Brev 1852–63

av Camilla Collett

Forrige Neste

[6. november 1859]. Brev til Josephine Welhaven

Brevs. 5

Opplysninger om brevet:
Skrevet i Christiania. Det er et konsept og det er muligens aldri blitt sendt. Brevmottakeren fremgår av tiltalen sist i brevet «De kjere Jos‹ephine›», samt den senere blyantpåskriften «Til Fru Welhaven?» Konseptet er svært slurvete skrevet. Det er vanskelig å lese og uklart hvor tilføyelser hører til. Det er følgelig ofte ikke mulig å etablere sammenheng og mening. Brevet er avsluttet på langs i margen på s. 1.
Datering: Brevet er udatert, men har senere blyantpåskrift: «Novbr [58?]». Josephine Welhavens fødselsdag var 5. november. Dagen omtales i brevet som «igaar». I margen på første side kaller Collett det en «Søndagsaftensphantasie». I 1859 var 6. november en søndag, det er derfor sannsynlig at brevet er fra denne dato. Collett bodde i Christiania både høsten 1858 og 1859.

La bataille de Rosbach som ogsaa la bataille do Salamis vidste jeg ikke det Mindste ‹igaar› om og jeg veed maa til min Skam tilsta‹ae› neppe engang hvad Betydning disse navnkundige Begivenheder betyde ‹have›, derimod vidste jeg at det var Deres Gebu.Deres Gebu.] 5. november jeg har den hele Dag paa det vemodigste erindret det.

De maa heller ikke tro andet end at jeg følte et næsten nagende Ønske om ved et eller andet Tegn at lade Dem dette vide. Men ‹…› Blumen die der Lenz gespendet»Blumen die der Lenz gespendet] tysk: Blomster som våren har skjenket. Sitat fra August Friedrich Klingmanns (1777–1831) prolog i anledning tiårsdagen til prins Wilhelm av Braunschweig i 1815. var det ikke at tænke paa i denne blomster‹arme› ‹…› disse ‹smuds›‹…› By,

Saa gik jeg i Forgaars ned til WW] Trolig Carl Christian Wischmann (1819–94), som hadde et fotografisk atelier i Christiania fra 1853. og meldte mig til i Gaar for at ‹bl›‹…› photograph‹…›, men det rædsomt ‹…› Veir tilintetgjorde ogsaa denne Plan og vakte istædet derfor den misantropiske Betragtning at De dog maaskee ikke brø‹d› Dem noget om at eie et saadant Billede. Det er underligt med Portraitter, ja man kan holde meget af ‹en› Person men derfor ikke ønske at eie hans Portrait, men omvendt kan ofte et ofte ligegyldigt Menneske ‹eie› ‹have› et af disse Ansigter, saa man k‹an› ‹an›holde det paa Gaden, kunde ‹man› derved opnaae 2som man med den største Glæde vilde saa man kunde fristes til at anholde det Gad‹en›anholde det Gad‹en›] her har hun uteglemt ordet ‘paa’ f‹or› forfor] gjentatt ved linjeskift at faa eie et Aftryk af ‹det›. Altsaa Dagen kom igaar med Mørke og Graahed og andre lammende ‹…› TrivialiterTrivialiter] feil for ‘Trivialiteter’, saa jeg modløs opgav at sende Dem ethvert Tegn paa at jeg erindrede den, men har der blandt de 20! Damer(!) været en eneste ledig Plads ved Bordet ‹kan› saa De saa tro at min Aand ligesom Banquos GeistBanquos Geist] Banquos ånd, fra Shakespeares Macbeth, akt 3, scene 4 har indtaget den og ovenikjøbet fundet sig særdeles vel ved ‹…› i den Forsamling i hin aandige det er usynligeusynlige] ‘n’ synes rettet fra ‘l’ ved overskriving Tilstand.

J. jeg kan slet ikke finde mig tilrette her,her] Senhøstes 1859 flyttet Collett fra Holmen til en leilighet i Fayes gård, Karl Johans gate (Ms.fol. 4120). jeg kan ikke finde en eneste af de gode Stemninger jeg med alle Savn ofte havde derude, ‹De kan s›‹…› ‹…›De vil om det ‹…› at ‹…› ‹da› maa det er dog en ‹pactisk›‹pactisk›] feil for ‘practisk’ Bolig Jeg synes Stuen er trykkende og trist, idetmindste er jeg det selv i en Grad som jeg aldrig nogetsteds har været det. Derude havde jeg Lyst til at see Folk at besøge dem, her føler har jeg en Skyhed for at treffe dem nogen. Det er ligesom Alle kunne see og haanlig lade mig føle den Kløvt der ligger mellem mit Væsen og den Stilling jeg indtager ‹…› ‹…› ‹…› ‹være Alene› ‹selv føler› jeg saa smertelig denne Disharmoni ved enhver Forandring. Da er det 3kun Ro, og denne Smule Skjønhed og Harmoni jeg kan lægge i min nærmeste Nærhed der kan skaffe mig selv over hvormed jeg skaffer mig selv og ‹…› Ro som kun t‹…› ‹…› ‹vort› jeg ‹ved› det ‹her› ‹…› ‹…› Jeg kan ikke give denne Bolig dette, ‹Skjær› Præg jeg veed ikke hvori det ligger, hvorfor. Jeg kan ikke faa det til at passe for mig. Maaskee ligger det deri at ‹endnu› ikke er beboet ‹nok› beaandet kan man heller sige. Ethvert Meubel staar som det vil staa om 2 Aar og dog er noget er anderledes. Thi Jeg tror paa en magnetisk Udst‹raaling,› der hemmelighedsfuldt meddeler sig til alt i vor Nærhed, Levende og Livligt; deraf disse ofte uforklarlige Sympathier og Ideosynkrasier der griber os ligeover for visse Mennesker. og som i Grunden ikke er andet end denne Det er denne vor aandige Atmosfære der ligesom enhver ligesaa vist som en physisk bærer med sig og som ‹fienlig› eller beslægtet berører. – En saadan magnetisk Kraft kan være stærkere og svagere meddele sig ‹til› Omgivels‹erne› men intet kun‹s› synligt har den og døm‹me› sig om dens Art Virkninger. Rum og Tid det skulde da være Maaskee Ædderkoppen der ‹svæver over› der hænger under Loftet og seer med sine 10 000 Øjne‹…› ‹maaskee› … ‹strax› i ‹…›] tilføyelse er begynt her og den fortsetter mellom linjene nedover siden ‹…› ‹maaskee› den er maaskee ‹den eneste› der kan see denne og hvem veed hvad for dybsindige psyk philosophiske Forklaringer den kan anstile over denne hemmelighedsfulde Krafts Virken i Tid og Rum og som maaskee kun ‹seer› denne og hvorledes den ‹strax› i ‹…› Er det ikke mærkeligt hvorledes man af en fremme‹d› Stue ‹faar› ‹…› ‹…› sig alene eller kan modtage et saa stærkt Indtryk af den Personlighed der beboer den, som om man næsten havde kjendt den? Paa mig virker det ofte næsten physisk. Jeg sad forleden ligesom jeg ‹inde› i Julie ‹Søegaards›Julie ‹Søegaards›] ikke identifisert Stue ‹…›, ‹men jeg kunde› omkomme af Feber 4‹inde hos› Julie K.Julie K.] trolig Julie Knuth (1812–78), ugift men var ‹…› ‹saa› besynderlig urolig ‹Uro› den hele Tid. Jeg saa mig om hvert Øjeblik det var ligesom jeg ‹frøs› hv‹ad› det kunde efter noget, et Hvile‹punckt› og endog troede jeg det var Luften ‹alle› de blasse falmede Farver, de ‹mange› og afjadskeligeafjadskelige] ordet finnes ikke i NAOB eller ODS; jaske: slurve, være uordentlig Ti‹…› og ‹…› hvori alle de prægtige ‹Ting hun eier› ligesom forsvandt, ja paa en ærgerlig Maade bleve ‹ungenissbare›.ungenissbare] tysk: som ikke kan nytes, ufordragelig Der gives mange Slags Smagløsheder i den ‹Maade› hvor Folk arranger‹er› deres Huse, den nye, ‹ga›lante Smagløshed, som man kan kalde i ‹…›, den er rigtignok incurabel, thi da den er sans frein,sans frein] fransk: tøylesløs ja man kunde kaldt den Smagløshed i Blomst Flor, men den er enda ikke den værste, thi der slumper altid noget virkelig Smukt og Ædelt ind med, værre er den baade pretentiøse og dog ‹marqu›‹…› Smagløshed der behager sig med ‹fleste Partier› i ‹…› ‹…› ‹…› og ‹…› ‹…› ‹…› ‹en› – – d‹enne› tækkelige Smagløshed den som vi beundrede hos LauraLaura] Laura Augusta Arnesen (1822–95), født Wergeland, Colletts kusine og pleiesøster, og endelig min Stues Smagløshed som fornemmelig bef‹or›drer at et nyt Gulvteppe koster 50 Spd, og at det ‹…› Drapperie ‹nu› har opnaaet den ærværdige Alder af 18 Aar, om denne S. er incurabel derom ‹vi›lle De kjere Jos‹ephine› næstegang afg‹ive› Deres Be‹syv› B‹etids›

Saa det var nu en liden Søndagsaftensphantasie som ikke ‹…› men kan De ogsaa vente den bedre af mig et saa lidet ‹mørkt› Menn‹eske›‹…›

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Brev 1852–63

Samlingen inneholder 70 brev skrevet av Camilla Collett i perioden fra januar 1852 og til våren 1863. Perioden begynner med at Collett var blitt enke i desember 1851, fortsetter med at hun etablerte et nytt liv for seg og sine fire sønner, og slutter med forberedelsene til en lenger utenlandsreise sensommeren 1863.

Mens brevene fra 1852 til 1857 tegner et bilde av hvordan Collett etablerte en ny tilværelse for seg selv og sine nærmeste, er brevene i den siste delen preget av et rikere sosialt og litterært liv.

Les mer..

Om Camilla Collett

Collett var en av de første i Norge til å benytte termen feminist. Hun argumenterte for at kvinner og menn er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partnere. Kvinnefrigjøring er derfor et anliggende for alle, kvinner som menn. Menn skal vise kvinner at deres verd blir erkjent og respektert, men kvinner må frigjøre seg selv gjennom aktiv selvrefleksjon.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.