldsomme fortvilelse og «dødsangst» som Ibsens hovedperson legger for dagen. Nina klarer likevel ikke å forlate sine barn, slik Nora gjør. Ibsens drama blir på sett og vis den målestokken Ninas liv holdes opp mot.
Prestens konservative kvinnesyn kommer mest grelt til uttrykk i spørsmålet om en kvinnes plikt til å underkaste seg ektemannens seksuelle behov. Når dr. B. i egenskap av huslege helt konkret advarer presten mot å få flere barn av hensyn til fru Ninas helse, blir han rasende, snakker om Guds vilje og hevder at en mann er en mann, har sine behov og ikke kan leve som en munk. Han håner legen, som er ugift, og derfor etter prestens mening ikke kan vite hva han snakker om. Da doktoren trekker Et Dukkehjem inn i diskusjonen til støtte for sine synspunkter, repliserer presten at det ikke kunne falle ham inn å lese noe av Ibsen. Når man vet hvordan Hanna Butenschøn beundret Ibsen for hans etiske holdninger, er i grunnen alt sagt om prestens moralske habitus. Dette inntrykket forsterkes av at han gjør sin kone gravid for femte gang, i tross mot doktorens råd. Men det går galt, slik dr. B. hadde spådd: Barnet blir født to måneder for tidlig og dør, og fru Nina overlever så vidt.
Lydighet er altså hva presten primært krever av sin unge hustru; det første han gjennomfører etter at de er gift, er at hun må gå rundt i noen ukledelige, uformelige grå drakter som skjuler hennes slanke, lette figur. Ellers er det hennes oppgave å gå ham til hånde og adlyde hans minste vink. Bare én eneste gang setter hun seg opp mot dette kravet, den sommeren presten selv er mye bortreist og Ninas muntre bror kommer på besøk. Presten får nærmest et apoplektisk anfall da han forteller dr. B. om dette: «’Der kom sider frem hos hende, jeg ikke før havde kjendt. Hun lærte at sætte sig op. Hun glemte at være lydig – lydig,’ gjentog han. ‘En – hysterisk kvinde – behagesyg, forfængelig – som alle kvinder – der maa tugt til – der maa –’». Kvinnens lydighet overfor ektemannen er nedfelt i Guds ord, hevder presten videre, og vil forby dr. B. adgang til huset hvis han merker at han oppfordrer Nina til ulydighet.
I egenskap av prest og tidligere lærer i en pikeskole kjente han selvsagt godt til den såkalte Pontoppidans forklaring, eller Sandhed til Gudfrygtighed av Erik Pontoppidan (1737), en lærebok i kristendomskunnskap som alle skolebarn i Norge til innpå 1900-tallet hadde som pensum og måtte kjenne før de kunne konfirmeres. Altså også fru Nina. Der kunne hun lese angående det sjette bud, «Du skal ikke bryte ekteskapet», at en hustru skal være mannen underdanig «i Kierlighed, Troskab og Omhyggelighed for Huus-Væsenet, bede for ham, og søge hans Siels Salighed». Dette budet var altså innprentet i Nina fra tidlig alder, så hun visste godt at hun satte seg opp mot mannen – og mot Guds bud – denne sommeren, og måtte ta straffen.
Dette uheldige ekteskapet kom i stand ved at presten hadde vært Ninas religionslærer på pikeskolen hun gikk på. Pikene hadde svermet for ham fordi han hadde et mandig utseende og var veltalende og flink til å undervise. Nina beskrives som vakker, men svært umoden. Hun giftet seg bare 18 år gammel, først og fremst etter press fra moren, som var enke og ville gifte seg på nytt. Presten var sikkert i utgangspunktet forelsket i sin yndige barnebrud, men det antydes at et sidemotiv kan ha vært at Nina er en rik arving. Svigermoren er en av de ytterst få personene den arrogante presten behandler med ærbødighet, når hun en sjelden gang kommer på besøk.
Spenningen i fortellingen knytter seg til hva som skjer med fru Nina når hun den nevnte sommeren forelsker seg i en ung ingeniør som arbeider med et større jernbaneanlegg i bygda. Han later til å gjengjelde følelsene hennes, men som hun tidligere hadde erklært, er hun ingen Nora Helmer som kan tenke på å forlate barna. Om høsten reiser han fra bygda, og hun går inn i en alvorlig depresjon, som hun gradvis arbeider seg ut av. En ny krise oppstår da han kommer tilbake sommeren etter. Nina trodde hun hadde klart å legge hele historien bak seg, men da hun ser ham, overveldes hun av sine følelser og erklærer at hun nå er villig til å forlate mann og barn og reise med ham til Amerika. Han har i mellomtiden forlovet seg med en annen ung kvinne. Nina prøver da i fortvilelsen å drukne seg, men blir reddet av noen fiskere, og ryktene begynner å gå om at prestefrua hadde villet ta livet av seg. Dette finner presten så skandaløst at han prøver å få dr. B. til å erklære henne for sinnssyk, noe han nekter, i en opprivende scene mellom dem. Kort tid etter søker presten seg bort.
Før familien flytter, får dr. B imidlertid en siste enesamtale med fru Nina, som han elsker i hemmelighet. I sin desperasjon forteller hun ham hele historien om ingeniøren, og bekrefter dermed hva han allerede hadde gjettet. Hun mener at hun har begått en stor synd ved å ønske å forlate sine barn, og det er hennes overbevisning at hun må sone for dette, hvis hun overhodet skal leve. Hun betror også doktoren hva dansen betyr for henne; i den kan hun gi uttrykk for glede, lengsel, smerte og sorg, og glemme hvordan livet er blitt for henne. Ektemannen må imidlertid ikke få vite noe om det, da ville han få henne sperret inne på sinnssykeasylet på Gaustad, sier hun til dr. B. Egentlig er hun en kunstnersjel som er blitt knust av mannen. Hun finner seg i det mistrøstige ekteskapet, men overfor dr. B. klager hun sin nød: En kvinne «maatte faa lov til ikke at tvinges», det vil si tvinges til seksuelt samkvem. Som et ekko fra Hanna Butenschøns debutroman Ud i Livet (1890) anklager Nina mødrene for å ha forrådt sine uskyldige døtre når de ikke har fortalt hva ekteskapet innebærer. Hun synes «mama har gjort mig saa meget ondt!» (s. 96)
Etter at presteparet flytter fra R.dalen, hører dr. B. bare sjelden nytt om dem. Fru Ninas liv er ikke blitt noe lettere. Etter historien med selvmordsforsøket behandler ektemannen henne som en spedalsk i hennes eget hjem, snakker aldri til henne uten for å gi ordrer, og setter opp barna mot henne. Det som holder henne oppe, er troen på at hun på denne måten bøter for den synden hun mener å ha begått, og på at Gud har en vilje og hensikt med dette. Hun vil være en «tapper og from liden korsridder» for Vårherre. I deres mange samtaler har dr. B. ledet henne fram til dette standpunktet.
Han kan likevel ikke la være å fundere over hva som ville ha skjedd om han hadde rådet henne til skilsmisse – en nærmest uhørt løsning i borgerlige kretser på 1800-tallet. Fru Nina kunne heller ikke selv tenke seg å skilles. Nå ville det kanskje ha vært annerledes, nå som folk skiller seg for et godt ord, skriver dr. B. videre med et visst mishag. Men man bør ikke generalisere, bare dømme enkelttilfeller, mener han, og i fru Ninas tilfelle hadde han selv sett inn i et ekteskaps innerste, skjulte tragedie, i et martyrium som det ennå ikke fantes noe navn for i språket.
Senhøstes 1918 hadde Hanna Butenschøn ferdig manuskriptet til Danserinden og sendte det til Gyldendal, hennes nye forlag etter at hun hadde forlatt Aschehoug samme år. Forlagssjef Christian Kønig takket henne 6. november for tilbudet om å utgi den nye romanen, og forsikret at «vi skal med største interesse bestrebe os for at skaffe det [verket] en saa stor utbredelse som muligt».Brev fra Christian Kønig til Hanna Butenschøn 06.11.1918, NB Ubehandlet 32, 3.
Danserinden må ha solgt som varmt hvetebrød, for allerede en måneds tid senere meddeler Christian Kønig at forlaget nå har «satt Deres bok i arbeide i 3. oplag», og at det samlede opplagstallet er 2000.Brev fra Christian Kønig til Hanna Butenschøn 16.12.1918, NB Ubehandlet 32, 3. Dette er omtrent fire ganger så stort som bøkene hennes ellers pleide å oppnå, bortsett fra den nye, noe forkortede versjonen av romanen Psyche (1906) fra 1919, som kom i to opplag på til sammen 2000 eksemplarer.Brev fra Christian Kønig til Hanna Butenschøn 04.07.1919, NB Ubehandlet 32, 3. Førsteopplaget av den nye versjonen var også stort, 1.250 eks.
Hanna Butenschøn har ikke etterlatt noen oversikt over hvem hun sendte sin nye roman til, slik hun pleide. Men hun må ha sendt den til en rekke gamle venner og forbindelser. I hennes arkiver i Nasjonalbiblioteket ligger vel femti takkebrev med rosende kommentarer.NB Ubehandlet 32, 7. Butenschøn har samlet brev og kommentarer angående noen av sine romaner her. At Hanna Butenschøns leserne har vært engasjerte, fremgår blant annet av at mange diskuterer de ulike skikkelsene og deres valg. Venninnen Betty Tandberg er for eksempel godt fornøyd med at prestefruen «støder Ingeniøren bort». Betty Tandberg og ektemannen, den kjente biskop til Oslo, Jens Tandberg, hadde lest boken sammen, og funnet at det er «Livets aller alvorligste Sider og Emner» Hanna Butenschøn tar opp og utvikler med stort mesterskap og «med en Finhed som er uforlignelig».Jens Tandberg (1852–1922) var biskop i Oslo i perioden 1912–1922, og tilhørte den mer liberale fløyen blant de geistlige. Hennes vanligvis mer kritiske svoger Michael Lunn, som skrev lange «anmeldelser» til henne etter hvert som bøkene hennes kom ut, syntes Danserinden var det beste hun hadde skrevet. Boken gjorde ham «sjælesyg» på den lille hustruens vegne. Men i skildringen av doktoren har Hanna prestert «sin største og bedste Kunst».
Danserinden fikk i alt rundt ti anmeldelser, noe som tyder på at Helene Dickmar ikke var glemt, selv etter et opphold på åtte år som seriøs romanforfatter.
Enkelte av de kvinnelige anmelderne som hadde vært så positive til hennes tidligere verker, var nå døde, Wilhelmine Ullmann i mars 1915 og Gina Krog i april 1916. Men Ludovica Levy anmeldte Danserinden i Ørebladet, Lotten Dahlgren skrev en stor omtale i Stockholms Dagblad, og Barbra Ring ga den en kort omtale i damebladet Urd, som også lot Danserinden være tema i spalten «Dameklubben» i januar 1919.
Hanna Butenschøns gamle venn, den kjente konservative kritikeren Bredo Morgenstierne, anmeldte den ikke, men det gjorde hans kollega Theodor Caspari i begeistrede ordelag, og også noen yngre beundrere som Fredrik Paasche og Albert Boeck.
Romanen ble dessuten oversatt til tysk noen år senere, av Rea Stenberg, som tidligere hadde oversatt romanen Psyche. Die Tänzerin gikk som føljetong i Roman-Beilage der Münchner Nachrichten, nr. 36–50 i oktober 1925.Det finnes ingen anmeldelser av Die Tänzerin i Hanna Butenschøns arkiver.
Det lå i sakens natur at «kvindespørgsmaalet» burde spille en viktig rolle i omtalene. En del kortere anmeldelser går imidlertid ikke nærmere inn på det, men nøyer seg, som Tønsberg Blad, med å trekke fram at historien om prestefruen er «smuk, sympatisk og gripende», og at den er fortalt i et «stille og hyggelig» språk som legger et dempet slør over den skjebnen som skildres (kort, usignert notis, Tønsberg Blad, 13.12.18). Dette må bli en av julebordets populære bøker, tror anmelderen – så meget mer som Helene Dickmar jo har et sikkert og hengivent publikum.
Heller ikke den anonyme anmelderen i den danske avisen Politiken (29.12.1918) nevner kvinnesak, men konkluderer med at dette er en «Sjæle-Roman». Jeg-fortelleren, dr. B., som beretter om prestefruens skjebne, gir boken «dens smukke, alvorlige, resignerede Tone». Dette er en nydelig liten fortelling, og et lite sluttet, kunstnerisk modent verk.
Man skulle kanskje vente at Ludovica Levy, selv kvinne, tok opp kvinnespørsmålet mer eksplisitt i sin omtale, men hun nøyer seg med å karakterisere romanen som «en Smertens Historie», en ildsjels kamp mot en brutal overmakt.Et utklipp av omtalen ligger i Hanna Butenschøns arkiv (NB Ubehandlet 32), men uten angivelse av avisnavn og dato. Elisabeth Ebbing opplyser at omtalen er fra Ørebladet 16.12.1918 (Ebbing 1977). Helene Dickmar har alltid stått som «den høit kultiverede Dame, denne Gang skriver hun tillige som en livsvarm Kunstner, der lider ved andres Smerte og blotter deres Saar kun for at læge.» Boken er allerede kommet i nye opplag. Den bør komme i flere, for den har bud til mange.
Kan det tenkes at romanen bygger på virkelige hendelser, undrer Ludovica Levy videre? Hun betrakter Danserinden nærmest som en historisk roman, idet hun peker på at handlingen er lagt til begynnelsen av 1880-årene, nesten førti år tidligere, altså samtidig med at Ibsen i Et Dukkehjem og Fruen fra Havet reiste spørsmålet om frihet under ansvar.
Også Theodor Caspari leser Danserinden som en beretning fra fortiden (Aftenposten 17.12.1918), og også han ser boken som en parallell til Et Dukkehjem, som et innlegg i «den kvindeemancipation, som senere har seiret over hele linjen». Romanen har særlig verdi som et menneskelig dokument om en svunnen tids kvinneoppfatning, en tid vi nå nærmere en menneskealder senere betrakter med et lett smil og en skuldertrekning, mener han. Tematikken er altså ikke aktuell, synes han å si.
I sin uventet negative vurdering av Danserinden i Urd sist i 1918 hevdet også Barbra Ring at bokens tematikk virket foreldet. Boken virker gammeldags og passé både i språk og menneskeskildring, og burde ha vært utgitt for lenge siden. Tittelen er dessuten misvisende, romanen burde heller ha hett «Prestefruen», noe som ville ha sikret den en plass på «hvert eneste prestegaardsbord i julen», skriver hun, lett ironisk. For det er ikke en kvinnes tragedie Helene Dickmar har villet skildre, men et underkuet kunstnertemperament «som ikke finder anden udløsning end den at røre benene, naar hun føler sig tryg» – med henvising til at prestefruen finner utløsning for både smerte og glede i dans.
Hanna Butenschøn, som var sårbar overfor kritikk, må ha klaget over Barbra Ring til Urds redaktør Anna Bøe, for denne svarte trøstende midt i februar 1919 at Barbra Ring kunne være «svært uberegnelig». Hun er etter Anna Bøes mening kanskje heller ikke «dyp nok» til å forstå livssynet i Helene Dickmars bok. Men hun burde i alle fall være kunstner nok! Brevet slutter med en forespørsel om Helene Dickmar ville skrive en artikkel til Urd til neste år.Brev fra Anna Bøe til Hanna Butenschøn februar 1919, NB Ubehandlet 32, 5. Det ser ikke ut til at hun gjorde det.
Som et plaster på såret sørget Anna Bøe for at Danserinden fikk en langt mer positiv omtale i Urds spalte «Dameklubben» noen måneder senere. Og her fikk Hanna Butenschøn full støtte: Deltakerne i «klubben» mente at de spørsmålene Helene Dickmar tar opp i sin nye roman, dessverre er sørgelig aktuelle. Den bør leses av alle ektemenn!Urd nr. 50, 1919, s. 593. Samtalen mellom presten og doktoren om kvinners såkalt ekteskapelige plikter er noe av det beste de har lest; den er «sublim», som boken for øvrig. Den er riktignok sørgelig, men
den gir et egte billede av de tusener triste egteskaper som leves rundt om os, av de tusener egoistiske og nydelsessyge egtemænd og av de tusener og atter tusener utpinte og utviskede egtehustruer som gaar til grunde under utøvelsen av det som egteherren kalder hennes ‘hellige pligt’.
Dette er sterke ord, sier «Mathilde», men hun vil anbefale boken. Det har alltid ergret og støtt henne at det aldri snakkes om moral innenfor ekteskapet, bare utenfor. For
… er en mand og en kvinde gift, saa kan de [mennene] tillade sig alt – der er ingen grænser, der blir ikke engang tat hensyn til de almindelige sundhedsforskrifter. Den unge mand kan plage sin barnehustru tildøde; ingen bebreider ham, aller mindst han selv – og næste aar, som oftest før sørgeaaret er omme, tar han sig en ny. Og saa gjentar historien sig.
Mange kvinner mente altså at den tilværelsen Helene Dickmar skildret i Danserinden, var en tragisk virkelighet for mange hustruer, selv godt inn i det tyvende århundret.
Hanna Butenschøns svenske venninne Lotten Dahlgren er inne på samme tematikk i sin lange omtale i Stockholms Dagblad (7.1.1919). Det er ekteskapsproblemer Helene Dickmar særlig har belyst i de tidligere bøkene sine. Men hun blir ikke hørt fordi hun ikke roper høyt nok! De som likevel lytter til hennes stemmes «dolda melodi», forstår at den griper inn i tiden og fatter dens krav, finere og dypere enn skrikhalsene. Lotten Dahlgren er meget begeistret for Danserinden, og særlig for skildringen av dr. B.s angrep på den brutaliteten som karakteriserer prestens forhold til hustruen, en brutalitet som er sanksjonert av samfunnet. Oppgjøret mellom presten og legen er et av de sterkeste partiene i boken. Men også her spiller Helene Dickmar med sordin, mener hun. I likhet med flere norske anmeldere mener også Lotten Dahlgren at ideen med å innføre en fortellende iakttager til prestefruens drama er god. Hun skildres nemlig av en som forstår hennes drømmer og hennes fine, ømtålige vesen.
Olaug Løken, som tidligere hadde anmeldt bøker av Hanna Butenschøn i Norske Intelligenssedler, beklaget at hun ikke hadde mulighet til å anmelde Danserinden. Men hun var meget berørt av den, skriver hun til henne i desember 1919. «Skjønt jeg maatte fælde taarer over den [boken], har den glædet mig dypt og inderlig. Jeg synes ogsaa, den maa gjøre de fleste saa godt. Dersom jeg kjendte nogen liten fru Nina, vilde jeg ønske at sende hende den – hvor maatte den ikke styrke og bygge op!»
Men vår egen tid tilhører fru Nina ikke, mener også Olaug Løken. Det kan likevel hende at det stadig finnes en slik kvinne et sted, med en så forferdelig mann. Han er ypperlig – og nyansert – skildret. Og mange, mange slike har «vi» sett omkring oss. Olaug Løken husker dem særlig fra sin ungdom eller fra yngre dager. Dr. Gerhard B. er hans motsetning, og hun fryder seg over å møte nettopp denne mannen igjen. «Jeg kjender ham fra et par andre av Deres bøker, og jeg kjender ham igjen fra det daglige liv.»
De fleste anmelderne berømmet Hanna Butenschøn for å ha innført en mannlig forteller, men enkelte hadde også innvendinger. Den tydeligste kritikeren var Albert Boeck.
Han hadde riktignok mange pene ord å si om Danserinden («A-t», Morgenbladet, 8.12.1918), selv om han mente at bokens tragiske konflikt ikke var ny i norsk litteratur. Men «i sin rene menneskelige sandhet stilles den ikke forgjæves frem i ny belysning». Forfatteren har gått til oppgaven med stort alvor, forståelse og medfølelse. Boken er fast og sikkert komponert, og «handlingen fortætter sig under velberegnet dramatisk stigning mot konfliktens knutepunkt.» Og det utgjøres selvsagt av hovedpersonens forelskelse i en ung «Adonis av ingeniør-typen, en letlivet kurtisør»; desillusjonen som følger, og en smertefull kamp mellom pliktfølelsen i et nedverdigende, gledesløst ekteskap og en voksende trang til å bryte ut.
Anmelderen hadde bare én innvending, som riktignok var vesentlig: Hvorfor denne fiksjonen om at det er dr. B.s opptegnelser vi leser? Det kunne ha sin berettigelse dersom de var preget av en særlig livsklokhet eller var karakteristiske for den eldre legen på en eller annen måte. Men det er de ikke. Boken er nettopp i beste forstand «kvindelig følt, kvindelig formet». Den virker overhodet ikke som om den er skrevet av en mann, og da slett ikke av en gammel mann!
Til tross for at omtalen gjennomgående er svært positiv, ble Hanna Butenschøn meget sur over den, og skrev et skarpt brev til Alfred Boeck. Han på sin side forsvarte seg med at han hadde gjort så godt han kunne, men spør om det kanskje skal en «specifikt kvindelig evne til helt at gripe og fastholde det som Fruen kalder bokens ‘duft’»? Det var det utpreget fint kvinnelige ved bokens utforming som gjorde det umulig for ham å fastholde illusjonen om at det var en mann som skrev. Han beklager at han har gjort fruen ondt, og slutter brevet med et løfte: «At jeg aldrig nogensinde i fremtiden skal forgripe mig paa Fruens bøker, er en forsikring, som jeg herved til al overflod uttrykkelig avgir». Han håper at andre anmeldere av Danserinden «maa vise sig beaandet med en lykkeligere haand end min».Flere brev fra Alfred Boeck til Hanna Butenschøn desember 1918, NB Ubehandlet 32, 5. Hanna Butenschøns brev til Alfred Boeck er ikke bevart.
Fredrik Paasche, som omtalte Danserinden noen dager senere (i Tidens Tegn, 15.12.1918), var uenig med Alfred Boeck angående fortelleren. I likhet med Lotten Dahlgren mente han at dr. B. er en mann som kan berette, fordi han har menneskekunnskap, visdom og en selvforglemmende kjærlighet. Han er lydhør og skarpsynt, en ypperlig iakttager med en varm og levende stil. Han elsker den kuede prestekonen og hater hennes mann, men må skjule sine følelser for dem begge. Paasche peker på at denne vanskelige posisjonen gir beretningen en interessant indre spenning.
Han åpner dessuten omtalen med å hevde at boken er «en seier for sin forfatter», selv om historien ikke er ny: Det dreier seg om en hustru som er liten og skremt, men «på ufrakommelige instinkter» – et kunstnersinns lengsler – går bort fra sin mann, «hvis samtaleform er befalingen, hvis erotik ikke aner evnen til at beile». Bare slutten, der prestekonen forsøker å ta sitt liv, er svakere, synes Fredrik Paasche; dette er hans hovedinnvending. Selvmordsforsøket, «slik det her er fortalt», virker som et ytre middel og kunstnerisk som en «senkning». Romanens klimaks ligger etter hans mening et annet sted, nemlig der hvor fru Nina forstår at dr. B. kjenner hennes «skam»: At hun igjen venter barn med sin mann, som hun er «sjelelig skilt fra». Hanna Butenschøn lot heller ikke denne vurderingen gå upåaktet hen og skrev et par indignerte brev til Fredrik Paasche etterpå. De øvrige anmelderne nevner ikke selvmordet.
I innledningen til fortellingen om fru Ninas ulykkelige skjebne skriver dr. B. at håpet om et bedre liv må gå ut over den jordiske tilværelsen. Oppgaven dr. B. stilte seg, var ikke bare å kurere prestefruen for legemlig sykdom, men også å vise henne «livsgaadens løsning»; det kunne han, fordi han kjente den fra sin egen livskamp. Også han har hatt et vanskelig ungdomsliv (som han for øvrig ikke forteller noe konkret om) som han måtte forsone seg med, før han kunne vie seg til sitt arbeid som lege i en liten fjellbygd. Deltakelsen i den lille prestefruens problemer ble ikke lett for ham, ettersom han måtte vokte seg for å røpe sine følelser for henne. Derav tvetydigheten når han bestemmer seg for å skrive ned sine minner, «min lidelses skat». Men han tar seg i det. Det handler ikke bare om lidelse, men først og fremst om å ha mottatt et annet menneskes tro, tillit og hengivenhet: «En hellig menneskesjæls lønligste suk, som en perle, betroet mig, den udvalgte!»
Dr. B. fremstår altså mer som en sjelesørger enn som en lege av somatiske plager, og som en sannere kristen enn den hovmodige presten. Legens oppfordring til Nina er å gå en slags botsgang, til tross for at hun ikke har villet «det onde». Dette forsøker hun også å leve opp til. I et brev hun skrev til ham lenge etter at hun var flyttet fra R.dalen, sier hun at hun søker trøst i et salmevers: «I Jesu søker jeg min fred / Thi verden er kun smerte.»
Man kunne med en viss rett hevde at Danserinden er like mye dr. Bs historie som prestefruens. Beretningen er i høy grad historien om hans observasjoner av henne og om hans ulykkelige kjærlighet til henne. Dessuten fører han stadig en diskusjon med seg selv om synd, skyld og straff på den ene siden, og tilgivelse, soning og kjærlighet på den andre. I innledningen sier han: «[…] uden soning og syndserkjendelse reddes ingen sjæl fra døden og forhærdelsen». Utsagnet gjelder i første omgang den selvgode presten, som ikke later til å angre noe som helst, men dr. B. innser at det også rammer ham selv. Han må klare å tilgi presten for det han har gjort mot sin barnehustru, og unngå skadefryd når han ser hvordan den hovmodige mannen på sine eldre dager er redusert til et vrak.
Det er som nevnt få anmeldere som tar opp den religiøse dimensjonen i Danserinden, til tross for at den er tydeligere her enn i Hanna Butenschøns øvrige bøker. August Steinhamar skriver (i Norske Intelligenssedler 19.12.1918) at livssynet i romanen er ideelt og religiøst, og at forfatteren derfor naturligvis ikke blir oppfattet som moderne. Men han mener at det lesende publikum ikke vil ha vondt av å lære forfatterskapet å kjenne. «Det bæres oppe av en estetik og moral som selvfølgelig er ‘gammeldags’, men som ikke desto mindre til alle tider atter og atter blir ny og ‘tidsmæssig’», avslutter han. Han er for øvrig den eneste anmelderen som nevner at skilsmissespørsmålet berøres i Danserinden, men peker på at det behandles med en viss skyhet og reservasjon.
Hva Alfred Boeck mer konkret tenker på når han nevner det «fint kvinnelige» ved Danserindens utforming, er noe uklart. Kanskje har han lagt merke til at dr. B. er en mann som er meget observant; han registrerer og tolker hva som foregår på et følelsesmessig plan mellom menneskene omkring seg, og skriver mye om følelser, både egne og andres. Dette er et nokså tydelig trekk, og ble kanskje oppfattet som først og fremst kvinnelig på Hanna Butenschøns tid; følelseslivet ble betraktet som kvinnenes særområde.
En nåtidig leser blir dessuten slått av at fortelleren/forfatteren er særdeles velorientert i europeisk litteratur og kultur, fra antikken og framover, og helt naturlig fletter henvisninger til ulike klassikere inn i sin framstilling. Enda mer slående er nok de mange religiøse sitater og henvisninger, til Bibelen, til klassiske salmer og til preken- og oppdragelseslitteratur. Prestedatteren Hanna Butenschøn fornekter seg ikke her. Dette trekket virker ikke utenpåklistret, men tvert imot som en naturlig og integrert del av fortellerens formidlingsmåte. Presten sier da også til dr. B. i den siste, ampre samtalen mellom dem, nærmest som en anklage: «De er bibelsterk». Doktoren bekrefter dette.
Et annet typisk trekk er de mange vakre og følsomme naturskildringene, særlig av det norske høyfjellet. Hanna Butenschøn må ha likt fjellet, hun ferierte visstnok ofte på Gålå. I romanen Psyche er et helt kapittel viet beskrivelser av naturen rundt et høyfjellshotell. Da denne boken kom i en ny utgave noen år senere, fjernet hun dette kapitlet, som helt klart hindret framdriften i romanen – til sterk beklagelse fra hennes svoger Michael Lunn, som syntes naturskildringene var så skjønne.
Naturskildringer brukes her ellers på tradisjonelt vis til å illustrere følelsesliv og følelsessvingninger, særlig i forbindelse med fru Ninas våknende forelskelse i den unge ingeniør Weyler og hennes oppblomstring rent fysisk. Interessant nok utvikles forholdet mellom dem en sommer på høyfjellet, da naturen utfolder seg på det mest berusende rundt dem. Et sted bruker dr. B. også et suggererende blomsterbilde for å skildre hvordan han tror fru Nina har det etter selvmordsforsøket, da hun lenge ligger alvorlig syk. Han minnes en hvit klokkeaktig blomst fra et utenlandsopphold; den kunne likne en snerle, men var mye større, og den lukket seg ikke om natten slik som blomstene omkring, men lyste med en særlig glans. Denne blomsten blir for ham et bilde på Ninas sørgelige kjærlighetshistorie:
Kanske havde den engang aabnet sin kalk [blomsterbeger] saa vidt mod solens glødende straaler, havde drukket dem ind med saadan en vild intensitet, at den aldrig mere kunde følge naturens beskyttende lov: – naar natten falder paa at lukke sine blade til og hvile? Den kunde aldrig mere hvile. Aldrig mere sove. […] Og nu syntes jeg, at dette var Ninas, dette hvide ansigt – som det laa der paa puden – øinene, som stirrede paa mig – anklagende – og bedende. Ak, de havde vel ogsaa seet ind i det uudsigelige. – Og kunde ikke mere lukke sig til! –
Dr. B.s fremstillingsform virker naturlig ut fra den bakgrunnen han har: en kultivert person med mange utenlandsopphold og lange studier bak seg, også innen kunst og litteratur, og med en sterk religiøs interesse – og tro. I likhet med Hanna Butenschøn.
Likevel er dette ingen selvbiografi i forkledd form. Etter forlovelsesbrevene å dømme, giftet Hanna Døderlein seg med Nils August Butenschøn fordi hun elsket ham og han henne.Forlovelsesbrevene befinner seg i familiens eie. Han motsatte seg på ingen måte hennes trang til å skrive, men respekterte den og sørget blant annet for at hun fikk en egen skrivestue i parken rundt Skøyen hovedgård, der de bodde.
Antagelig levde paret langt på vei opp til det som var hennes ideal for et ekteskap, slik hun mente å finne det i Ibsens drama Fruen fra Havet:Om Ægteskabsidéen i Fruen fra Havet, trykket 1889 under psevdonymet «En kvinderøst». Utgitt i Hareide 2020.
Ingen egennyttige, udenfrahentede motiver, intet kjøb og salg, ingen former og love – kun én éneste ting: To frie, selvstændige mennesker, der har lukket alt ude, og staar alene, ganske alene, kun de to, ligeoverfor hinanden, øie i øie, haand i haand. Her er ægteskabets underværk.
Altså det diametralt motsatte av det ekteskapet Hanna Butenschøn skildret i Danserinden.
Til grunnlag for denne utgaven ligger 3. opplag av Danserinden fra 1918, samme år som førsteutgaven. Opplagte trykkfeil er rettet (og markert med note), særlig gjelder det manglende anførselstegn.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Danserinden (1918) var Hanna Butenschøns femte og siste roman, i likhet med hennes øvrige romaner og tre dramaer utgitt under psevdonymet Helene Dickmar.
Romanen handler om en bunn ulykkelig kvinne, som lever i et nesten bokstavelig talt drepende ekteskap. Den unge prestefruen er nærmest ektemannens slave, må underkaste seg hans vilje i ett og alt, og undertrykke sin sterke kunstneriske trang.
Som undertittelen «af dr. Gerhard B.s efterladte optegnelser» antyder, er romanen skrevet som en jeg-fortelling, nærmest i form av noen kommenterte erindringer med en liten rammefortelling.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.