Appendiks: De viktigste begivenhetene under Christian Frederiks tid i Norge
Oversikten er basert på opplysninger i Feldbæk 1998, Langslet 2014 og Kong Christian Frederiks dagbok fra hans ophold i Norge i 1814.
*
Mot slutten av Napoleonskrigene (1803–1815) opplevde Norge flere år med hungersnød, dels på grunn av uår og dels på grunn av den engelske blokaden av norskekysten. Mangelen på korn og andre fornødenheter kulminerte vinteren 1812–1813. Mange overlevde ved å spise barkebrød, mange sultet i hjel.
Allerede ved nyttår 1812 hadde Karl Johan (Jean Baptiste Bernadotte, 1763–1844, nå tronpretendent i Sverige) henvendt seg til den russiske tsaren med tilbud om støtte i krigen mot Napoleon, til gjengjeld for at tsaren hjalp ham å erobre Norge. Den 5. april 1812 ble det gjort en avtale om felles angrep på Danmark. Men Napoleons angrep på Russland 24. juni 1812, og den påfølgende katastrofale krigen, som varte til 12. desember 1812, forhindret tsaren fra å følge opp denne avtalen.
En ny avtale ble inngått 3. mars 1813: Sverige skulle få Norge som belønning for å delta i sluttoppgjøret mot Napoleon, som erstatning for at Russland hadde annektert Finland, som tidligere var en del av Sverige.
- 21. mai 1813: Prins Christian Frederik ble av sin halvfetter, kong Frederik VI (1768–1839) av Danmark og Norge, sendt til Norge som stattholder og kommanderende general, for bl.a. å holde øye med svenskene.
- 5. januar 1814: Med den såkalte Kielertraktaten, mellom den danske kongen og de fire allierte landene Russland, England, Østerrike og Tyskland (Preussen), ble det våpenhvile i Napoleonskrigene. Avtalen ble signert 10. januar 1814, og gikk bl.a. ut på at kong Frederik VI skulle frasi seg Norge, og at Norge skulle avstås til Sverige.
- 24. januar 1814: Prins Christian Fredrik fikk ordre fra kong Frederik VI om å overgi Norge med samtlige festninger til Sverige, men nektet. For å vinne tid holdt han foreløpig Kielerfredens bestemmelser hemmelig, og stilte seg i spissen for nordmennenes selvstendighetskamp.
- 5. februar 1814: Prins Christian Frederik holdt møte i Trondheim, hvor embetsmenn og borgere sluttet seg til ham og til kampen for et selvstendig Norge. Fra folket kom krav om en fri forfatning. Senere ble to opplysninger fra Kielerfreden frigjort: Frederik VI hadde løst nordmennene fra deres ed til ham, og Norge skulle ikke være et lydrike under Sverige, men inngå i en personalunion.
- 16. februar 1814: Første møte på Eidsvoll, det såkalte Notabelmøtet, eller Stormannsmøtet som Halvdan Koht heller vil kalle det. Forsamlingen besluttet at det skulle lages en ny, selvstendig konstitusjon, og at det skulle velges en ny konge for Norge. Christian Frederik hevdet at han hadde rett til å arve og bestige den norske tronen, «som ved Fr. sjettes ulovlige Afstaaelse var tilfaldt mig som Arv». Men prof. Georg Sverdrup (1770–1850) ba ham innstendig om ikke å la seg krone mot nesten alle opplyste menns mening. «De Rettigheder», sa han «som Fr.6. har git fra sig, tilfalder igjen Nationen: det er fra dens Haand De skal motta en Krone som blir så meget vakrere naar den er skjænket av Folkets Kjærlighed.» Prinsen bøyde seg. (Sitert etter Kong Christian Frederiks dagbok fra hans ophold i Norge i 1814, 1914)
- 23. februar 1814: Christian Frederik ble utnevnt til regent. Siden ville det bli holdt valg av ny konge.
- 25. februar 1814. Denne dagen ble av prinsregenten utnevnt til Bededag. Menighetene skulle møte opp i landets kirker og avlegge, unisont, en ed om troskap mot fedrelandet.
- Eden (sitert etter Christian Frederiks dagbok):
- Spørsmål fra presten:
- «Sværge I at hævde Norges Selvstendighed, og at vove Liv og blod for det elskede Fædreland?»
- Svar fra mennene i menigheten:
- «Det sværge vi, saasandt hjælpe os Gud og Hans hellige Ord.»
- 7. april 1814: Napoleons abdikasjon
- 10. april – 19. mai 1814: Andre møte på Eidsvoll (nasjonalforsamling). To muligheter ble vurdert: Et selvstendig Norge med egen forfatning og med prins Christian Frederik som konge, eller en egen forfatning, men personalunion med Sverige. Første alternativ ble valgt, og prins Christian Frederik ble valgt til konge av Norge (som kong Christian Frederik), til tross for trusler fra Danmark. Den danske kongen var under press også fra England og Russland. Datoen 17. mai eller feiring av denne dagen er visstnok ikke nevnt i romanen.
- 21. mai 1814: Kong Christian Frederik utnevner et norsk hoff, noe som vakte en viss kritikk blant nordmennene.
- 1. juli 1814: Utsendingene fra England, Preussen, Østerrike og Russland lanserte to krav: 1) At den nye norske kongen skulle innkalle til Storting og abdisere, og at svenske tropper skulle innta alle norske grensefestninger. Til gjengjeld skulle handelsblokaden oppheves. 2) Det skulle være våpenstillstand mellom Norge og Sverige m/allierte i 2 ½ mnd. med fri sjøfart og forsyning (kornmangelen var prekær). Deretter skulle den norske riksforsamlingen avgjøre om Norge skulle bli en del av Sverige, eventuelt i en personalunion med den svenske kongen, og med en egen grunnlov. Christian Frederik nektet, og hevdet at han ikke har rett til å overdra de norske festningene til svenske styrker.
- Begynnelsen av juli 1814: Den engelske diplomaten hr. Morier kommer på diplomatisk visitt; den nyvalgte kongen ventet intet ubehagelig ved hans komme (skriver han i dagboken, hvor det er et nokså utførlig referat av samtalene med Morier). Hans oppgave var å få overtalt prinsen/kongen til å oppgi planene om å forsvare Norge. Videre fremover kommer også gesandter fra England, Preussen, Østerrike og Russland for å forsøke å rikke kongen. Det nyttet ikke.
- 26. juli 1814: Svenske tropper kom over grensen i syd og ved Kongsvinger. Christian Frederik oppga etter kort tid all kamp og trakk de norske troppene tilbake, mot råd fra sine generaler. Dette var en stor skuffelse. Kongen ble kalt en dott, en sviker, umandig, redd for blod osv. Historikeren Lars Roar Langslet forsvarer ham med at Christian Frederik forsto at eneste mulighet til å redde Grunnloven var å abdisere. Han gir ham (som nyere historikere, fra Halvdan Koht og senere) ros for hans beslutning: «I sum kan vi si med Jens Arup Seip: ‘Uten Christian Frederik intet Eidsvoll.’ Vi har meget å takke ham for!» (Langset 2014, 170).
- August 1814: Nye fredsfølere fra Karl Johan og våpenhvile 14. august. Den 5. august hadde oberst Krebs heltemodig beseiret svenskene ved Kongsvinger. Karl Johan aksepterte (noe motvillig) den norske grunnloven.
- 10. oktober 1814: Christian Frederik frasa seg tronen (med arvefølge) i Norge, forlot Christiania samme kveld, og slo seg foreløpig ned på Ladegårdsøen (Bygdøy).
- 19. oktober 1814: Stortinget besluttet at de to riker skulle forenes i en personalunion.
- 22. oktober 1814: Christian Frederik seiler med «Bornholm» til Danmark.
- 4. november 1814: Den nye grunnloven blir ratifisert. Karl Johan Bernadotte blir kong Karl III Johan av Norge; fra 1818 også kong Karl XIII Johan av Sverige. Denne begivenheten er ikke med i romanen, men tas med her for fullstendighetens skyld.
