«Ja,» segjer Bror min, «sann er den gamle Tanken at Jordi er Helheimen.
Her brenn Elden som ikkje sloknar; her gneg Ormen som aldri døyr. Men Elden heiter Hât; og Namne paa Ormen er Hugverk.
Sjølve er me Sjælerne som brenn. Den blaae Logen stend av oss i vonde Gjerningar og ut or Halsen paa oss i Eidar og vonde Ord.
88Og sjølve er me Djevlarne som piner. Ved ber me kvar til annans Baal. Og me klyper kvarandre med gloande Tenger. Og svider kvarandre med Jarni raude. Og Gneistar fræser me i Syni paa kvarandre, og sputtar Eiter.
Men sant er det og, at Jordi er Guds Rike. Faae finn det; for Vegen er smal og Porten trong. Og uppyvi Døri lyser Krossen med Innskrift av Eld: ver lydig til Dauden. Men dei som finn det, kjenner det. Og dei segjer: for den Sæla Skuld, som me her fann, var Verdi ikkje for mykje paakosta.
Men mange naar korkje Himmel eller Hel. For desse er Jordi ein Huldreheim. Der lever dei paa Mus og Frosk og vert feite, og sankar Smaastein og MỳkMỳk] møkk og trur det er Gull. Og dei bind seg Kransar av visna Lauv og skjer seg Stavar av morken Ved, og klunkar paa Tarmstrengjer 89og danser og syng: stor er vaar Magt; me raar Jordi.
Sæle er desse Huldrefolki. Dei er fornøgde med Haugen sin og det som der er; og dei ét og drikk og elskar og spelar seg, og lær aat oss som tek Live tungt og vil inn i Himmelen eller Helvite.»
«Visdom talar du, min Bror Sant Paal,» segjer eg; «men du gløymer det andre Live.»
«Alt som er sagt um det andre Live er myrk Tale og Bilæte som me ikkje kann gjera oss nokon Tanke um. Men Voni hev me, alle som gjer det gode.»
«Men dei som gjer det vonde?»
«Dei døyr den andre Dauden og skal som Ugras og Avfall bli utkasta eller uppbrende.»
«I den ævelege Eld.»
«Elden er æveleg, men knapt Avfalle.»
Han tagnar. Um eit Bileit Bil] ei stund segjer han:
90«Men vil nokon gjera det gode eit anna Liv Skuld, han daarar seg. Tenar me for Løn, so fær me inga Løn; for Domaren vaar, han som sit her inne, og som ikkje lèt seg lura paa Lengdi,ikkje lèt seg lura paa Lengdi] ikkje late seg snyte ved å få mindre av ei vare enn ein betalar for han veit, at hadde det kje vore for Løni, eller Straffi, so hadde ein slik Tenar heller gjort det vonde.
Berre ei Løn hev me trygg: Livsmeining, Livsglede, Sjælefred.» Han smiler og ser paa meg: «du tykjer det er lite?»
«Mange fær du ikkje med deg,» segjer eg.
«Ingen,» svarar han, «utan dei som arbeider og er mødde, og som illtrivst i Verdi og hev vondt. Men andre er det heller ikkje som treng Meisteren.»
Boken er utgitt av Det norske språk- og litteraturselskap
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Kommentert utgave ved Gudleiv Bø. Teksten er basert på 1. utgave fra 1899 og Bø presenterer teksten slik den var opprinnelig, både språklig og innholdsmessig.
Arne Garborg var en dikter som ikke var redd for å gjøre endringer i bøkene sine. Den burtkomne Faderen kom ut fem ganger i Garborgs levetid og i alle var det endringer fra forrige utgave. Rettelsene gjaldt ikke bare språket, Garborg endret også innholdet i teksten ganske drastisk; i forbindelse med utgivelsen av Skriftir i Samling 1909 ble det for eksempel lagt til fire nyskrevne kapitler.
Arne Garborg regnes som en av de viktigste nynorskforfatterene i norsk litteraturhistorie. Garborg var interessert i å kartlegge hva som er grunnlaget for selvstendighet, både for individet og nasjonen. Det var først og fremst forholdet mellom språk og kommunikasjon, kulturell styrke og velferd som interesserte ham. Som journalist startet han i 1876 debatten: «Hva er norsk språk og nasjonalitet?» Garborgs skjønnlitterære gjennombrudd kom med den kritiske romanen Bondestudentar i 1883.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
