Brev 1852–63

av Camilla Collett

Forrige Neste

Innledning: Om to motiver i Camilla Colletts brev 1852–63

Marius Wulfsberg

                                                                    Motiv (av lat. motivus, ‘bevegende’).
                                                                   (Norsk litteraturvitenskapelig leksikon, Oslo 1997)

Årene fra 1852 til 1863 utgjør en periode i Camilla Colletts liv. Vi har derfor valgt å utgi hennes brev fra perioden januar 1852 til våren 1863 samlet. Kort fortalt kan perioden beskrives slik: Den begynner med at hun var blitt enke i desember 1851, fortsetter med at hun etablerte et nytt liv for seg og sine fire sønner, og slutter med forberedelsene til en lenger utenlandsreise sensommeren 1863. For å lette lesingen av brevene kan en litt mer detaljert presentasjon være til hjelp.


Gangen i korrespondansen

Etter ektemannens død valgte Collett å selge huset på Uranienborg i Christiania og gi fra seg den eldste sønnen. Robert ble vinteren 1852 tatt opp som pleiesønn av svogeren Johan Christian Collett. Etter å ha plassert den yngste, Emil, midlertidig hos en slektning på Hadeland, flyttet hun i oktober 1852 til København sammen med sønnene Alf og Oscar. Da det sommeren 1853 brøt ut en koleraepidemi i byen, flyttet de til Klampenborg før de i september vendte tilbake til Christiania, som også var rammet av en koleraepidemi (se brev til Oscar Wergeland 8. november [1853]). Allerede under oppholdet i Danmark hadde Collett skrevet deler av manuskriptet til Amtmandens Døttre, og i desember 1854 utkom første del på Johan Dahls forlag i Christiania. Utgivelsen nevnes kort i brevet til Betzy Kjerulf datert [November 1854], men omtales ikke i de tidligere brevene i denne samlingen. Våren 1855 skrev hun ferdig annen del som utkom i juni, og i brevet til Christopher Hansteen 27. juni 1856 finnes en diskusjon av tendensen i romanen. Høsten 1855 ble Oscar tatt opp som pleiesønn av svogeren Carl Emil Collett, mens Alf og Emil ble boende hos sin mor i hele perioden. Høsten 1856 flyttet de til København, og bodde på et pensjonat i Bredgade, som er fornøyelig skildret i brev til Carl Emil Collett 25. juli [1857]. I desember 1857 var familien tilbake i Christiania. Med unntak av kortere besøk i København, bodde Collett resten av perioden på ulike adresser i Christiania.

Mens brevene fra 1852 til 1857 tegner et bilde av hvordan Collett etablerte en ny tilværelse for seg selv og sine nærmeste, er brevene i den siste delen preget av et rikere sosialt og litterært liv. I 1858 arbeidet hun med å få utgitt ektemannen Peter Jonas Colletts Forelæsninger over Personretten, som utkom på Christian Tønsbergs forlag året etter. I 1859 tok Josephine Welhaven initiativ til å gjenopprette et vennskapelig forhold mellom Collett og hennes ungdomsforelskelse, Johan Sebastian Welhaven. I brevene til ekteparet Welhaven kan vi følge forsoningsforsøket frem til bruddet mellom de to venninnene i 1860. Hun fikk også tettere kontakt med Hedvig Wedel Jarlsberg og i brevet til Alf Collet 3. juli [1861] skildrer hun kadettballet på Jarlsberg hovedgård den sommeren. Hun engasjerte seg i Universitetets 50-årsjubileum i 1861, og ledet komiteen av Christianias damer som fikk laget byster av hennes bror Henrik Wergeland og Welhaven til Studentenes samfunnsbygning. I brevene nevnes også hennes tre bokutgivelser. Bakgrunnen for brevet til Bernhard Dunker [November–desember 1860], er utgivelsen av andreutgaven av Amtmandens Døttre på danske Gyldendal i 1860. I brevet til Amalie Sophie Biørn [19. april] 1862 omtaler hun Fortællinger (1861), som Biørn hadde lest med interesse. I brevet til broren Oscar Wergeland 19. februar [1863] får vi også et glimt av den andre broren, Harald Wergeland, og hans reaksjon på I de lange Nætter (1863). «Dit Sidste Produckt vrimler af Feil […] efter hans Formening hører den nye Skrivemaade ogsaa under den Kategori.» Perioden avsluttes med at Alf ble student og Emil flyttet til en lærer ved Nissen Real- og Latinskole i 1862. Som et ledd i forberedelsene til utenlandsreisen, foretok Collett et skifte. Det som var igjen av formuen etter salget av huset, ble fordelt mellom Robert og Oscar. Og som seg hør og bør av en forfatter som snart skulle forlate Christiania, avslutter samlingen med en skildring av forholdene i byen.

Men det kan nok ogsaa tage paa Kræfterne fra en Stakkel som jeg, at skrive Bøger i et Land som dette – i en By som denne, man skriver Livslyst, Varme, Saft og Kraft, af sig, men man faar intet igjen, ikke Næring, ikke Forfriskning, ikke Opmuntring, neppe engang Hvile.
(Brev til Oscar Wergeland 19. februar [1863])

Reisen til København, Berlin og Paris i 1863–64 markerer i sin tur starten på hennes liv som moderne nomade uten et fast hjem eller en familie å vende tilbake til. At hennes omflakkende tilværelse har satt preg på hennes senere korrespondanse, er tydelig i våre tidligere utgivelser av hennes brev til norske forfattere. Fremfor alt er de stadig skiftende adressene og den rastløse tonen slående i brevene til Jonas Lie. Men også i brevene til Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik og Susanna Ibsen finner vi skildringer av hennes liv på reise. I Brev 1852–63 er det ikke skildringene av den reisende Collett som slår en under lesingen. Det som kanskje gjør sterkest inntrykk er hennes skildringer av sin tilværelse som enke og mor. Hennes erfaringer som enke og mor ble senere bearbeidet litterært i en rekke essays og erindringer, som for eksempel i «Enker», «Forkjæmperinden» og «En Sørgefest» i Mod Strømmen (1879) og i «Engle og Drenge» i Sidste Blade, 2den og 3dje Række (1872).

Under arbeidet med brevene har vi funnet kilder og opplysninger som vi ikke har fått plass til i kommentarene, men som vi vil presentere i denne innledningen fordi de kaster lys over brevene generelt og de to motivene enke og mor spesielt.


Enke

Da Peter Jonas Collett døde 18. desember 1851, satt Collett igjen med fire sønner i alderen tre til ni år. I en testamentarisk opptegnelse hadde han gjort rede for familiens økonomiske situasjon og konkludert med at huset måtte selges (se Ms.4° 2980:1). Der hadde han også uttrykt ønske om at sønnene ikke skulle splittes. Om hans fire søsken kunne «understøtte dem med nødvendige Bidrag og lade dem opdrages i Hjemmet hos Deres Moder, var det mig kjærest». Endelig ønsket han at hans venn Ole Andreas Brynie ble oppnevnt til Colletts laugsverge med ansvaret for hennes økonomi.

Det oppsto uenighet mellom hans søsken og Collett om hvordan den testamentariske opptegnelsen skulle forstås. Nærmere bestemt ønsket Johan Christian, Carl Emil og Holger Collett og Sophie Steenstrup å bidra økonomisk slik at hun kunne beholde huset (se brev til Jens Zetlitz Magnus 6. januar 1852). Uenigheten kom antakelig for en dag under en samtale mellom Johan Christian Collett og Collett, som var den umiddelbare foranledningen til hennes første brev, som vi har datert til januar 1852. I det påfølgende brevet til Jens Zetlitz Magnus, som var en venn av avdøde, ber hun om hjelp til å finne en leietaker slik at hun kan bli boende i huset. I tillegg får vi vite at Brynie ønsket at hun skulle selge huset og finne en annen bolig – i henhold til ektemannens testamentariske opptegnelse. I de første brevene avtegner det seg med andre ord et bilde av en uavklart økonomisk og eksistensiell situasjon. Hun ble konfrontert med ulike forventninger, råd og ønsker fra sine nærmeste, og var åpenbart opprevet og i villrede. Det forandrer seg i det tredje brevet, stilet til Johan Christian Collett og datert 8. januar 1852. Før hennes svogere og svigerinne hadde rukket å komme med et konkret forslag, kom hun dem i forkjøpet og avslo ethvert slikt tilbud. Hennes begrunnelse setter omgivelsenes forventinger til side. «Jeg maae midt i min Fattigdom føle mig ganske fri. Jeg vil være fri i alle mine Handlinger, i min Maade at leve paa.» Hun ville derfor selge huset. Hun var også villig til å gi fra seg en av sønnene.

Fra januar til høsten 1852 er det et opphør i korrespondansen. Men deler av hendelsesforløpet har latt seg rekonstruere. I følge Holger Colletts dagbok møttes Brynie, svogerne Peter Steenstrup og Holger Collett, broren Oscar Wergeland og advokat Bernhard Dunker i Johan Christian Colletts hjem 15. januar 1852 (Ms.4° 2980:1). Grunnen til møtet var at det hadde kommet inn et bud på 5000 spesidaler på huset. Da ingen av dem regnet med at det ville høynes innen 1. februar, bestemte forsamlingen at «Jonas’ Sted» skulle selges. 5000 spesidaler var en god pris. Ekteparet Collett hadde finansiert husbyggingen med Camilla Colletts arv etter sin far, Nicolai Wergeland. Av booppgjøret går det frem at Collett arvet 3000 spesidaler i kontanter og 2000 spesidaler i aksjer (se Ms.4° 2764). «Jonas’ Sted» var med andre ord betalt med Camilla Colletts farsarv (se også brev 25. mars 1862 til Johan Christian Collett).

I den testamentariske opptegnelsen skriver Peter Jonas Collett at han eier «omtrent 1600 Spd i Gaarden» etter at heftelser er betalt. Summen svarer til det beløpet Collett selv oppgir å ha sittet igjen med etter salget av huset. «At den faste Sum af 1700 (sytten) Spd. efter 11 Aars Forløb er reduceret til 500 overrasker mig slet ikke» (Brev til Johan Christian Collett 25. mars 1862). I brevet gjør hun dessuten svogeren oppmerksom på at beløpet stammer fra hennes farsarv. Også i referatet fra Stortingskomiteen som i 1864 behandlet en søknad om enkepensjon for Collett, nevnes en tilsvarende sum. «Ved hendes Mands Død i 1851 havde hun en Formue af 1500 til 1600 Spd., som hun aarlig maatte angribe saaledes, at den nu er forbrugt.» (Inst. S. No. 46., s. 128)

Kort tid etter at budet var akseptert søkte Collett om å få sitte i uskiftet bo. Søknaden ble behandlet av amtmannen 22. januar 1852, og det ble gitt bevilling «for Professor Jonas Colletts Enke Camilla Collett født Wergeland at hensidde i uskiftet Boe efter sin afdøde Mand» (Skifteprotokollen 1851–1857, s. 24). Ifølge forfatteren av Skifteforvaltningens historie, Jan Havsås, skal Collett ha vært en av de første enkene som satt i uskifte etter den arveloven hennes mann hadde vært med å utarbeide. Han skriver:

I dødsfallprotokollen er anmerket: «Hensitter i uskiftet bo efter bevilgning af 22. jan, forevist i skr. [skifteretten] 3.4.1852.» Bevillingen til enken ble utferdiget av amtmannen og altså forevist skifteretten seks uker senere. Fru Collett ble dermed en av de første som satt i uskiftet bo etter den loven hennes avdøde mann hadde vært med på å utarbeide. Mannen gav henne så å si rett til å sitte i uskiftet bo.
(Jan Havsås, Skifteforvaltningens historie. Utgitt av Oslo skifterett, 1997, s. 55)

Også før den nye arveloven kunne enker sitte i uskiftet bo. Likevel var Peter Jonas Collett med på å styrke kvinners juridiske stilling, deriblant det som i Stortingets behandling av lovforslaget, blir omtalt som «lige Arverett for Mand og Kvinde» (Storthings-Efterretninger 1836–1854, Christiania 1904, s. 631).

Etter salget av huset satt altså Collett igjen med en formue på 1700 spesidaler samt aksjer og innskudd i enkekassen. Formuen ble forvaltet av hennes laugsverge Brynie, som utbetalte henne en månedlig sum på omkring 30 spesidaler. Da hun i forkant av sin utenlandsreise i 1863 gjennomførte skifte, ble de resterende 500 spesidalene fordelt mellom de to sønnene hun hadde gitt fra seg. I følge hennes brev til Johan Christian Collett 25. mars 1862 har hun «havt 400 Spd aarlig og senere endog kun 380» i aksje- og pensjonsinntekter. Det var derfor hun «maatte angribe» formuen på 1700 spesidaler. Det betyr at hun i årene 1852–62 hadde årlige utbetalinger på omkring 500 spesidaler. Omregnet i dagens pengeverdi forsørget hun seg selv og de to sønnene med omkring 130 000 kroner i året. Det skal ha vært mer enn mange andre enker, men representerte likevel et fall både økonomisk og sosialt for Collett. Dessuten kaster det lys over den situasjonen hun befant seg i da hun tok valget om å være fri i alle sine handlinger i brevet til Johan Christian Collett 8. januar 1852:

Gud veed at jeg har fattet min Stilling i Øiet. Jeg veed hvilke Forsagelser der venter mig og De kjender mig nok til at vide at mange af dem vil koste mig stor Smerte. Men jeg veed tillige at det er noget jeg ikke kan opgive. Jeg maae midt i min Fattigdom føle mig ganske fri. Jeg vil være fri i alle mine Handlinger, i min Maade at leve paa. Kun da, naar jeg veed at jeg ikke skylder nogen noget og at ingen berøver sig noget for at gjøre mit Liv mildere, vil jeg faae Mod til at bære dette Liv.
(Brev til Johan Christian Collett 8. januar 1852)


Mor

I alt 18 av brevene i denne utgivelsen er stilet til hennes sønner. 12 til Robert, fire til Alf, et til Oscar og et til Emil. Grunnen til at hun skrev langt flere brev til Robert enn til de tre andre sønnene, er at han ble tatt opp som pleiesønn av Johan Christian Collett i 1852. Han var gift med Johanne Christiane Collett og ekteparet hadde to døtre. I følge Colletts senere opptegnelser i «Brudstykke til Levnetsbeskrivelsen» kom han med et forslag om å ta til seg Robert etter at huset var solgt. «Han havde selv ingen Søn» og satt i «mer end gode Kår», skriver Collett (Collett 2017). Robert ville hos ham «nyde den Uddannelse som det vilde været mig en Sorg ikke at kunne givet dem Alle. Så blev det da besluttet.»

Det førte til at Collett og Robert i perioder bodde langt fra hverandre. Mens hun bodde i København og Klampenborg fra høsten 1852 til høsten 1853, bodde han i Christiania. I 1854 ble Johan Christian Collett amtmann i Christians Amt og familien bodde på Lillehammer til 1859. I disse årene skrev Collett til ham vekselvis fra Christiania og København. Men brevene til Robert vitner ikke bare om den geografiske avstanden mellom dem. De forteller også en historie om den følelsesmessige avstanden. Som vi skal se opplevde Collett å bli stående stadig fjernere fra sin eldste sønn.

Tonen i de første brevene fra København 20. desember [1852] og 28. juni [1853] er lett. Hun forteller om deres hverdagslige gjøremål i sitt nye hjem og om julefeiring. Riktignok finnes det sentimentale og formanende innslag, hvor hun minner ham om faren og ber om å skikke seg vel.

I brevene fra 1855 er tonen langt mer sentimental og eksaltert. I stedet for å skildre stort og smått, maner hun frem scener hvor sorgen over tapet av ektemannen later til å blande seg med fortvilelsen over at sønnen er blitt henne fremmed. I brevet datert 30. november [1855] skriver hun for eksempel:

«Et saadant Brev, der vilde fortælle Dig om Løst og Fast, ak det vilde dog lidet udtrykke en Moders Tanker, der har afstaaet sit Barn til Andre. Robert, min første Gut! atter igjen vender den Dag tilbage da Du blev født, og alle de glade og forventningsfulde Tanker som hilste Dig. Jeg seer Papa staae med Dig paa Armen – Hvor kort skulde forundtes det ham at glæde sig over Dig, og hvor kort var ogsaa min Glæde! Men min Glæde over Robert vil vende tilbage engang dobbelt, ogsaa Papas Deel deraf vil jeg engang faae, o Robert siig Dig det paa denne din Fødselsdag at Du vil det! at Du vil volde alle dem Glæde der see saa forventningsfuldt paa Dig. I Dig, i hans Sønner skal han gives os tilbage, som vi mistede saa tidlig, han den bedste i hele Slægten, den bedste jeg har kjendt. Husk ogsaa paa den sidste Fødselsdag hjemme – vi havde baaret ham til Sengs, og Du og Dine smaae Geburtsdagsvenner stode om Aftenen om hans Seng. Endnu havde han en Spøg, et venligt Ord, det var det sidste troer jeg som han i denne Verden henvendte til Dig.» (Brev til Robert Collett 30. november [1855])

Men det finnes også andre grunner til Colletts manende, innstendige og eksalterte skildringer. I brevene mellom Johan Christian og Carl Emil Collett nevnes det stadig vekk at Robert var en belastning for sin familie. «Den Sorg Robert har givet Dig», heter det i et brev fra Carl Emil Collett til Johan Christian Collett. Sorgen skyldtes at pleieforeldrene var bekymret for den uheldige innflytelsen fra hans skolekamerater (19. mai 1855, avskrift i E. Steens kartotek, Ms.fol. 4120). En snau måned senere har han ved et uhell falt i vannet og vært nær ved å drukne. «Gid denne Begivenhed formaaede at gjøre Indtryk paa ham, og at tjene ham som en Lærepenge for Fremtiden!» (brev fra Johan Christian Collett til Carl Emil Collett 16. juni 1855, avskrift i E. Steens kartotek, Ms.fol. 4120). I et brev fra Carl Emil Collett til Johan Christian Collett datert 10. februar 1856 nevnes en frimerkehistorie og en hendelse som brevskriveren ikke en gang vil omtale ved navn, men som ifølge Marie Colban «skal være temmelig almindelige blant forresten brave Børn» (se neste referanse). Det tror derimot ikke Carl Emil Collett:

«Hvor bedrøvede dine og Hannes [Johanne Christiane Collett] Breve om Robert har gjort oss Alle, kan du vel skjønne. Jeg synes dessverre at Omstændighederne, især saaledes som Hanne har forklaret dem, ere yderst qvalificerende og kun levner Lidet Haab. Naar Frimerke-Historien gjorde saa svagt Indtryk paa ham, at han fremdeles fremturede, hvad maa saa vente? Men jeg vil ikke mistrøste Eder, da I snarere kunde trænge til Trøst for at kunne bære dette Kors, der er lagt til Eders huslige Liv.» (Brev fra Carl Emil Collett til Johan Christian Collett 10. februar 1856, avskrift E. Steens kartotek, Ms.fol. 4120)

Det er derfor grunn til å lese Colletts mest eksalterte brev til Robert i lys av svogernes korrespondanse. Fremfor å forstå brevene alene som uttrykk for Colletts raptuser av fortvilelse og savn, kan de også forstås som forsøk på å balansere egne følelser og pleieforeldrenes opplevelse av at Robert var krevende. Av det siterte brevet går det for eksempel frem at de også skal ha tenkt på å gi ham fra seg og omplassere ham. Bak den eksalterte tonen finnes det kanskje også en frykt for at han skal bli omplassert til et annet hjem.

Colletts brev til Robert kan leses som en serie tekster om hennes forsøk på å forsone seg med at den eldste sønnen ble henne fremmed. De 12 brevene skisserer en beretning om det vi kanskje kan kalle en mors savnarbeid. Med sine kast mellom hennes håp om at de skal finne tilbake til hverandre og forsøk på akseptere adskillelsen, skiller brevene seg fra skildringer av sorgarbeid, for eksempel i Andreas Munchs diktsamling Sorg og Trøst (1853) og Stéphane Mallarmés etterlatte diktutkast i For en grav til Anatole (Oslo 1996). Hennes skildringer av savn og erfaring av at sønnen blir henne fremmed, er snarere beslektet med litterære fremstillinger av liknende morserfaringer, som for eksempel i Hanna Winsnes Det første Skridt (1844) og Lev Tostojs Anna Karenina (1878).

I sine brev, opptegnelser i «Brudstykke til Levnetsbeskrivelsen» og essays som «Engle og Drenge» belyser Collett sine forsøk på å akseptere at hun ikke bare ga Robert fra seg, men at han også ble henne fremmed. Så vidt oss bekjent, gir Colletts brev til Robert et enestående bilde av en kvinnes erfaring av å bli forvandlet til en mor «der er bleven fremmed for sit Barn». (Brev til Robert 1. oktober 1858). Under arbeidet med å forstå og fortolke brevene, har vi lest dem i lys av hennes litterært bearbeidede skildring i «Levnetsbeskrivelsen» av å gi fra seg Robert vinteren 1852.

Der går i Tider som dem jeg oplevede, så frygtelige Stød gjennem en Sjel at man ikke sporer Rystelsen af det Enkelte. Man er bedøvet. I en sådan Bedøvelse gav jeg mit Barn fra mig for aldrig mere i den Forstand jeg mener at gjenfinde ham./Jeg erindrer den dunkle triste Vinteraften, da jeg bragte Robert min Førstefødte ham som vi havde gjort så meget Væsen af ned til sit nye Hjem. Fru C. [Marie Colban] der var hos mig i de første tunge Uger fulgte med. Hun vilde vi skulde taget en Vogn, men jeg syntes det var en Lindring at gå. Og så gik vi den dunkle triste Vinterskumring, den ensomste Vei vi kunde finde, Robert mellem os, hver med en Hånd. Det var et sørgeligt Tog.
(Collett 2017)


Kilde og tekst

Brev er både kilder og tekster. Som kilder har de i likhet med dagbøker en tettere forbindelse til faktisk virkelighet enn litterære tekster. Brev henviser til og dokumenterer hendelser som en gang har funnet sted. De bringer oss inn i relasjoner mellom mennesker og skildrer hvordan de preget deres liv og formet den verden de levde i. Men brev er også tekster som kan leses med blikk for tvetydighet og flerstemmighet, selvfremstilling og forstillelse. Brev er verken direkte uttrykk for en person eller avtrykk av en hendelse, men språklige, stilistiske og retoriske fremstillinger av saksforhold, relasjoner og personer i bestemte situasjoner.

I arbeidet med å forstå Colletts brev til Bjørnson ble denne dobbeltheten prekær både på grunn av intensiteten i brevvekslingen og det faktum at Bjørnsons brev til Collett ikke er bevart i sin helhet (se innledningen til Camilla Collett: Brev til Bjørnstjerne Bjørnson (Oslo 2015)). I arbeidet med brevene i denne utgaven har utfordringene vært andre. Med Brev 1841–51 og Brev 1852–63 har vi ordnet brevene i tentativ kronologi for å gi et bilde av utviklingen, gangen og endringene i Colletts korrespondanse. Ved for eksempel å innlemme brevene til Josephine og Johan Sebastian Welhaven i denne utgivelsen, blir det tydelig at Colletts ungdomsforelskelse i Welhaven ikke blusset opp igjen da hun ble enke. Men at Josephine Welhaven tok initiativet til en forsoning mellom Collett og Welhaven i en bestemt situasjon i 1859. På det tidspunktet bodde Collett på Holmen mellom Pepperviken og Tjuvholmen, ikke langt fra ekteparet Welhavens hjem i Munkedamsveien. Det er derfor grunn til å anta at bakgrunnen for å gjenopprette et vennskapelig forhold, var at Josephine Welhaven og Collett møtte hverandre oftere. I alle fall peker dateringen av Colletts brev til Welhavens i den retning. Ved å ordne brevene kronologisk har vi også oppdaget at det er grunn til å endre dateringen av et brevene til Josephine Welhaven. Mens Collett daterte brevet til Josephine Welhaven [Høsten 1860] til januar 1852 under sin avskrift av et ukjent, men antakelig udatert forelegg, har vi valgt å plassere det høsten 1860. Det har vi blant gjort etter å ha lest brevene til Welhavens i denne samlingen opp mot brevene til Hedevig Wedel Jarlsberg som finnes i Jarlsbergs hovedgårds arkiv (se Tekstredegjørelse). Tjue av Colletts brev til Wedel Jarlsberg er fra perioden 1859–61 og gir ofte andre og mer detaljerte opplysninger om hennes syn på Welhavens og Josephines forsøk på å få i stand en forsoning. En grunn til at vi har valgt å foreslå en ny datering av brevet er med andre ord at det handler om den såkalte forsoningen og slik er tematisk beslektet med de øvrige brevene til Welhavens. På bakgrunn av Colletts brev fra januar 1852 er det dessuten vanskelig å forestille seg at Josephine Welhaven skulle ha hatt en samtale om hennes ungdomsforelskelse på det tidspunktet. Det er et eksempel på at det er viktig ikke bare å forstå et enkelt brev isolert, men sette det i en tematisk sammenheng og kronologisk orden for å bruke det som kilde og forstå det stilistisk og retorisk.

Et annet eksempel er brevet til Josephine Welhaven vi har datert til [Oktober–desember 1852]. Det har verken dato eller mottaker. Alf Collett, Leiv Amundsen og Ellisiv Steen har i sine forsøk på å etablere en kronologisk orden, foreslått fru Welhaven som mottaker og datert det forsøksvis til begynnelsen av 1860-tallet (se innledning til brevet). Stemningen i brevet minnet oss derimot om den trøstesløse tonen i andre brev fra oppholdet i København 1852–53. At hun lette etter losji og leste for barna pekte i samme retning, men det var ingen andre brev til Josephine Welhaven fra samme periode. Det var først da vi tok frem igjen et brev til Christian Winther datert 5. mai 1854, at vi festet oss ved at Collett der omtaler et møte med Josephine Welhaven under sitt opphold i København. Med det fikk vi en annen kilde som styrket vår antakelse og forslag til datering av brevet. Oppdagelsen gjorde ikke bare brevet til en av de få kildene vi har fra høsten 1852. Det gjorde oss også oppmerksom på at brev er tekster som bør leses med blikk for tvetydighet og flerstemmighet, selvfremstilling og forstillelse. I brevet til Josephine Welhaven skriver Collett: «De ved jo, paa mig virker Deres Nærværelse alt[id] oplivende […].» I brevet til Winther omtaler hun derimot Welhavens nærvær som irriterende: «jeg kom ligefra en Afsked med Fru Welhaven, hvis hele Nærværelse dernede havde havt noget besynderlig irriterende for mig» (Det kongelige bibliotek i København, NKS 2815,4°).

Boken er utgitt av Nasjonalbiblioteket

Last ned

Last ned hele boken til mobil/nettbrett i .epub-format eller som .mobi.
Du kan også skrive ut boken som .pdf eller html.

Om Brev 1852–63

Samlingen inneholder 70 brev skrevet av Camilla Collett i perioden fra januar 1852 og til våren 1863. Perioden begynner med at Collett var blitt enke i desember 1851, fortsetter med at hun etablerte et nytt liv for seg og sine fire sønner, og slutter med forberedelsene til en lenger utenlandsreise sensommeren 1863.

Mens brevene fra 1852 til 1857 tegner et bilde av hvordan Collett etablerte en ny tilværelse for seg selv og sine nærmeste, er brevene i den siste delen preget av et rikere sosialt og litterært liv.

Les mer..

Om Camilla Collett

Collett var en av de første i Norge til å benytte termen feminist. Hun argumenterte for at kvinner og menn er ulike, men likeverdige og hverandres åndelige partnere. Kvinnefrigjøring er derfor et anliggende for alle, kvinner som menn. Menn skal vise kvinner at deres verd blir erkjent og respektert, men kvinner må frigjøre seg selv gjennom aktiv selvrefleksjon.

Les mer..

Del boken

Tips dine venner om denne boken!

Del på Twitter
Del på Facebook

Gå ikke glipp av ett eneste ord.

Fyll ut e-posten din under så vi kan varsle deg når nye verk publiseres.