Olav Nygard

Lyrikeren Olav Nygard døde allerede som 40-åring, men rakk å utgi fire diktsamlinger. Diktningen hans fikk ikke umiddelbart stor oppmerksomhet, men i ettertid har Nygard fått en betydelig plass i norsk litteraturhistorie.

I 1912 ble han som amatørskuespiller med i Hulda Garborgs teatertrupp. Hulda og Arne Garborg oppmuntret ham deretter til å utgi debutsamlingen Flodmaal i 1913. De neste to årene kom diktsamlingene Runemaal (1914) og Kvæde. I 1923 ga han ut samlingen Ved vebande, som Arne Garborg omtalte som noe av det fineste i norsk lyrikk. Mange av diktene handler om de mystiske båndene mellom menneskesinnet og naturen. Ved hjelp av et billedrikt språk skildrer han religiøse stemninger, lengsel og fantasi. Motiver som død og kjærlighet går igjen og han kalles ofte «dødens dikter».

I 1923 ga Nygard ut en oversettelse av den skotske lyrikeren Robert Burns’ dikt.

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon

Les mer på Nynorsk kultursentrum – Aasentunets hjemmesider

Les mer i Alkunne – nynorsk kulturhistorie

Tilgjengelig tekst i bokselskap.no:
Utvalgte dikt (1915-23)