Marius Wulfsberg
Om formiddagen lørdag 5. september 1863 gikk Camilla Collett om bord på dampskip Kronprindsesse Louise ved Vallø utenfor Tønsberg etter å ha besøkt grevinne Hedevig Wedel Jarlsberg. Hennes plan var å gå i land i Helsingør for å ligge ved Marienlyst Søbad noen uker før reisen skulle fortsette til København, Berlin og Paris.
Hjulbåten 'Kronprindsesse Louise' ved Færder, oljemaleri av Reinholdt Fredrik Boll, ca. 1890(?). Norsk Maritimt Museum/NSM.K03077/Digitalt museum/Wikimedia Commons (public domain)
Offisielt hadde hun begrunnet utenlandsoppholdet med sin dårlige helse. Enkedronning Josephine hadde til og med sendt henne et bidrag på 50 spesidaler etter at statsminister Georg Sibbern hadde fortalt henne at forfatterinnen av Amtmandens Døttre planla en reise for sin «Helbreds Skyld».Brev til Christian Holst 17. april 1863, RA/PA-0040 Også overfor svigerfamilien hadde Collett lagt vekt på at et utenlandsopphold ville gi henne «Styrke for Sind og Legeme».Brev til Johan Christian Collett 25. mars 1862, Collett 2019
De siste årene hadde hun arbeidet med flere nye manuskripter og ligget i forhandlinger med både forleggere og svigerfamilien. Hun hadde utgitt annenutgaven av Amtmandens Døttre på Gyldendalske Boghandel i 1860, Fortællinger på P.F. Steensballe i 1861 og I de lange Nætter på J.W. Cappelen i 1863, samt skrevet den politiske satiren Et undersøisk Parlament, som nettopp var kommet fra trykken. I tillegg hadde hun i 1862 foretatt et skifte og fordelt det som var igjen av formuen mellom de to sønnene hun hadde gitt fra seg.Se Marius Wulfsbergs innledning «Om to motiver i Camilla Colletts brev 1852–63» i Collett 2019. Siden hadde hun levd av en livrente på 100 spesidaler årlig fra enkekassen samt sitt forfatterskap og sin penn. På grunn av hennes økonomiske situasjon hadde vergen Ole Andreas Brynie på Colletts vegne søkt kongen om et gratiale på 40 spesidaler både i 1862 og 1863.Skriv fra Ole Andreas Brynie til Kongen, 25. september 1863, Stortingsarkivet 1864/1865 Pensioner, bilag nr. 51 Søknaden førte i sin tur til at hun ble innstilt til en forhøyet pensjon, blant annet fordi hennes «Helbred paakræver en bekosteligere Levemaade end ellers kunde finde Sted.»Finansdepartementets innstilling av Camilla Collett til pensjon 1864, sak nr. 1, RA/S-3445 Hennes helse og økonomi var med andre ord blitt et offentlig anliggende.
Fra Colletts utenlandsreise i 1863–64 finnes det 38 bevarte brev, hvorav 33 er i Nasjonalbibliotekets eie. Det er disse vi utgir samlet i Brev 1863–64. Til sammen gir de et bilde av hennes hverdagslige gjøremål, hennes økonomiske bekymringer og hennes litterære ambisjoner under utenlandsoppholdet.Steen 1954, 86–94 Men reisen var også et vendepunkt i Colletts liv, korrespondanse og forfatterskap. Det var den første lengre reisen hun foretok alene etter at hun ble enke i 1851. Hennes tre eldste sønner var i gang med studier, og den yngste hadde hun plassert hos svigerinnen Sophie Steenstrup. Etter planen skulle reisen vare et års tid, men den ble på mange måter starten på hennes liv som omreisende forfatter. Resten av livet reiste hun omkring i Europa og bodde på pensjonater, hoteller og utleieleiligheter i Christiania, Stockholm, København, Paris, Berlin, Dresden og Roma.Steinfeld 1988, 77–84 Den rastløse og rotløse livsformen satte i sin tur preg på hennes korrespondanse og forfatterskap.Selboe 2013, 100–105 I både brevene og i de publiserte reiseskildringene hun skrev under utenlandsoppholdet, finner vi en rekke personlige og essayistiske beskrivelser av å reise med dampskip, av storbyliv, av sosialt samvær på pensjonater og av møter med norske kunstnere i utlandet.
Brevene i denne utgaven kaster derfor lys over hvorfor Collett valgte å leve et liv på reise uten et hjem å vende tilbake til. Det kan se ut som om hun under utenlandsoppholdet oppdaget at reisen var en særegen livsform og ikke bare et middel til å komme seg fra et sted til et annet. En av de første gangene hun satte ord på denne oppdagelsen, var i et brev til Hedevig Wedel Jarlsberg skrevet etter at hun hadde flyttet inn i en leilighet i Christiania i oktober 1864. I det ser hun tilbake på «Bevægelsens, Nydelsens men ogsaa Lidelsens Aar» og skriver:
Ude har jeg havt det godt og skrækkelig ondt – begge Dele. Hovedsummen er dog den Erkjendelse at man kunde leve herlig, herlig ude, naar man først har lært det. Og alene denne Erfaring, som jeg har taget med hjem, er en Reise Værd.Brev til Hedevig Wedel Jarlsberg 1864, Jarlsberg hovedgårds arkiv
Hedevig Wedel Jarlsberg,
litografi av H.C. Olsen, ukjent dato.
Norsk Portrettarkiv, Riksantikvaren
(public domain)
Det skal ha vært blikkstille og yndig formiddag da dampskipet seilte ut Christianiafjorden. Men ved Færder fyr møtte det motvind, som ifølge Collett steg til storm. «[D]øm om hvilke Tilstande, da Skibet var overfyldt af Mennesker», skrev hun noen dager senere fra Hotel Phønix til sønnen Alf Collett.Brev til Alf Collett [9. september 1863] I brevet forteller hun at hun allerede under overfarten hadde endret reiseplaner, og dratt rett til København og tatt inn på hotellet mandag 7. september. Ifølge Berlingske Tidende dagen etter skrev hun seg inn på hotellet som «Fru Professorinde Collett fra Christiania», og ikke med sin offisielle tittel «Enkefru Collett».«Reisende», Berlingske politiske og Avertissements-Tidende, nr. 209, 8. september 1863 Det er likevel ikke det første tegnet på at hun var ute i et annet ærend enn å styrke sin sjel og sitt legeme. Det første tegnet er at hun ikke fulgte sin plan og gikk i land i Helsingør for å ligge ved kurbadet.
Det nevnte brevet ble skrevet på Jarlsberg grevskaps brevpapir antakelig om morgenen onsdag 9. september. I likhet med de aller fleste brevene fra oppholdet i København og Berlin høsten og vinteren 1863, er det stilet til Alf Collett. Han var hennes fortrolige og fungerte nærmest som hennes sekretær. I brevet forklarer Collett hvorfor hun endret reiseruten – og hun blander sammen Marienlyst med det langt mer berømte kurbadet Marienbad i Bøhmen.
Min Plan var allerede fattet ombord ganske at opgive Marienbad, og tage lige hid. Hvad skulde jeg i ondt Veir foretage mig ved det allerede forladte Badested hvor jeg ikke kjendte et Menneske, kaste Penge bort for ingen Ting, medens jeg for dem dog altid kan have noget godt her i Kjøbenhavn. Det forbød sig desuden selv at komme i Land i rygende Storm den bælmørke Aften til et fremmet Sted. saa maatte jeg gaa hid til K. hvor jeg Mandags Formiddag ligeledes maatte thi her var intet Valg tage op til Hotellet. Veiret har siden været ondt, og forhindret mig i at søge alvorlig efter et andet Logi thi her kan jeg jo ikke blive.Brev til Alf Collett [9. september 1863]
Hotel Phønix, litografi, ca. 1860, ukjent opphavsperson. Wikimedia Commons (public domain)
Det er ikke bare den rastløse skildringen som gir oss et hint om Colletts liv på reise. Minst like slående er hennes forklaring på hvorfor hun endret reiserute. Vi ser at den første forklaringen straks fører til en annen og så en tredje. Opphopningen får forklaringene til å minne om unnskyldninger, og gjør det nærliggende å anta at avsenderen ikke bare hadde Alf Collett i tankene, men regnet med at brevet ville bli lest av og referert til de tre andre sønnene og svigerfamilien. Viktigere i denne sammenhengen er likevel årsaken til at Collett endret reiserute. Var det for å bruke pengene på noe bedre i København? Eller skyldtes det vær og vind og tilfeldigheter?
De første dagene i København oppsøkte hun venninner og bekjente fra tidligere opphold. Hun besøkte norske Edvarda Sophie Halkjer og skuespilleren Johanne Louise Heiberg i «hin skjønne Leilighed».Brev til Alf Collett [9. september 1863] Dessuten besøkte hun ekteparet Caroline og Hans Thomas Sødring. De hadde hun blitt kjent med under arbeidet med annenutgaven av Amtmandens Døttre. I likhet med en samtale hun hadde med forleggeren Frederik Hegel om sin siste bok, tyder visitten hos Sødrings på at Collett var ute i et litterært ærend. Ikke bare hadde Caroline Sødring lest korrektur på annenutgaven av Amtmandens Døttre, men Collett hadde vinteren 1861 bedt om ekteparets vurdering av en tysk oversettelse av boken. For å kaste lys over Colletts reise og ikke minst brevene fra Berlin, kan det være på sin plass å nøste opp historien om denne oversettelsen. Den tar oss nemlig fra Christiania og København til Wien og Berlin, og gir oss et bilde av det litterære nettverket Collett forholdt seg til.
Amtmandens Døttre ble oversatt til tysk «samme Vinter den kom ud, uden mit Vidende», forteller Collett i et av reisebrevene hun skrev under oppholdet i Berlin. Av sammenhengen går det frem at det dreier seg om vinteren 1860–61.«Korrespondencer og Reiseskildringer», Illustreret Nyhedsblad, 17. januar 1864. Trykt i en omarbeidet versjon i Sidste Blade (1868) med tittelen «Tydske Forfatterinder» I reisebrevet nevner hun ikke hvem som sto for oversettelsen. I brevene får vi derimot vite at det var hennes venninne Hedevig Maribo.Se brev til Alf Collett 16.–18. desember [1863] og 18. mars [1864] Men hvem var hun?
Hedevig Maribo,
fotografi av Claus Knudsen,
ukjent datering.
Nasjonalbiblioteket (blds_12965)
Hedevig Maribo ble født Sonnleithner og vokste opp i Wien. Hun giftet seg i 1842 med sin fetter, den norske juristen og kunsthistorikeren Wilhelm Adelsten Maribo, og ekteparet bosatte seg i Christiania. Hun beskrives ofte som en fremmed europeer i den norske hovedstaden. «En kjender jeg, hvorvel iblandt os fremmed», heter det for eksempel i Colletts dikt «Hedevig Maribo. Født Sonnenleithner.»Collett 1872, 24–25 I en artikkel i kvinnesaksbladet Urd får vi i tillegg et glimt av hennes oppvekst. «Hun kom fra et hjem, hvor kunstens og litteraturens mænd færdedes, hvor f. eks. dikteren Grillparzer, som husets nære slektning, var en stadig gjest.«N.N. 1924, 645 Hennes foreldre var Joseph og Wilhelmine Sonnleithner. Om moren finnes det få opplysninger utover at hun var født Maribo og kom fra en kjent jødisk slekt i København. Faren vet vi spilte en sentral rolle i Wiens musikkliv. Han var utdannet jurist og arbeidet en periode som direktør ved Theater an der Wien. I den forbindelse skrev han librettoen til Ludvig van Beethovens opera Fidelio og var senere med på å stifte flere musikkforeninger.Paumgartner 1970, 70 Også Hedevig Maribo engasjerte seg i foreningsarbeid, og er i dag mest kjent for å ha vært med på å stifte Læseforeningen for Kvinder i 1874. Men helt siden 1850-tallet gjorde hun seg bemerket med sitt sosiale engasjement og arbeid for å bedre kvinners stilling.«Dødsfald», Morgenbladet, nr. 79, 11. februar 1891 Det går også frem av det allerede nevnte diktet av Collett. En håndskreven versjon av diktet førte Collett inn på forsatsbladene i det eksemplaret av Sidste Blade (1868) hun ga Maribo i november 1867. I ektemannens opptegnelser på forsatsbladene omtales eksemplaret også som et «Mæcenat-Exemplar».Eksemplar av Sidste Blade (1868) i privat eie, fotokopi i Brevs. 5 Det kan tyde på at Hedevig Maribo hjalp og støttet Collett også på andre måter enn ved å oversette annenutgaven av Amtmandens Døttre.
Etter at Collett hadde skaffet seg oversettelsen, henvendte hun seg som nevnt til ekteparet Sødring. I et brev til Caroline Sødring vinteren 1861 skriver hun: «Det er min Agt, hvis Gud saadant tillader, at drage ned paa et kort Besøg tidlig i Vaar for grundig at conferere med Dem og Sødring om den tydske Oversættelse, at den betimeligt og bedst muligt ‘genießbar’ for Tydskerne kan komme ud.Brev til Caroline Sødring, 28. februar 1861, KBK, Nyere Brevsamling. «Genießbar» kan oversettes til «spiselig». Etter å ha konferert med Sødrings, sendte hun oversettelsen til dikteren og professoren Theodor Mundt i Berlin for å få hjelp til å finne en forlegger. Hun hadde blitt kjent med ham under sitt opphold i Hamburg i 1838.Haugen 2014, 111–136 Men da Mundt ble syk og døde høsten 1861, gikk «det Hele istaa, og jeg tænkte længe ikke mere paa det.»«Korrespondencer og Reiseskildringer», Illustreret Nyhedsblad, 17. januar 1864
Under besøket hos Sødring i 1863 kan det se ut som om Colletts ambisjoner hadde vokst. Det var ikke bare snakk om å få utgitt den tyske oversettelsen, men også hennes øvrige bøker. I alle fall heter det i et brev til Alf Collett: «Hos Sødrings var jeg, de raadede mig til strax jeg kom til Berlin for at gjøre alt for at faa mine Bøger oversatte og udgivne i Trykken – helst til Prøve som Feuilleton i et læst Blad.»Brev til Alf Collett [9. september 1863] For å bedre sine muligheter tenkte Collett å oppsøke Johann Martin Lappenberg i Hamburg, som hun også kjente fra sitt tidligere opphold, for å få råd og anbefalinger.
Det ser derfor ut til at en av hensiktene med reisen var å etablere seg som forfatter i Tyskland. På 1860-tallet var det økt interesse for norsk litteratur i Tyskland. P.C. Asbjørnsen hadde helt siden 1840-tallet fått sine bøker utgitt på tyske forlag og i 1859 hadde Bjørnstjerne Bjørnsons Synnöve Solbakken. Eine Erzählung vakt oppsikt. Da Collett for eksempel møtte den tyske forfatteren Berthold Auerbach i Berlin, kunne han fortelle at begge «havde skrevet ‘wundervolle Sachen’», især Bjørnson.Brev til Alf Collett 23. november 1863 Det er grunn til å tro at også Collett ville forsøke å etablere seg som europeisk forfatter og slik øke sitt rennommé og marked.
Lørdag 3. oktober våknet Collett på Hotel Phønix «med en Skræk for at blive her helt til Torsdag».Brev til Alf Collett 2.–3. oktober [1863] I stedet for å vente på den månedlige utbetaling fra Brynie, lånte hun penger for å gjøre opp hotellregningen og komme seg videre. Igjen endret hun reiserute. Hun reiste ikke om Hamburg for å oppsøke Dr. Lappenberg, men tok dampskip Orion til Stettin og tog derfra til Berlin, som hun ankom om ettermiddagen fredag 9. oktober. Etter en uke på et hotell, hjalp Baronesse von Kloest henne med å finne et rimeligere pensjonat hos Hauptmand von Pütter og dennes kone i Ritterstrasse. Der bodde også søstrene Ida og Erika Lie som skulle bli hennes hjelpere og venninner. Det ble imidlertid ikke baronessen. Allerede i det første brevet fra byen, skriver hun: «Indesluttede Brev til Fru Maribo kan Du læse forsegle og bringe hende – Du vil deraf see hvordan det staar sig med mine literaire Udsigter, og at jeg er kommen i en slem Konflickt med Baronessen».Brev til Alf Collett 17.–18. oktober [1863]
Baronesse von Kloest, litografi i Lorentz Dietrichsons Svundne tider, bind 2, 1899 (nb.no)
Baronesse von Kloest er blitt omtalt som alle nordmenns venninne i Berlin og hennes hjem var et møtested for norske kunstnere og forfattere.Dietrichson 1899, 347 Hun var en beundrer av norsk litteratur, og til Colletts overraskelse viste det seg at hun også hadde oversatt Amtmandens Døttre. Høsten 1863 fantes det med andre ord to oversettelser av boken i Berlin! Det førte til at Colletts forsøk på å finne en forlegger foregikk under «vanskelige litterære forhold».Ording 1920, 19–20 Det begynte med at hun prøvde å finne enken etter Theodor Mundt, den tyske forfatterinnen Clara Mundt. Hun utga sine romaner under pseudonymet Louise Mühlbach og «var her den Nærmeste og Eneste, som jeg kunde henvende mig til om Raad og Bistand.»«Korrespondencer og Reiseskildringer», Illustreret Nyhedsblad, 17. januar 1864 Da hun ikke kunne finne henne, tok hun i stedet kontakt med «Professor Stahr og hans Kone – Fanny Lewald.» Men Lewald ga Collett «ingen Opmuntring, intet Raad». Heller ikke det tidligere medlemmet av hollenderkretsen, Jakob Løkkes bestrebelser på å finne en forlegger, førte frem.Brev til Alf Collett 23. november 1863
I slutten av november hadde hun også begynt å tvile på oversettelsens kvalitet, og forholdet til Baronesse von Kloest ble stadig mer anstrengt. «Baronessen venter nu kun grisk paa at der intet bliver af med den, thi saalænge har hun lovet at lade sin bero. At tilbyde mig sin 1/3 Part omt. af Bogen, eller tilbyde at gjennemgaa min, som synes at ligge enhver nobel Sjel saa nær, det falder hende ikke ind.»Brev til Alf Collett 23. november 1863 Det hele endte med at Die Amtmanns-Töchter. Eine Erzählung von Camilla Collett. Deutch von Baronin von Kloest utkom på Wolfgang Gerhards forlag i Leipzig i 1864.Klok og Haselman 2019, 120 Paradoksalt nok var det første gang boken ble publisert under Colletts eget navn. Den fikk en lunken anmeldelse i tidsskriftet Deutsche Museum som ble gjengitt i Aftenbladet. Det er ingen ting som tyder på at Collett festet seg ved utgivelsen eller reagerte på at hun ble tillagt forfatterskapet og mistet sin anonymitet.Deutsche Museum, nr. 39, 22. september 1864; Aftenbladet, nr. 233, 6. oktober 1864; Aslaksen 2019, 260
Die Amtmanns-Töchter. Eine Erzählung von Camilla Collet, 1864. HathiTrust Digital Library (public domain)
At hun ikke fikk utgitt oversettelsen var imidlertid et økonomisk og litterært tilbakeslag for Collett. Økonomisk fordi hun ikke hadde noen rettigheter i Baronesse von Kloests oversettelse, og litterært fordi hun ikke fikk etablert en kontakt med et tysk forlag som kunne utgi hennes øvrige bøker.Bernkonvensjonen som sikret forfattere rettigheter i oversettelser av deres verk ble etablert i 1886 og Norge tilsluttet seg avtalen på 1890-tallet. Drømmen om å etablere seg som europeisk forfatter endte i stedet med at hun brant Hedevig Mariboes oversettelse.Brev til Alf Collett 16.–18. desember [1863]; Collett 1868, 45 Etter å ha informert de to oversetterne om utfallet av sine forsøk på å finne en forlegger, var hun på bunnen og blakk i Berlin.
Saa var jeg henne hos Baronessen og meldede hende hiin Seir, den fatale Fru Maribo ogsaa! som skulde gaa hen, naar hun ikke kan skrive; thi det vrimler ogsaa af orthographiske Feil! Du maa gjerne fortælle Thaulows og hvem Du vil dette. Værst er det at jeg har spildt min Tid paa dette skrækkelig kjedelige Sted og lidt ondt som en Hund. Baronessen kunde ikke laane mig Penge. Nu faar jeg see i Morgen Gud ved hvad jeg skal gjøre! Jeg faar spørge Vexelleren.Brev til Alf Collett 16.–18. desember [1863]
Å reise innebar for Collett ikke bare å gi seg vær og vind, tilfeldige møter og uventede omstendigheter i vold. Allerede i brevene fra København gir hun utrykk for å ha vært plaget av ensomhet, melankoli og frykt for hvordan det skulle gå henne «paa Reisen ud mellem lutter Fremmede!»Brev til Alf Collett [9. september 1863] Bedre ble det verken under oppholdet i Berlin eller i Paris. Også i brevene derfra finnes det et skifte i stilleie fra det opprømte og forventningsfulle til det mest fortvilte, nedtrykte og nesten desperate i skildringene av pensjonatene, menneskene hun møter og omgås, livet i storbyene og sine økonomiske bekymringer. Slik skiller brevene seg markant fra reiseskildringene hun skrev for Illustreret Nyhedsblad. Der samler hun inntrykk og observasjoner som bearbeides og gis en langt mer stilisert og litterær form.
I de første brevene fra Berlin beskriver hun detaljert pensjonatet og omtaler vertskapet i rosende vendinger. Hun skildrer møtet og samværet med de to søstrene Erika og Ida Lie. De hadde siden 1861 studert klaver ved Theodor Kullaks Neuer Akademie der Tonkunst, som hadde vært åpent for kvinnelige elever siden 1855.Haselmann m.fl. 2019, 10 Særlig festet hun seg ved Erika Lies talent. Hun ble senere lærer ved akademiet og underviste blant annet Agathe Backer før de to gjorde seg bemerket på Europas konsertscener – og av pianisten og dirigenten Hans von Bulow fikk kallenavnet «flygelsøstrene».Klok 2019, 23–46 Det går også frem at det var Ida Lie som satte Collett i kontakt med sin fetter og svoger, Jonas Lie. Han var ennå ikke blitt forfatter, men arbeidet som sakfører på Kongsvinger. Etter å ha slått seg opp på trelasthandel, hadde han kjøpt Illustreret Nyhedsblad og med Paul Botten-Hansen som redaktør gjort det til et viktig litterært organ. Vi får dessuten vite at han var en raus betaler. Ved å signere reiseskildringene med «Forfatterinden af Amtmandens Døttre», ville «det sætte ham istand til at honorere bedre – meget bedre.»Brev til Alf Collett 16.–18. desember [1863]
Erika Lie,
fotografi av D.G. Nyblin, ukjent datering.
Nasjonalbiblioteket (blds_03627)
Etter hvert som forviklingene omkring den tyske oversettelsen strammet seg til, er det tydelig at hun begynte å skrive for alvor. I brevet til Alf Collett 23. november 1863 heter det at hun «i de sidste Par Uger har arbeidet flittig – skrevet» på en «Række Feuilletoner». Det første brevet til Lie er skrevet kort tid etter at Baronesse von Kloest har gått seirende ut av deres konflikt om oversettelsen. Det er nok en grunn til at Collett både var blitt mer ambisiøs på «Bladartiklernes» vegne og begynte å forhandle om honorar. «Saalænge jeg har Børn at sørge for, er jeg jo dessverre nødt til at tage ogsaa den praktiske Side af Sagen i Betænkning», skriver hun fra Berlin i slutten av desember 1863.Brev til Jonas Lie 26. desember 1863 I det neste brevet til Lie er hun enda mer ambisiøs både økonomisk og litterært.
Hin Skizze fra Charlottenburg, som Ida Lie har omtalt til Dem, kan jeg desværre ikke afsee, den afviger i sit hele Anlæg og Stemning ganske fra Feuilletonens Art. […] Jeg kunde ikke beregne den anderledes, end jeg kan faa den honoreret i en Bog og saa ubeskeden kan jeg ikke være at tilbyde noget Blad den, til denne Pris. Jeg maa fortælle Dem at jeg gjelder for et rent Uhyre mellem vore Forlæggere og Forfattere hjemme […].Brev til Jonas Lie 1. februar 1864
Det fascinerende med brevene til Jonas Lie er at de viser hvordan «Forfatterinden af Amtmandens Døttre» nok en gang kom den fortvilte og nedbrutte Collett til unnsetning. Etter å ha vært på bunnen og blakk skriver hun seg med reiseskildringene ut av den vanskelige litterære og økonomiske situasjonen hun hadde havnet i – nesten slik hun hadde forvandlet seg fra «Enkefru Collett» til «Forfatterinden af Amtmandens Døttre» med sine tidligere bøker. Med honoraret kunne hun forsørge sønnene og blant annet finansiere Alf Colletts sommerferie – en fottur i den norske fjellheimen. Både i brevet til Oscar Collett 27. april 1864 og til Robert Collett 3. juni 1864 går hun i rette med sine sønners fremtidsplaner, gir råd og formaner dem til å velge sine karrierer med omhu. I brevet til Oscar Collett tar hun dessuten klar stilling i den da pågående krigen mellom Danmark og Det tyske Forbund om Slesvig og Holstein.
Også i brevene til menneskene hun møtte og pleiet omgang med i Paris er tonen selskapelig og vennskapelig, og særlig brevene til sin slektning, maleren Peter Nicolai Arbo, gir små øyeblikksbilder av kunstnermiljøet i Paris. Hun hilser fra pianisten og komponisten Thomas Tellefsen og inviterer ham på middag i hans hjem.Brev til Peter Nicolai Arbo 27. februar [1864] Sammen med sin venninne, oversetteren og korrespondenten Marie Colban, besøkte hun hans atelier. Hun skrev til sitt forbilde, forfatterinnen George Sand, og ba om audiens, antakelig for å skrive et portrett av henne tilsvarende det hun allerede hadde skrevet av den tyske forfatterinnen Fanny Lewald. Men Sand hadde nettopp forlatt byen sammen med mannen som har fått tilnavnet «Sands siste elsker», kunstneren Alexander Manceau, og flyttet ikke tilbake før i november.Sand 1984 Det var antakelig grunnen til at brevet aldri ble besvart.
Men det finnes også eksempler på at de økonomiske bekymringene og følelsen av ensomhet blir enda sterkere i Paris enn i Berlin – særlig er det tilfellet i brevene til Alf Collett og Marie Colban. Første gangen disse følelsene kommer til uttrykk er i et brev skrevet kort tid etter at Brynie hadde informert henne om utfallet av søknaden om pensjon. Brevet fra Brynie er tapt, så vi kjenner ikke det eksakte innholdet. Men til Alf Collett skriver hun 18. mars 1864: «Den Efterretning om Pensionen som han endelig beqvemmer sig til at meddele mig, forandrer ikke Tingen ser jeg, fremdeles de samme 36 ½, den skal altsaa ikke kunne rive mig ud af min nedkuede Stilling her.» I enda større grad enn oversettelsen hun ikke fikk utgitt, ser nyheten om pensjonen ut til å ha ført til en økonomisk, eksistensiell og litterær krise.
Jeg er langt fra rask, jeg er ligesom sløv, og nerveus i en Grad som jeg endnu ikke har kjendt. Hvorledes kan det være anderledes! Mangel paa al Adspredelse, medens den vinker og lokker fra alle Kanter. en evig nagende Uro – og – alene til at bære denne Qval! Penge – en Sum Penge, maa der skikkes! For Gud i Himlens Skyld, bed dog Brynie optage et Laan – sælg mine Møbler! er det bedre at jeg ligger her og døer? Tænk Dig min Ensomhed her i en Pension, hvor der er nok af Mennesker, alle Vildfremmede, der ansee det at at [sic] være fattig eller i Nød næsten for værre end noget moralsk Slet – Alene næsten bestandig paa mit Tagkammer i 5te Etage!Brev til Alf Collett 18. mars [1864]
For å forstå denne krisen er det nødvendig å lese brevet i lys av Colletts økonomiske situasjon og kamp for enkers og forfatterinners kår. I flere år hadde hun vært opptatt av regjeringens og Stortingets behandling av enker. Det er blant annet tema i Et undersøisk Parlament (1863). Dessuten hadde hun i reiseskildringen i Illustreret Nyhedsblad om den tyske oversettelsen av Amtmandens Døttre gjort seg noen betraktninger om forholdet mellom forfattere og forfatterinner. Der forteller hun at hun alltid hadde valgt å alliere seg med forfattere for å få råd og bistand fordi mannlige forfattere ikke ser på forfatterinner som likeverdige. Det skal ifølge Collett ha vært grunnen til at forfattere oppførte seg ridderlig overfor forfatterinner på litteraturens kamparena. Men i samme passasje påpeker hun at denne nedvurderingen av forfatterinner ikke bare forekommer blant forfattere, men «[d]esværre for alle kvindelige Kunstnere, bestaar Storthing og Regjeringer ogsaa blot af Mænd, der dele denne rodfæstede Anskuelse af Ulighed».«Korrespondencer og Reiseskildringer», Illustreret Nyhedsblad, 17. januar 1864 Det fører til at «saamangen trængende Kunstsøster, der ikke forlangte bedre end at stilles i Klasse med ganske almindelige støvlebærende Dødelige», blir avspist med komplimenter for deres kvinnelighet, men ikke kan livnære seg av sitt virke.
De økonomiske betingelsene for kvinnelige kunstnere i Norge var også bakgrunnen for hennes dikt «Et Farvel».Illustreret Nyhedsblad, 29. september 1861 Det skildrer kvinnelige kunstnere som reiser utenlands for å prøve å leve av sitt arbeid. Den politiske bakgrunnen for diktet så vel som for hennes betraktning i den nevnte reiseskildringen, var at kvinnelige kunstnere ikke ble tildelt forfatterstipender og kunstnergasjer av Stortinget. Mens forfattere som Ivar Aasen, Andreas Munch, Bjørnstjerne Bjørnson og senere Henrik Ibsen ble tildelt årlige bidrag på 400 spesidaler av Stortinget, ble Collett avspist med gratialer på 40 spesidaler både i 1862 og 1863. At det ikke bare var Collett som oppfattet dette som urettferdig, var nok grunnen til at Finansdepartementet i 1864 innstilte henne til en forhøyet pensjon på 80 spesidaler årlig.Finansdepartementets innstilling av Camilla Collett til pensjon 1864, sak nr. 1, RA/S-3445 Antakelig var det Georg Sibbern som sto bak initiativet. I brevvekslingen mellom ham og regjeringens leder, Frederik Stang, om tildelingen av det nevnte gratialet på 40 spesidaler i 1863, skriver han at Collett bør få ytterligere økonomisk støtte i «Egenskab af Forfatterinde». I et brev datert 24. januar 1863 heter det:
Jeg vilde ønske, at yderligere Understøttelse kunde paa nogen Maade tilveiebringes for Fru C. i hendes Egenskab af Forfatterinde. Man viser Gavmildhed mod Forfattere, og der er ingen Grund til at udelukke Forfatterinder.Stang og Sibbern 1956, b. 1, 240
I innstillingen året etter la departementet vekt på at «Enkefru Collett» hadde «4 til dels uforsørgede Børn» og levde av en livrente på 100 spesidaler årlig.Finansdepartementets innstilling av Collett til forhøyet pensjon 1864, sak nr. 1, RA/S-3445 Dernest kom at hennes «helbred paakræver en bekosteligere Levemaade, end ellers kunde finde sted, ligesom det befrygtes, at Næringssorger ville være til Hinder for hendes litteraire Sysler.» Endelig begrunnet departementet innstillingen med at hun var datter av en av «Rigsforsamlingens fremtrædende Medlemmer», den offentlig anerkjente Nicolai Wergeland. Den 30. januar ble innstillingen «bifalt med Kongelig Resolution», og videresendt til Gage- og Pensions-Komiteen.Stortingsarkivet 1864/1865 Pensioner, bilag nr. 51
I referatet fra Stortingskomiteens behandling redegjøres det først for departementets innstilling, dernest for mindretallets innvendinger mot komiteens flertall, før referatet munner ut i følgende konklusjon: «I Overensstemmelse med Flertallets Mening indstilles som 51de Post: Den for Enkefru Collett opførte Pension fastsættes til 40 Spd. Aarlig.»Stortingsforhandlinger. Indst.S. NO. 46 (1865–66), 129 Med andre ord la ikke komiteen vekt på Colletts «litteraire Sysler», men betraktet henne først og sist som enke etter Peter Jonas Collett. Til forskjell fra det litterære og økonomiske tilbakeslaget i Berlin, later det til at Collett aldri kom til å legge bak seg denne erfaringen. Svart på hvitt går det frem at hennes sivile status som «Enkefru Collett» ble tillagt større vekt av Stortingskomiteen enn hennes forfatterskap som «Forfatterinde af Amtmandens Døttre».
Det førte ikke bare til en økonomisk krise, men også eksistensiell. Som det går frem av sitatet ovenfor førte det til en erfaring av en form for ensomhet av det ekstreme slaget – «Tænk Dig min Ensomhed her i en Pension». I et brev til Marie Colban mot slutten av Parisoppholdet, beskriver hun hvordan reisen har forsterket hennes følelse av ensomhet.
«Ogsaa min Eiendommelighed har Reisen udviklet. Jeg er bleven mig min Ensomhed mere bevidst end nogensinde, vender mere sky for Mennesker tilbage, end før. Du er gaaet op i det som Din Natur har draget Dig hen mod; i Verden, jeg gaar tilbage i min drømmende, kolde, lydløse Ensomhed.Brev til Marie Colban [juni 1864]
Endelig førte både den økonomiske situasjonen og den eksistensielle ensomheten til at «Forfatterinden af Amtmandens Døttre» skrev den sterkeste reiseskildringen fra hele utenlandsoppholdet. Av «Pensioner i Paris» går det frem at hun brukte våren på å lese Honoré de Balzacs betraktninger over forfatterens oppgave – «at skildre Selskabet i sin Helhed». Hun oversatte også det hun kaller hans «frygtelige Skildring» av et pensjonat i åpningen av hans roman Le père Goriot (1833). I tillegg skildret hun livet på det pensjonatet hun selv bodde på det meste av tiden. Der benyttet hun anledningen til å reflektere over den dype følelse av kjedsomhet engelskmennene kaller «Ennui». «Og denne brittiske – Kjedhed – Kjedsomhed er endnu noget Andet, thi da er man endnu ikke kjed af sig selv – kan ikke rummes i de almindelige Pensioner i Paris […].»Illustreret Nyhedsblad 12. juni 1864, senere trykt i Sidste Blade, 1868 Men enten det var ved å studere det sosiale livet på pensjonatet eller det tre dager lange besøket i Versailles som avsluttet oppholdet, så skrev «Forfatterinden af Amtmandens Døttre» nok en gang Collett ut av krisen. I alle fall om vi kan tro hennes siste tekst om oppholdet. «Mere fra Paris» ble riktignok skrevet etter hjemkomsten og først publisert i Sidste Blade (1868). Men der beskriver hun hvordan byen forvandler selv de mørkeste sinnsstemninger til glede:
«Paris kan fremkalde en mørk Stemning, men vanskelig vedligeholde den. Man kan gaa ud for at søge Sporene af den gamle By, fordybe sig i dem, rives hen i dem; men Dagens skjønne, glade Paris vil ende med at indtage sin Plads inden man naar hjem.»Collett 1868, 195
Rue Castiglione, Paris, gravering, 1862, ukjent opphavsperson. Gallica Digital Library/Wikimedia Commons (public domain)
Reisen ble ikke slik Collett hadde sett for seg. Da hun vendte tilbake til Christiania i august 1864, hadde hun ikke funnet en forlegger til den tyske oversettelsen av Amtmandens Døttre. Det er heller ingen ting som tyder på at hun fortsatt tenkte på å få sine bøker utgitt i Tyskland og forsøke å etablere seg som europeisk forfatter. Men hun hadde skrevet seks reiseskildringer for Illustreret Nyhedsblad hvor hun hadde skildret sine inntrykk fra Berlins og Paris’ gater, folkeliv og pensjonater. Hun hadde utforsket en ny måte å skrive på, tøyd grensene for hva som kan kalles føljetong, bladartikkel og reiseskildring. I disse hadde hun samlet inntrykk, gjort seg sine betraktninger om forskjellen mellom vår egen lille parveny Christiania og kontinentets storbyer. På den måten hadde hun gitt form til sine erfaringer av både å reise og å skrive. Dessuten hadde hun stoff til flere. For i de påfølgende bøkene – Under ljusa Dagar (1866) og Sidste Blade (1868) – finnes det ikke bare bearbeidede versjoner av de tidligere publiserte tekstene, men også et knippe nye skildringer fra Berlin, Paris og til og med Marienlyst Søbad, som hun besøkte på vei hjem.
Til sammen kaster brevene og reiseskildringene et interessant lys både over Colletts opplevelser og erfaringer under reisen og den litterære bearbeidelsen av dem. Mens det i brevene ofte finnes rå og realistiske, rastløse og følelsesladde skildringer, er reiseskildringene langt mer stiliserte og «udfylte med Drømmerier, Brudstykker og Enetaler i mennesketomme Dage», som hun skriver i Sidste Blade.Collett 1868, 12 Men både i brevene og reiseskildringene finner vi refleksjoner over det hun i et brev til Hedevig Wedel Jarlsberg 1864 kaller «Bevægelsens, Nydelsens men ogsaa Lidelsens Aar».Brev til Hedevig Wedel Jarlsberg 1864, Jarlsberg hovedgårds arkiv
Utenlandsreisen i 1863–64 ble begynnelsen på Colletts liv som omreisende forfatter på det europeiske kontinent. Kanskje Collett fortsatte å leve som en nomade i Europa for å lære det hun ifølge brevet til Hedevig Wedel Jarlsberg hadde oppdaget under reisen. «[D]en Erkjendelse at man kunde leve herlig, herlig ude, naar man først har lært det.» I så fall kan brevene fra utenlandsoppholdet i 1863–64 leses som en invitasjon til å fortsette å reise.
Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket
Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi. Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.
Samlingen inneholder 33 brev skrevet av Camilla Collett i perioden september 1863 til september 1864 da hun var på sin første lengre reise etter at hun ble enke i 1851. I perioden bodde hun i København, Berlin og Paris.
Brevene gir et bilde av hennes hverdagslige gjøremål, hennes økonomiske bekymringer og hennes litterære ambisjoner under utenlandsoppholdet. Men reisen var også et vendepunkt i Colletts liv, korrespondanse og forfatterskap, og den ble på mange måter starten på hennes liv som omreisende forfatter.
Collett var en av de første i Norge til å benytte termen feminist. Hun argumenterte for at kvinner og menn er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partnere. Kvinnefrigjøring er derfor et anliggende for alle, kvinner som menn. Menn skal vise kvinner at deres verd blir erkjent og respektert, men kvinner må frigjøre seg selv gjennom aktiv selvrefleksjon.
Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.
