Ak, hvorofte har jeg ikke spurgt mig selv:
Vilde det ikke være det skjønneste, det lykkeligste for et menneske, om det kunde faa lov til at dø, naar det stod oppe paa smertens sublimestesublimeste] mest opphøyde tinde?
I det moment af livsførelsen, hvor dette menneskes fineste kvalitet, dets yderste væsensmuligheder utvindes.
Naar det er kommet ud gjennem lidelsens smelteovn, og dets ædleste metal – hver eneste unzeunze] en vektenhet, 1 unze = 31 gram – er udsmeltet til sin fulde værdi?
For da – i det øieblik – det kan vare dage, uger – det kan maaske vare aar – da frembringer mennesket sit største.
Da toner MemnonstøttenMemnonstøtten] Memnonstøttene er to kolossalstatuer, ca. 20 meter høye, av sandstein, som fremstiller den egyptiske faraoen Amonhotep (ca. 1390–1353 f.K.r). De ble reist ved hans gravtempel på Tebens vestbredd. Etter et jordskjelv ble den ene skadet, og ved soloppgang mente man siden å kunne høre en merkelig tone komme ut fra den. Grekerne mente at statuen fremstilte Memnon (i gresk mytologi konge av Etiopia), som hilste sin mor morgenrøden (Eos) ved å synge. i sjælens opstandelsesmorgen allerede her paa jorden. Da staar mennesket paa den yderste grænse mellem livet og døden.
Ja – da er egentlig det menneskes dødsstund aabenbaret – om det end skal vedblive at leve i hundrede aar!
Og naar den tone ogsaa naar vort øre, da har den evne til at sætte noget ogsaa af vor fineste kvintessenskvintessens] det vesentlige i svingning.
Da aner ogsaa vi livslidelsens udvælgelse og gaadefulde velsignelse, og vi aabner vore hjerter for den i villig modtagelse.
– Men siden – siden, da maa jordens mennesker atter vænne sig til at leve.
Og jordens krav vokser op igjen i deres bryst. Vokser sig sterkere og sterkere.
Og de forringes –
Eller gaar tilgrunde.
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Danserinden (1918) var Hanna Butenschøns femte og siste roman, i likhet med hennes øvrige romaner og tre dramaer utgitt under psevdonymet Helene Dickmar.
Romanen handler om en bunn ulykkelig kvinne, som lever i et nesten bokstavelig talt drepende ekteskap. Den unge prestefruen er nærmest ektemannens slave, må underkaste seg hans vilje i ett og alt, og undertrykke sin sterke kunstneriske trang.
Som undertittelen «af dr. Gerhard B.s efterladte optegnelser» antyder, er romanen skrevet som en jeg-fortelling, nærmest i form av noen kommenterte erindringer med en liten rammefortelling.
For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.