Hvem var Charlotte Koren?

Charlotte Koren var, som det vil ha fremgått, meget interessert i historie, kanskje særlig personalhistorie. Et tidlig arbeid viser dessuten stor interesse for kulturhistorie i et bredt perspektiv. Noen år før Familien Grib utkom, hadde hun fått publisert en artikkel i Vidar. Tidsskrift for Videnskab, Literatur og Politik, som professor (i geografi og etnografi) og biograf Yngvar Nielsen og hennes svoger Ludvig L. Daae utga sammen i årene 1887–1889. I årgangen for 1888 hadde «Frøken Charlotte Koren» signert følgende artikkel: «Fra ‘Malvern Hills’».De to redaktørene var sannsynligvis litt usikre på om de skulle publisere artikkelen anonymt eller ikke, for i et brev fra mai 1888 (NB Brevs. 639) til Yngvar Nielsen skriver Ludvig L. Daae: «Hoslagt sendes Dig et netop ankommet Manuskript fra Frk. Charlotte Koren. Jeg antager, at det vil befindes godt og nyttigt ogsaa af Dig. Selvfølgelig sætter vi hendes Navn paa det.» Nielsen svarte ikke straks, så Daae måtte rykke ham: «Du har naturligvis faaet Frk. Korens Stykke. Quid tibi videtur?» (latin for: Hva synes du?). Artikkelen ble trykt i Vidar 1888, s. 403–425, under hennes navn. Det er en grundig, kultur- og naturhistorisk beskrivelse av dette gamle engelske badestedet, fra tidlig middelalder med adelskap, kriger og klosterliv fram til 1880-årenes badeliv. Hun tilbrakte et halvt år i England i 1888 og kan ha skrevet artikkelen der. Romanen Agga fra samme år er i hovedsak lagt til England; de første kapitlene er nærmest en guide til de viktigste severdighetene i London! Utover i neste århundre skrev hun flere verk om det engelske kongehuset, blant annet om Elisabeth I.

Charlotte Koren var neppe uten forutsetninger for et slikt arbeid. Hun kom fra en velansett, velutdannet familie. Oppvokst på Vormnes i Nes på Romerike i gamle Akershus fylke var hun nummer tolv i en barneflokk på fjorten, datter av proprietær og lensmann Jess Diderichsen Koren (1793–1867) og Margrethe Christine Reich (1797–1873). Det er ukjent hva slags utdannelse Charlotte Koren fikk, men hun begynte som engelsklærerinne bare 17 år gammel ved Nichelsens pigeskole i Christiania 1868, året etter at faren døde, kanskje for å spe på familiens økonomi.Opplyst bl.a. i Bugge 1910. Nickelsens pikeskole var opprettet i 1865 og ble nedlagt i 1893; skolen fikk rett til å gi middelskole-eksamen i 1884. Da Charlotte Korens far døde i 1967, var den yngste søsteren Johanna allerede gift med Ludvig L. Daae, og den eneste andre gjenlevende søsteren var husbestyrerinne hos den eldste broren, Christian Wilhelm Koren, som var enkemann (jfr. folketelling av 1875). Hun var ugift, og ble sannsynligvis boende i Christiania inntil hun tok avskjed som lærerinne i 1884. Deretter ser det ut til at hun bodde hos to av sine brødre. I folketellingen av 1875, ikke så lenge etter morens død i 1873, var hun registrert hos sin eldste bror, enkemann og sokneprest Christian Wilhelm Koren (1816–1886) i Bragernes ved Drammen, som «tilreisende skolebestyrerinne» med fast bopel i hovedstaden. Året etter at hun oppga lærergjerningen, bodde hun ifølge folketellingen av 1885 fast hos ham, men da han døde året etter, flyttet hun sannsynligvis til en annen bror. Folketellingen fra 1891 forteller i alle fall at hun da bodde hos sin gifte bror Jess Dideriksen Koren (1830–1902) og hans familie i Botne i Vestfold kommune, nå en del av Holmestrand. Han ble byfogd i Holmestrand i 1894, og Charlotte flyttet da med inn til byen. Han døde der 6. januar 1902. Om dette skriver hun til sin venninne Elisabeth Brochmann tre ukers tid senere, 29. januar 1902, at det har vært et smertelig tap.NB Ms. fol. 3573 Samme dag skriver hun til venninnens mann, Johannes Brochmann, som var halvbror til hennes svoger Ludvig L. Daae og prest i Røldal, at hun blir boende hos sin svigerinne i Styhregade 10 i Holmestrand etter brorens død: «Jeg er nu blevet helt hjemme her og vilde finde det saart at skulle ind i et andet hjem.»NB Brevs. 449 Enken Julie Erika Koren f. Backer døde imidlertid senere samme år.

Selv døde Charlotte Koren åtte år senere, den 11. mai 1910, ifølge ministerialboken for Frogner menighet. Hun flyttet kanskje til Christiania da svigerinnen døde. I et par brev fra februar og november 1906 til overbibliotekar A.C. Drolsum ved Universitetsbiblioteket, som hun takker overstrømmende for hjelp med et par engelske verker, oppgir hun Drammensveien 33 i Christiania som adresse.NB Brevs. 452 Et par av nekrologene over henne nevner at hun bodde i Mogens Thorsens Stiftelse de siste årene av sitt liv. Stiftelsens bygning, som var 100 meter lang og liknet et slott, ble reist i 1896–1898, og lå nettopp i Drammensveien 33. Her var det plass til 50 enker eller ugifte kvinner, som fikk fri bolig og et årlig rentebeløp fra denne stiftelsen.Norsk Hydro kjøpte eiendommen i 1956, rev det gamle anlegget og oppførte sin nye kontorbygning der.

Vi vet ellers lite om hennes omgangskrets eller privatliv; det er bevart lite korrespondanse etter henne. Men hun var mye sammen med sin lillesøster Johanne og hennes mann, og var visstnok en del av deres omgangskrets i hovedstaden. Her kunne hun dyrke sin interesse for historie, etter en annen nekrolog å dømme.Johannes Brochmann skrev en nekrolog over henne som ble publisert i både Bergens Aftenblad (26. mai 1910) og Stavanger Aftenblad (28. mai 1910). Det fortelles også at hun hjalp til med pleien av sin svoger, som var blitt enkemann i 1899. Han var alvorlig syk i flere år før han døde i mars 1910, bare to måneder før Charlotte selv døde.

En dramatisk familiehistorie

Tittelen Familien Grib antyder at dette er et slektsdrama, mens undertittelen, «En Fortælling fra 1814», peker mot et skjebneår i norsk historie. Kjærlighetshistorien mellom Margrete Seier og løytnant Ravn, alias Gustav Grib, er den bærende intrigen i romanen, som ellers har et stort og broket persongalleri. Hvorfor han valgte å kalle seg Ravn, som jo er et fuglenavn liksom gribb, er litt uklart, men peker kanskje i retning av en tross eller utfordring i forhold til hans biologiske far, og til farens slekt, ettersom de to fugleartene begge er åtselfugler som konkurrerer om byttet.

Løytnant Ravn er nemlig den «uekte» sønnen til den velansette major Gustav Grib (sr.), som er i tjeneste hos den danske kongen og bosatt i København. Major Grib og hans kjæreste Susanne Mortensen fikk et barn og holdt sammen i flere år uten å være gift, inntil han ble tvunget av sin familie til å oppgi henne og gifte seg med en annen. Far og sønn har ingen forbindelse. Etter at moren døde, vokser lille Gustav opp hos sin moster Marthe Rognli og sin morbror Christoffer Mortensen, i en respektabel, men mindre velstående familie. Som ung gutt flytter han hjemmefra, arbeider en tid i handelen i London, men melder seg etter hvert til den engelske hær. Hans klare fornemmelse av at det er knyttet noe skamfullt til hans fødsel, gjør at han lever under falskt navn og holder sin herkomst hemmelig for alle. Men han kommer hjem til Norge i håp om å gjøre karriere som offiser, og tilbyr sine tjenester hos prins Christian Frederik under kontroversene med svenskene i 1813–1814.

Som Anna Bugge påpekte i nekrologen over Charlotte Koren, er det i Familien Grib flettet inn «spennende intriger», ikke bare knyttet til løytnant Ravn og Margrete Seier. Her er flere ulike kjærlighetshistorier, «uekte», eller «naturlige», barn, som de ble kalt i datidens språk, sjalusi, forførelsesforsøk og kamp for dyden, baksnakkelse, anklager om forræderi og blodige dueller. Romanen ender etter mange komplikasjoner lykkelig ved at far og sønn gjenforenes. Faren anerkjenner formelt løytnant Ravn som sin sønn, og slik blir han en rik arving og i posisjon til å gifte seg med sin utkårede Margrete Seier, som kommer fra en «fin» familie.

Familien Grib er en roman som handler om eldre tider, skrevet tre kvart århundre etter at begivenhetene som skildres fant sted. Det har vært om å gjøre for Charlotte Koren å gi et så korrekt bilde av tiden som mulig. Slik skildrer hun i starten av kapittel VI (s. 64) forholdene i borgerskapet på begynnelsen av 1800-tallet:

Ved Aarhundredets Begyndelse herskede der i alle Forhold en uhyre Forskjel fra vore Dage. Tiden før de ulykkelige Krigs- og Trængselsaar havde hørt til Landets mest blomstrende, og stor Rigdom paa enkelt Haand havde inden visse Kredse udfoldet en senere ukjendt Luxus. I Almindelighed bevirkede dog heldige Kaar, hvad man kunde nærmest kalde Tarvelighedens Overflod. Selv velstaaende Folk kjendte intet til de mangfoldige Smaafornødenheder, som et Nutidshjem kræver. Men alle bedre stillede eiede gjerne sin egen Gaard og beboede den alene. Der var over Bolig som over Personer en vis Stivhed, en nøieregnende Iagttagen af Formen; men saa var der ogsaa en gjennem Generationer nedarvet Soliditet, som forklarede det Monopol, de mente at besidde paa Fornemhed og Dannelse. I moralsk Henseende tog man det dog ikke nøie, skjønt man ogsaa her søgte at dække sig med en ydre Sømmelighedsform.

Særlig den siste setningen er interessant. Barn født utenfor ekteskap var ikke uvanlig i disse miljøene, men det ble ansett som en skam for en kvinne, mens mennene vel stort sett gikk fri. Interessant nok er Koren svært opptatt av hvordan den mest uskyldige parten, barnet, opplever en slik situasjon: som en paria. Løytnant Ravns militære og sosiale ambisjoner er i høyeste grad drevet av hans behov for å bli til noe, uavhengig av hans bakgrunn.

Men også skammen knyttet til det å få barn utenfor ekteskap er et viktig tema i Familien Grib. Marthe Rognli, søsteren til den forførte Susanne, kan aldri tilgi forføreren. Deres far tar sin død av denne historien, og Marthe Rognli har i ettertid forsøkt å legge lokk over den. Hun overvåker strengt sin egen datter, som bare ved et tilfelle får høre hva som skjedde med den stakkars moster Susanne.

Denne datteren, oppkalt etter sin moster, er for øvrig utsatt for høyst uønskede tilnærmelser fra romanens skurk, Adolf Grib, som er sønn av kammerråd Grib og derved halvfetteren til løytnant Ravn/Gustav Grib jr. Adolf har allerede sine svin på skogen, idet han seks år før denne historien tar til, satte barn på datteren til en madam Hansen. Barnet var dødfødt; moren døde et par måneder senere av tuberkulose. Også denne fødselen ble forsøkt dysset ned, skjønt Adolf Grib utnytter den til å beholde et grep om sin ulykkelige «svigermor», som han truer med å få anklaget for barnemord. Heldigvis tvinges han av omstendighetene og sine egne dumheter til å flykte til Amerika, og er dermed ute av historien.

Kvinnesak?

Disse historiene om barn født utenfor ekteskap kan muligens leses som et underspilt innlegg i kvinnesaksdebatten. I sin nekrolog over Charlotte Koren fremhever Anna Bugge hennes lille bok Fra før og nu. To Fortællinger, som hun hevder har hatt (og har) stor interesse for «os kvinder», ettersom den har «ansporet kampen for at vinde større plads for den kvindelige personlighed ogsaa i samfundet».

Bugge omtaler særlig fortellingen «Et tornet Træ», som har J.S. Welhavens dikt med (nesten) samme tittel som motto.Camilla Collett har også sitert noen linjer fra Welhavens dikt «Det tornede Træ» (fra samlingen Nyere Digte, 1845) som epitet i sin første essaysamling, Sidste Blade. Erindringer og Bekjendelser (1868). Slik knytter Charlotte Koren sin tekst til den kjente kvinnesaksforfatterens navn. Linjene «Tænk, hvad et spirende Liv maa lide, / hvor Mørket ruger og Taagerne skride!» er en treffende kommentar til hovedpersonen Judithes triste liv som ugift hjemmeværende datter, etter at hun må se den mannen hun elsker, forlove seg med en annen, vakrere kvinne. I 1840 noterer hun ironisk i dagboken: «Tiden gaar. Jomfru Judithe sover, spiser og syr! Alt er vist, som det skal være.» Hennes liv går med til å sy, dag ut og dag inn, under stemorens strenge og ukjærlige regime, inntil faren dør og etterlater henne en stor nok formue til at hun kan flytte for seg selv. Uten den ville hun ikke hatt noen muligheter, hun har ikke en gang kunnskaper nok til å kunne bli guvernante. Som kvinne er mulighetene hennes begrenset: «Aa om jeg var Mand! Jeg skulde vel ile derned. Jeg brænder efter at være med, efter at handle, ofre – o, saa gladelig Livet – for den gode Sag.» Den gode saken var den dansk-tyske krigen i Slesvig i 1848. Også denne fortellingen har en historisk ramme knyttet til faktiske begivenheter i tiden.

Charlotte Koren var ingen opprørsk kvinnesaksforkjemper, men også i Familien Grib finnes ansatser til protester mot det som var de fleste ugifte embetsmannsdøtres lodd på 1800-tallet. Den kunne kanskje ha blitt hennes? Hun må ha tenkt tanken. Hun bodde jo også i flere år hos sine brødre, selv om hun som forfatter på sett og vis hadde et selvstendig liv. Særlig skildringen av den stakkars halvgamle Lena Holm, som i en årrekke var et ubetalt og kuet tyende hos sin mors kusine, er en interessant kommentar til kvinners stilling for vel 200 år siden. Det var en fattig pikes skjebne å bli gående som gammel jomfru hos en mer eller mindre velvillig slektning dersom hun ikke ble gift, heter det i en kommentar til Margrete Seiers stilling da hennes far dør og etterlater henne på bar bakke. Redningen for Margrete blir en stor arv fra en mann som hadde elsket hennes mor, nemlig Gustav Grib sr.s tvillingbror Frederik Vilhelm – og ekteskapet med Ravn/Grib.

Men et ekteskap er heller ikke alltid en dans på roser; en intelligent kvinne må for eksempel vite å skjule sin overlegenhet for ikke å utfordre sin manns posisjon. En ektemann er jo familiens overhode som følge av sitt kjønn. Om Marthe Rognlis mann heter det lett ironisk at han aldri hadde forstått

sin Ægtefælles Kamp for at blive en Hustru efter Skriftens Ord. Han havde taget det som en selvsagt Ting, at hun stadig bøiede sin stærke Vilje ind under hans og aldrig lod sin store Overlegenhed komme tilsyne. Ja, Søren Rognli var gaaet i sin Grav med Enfoldets hele Selvtillid og sikre Tro paa sin Overmagt i Kraft af Ægtemand.
(s. 96)

Også for unge piker var det klare regler for takt og tone. Margrete Seier ble oppfattet som ukvinnelig fordi hun til dels fulgte sine egne normer. Men fortelleren er på hennes side:

[…] tiltrods for Skjønhed og ædle Egenskaber var ikke Margrete afholdt af sit eget Kjøn. Der var noget uafhængigt i hendes Væsen, som man ikke taalte. Og dog var denne Forsyndelse mod en Beskedenhedsform, der for mange gjaldt som Hovedsagen ved Opdragelsen, at søge deri, at hun saa lidet tænkte paa sig selv.
(s. 67)

Men tydeligere er kritikken ikke. Når Anna Bugge hevder at Charlotte Koren ikke har «den kraft og indignation i stilen og den psykologiske dybde» som preger Camilla Colletts og Amalie Skrams bøker, er dette en riktig observasjon. Camilla Collett var jo vår første kvinnesaksforkjemper, og tok blant annet opp spørsmålet om stemmerett for kvinner i sin essayistikk. Og Amalie Skram er en av de klareste stemmene i det moderne gjennombrudd, med blant annet et skarpt blikk for sedelighetsspørsmål og den rådende seksuelle dobbeltmoralen, som var velsignet av kirken.

Folkeliv og religiøse overveielser

Et mer fremtredende aspekt ved Familien Grib er en religiøs grunntone, særlig representert ved Marthe Rognli. At Susanne forlot sin far for å leve «i synd» sammen med Gustav Grib, var en skam og en ulykke som Marthe Rognli aldri kom over. Det er visst ikke for mye sagt at hun dyrket sitt hat til forføreren. Men hennes uforsonlighet blir satt på en hard prøve i møtet med Gustav Grib sr. Da hun ser hans store sorg over å ha mistet både sin elskede og deretter forbindelsen med sin sønn, innser hun endelig at hun må lære å tilgi: «Dømmer ikke, at I ikke skal dømmes.» Å lære å forstå at Gud er kjærlighet, slik Margrete Seier hevder, blir hennes oppgave fremover. For øvrig blir Charlotte Korens forfatterskap mer og mer religiøst preget i de senere romanene.

Marthe Rognli er haugianer; Hans Nielsen Hauge fant først og fremst sine tilhengere blant bønder eller byboere som kom fra landet. Slik sett er Marthe typisk, hun kom fra en gård, men driver en landhandel i Christiania etter at hun ble enke. Koren kjente miljøene under sin egen plass på den sosiale skalaen, fra husbestyrere, tjenerskap og lavere offiserer til kremmere og omstreifere. En malerisk, men kanskje vel karikert figur er den omreisende kremmersken Lisa, som til tross for sin ydmyke posisjon i samfunnet får en avgjørende rolle i den delen av historien som handler om løytnant Ravns gjenforening med sin angrende far, og om Ravns ekteskap med den fagre, intelligente og trofaste Margrete. Her har nok lensmannsdatteren kunnet trekke på miljøer hun kjente fra hjembygda.

Hun varierer også språkbruk og tiltaleformer hos personer av ulike klasser. Tjeneren Anders og Kremmer-Lisa snakker for eksempel en slags østlandsdialekt; om Anders får vi vite at han er fra Solør. Lisa uttrykker seg dessuten stort sett i ordspråkliknende sentenser, som her, da hun har fått noen pengesedler av Marthe Rognli: «Aaben Haand bringer Lykke tilgaards. Og er Enden god, saa er Kummeren glemt. Tag det tyngste Tag først og den bedste Bidden sidst, siger Ordsproget» (s. 55). Eller: «Herregunst og Flisevarme varer inte lenge!» (s. 328). Noen av dem kjenner vi, men mange ser ut til å være oppfunnet av Lisa selv, eller rettere sagt av Koren eller noen hun har kjent. Det kan være en måte å få sagt nokså barske ting på, samtidig som det gis skinn av at det ikke er talerens personlige meninger som kommer til uttrykk, men en slags generell folkemening, en slags grunnfestet sannhet? Det samme trekket finnes i noen av Magdalene Thoresens folkelivsskildringer.

1814

Når man leser Familien Grib, blir man først grepet av den spennende kjærlighetshistorien og de gjentatte angrepene på løytnant Ravns ære fra hans rival Adolf Grib. Den lumske Adolf Gribs gjentatte forsøk på å forføre den troskyldige Susanne Rognli er et annet spenningsmoment. Et tredje er om kammerråd Grib, Adolfs far, greier komme utenom den barnløse halvbroren Frederik Vilhelms testamente, som ikke tilgodeser kammerråden slik han hadde håpet.

Men i voksende grad blir vi opptatt av fortellerstemmens interesse for de skjebnesvangre månedene den danske prins Christian Frederik var stattholder i Norge, i halvannet års tid fra mai 1813 til oktober 1814. Han var sendt hit av sin halvfetter, kong Frederik VI av Danmark, for å forsøke å bidra til en minnelig løsning for Norge i forbindelse med avslutningen av Napoleonskrigene. Sverige ønsket seg Norge som krigsbytte til erstatning for Finland, som nå ble russisk, noe både danskekongen og de fleste nordmenn ønsket å forhindre.

Tautrekningene mellom Jean Baptiste Bernadotte og de allierte maktene Russland, Preussen, Østerrike og England på den ene siden, og Danmark på den andre, er et vesentlig tema i romanen, og ikke minst hvordan både nordmenn flest, de militære og embetsstanden forholdt seg til dette spørsmålet. Som kjent kulminerte striden med at Norge ble løst fra forbindelsen til Danmark, fikk sin egen grunnlov, og gikk i personalunion med Sverige.

Alle personene i Familien Grib forholder seg med liv og sjel til dette spørsmålet, og diskuterer og vurderer kong Christian Frederiks handlinger, ikke minst om han gjorde rett i å oppgi forsvaret av Norge så brått sommeren 1814. Var han feig, eller en dårlig militær strateg? Eller for opptatt av ball, moro og damer?Christian Frederik skal ha fått ti barn utenfor ekteskap, hvorav flere under Norges-tiden. Det mest kjente er sønnen Frederik Carl Eide (1815–1882), som faren visstnok sørget for utdannelse for i Danmark; han ble forstmann og senere overinspektør for Sorø akademis skoger. I 1848 ble han ridder av Dannebrog og siden jaktjunker, hoffjegermester og kammerherre. Den offentlige mening var ikke nådig, og romanens skildring av den avsatte, nedbrutte eks-kongens hjemferd til Danmark i en sjalupp fra Bygdøy i ly av oktobermørket er trist. Ettertidens historikere, f.eks. Halvdan Koht og Lars Roar Langslet, har gitt ham en mer positiv vurdering, og lagt vekt på at han sparte Norge for en muligens langvarig, ødeleggende krig.Se Koht 1925 og Langslet 2014.

Slik skildrer prinsen selv avskjeden med Norge i dagboken sin:

Vi lettet anker den 26de oktober kl. 1½, og baade fæstningen og de norske brigger paa havnen gav kongesalut, som jeg lot svare paa med ni kanonskud fra den danske brig; disse kanonskud som gjenlød fra klipperne, var et vakkert skuespil; men stunden var likevel ikke mindre frygtelig for mig, og jeg fældte taarer, da jeg kanske for sidste gang saa dette fagre land, som jeg maatte reise fra for at frelse det fra en uundgaaelig ødelæggelse, uten dog at kunne sikre dets lykke, slik som jeg hadde ønsket det. – Men hvad kan menneskevilje utrette mot forsynets beslutninger, som vil alles vel. –
Sitatet er fra overlærer Jens Raabes oversettelse (1914) av det franske originaldokumentet til norsk, jfr. litteraturlisten.

Synet på prinsen er et viktig spørsmål også i forholdet mellom løytnant Ravn og Margrete. Adolf Grib sprer rykter om at Ravn er en forræder og spion for svenskene. Men Ravn er ikke svensk-vennlig, selv om han har respekt for Bernadotte som hærfører og militær. Christian Frederik har ikke har slike egenskaper, han er politiker mer enn militær strateg. Ravn tror derfor at Bernadotte vil kunne vinne en krig mot Norge, og er urolig for at landet skal bli et lydrike under Sverige. Men han er villig til slåss til siste blodsdråpe; hans identitet er å være soldat.

Margrethe blir engstelig hvis hun hører Ravn ytre et nedsettende ord om Christian Frederik, låner iblant øre til Adolf Gribs insinuasjoner, og kan en stund tvile på sin forlovedes fedrelandssinn. Hun er for et fritt Norge, også uavhengig av Danmark, men ønsker at Christian Frederik skal være konge over dette frie Norge. Ravn ser et helt fritt Norge som et mer langsiktig mål. I romanens sluttscene, der de nygifte ser prinsen forlate Norge i oktobermørket, er Margrete nedbrutt og fortvilet, men lar seg til slutt trøste av sin mann. «Var da Udsoning ikke bedre end Had? Fred bedre end Krig? Som alt nu stillede sig, havde man Grund til at haabe, at dette, som jo endnu føltes tungt, kunde blive til Landets Lykke. Til dets Frihed og sande Vel!»

Da Familien Grib kom ut i 1893, var Norge stadig under svensk overherredømme, men selvstendighetstanken var jo for lengst begynt å røre på seg i norsk politikk. Fra 1890 hadde Venstre utfordret Sverige ved blant annet å kreve nasjonal kontroll over utenrikspolitikken og et eget nasjonalt konsulatvesen, og situasjonen forverret seg utover på 1890-tallet. Både krig og oppløsning av unionen ble omtalt som mulige alternativer. Men ingenting tyder på at romanen var et innlegg i denne debatten, og de relativt korte anmeldelsene nevner heller ikke noe om den. Folkeavstemningen om Norges løsrivelse fra Sverige lå da også tolv år fram i tid.

Farmoren Christiane Koren

Fra Holmestrand skriver Charlotte Koren i desember 1900 til kvinnesakskvinnen Ragna Nielsen, sannsynligvis på et spørsmål fra henne, at det faktisk forholder seg slik at hun har «søgt at sætte min Bedstemoder et lidet Minde i ‘Familien Grib’». Fru Nielsen vil finne en skildring av besteforeldrenes hjem i kapittel X, skriver hun videre, «saaledes som mine Forældre har givet mig Indtryk af, at det var».NB Ms.fol. 4297:a Selv hadde hun aldri sett deres hjem; begge var døde flere år før Charlotte ble født i 1831.

Viktigere enn disse overleverte skildringene av besteforeldrenes hjem var nok farmorens egenhendige historie. Christiane Birgitte Diderichsen Koren (1764–1815) var dansk av fødsel og kom til Norge som nygift sorenskriverfrue i 1787, 23 år gammel. Hennes mann var bergenseren Johan Koren (1758–1825). Han ble sorenskriver i Eidsberg i Østfold og senere i Øvre Romerike, i Gjerdrum og i Ullensaker. «Mor» Koren, som hans kone ble kalt, etter datidens skikk for embetsmanns- og prestekoner, var litterært interessert og sterkt knyttet til sitt fedreland. Hun opplevde adskillelsen fra Danmark i 1814 som en katastrofe, både personlig og politisk, noe hennes dagbøker fra denne tiden bærer sterke vitnesbyrd om. Disse dagbøkene, som var i Charlotte Korens eie, ble en «særlig støtte under Skildringen av Stemningerne i 1814», forteller hun Ragna Nielsen.Dagbøkene til Christiane Koren er blitt utgitt av Sofie Aubert Lindbæk i 1915 og av Nasjonalbiblioteket i den digitale kildeskriftserien NB kilder 2016–2019, jfr. litteraturlisten.

Hun kunne kanskje også ha nevnt at den danskfødte fru Krone (hun har ikke noe fornavn i romanen), som spiller en stor rolle som hovedpersonen Margrete Seiers fortrolige venninne, nok langt på vei er et portrett av Christiane Koren. Hun er den av romanens mange skikkelser som er mest fortvilet over skilsmissen fra Danmark – i alle fall på et personlig plan – men ender med å forsone seg med den, liksom også «Mor» Koren gjorde.I de siste antegningene i dagboken, fra januar 1815, prøver Christiane Koren å avfinne seg med at Norge nå er avstått til Sverige. Hun forstår at det ville vært verre for Norge om «Sverrigs Vaaben [havde] undertvunget Landet», noe alle forteller henne ville ha skjedd før eller siden, dersom Christian Frederik ikke hadde oppgitt Norge. En rekke trekk ved fru Krone svarer til det man ellers vet om Christiane Koren. Hun hadde blant annet sitt eget private rom med bøker og skrivesaker, hvor bare spesielt innbudte fikk komme.

Også en rekke mindre viktige detaljer, som ikke desto mindre gir liv til skildringen, knytter de to tekstene sammen. Fru Krones husholderske klager over at hun må tenne i 16 ildsteder hver dag nå som et stort antall militære mannskaper er innkvartert på sorenskrivergården; de har snart gått tom for ved! Dessuten synes hun synd på soldatene som ikke får annet å spise enn rå havre og tørrfisk. Disse detaljene finnes også i Christiane Korens dagbøker fra denne tiden. Her hadde Charlotte Koren en enestående kilde.

En revidert utgave og en samstemt mottakelse

Charlotte Koren hadde allerede i 1880 anonymt utgitt Bevægede Tider. En Fortælling fra 1814, som handler om de samme personene og de samme begivenhetene som skildres i Familien Grib, men den hadde hun alltid vært «yderst misfornøiet med», skriver hun til Ragna Nielsen. Den omarbeidede utgaven er da også mye bedre, strammere i komposisjonen og bedre strukturert omkring de overordnede intrigene. Likevel mente hun at det ville være nyttig med en anbefaling fra kompetent hold. Hennes svoger, historikeren Ludvig L. Daae, skrev et lite forord i den nye utgaven. Han har ingen reell kompetanse i estetiske spørsmål, sier han beskjedent innledningsvis, men han vil likevel gjerne uttale seg, da forleggeren (P.T. Mallings Boghandels Forlag) har bedt ham om en anbefaling:

[…] Forfatterinden har lagt for Dagen et ikke sædvanligt Kjendskap til den Tids Charakteer, Tænkemaade, Sæder og Skikke. Naar hertil kommer den i sjelden Grad fine og rene Aand og Fremstilling, der stedse har udmærket hendes Skrifter, maa jeg derfor bestemt antage, at Bogen fremdeles og nu i end høiere Grad, end for nogle Aar siden, vil vinde Læserverdenens fortjente Bifald.

Ludvig L. Daae sier ikke noe om de historiske begivenhetene intrigene kretser om, og som vel har vært det viktigste for forfatterinnen ved siden av ønsket om å skrive en fengslende kjærlighetshistorie om trofasthet, misunnelse, svik og bakvaskelse, men likevel med en trygg religiøs og moralsk himmel over seg. Men det er det historiske stoffet anmelderne av den nye utgaven har festet seg ved, liksom det er historikeren nekrologene hyller. Charlotte Koren har gått ad fontes, ikke bare til farmorens dagbøker, men også til kronprins Christian Frederiks egne notater fra det skjebnesvangre året 1814.Denne dagboken kom på norsk først i 1914, se litteraturlisten. Romanens detaljer og henvisninger til hans regjeringstid i Norge er helt ut pålitelige.

Forlaget gjorde en stor innsats for å markedsføre Familien Grib i desember 1893 og på nyåret 1894, noe man ser av alle annonsene i aviser over hele landet. Men anmeldelsene var få og ikke særlig inngående; mange anmeldere mente at det ikke var nødvendig å si så mye om denne romanen, da den jo var en ny versjon av Bevægede tider, som var kommet tretten år tidligere.

I Morgenbladets aftennummer (21. desember 1893) kan man lese at boken da vant

Bifald hos Kritiken, der navnlig fremhævede den korrekte Tidsskildring, den rene, sikre og dygtige Fortællemaade og det gode Sprog, Egenskaber, der ogsaa karakterisere nærværende Udgave og uden Tvivl vil tilsikre denne samme gode Modtagelse. Det er en særdeles dygtig Skildring af Livet og Situationerne i og omkring Christiania paa det angivne Tidspunkt, der her leveres, og som tyder paa, at særdeles gode og levende Traditioner have staaet til Forfatterindens Tjeneste.

Den vestlandske Tidende nøyer seg (4. januar 1894) med ganske kort å si at boken ikke trenger noen ny vurdering; den vil under sin nye tittel bli møtt «med samme velvilje som tidligere. Forfatterindens kjendskab til den tids karakter, sæder, skikke og tænkemaade hører ikke til det sædvanlige, ligesom hendes skildringer er fine og træffende, noget som er særpreget ved Charlotte Koren.»

Grimstad Adressetidende (6. februar 1894) finner at «det historiske Billede» står i en meget interessant «Ramme», og at boken er en tvers igjennom spennende roman. «Heltinden, den unge Margrete Sejr [sic] er en sjelden sympatetisk Kvindeskikkelse og ligesaa den anden unge Pige, Susanne Rognli. Forresten følger man alle bogens Personer med stor Interesse, de er klart og skarpt tegnede. Den kan trygt anbefales som underholdende Læsning for baade ældre og yngre.»

Også Laurvigs Blad (15. januar 1894) anbefaler boken, som holdt på «vor stigende Interesse fra dens første til dens sidste Blade.» Og også her fremheves det verdifulle historiske stoffet: «Forfatterinden maa have havt gode Forstudier af hin Tids Sæder og Personligheder, og hvorledes de politiske Forholde greb ind i Familierne.» Dessuten kan boken trygt gis unge mennesker, mener også Laurvigs Blad, da den har et klart moralsk sikte. «Der møder os gode Personligheder og ædle Handlinger, og der møder os slette Mennesker og Nidingedaade, men det onde sees og stemples som ondt, og faar sin fortjente Straf; det gode fremstilles som det høie Maal, alle skulle stræbe efter og de ville naa.» Til slutt vil anmelderen gjerne anbefale boken for «alle dannede.»

Nordlandspostens korte omtale (28. februar 1894) er også positiv. Boken er ytterst fengslende, godt fortalt, og persongalleriet realistisk for sin tid. «Tyngdepunktet i Bogen er Begivenheder i en Familie, der dels tilhører Danmark, dels Norge. Disse faar en skarpere Belysning og ligesom løftes ud over det hverdagslige ved den Bevægelse, der i 1814 bemægtigede sig den hele Nation fra den laveste til den høieste.»

Omtalene i Lister og Mandals Amtstidende og Adresseavis (6. februar 1894), Nordlandsposten (28. februar 1894) og Orkdølen (29. mars 1894) følger tropp. Lister og Mandals Amtstidende understreker at det går en «nobel og ren Aand» gjennom den fintformede fortellingen, og kan, også denne avisen, trygt konkludere med at romanen «fortjente at vinde Indgang i hvert dannet Hjem». Nordlandsposten mener at romanens personer er skildret med lunt humør og «sympathisk Forstaaelse». Lindesnæs Venstreavis (19. februar 1894) er kanskje mest begeistret, og siterer en strofe fra Henrik Ibsens «Terje Vigen», som for å understreke at «Billedet, som her vises frem, har ikke blot lyse, tiltalende Farver, thi vort Folk var i mange Henseender stedt i Trængsel». Konklusjonen er at «Grundtrækkene i det fortalte er fuldt historisk paalidelig […] Virkelige Begivenheder har tjent Forfatterinden som Rending for hendes levende Fantasis Islet.»

Omtalene er altså nokså samstemte. Det er interessant at så mange små aviser fra hele Norges land, fra Bodø i nord til Grimstad, Mandal og Lindesnes i sør, Haugesund og Ålesund i vest, og Orkdal i nordvest, interesserte seg nok for denne romanen til å skrive en positiv anmeldelse, selv om de ikke er særlig grundige. Anmelderne legger vekt på det gode språket, skriveferdigheten, den gode moralen og de sannferdige skildringene fra en krisetid i norsk historie. Dette er en bok både for unge og gamle, men kan særlig anbefales ungdommen og den «dannede» delen av befolkningen.

Forfatterskapet later likevel ikke til å være stor kunst, å dømme etter omtalen i Salmonsen Konversationsleksikon, utgitt tretten år etter Charlotte Korens død.Det refereres til 2. utgave, 1915–1930. I den korte notisen kan man lese at hennes verker har «vundet adskillig Popularitet, mere ved deres romantiske Indhold, bygget paa flittig hist. Læsning, end ved kunstneriske Egenskaber» (1923). Dette skriver «E. S-n.», som seks år tidligere i samme leksikon hadde skrevet nesten ordrett det samme om forfatterinnen Hanna Butenschøn (1851–1928): «Hendes Fortællinger […] vidner mere om litterær Interesse end om digterisk Evne.» Forfatteren av disse drepende omtalene er Einar Skavlan (1882–1954), Dagbladets redaktør fra han var 33 år gammel og fram til sin død. Pussig nok var han medlem av Norsk Kvinnesaksforening.

Siste ord

I likhet med anmeldelsene trekker langt de fleste nekrologene over Charlotte Koren fram hennes historiske kunnskaper. Morgenbladet publiserte en anonym, nokså fyldig nekrolog allerede 11. mai 1910, samme dag som hun var død, og fulgte opp med en liten reportasje fra bisettelsen på Vestre Gravlund noen dager senere. I nekrologen gjøres det nøye rede for hvilke bøker hun hadde utgitt. Romanene var gode og underholdende, men bar ikke egentlig bud om «Originalitet eller noget betydelig Fortællertalent». Sitt rette felt som forfatterinne fant Koren først sist på 1890-tallet, da hun begynte å utgi sine «populær-historiske Skrifter»; disse vant henne en stor lesekrets. «Hun forberedte sine Bøger gjennem de grundigste Studier i engelske Arkiver, og hun eiet en sjelden Evne til at gjengi det historiske Stof i en livlig og fængslende Form.» Nekrologen slutter med en vakker personkarakteristikk: «Personlig var frøken Koren en fint dannet og elskværdig Dame, beskeden og fordringsløs i al sin Færd.»

Også hennes venn presten Johannes Brochmann skrev en lengre nekrolog, publisert under hans navn i to aviser, i Bergens Aftenblad (26. mai 1910) og i Stavanger Aftenblad (28. mai 1910). Også han legger mest vekt på Korens historiske arbeider. Alt hun skrev, bygger på omfattende og grundige studier. Særlig vil han peke på hennes arbeider om Englands og Skotlands reformasjonstid: «Dens mægtige Skikkelser og heltemodige Martyrer stod hele hendes Aandsretning langt nærmere end Nutiden med dens flade Materialisme.» Brochmann avslutter med følgende karakteristikk av forfatterinnen:

En ædel, høisindet Kvinde, altid rede til at forstaa og hjælpe andre, glemme sig selv! Med sin udprægede Afsky for det uægte, afholdt hun sig som Forfatterinde fra at beile til Døgnets Gunst ved det pikante og det kun moderne. Derfor fik hun føle, hvor tungt det er at gaa mod Strømmen, omgivet af uforstaaende Trangsyn paa den ene Side, Letsind og Vantro paa den anden.

Også Ørebladet (12. mai 1910) brakte en litt lengre omtale, og også her er det særlig Charlotte Korens historiske skrifter som trekkes fram. Omtalen slutter med et sitat fra Ørebladets egen omtale av hennes bok To Dronninger, som var utkommet tidligere samme år. Det ligger mer enn alminnelige historiske studier bak dette arbeidet, og langt mer enn man kan vente «ved Bøger af denne Art», mener avisen, som heller ikke den unnlater å avslutte med en moralsk vurdering av forfatterinnen: «Frøken Koren var en elskværdig og fint dannet Dame, stilfærdig og beskjeden i al sin Færd».

Trondhjems Adresseavis (12. mai 1910) og Buskerud Blad (15. mai 1910) brakte korte, nesten likelydende omtaler. Man får nærmest inntrykk av at Buskerud Blad hadde skrevet av etter Trondhjems Adresseavis, og bak begges omtaler merker man et ekko fra Morgenbladets. «Hendes bøger har vundet adskillig anerkjendelse, særlig hendes historiske romaner som udmærker sig ved stor historisk nøiagtighed og grundige detaljkundskaber.», heter det i Trondhjems Adresseavis.

Det er altså historikeren avisene minnes og fremhever i nekrologene sine, og det er kanskje også som historiker Charlotte Koren helst ville huskes. Men det kan ikke være tvil om at hun også har moret seg med å skrive en underholdende og spennende fortelling om kjærlighet, hat og intriger. Anna Bugge gjorde rett i å trekke fram hennes skjønnlitterære arbeider i omtalen i Nylænde, og i å peke på en ikke ubetydelig dikterisk evne.

Om Familien Grib

Charlotte Korens roman Familien Grib. En Fortælling fra 1814 kom ut i 1893. Hun hadde allerede i 1880 (anonymt) utgitt Bevægede Tider. En Fortælling fra 1814, som handler om de samme personene og de samme begivenhetene som skildres i Familien Grib, men den hadde hun alltid vært «yderst misfornøiet med», skrev hun til Ragna Nielsen 10. desember 1900 (NB Ms.fol. 4297:a). Den omarbeidede utgaven er strammere i komposisjonen og bedre strukturert omkring de overordnede intrigene. Hennes svoger, historikeren Ludvig L. Daae, skrev et lite forord i den nye utgaven.

Romanen er både et slektsdrama og en kjærlighetshistorie, og handlingen er lagt til 1814, et skjebneår i norsk historie. Kjærlighetshistorien mellom Margrete Seier og løytnant Ravn, alias Gustav Grib, er den bærende intrigen i romanen, men her finner man et stort og broket persongalleri.

Faksimiler

For denne boken finnes det også faksimiler tilgjengelig:

• 1893-utgaven (nb.no)

Følg Bokselskap i sosiale medier

Instagram      Facebook
Bluesky          X