Familie og oppvekst

Elisabeth Koren vokste opp i Larvik, i en familie godt forankra i byens beste borgerskap. I familiens vennekrets var kjente Larvik-familier som Treshcow, Münster og Archer.

Faren, Ahlert Hysing (1793–1879), var en av Larviks mektigste menn. Han var i en periode ordfører i Larvik, formann i direksjonen for Sparebanken og stortingsmann fra Vestfold. Elisabeths mor, Caroline Mathilde Koren (1801–1840), døde av strupetæring da Elisabeth bare var åtte år gammel. Elisabeth var av Koren-slekt både på fars- og morsida. Hennes foreldre var tremenninger (Johnson 1941, I, 188), akkurat som Elisabeth og Vilhelm også var tremenninger. Elisabeths mormor var forfatteren Christiane Koren (1764–1815), også kalt «Moer Koren», som skreiv både drama og (reise)dagbøker (Johnson 1941, II, 138–141). Kanskje har Elisabeth sett på sin egen skriving (dagbok og amerikabrev) som en fortsettelse av «Moer Koren»s skrivepraksis.

Faren gifta seg på nytt, i 1842, med Elisabeth Frechland fra Søllerød i Danmark. Det er altså henne, stemora, hun skriver til og omtaler som «Moder» i sine brev fra Iowa. Sammen med sine søsken vokste Elisabeth opp i den staselige Herregården i Larvik. Herregården sto der som et prektig minne om dansketida. Faren hennes var overlærer, seinere rektor, ved middelskolen i Larvik. Fra 1840, da Elisabeth var åtte år, fikk Ahlert Hysing tildelt privatbolig for seg og familien i «hele første etasje i Herregårdens midtfløy» (Langeland 1953, 505).Ifølge A. St. Langeland var det Hysing som «skapte den høyere skole i Larvik, og som holdt den gående gjennom mer enn 40 vanskelige år» (Langeland 1953, 507) til han gikk av i 1867. Undervisninga for byens middelskole foregikk et annet sted i den store bygningen. I 1850, da Elisabeth var 18 år, var elevtallet ved «Laurvigs middel- og realskole» kommet opp i femtitre elever, men skolen var den gangen bare for gutter (Langeland 1953, 506). Det ble undervist i gresk, latin, religion, tysk og fransk. Først i 1858 ble jenter også opptatt ved middelskolen, men Elisabeth fikk nok undervisning hjemme i herregården av sine foreldre og andre. Hun kan også ha vært innom noen av byens private skoler for jenter, og hun skal ha fått undervisning i engelsk av døtrene Archer (Grindal 2016, 120). I alle fall kunne Elisabeth, da de dro 5. september 1853, med seilskute over til USA (på første klasse), konversere på både tysk og engelsk med passasjerer ombord.

Utreise, immigrant og prestekone

Vilhelm og Elisabeth var nygifte da de reiste over havet til New York i 1853. Reisa varte i mange uker. I sine første brev hjem til faren skriver hun om reisa over, først til Tyskland, så gjennom Den engelske kanal og ut i Atlanterhavet, om innseilinga til New York, videre til Chicago (som ikke «gjorde noget behagelig Indtryk»), gjennom Wisconsin, over isen på Mississippi elva, før de endelig kom fram til norske bønder i Iowa like før jul i 1853.

Reisa tok henne til storbyer hun kanskje aldri ville få se igjen. Fra New York forteller hun om at hun der har sett Bertil Thorvaldsens kjente apostel-figurer (i gipsavstøpning). De var på det tidspunktet utstilt i byen og det gjorde et enormt inntrykk på henne. I New York har hun også sett bildekunst av Hans Gude, før hun og Vilhelm reiste videre til Chicago. Det å sette over Mississippi var ikke så vanlig i 1853. Hennes skildring av den farefulle turen over Mississippi bak i en kano over den islagte elva, både i dagboka og i brevet til faren, bør feste seg som en norskamerikansk klassiker. Da de endelig kom fram til Washington Prairie, eller det som ble kaldt for «Little Iowa Menighed», var verken kirkebygg påbegynt eller prestebolig ferdig.

Elisabeths første brev fra Iowa ble sendt i jula 1853 (brev 4). Det forteller om ankomst og julefeiring, og er ett av de lengste breva i hele brevsamlinga.Det tilsvarer kapittel 7 med overskrifta «A Log Cabin Far Inland» i dagboka The Diary of Elisabeth Koren 1853–1855 (Nelson 1955) og kapitlet «Den første vinter i Amerika» i Fra Pioneertiden. Uddrag af Fru Elisabeth Korens Dagbog og Breve fra Femtiaarene (Koren 1914). Elisabeth og Vilhelm har kommet på plass i det vesle tømra huset til familien Egge (det står i dag på Vesterheim-museet i Decorah), der de ble boende vinteren over. Senga til Elisabeth og Vilhelm sto i stua ved fotenden av vertskapets seng, kun adskilt med et opphengt teppe. Elisabeth gikk fra et liv i Herregården i Larvik til ei primitiv ett-roms tømmerkoie på «the frontier» i Iowa. Det må ha vært en sann prøvelse for både Elisabeth og Vilhelm å måtte bo hos andre i settlementet i bortimot ett års tid i påvente av at de skulle få eget husvære. Elisabeth er mest bekymra over at Vilhelm ikke får ro og fred og at han ikke har noe sted til å studere eller skrive sine prekener. Sjøl sitter hun midt i det ene rommet huset besto av og skriver dagbok og brev. Til tross for tydelige savn, er hennes sans for humor tydelig. Hun våkner av lukta av stekt flesk og kaffe. Hun skildrer hvordan hun går tur og sitter fast i krattskogen rundt huset, iført sin lange kjole, som slett ikke passer til spaserturer vestafor Mississippi! Stundom var det så kaldt i Decorah, skriver hun, at blekket frøys. Hun skreiv for å fortelle faren i Larvik om hvordan de har det, men også for at det hun opplever ikke skal bli glemt.

Det lite klaging i breva. Når hun skriver til faren om at hun går inn i rolla som norsk prestekone, er tonen mer munter enn en klagesang over å være tilsidesatt. Hun er hun pragmatisk og nøktern. Hun forteller at de skal ut å reise og at Vilhelm gjør seg klar med «hele sin Eiendom; Hest, Vogn, Hund og Kone». Om Elisabeth i begynnelsen har følt at hun var langt vest for der de fleste norskamerikanerne bodde, oppdaga hun utover på 1850-tallet at hun bodde midt i sentrum for ei stor norsk-amerikansk folkevandring stadig lenger vestover. Plutselig var de «i Midten».

Som brevskriver kan Elisabeth Koren kanskje i dag virke noe gammelmodig, men hun var bare var 21 år gammel da hun kom til Iowa. Hun var ei ung kvinne og hun reiste med lesestoff og skrivesaker. Det var like naturlig for henne som å ta med strikketøy. Tidlig bestemte hun seg for å skrive fra turen over og fra sitt nye liv i Iowa, og hun ble «en flittig Skriverske». Hun så på lesing og skriving som en viktig del av sitt liv. Fra hennes brev fra overfarten til USA veit vi at hun hadde lest og var inspirert av Henrik Wergelands Den engelske Lods (1844). Det verket var det garantert ikke mange norske utvandrere som hadde lest. Hennes muntre fortelling om stormvær under overfarten vitner om at hun også har lest den danske klassikeren «Flugten til Amerika» av Christian Winther. Om bord på amerikabåten leste hun ellers Charles Dickens, Esaias Tegnèr, Washington Irving, Friedrich Schiller og Johann Wolfgang von Goethe. Fra brevet hun skreiv fra New York, veit vi at hun også må ha kjent til Harriet Beecher Stowes roman Uncle Tom’s Cabin, som kom ut året før det unge paret dro fra Larvik.

I et tidlig brev nevnte hun stolt for faren at «Skrivning bliver nok min væsentligste Beskjæftigelse» på den prestegården de etter hvert skulle bygge i Iowa. Hun noterte stadig innkjøp av bøker og aviser, norske og amerikanske. I seinere brev fra i Iowa fortalte hun stolt at hennes bibliotek av engelsk litteratur vokste stadig.

Som innvandrer i staten Iowa hadde Elisabeth en ganske annen bakgrunn enn de andre norske innvandrerne rundt henne. Hun var gift med en prest og hørte til en norsk embedsmannskultur. Norske prestefruer i Midtvesten ble Elisabeths beste venninner. Norsk bondekultur var ukjent for henne helt til hun i Midvesten kom i direkte kontakt med norskfødte bondekvinner, og sjøl om hun til å begynne med kjente seg fremmed i forhold til disse, var det paradoksalt nok først i USA, i det norskamerikanske lokalmiljøet, at hun først fikk øynene opp for den opplyste del av norsk bondestand.

Elisabeth gikk inn i si rolle som prestefrue på den norsk-amerikanske prestegården i Iowa, vel vitende om at på gården er det hun «som styrer». Hun hadde riktignok hjelp fra et par tjenestefolk, men det var hun som sto for hagearbeid, matlaging, barneoppdragelse og skolehold. Etter hvert glir Elisabeth inn i rolla som medhjelper og materialforvalter, kone og kokk, og etter ei stund også som mor og skolelærer. Men hun holder fast på lesing og brevskriving. Fra sitt nye liv i Iowa, er hun konkret og forteller om sine opplevelser og observasjoner av natur, blomster og folk. I hennes nye liv i Iowa er «alt Natur» og stundom får hun følelsen av å være aleine i «den store Ensformighed». Elisabeth må ha tilbrakt mye tid i ensomhet mens Vilhelm var ute og besøkte sine mange menigheter: «Jeg har ikke seet et fremmed menneske i hele Julen» (Brev 23: 1.–17. januar 1856).

Norsk-amerikansk kirkehistorie

Elisabeths far, Ahlert Hysing, var teolog og interessert i kirkepolitikk. I sine brev til faren skriver Elisabeth naturlig nok om kirkeforhold i norsk-amerikanske menigheter, og hun ville gjerne at faren skulle hjelpe til med å sende over flere norske prester. Breva gir dermed et viktig innsyn i tidlig norsk-amerikansk kirkehistorie. Elisabeth selv var merkelig lite opptatt av teologi, men hun skreiv om oppbygging av norskamerikanske menigheter og om besøk og strid, slik hun har hørt om det fra Vilhelm og andre. Hun sier sjøl, for spøk, at hun er i ferd med å bli «en liden Theolog». Det var i så fall en teologi som hadde sans for «Caprifolier» og «Epheu», like mye som norskspråklig luthersk ortodoksi. Da hun hørte rykter om at det i USA var mulig for ei kvinne å fungere som klokker og forsanger i menigheten, spurte hun Vilhelm om han kunne tenke seg å bruke henne som klokker. Vilhelms svar kom raskt, ikke en gang om hun hadde «en stemme som Jenny Lind» (svensk stjernesangerinne) ville han ha brukt henne som klokker!

Av prestene i den norske synoden setter hun tydelig mest pris på Claus L. Clausen (1820–1892), kanskje fordi han var dansk og av en litt annen støpning enn de andre synode-prestene. At han ikke alltid var på linje med de andre prestene i Synoden, har hun sikkert hatt vansker med å forstå. Elisabeth noterte seg ellers at prestekoner i den tysk-amerikanske lutherske kirke, som Vilhelm og andre synodeprester hadde god kontakt med, ble betrakta som om de sto på et «lavere Dannelsespunkt end deres Mænd». Hennes beundring for tysk-amerikanske prelater har nok derfor vært mindre enn Vilhelms.

Norske kirkeforhold var også stadig oppe til debatt i prestegården. En skulle tro at da de fikk melding om at Skienspresten Gustav A. Lammers i 1856 hadde meldt seg ut av statskirka, ville det vært en grunn til at han kunne virke som prest blant norske immigranter i Midtvesten, der det jo ikke var statskirke, men Elisabeth skriver at de rett og slett er engstelige for at han skal gjøre alvor av sine planer om å komme over. De var sikre på at det var arven og språket fra statskirka i Norge de forvalta, sjøl om de levde under amerikanske ordninger og lovverk.

Et sted forteller hun om at hun og Vilhelm, nærmest for kuriositetens skyld, var på en friluftsgudstjeneste for amerikanske metodister, der de «skreg og gebærdede sig». Det har hun nok sett på som en underlig seanse.

Amerikabrev som sjanger og Elisabeths skrivestil

Elisabeths brev heim utgjør trolig den største samlinga vi har av brev etter en enkelt norskamerikansk innvandrer. Samlinga hører slik sett inn under amerikabrev, som nå er blitt en egen litterær sjangre, særlig takket være Orm Øverlands serie med slike brev fra 1830-åra fram til 1914 (Øverland 2013–2018). Ingen av Elisabeth Korens brev er med i Øverlands samling.

Amerikabrev er amerikanske tekster, skrevet på norsk. Fra før har vi minst to slike samlinger av brev skrevet av utvandrerkvinner. Begge foreligger i engelsk oversettelse. Det er Pauline Farseth og Theodore Blegens Frontier Mother. The Letters of Gro Svendsen (1950) og Clarence A. Clausens The Lady with the Pen. Elise Wærenskjold (1961). Elisabeth Korens brev kan leses i sammenheng med disse to samlingene av amerikabrev skrevet av kvinner, sjøl om Gro Svendsens og Elise Wærenskjolds brev og deres situasjon som innvandrere i USA var svært ulikt det livet Elisabeth skreiv om.

Breva er ikke bare historiske kilder. De utgjør en særegen kommunikasjonsform. I motsetning til flere andre som skreiv amerikabrev, var Elisabeth en solid og trygg brevskriver. Breva hennes utgjør, samla sett, en tekst om oppbygging av identitet over tid, under nye og uventa forhold. De utgjør en fortelling om et liv som kvinne og immigrant, forfatta over mange år. Elisabeth delte etter hvert livet sitt inn i tre bolker, slik utvandrerne ofte gjorde. Det var først livet i Norge, så reisa over og til slutt livet i det nye landet. I brevtekster fra bygd og kirkeliv i Iowa, brukte Elisabeth stoff fra disse tre bolkene i å bygge opp sin identitet som immigrant og prestefrue.

Elisabeth skreiv slik at leseren ofte ser henne i de øyeblikk hun sitter i en krok av stua og skriver. Det kan være i en skildring av at hun sitter og skriver i ensomhet, og så føyer hun til at Vilhelm akkurat da ser gjennom vinduet eller kommer inn døra. Hun skildra barnas leik og det de sier og gjør som om det skjedde akkurat mens hun skriver, slik at leseren kan bli med inn i øyeblikket det foregår. Elisabeth er en mester til å «fryse» slike øyeblikk i tid. Mottakeren som leste dette uker etter at brevet ble sendt fra Iowa, blir dermed tatt konkret inn i leseopplevinga som om han var til stede i prestegården på Washington Prairie når det skjedde.

Idag er det netop en Dag, hvor det er behageligt at sidde inde i en luun hyggelig Stue og skrive til sine Kjære. Det tordner og lyner, blæser, regner og hagler og dertil er det et næsten ægyptisk Mørke. – Kunde du see ind til os kjære Fader, saa vilde du glæde dig og synes, at vi havde det godt og hyggeligt, det mangler kun at Vilhelm skulde være hjemme, men desværre, han er paa sin lange Anexreise og kommer næppe hjem før om en Uge. Det brenner lystigt i Ovnen, Lina sidder paa Gulvet og tracterer Lilliken med Pandekager, Henriette staaer ved Vinduet og ynkes over de vaade Høns; nu har hun opdaget nogle smaa Fugle som hun staaer og rober paa og beer mig saa vakkert om at lukke Vinduet op saa de kan komme ind til hende. – (Brev 47: 11.–25. april 1858)

I breva beskriver Elisabeth daglige gjøremål, familielivet og Vilhelms virke som prest og leder. Hun er også opptatt av planter og natur, og skriver ofte detaljert om det. Breva hennes utgjør til sammen a personal narrative, sjøl om de ikke alltid er «personlige» på den måten vi tenker på. Breva dokumenter hennes erfaring som kvinne i en norskamerikansk kultur på 1850-tallet. Men hun skriver for eksempel lite eller ingenting om graviditet og fødsler. Om den første datterens fødsel, skriver hun bare at hun ble født som en riktig «Amerikanerinde». Det var tilstrekkelig informasjon om en veldig endring for familien Koren. Hun fortalte faren om det første barnet ei god tid etter at fødselen var overstått: «Det er saadant Savn at Du ikke kan faa see den lille Skatten Vores» (Brev 30: 10–27. august 1856).

De fleste av Elisabeths brev hjem er adressert til faren, Ahlert Hysing, men i denne første samlingen er det også en del til stemora, Elisabeth Frechland, og ett brev til broren «Stin». Elisabeth undertegner alltid med «Leis», som var kallenavnet hennes i familien.

Elisabeths brev kan leses som en del av norsk (og amerikansk) teksthistorie fra 1850-tallet og studeres av alle som er interesserte i brevlitteratur. De forutsetter en kjennskap til immigrantens to-kulturelle livserfaring. I forordet til Elisabeth Korens dagbok skreiv Theodore C. Blegen (1891–1969), professor i historie ved University of Minnesota, at dagboka hennes ville bli en viktig tekst, ikke bare for etterkommere av norske immigranter og for Midtvestens litteraturhistorie, men for «American history in a wide context» (Nelson 1955, VI). Det som gjaldt for dagboka hennes, gjelder i enda større grad hennes brev.

Hennes håndskrevne brev, slik de ligger i arkivet på Luther College, gir inntrykk av at de er skrevet og sendt med en følelse av både hverdagslige gjøremål og av høgtid. Samtidig må hun ha skrevet med tanke på en form for spare-økonomi. Det var dyrt å sende brev hjem til Norge. Orm Øverland nevner at i 1850-årene kostet det i underkant av en halv dollar å sende brev med minste vekt fra Wisconsin eller Minnesota til Christiania, men det skulle ikke mye til før prisen ble nærmere det dobbelte. Elisabeth skreiv brev på begge sider av et ark med tynt papir, med tette linjer, uten avsnitt og med ørsmå bokstaver. Av og til slår blekket gjennom fra den ene sida til den andre og gjør lesinga i dag ofte vanskelig. Når hun kom til siste side, snudde hun ofte arket foran seg på bordet, slik at hun til slutt også fikk fylt ut hver eneste marg på arkene.

Dagbok og brev

Når vi leser Elisabeths brevtekster, er det viktig å reflektere over sammenheng og forskjell mellom dagbok og brev. I forordet til The Diary of Elisabeth Koren skreiv Professor Blegen at hun skriver på en måte som gjør «scenes and events and people of a hundred years ago seem as vivid as those of yesterday and today» (Nelson 1955, V). Det samme kan vi også si om hennes brev.

Elisabeth skreiv dagbok fra den dagen hun reiste fra Norge høsten 1853 og fram til kort tid før hennes første barn ble født på Washington Prairie i desember året etter. Etter det ser det ut til at hun ikke skreiv dagbok. For ei kvinne som var så opptatt med skriving som en form for personlig bokholderi, kan en slik bråstopp i dagboka virke underlig. Kanskje har hun følt at dramatikken fra reisa over og den første vanskelige tida i Iowa da var over, og at det nå var nok bare å skrive brev hjem.

Men brev er ikke dagbok! For det første behøvde ikke Elisabeth i dagbokteksten å forklare det hun opplevde. Hun skreiv dagbok med visshet om at hun skreiv til seg sjøl som leser. Men mottakerne av breva hennes hjemme i Norge må få ting forklart, og landskapet må skildres slik at de kunne se det for seg. Dagboka blir ofte ei minnebok for den som skriver. Boka kommer sjelden ut av skriverens egen skuff. Den som skriver dagbok er også leser av boka, ofte eneste leser. Brevet har andre lesere. Dagboka kan derfor være mer privat og personlig enn brev, uten at det behøver å være slik med Elisabeths tekster.

De tidligste breva hennes kan leses som ei overføring av stoff fra dagboka. Den har hun nok hatt foran seg når hun skreiv de første breva heim til faren i Larvik. Med breva får vi et annet innblikk i livet hennes, hennes gjøremål på prestegården i Iowa, kontakten med hjemlandet, og etter hvert barna. Dagboka derimot stopper før hennes første barn blir født.

Sjøl om dagboka egentlig er adressert til henne sjøl som eneste leser, så veit vi at ektefellen, Vilhelm, ofte leste dagboka hennes da han kom heim fra sine mange reiser rundt til menighetene i det svære soknet. Det blei neppe oppfatta som en utidig handling fra noen av partene. Ved å lese Elisabeths dagbok kunne Vilhelm få en slags oppsummering av hva kona hadde drevet på med (og tenkt) mens han var ute på anneksreisene sine.Utenpå omslaget til dagboka, slik den ligger i arkivet på Luther College, har Vilhelm sjøl skrevet «nedtegnet av min kone».

*

Når Elisabeth Korens brev hjem nå blir utgitt, vil det bety en dramatisk tilvekst til både vårt lager og til vår tolking av amerikabrev. Men ikke bare det, Elisabeths brev er en viktig påplussing av norske kvinnetekster fra midten av 1800-tallet.

Om Brev hjem 1853–1858

Elisabeth Koren (1832–1918) utvandret til USA med sin mann Vilhelm Koren (1826–1910) høsten 1853. Vilhelm skulle være prest i Iowa for et stort antall norske innvandrere som hadde etablert seg som bønder vest for Mississippi.

Denne samlingen inneholder de 53 bevarte brevene som Elisabeth Koren sendte hjem til familien i Larvik i årene 1853–1858. I brevene skildrer hun reisen fra Norge til USA, området de kom til og det nye livet som immigrant, prestefrue og etter hvert mor.

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook